Spesielt i f.m. det vi kontinuerlig ser i f.m. utøvelse av politisk makt i Kongleriket — inntreffer John Dalberg-Actons dypsindige betraktning umiddelbart som en ryggmargsrefleks hos undertegnede:
Lord Acton var en engelsk historiker, liberal politiker og forfatter.
Som en sterk talsmann for individuell frihet er Acton mest kjent for sine betraktninger om farene ved konsentrert makt.
I et brev til en anglikansk biskop i 1887 skrev han de berømte ordene: «Makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt» – noe som understreket hans overbevisning om at uinnskrenket makt utgjør den største trusselen mot menneskelig frihet.
Hans arbeider legger gjennomgående vekt på betydningen av å begrense statlig og institusjonell makt til fordel for individuelle rettigheter og personlig frihet. [Wikipedia]

Acton’s fulle betraktning lyder: “Power tends to corrupt and absolute power corrupts absolutely. Great men are almost always bad men, even when they exercise influence and not authority; still more when you superadd the tendency of the certainty of corruption by authority.”
(Oversatt: «Makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt. Store menn er nesten alltid dårlige menn, selv når de utøver innflytelse snarere enn myndighet – og i enda høyere grad når man legger til den uunngåelige korrumperende effekten av maktutøvelse.»)

— Snart 140 år senere står Actons påstand urokkelig . . .

Ja jeg må si jeg fullstendig deler din beskrivelse her. Godt skrevet! Når du skriver «Troen på at maktstrukturer frivillig vil verne og anerkjenne sine egne kritikere, er en av demokratiets største og mest naive illusjoner.» treffer du jo spikeren på hodet. Men, et interessant spørsmål er om det MÅ være sånn? I dag, i praksis, er det jo sånn, uten tvil. I min definisjon i artikkelen av et godt reelt demokrati har jeg lagt inn et element som handler om dette, og som kanskje er det mest utopiske elementet, eller sagt annerledes kanskje det mest idealistiske elementet. Men spørsmålet er om dette noe idealistiske overhode kan tenkes å bli materialisert? I et samfunn som vi i dag har i Vesten tror jeg det er komplett umulig. For hele sivilisasjonen, og hele «systemet» som er formet i denne sivilisasjonen, kan bare produsere ledere (eller folk i maktposisjoner) som er slik som du beskriver. Slike mennesker former systemet, og systemet former disse personene, gjensidig forsterkende altså. Det er altså ingenting INNE i systemet som kommer til å endre på dette. Men spørsmålet er om et reelt demokrati, med
et reelt demokratisk innhold, og dermed en opplyst og oppgående befolkning, over tid vil «produsere» annerledes ledere? I teorien vil jeg si ja. Annerledes ledere kan enkelt forklart for eks. være ledere som egentlig ikke ønsker makten og posisjonen men blir skjøvet frem. Folk som egentlig ikke helt trives med makten. På lavere nivå i samfunnet, på «ufarlige» områder, finnes det slike ledere allerede. Men disse vil per i dag aldri nå lenger enn til vinklubben eller idrettslaget osv. I teorien vil jeg anslått av følgende 3 elementer i kombinasjon ville kunne materialisert denne «utopien»:

1) befolkningen «produserte», eller dyttet frem, ledere som IKKE ØNSKER å ha makt og egentlig være ledere (men som er dyktige) inn i maktposisjoner,

2) samtidig opprettholdes det kontinuerlig et godt og åpent ordskifte om alt, inkludert nøyaktig denne tematikken, slik at bevissheten om dette hos nevnte ledere og strukturene for øvrig, samt befolkningen, ikke vil svinne hen over tid. (dette siste skjer jo i dag; at ledere som kommer inn i posisjoner, i noen tilfeller har gode intensjoner, men sakte men sikkert blir «spist» opp av systemet og posisjonen, og til slutt blir helt ubevisst sin egen saktegående og negative utvikling)

3) at det finnes reelle og formelle mekanismer som kan tre umiddelbart inn hvis punkt 2) ikke har ønsket effekt. Dette er naturligvis mekanismer som ikke «systemet» selv skal administrere, i hvert fall ikke fullt ut.

Utopi? Kanskje. Men synes diskusjonen er interessant! Takk for bidrag

Hvert år fylles festtaler og politiske dokumenter med varme ord om åpenhet, ytringsfrihet og viktigheten av å kikke makten i kortene. Vi har skapt en kollektiv fortelling om at det liberale demokratiet har modnet; at systemene våre ønsker kritikk velkommen som et verktøy for forbedring.

Dette er i beste fall idealisme. I verste fall er det en farlig tåkelegging av hvordan makt faktisk fungerer.

Maktens dypeste og mest grunnleggende instinkt er, og vil alltid være, selvbevaring. Ingen organisasjon, etat eller politisk elite gir fra seg kontroll eller beskytter sine kritikere av ren godvilje. Når uavhengige kontrollorganer, pressefrihet eller lovfestet varslervern eksisterer i dag, er det ikke fordi makten ga det bort som en gave. Det er resultatet av dype historiske kriser, skandaler og bitre kamper der makthavere ble tvunget til å gi etter for å beholde sin legitimitet.

Det mest slående eksempelet på idealismens havari finner vi i det såkalte varslervernet. På papiret har vi mekaniske verktøy og paragrafer som lover beskyttelse. I praksis fungerer det omtrent aldri.

Når systemets omdømme og posisjoner trues innenfra, reagerer maktstrukturen med en asymmetrisk motreaksjon. Varsleren møter sjelden en åpen dør og en takk, men derimot et profesjonelt apparat av HR-avdelinger, PR-rådgivere og jurister. Gjengjeldelsen skjer sjelden gjennom direkte, ulovlige oppsigelser. Den skjer subtilt: gjennom omorganiseringer, sosial isolasjon, fratakelse av oppgaver og en systematisk forskyvning av narrativet. Saken handler plutselig ikke lenger om det kritikkverdige forholdet, men om varslerens person, motiver og samarbeidsevner. Kritikeren sykeliggjøres og støtes ut, mens nettverket på toppen beskytter sine egne.

Å tro at en maktstruktur vil integrere og beskytte en intern trussel uten å slå tilbake, strider mot all sosiologisk realitet. Lovverk kan ikke vedta bort maktens natur.

Derfor må vi slutte å basere samfunnsdebatten på moraliserende ønsker om maktens velvilje. Hvis kritikken skal ha en funksjon, kan den aldri være avhengig av godkjenning fra de som overvåkes. Friksjonen og konflikten mellom de som styrer og de som kikker dem i kortene er ikke en feil ved systemet – det er selve forutsetningen for at makt ikke skal korrumpere fullstendig. Demokratiet – om det overhodet eksisterer andre steder enn på papiret – reddes ikke av maktens egen moral, men av uavhengige motkrefter som har vilje og midler til å tvinge frem sannheten.

Alt annet er en behagelig illusjon.