Man kan vite at noe spesifikt ikke kan være årsaken til en virkning, selv om man ikke vet hva den faktiske årsaken er. F.eks. kan jeg vite – ikke 100%, men ganske sikkert – at det ikke er rosa elefanter oppe i skyene som pisser når det regner, selv om jeg ikke skulle vite eksakt hva årsaken til regnet er.

Men i denne saken vedr. det angivelige sars-viruset og de tilhørende eksperimentelle injeksjonene, så er det etter alle solemerker svært sannsynlig at injisering av skadelige kjemikalier er hovedårsaken til den påviste økte dødeligheten. Det finnes en lang rekke historiske eksempler på at injisering av kjemikalier i organismen er skadelig, for det er jo ikke den naturlige veien å innta noe, pluss at det stiller høye krav til renhet og ikke minst forståelse av årsak-virkning sammenhenger på et svært komplisert biologisk nivå, og det uten at det eksisterer noen som helst komplett forståelse av hvordan menneskekroppen fungerer. At dette blir et sjansespill sier seg selv, og alle som tror noe annet bedriver selvskading i form av selvbedrag.

Men idet stadig flere nå klart og tydelig observerer at samtiden synker ned i et massivt kollektivt selvbedrag av dramatiske proporsjoner, så burde man samtidig innse at dette neppe kunne ha skjedd såpass knirkefritt uten at samfunnet fra før av var grundig marinert med falske narrativer og dermed ført bak lyset på en rekke helt sentrale punkter. Dette må være tilfelle, uavhengig av hvor lite innsauset man selv mener å være. Så her bør man ha et åpent sinn – ikke så mye at hjernen faller ut, men det avgjørende blir hvor villig man er til å legge bort prestisjen; den villigheten er nok som regel dessverre omvent proporsjonal med graden av prestisje.

Prestisjens kjerne og drivkraft er nok ofte kollektiv anseelse, slik at et samfunn som låser seg til autoritetene og deres prestisje vil gå i samlet flokk hvor det enn bærer hen, det være seg til det bedre eller det som er verre – de møter sin skjebne i fellesskap. Det er frykten, for både døden og livet, som driver dem, men i fellesskapet – i felles frykt – finner de en referanse, et følelsesmessig speilbilde av dem selv, og det gir et skinn av gjenkjennelse og dermed en illlusjon av trygghet. Og uten tro på noe annet enn narrativene, for alle absolutter og prinsipper har for lengst blitt kastet på havet, så blir illusjonene bedre enn ingenting, til tross for at de er fullstendig uten substans.

Det koker ned til troen på troen, der tanken – den felles tanken – blir definerende for virkeligheten, uavhengig av hva fysiske forutsetninger, lovmessigheter eller begrensninger skulle indikere. Tankens trassige seier over disse begrensningene blir et mål i seg selv, og en bekreftelse av «åndens herredømme over materien», ergo oppstår den komplette galskapen der skilsmissen fra den faktiske virkelighet har blitt fullført. For dette er noe annet enn et herredømme: denne onde ånden forakter og terroriserer materien, og alt som er i den. For de mest troende er døren dermed lukket og låst, nøkkelen er kastet, og nå er det ingen vei tilbake – for bak dem ligger det strødd av død og elendighet, så den veien ser de ikke. Livsløgnen blir livsviktig fordi den bekrefter deres egen uskyld, ja ikke bare det – den snur det onde til noe godt, slik at de blir helter i stedet for kjeltringer og drapsmenn. Man kan forstå at «narrativet» blir uimotståelig fristende for den enkelte aktør som ved sine mer eller mindre gjennomtenkte gjerninger har opparbeidet seg et ikke ubetydelig behov for nettopp den typen sjelelig og samvittighetsmessig forløsning.

Men tiden vil vise hvilke fortellinger som står seg, for historien er ikke over, enn så lenge.