Når man kommer til den erkjennelse, som du tydeligvis har kommet fram til, at det uendelige univers er ikke-eksisterende endrer det perspektiv på det meste. Det vil og bety at også verdensanskuelser lenge før 1950, historien og det meste av moderne vitenskap er pseudovitenskap. Kaninhullet synes dog å være uendelig dypt, og mørkt. Derfor kalles det bedrag du omtaler som «alle løgners mor». Av erfaring gir dette også de sterkeste utslag av kognitiv dissonans, og nærmest en umulighet å trenge igjennom. Selv om både sansning og enkel logikk presenteres synes selv de tilsynelatende rasjonelle ikke å greie å følge enkle knusende bevis for at et uendelig univers er ikke- eksisterende.

For de som er nysgjerrige har Christian Paaske samlet 20 knusende bevis for at et uendelig univers kun eksisterer utenom ord og tanke. (Han presenterte disse utførlig for ca 150 mensamedlemmer for et par år siden. Utrolig var det ingen av disse som greidde å sette halen på grisen, selv med enkel logikk og henvisning til enkle observasjoner/sansning de kunne gjøre selv, ble dette en umulig oppgave for mensamedlemmene.)

Inntil den dagen en større gruppe mennesker kommer til sans og samling ang det ikke-eksisterende uendelige univers vil vi dessverre leve i en kollektiv uvirkelighet…. en psyops.

https://m.youtube.com/watch?v=gYPn6YTexT4&pp=ygUSQ2hyc3RpYW4gcGFhc2tlIDIw

Lurer du på om idéen om det uendelige universet har påvirket deg og din selvopplevelse? For å finne ut av det, må du prøve det motsatte standpunktet, dvs. at hypotesen om det uendelige universet er falskt. Dersom du klarer å endre standpunkt i denne saken, så vil du kunne sammenligne din selvopplevelse før og etter, for å se om det har noe å si. Du vil ikke kunne kjenne denne kontrasten før du faktisk har endret perspektiv. Og for at det skal kunne skje, må du sette deg inn i saken, og seriøst vurdere argumentene for og imot det angivelig uendelige universet. Det kan bli en spennende utfordring, og kanskje til og med også litt smertefull.

Den normale reaksjonen, for de fleste, er i første rekke benektelse. Og folk flest ser ut til å ha store vanskeligheter med å komme seg forbi den hindringen. Det er lett å lære noe dersom det repeteres jevnlig, og når det først «sitter» fordi man aldri har hørt noen seriøse motforestillinger gjennom hele oppveksten, blir det gjerne vanskelig å avlære det. Vi knytter oss gjerne sterkt til denne typen kunnskap fordi den spiller en rolle i vår selv-identifisering, som blant annet er preget av vår forståelse av hva som er utenfor oss selv, inkludert vår fysiske plassering i miljøet samt hvordan dette miljøet faktisk ser ut.

Jeg tenker at den grunnleggende virkelighet spennes ut av to prinsipper man f.eks. kan kalle asymmetri og symmetri. Vi ser at mennesket er preget av begge disse, f.eks. den vertikale asymmetrien der vi typisk vier de høyere deler av oss selv – som overkropp og ansikt – langt mer tid og fokus enn de lavere deler, som ben og føtter. Men vi har også en sterk symmetri horisontalt sett, med to sider av kroppen som er ganske like, samtidig som vi også her ser tegn på asymmetri, f.eks. ved at hjertet og leveren er plassert på hver sin side. Naturen demonstrerer også asymmetri, f.eks. ved at lys er langt mer produktivt enn mørke, og at kulde har et minimumspunkt, mens varme ikke ser ut til å ha det.

Men selv innen asymmetri ser man tegn til balanse eller symmtri, for det er ikke bare lys eller bare mørke, men begge deler, og det er ikke bare varmt eller bare kaldt, men begge deler. Når vi derfor kommer over systemer preget av fundamental ubalanse eller misforhold, som det uendelige størrelsesforholdet mellom det tenkte uendelige universet og mennesket, så burde det egentlig ringe en bjelle, for det er ikke i harmoni med de mønstre vi i umiddelbar nærhet, i vår verden, er omgitt av. Det er hva noe vil kalle en «anomaly», en anomalitet, en uregelmessighet og et avvik. Det samme kan man si om idéen om tyngdekraft, som angivelig ikke opererer i et samspill med sin motsetning. Ergo nok et fundamentalt misforhold eller ubalanse som i prinsippet ikke kan være reelt.

«En sten kan ikke flyve, Mor Nille kan ikke flyve. Ergo er Mor Nille en sten».

Her ser vi hva det egentlig handler om: folket bøyer seg i støvet for «vitenskapen», som i realiteten er en ideologi – vitenskapisme – forkledd som ekte vitenskap. I møte med dette fenomenet opplever folket tydeligvis at de ikke har noe å stille opp med. De overlater dermed alt til «ekspertisen».

Før i tiden var denne typen nesegrus underdanighet forbeholdt det forholdet folket hadde til de geistlige, til kirken og dens autoriteter. Så hvordan klarte en ny og materialistisk ideologi å kuppe dette steinharde balletaket på befolkningen?

Vitenskapismen kom opp med tidenes psykologiske operasjon, et grep som førte til at det moderne mennesket betrakter seg selv som ubetydelig i «den store sammenheng». Og for at det skulle kunne skje, så var det kun snakk om å gjøre «den store sammenheng» så stor som overhodet mulig, slik at det kollektive mennesket i forhold ble så lite som mulig.

Ja, hvorfor ikke gjøre «den store sammenheng» uendelig stor? Da ville jo menneskets selvbilde bli uendelig lite i forhold til dette. Så de fant opp «universet» – et angivelig uendelig rom, stort sett tomrom, og angivelig mørkt og kaldt, stort sett. Og dette er vi omringet av, angivelig. Det er ikke engang en teori, men en ubekreftet hypotese, men det hindrer ikke at folk flest er skråsikre på sin egen forholdsmessige ubetydelighet i den grad at de nærmest er villige til å gå i døden for å forsvare den.

Og som kirken, fikk «universet» sine 12 disipler, fordelt på 6 romferder fra 1969 til 1972, der 2 astro-not’er fra hver ferd angivelig satte sine ben på månen, og deretter kom tilbake til jorden – angivelig – for å «vitne» om hva de hadde sett og opplevd. Akkurat som kirkens 12 disipler hadde vitnet, om det de hadde sett og hørt, noe som kirken senere publiserte i øst og vest via Bibelen.

Hvor mye har ikke «universet» blitt publisert i vår tid? Det går knapt en dag uten at massemediene messer om hva de har «funnet» og «oppdaget» uendelig langt borte, ting som ingen noensinne har mulighet til å ta i selvsyn – angivelig. Hele greia er ekstremt angivelig, men slik er jo vitenskapismen, og nåde den som våger å tvile på dette, og dermed på sin egen angivelige ubetydelighet i «den store sammenheng». Du skal liksom ikke tro at du kan utfordre «ekspertene».