Fredag satt jeg med mannen min og et vennepar på takterrassen til H10 Puerta de Alcalá i bydelen Salamanca, øst for sentrum. Derfra hadde vi utsikt mot nordvest.

De store brannene var på alles tunger.

Ingen av spanjolene jeg snakket med, nevnte klimaendringer som årsak til at brannene startet. De snakket om sigarettsneiper, ulovlige bål, kjøretøy, maskiner og mulig påtenning. Blant menneskene rundt bordet var det bare våre norske venner som straks trakk frem klimaendringer.

I løpet av onsdag og torsdag oppsto flere separate branner i og rundt Sierra Oeste. Den første startet ved Almorox i Toledo-provinsen og spredte seg inn i Madrid-regionen. Senere oppsto nye branner ved Villa del Prado og San Martín de Valdeiglesias.

Etter hvert har det kommet frem at brannen ved San Martín de Valdeiglesias startet etter at en bil tok fyr langs M-501. Ved Almorox går mistanken mot en grill på en privat eiendom, men grunnen til at brannene startet er ennå ikke avgjort.

Bak Cuatro Torres kunne vi denne fredagen se en enorm røykfane stige opp fra brannområdet. Den kraftige vinden førte røyken stadig høyere på himmelen, til den la seg som et mørkt slør foran solen.

Midt på den lyse og varme sommerkvelden ble lyset dempet og temperaturen sank, som om noen hadde trukket et grålilla forheng over himmelen.

I horisonten kunne vi se lyset fra flammene, mens lukten av brent treverk spredte seg i luften. Takterrassen ligger rundt 60 kilometer fra de berørte områdene i luftlinje. Leiligheten der jeg bor, nord i Madrid, ligger noe nærmere.

Madrid-regionen har omtalt brannkatastrofen i Sierra Oeste som den verste skogbrannen i regionens historie.

Fredag var brannområdet fortsatt i rask vekst, og tallene ble stadig oppjustert. Brannene var så intense at mannskapene flere steder måtte prioritere evakuering fremfor slukking. Titusenvis ble evakuert eller beordret til å holde seg innendørs. Noen nektet å forlate hjemmene sine.

Lørdag morgen våknet vi til en klar blå himmel. Over Madrid var det meste av røyken borte, men en svak eim av brent treverk hang fortsatt i luften. Langs horisonten lå fremdeles et mørkt røykteppe.

Brannen var ikke over. Den hadde bare flyttet seg ut av synsfeltet vårt.

I de norske nyhetsartiklene jeg leste, ble klimaendringer straks løftet frem som hovedforklaring. I flere av de spanske reportasjene jeg fulgte, var oppmerksomheten i større grad rettet mot tennkilder, vind, vegetasjon, beredskap og manglende skjøtsel.

En skog begynner ikke å brenne av hete alene. Det trengs en tennkilde: en gnist, en flamme.

Når nesten hele forklaringen reduseres til klimaendringer, kan resultatet bli en følelse av avmakt. Hva kan egentlig et lokalsamfunn gjøre med den globale middeltemperaturen før neste sommer?

I Spania er varmeperioder med 35–40 grader ikke uvanlige. Slike perioder kan tørke ut skogbunnen og vegetasjonen. Samtidig avgjør skogforvaltningen hvor mye brensel en brann møter, og hvor sammenhengende det ligger i landskapet.

I Almorox forteller kommunen selv om tett furuskog, jara, kongler og tørr vegetasjon – og om for få økonomiske og menneskelige ressurser til å skjøtte mer enn 1 500 hektar skog.

Varmen kan gjøre landskapet mer brennbart. Vinden kan gjøre brannen voldsom. Men hvor langt den sprer seg, avhenger også av landskapet vi har skapt, forlatt og unnlatt å forvalte.

En skog som blir brukt og vedlikeholdt, oppfører seg annerledes enn en skog som blir stående urørt i flere tiår.

Spania har forandret seg enormt de siste 100–150 årene. På 1950- og 60-tallet flyttet millioner av spanjoler fra landsbygda til Madrid, Barcelona og kysten.

Tidligere levde folk av husdyrhold, skog og små jordbruk. De hadde sauer, geiter og kyr. De hugget ved, laget trekull, ryddet kratt og jaktet.

Nesten ingenting gikk til spille.

Denne livsstilen bidro til å holde landskapet åpnere. Da folk flyttet, opphørte mye av den kontinuerlige bruken og skjøtselen. Kratt, busker og småtrær vokste opp, og mengden brennbart materiale økte.

Geiter og sauer fungerer nesten som levende gressklippere. De tar for seg av tørt gress, lyng, busker og ungskog. Alt dette kan bli drivstoff når en brann starter.

Da bruken opphørte, vokste kratt, busker og ungskog sammen til større og mer sammenhengende belter. Dermed økte også mengden vegetasjon som en brann kunne bevege seg gjennom.

Flere regioner i Spania har derfor begynt å gjeninnføre tradisjonell beiting som brannforebygging. I Galicia brukes lokale ku-, saue- og geiteraser for å holde vegetasjonen nede.

Beiting kan ikke erstatte tynning, rydding og kontrollerte branner overalt, men den kan inngå som ett av flere forebyggende tiltak.

I Madrid-regionens egen plan står det at gjennomføringen av forebyggende skogsarbeid i 2025 ble betydelig hemmet. Myndighetene oppgir at personell og ressurser ble brukt i forbindelse med flomkatastrofen i Valencia, og at en regnfull vår reduserte hvor mye arbeid man fikk utført.

Planen sier også at myndighetene i 2026 skulle etablere og kartlegge flere strategiske områder der vegetasjonsbehandling kan bremse branner.[1]

Historisk ble det mange steder i Spania gjennomført planlagte små branner om vinteren eller tidlig på våren for å fjerne kratt og redusere mengden brensel. I flere regioner har denne praksisen over tid blitt redusert eller opphørt helt. Samtidig vokste vegetasjonen til.

Kontrollerte branner brukes nå igjen flere steder som ett av flere forebyggende virkemidler.

Spanske myndigheter peker på flere forhold som virker sammen: et halvtørt klima i store deler av landet, perioder med tørke, kraftige regnskyll som vasker bort jord, erosjon og oppgivelse av tradisjonelt jordbruk og beite. Mangelen på folk og penger går igjen i den lokale debatten.

Samtidig finnes det en reell konflikt mellom ulike hensyn. Død ved, kratt og urørt skog kan ha stor økologisk verdi. Men store, sammenhengende mengder vegetasjon kan også øke brannintensiteten nær landsbyer, veier og boligområder.

Spørsmålet er derfor ikke om all skog skal ryddes. Spørsmålet er hvor det må tynnes, beites, ryddes eller brennes kontrollert for å hindre at en liten brann utvikler seg til en katastrofe.

Hva om en langt større del av den politiske kraften og ressursene ble brukt på å ta vare på den naturen vi faktisk har foran oss?

På å holde skogene åpne og motstandsdyktige. På å gjøre beiting lønnsomt. På å rydde strategiske branngater og skjøtte vegetasjonen rundt boligområder, veier og evakueringsruter.

Store deler av dagens miljøpolitikk handler om beregnede CO₂-utslipp og mål om «netto null» flere tiår frem i tid. Men selv omfattende utslippskutt vil ikke rydde krattet rundt en spansk landsby, fjerne hogstavfallet fra en åsside eller gi en kommune nok folk til å vedlikeholde skogen før neste sommer.

Vi kan ikke avskaffe varme somre. Vi kan ikke reversere urbaniseringen over natten. Men vi kan gjøre landskapet mindre sårbart. Derfor blir forebyggende tiltak avgjørende. Det betyr at langsiktig klimapolitikk ikke kan erstatte praktisk miljøvern og lokal tilpasning.

Vi vet allerede mye om hva som reduserer brannfaren: beiting, tynning, kontrollerte branner, branngater, jordbruksmosaikker og helårs skogskjøtsel.

Slike tiltak kan ikke garantere at det aldri brenner. Men de kan avgjøre om en gnist slokner i et åpent landskap, eller får spre seg gjennom kilometer med sammenhengende drivstoff.

Nesten all offentlig debatt handler om at klimaendringer er årsaken til disse brannene, mens langt mindre oppmerksomhet rettes mot hvorfor de starter, og hva vi kan gjøre for å hindre at en liten brann utvikler seg til en katastrofe. For Sierra Oeste-brannene tyder alt på at årsaken til brannen er menneskeskapte tennkilder. Det er dette etterforskningen konsentrererer seg om.

Vi trenger altså ikke flere katastrofeoverskrifter. Vi trenger færre katastrofer.

Det begynner ikke med klimaet. Det begynner med hvordan vi forvalter landskapet.

[1] https://www.comunidad.madrid/transparencia/sites/default/files/plan_anual_iiff_2026.pdf

Innlegget En brann starter ikke med klimaet dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I 1993–94 bodde jeg hos en halvt norsk familie på Long Island i New York. Joyce, kusinen til en av min mors beste venninner, ønsket meg velkommen inn i hjemmet sitt. Hun og ektemannen John tok imot meg som om jeg var deres egen datter.

