‘Kan det være at tiår med propaganda har ført til det den sovjetiske KGB-avhopperen Jurij Aleksandrovitsj Bezmenov kalte demoralisering? Eller har folket gjennom tiår med mediekontroll blitt selvtilfredse? Er det en kombinasjon av dette?»

Jeg holder en knapp på offisiell indusert kognitiv dissonans — implementert over flere generasjoner! For øvrig er jeg enig i dine synspunkter.

Absolutt Thomas, i sameier, borettslag, klubber og liknende så er det ingen som har en diktatorisk myndighet. Når man velger å flytte inn i et borettslag, bli med i en klubb, etc., da velger man også samtidig å forholde seg til de regler som gjelder der.

Men i forhold til suverenen/staten/fellesskapet så har vi ikke noe valg. Vi velger ikke om vi blir født, og vi signerer aldri noen «samfunnskontrakt»; men forventes like fult å underkaste oss og betale skatt «fra vugge til grav». Det er i praksis et føydal-samfunn.

Jeg vet ikke om jeg egentlig hadde noe poeng, var bare noen ustrukturerte tanker jeg hadde.

«Tilbake til dette med sameier og borettslag»

Jeg vil peke på at sameierer og borettslag og ellers alle andre organisasjoner ( AS, idrettslag, familier++) har et tydelig avbegrenset mandat.
Suverenen, til forskell, er din herre som du skal adlyde.

Et sameie forvalter en eiendom. Mandatet er begrenset av dette. Sameiet forvalter en bestemt eiendom og ingenting utenfor ( bortsett fra en bankkonto).
Sameiet kan legge føringer for hva du foretar deg i din leilighet, men det er begrenset til hva som måtte sjenere eller utsette naboene for risiko.

Suverenen til forskjell er din herre punktum. Ingen begrensning. Ingen prøvbare unntak.

Det er suverenens natur som er det essensielle problemet. Ikke dens organisasjon eller «nærhet». En nær suveren (øverste herre) er et også et problem og en uakseptabel størrelse.

Jeg har rettet skrivefeil, bøyninger og noen uklare formuleringer, uten å endre meningsinnholdet eller tonen.

Nettopp, takk, Eric!

Et folk som nekter å ta et oppgjør med dem som styrer, kan ikke i etterkant komme og klage når ting går til helvete.

I et sameie, borettslag eller annet boligselskap, for eksempel: Dersom styret er fullstendig ubrukelig og kjører boligselskapet i grøfta, hvor lang tid vil det da ta før noen reagerer?

Svaret er: ganske kort tid.

De aller færreste finner seg i å se at stedet de bor, ødelegges, og at verdiene deres pisses bort på tull, uten å ta grep. Styret vil da raskt bli forkastet, og grove overtredelser kan føre til erstatningskrav.

Spørsmålet bør da være: Hvorfor reagerer ikke det norske folk når det samme skjer i mye større skala, når hele kommuner, fylker – ja, til og med hele landet – kjøres i grøfta? Ser de ikke hva som skjer?

Jeg vil anta at mange føler at noe er galt, at de får dårligere og dårligere råd, og at de ser veiene bli dårligere og dårligere osv. Så hva er det egentlig som foregår her? Hvorfor reagerer ikke flere? Har folk bare gitt opp?

Eller kan det være at tiår med propaganda har ført til det den sovjetiske KGB-avhopperen Jurij Aleksandrovitsj Bezmenov kalte demoralisering? Eller har folket gjennom tiår med mediekontroll blitt selvtilfredse? Er det en kombinasjon av dette?

Tilbake til dette med sameier og borettslag: Her sitter jo beboerne mye nærmere beslutningstakerne, samtidig som beslutningstakerne, altså styret, selv bor i sameiet eller borettslaget. I tillegg er det hyppige valg av nytt styre, oftest annethvert år, men enkelte steder faktisk hvert eneste år.

