Her kan vi vel si at i Norge så har vi å gjøre med verdens mest konforme, naive og selvgode befolkning, et folkeslag som fortsatt har tillit til de korrupte parasitt-politikerne som herjer her. Uansett hvor mye faenskap nevnte politikere finner på, da vil dette tafatte folkeslaget aldri ta det inn over seg. For vi bor tross alt i «verdens beste og rikeste land», landet som er selveste paradis på jord hvor øvrigheta er gode og moralske mennesker. Prøver man å stikke hull på denne boblen så vil man fort bli persona-non-grata… en ikke person. Folk i dette liker ikke å få høre at de bor i verdens mest korrupte land, de liker ikke å få utfordret verdensbildet sitt.

Jurij Bezmenov, en tidligere KGB1-agent, som ble desillusjonert av det sovjetiske systemet og hoppet av vestover, ga i 1984 et intervju med G. Edward Griffin, som man kan lære mye av i dag. Hans mest skremmende poeng var at Russland har satt i verk en langsiktig plan for å beseire Amerika gjennom psykologisk krigføring og «demoralisering». Det er et langt spill som tar flere tiår å oppnå, men det kan allerede bære frukter.

Bezmenov påpekte at KGBs arbeid hovedsakelig ikke involverer spionasje, til tross for hva vår populærkultur kan fortelle oss. Mesteparten av arbeidet, 85 % av det, var «en langsom prosess som vi kaller enten ideologisk undergraving, aktive tiltak eller psykologisk krigføring».

Hva betyr det? Bezmenov forklarte at det mest slående med ideologisk undergraving er at det skjer åpent som en legitim prosess. «Du kan se det med dine egne øyne», sa han. Amerikanske medier ville kunne se det, hvis de bare fokuserte på det.

Slik definerte han ideologisk undergraving videre:

«Det det i bunn og grunn betyr er å endre virkelighetsoppfatningen til hver amerikaner i en slik grad at til tross for overfloden av informasjon, er ingen i stand til å komme til fornuftige konklusjoner for å forsvare seg selv, sine familier, sitt samfunn og sitt land.»

Bezmenov beskrev denne prosessen som «en stor hjernevask» som har fire grunnleggende stadier. Den første fasen kalles «demoralisering», som tar fra 15 til 20 år å oppnå. Ifølge den tidligere KGB-agenten er det minimum antall år det tar å omskolere én generasjon studenter som normalt er utsatt for landets ideologi – med andre ord, tiden det tar å endre hva folk tenker.

Han brukte eksempler på hippier fra 1960-tallet som kom til maktposisjoner på 1980-tallet i regjeringen og næringslivet i Amerika. Bezmenov hevdet at denne generasjonen allerede var «forurenset» av marxistisk-leninistiske verdier. Denne påstanden om at mange babyboomere på en eller annen måte forfekter KGB-besudlede ideer er selvfølgelig vanskelig å tro, men Bezmenovs større poeng tok for seg hvorfor folk som gradvis har blitt «demoralisert» ikke klarer å forstå at dette har skjedd med dem.

Med henvisning til slike mennesker sa Bezmenov:

«De er programmert til å tenke og reagere på visse stimuli i et visst mønster [med henvisning til Pavlov]. Du kan ikke ombestemme dem selv om du utsetter dem for autentisk informasjon. Selv om du beviser at hvitt er hvitt og svart er svart, kan du fortsatt ikke endre den grunnleggende oppfatningen og logikken i atferd.»

Demoralisering er en prosess som er «irreversibel». Bezmenov trodde faktisk (tilbake i 1984) at prosessen med å demoralisere Amerika allerede var fullført. Det ville ta en generasjon til og et par tiår til å få folk til å tenke annerledes og vende tilbake til sine patriotiske amerikanske verdier, hevdet agenten.

I det som kanskje er en av de mest slående avsnittene i intervjuet, beskriver Bezmenov tilstanden til en «demoralisert» person slik:

«Som jeg nevnte tidligere, spiller eksponering for sann informasjon ingen rolle lenger», sa Bezmenov. «En person som var demoralisert er ikke i stand til å vurdere sann informasjon. Fakta forteller ham ingenting. Selv om jeg overøser ham med informasjon, med autentiske bevis, med dokumenter, med bilder; selv om jeg tar ham med makt til Sovjetunionen og viser ham [en] konsentrasjonsleir, vil han nekte å tro på det, helt til han [får] et spark i viften. Når en militærstøvel slår ballene hans, vil han forstå. Men ikke før det. Det er [tragedien] med demoraliseringssituasjonen.»

Det er typisk norsk å være selvgod.