Da jeg og familien min flyttet til New York i 2009, ble kontakten tatt opp igjen. Vi tilbrakte mye tid sammen, og jeg opplevde dem som min nærmeste familie i USA. Den følelsen var gjensidig. Da vi flyttet tilbake til Norge i 2012, fortsatte jeg å holde kontakten, særlig med sønnen, Brennen og med Joyce.

Under covid-19-pandemien fulgte vi utviklingen fra hver vår side av Atlanteren. Det tok ikke lang tid før vi la merke til hvor like de norske og amerikanske retningslinjene var. Ble du syk, skulle du teste deg. Testet du positivt for covid-19, skulle du holde deg hjemme. Først dersom pusten ble så dårlig at du fryktet for livet, skulle du oppsøke sykehus.

John testet positivt for covid-19 i februar 2021. John var 71 år gammel da han ble innlagt på sykehus på Long Island i februar 2021. Han døde fem uker senere, to uker før sin 72-årsdag. I ukene mellom innleggelsen og dødsfallet hadde jeg jevnlig kontakt med familien, særlig med Joyce og sønnen Brennen. Etter farens død skrev han ned hele forløpet slik familien opplevde det. Dette er hans historie, slik han fortalte den til meg. Kommentarene som følger etter vitnemålet er mine egne og har som formål å forklare medisinske begreper og behandlingsmetoder som omtales.

Historien om John R. C fortalt av sønnen Brennen
12. februar 2021 – 3. april 2021

Flere måneder før pappa ble syk, fikk han diagnosen tidlig stadium av emfysem. Han hadde ingen tegn eller symptomer på sykdommen.

I midten av februar 2021 testet han positivt for covid. Etter fem dager med sykdommen, mens han fulgte med på oksygenmetningen i blodet, begynte han å få problemer med å puste, og oksygenmetningen falt til rundt 62 %. Han ba moren min, redd fordi han hadde vanskeligheter med å puste, om å kjøre ham til sykehuset – noe han egentlig var sterkt imot, fordi han mente at sykehusene tok livet av mennesker.

På under én uke på sykehuset var han helt kvitt covid og testet negativt. Mens kroppen hans i starten kjempet mot covid, var immunforsvaret kraftig svekket. Han pådro seg lungebetennelse mens han var innlagt.

Han ble behandlet med remdesivir, sammen med andre behandlinger, blant annet oksygen gjennom nesen, og i noen tilfeller både gjennom nese og munn.

Omtrent to uker senere var han fortsatt på sykehuset. Han fikk da en inhalator som han skulle ta flere inhalasjoner fra for å lette pusten når han ikke brukte oksygen. Han utviklet trøske (soppinfeksjon i munnen) som følge av medisinen i inhalatoren.

Verken legene eller sykepleierne informerte ham om hvor viktig det var å skylle munnen etter hver bruk av inhalatoren for å fjerne medisinrestene. Trøsken førte til sår på størrelse med tikroner over hele innsiden av munnen, nedover i halsen og langs leppene.

Kroppen hans begynte å samle væske, og på grunn av remdesivir begynte nyrene å svikte. De kunne ikke gi ham væske intravenøst fordi kroppen allerede holdt tilbake væske.

Han var ved bevissthet, og på grunn av de store sårene på leppene, i munnhulen og halsen, kunne de ikke legge inn en ernæringssonde. Han begynte derfor å sulte.

Etter tre uker fikk han en sprøyte med Lovenox (blodfortynnende) i venstre overarm, samtidig som blodtrykksmansjetten satt på armen. Injeksjonen skulle egentlig vært gitt i magen. Dette førte til en blodpropp, som resulterte i en stor indre blødning. Legene skal ha forsøkt å skjule dette, men søsteren min oppdaget det og tok bilder.

Dagen etter at han fikk Lovenox, ga de ham en fjerde kur med remdesivir. Det var på dette tidspunktet de oppdaget at han hadde fått en ny lungebetennelse.

I løpet av den fjerde uken begynte han å vise tegn til bedring. Legen sa at de sannsynligvis kunne begynne å forberede ham på hjemreise om omtrent én til to uker.

Dette ga ham håp.

Omtrent to dager senere kom en autorisert sykepleier inn, åpnet journalen hans og sa:

«Herregud. Jeg håper du har alt i orden. Jeg kan ikke tro at du fortsatt er i live.»

Hun ga ham i praksis beskjed om å sørge for at testamentet og de siste papirene var i orden, fordi hun mente han kom til å dø.

Selv om faren min ikke kunne snakke på grunn av trøsken, så moren min at lyset forsvant fra øynene hans. Han mistet alt håp.

Samme dag la de ham i kunstig koma og ga ham legemiddelet Diludid.

Han levde én uke til, etter totalt fem uker på sykehuset. Da veide han bare rundt 41 kilo.

Faren min døde av nyresvikt, sult, dehydrering, dårlig medisinsk behandling, inkompetanse, feilbehandling og en indre blødning som ble forårsaket av at sykepleieren satte Lovenox på feil sted.

På grunn av trøsken i munnen kunne han ikke snakke de siste to våkne ukene av livet.

Den dagen sykepleieren kom inn og ga ham denne fryktelige – og etter familiens oppfatning feilaktige – beskjeden, skrev faren min på en lapp til moren min:

«Mordere. Ikke dra dette ut. Vær så snill, la meg få dø fort.»

«Sykehuset drepte faren min.«

Medisinen ga John trøske, han klarte ikke spise, drikke eller snakke de siste ukene av sitt liv.

Kommentarer og medisinsk kontekst

Remdesivir. Remdesivir er et antiviralt legemiddel som ble brukt mot covid-19 hos innlagte pasienter. I Norge ble remdesivir også brukt (kaldt Veklury). Behandlingen var omstridt i 2021. WHO anbefalte i november 2020 mot rutinemessig bruk hos innlagte covid-pasienter, mens amerikanske sykehus fortsatt brukte det hos utvalgte pasienter. Vanlig behandlingslengde var 5 dager, med mulig forlengelse til totalt 10 dager ved manglende bedring. I Brennens fortelling er det sentrale spørsmålet hvorfor faren fikk flere behandlinger etter at han hadde testet negativt for covid-19 etter kun en uke på sykehuset.

Ifølge Brennen hadde faren utviklet nyresvikt før den siste behandlingsrunden med remdesivir. Han hadde også to episoder med lungebetennelse mens han var innlagt. Dersom lungebetennelsen var bakteriell, ville antibiotika normalt være aktuell behandling. Remdesivir er et antiviralt legemiddel og virker ikke mot bakterielle infeksjoner. Familien har i ettertid stilt spørsmål ved hvorfor behandlingen ble videreført, ettersom både covid-infeksjonen var over og nyrefunksjonen var betydelig svekket.

Lovenox: John fikk Lovenox (enoksaparin), som er et blodfortynnende legemiddel som normalt brukes for å forebygge og behandle blodpropp. Standard administrasjon er som regel en sprøyte under huden i mageområdet eller låret, men legemidlet kan i enkelte situasjoner også gis andre steder dersom det finnes tilstrekkelig underhudsfett. Lovenox skal gis subkutant (i underhudsfettet), ikke intramuskulært. Standard anbefaling er magen, fordi det gir mest forutsigbar absorpsjon. Hos en svært avmagret pasient kan magen ha lite underhudsfett, og helsepersonell kan måtte vurdere andre områder med tilstrekkelig fettvev. Overarmen kan brukes ved enkelte subkutane injeksjoner, men er ikke det vanlige anbefalte stedet for Lovenox. Hvis sprøyten derimot havnet for dypt, altså i muskelen eller skadet et blodkar, kan det gi en større lokal blødning eller et hematom. Det er en kjent komplikasjon ved blodfortynnende behandling. Blødningen hos John ser ekstraordinært omfattende ut. Den er langt større enn det man vanligvis forventer etter en rutinemessig subkutan injeksjon.

Dilutid: John ble lagt i kunstig koma og gitt Diludid (hydromorfon 5 -7 ganger sterkere enn morfin). Dette er et kraftig opioid som brukes mot sterke smerter og alvorlig åndenød. Legemidlet kan også inngå i sedasjon av intensivpasienter og i lindrende behandling ved livets slutt. At en pasient får hydromorfon, betyr ikke i seg selv at behandlingen er palliativ eller at døden er nært forestående; dette avhenger av den kliniske situasjonen og hvilke øvrige legemidler som gis. Det som gjør denne delen av Brennens fortelling bemerkelsesverdig, er at John ifølge familien ble lagt i kunstig koma og fikk hydromorfon bare to dager etter at legen hadde uttrykt optimisme og sagt at utskrivelse kunne være aktuell om én til to uker.

I følge Brennen tok sykepleierens skrekkelig tankeløse utsagn alt håp i fra faren hans. Og hva var det som skjedde de to dagene etter doktorens positive beskjed, og som førte til at John ble holdt i dyp sedasjon frem til han døde? Brennen beskriver et forløp der komplikasjonene av behandlingen under sykehusoppholdet langt overskygget den opprinnelige covid-infeksjonen. Ifølge Brennen var covid-infeksjonen over etter under én uke. Det som fulgte var en lang rekke komplikasjoner etter behandlinger under sykehusoppholdet. Familien opplevde at disse komplikasjonene ble det dominerende sykdomsforløpet, og forårsaket farens død.

