Har du selv vært involvert i politikken og stusset eller til og med fortvilet over at det lar seg bare ikke gjøre å få til noen grunnleggende gode endringer? «Alle» går rundt å er enige om at vi må ha sånn eller slik endring, men det er som å dytte på en stålfjær – du dytter og dytter og tjener noen cm., men ved et litt uoppmerksomt øyeblikk spretter det tilbake igjen? Nesten som om en «usynlig kraft» ikke vil at det skal bli noe grunnleggende endring?

Eller hva med dette: politi, etterretning og internasjonale organer «jobber og jobber og jobber» med å knuse organisert nasjonal og internasjonal narkotikavirksomhet – «slå ned på narkotika en gang for alle» osv – men narkotikavirksomheten ruller videre nærmest helt ufortrødent? Nesten som om en «usynlig kraft» ikke vil at man skal lykkes med å slå ned på narkotika en gang for alle?

Jeg skal nå sakse tre uttrekk fra Del 2, om illusjonen om nasjonalstatens suverenitet:

Det globale sjakkbrettet, konstruert gjennom mange århundrer, består av land, institusjoner og strukturer: økonomiske systemer, sentralbank, regjeringer (…)

Og videre:

Brikkene er menneskene som opererer innenfor disse strukturene: presidenter, ministre, parlamentarikere, dommere, bankfolk, militære befal, embetsmenn og andre innflytelsesrike individer. En brikke kan ha litt bevegelsesfrihet. Den kan til og med innbille seg at den opptrer uavhengig. Men dens mulige bevegelser bestemmes av spillereglene.(mine uthevinger)

Og til slutt:

(…) en regjering (trenger ikke) å bli åpenlyst underordnet en ekstern hersker for at dens handlingsfrihet skal begrenses av en større maktstruktur. Og et individ trenger ikke å bli ansatt formelt av Glafia for å bli en av brikkene. Han kan bli belønnet for samarbeid. Han kan bli kompromittert. Han kan bli skremt for lydighet. Eller han kan ganske enkelt forstå at samarbeid er bra for ham, og motstand dårlig. (mine uthevinger)

De uthevede elementene over er mekanismene som skaper det jeg kaller «systemets vaktmestere».

Vanlige folk får i varierende grad en slags vaktmester-rolle hvor de skal opprettholde, pleie og forsvare systemet, det samme systemet som i bunn og grunn er rigget til deres disfavør. At dette systemet utelukkende er rigget til «vanlige» folks disfavør er for øvrig en sannhet med noe modifikasjoner, for hvis du gjør en veldig god vaktmesterjobb får du også belønning; det være seg karriere, anerkjennelse, lett tilgang til publisitet og penger (både direkte og indirekte). En god vaktmesterjobb er ikke bare å opprettholde, pleie og forsvare det riggede systemet, men kan veldig ofte være å gå til konkret angrep på de veldig få som utgjør en trussel mot det riggede systemet. Dette ble for eks. nylig godt beskrevet av Brendberg:

Vi som tilhøyrer gruppa ein skal «snakka om», ikkje «diskutera med», blir så på ulike måtar «statuert som eksempel». Metodane varierer. Ein kjenning fekk øydelagt ein bil. Då eg freista halda eit offentleg møte i Oslo, vart det sett inn væpna politi med hundar – og ein hotelldirektør vart skremt ut midt å sundagen for avlysa inngått kontrakt. Glenn Diesen blir på subtile og mindre subtile måtar utsett for stalking. Anne Kalvig blir pressa ut frå ei professorstilling.

Denne type vaktmesterjobb er kanskje det man får aller raskest og sterkest belønning for. Alt dette gjør at folk «inne i systemet» får en helt spesiell rolle, som er på enkelte områder blir motsatt av det idealistiske bildet som får leve på overflaten som seiglivede illusjoner. Dette er spesielt sentralt når det gjelder politikerne, akademia og konsernpressen. Rollen til alle tre kan godt beskrives, overordnet sett, til tre overlappende punkter:

• å sørge for at du ikke skal forstå hvordan verden (og «systemet») fungerer,
• konsolidere systemets status quo (hindre fundamentale endringer),
• produsere og programmere nye vaktmestere (utdanne unge mennesker mest mulig, slik at det produseres dyktige nye vaktmestere).

Politikernes rolle er å utføre tjeneste for Glafia, og samtidig innbille befolkningen at det er på den formelle politiske scene at den reelle makten i verden befinner seg. Det er viktig at folk innbiller seg dette, for det er dette som gjør at folk avgir stemme ved valg; da tror nemlig folk at de har innflytelse på den reelle makten. Illusjonen om demokrati og valg må altså opprettholdes. Også her er det nyanser, for som Baaijen også påpeker, politikerne får belønning for sin tjeneste for Glafia med å få delegert en dose reell makt over befolkningen innenfor selve nasjonalstaten (i tillegg til belønninger som karriere, penger og internasjonale verv, naturligvis).

