Det burde være innlysende at en avtale om livsvarig underkastelse ikke kan være gyldig, på noen som helst måte, og enda mindre kan det gjelde ens etterkommere. Ellers er det rent slaveri, noe kun en kollektiv slavementalitet vil gå med på. Men det er realiteten i dag, så dermed må man nødvendigvis diagnostisere og karakterisere dette som ren slavementalitet.

Vi har derfor en fiat-økonomi samt en fiat-politikk, da «fiat» er styring via dekret: la det være slik, uttalt av noen som mener seg å være respektert og ha makt, en makt de hevder å ha fått av folket – for Norges tilfelle for over 200 år siden, og siden da kontinuerlig rullerende for nye generasjoner: for all fremtid skal alle landets borgere underkaste seg blindt denne makten, og nåde den som nekter. Det er et mafiastyre av dimensjoner – logisk sett – men man tillates ikke å uttale seg om logikk i denne sammenheng, knaptnok tillates tenkning i den retningen. Joda, det tillates santnok i det skjulte, der ingen eller nesten ingen hører det, men det er ønskelig at også slik aktivitet stoppes. For hva kan vel skje om folket våkner og skjønner at de har slavebundet seg selv og sine etterkommere, for all fremtid? Det er ikke noe å rose seg av, for å si det mildt.

Jeg synes saken er enkel og klar: bruker de vold, er de kjeltringer og banditter. Det vil si at dere atferd avslører dem, og man kan ikke legge særlig vekt på hva de sier, for de sier gjerne det motsatte av hva de gjør.

Myndighetene, og heller ikke kongen, har følgelig ingen legitimitet. Vi har ingen plikt til å adlyde noe de sier, men likevel blir vi altså kastet i fengsel om vi nekter å underkaste oss.

Ingunn Røiseland prøvde på dette. Hun erklærte seg som et «suverent levende menneske» og meldte seg ut av den norske staten. Saken endte med at Namsmannen og politiet gjennomførte en tvangsutkastelse og kastet henne ut av hennes egen «stat» i oktober 2014, slik at banken kunne ta over boligen.

Norge er en kjeltringstat, det er faktisk ikke mulig å bruke et annet begrep.

«Problemet er bare, som du korrekt påpeker Thomas, det er at ingen som bor i Norge i dag har signert en slik kontrakt».

Nettopp! Og det er flere problemer: En avtale om egen livsvarig underkastelse er ugyldig.
Eidsvoldsmennene kunne ikke avtale dette på egne vegne, langt mindre på folkets vegne og enda mindre på de ufødtes vegne.

Et ord som ofte brukes for at man skal akseptere alskens skatter, avgifter, lover og reguleringer som formelig kveler oss, det er «samfunnskontrakt».

Problemet er bare, som du korrekt påpeker Thomas, det er at ingen som bor i Norge i dag har signert en slik kontrakt. Jeg har ihvertfall aldri skrevet under på noe slikt, og jeg har heller aldri sverget lojalitet til verken kongen, staten eller noen andre; så hvor henter da staten sin legitimitet fra? At noen mennesker i 1814 skrev under på noen dokumenter og lagde noen lover, det binder ikke meg og deg til noe som helst.

Det er viktig å huske på at i dag fremstilles jo skatt som at man gir tilbake til fellesskapet, noe som forklarer hvorfor det ofte settes likhetstegn mellom skattelette og subsidiering («de fattige subsidierer de rike fordi de rike får skattelette» type retorikk). Men i en slik verden, en verden hvor alt er eid av fellesskapet, så er det heller ingen forskjell på en subsidie og en skattelette. Begge er gaver fra fellesskapet. Men dette er også essensielt et føydalsamfunn der alle er leilendinger i evig gjeld til samfunnet. Det er et samfunn der hvor man ikke eier sin egen kropp eller fruktene av sitt eget arbeid, et samfunn der man alltid står i gjeld til denne mystiske entiteten som kalles «samfunnet» eller «fellesskapet.»

Jeg er ikke en slaver, jeg er ikke skyldig noen min arbeidskraft og mine verdier kun fordi jeg er født… kun fordi jeg lever.