Dette er viktige elementer som fører til:

1. Nærhet til dem som fatter beslutningene i sameiet.
2. Gode muligheter for dem som bor i boligselskapet, til selv å delta aktivt i driften.
3. En følelse av eierskap.

Dette er tre elementer som er nærmest fullstendig fraværende i offentlig forvaltning i dag:

1. De som styrer kommunen, fylket eller landet, sitter langt unna den jevne innbygger.
2. Det er ikke lett å komme seg inn i maktens indre korridorer.
3. Hvor mange føler egentlig eierskap til landet som helhet? De fleste har nok mer enn nok med å passe på stedet de bor.

Så hva er løsningen her? Jeg vil si at den er så enkel som mer lokalt folkestyre! Beslutningene må tas der folk bor, og folk må selv på en enkel måte ha mulighet til å påvirke det som skjer, i langt større grad enn i dag.

Dog er det neppe så enkelt når man ser hvor vanskelig det er å få beboere i boligselskaper til faktisk å ta på seg et styreverv.

Jeg sitter nå selv som styreleder i sameiet mitt for 14. år på rad, rett og slett fordi ingen andre har lyst. Vi kunne selvsagt leid inn en ekstern styreleder, men dette er dyrt, og jeg tror det er mye bedre at en som faktisk bor i sameiet, er styreleder.

Er nordmenn rett og slett blitt for late? Har man hatt det for godt og derfor ikke giddet å blande seg inn i hvordan ting styres?

Jeg stopper her før innlegget blir for langt.
Takk for oppmerksomheten.

Når politiske ledere gang på gang fatter potensielt katastrofale beslutninger fullstendig blottet for bærekraftig strategi, opphører toleranse å være demokratisk tålmodighet — da går det over til å fungere som kollektive selvskudd!

Hvis et samfunn forblir passivt i møte med total politisk uforstand, må det til syvende og sist finne seg i å bære de katastrofale konsekvensene alene! . . .

MVH –
Eric Kamov

Takk for fin tilbakemelding! Og ja du påpeker virkelig et viktig perspektiv på det hele: «Et folk som ikke tar et oppgjør med sine undertrykkere er ikke ofre, de er medskyldige.» Det er helt korrekt, og forbausende lite anerkjent av den gjengse kritiker. Norsk presse og norske politikere har i det store og hele fått tilsagn og helt grønt lys til å drive som de gjør.

«En person som er demoralisert er ikke i stand til å vurdere sann informasjon. Fakta forteller ham ingenting. Selv om jeg overøser ham med informasjon, med autentiske bevis, med dokumenter, med bilder; selv om jeg tar ham med makt til Sovjetunionen og viser ham [en] konsentrasjonsleir, vil han nekte å tro på det, helt til han [får] et spark i skrittet. Først når en militærstøvel sparker han i ballene vil han forstå. Men ikke før det. Det er [tragedien] med demoralisering.»

Dersom man i dag sier noe som går i mot konsensus, de offisielle fortellingene, da er det nesten garantert at man umiddelbart blir satt i bås og utsatt for sosial stigmatisering. De verste til å gjøre er ikke politikere eller løgnmedia, det vet vi får betalt for å lyve. Det er vanlige folk… den gjennomsnittlige, selvgode, bedrevitende og ignorante nordmann som er det største problemet… de som kun forholder seg til NRK, TV2, VG, Dagbladet, Aftenposten og resten av den statsfinansierte søppelpressa. Det er folket som har makten til å endre på galskapen, men så lenge folket sovet så vil ingenting bedre seg. Det triste er at det også er folket som til syvende og sist vil lide når ting virkelig rakner, eliten… eller som jeg kaller det: parasittklassen, har nok sikret seg.

Jeg har sagt det før og sier det igjen: Et folk som ikke tar et oppgjør med sine undertrykkere er ikke ofre, de er medskyldige. Av og til må det en SKIKKELIG krise til for å rive mennesker ut av Tornerose-søvnen.