Pressens rolle for sin del er også på samme måte å med alle midler hindre deg i å forstå hvordan verden fungerer. Dette kommer jeg tilbake til i neste og siste del.

EU og EØS: et klokkeklart eksempel

Hvis du skal ha et klokkeklart eksempel hvordan systemet er rigget, at nasjonalstaten ikke har suverenitet og hvordan vaktmester-rollen utføres til punkt å prikke kan du egentlig bare lese de 20-30 artiklene til Siri Hermo om EU/EØS og Norge. Hvorfor finner du ikke én artikkel i konsernmedia om problemet med EØS? Fordi de utfører vaktmester- og portvokterrollen sin slik de skal, naturligvis. Planen om at Norge skulle inn i EU ble lagt for minst 60 år siden. Glafia lar også naturligvis puppets som puppet Listhaug og puppet Vedum få spille teater og late som de er kritiske, så lenge det blir meningsløs skyggeboksing innenfor det politiske Overtons vindu. Ingen fare, tenker Glafia naturligvis, når de lar sine puppets få sprelle litt.

Nok om EU og EØS her, men som sagt – du finner knapt tydeligere eksempel på temaene jeg beskriver i min artikkelserie enn med EU/EØS.

Om akademia

Akademia er interessant, for det er et utrolig trykk i Vesten og Norge, egentlig i hele verden, om at alle bør, eller må, få mest mulig utdannelse. «Du kan ikke klare deg i verden uten utdanning, min sønn!». Overordnet sett er presset om hvor viktige det er å «sanke studiepoeng» såpass kraftig fordi akademia både praktisk og prinsipielt fungerer som den sterkeste indoktrineringsarena som tenkes kan. Innenfor akademia produseres også vaktmestere på løpende bånd, eller hyrdene, for systemet. Inne i akademia lærer man altså å forstå det riggete systemet bare på overflaten og hvordan det skal vedlikeholdes, finpusses, forsterkes og forsvares. Ikke endres.

Dette følger også med noen nyanser, for dette gjelder jo også der hvor systemet har gode sider. Og utdanning gir også folk til en viss grad evner til å orientere seg i et kaotisk og mer og mer komplekst samfunn. Et verktøy for orientering i et rotete kart altså, men ikke evnen til å rydde opp i kartet.

La oss se på noen spørsmål:

Hvorfor lærer man nesten ingenting om de dypere maktstrukturene hvis man tar utdanning?

Og hvis det først er noe om dette, hvorfor stopper alltid forklaringsmekanismene for verdens begivenheter ved formelle globale åpent politiske organisasjoner eller til og med allerede ved nasjonalstatsnivået? Tar du studie ved for et universitetet i Norge vil du lære at en historiske hendelse skjedde for eks. fordi USA ville det, eller FN vedtok noe, eller ved en tilfeldighet. Der stopper det.

«Den frittalenede pensjonisten»:

Det finnes et annet fenomen, som er det absolutte bevis på at det jeg påstår om akademia er korrekt: professoren som plutselig ble frittalende! Hvorfor opplever vi stadig vekk at en akademiker plutselig «blir frittalende» i det den går av med pensjon? Frittalende i denne sammenheng kan du oversette med det å endelig si sannheten – størrelsene innen akademia må altså pensjonere seg for å få lov å snakke sant på mange områder, og gjerne de viktigste områdene. Derfor må man altså ut av akademia (for eks. pensjonere seg) for å få lov å snakke sant om de viktigste temaene.

Derfor vil en professor på BI aldri si et ord til elevene om at pengesystemet er rigget slik at det må kollapse til vanlige folks ulykke. Det er nemlig ikke akademias rolle å forklare hvordan ting dypest sett henger sammen, det er faktisk deres rolle å hindre studenter i å forstå nettopp dette. Men viktig – professoren er kanskje ikke selv klar over at det økonomiske systemet er rigget slik (for han har jo selv blitt utdannet innen akademia, så mulig han genuint aldri har forstått det).

Glenn Diesen:

Glenn Diesen er en interessant tilfelle. Han er en anerkjent global størrelse innen geopolitikk, og gjør glimrende analyser over det som skjer i verden. Behandlingen av ham i Norge viser for øvrig hvor ussel nasjon vi har blitt, men det skal jeg ikke gå inn på her. Glenn Diesen er usedvanlig rakrygget og med usedvanlig integritet, men må også svi for det, fordi han er så freidig å fortelle folk litt sannhet der det er bestemt at det skal lyves. Men jeg er ganske sikker på at modige og sannhetssøkende akademikere, slik som Glenn Diesen, må stoppe på det offisielle (geo-)politiske nivået, og i liten grad kan gå lenger, eller dypere, i de permanente maktstrukturene, selv om de skulle være klar over «Glafia» e.l. Toppakademikere (som Diesen) kan til nød tillates å få si sannheten om geopolitikk og krigene, selv om det koster dem mye, til og med litt om imperium-fenomenet, men jeg tror det hadde blitt et taktskifte i ubehagelighetene og den patetiske behandlingen de utsetter for hvis han hadde begynt å snakke om enda dypere maktstrukturer og mekanismer.