John døde på langfredag i påsken, på sin kones 69-årsdag.

Innlegget «Sykehuset drepte faren min» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Mytens språk er dramatisk, men kjernen er egentlig sosial: Menneskene slutter å gjenkjenne hverandre som slekt. Bror står mot bror – bånd brytes. Fellesskapet oppløses som et forvarsel om at verden er i ferd med å gå under.

Parallellene til vår egen tid er slående.

Men vi har ikke bare hatt tre vintre, vi har hatt fem år preget av økende polarisering, maktasymmetri og sosial kulde.

Samfunnstonen har blitt hardere. Avstanden mellom stat og borger større.

Tilliten – selve limet i den nordiske modellen – har begynt å slå sprekker.

Fimbulvinteren startet med pandemien. Det var ikke selve viruset, den eventuelle trussel det representerte, som endret samfunnet, men måten krisen ble håndtert på – og spesielt kommunisert på.

Frykt ble det dominerende styringsverktøyet. Daglige smittetall, grafikk i rødt og svart, og et stadig eskalerende språk om ansvar og skyld preget offentligheten.

Retorikken var sterkt moraliserende. Spørsmål ble raskt tolket som illojalitet. Kritikk ble koblet til fare. Frihet ble gjort betinget – knyttet til etterlevelse – mens «trygghet» ble presentert som et absolutt gode som kunne rettferdiggjøre inngripende tiltak. For oss som ikke opplevde trygghet som det ultimate målet, var denne prisen altfor høy. For de trygghetssøkende– ikke høy nok.

Dette skapte et nytt skille: ikke bare det mellom syke og friske, men mellom de flinke, lydige og de dårlige, avvikerne.

I myten handler fimbulvinter om at mennesker mister evnen til å gjenkjenne hverandre som slekt. I vår tid så vi naboer anklage naboer, familiemedlemmer slutte å snakke sammen og offentlig debatt reduseres til et spørsmål om rett eller galt, god eller farlig.

De av oss som nektet å godta denne generaliseringen, opplevde å bli truet med ekskludering fra samfunnet. Vi skulle straffes med sosiale sanksjoner. Våre handlinger og tanker ble belagt med skam.

Dugnadsånden ble løftet opp som vår felles moralske kapital. V skulle alle bidra sammen. Men den sosiale temperaturen sank kraftig. Tilliten mellom mennesker slo sprekker. Samtidig opprettholdt en stor del av befolkningen en grunnleggende tillit til staten. Av dem ble ikke systemet oppfattet som en del i konflikten, men som garantisten for orden.

I den andre delen av befolkningen hadde tilliten fått seg et stort slag – kuldeslag.  

Kulden tiltok og ledet til den andre fimbulvinter: Vaksinedebatten, om man kan kalle det en debatt, var preget av den samme ensidige retorikken. Nyansene i myndighetenes tilnærming til folkehelse forsvant. Individualitet ble et banneord. Autonom bestemmelsesrett over egen kropp en eksistensiell krise.

Vi så ikke lenger hverandre som naboer, men som risikopunkter i en kamp som bare kunne vinnes med offervilje og høy moral.

Nå, godt inne i den tredje fimbulvinter har den systemiske avstanden mellom mennesket og makten bare blitt større. Vi ser det i geo-politikk og krigsretorikk. Vi ser det i barnevernssaker der enkelte saker gir inntrykk av at systemets behov veier tyngre enn den individuelle vurderingen av barnets beste. Opplevelsen av lukkede systemer med svak eller ingen selvkorrigerende evne forsterkes dag etter dag. Når institusjoner fremstår mer opptatt av egen legitimitet enn av åpenhet og selvkorreksjon, oppstår en opplevelse av avhumanisering.

Den asymmetriske tilliten har nå overveldet systemet. Det forventes at folket har uforbeholden tillit til staten, mens staten til gjengjeld overhodet ikke har tillit til folket. Tillit skal altså gå oppover – kontroll nedover.

Makt har alltid søkt å bevare seg selv. Det nye i vår tid er at informasjonsflyten ikke lenger lar seg kontrollere. Den går direkte til folket, som selv må analysere, tolke og forstå, uten det tradisjonelle mellomleddet som tidligere fungerte som et filter informasjonen ble fortolket gjennom. Det gjør det mye vanskeligere for makten å navigere systemet og kontrollere fortellingen. Narrativkontroll ser ut til å stå øverst på ønskelisten i de fleste sammenhenger.

Kampen om definisjonsmakten har dermed blitt tydeligere. Når sannheten defineres ovenfra, blir fortolkninger som avviker raskt kategorisert som feil, mis- eller desinformasjon. Og innenfor disse kategoriene opererer hovedstrømsopinionen nesten uten motstand.

Men i lys av de siste årenes påkjenning på folket – tapte arbeidsplasser, dyr energi, en mistillit til eget folk som minner om forakt – ser det ut til at flere har begynt å våkne. Stille spørsmål. Den glansen norske autoriteter har solt seg i, ser endelig ut til å falme.

De siste fem årene har ikke bare vært preget av krise, men av en gradvis forskyvning i maktbalansen mellom stat og borger.

Den balansen folk siden andre verdenskrig har hatt tillit til og klippetro på. Fortjent eller ufortjent.

Økonomisk press kombinert med moraliserende retorikk og opplevd ulikhet i ansvar og byrdefordeling har skapt en legitimitetskrise.

Når økonomisk utrygghet øker samtidig som politisk språk blir mer normativt og mindre dialogisk, uten å åpne for reell meningsbrytning, oppstår det en spenning i samfunnskontrakten. Tillit kan ikke kreves – man må gjøre seg fortjent til den. Det skjer gjennom symmetri mellom ansvar og konsekvens.  

Dersom denne symmetrien oppleves brutt over tid, er det ikke dramatikken i enkeltkriser som skaper uro og avmakt, men den langsomme erosjonen av gjensidig forpliktelse. Når følelsen av å måtte oppfylle uforholdsmessige krav, uten å oppleve at man får rettferdighet tilbake, forsvinner siste rest av tillit. Den erstattes av mistillit, mistro og avmakt.

Det er denne krisen som utgjør vår tids Ragnarok.

Når fimbulvinteren i mytene går mot sin ende, slukes solen og månen. Stjernene faller fra himmelen. Det som tidligere ga retning og rytme, forsvinner. I noen versjoner er det ulvene Skoll og Hate som jager og sluker lyset. I andre er det Fenrisulven som river solen ned.

Bildet er brutalt, men symbolikken er klar: Orienteringspunktene bryter sammen. Samfunnet oppløses.

Jorden skjelver. Fjell styrter. Bånd og lenker brister. Også de lenkene som holdt destruktive krefter i sjakk.

Slik beskriver Snorre begynnelsen på Ragnarok.

Men Ragnarok er ikke bare undergang. Det er også et oppgjør. En renselse. Etter infernoet stiger en ny verden frem, og noen få overlevende bærer livet videre.

Spørsmålet er om vi fortsatt står midt i en fimbulvinter – eller om vi nærmer oss et nødvendig oppgjør?

Ragnarok behøver ikke bety undergang. Det kan bety at det som har mistet sin bærekraft, må falle for at noe nytt skal kunne vokse frem.

Innlegget Fra fimbulvinter til Ragnarok dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Da Russland angrep Ukraina den 24.2.2022 reagerte den europeiske verden med avsky og sjokk. Selvsagt helt forståelige og fullt ut legitime reaksjoner. Sjokket aktiverte antagelig også minner fra andre kriger –samt en binær fortelling: aggressor versus offer.

I vestlige hovedstrømsmedier har konflikten konsekvent blitt presentert gjennom et normativt rammeverk der utfallet allerede er gitt:

Ukraina må vinne.

Russland kan ikke vinne.

Alt annet er uakseptabelt.

Denne holdningen er ikke en analyse: den er en forutsetning. Og når den forutsetningen er etablert så må informasjon filtreres, eksperter velges selektivt og språket må formes deretter. Dette er en slags psykologisk selvorientering som ikke nødvendigvis er ondsinnet. Men den er, eller kan være, ekstremt villedende. Og i siste instans skadelig, og føre til mye mer lidelse enn nødvendig (om lidelse da anses som nødvendig).

Norge er et lite konsensusland der gruppepsykologi slår hardt. I tillegg har mange, tro det eller ei, stor tillit til både medier og myndigheter. Selv om de siste dagers hendelser antagelig har forårsaket en liten midlertidig knekk. Nordmenn har også lav toleranse for offentlig konflikt, samtidig som vi har et ekstremt høyt moralsk selvbilde.

Vi er helt enkelt de gode.

Avvik fra dette oppleves ikke som uenighet, men som svik, illojalitet og mistenkeliggjøring.

Mennesker som utrykker tvil, eller våger seg på en realistisk analyse blir derfor nærmest stemplet som landssvikere. De er helt enkelt på feil side av historien.

