Uten å pirke i de åpenbare detaljene – for ikke å si de implisitte konsekvensene vedrørende Larry Fink et al.s «Brave New World», der du ikke vil eie noe, ikke vil ha noe privatliv, og der du samtidig blir bedt om å nyte det for «fellesskapets beste» – er jeg likevel fristet til å gjenta hjertesukket som regelmessig kom fra en tidligere kollega (ifrå Austevoll):

»Da e so gale at da gaula!» . . .

PS:
Rollen offisielt implementert kognitiv dissonans spiller i denne sammenheng er nok innlysende for ganske mange – cue in hysteriet og den komplette galskapen i forbindelse med den relativt ‘velregisserte’ vaksinebløffen! . . .

PST er svært skeptisk til det de kaller «anti-statlig» tankegods, dvs. tanker som bryter med dette maktkonsentrasjonsprinsippet, men har de noengang reflektert over om prinsippet i seg selv er logisk og legitimt, for om det ikke er det, så er heller ikke statens voldsmonopol legitimt.

Dersom enkeltindividet virkelig har rett til voldsmakt – slik at det kan overføre denne retten til staten i kollektiv form – har vi et problem, for her ligger kimen til det totale kaos dersom ikke staten oppfører seg: folket tar sin voldsmaktsrett tilbake og vender den mot staten, og kanskje også mot hverandre. Pandoras boks har gjennom dette prinsippet egentlig blitt åpnet.

Er det ikke da bedre å avvæpne både enkeltindividet og dermed også staten? Her blir det enten begge eller ingen, og man trenger ikke være rakettkirurg for å se konsekvensene av valget. Opportunistiske tilhengere av statens voldsmonopol vil, om situasjonen tillater/krever det, gjøre en «reverse engineering» og ta tilbake det de tror de hadde rett til å gi fra seg, dvs. voldsmakten. I skyggen står da PST og bifaller dette, gjennom sitt prinsipielle tankegods om statsmaktens kilde.

Men klarer de å skjønne dette? Om alle bare hadde passet sine egne saker, hadde ting vært langt enklere, men i dag skaper en slik strategi kun sterk mistenksomhet i maktens korridorer. Som en kompis lurt sa: de er ikke de smarteste knivene i skuffen (sic).