Glafia tåler før øvrig fint at det finnes noen få individer som snakker sant, så lenge vaktmester- og portvokter-menneskene ellers i akademia og presse utfører rollen sin flittig.

Oppsummert om akademia kan vi si at akademia altså er rigget slik at ingen akademikere kan si noe om det som virkelig er de dypeste årsakene for verdens begivenhetene.

Jeg må til slutt få påpeke at Glafia-fenomenet jo strengt talt har stort sammenfall med termen «dypstaten»; kjært barn har mange navn. Og på samme måte som presse og akademia er PST en utrolig flittig vaktmester, dette skrev jeg om her, hvor altså politiets sikkerhetstjeneste kobler det at man forstår verden (at det finnes en «dypstat») til å være antistatelig ekstremisme. Tygg litt på den! Snakk om å få servert et klokkeklart eksempel på det fenomenet jeg i denne delen beskriver, tydeligere eksempel på vaktmester- og portvokterrolle finner man knapt.

I neste og siste del skal jeg si noe om pressens rolle, i tilknytning til artikkelen fra en norsk journalist, som vist i Del 3.

Innlegget Dagens verdenssituasjon del 7 – det riggede systemets vaktmestere dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Jeg mener at Baaijen treffer veldig godt på hvordan verden faktisk fungerer, og det viktigste fra hans to innlegg var følgende:

• Del 1 – Mackinder reversert: her går han mest inn i det geopolitiske planet (som ikke er det øverste) hvor man er nød til å forstå imperie-konseptet, imperie-tankegang/imperiementalitet og imperie-historie, som jeg kommer med et tillegg på i Del 4. Men viktigst: kampen om å hindre Europa og Russland og finne sammen, og enda mer spesifikt; kampen om å hindre Tysland og Russland å finne sammen. Dette er en sentral grunn til at vi nå i dag er inne i noe vi fint kan kalle Tredje Verdenskrig.
• det innføres et «digitalt fengsel» i hele verden, til tjeneste for makteliten mot befolkningen, ikke bare i Vesten,
• Del 2 – llusjonen om nasjonalstatens suverenitet: dette er det helt avgjørende for å forstå «politikken»,
• at begivenhetene ikke i særlig grad dikteres av land/offisielle organisasjoner (som for eks. FN), men av en Glafia-struktur (Global Mafia).

Dette siste punktet skal jeg komme tilbake til.

Er Glafia et treffende begrep?

Hvis ja, styrer de verdens begivenheter? Er det en treffende beskrivelse?

Min påstand i dag er at verdens styres av en slags global mafia, og at Glafia dermed er en perfekt terminologi, men jeg har brukt ganske lang tid på å klare å komme til denne litt dystre erkjennelsen. Det er ca 8 år siden jeg første gang så påstanden om at verden i realiteten styres av et slags «world crime syndikat», eller et globalt forbrytersyndikat, og jeg husker jeg den gang tenkte at dette i beste fall er en voldsom overdrivelse.

Jeg hadde i denne delen først tenkt å linke til en lang og grundig rekke med dokumentasjon, men innså raskt at det ville blitt altfor omfattende og meningsløst. Jeg skal likevel gi min oppsummering og definisjon av Glafiastrukturen, som er overlappende med Baaijens og andres definisjon:

Glafia er mer en beskrivelse av et fenomen enn en ren avgrenset og konkret struktur, men kan gjerne sies å være det øverste sjikt av «pengemakten», eller bank- og finanssfæren. Dette sjiktet er i stor grad «gammel makt», gjerne med opprinnelse hundrevis eller sågar tusen år tilbake i tid. Det øverste sjiktet er trolig en uformell struktur, men har formell struktur umiddelbart under seg, som BIS, IMF, Verdensbanken, J.P. Morgan, Sentralbanker, Den Europeiske Sentralbanken, Blackrock, Vanguard, The FED osv. Dette sjiktet står bak omtrent alt av storkriger gjennom historien, slik som generalen Smedley Butler etter hvert innså, og også raste over offentlig. Dette sjiktet utøver dyp kontroll over etterretningstjenestene i de enkelte nasjoner, samt er dypt involvert i organisert kriminalitet som for eks. narkotikatrafikk og kartellene. De har også i realiteten nærmest full kontroll på våpenindustrien og «Big Pharma», og over mediene og akademia. Angående de to siste ofte på mer indirekte måter. Pengemakten har altså tentaklene sine inn overalt, men naturligvis med varierende grad av detaljkontroll og detaljstyring.