Innenfor et slikt rammeverk blir språket lukket. Kompleksitet forsvinner. Usikkerhet blir uakseptabel. Alternative utfall kan ikke engang tenkes, langt mindre diskuteres.

De som forsøker å analysere krigen gjennom kapasitet, utholdenhet og interesser – slik realister som Asle Toje, Borten og Glen Diesen gjør – oppleves derfor ikke bare som uenige, men som trusler.

Diesen sier ikke at Russland har rett. Det han kommuniserer er blant annet at Russland kan oppnå sine mål. For et normativt system er dette uakseptabelt. Ikke fordi det er feil, men fordi det åpner for kompromiss. Bryter med den moralske absolutismen, og det gjør lidelsen meningsløs.

Ikke heroisk.

Mottrekket blir derfor at de som kommuniserer denne realistiske analysen må ignoreres, diskrediteres og stemples. Helst beskyldes for å spre russisk propaganda.

Vestlige medier har aldri vært nøytrale under krig. Under Vietnamkrigen var Norge patriotiske, det var først etter nederlaget at et kritisk syn fikk komme frem. Under Irakkrigen ble deres besittelse av masseødeleggelsesvåpen kommunisert som en sannhet. Når det viste seg at Irak ikke hadde disse våpnene, satt kritikken løst. Det samme skjedde under krigen i Afghanistan, dette ble sett på som fremskritt, helt til kollapsen var et faktum.

Våre medier er altså kritiske først når et prosjekt har feilet, aldri mens det pågår og krever oppslutning.

Dette gjennomsyrer nyhetsbildet i massemedia. Russland kan ikke vinne, Ukraina må vinne, og enhver tanke om kompromiss fremstår som moralsk forkastelig. Dette er ikke nøytral analyse, men normativ krigskommunikasjon.

Det er dette som er det egentlige problemet:
Når medier i et demokrati slutter å beskrive virkeligheten slik den er, og i stedet kommuniserer slik de mener den bør være, flyttes oppmerksomheten fra krigens faktiske kostnader til dens moralske begrunnelse. Lidelsene forstås, men tolereres, så lenge utfallet anses som moralsk riktig.

Nyhetssendingen jeg her skal ta utgangspunkt i, illustrerer dette mønsteret i konsentrert form. Den viser hvordan språk, utvalg av stemmer og mangelen på analytisk distanse ikke først og fremst opplyser, men former publikums forståelse. Ikke ved å lyve direkte, men ved å gjenta ett normativt narrativ så konsekvent at andre perspektiver blir utenkelige.

Det er flere år siden jeg så på NRK, men jeg stakk allikevel innom søndag morgen. Av ren nysgjerrighet ville jeg se hvordan de dekket Mette-Marit og Epstein-filene.
Dessverre ble jeg sittende lenge nok til også å få med meg deres dekning av den siste utviklingen i Ukraina-krigen.

Innholdet i denne sendingen var så gjennomsyret av politisk narrativ og normativ krigskommunikasjon at det knapt kunne vært verre – i alle fall ikke i et land som fortsatt kaller seg et demokrati.

Riktignok hadde jeg ikke høye forventninger til NRK i utgangspunktet. Men at det var så ensidig, så skråsikkert og så fullstendig blottet for analytisk rom, satte meg helt ut.

Programlederen introduserer reporteren i Kyiv ved å vise til ødelagt energiinfrastruktur og russisk bombing, samtidig som det nevnes at bombingen har vært stanset frem til denne dagen. Dette skaper et uklart bilde av årsak og tidslinje.

Reporteren beskriver deretter en reell og alvorlig situasjon: tjue minusgrader, manglende varme og mennesker som forlater byen. I denne sammenhengen omtales også omfattende angrep på energisystemet. Først senere fremkommer det at det konkrete strømbruddet i dette tilfellet skyldtes teknisk svikt i kraftnettet.

For seeren blir skillet mellom krigshandling og teknisk sammenbrudd uklart. Ikke fordi det blir sagt direkte, men fordi språk, rekkefølge og kontekst gjør russisk bombing til den implisitte forklaringen.

Videre hevder reporteren at alle han snakker med ønsker slutt på krigen, at nesten ingen tror den kan ta slutt, og at ingen er villige til å gi fra seg territorium. Dette fremstilles uten forbehold eller nyanser.

Resultatet er et selvmotsigende, men normativt konsistent narrativ: full krigstretthet kombinert med total kompromissløshet.

I militær og strategisk kontekst beskrives dette som stalemate – en fastlåst slitasjekrig der kostnadene øker, men ingen vei ut artikuleres. At et slikt utgangspunkt brukes som ramme for videre eskalering, snarere enn refleksjon og diplomati, er i seg selv oppsiktsvekkende.

Videre forteller reporteren at, til tross for kulden, har mange valgt å bli igjen i Kyiv, som en måte å holde byen i gang, og dermed gjøre sin egen innsats for krigen. Slik blir lidelse og mangel på handlingsrom omformet til moralsk heroisme.

Det som fulgte i studio, var nok en forsterkning av det samme budskapet.

Først slapp NRK til en representant for den ukrainske forening i Tromsø. Budskapet var entydig: Ingen ukrainere er villige til å gi fra seg territorium, men alle ønsker at krigen skal ta slutt. Eventuelle forhandlinger kan ikke innebære at Ukraina taper territorium. Zelenskyj bekrefter dette budskapet. Altså en ny åpenbar selvmotsigelse.
Å ønske slutt på krig, men samtidig avvise enhver form for kompromiss, er selve definisjonen på en fastlåst situasjon.

Deretter kommer Knut Hauge, pensjonert diplomat og Russland-ekspert. Det han leverte, var ikke analyse eller diplomati, men absolutte påstander.

Ifølge Hauge har Russland allerede tapt krigen. Problemet er bare at Vladimir Putin ikke har forstått det. Neste steg for å «vinne» krigen er derfor – implisitt – å få Putin til å innse sitt nederlag.

Dette er ikke strategi. Det er ønsketenkning formulert som psykologisk innsikt.

Hauge hevder videre at Russland har tapt enorme mengder soldater (1,2 millioner). Dette tallet er selvsagt umulig å verifisere. Han forteller at Putin nå er presset opp i et hjørne, og at Russland i realiteten står på randen av økonomisk sammenbrudd. Samtidig avviser han fullstendig muligheten for at forhandlinger kan føre frem, mulighet for kompromisser eller alternative utfall.

Dette er moralsk mobilisering. Han hjelper ikke seerne til å forstå mekanismene i krig – hva som faktisk driver den. Han formidler i stedet at krigen fortsetter fordi fienden er dum, gal eller ute av stand til å forstå sitt eget nederlag.

Narrativet er så tett knyttet til identitet og moral at det ikke lenger finnes mentalt rom for tvil, nyanser eller motargumenter.

For å styrke sin egen autoritet legger han til at han snakker russisk og følger russiske medier, hvor det angivelig nå kommuniseres full krise.

Dette er et klassisk autoritetsgrep: epistemisk overlegenhet uten transparens. Det han ikke reflekterer over, høyt i alle fall, er at russiske medier – akkurat som vestlige – er gjennomsyret av krigskommunikasjon og propaganda. Å lytte til dem gir ikke automatisk analytisk innsikt. Som tidligere toppdiplomat i Russland vet han selvsagt dette. Men han unnlater å nevne det.

NRK – en kanal som mange fortsatt oppfatter som nøytral, balansert og etterrettelig, serverer altså nyheter gjennom et helt fastlåst normativt rammeverk til sine seere.

Når statlige medier kommuniserer krig som et moralsk drama uten utgang, der kompromiss fremstilles som umoralsk og alternative utfall som utenkelige, låses både opinion og politikk. Hvor lenge kan en krig uten mentalt rom for avslutning vare? Svaret er altfor lenge – mye lenger enn «nødvendig».

Og mens kommentatorer allerede har avgjort hvem som «vinner», forsvinner ett faktum fullstendig fra samtalen:

Taperne er menneskene.
Ukrainske og russiske.
Sivile og soldater.

Jo lenger krigen varer, desto flere dør – uten at utfallet kan garanteres.

Innlegget «Putin forstår ikke at han har tapt krigen» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Dette er ikke vitenskap. Det er religion. Et system av dogmer, ritualer og autoriteter – forkledd som fornuft.

Dette er et utdrag fra boken jeg skriver.

Jeg kan ikke bare tro på det jeg blir fortalt. Jeg må undersøke. Lese. Teste og prøve. Hovedstrømsinformasjon er ensidig. Føles styrt. Den følger narrativet.
Trigger ikke nysgjerrighet – kun avmakt og irritasjon.

De samme trynene som sier eksakt det samme som de andre trynene.

Derfor finner jeg frem til alternative medier, uavhengige kilder og selvstendige stemmer. Er det der forskjellen ligger?

At jeg tar meg tid.
Går under overflaten.
Bryter tabuer.

Jeg reagerer på ensidigheten i formidlingen.
At det kun finnes én løsning.
Den alle må tro på – ta til seg – som sin egen.

