Hvorfor må vi anta at det er slik? Fordi det er menneskelig å opptre slik, og det er vel ingen som seriøst hevder at myndighetene kun består av mennesker som konsekvent oppfører seg umenneskelig? En viss andel av befolkningen kan sannsynligvis sies å ha et kriminelt sinnelag, og siden myndighetene består av mennesker, så må vi også kunne anta at en viss andel av myndighetspersonene har et kriminelt sinnelag, og gjerne også at de rotter seg sammen slik kriminelle ofte gjør. I dagens internasjonale verden må vi også regne det som sannsynlig at det finnes et internasjonale kriminelt nettverk som involverer myndighetspersoner.

Eller skal vi tenke at myndighetspersonene er som småguder, som er av et annet kaliber enn folk flest, dvs. langt bedre og edlere enn folk flest? I så tilfelle, var de slik fra fødselen av, eller ble de det idet de gikk inn i politikken? Eller har kanskje politikken gjort dem edle av karakter? Hvem vet hva folk som kronisk underkaster seg myndighetene tenker om dette, om de overhodet tenker noe om saken og ikke bare underkaster seg ukritisk – noe jeg tror som regel er tilfellet.

Skal man tenke kritisk, så må man først og fremst tenke. Og da handler det ikke om å tenke det man alltid har tenkt, dvs. rene repetisjoner av gammelt nytt – slik blir man ikke så mye klokere av enn det man allerede er, noe som sier seg selv. Den vitenskapelige metode er basert på det å utfordre det bestående, stille spørsmål og bruke spesifikke teknikker for å undersøke om en sak virkelig er slik det blir påstått at den er, eller slik man tenker seg at den kan være.

Man utfører eksperimenter og undersøker resultatene. Hele veien må logiske prinsipper følges, og dersom disse fravikes, så ugyldiggjøres resultatet fordi metoden er feilaktig. Et eksempel på dette er isolasjonseksperimentet innen virologien: fordi viruset ikke blir påvist i spyttprøven før denne spyttprøven blandes med levende celler, så kan man ikke hevde at viruset må være årsaken dersom cellene dør, og at man dermed har et bevis på at viruset eksisterer. Her ser man et typisk tegn på logisk svikt, ved at det brukes sirkulær argumentasjon, en type argument hvor konklusjonen er inkludert i forutsetningene.

Man må altså klare å tenke logisk, slik at man klarer å avsløre feilaktig argumentasjon og avvik fra korrekt metodikk innen vitenskap, og dette er noe alle har potensiale til å gjøre. Kravet er kun at man klarer å tenke klart samt er villig til å stille det sentrale spørsmålet: er det virkelig sant, det de sier, det som så hardnakket påstås?

Er det å stille spørsmål ved oppleste og vedtatte sannheter, et tegn på mistillit? Eller har vi alle rett til å forstå ting, og dermed å gjøre undersøkelser selv? Dersom kun myndighetene har rett til å stille spørsmål, og ikke allmuen, så har vi et klassesystem der det er makten og ikke sannhetssøkenen som rår. Det er i så tilfelle ikke noe nytt, men det er diametralt motsatt av det de hevder er situasjonen, og her går egentlig grensen: vi kan ikke akseptere at myndighetene sier én ting og gjør det motsatte, og tenke at det er slik det skal være. Da slutter man å tenke logisk og lar seg selv bli redusert til en idiot som kjøper hva som helst, bare det kommer fra maktens hold. Selv dyra vet bedre, de lukter jo på maten før de glefser den i seg.

Gammel visdom lærer oss at uvitenhet er roten til alt ondt. Men hva er verre enn uvitenhet? Illusjonen om kunnskap. Det betyr at sannhetens hindringer ofte er mer psykologiske, enn de er intellektuelle.

https://youtu.be/ajFXykT9Joo?si=MB4LjOGGUaRwILDa

Kanskje også dele linker til ham i fremtidige artikler?