For øvrig ser man stadig andre som beskriver det samme fenomenet i stor grad, men uten å bruke terminologien Glafia, for eks Alastair Crooke her.

Ovennevnte beskrivelse fremstår nok en tanke grotesk, eller ekstrem, for den person som får sitt verdensbilde fra hovedstrømsmediene og utdanning («hovedstrømsakademia»), for disse institusjonene gjør en viktig gjerning i å hindre deg i å forstå hvordan verden fungerer, noe jeg kommer tilbake til i de siste to delene.

I bunn og grunn et klassespørsmål

Den «groteske» beskrivelsen over krever også betydelig med nyanser, for ellers blir det karikaturer. Det er bare mindre deler av denne enorme Glafia-strukturen som er beksvart og fullstendig ond. Det finnes mange personer høyt opp i finans og bank (eller andre maktsjikt) som overhodet ikke har onde intensjoner, eller som til og med utfører bra ting. Det er heller ikke hele strukturen som er involvert med hvitvasking eller organisert kriminalitet. Det er trolig heller ikke slik at det er en bitteliten gruppe som styrer hele verden i stram orden, og det er dokumentert at det er voldsom rivalisering mellom fraksjoner innad. Makttyngdepunktene til Glafia har også variert gjennom historien. Kontrollen denne Glafia-strukturen har er heller ikke fullstendig stram og en detaljstyrt konspirasjon på alle nivåer, og en del tilfeldigheter kommer stadig inn i bildet.

Men, nyanser til tross – de ser ut til å ha fascinerer god kontroll på de aller største linjene i den globale utviklingen og de viktigste agendaene for sin klasse. Et veldig godt eksempel på dette er det «digitale fengsel» som innføres overalt; i Norge, i EU, i Vesten, i Kina, Russland og andre BRICS-land. Dette er en katastrofe for deg og meg, men selvfølgelig en drøm for alle maktsjikt, enten det er i Norge, EU eller Kina osv.

Selv om Baaijen i Del 2 bruker ordet Glafia, snakker han i bunn og grunn om klassedominans, klassekontroll og klassefordel. Dette er altså en klassekrig som har vart nesten i evig tid. Mekanismen er også på en måte ganske enkel; «penger, bank og finans» er den «verdien» som styrer alt i samfunnet, og da er de som styrer eller kontrollerer «penger, bank og finans» den øverste makten, dette er 100 % logisk. Verre er det egentlig ikke, kort forklart.

Tenker du stadig at det på en måte virker som som at «systemet er rigget»? Ja det er jo fordi det faktisk er rigget.

Men her kommer det inn et viktig aspekt. Siden «systemet» er rigget, og skapt og kontrollert av denne klassen, følger det også at det faktisk overhodet ikke krever en aktiv konspirasjon fra et enormt antall mennesker. Har du noen ganger blitt møtt med: «det du sier kan ikke stemmer for da måtte så utrolig mange vært med på det». Nei, her ligger tankefellen, når systemet er rigget på en rekke måter kreves det bare noen helt få som er «helt med på det». «Pandemien» fra 2020 er historiens til nå mest tydelige eksempel på dette.

Hvis du tilhører den privilegerte klassen, og systemet er rigget til din fordel, vil du både bevisst og underbevisst være med på beholde det akkurat slik, selv om du ikke har onde intensjoner med det hele. Hvor mange går aktivt inn for å avvikle sine egne fordeler?

Dette siste er for øvrig slik du må forstå for eks. «Covid-pandemien», og det er også slik du må forstå hvordan det «grønne skiftet» kan rulle videre i all sin galskap, uten at jeg skal gå inn på disse tingene her.

Tre eksempler

Man må bruke årevis, kanskje et helt liv, med bøker og gode artikler for at bildet av Glafia tegner seg mer og mer tydelig foran øynene dine. Men samtidig får man stadig små glimt og bevis som pipler opp på den «offentlige» scene, hvis man har øyne å se med. Jeg skal i den forbindelse nevne tre eksempler; to små glimt og et uvanlig stort.

I en god artikkel fra Bjarne Berg Wig for noen få uker siden kom det faktisk frem, jeg sakser:

Krainer stiller et godt spørsmål: Hvorfor skulle Pakistan og Tyrkia ville dette? Han mener ingen av dem har strategiske interesser i å forsvare Saudi-Arabia. Pakistanske tjenestefolk sa også først nei. Likevel kom flyene.

Forklaringa hans er økonomisk. 29. september – seks dager før avtalen ble aktivert – var Pakistans statsminister Shehbaz Sharif i London. Der møtte han ifølge Krainer toppfolk fra Barclays, JPMorgan, Citi, BlackRock og Rothschild & Co.

Pakistans statsminister i City of London, altså.

Hva ser vi her?