Ikke tenk selv. Det er livsfarlig. Da dør bestemor. På at slike påstander får stå uimotsagt. De samme ordene – alltid de samme ordene:

Stol på vitenskapen.

Stoler du ikke på vitenskapen er du dum. Antivitenskapelig. Konspirasjonsteoretiker.

Ikke gjør din egen forskning!

Det hersker en slags hedensk tilbedelse – helt fri for den gamle Gud.

En ny trosbekjennelse der gullkalven er byttet ut med «forskning».
Ikke forskning som metode. Men forskning som dogme.

Vitenskapen har blitt en hellig ku.

Uomtvistelig.
Utilnærmelig.

Noe vi ikke har rett til å si imot, tvile på eller stille spørsmål ved. Men det er ikke vitenskap.

Det er religion. Gud er gjenfødt som vitenskap.

Hva definerer en religion?
Religion er mer enn troen på Gud – det er et rammeverk for å forstå tilværelsen.
Først må det finnes en forklaring, en fortelling som gjør verden begripelig – en kosmologi.
Deretter en autoritet som fastsetter sannheten.

Tidligere brukte staten Gud for å fremme egen autoritet og makt – Gud hadde gitt dem mandat. Nå kommer mandatet fra den hellige Vitenskapen.

Så kommer fellesskapet. De rettroende – og de vantro.
Ritualene følger: handlingene som markerer lydighet og tilhørighet.
Og tabuene. Spørsmålene du ikke får stille.

Til slutt må det finnes et løfte. Et mål. En form for frelse. Vaksiner.

Vaksiner er vitenskapens gave til jorden.

Det hellige sakrament

Gitt oss for å redde menneskeheten.

Staten deler ut syndsforlatelsen og det er vår plikt å underkaste oss ritualet.
Frelsen ligger i dose fem. Seks. Sju.
Det finnes ingen religionsfrihet her.

Sier du nei, går du rett til helvete.
Sier du nei, sender du alle andre til helvete.

Det er noe feil i skriften. Spørsmål som ikke blir stilt.

De lover oss frelse– men gir oss bot.

Hvorfor i all verden tviler jeg? Vaksiner har jo reddet menneskeheten – frelst oss fra det onde.

De gamle religionene har alltid blitt brukt til å kontrollere: korstog, heksebrenning og inkvisisjon. Sharia.

Når åndelighet blir makt, blir mennesker brent, jaget og kneblet.

Men dagens samfunn er bare en ny versjon av det samme.

En moderne inkvisisjon, men med digital sensur i stedet for bål.

Helvete er klimaødeleggelse, dødsvirus og sosial ekskludering.

Paradis er vaksinepass, netto null utslipp, trygghet fra sykdom og følelsen av moralsk renhet.

Valgfrihet en illusjon.                                                

Klimanarrativet – Dommedagsprofetien

Regjeringer og millionærer kjøper seg avlat med CO₂-kvoter.

Klimakrisen er allerede etablert. Den er vitenskapelig bevist.
Vi diskuterer den ikke.
For hvis vi åpner for spørsmål, blir hele menneskeheten satt i fare. Jordkloden vil dø.

Klimaskeptiker.
Klimafornekter.
Samme sak. Samme stempel. Kjetter.

Spørsmålene mine blir møtt på nøyaktig samme måte:

– Men skal vi ikke først rydde opp i havet? Fjerne plasten? Snakke om kjernekraft? Ser du ikke at vindkraft raserer norsk natur – ødelegger havet, sprer plast, kapper hodet av fugler og får hvaler til å strande?

– Jo, men CO₂ og karbon forgifter planeten. Vet du ikke at den koker? Vi må slutte å fly. Slutte å kjøre bil. Ikke eie noe. Slutte å spise kjøtt! Vet du ikke at kuene promper metan!

– Men hvorfor tar de ikke med den norske skogen i klimaregnskapet? Hvorfor betaler vi enorme summer til regnskogen – penger som aldri kommer frem? Visste du at deler av Svalbard var uten is for tusenvis av år siden? Grønland har faktisk vært grønt!

– Det er konsensus. Du kan ikke tvile på dette. Forskere i FN-panelet har stemt og kommet frem til det samme. Jorden koker. Alle er enige!

Det hadde jo vært «konsensus» før også.
På 70-tallet fryktet man en ny istid. Avisene var fulle av dommedagsscenarier.
Men det var aldri egentlig enighet blant forskerne – bare et medieskapt narrativ.

Mennesker tror ikke på sannhet fordi den er bevist.
De tror fordi noe gjentas ofte nok til å føles sant

Konsensus – vår tids trosbekjennelse

Alle er enige.

Diskusjonen er over.

Eksperten har talt.

Ikke hvem som helst kvalifiserer som ekspert selvsagt. Bakgrunn er viktig – selvutnevnt eller medieutnevnt. Men man trenger ikke noen formell utdannelse.

Det er bare å være enig i narrativet, lydig følge manuskriptet. Det er den eneste kvalifikasjonen man trenger.  

Konsensus blir brukt som et slags kvalitetsstempel – for å kvele motstand.

Men vitenskap handler ikke om å stemme fram sannhet.

Vitenskap er ikke demokrati.
Det er konflikt, uenighet, brytning.
En teori må tåle angrep for å overleve.
Konsensus hører hjemme i religion og politikk.

Det har blitt et politisk virkemiddel – for å påvirke, for å få meg til å holde kjeft.

Når forskere sier «det er konsensus», betyr det at spørsmålene skal settes på pause? Sannheten er nå opplest og vedtatt?

Følg de ti bud.

At mange hevder å være enige skaper ikke sannhet
Det gir makt.

Hvem vet egentlig noe om sannhet?

Hvem har rett til å definere den?

Ikke jeg.

Ikke du.

Hvem?

De tidligere religioners Gud er erklært død. Staten og vitenskapen har tatt over.
Det er ikke stillheten som følger Guds død – men støyen fra nye dogmer, nye prester og nye moralske systemer som ikke tåler motstand.

Samfunnets store spørsmål er omgjort til trosartikler.
Demokratisk samtale umulig.
Den som stiller spørsmål, blir stigmatisert.
Den som adlyder, blir belønnet med virtuelle moralpoeng – og kanskje, om du er flink nok, adgang til samfunnet.

«Har du ikke noe å skjule, trenger du ikke være redd.»

Verdensbildet har endret seg – langsomt og usynlig. Det har sneket seg inn i mennesket som en sannhet ingen vet at de har akseptert.

Mennesket er ikke et fritt vesen.

Det er en enhet som skal optimeres, kontrolleres og godkjennes.

Hvis vi gjennomskuer strukturen i denne nye religionen – kan vi da vinne friheten tilbake?
Friheten til å tenke. Kjenne. Være.

Friheten til å tro på noe dypere enn algoritmen, eksperten og staten?

Innlegget Den nye statsreligionen dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Klokken var snart fem. Jeg hadde kun en klient igjen før jeg kunne gå hjem. Håpet nesten at hun ikke kom.

Ett minutt på fem gikk døren inn til resepsjonen opp. En iskald vind med snø og blest slo inn i rommet, prikket meg i nakken og sendte en frysning ned over ryggen min. Det var den kaldeste januar jeg kunne huske på mange år. Snøen hadde lavet ned siden oktober, og hadde fremdeles ikke gitt seg.

I booking-notatene sto det at hun var gravid i uke trettiseks. Vanligvis var vi veldig forsiktige med å behandle kvinner så langt ute i svangerskapet. Men legen hennes hadde anbefalt det. Hun var bitteliten og slank, til tross for den store magen. Hendene hennes beveget seg sakte over helseskjemaet mens hun svarte på spørsmålene. Det lange brune håret skjulte ansiktet hennes.

– Du har epilepsi? Hun hadde fylt ut en inngående beskrivelse av anfallet.

– Du fikk et epilepsianfall nå mens du var gravid? Hva skjedde?

Hun hadde plutselig, og helt ut av det blå, fått et anfall på badet hjemme. Det hadde aldri skjedd tidligere, hun hadde alltid vært frisk. Både hun og barnet hadde mistet hjerterytme. Var i praksis døde. Men de hadde fått liv i henne igjen. I dem begge. Gud skje lov.

– Men vet de hvorfor dette skjedde? spurte jeg. En gryende mistanke varmet kinnene mine – gjorde dem røde.

Hun nølte, så lenge på meg. Våget hun ikke å si det?

– Ble du vaksinert mot covid? Spurte jeg.

– Var det derfor?

– Ja! ropte hun, nesten overrasket. – Jeg hadde tatt den to uker før. Legen tror også det er vaksinen.

Hun hadde måttet starte med sterke epilepsimedisiner. Hverken hun eller barnet ville tåle et anfall til.

– Jeg trodde de hadde sluttet å vaksinere gravide?

Hadde de ikke sluttet med denne praksisen. Gjorde de de fortsatt?

– Vel jo … hun nølte litt. – Jeg fikk korona i et annet svangerskap. Tidlig. Mistet barnet i uke åtte. De sa det var på grunn av korona.

Det ga i og for seg mening. Feber i svangerskapet er farlig. Uansett årsak.

