«Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar De lykken fra ham med det samme»

Ibsen sitt stykke problematiserer idealisme kontra nødvendig selvbedrag, der familien Ekdals lykke hviler på en løgn. Dette sitatet oppsummerer for meg helt perfekt den norske folkesjelen. Nordmenn flest sin lykke er nemlig helt avhengig av at de ikke stiller spørsmål ved staten sin godhet… at de har tillit til fortellingene som myndighetene, media og andre i «øvrigheta» kommer med. Når disse fortellingene blir utfordret oppstår det for mange et dypt ubehag, et ubehag som fører til fornektelse, sinne og i ekstreme tilfeller faktisk vold mot de som prøver å stikke hull på fortellingene.

Kognitiv dissonans er den ubehagelige følelsen man får når vi har to motstridende tanker i hodet samtidig, når det vi gjør ikke samsvarer med det vi tror på. Det å få knust sine illusjoner er sjeldent en hyggelig opplevelse, ikke alle klarer å ta et oppgjør med sitt eget forskrudde verdensbilde.

Ellers gledelig å se at dere referer til Frédéric Bastiat sitt berømte sitat: «Staten er den store fiksjonen hvor alle prøver å leve på bekostning av alle andre». Det vi ser nå komme frem ifbm med Epstein saken, det er et system hvor alle prøver å grafse til seg så mye de klarer fra skattebetalerne sine lommer… altså våre lommer. Det slenges årlig ut hundrevis av millioner, nei milliarder, til alskens formål som staten ser på som «gode»… penger som det viser seg har havnet rett i lommene på en korrupt og djevelsk parasitt-klasse. Desto større det offentlige systemet er, desto mer korrupsjon vil man ha. Løsningen bør derfor være åpenbar: ta fra politikerne mest mulig av deres makt og la folk beholde sine surt opptjente penger selv. Vi som tjener pengene vil bruke pengene mye mer fornuftig enn politikere og byråkrater noensinne vil klare, ref. Milton Friedman sin «Fire måter å bruke pengene på».

1. Dine penger på deg selv: Du er nøye med både kostnader og kvalitet for å maksimere verdien.
2. Dine penger på noen andre: Du er nøye med kostnaden (å holde den nede), men mindre opptatt av kvaliteten eller verdien.
3. Andres penger på deg selv: Du er opptatt av kvaliteten (å få en god vare), men ikke kostnaden.
4. Andres penger på noen andre: Du har ingen insentiv til å bry deg om verken kostnader eller kvalitet, noe som ofte resulterer i ineffektivitet, som Friedman brukte for å beskrive offentlige utgifter.