Jo her får du naturligvis en liten sneak-peak av Glafia, selv om denne saken alene ikke fungerer som et holistisk bevis. Du kan sammenligne det med et enormt sjøuhyre som ligger rett under havoverflaten, hvor du her så et lite følehorn plutselig stikke opp av vannskorpen. De øverste eller dypeste av penge- og bankmakten er som sagt kjernen i Glafia, og involvert i alt av kriger.

Mens jeg kladdet på denne delen så jeg denne hos Steigan, hvor han glimrende beskriver hvordan alle faktorer med massemigrasjon er skadelig, for alle involverte, men likevel ruller det bare videre, ufortrødent, det i stort monn. Rart, ikke sant? Jeg sakser konklusjonen på hans gjennomgang:

(Massemigrasjon)…er skadelig for opprinnelsesland, for mirgantente, for mottakerland, men veldig gunstig for milliardærer og kriminelle. Dette er den konklusjonen vi må trekke på grunnlag av det foreliggende materiale.(min utheving)

I rest my case.

Men har vi sett en litt større kroppsdel av sjøuhyret i det siste?

Ja naturligvis, Epstein-saken.

Epstein-saken er ganske unik, for det er sjelden man ser så store «kroppsdeler til Glafia-sjøuhyret» stikke opp av vannskorpen. Hvis du er ukjent med alle sidene av Epstein og Epstein-saken må du selv gjøre en innsats, for det er ikke plass her til at jeg kan utbrodere det hele. Men Epstein-saken er i essens hele Glafia brettet ut i fullt monn, hvor vi ser et fortettet aggregat av blant annet følgende:

• gammel og ny pengemakt,
• organisert kriminalitet,
• aristokrati,
• elite,
• kunst- og kulturelite,
• akademia,
• «mainstream» media,
• korrupt global politikk,
• korrupt nasjonal politikk,
• etterretningstjenester på toppnivå.

I Epstein-saken ser du ikke bare bestanddelene i Glafia-strukturen, men du ser ikke minst mekanismene for hvordan verden i stor grad styres. Epstein-saken er et av de viktigste og mest unike case studiene vi har fått på fenomenet i senere tid. I Epstein-saken så man et så stort glimt av Glafia at konsernpressen faktisk ble nødt til å skrive om det, noe de i utgangspunktet aldri skal.

I de neste to siste delene skal vi se på blant annet pressens og akademias rolle i alt dette.

Innlegget Dagens verdenssituasjon del 6 – er det en Glafia som styrer verden? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Begge disse innleggene synes jeg krever en kommentar, men jeg skal starte med et uttrekk fra Befring:

Etter at Norge har blitt dømt en rekke ganger for menneskerettskrenkelser, skjer det igjen. Utfordringene er mangelfulle sakkyndighetsvurderinger og rettslig prøving med store konsekvenser for barna og foreldrene. I L.L. og P.L. mot Norge, 9. juni 2026, ble Norge igjen dømt for krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Fem premisser er sentrale:

1. Adopsjon krever «exceptional circumstances» (avsnitt 25). Terskelen følger av Strand Lobben mfl. mot Norge [storkammer], avsnitt 209.

2. Sakkyndigvurderingene var «inconsistent and imprecise» (avsnitt 26). Det er ikke tilstrekkelig med flere eksperter når uttalelsene er kvalitativt svake, blant annet må det gis uttrykk for usikkerhet når det foreligger.

3. Fraværet av helhetsvurderinger «the proceedings as a whole» (avsnitt 27). Myndighetenes begrensning av samvær og innsats for gjenforening svekker saken.

4. Foreldrenes bruk av rettsmidler skal ikke tale til disfavør be held against them» (avsnitt 29). Rettslig prøving inngår i familielivsvernet.

5. Inngrepet i denne saken var alvorlig og ikke «necessary in a democratic society» (avsnitt 32 mv).

Og så noen ganske heftige beskrivelser, hvis man ser forbi de noe korte platoniske formuleringene:

Det er noen fellesnevnere i dommene mot Norge, blant annet at alvorlige inngrep mangler gode begrunnelser. (min utheving)

Og:

Rettssikkerheten kan anses svak når forutinntatthet og svake sakkyndighetsvurderinger ligger til grunn for alvorlige inngrep. I denne saken avdekkes en autoritær holdning til foreldrenes forsøk på å få et inngrep prøvd, da dette nærmest blir brukt som et argument for det irreversible inngrepet (adopsjon), istedenfor å se dette som en viktig del av rettsstatens system. (mine uthevinger)

Det er ikke småtterier det Befring påpeker her, om det skandaliserte norske barnevernet. Hun sier altså rett ut at barnevernet gjør alvorlige inngrep uten å ha god begrunnelse for inngrepet. Her må man tenke en ekstra runde på hva dette faktisk betyr. I tillegg påpeker hun faktisk at rettsikkerheten er svak for dem som blir «utsatt» for barnevernet, noe som bringer meg inn på Andresens innlegg.