– Så leit å høre sa jeg. Vi var allerede godt i gang med behandlingen. Slitne ankler og stinne legger ble massert myke.

– Ja, det var derfor legen anbefalte meg på det sterkeste å vaksinere meg igjen i dette svangerskapet.

Jeg ristet på hodet – Men du hadde jo allerede hatt korona – du var jo beskyttet?

 – Jo..  men legen mente det ikke var nok, og nå må jeg snart settes i gang. Fødselen. De sier neste uke. Og jeg må slutte på medisinen. Jeg kan ikke amme med den, siden den er farlig for barnet. Den går jo rett i melken.

– Men går den ikke også rett i morkaken og inn i barnet uansett? 

Hun så på meg med vakre, brune øyne. Jeg kunne se uroen. Kjærligheten og frykten for den ufødte gutten.

– Jo, men de tør ikke ta sjansen. Får jeg et anfall til risikerer vi begge å dø.

Jeg grøsset. Klemte hånden hennes. Smilte beroligende til henne.

– Lykke til.

Hun forsvant ut i mørket igjen like etterpå. Kåpen svøpt tett rundt den spinkle kroppen – den store, verdifulle magen. Svøpt fra topp til tå mot den bitende kulden. Jeg følte selv kulden og frykten som om den var min egen. Krysset fingrene.

En strøm av skadede kvinner fylte dagene på klinikken.

Innlegget Å nesten miste et barn dukket først opp på Foreningen lov og helse.

– I just tell the truth, and telling the truth is crazy in a world full of lies.

Ordene fra en podkast jeg hører på, treffer meg rett i magen. Bekrefter opplevelsen av å bo i bakvendtland.

Krig er fred. Frihet er slaveri. Uvitenhet er styrke. Som i Maos Kina.

Du skal ikke gjøre deg opp din egen mening. Språket har mistet sin substans. Mening blitt moral. Og moral er ikke oppe til diskusjon.

Jeg føler meg som hovedperson i et verk av Kafka. Fanget i en prosess der jeg er skyldig, men aldri får vite hvorfor. På en vei der jeg aldri kommer til målet.

Jeg blir ikke beskyldt for direkte løgn, men for feilinformasjon. For å ikke stole på informasjonen vi blir bedt om å stole på.

– Er krig virkelig veien til fred?

Å oppfordre til å tenke selv er forbundet med avvik. Antistatlig tankegods. Det er forferdelig farlig.

– Er min erfaring alltid feil?

Sannheten har ikke lenger en egen kvalitet. Den er ikke lenger observerbar, erfart eller forstått. Den er redusert til et sett av moralske begreper helt uten innhold. For sannhet har ingen moralsk garanti. Den kan ikke garanteres hverken av autoritet, intensjon eller moral. Problemet oppstår når sannheter jeg ikke har erfart ikke bare presenteres som sanne, men krever at jeg bekrefter dem.

Det er løgn – ikke sannhet.

Sannheter produsert i teorier der erfaring ikke lenger teller. Noe kan selvsagt være sant uten at jeg har erfart det – men det er ingen garanti jeg kan gi.

Jeg erfarte at moren min døde rett etter vaksinen. Jeg erfarte at mange andre ble syke. Både på klinikken og blant folk jeg kjenner personlig.

Men når jeg sier det jeg har erfart høyt – så blir jeg kalt gal? Jeg kan ikke bevise årsakssammenheng. Men jeg kan heller ikke late som om disse erfaringene ikke finnes. Slutningene mine er trukket på bakgrunn av det jeg har sett.

Dette er ingen moralsk posisjon. Heller ikke feilinformasjon.

Men i en verden der mening er moral blir erfaring gjort til løgn.

Innlegget Løgner dukket først opp på Foreningen lov og helse.

– Hvor lenge siden tok du koronavaksiner – hvor mange tok du?

Hun hadde som alle andre tatt dem for to år siden. Etter andre dose hadde hun umiddelbart gått inn i overgangsalder.

Hun er ikke alene – dette noe mange har opplevd kort tid etter vaksinasjon – også så unge som i slutten av 30-årene, i noen tilfeller enda tidligere. Vaksinen påvirker menstruasjonssystemet hos mange, og enkelte rapporterer varige endringer som ikke kan karakteriseres som midlertidige. Når myndighetene ikke systematisk innhenter eller analyserer data om slike tilfeller, står vi igjen med et kunnskapshull som først og fremst rammer kvinnene det gjelder.

Normalt går kvinner inn i overgangsalder mellom 45 og 58. Ikke 38. Tidlig overgang gir hormonell ubalanse, vektoppgang, stress og dårlig søvn, og hos noen – massivt hårtap.

– Jeg ville egentlig ikke ta vaksinen, fortalte hun – men jeg følte meg tvunget.

Det var ikke første gang jeg hørte det.

– Det verste, fortsatte hun, – er at jeg har fått korona mange ganger etterpå. Senest nå i forrige uke.

Jeg blir alltid like overrasket over at folk fortsatt tester seg.

– Hvorfor testet du deg?  

– Det var ikke min idé, fortalte hun, det var legen som insisterte. Jeg hadde hatt feber i fjorten dager. De syns det var rart.

– Ok. Og du testet positivt for koronavirus?

– Ja, eller de visste ikke helt, legen sa de ikke kunne se forskjell på korona og influensa. Men de kalte det korona.

De kunne ikke se forskjell? Hvis de ikke kan skille mellom influensa og korona nå – hvordan kunne de skille da? Den gangen de testet alt som kunne krype og gå under pandemien. Da influensa forsvant fra jorden overflate i 20-21.

Gjenoppsto som korona.

– Jeg angrer skikkelig på at jeg vaksinerte meg, sa hun nå.  – Broren min jobber i Pfizer i USA. Ingen i hans familie har vaksinert seg. De tar ikke medisiner i det hele tatt.

Det overrasket meg ikke. De som jobber i farmasøytisk industri, kjenner risikoen. De vet hva de lager.

– Jeg skal spørre ham om alt dette når jeg ser ham i julen, fortatte hun.

– Er broren din ærlig om dette? spurte jeg. Kan man være det når man jobber i Big Pharma?

Hun ble stille

– Når jeg tenker meg om, så har han prøvd å advare meg.

Bedraget er av et slikt omfang at folk ikke kan fatte det. Ikke bare virker ikke vaksinen. Men den er skadelig, og i mange flere tilfeller enn vi har oversikt over, har den vært dødelig. Mange har pekt på den voldsomme overdødeligheten i Norge, og i verden for øvrig. Kurvene vokser parallelt med den mest omfattende vaksinekampanjen i moderne tid. Dette er noe forskere, leger og andre fagpersoner har pekt på siden fenomenet startet. Det holder ikke lenger å si long-covid eller depresjoner. Eller at de ikke vet. Det er umulig at de ikke vet.

FHI er allikevel ikke villige til å dele de dødes vaksinasjonsstatus. I stedet får vi bortforklaringer uten rot i virkeligheten, og en bevisst utelatelse av fellesnevneren alle de døde har til felles. At tidspunktet for når dødsfallene startet var etter at over 90% av Norges befolkning ble vaksinert – et utall ganger. De stopper ikke opp og undres – stiller ikke de rette spørsmålene. Eller i det minste bremser litt på propagandaen. Nei. De fortsetter massevaksineringen.

Mediebildet er stappfull av influensasesong og fryktretorikk. FHI kjører til og med en reklamekampanje for å øke vaksinasjonsgraden. Køene på apotekene er lange, og vaksinen er utsolgt. Folk er sykere enn noen gang.

Narrativet må ikke sprekke. Mathias Desmet forklarer i sin bok The Psychology of Totalitarism:

• Hvordan et samfunn mister mening
• Finner en enkel fortelling
• Skaper en felles fiende
• Og finner en løsning alle må følge

De som tviler, blir farlige. En trussel mot samfunnet. Men masseformasjon forklarer ikke fullt ut det norske fenomenet. I Norge har vi noe annet: patologisk høy institusjonell tillit. Nordmenn generelt kan helt enkelt ikke ta over seg at dette systemet kan svikte. At industri, byråkrati, globale nettverk og økonomiske insentiver kan skape konsekvenser som ingen enkel aktør egentlig har bedt om, og som ingen av dem har kontroll over.

Dette handler ikke om enkeltmennesker i FHI eller helsevesenet. Det handler om selve systemet. Et system som ikke kan innrømme feil. Da ryker hele narrativet. Korthuset institusjonen er bygget på raser sammen. FHI må holde seg selv oppe selv om de med det svikter befolkningen. De er fanget av narrativet de selv skapte. Om de innrømmet at de tok feil, ville de miste all fremtidig makt. De ville utløse en tillitskrise uten sidestykke. Hele pandemihåndteringen ville falle sammen.

De ville i praksis innrømme at skader, dødsfall og overdødelighet kunne vært unngått.

Alle kan budskapet. Vi har alle hørt det så mange ganger, at det sitter i ryggmargen. Trygg og effektiv Ingen er trygg før alle er trygg – Gjør det for bestemor – Bli med på dugnaden. Det norske samfunnet er bygget på tillit. Om FHI slipper fra seg informasjon som setter vaksinens egenskaper i tvil. At den ikke beskytter – men potensielt tar liv. Hvilke konsekvenser vil det få?

