Jeg tror nok du har helt rett Richard! Og jeg tipper det er i PST som i alle andre større organisasjoner, de har et ledelsesskikt som er helt sammensmeltet med «etablissementet», og således da også politisk helt styrt, og uten må mukke produserer slike ting som dette når «etablissementet» ønsker det. Mens nedover i pyramiden er det masse folk som gjør sin fragmenterte arbeidsoppgave og ikke tenker noe mer over slike ting overhodet. Et hylende paradoks her, og også litt komisk, er jo at «etablissmentet» egentlig jo er dypstaten (med noen tilleggsnyanser riktignok); det samme strukturen som PST prøver å hindre befolkningen i å snakke om (eller forholde seg til).

Dette innlegget fortjener stående applaus KRN. At statsmakten er paranoid, lyver og bedrar, og forsøker å kvele den frie ordskiftet, det er ikke noe nytt. Makta vil alltid jobbe for å beskytte seg selv.

Men vi trenger ikke å være med på løgnen.

Som Aleksandr Solsjenitsyn en gang sa:

«Det enkleste steget for et modig individ er å ikke være delaktig i løgnen. Et ord med sannhet veier opp for et hav av løgner.»

Vi må ikke la oss true og skremme til taushet, stå opp for det som er riktig og sant fordi det er riktig og sant.

Sannheten er som en løve, den trenger ikke beskyttelse. Sett den fri og den forsvarer seg selv.

For å beskytte det angivelig frie samfunnet, tar sikkerhetstjenestene i bruk metoder og retorikk som snevrer inn den samme friheten. At en statlig etat kan gå ut i offentligheten og stemple systemkritikere som en trussel, viser at friheten i et moderne demokrati ofte er betinget. Men betinget frihet er ikke reell frihet, det er kun en frihetsfantasi som best lever i tomme hoder.

Når friheten bare gjelder så lenge man holder seg innenfor de rammene systemet har definert som ufarlige, har man ikke reell frihet. Da lever man i det filosofer og samfunnskritikere kaller en frihetsillusjon eller et kontrollert demokrati.Dette systemet fungerer så effektivt nettopp fordi de færreste merker rammene før de faktisk forsøker å dytte på dem. PST jobber åpenbart febrilsk for at ingen skal oppdage disse rammene, ved å skremme folk fra å utfordre dem i utgangspunktet.

PST-skremmerne slår til igjen, vart vi redde nå? Jeg tror de skremmer seg selv mest, og folk som har makt og er redde, kan være farlige. Maktpersoner som er redde, er de farligste som finnes.

Historien viser at eliter og sikkerhetsapparater ofte er dypt paranoide. De sitter på toppen av et system som de vet er sårbart, og de innser at makten deres er avhengig av at befolkningen aksepterer illusjonen om at alt er i orden. At PST går så hardt ut og advarer mot visse tankesett, er i realiteten et svakhetstegn: det viser klart og tydelig at de ikke har gode nok motargumenter. De må rett og slett skremme folk til taushet fordi sannheten ikke tåler dagens lys.

Når en statlig etat med voldsmonopol, avlyttingsutstyr og enorme ressurser blir preget av frykt, begynner de å rettferdiggjøre ekstreme tiltak. Grenser flyttes gradvis: Først overvåkes de som oppfordrer til vold. Deretter overvåkes de som har «ekstreme» meninger. Til slutt blir alle som stiller fundamentale spørsmål ved systemet sett på som en potensiell risiko.

Så gratulerer til PST – dere motarbeider en åpen og uredd samfunnsdebatt med nebb og klør, og på sikt vil det føre til at dere sager av den greinen dere selv sitter på. Stolte nå?

PST sitt levebrød er «å finne spøkelser på høylys dag». De får betalt for å finne på slike ting som dere har tatt opp i denne artikkelserien, og da er det også nettopp det de vil gjøre. Da får man «analyser» som ser ut som de er skrevet av Tiril på 14 år.

Det er neppe de skarpeste knivene i skuffen som jobber hos PST.
«Tilskriv aldri ondskap det som er tilstrekkelig forklart av dumskap.»