Kommentar til Øyvind Andresens innlegg

Jeg fant først innlegget til Øyvind Andresen ganske underlig, men ved nøyere ettertanke var det et bra tilskudd til den opphetede debatten om barnevernet. Andresen har flere gode poenger, som for eks. at barnevernet ikke bør fjernes helt, eller «rives ned», at mange i barnevernet gjør en bra jobb, at mange inngripener fra barnevernets side er helt berettiget og at aksjonsformer eller aksjonsgrupper kan gjøre mer skade enn nytte eller opptre helt uadekvat i noen tilfeller.

Men én ting var helt utelatt fra Andresens fremstilling, og det er at barnevern og inngrep overfor eller «omsorg» for barn er en milliardindustri. Dette perspektivet må være med når man diskuterer barnevernet. Hele bransjen, eller det vi kan kalle «barnevernskomplekset», og primært det å ta et barn vekk fra foreldrene, er altså en milliardindustri, og det er utenkelig at dette ikke systemisk påvirker hele bransjen på negative måter.

Når det gjelder et annet og særdeles viktig punkt vil jeg hevde at Andresen bommer skikkelig; jeg siterer:

I akutte situasjoner må barnevernet kunne handle raskt for å beskytte barn. Omsorgsovertakelser behandles av Barneverns- og helsenemnda, der både kommunen og foreldrene har juridisk representasjon. Vedtak kan prøves i tingretten og lagmannsretten, og etter ett år kan saken tas opp på nytt. Barnevernet er dermed underlagt omfattende rettslig kontroll.(mine uthevinger)

Det hadde jo vært en lettelse om dette stemte, men det gjør det dessverre ikke, og jeg trenger ikke sitere Befring eller andre jurister for å understreke dette. Enhver som har studert problematiske barnevernssaker, og jeg har etter hvert gjennomgått flere grundig, ser at rettsikkerheten i realiteten ikke eksisterer.

Går man grundig inn i kontroversielle eller problematiske barnevernssaker finner man ut at hvis barnevernet faktisk ønsker å bryte loven og opptre skandaløst har de nesten helt frie tøyler til dette.

Dette betyr jo ikke at barnevernet opptrer slik hver gang, men hvis de først gjør det har de altså alle muligheter. Det er ingen kontrollmekanismer eller rettssikkerhet, eller «omfattende rettslig kontroll» som Andresen kaller det, som har en reell funksjon i de fleste tilfeller. Mekanismene Andresen beskriver rosenrødt over, er tomme kulisser (naturligvis med noen få unntak og nyanser). Alle «kontrollmekanismene» godkjenner lovbruddene barnevernet utfører i sak etter sak etter sak.

Jeg skal liste opp en del gjengangere jeg har sett i konkrete saker, og dette er altså konkrete ting og konkrete saker – og ikke via-via-informasjon eller løse rykter:

1. bekymringsmeldinger nærmest diktes opp eller er rent ut ulovlige (for eks. bekymringsmelding som er meldt inn som ren hevn), og blir stående som grunnlag for vedtak selv når det er oppdaget at dette grunnlaget var falsk eller ulovlig,
2. barnevernet gjør seg umiddelbart opp en mening om ønsket sluttresultat, og tar umiddelbart parti for en av partene, og all saksgang tilpasses fra dette øyeblikk deretter. Klassisk metode i så henseende er at informasjon eller vitner som taler mot barnevernets umiddelbare oppfatning blir skrevet helt ut av saken eller forbigått i den ytterste stillhet,
3. barnevernet er helt notorisk sadistiske på å splitte opp søskener, til disse barnas bunnløse fortvilelse. Altså at de tar ut flere barn fra samme familie og sender dem til vidt forskjellig kanter av landet. Dette ser ut til å være fast prosedyre,
4. de sakkyndige jobber helt tydelig for barnevernet, og ikke for barnet, og vil nesten alltid støtte barnevernets sak med utstuderte tilpassede rapporter med dette som formål (hvis ikke vil de jo slutte å få oppdrag fra barnevernet, så dette er jo systemisk og helt logisk. Husk igjen: barnevern er milliardindustri),
5. også de sakkyndige står fritt til å nærmest å dikte opp hva som helst, og retten sanksjonerer dette nesten hver eneste gang,
6. barnevern og sakkyndige kan dikte opp ting, eller synse vilt, og kalle det «barnefaglige vurderinger» eller «barnefaglig rapport», som da automatisk tillegges tung verdi av retten. Selv om det kan være ren synsing uten rot i virkeligheten,
7. nemdene og rettsinnstansene er systemisk sett og i praksis til for å beskytte «systemet», i dette tilfellet barnevernet, og vil nesten alltid dømme for barnevernet,
8. barnesakkyndig kommisjon skal «kvalitetssikre» rapportene fra de sakkyndige, men deres eneste oppgave er i realiteten å automatisk godkjenne rapporten uansett (en tom kulisse altså),
9. retten gjør som barnevernet beskrevet i punkt 2: i konkrete saker, hvor barnevernet for eks. har tatt barnet vekk fra mor, og profesjonelle aktører, for eks. familieterapeuter eller lignende, vitner til fordel for at mor er mer enn skikket til å være mor, vil det i dommen fra retten ikke stå et ord om denne sentrale informasjonen; det vil i noen tilfeller ikke en gang stå noe om at dette vitnet finnes (!). Både selve vitnet og vitnemålet er bare borte vekk fra saken og dommen (jeg trodde ikke helt på påstandene om slike ting for noen år siden, før jeg fikk se det med egne øyne i flere saker),
10. i saker hvor det dokumenteres at innledende informasjon, for eks. bekymringsmeldingen, altså selve grunnlaget for barnevernets involvering og «saksbehandling» og inngrep, er falsk eller ulovlig, vil saken bare «rulle videre» uansett. Så prinsippielt: barnevernet gjør et inngrep på et grunnlag, og så viser det seg at grunnlaget for inngrepet var feil, eller falskt, men man opprettholder vedtaket/inngrepet likevel. Ene og alene dette er den totale avviklingen av rettssikkerheten! I flere tilfeller har jeg også sett at grunnlaget da har blitt endret til blant annet at mor kjemper så mye i mot tyveriet av sitt barn, («mor er veldig saksorientert». Nei jeg tuller ikke), så selv om bekymringsmeldingen var falsk eller ulovlig så har hun uansett vært så «kranglete» at etaten bør beholde barnet. Jeg har sett dette, og Befring skriver nettopp om det samme, se hennes punkt 4 lenger opp.
11. barnevernet skal, etter loven, notorisk og umiddelbart jobbe for potensiell tilbakeføring av barn som er blitt tatt vekk, men gjør det så og si aldri. Dette lovbruddet blir alltid sanksjonert og akseptert av retten og Andresens «kontrollmekanismer». Årsaken til at barnevernet opptrer slik er nok tredelt. For det første er som sagt barn er milliardindustri, så det ville vært «dårlig butikk» å hele tiden tilbakeføre barn til foreldrene igjen. For det andre er det nok veldig mye enklere å bare kunne droppe «hele strevet» med å jobbe for tilbakeføring. I tillegg ligger det nok et behov for å hevde rett. «Vi gjorde et vedtak, og det var riktig, og nå har barnet det mye bedre. Våre beslutninger har vært helt korrekte, lovlige og viktige». Stadige og relevativt raske tilbakeføringer av barn til familien vil trolig rokke litt ved bildet om at barnevernets inngrep er veldig viktige og kompetente.

Jeg kunne nevnt flere punkter, men stopper her. Rettssikkerheten, eller den «rettslige kontrollen» som Andresen nevner er i stor grad en fantasi. Dette er den alvorlige svakheten i hans forsvar for barnevernet. Barnevernskomplekset er en «alvorlig syk organisme», og en alvorlig syk organisme trenger i liten grad et generelt forsvar, selv om det naturligvis er svært viktig at «kuren» (og kritikken), er saklig, rettferdig og relevant.

Man må nok også se barnevernet i lys av norsk totalitarisme. Norge er verdens mest totalitære land (med mulig unntak av Nord-Korea), og statens vilje og ønske om å gripe inn overalt i din private sfære er nesten ubegrenset. Dette er etablert norsk (u)kultur, og noe som også forsterkes over tid hos spesielt myndighetsansatte. Dette er egentlig en regelrett syk (psykopatisk) mentalitet, men som sagt fullstendig etablert i norsk statskultur. Siden denne totalitarismen sitter ekstra sterkt i veggene og ryggmargen hos myndighetsansatte, vil terskelen for barnevernsansatte til å hevde berettigelse til å bestemme over eller gripe inn overfor familie/foreldre/barn være mye lavere i Norge en i andre land. Derfor har vi også et så stort barnevernskompleks i Norge, som har blitt «berømt» der ute i verden.

Jeg må til slutt tillegge at mye av de punktene jeg lister opp lenger opp på ingen måte er unikt for barnevernet, men faktisk kunne vært en relativt god beskrivelse for situasjonen for retts-Norge mer generelt. Men det er ikke mange steder det får verre konsekvenser enn med barnevernet hvor resultatet jo er at staten tar det aller mest kjære man har fra foreldre, aldri leverer det tilbake igjen og ofte til og med ødelegger det (det går jo statisitsk sett svært dårlige med de fleste barn som tas fra familie og sine søsken).

Øyvind Andresen kan for øvrig naturligvis få svare på dette kommentarinnlegget.

Innlegget En kommentar til Andresens forsvar for barnevernet dukket først opp på Foreningen lov og helse.

