Forklaringen ligger i tribalism. Vi oppfører oss som dyr, emosjoner styrer sinnet.
Tribalism -> Hierarchy -> Social status -> Norms

Og følge normer og å være så kalt normal er verdien nr1. Redsel for og bli stemplet som unormal er sterkere enn noen god moral. Derfor mistet jeg også venner og familie av like årsaker som deg, men det er ikke bare hjernevasking; det starter med dype egenskaper vi alle er født med; den største svaklheten vi har nemlig tribalism.
Selvfølgelig spiller propaganda på dette sånn som «konspirasjon teoretiker», «anti vakser» etc er brukt med overlegg; det trigger den dype frykten for å bli kasta ut av gruppa.

Så man KAN ta med frykt/stress/manglede mening og det at man innser hvor fucked samfunnet vårt egentlig er, som delårsaker til økt dødelighet også senere.

Selv føler jeg i hvert fall på avmakt, jeg har mistet venner og familie, delvis fordi jeg er sannhetssøker og slett ikke avhengig av å lyve for å skaffe mitt daglige brød. Så får vi se om narrativene sprekker med slike artikler og påfølgende debatt(?) Det gjenstår også å se om vi ikke får en videre sensur, det var mildt sagt overraskende – og frigjørende – at artikkelen om Lab Leaks kom i en av de store avisene, men jeg tror nok ikke vi får en åpen debatt likevel.

Vi vil nok få repetert flere ganger at vaksinene var trygge og effektive. Det passer godt med det de fleste tenker og tror, basert på tidligere hjernevask. Så det skal ikke så mye til for at brorparten av oss tviholder på løgn som sannhet.

Men vi får se: mange journalister ER nok sannhetssøkere, problemet er at de er opplært i kildekritikk, og gode kilder er «eksperter» som er avhengig av løgn for å få lønn.

Når mine egne venner og familie nekter å lytte og avfeier mine meninger som «konspirasjonspiss» uten å la meg snakke ut, samtidig som de mistror meg på andre vis, får det meg til å innse hvor ekstrem hjernevaskingen egentlig er.

Interessant nok har jeg ikke startet å lese Steigan før for et par måneder siden, og har heller ikke fått min input fra andre steder enn de store mediene.

Men fordi jeg har vært interessert i påvirkning siden mine dager som selger, og også lærte meg hvordan propaganda fungerer, har jeg med egne øyne kunnet se hvordan mediene deler ut løgnhistorier, én etter en, og kommet til mange av de samme konklusjonene som Steigan.

For man trenger bare å lese en artikkel, og feks sjekke kildene, en studie feks, for å se at sannheten vris.

Vi har blitt krigshissende barbarer, høye på woke, uten kritisk sans.

Hovedproblemet er de sosiale kodene; har man jobb, og snakker ut om meningene sine, kan man risikere å bli frosset ut og kansellert. Slik blir propagandaen total.

Her er fire versjoner av den samme tanken, dog på engelsk:

1. Never argue with a man whose job depends on not being convinced.
2. It is difficult to get a man to understand something, when his salary depends upon his not understanding it.
3. It can be very hard to understand something, when misunderstanding it is essential to your paycheck.
4. It is rather pointless to argue with a man whose paycheck depends upon not knowing the right answer.

Så når Spurkland og Grødeland møter denne problemstillingen, så kunne man like gjerne ha spurt dem: Kan du tenke deg å kaste hele din karriere og all din prestisje ut av vinduet? Svaret gir seg selv: selvsagt kan de ikke det – ellers hadde de allerede gjort det. For det krever – kanskje spesielt i denne saken – en kompromissløs og prinsipiell holdning til problemstillingen, dvs. en holdning som de tydeligvis er milevis fra å inneha.

Og det er naturligvis tusen unnskyldninger å velge mellom: de har ikke råd til å miste sin status, de tør ikke, de vil ikke, de våger ikke, de har lån, de har venner og kolleger, de har et sosialt nettverk som de er helt avhengige av osv. osv., de er kort sagt svært uvillige til å ofre noe av betydning på sannhetens edle alter, for menneskenes og samfunnets beste. De prioriterer seg selv og sine, og lever tilsynelatende godt med det – enn så lenge.

For min egen del tenker jeg at jeg må vite hva som er sant, fullstendig uavhengig av konsekvensene. Jeg kan ikke la sekundære aspekter forstyrre min søken etter og forståelse av hva som er riktig og galt, hva som er reelt. Alternative er å lyve til meg selv, å skape en livsløgn som tilsynelatende varmer og som jeg kan kose meg med. Det vil kreve at jeg systematisk og konsekvent benekter og bortforklarer elementer som kan forstyrre min innbilte overbevisning, i troen på at jeg har makt til å definere virkeligheten jeg befinner meg i.

Men jeg kan ikke tenke meg at jeg har slik definisjonsmakt. Jeg betrakter en slik holdning som ren og skjær galskap, for da måtte jeg tro at jeg er en slags gud, en maktfaktor som står over alt annet i denne verden. Men en slik innstilling mener jeg er psykotisk og preget av sterke vrangforestillinger, og dermed en åpenbar blindvei.

Vilje til sannhetssøken er som en slags muskel, som må trenes opp for å fungere, samt hele tiden anvendes for ikke å visne hen. Det er ikke primært en hjernemuskel basert på logisk sans, selv om det også er viktig, men mer som en hjertemuskel – hva er det ditt hjerte sier deg? Det tenkes det ikke mye på i dagens moderne samfunn, er mitt inntrykk. Det er verken tid eller rom i dagens penge- og statusfokuserte rotterace for å lytte til de dypere ting, de som virkelig betyr noe. For man «tjener» jo ikke noe på det – angivelig.

Det er mange usynlige sykdommer i dagens samfunn, sykdommer i hjernen og sykdommer i hjertet, det er selvbedrag i lange baner og i uendelig mange varianter. Man kan «trygt og effektivt» si at dette er en skikkelig utfordring, men den er langt mer håndterbar dersom man selv inntar en kompromissløs holdning til sannheten, enn dersom man velger å ikke gjøre det ved å stikke hodet i sanden og late som om alt er «trygt og effektivt».