Tilliten vil smuldre opp til intet. Hvordan vil det gå med de menneskene som jobber i institusjonene? Hvem skal stå til ansvar? Hvilken politisk risiko løper våre myndigheter?

En narrativkollaps vil rasere helsevesenet – hele institusjonen vil gå til grunne. Derfor får vi servert absurde bortforklaringer for overdødelighet. Derfor får vi høre at alle vaksineskader er enormt sjeldne. Derfor vil de ikke innrømme at de ikke kan se forskjell på korona og influensa. Rettssystemet vil renne over av krav. Vaksineparadigmet må fortsette for enhver pris.

Det er enklere å la folk dø enn å innrømme at man tok feil.

Kan boblen noensinne sprekke? Tall kan manipuleres til å vise det man ønsker. Forskning kan avvises, gjemmes bort og glemmes. Statistikk kan «korrigeres», og viktige elementer utelates. Fortellingen kan alltid justeres slik at den passer narrativet. Bare tre ting kan sprekke boblen:

Rettsvesenet: Dersom nok mennesker kommer inn i rettsvesenet og vinner så vil narrativet til slutt sprekke. Det blir umulig å opprettholde det. I forrige uke vant en kvinne frem i sin vaksineskadesak mot staten. Hun hadde fått ME straks etter vaksinen. Retten kunne ikke utelukke sammenhengen. Dette er selvsagt en enorm personlig seier. Er det en seier for andre vaksineskadde? For oss som vil ha sannheten frem? Kanskje. Men staten kommer selvsagt til å anke. De kan ikke tillate at denne saken skaper presedens. Da bryter helvete løs.

Interne varslere: I USA har det vært en rekke interne varslere som med sine vitnemål kan velte båten. I Norge har vi ingen varslerkultur – men liten tue velter stort lass. Hvor er du som sitter på intern informasjon?

Kulturendring: I dag er institusjoner viktigere enn enkeltmennesket. Vi trenger en kulturendring der menneskeverd er viktigere enn institusjonell makt. Der integritet slår huller i den systemiske korrupsjonen. Om tilliten slår sprekker og forvitrer i så stor grad at institusjonene må stilles til ansvar. Da kan vi begynne å håpe på endring.

Men vil det noen gang skje? Kommer FHI, myndighetene eller helsevesenet noen gang til å innrømme feil? Neppe. Systemet er uangripelig — og nordmenn står som villige saltstøtter, gir ufortjent tillit til et system som ikke gagner dem. De fleste kan ikke se at det ikke er de som blir beskyttet. Narrativet må opprettholdes – for enhver pris.

Selv om nordmenn dør.

Innlegget Sannheten er livsfarlig dukket først opp på Foreningen lov og helse.

                                                                                  *

Hun lå på behandlingsbordet. Kun iført undertøy. Et håndkle over seg. Det blå munnbindet var åpent i sidene og så ut som det hadde sett bedre dager. Det hadde null funksjon, annet enn å illustrere lydighet. Servilitet. Frykten for å være den ene som stakk seg ut.

Det var ikke nødvendig på mitt behandlingsrom. Jeg løftet søppelkurven og nikket mot klienten.
– Du kan kaste det her.

De store blå øynene hennes smilte plutselig. Det er sånt man ser når resten av ansiktet er skjult. Når man ikke vet hva andre egentlig føler.

Lettet tok hun av munnbindet. Holdt det mellom to fingre i den tynne strikken. Slapp det med en stille mine ned i kurven. Der lå det allerede en hel samling av dem.

Jeg gjorde det samme. Vi smilte til hverandre med hele ansiktet. Det var en lettelse.

I løpet av de to årene med munnbind og restriksjoner hadde vi ikke et eneste smittetilfelle på klinikken.

*

Verden hadde blitt et kart av regler, forbud og frykt.

Det føltes som om vi plutselig hadde forbud mot å tenke selv.  

At vi nå måtte stole blindt på ofte selvutnevnte autoriteter.

Det stred mot min natur.

Dr. Anthony Fauci var lederen av NIAID og Det hvite hus’ ordinerte korona-prest. Med et vennlig smil og stødig røst forkynte han sin tro: vitenskapen som bibel, CNN som alter.

Trust the science – Stol på vitenskapen.

Amen!

I januar trengte ikke amerikanerne å være redde for covid.

For viruset var fra Kina og holdt seg til landegrensene.

Å si «Kinavirus» var uforskammet. Da var du rasist.
Og rasist ville man selvsagt ikke være.

Det neste var at amerikanerne, ifølge Fauci, ikke trengte å bruke munnbind. Men så snudde han. Amerikanerne måtte likevel ha munnbind.

Og snart trengte de å bruke to – utenpå hverandre.

For sikkerhets skyld.

Covid-19 spredte seg nemlig gjennom pust. Usynlige aerosoler. Bittesmå partikler som kunne fly tretti meter i lufta og lett snike seg inn gjennom porene på et munnbind.
Å stå en meter eller to unna – six feet, var ikke mye til hjelp.

Men om du hadde to munnbind, da kom det antagelig ikke gjennom.

Aller helst tre.
Om amerikanere fikk puste, var ikke poenget.

Pusting var temmelig overvurdert uansett – det var jo det som gjorde at viruset hoppet fra person til person.

Om bare folk kunne slutte å puste!

Spesielt barn var snørrete, ekle smittebomber som måtte bruke munnbind. Selv når de gikk av bussen og ut i frisk luft. Hånd i hånd med en voksen uten munnbind.

Det sa Fauci.

Da var det antagelig vitenskapelig bevist.

For hadde du vært hjemom, lagt fra deg mobilen før du møtte poden på busstoppet, tok viruset en pause. Men bare for deg. Ikke for barna. Tvert imot. Det ble bare mer ivrig ute i frisk luft.

Endelig hjemme kunne ungen ta av munnbindet. Gi mamma en kos. Da kunne hun ikke bli smittet av korona.
Bare poden hadde pusset nesen og spritet hendene da.

                                                                 *

I Norge kom den første anbefalingen om munnbind den 14. august.

Høie sto ved talerstolen. Alvorstung og streng – kelneren som var ansvarlig for nordmenns helse.

Vi måtte bruke munnbind i kollektivtrafikken. Men bare om vi ikke kunne holde én meters avstand.

WHO hadde også for lengst måttet innrømme at viruset spredte seg gjennom luft. Ikke dråper. De hadde selvsagt forsøkt å nekte på denne ubeleilige kvaliteten i lang tid.

De lette partiklene kunne danse og sveve fritt i luften. Lande der det selv følte det ville gjøre mest skade.

Men landets myndigheter, representert ved Høie, lot som om meteren og et tøystykke var avgjørende for å stoppe smitte.

Og for at vi som ikke hadde så mye å tenke med skulle forstå hvor langt én meter egentlig var, visualiserte Høie dette profesjonelt med en medbrakt meterstokk.

Hvis bare alle kunne ta med seg en meterstokk når de gikk ut, ville viruset bli såpass forvirret at det ikke visste sin arme råd. Smittet heller de som ikke holdt i en meterstokk.

For meg betydde det at jeg aldri tok banen. Ikke fordi jeg var redd for å bli smittet. Jeg ville ikke ha på munnbind. Jeg gadd heller ikke drasse rundt på en meterstokk.
Så da var det avgjort.

Jeg syklet til klinikken. Jeg syklet hjem.

På klinikken latet jeg som jeg var føyelig. Jeg hadde på meg munnbindet i to minutter – til det begynte å renne fuktig fra nesen og lesebrillene dugget igjen. Da gjorde jeg som alle andre. Lot det henge under haka.

Viruset lot seg uansett ikke avskrekke nevneverdig av munnbind.                                                     

*

På Debatten stilte Fredrik Solvang helseministeren til veggs. FHI var usikre på effekten av munnbind. Men det var så absolutt ikke Høie.
«Du kan ikke skape usikkerhet», sa han.

Gjentok det flere ganger – med harmdirrende stemme og lyn i blikket.

Ikke kødd med meg! Ikke kødd med munnbind, sa blikket.

Folket skulle bruke munnbind. Enten det stoppet smitte eller ei. Det var blitt selve symbolet på krisen: en offentlig uniform. Et tegn på at du var med på laget.

Verden skulle reddes med munnbind, sprit og perfekt oppstrekede linjer i gulvet.

*

Oslos gater fløt over.

Søppelkassene var fulle, havets bunn var full.

Alles lommer var fulle av både nye og gamle munnbind.

Folk kjørte til og med bil, mutters mo alene – med munnbind. Som om viruset hadde sneket seg inn i bilen da de åpnet døren.

Funnet veien gjennom ventilasjonsanlegget, satt seg i passasjersetet– kjørte shotgun – med en utålmodig mine.

Stoffvariantene hadde blitt veldig populære. De kom i alle farger og mønstre. Omtrent like effektive mot smitte som et lommetørkle fullt av snørr.

Gikk du på restaurant måtte uniformen på – men bare om du reiste deg for å gå på do. Der hang det nemlig koronavirus i alle kriker og kroker. Ventet ivrig på sitt neste bytte.

Koronaviruset var et smart virus. Det forsto at en fyr med munnbind hadde forsvaret nede, da var det bare å fly rolig inn fra venstre – eller høyre – der det spriket som mest.

Selv hadde jeg sydd meg et eget – i lilla stoff, med hvit skrift:
«Lufta er for alle».

Ingen satte pris på det. Ikke engang vennene mine. De holdt pliktskyldigst meteren – så godt de kunne.

Jeg slo av mobilen. Lot den ligge hjemme. Kjørte Tesla uten internett. Helt svart skjerm. Ante ikke hvor fort jeg kjørte. Men resten av de lovlydige borgerne i «annerledeslandet» Norge holdt uansett fartsgrensen for meg.

Jeg hadde gjort det samme under hytteforbudet, som tredde i kraft 19. mars.
Dratt til Sorgenfri med avslått telefon og mørk skjerm i bilen. Bare Mattias visste at jeg var der. Ingen så meg. Gården lå øde, og bygda var tom for mennesker. Antagelig det siste stedet i verden jeg kunne bli smittet.

I media raste protestene. Hytteforbudet traff folk i sjelen, og de protesterte vilt. Det ga overhodet ingen mening. Dessuten brøt det antagelig med grunnloven.

Dagen etter hadde jeg skrudd på telefonen – bare for å sjekke.
Meldingene tikket inn.

Et usynlig organ i Oslo kommune registrerte straks at jeg ikke var der jeg skulle være:

Du befinner deg utenfor din bostedskommune. Overnatting på fritidseiendom er ikke tillatt. Brudd på forbudet kan medføre straffeansvar.

Jeg slo av telefonen og kjørte hjem i stummende mørke.

Innlegget Munnbind på blå resept dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Det var ikke viruset som skremte meg – men den kollektive galskapen som oppsto. Den som vokste mellom mennesker, gjennom nøye planlagte ord og nyhetssendinger.

Gjennom mitt blikk prøver jeg å skildre møtet med det første sjokket, den kollektive psykologien og de stille dagene da alt stoppet opp – mens mediene hamret løs om døden i Bergamo.

Støv fra en sommerfugls vinger er en fortelling om sorg, frihet og motstand i en tid preget av frykt.

Svart skrift på grå granitt 

Oslo – mai 2025

Kransen fra jul lå fortsatt på graven. Den så nesten like fin ut, bare litt bleknet i fargene. Nissen som sto opp fra den, holdt fortsatt fortet, selv i mai. Jeg tok den slitne figuren og skjulte den mellom de små påskeliljene— sikkert en av søstrene mine sitt verk.

Kransen havnet i papirposen sammen med døde løv og ugress.

For en gangs skyld hadde jeg faktisk husket spaden.

Jorden var myk og solvarm mot hånden min, lett å grave i. Jeg stakk spadespissen i jorden nærmest gravstøtten, gravde opp en passe mengde jord og plasserte klatreplanten godt nedi. Jeg håpet den ville vokse rundt steinen og ramme den inn.

Skjule den litt. Gjøre den mildere å se på.

Blikket mitt unngikk navnene. Jeg ble alltid så eitrende forbanna når jeg leste dem. Men det gikk ikke. Klumpen strammet seg i magen og tårene veltet ut av øynene mine. Jeg tørket dem hissig vekk, men det var for sent.

Død 24.12.2021.

Jeg hadde forsøkt å advare henne. Pratet – messet og mast. Men det hadde ikke hjulpet. Og nå var det for sent. Mamma hadde blitt så jævlig sjokkert om hun visste at hun døde på selveste julaften!

Navnet hennes lyste mot meg fra gravstøtten.

Svart skrift på grå granitt.

I Kina faller de døde om

Oslo 12. mars 2020

I Kina falt folk døde om på gaten.

Venninnen min Hanne hadde vært i selveste episenteret for smitte – Ischgl i Tyrol, og satt nå på bussen til München. Ingen visste når hun kom hjem.

Over Oslo hang en tung, nesten mørkeblå sky. Som en blåmandag uten nok luft i lungene.

Selv satt jeg med beinet høyt og loddet stemningen på skjermen.

Scenen som utspant seg foran meg var som tatt ut av en dårlig regissert dokumentar. Der sto de — Guldvog, Solberg, Høie, Stoltenberg — med presist målte meter mellom seg. Stive i skuldrene, alvorstunge. De hadde antagelig øvd masse. Gått igjennom hele scenen på bakrommet.

Minutt for minutt: hvor de skulle stå, hva de skulle si, ansiktsuttrykkene brettet ut fold for fold for å skape det rette inntrykket.

Vi stenger ned landet. To uker, sa de. For å stoppe bølgen.

En meter avstand. Ingen skole. Ingen jobb. Ingen møter.

Alt skulle stoppe.

Hun holdt hele tiden meteren. Hver gang kroppene våre svingte farlig nær hverandre i en sving, trakk hun seg unna, holdt nesten pusten og så en annen vei. Hun måtte ikke komme for nær meg, en potensiell smittekilde, mulig bærer av et livsfarlig virus som kunne angripe når som helst.

Inne i meg himlet jeg med øynene.

Men jeg sa ingenting. Respekterte frykten hennes, fulgte påbudene med påtatt respekt. To uker hadde de sagt. Det kunne jeg vel leve med.

Hun hadde mer å være redd for med en kronisk syk mann hjemme. Dessuten jobbet hun som helsesekretær, satte vaksiner og tok blodprøver hele dagen. Bekymring satt intravenøst.

Selv klarte jeg ikke å bli redd for et virus. Jeg var mer oppgitt, irritert, i stille opprør.

Tålmodigheten min var som en glasskuppel som når som helst kunne gå i tusen knas.

Det som plaget meg mest, var hvor lett folk lot seg skremme. Hvor tynn substansen var i mye av skremselsretorikken, hvordan nyansene forsvant.

Frykt som styringsverktøy var gull for avisene, ren click-bait.

                                                                       *

Jeg hadde sett den selv. Debatten på NRK, kvelden før nedstengningen. Fredrik Solvang satt i studio med Gunhild Alvik Nyborg, lege og forsker. Hun snakket med hard, nesten fanatisk intensitet. På skjermen hjemmefra snakket Preben Aavitsland rolig til det norske folk, men hans stemme druknet i hennes. Hun hadde tatt hele scenen, innvendingene falt for døve ører. Ingen nyanser, bare nøyaktig målt avstand med flombelysning midt i fleisen.

Det var som å se et teaterstykke. Dødstall, respiratorer og krigslignende tilstander. Hun spådde at mange nordmenn ville dø dersom landet ikke stengte. Nå, straks.

Uttalelsene hennes hadde truffet Maren midt i det skjøreste. Frykten for at mannen hennes skulle dø. Det var ikke rasjonelt, men det var ekte. Hun var virkelig redd.

Jeg kjente på et annet ubehag. Ikke frykt, men en slags klam uro over det kollektive vanviddet. Hvordan én stemme kunne tenne gnisten som fikk frykten til å spre seg som ild i tørt gress.

Dagen etter stengte de landet.

Jeg fryktet ikke døden. Ikke min egen. Jeg fryktet den kollektive frykten – monsteret som vokste seg sterkere med hvert bilde, hver setning og hver overskrift smurt over forsiden i Dagbladet. 

Scenen utenfor Diakonhjemmet var som hentet ut av en science fiction-film. Utenfor ambulanseinngangen sto helsepersonell i fullt verneutstyr – som romvesener med visir og munnbind. De beveget seg rundt hverandre, i ventemodus. Kom det snart et rush av koronapasienter? Så ikke sånn ut.

                                                                *

Jeg gikk rett inn på sykepleierens kontor. Ingen av oss hadde maske. Jeg nektet uansett plent, men det var visst heller ikke nødvendig – det var kun nødvendig ute i frisk luft.

                                                                *

Skrekkscenarioene fra Bergamo rullet daglig over skjermen: sykehusene var overfylte, folk døde som fluer, falt om på trappene, hjelpeløse. Legene var overveldet. Sykepleierne gråt. Barn slepte gamle foreldre gjennom gatene og la dem ned i stille bønn utenfor sykehusdørene.

I Norge hamret mediene løs med sitt ene refreng: «Unngå italienske tilstander!»

På Diakonhjemmet dalte støvet stille over stolene på venterommet.

En spøkelsesby midt i det eksistensielle dramaet.

Selv ute i det fine vårlyset klarte jeg ikke å riste av meg følelsen av vantro.

Tomme korridorer. Én eneste koronapasient. Ingenting hang på greip. Og han skulle hjem.

                                                                      *

Jeg lente meg tilbake i sofaen. Gardinet blafret lett i den vårlige brisen fra det åpne vinduet, som et bilde på bekymringsløs letthet. Jeg følte det motsatte. Hendene hvilte anspent over tastaturet. Hva nå?

Og i Kina falt de døde om på gaten.

Innlegget I kina faller de døde om dukket først opp på Foreningen lov og helse.