1. at «ikke-politiske» organisasjoner og/eller uformelle organisasjoner eller strukturer har betydelig makt (slik som beskrevet i del 2),
2. at «gammel makt» fortsatt er «ny makt»: at gamle maktstrukturer fortsatt har makt i dag, men nå mye mer skjult bak i kulissene enn før. Et eksempel på «gammel makt» er kongedynastiene, eller noen av dem i det minste.

Jeg er helt sikker på at begge makthypoteser er fullstendig korrekte, men dette kan naturligvis gjerne debatteres.

Kampen om Tyskland

Først litt mer om «kampen om Tyskland», som jeg skrev om i starten av del 4. Det er en rekke grunner til at Tyskland er et svært viktig land, og én av grunnene er allerede nevnt av Friedman, Baaijen og andre: at Tyskland og Russland aldri må få smelte sammen i samarbeid og allianse, noe det Det Britisk-Amerikansk-Sionistiske Imperiet nå i dag stadig kjemper desperat for å forhindre. Imperiet er trolig fullstendig villig til å utløse/skape Tredje Verdenskrig for nettopp dette formål. For rent geopolitisk sett, vil en slik konstellasjon, med industrinasjonen Tyskland og den store råvare- og ressursnasjonen Russland, være uslåelig for en annen Imperie-rival.

Det er enda er en faktor – en som er ofte forbigått og underkjent – tenk hva slags kulturnasjoner disse to er, som motsats til den anglo-amerikanske plumpe McDonalds-kulturen Vesten i dag er infisert med. Dette ville også blitt en kulturell verdensmakt, med andre ord.

Man kan få forståelse av viktigheten av Tyskland ene og alene ved å se på kart, og dette kartet viser to aspekter ved Tysklands viktighet:

For det første er Tyskland viktig ene og alene ved sin geografiske sentrale plassering (i tillegg til at det er et stort land samt Europas største befolkning).

Men dette kartet er et religionskart, og «Kampen om Tyskland» som jeg nettopp nevnte viser seg her i sin historisk-religiøse avskygning. Tyskland er som eneste storland fullstendig delt mellom katolsk og protestantisk, en deling som springer tilbake fra 1500-tallet da det venetianske finansoligarkiet initierte splitt og hersk – i Europa i sin helhet, men spesielt inne selve Tyskland. Helt siden religionskrigene på 1500- og 1600-tallet, blant annet Trettiårskrigen, har det altså vært kriget iherdig om kontrollen over Tyskland, både geopolitisk og religiøst (og religiøst er toppen av makt, ikke glem det).

Europa «landet» til slutt i en ganske tydelig religiøs todeling. Men Tyskland ble altså aldri «landet».

I lys av dette er det ikke vanskelig å forstå hvorfor USA (frontfigur og «rambukk» for Det Britisk-Amerikansk-Sionistiske Imperiet) tok over Tyskland etter Andre Verdenskrig og etablerte en massiv militærstruktur der, med en rekke militærbaser m.m.. Grunnen til dette var naturligvis ikke frykt for at nazismen skulle vende tilbake; «aldri igjen»-narrativet er naturligvis sludder – men heller viktigheten av å kontrollere Tyskland generelt («kampen om Tyskland), samt hindre tilnærming mellom Tyskland og Russland spesielt, slik jeg beskrev mer i del 4.

Gamle dynastiske mønstre

Nå skal vi se på flere kart. Jeg gjentar: dette avsnittet vil bare gi mening hvis man tar inn over seg muligheten for at den reelle overordnede makten er langt utenfor, eller langt over, de politiske formelle kretsene, og det kan være greit å lese del 2 enda en gang før man leser videre her. Hvis man derimot faktisk ser verden slik at det er regjeringen/Stortinget, samt statsministeren/presidenten, som er den øverste makten i samfunnet vil det jeg nå skal vise fremstå som meningsløst.

The Order of the Garter:

Jeg starter med et fargekart – over de rojale medlemmene av denne ordenen:

The Most Noble Order of the Garter, ofte bare kalt Order of the Garter, er et eldgammel dynastisk brorskap eller ridderorden fra 1348; altså nesten 700 år gammel. Medlemmene av ordenen ledes av og inkluderer 8 toppmedlemmer av det britiske kongehuset, The House of Windsor, og overhodet for ordenen er den britiske monarken, som nå er Kong Charles.

For øvrig er det britiske kongehuset egentlig tysk, men det kan vi la ligge for nå.

Ellers består ordenen av den absolutte tyngste elite og aristokrati i Storbritannia og dette omfatter topp-adelen, bankfolk, etterretningssjefer, politikere m.m.. Men i tillegg blant annet følgende kongelige:

• Kong Willem Alexander av Nederland,
• Margrethe av Danmark, tidligere dronning av Danmark,
• Kong Carl XVI Gustaf av Sverige,
• Beatrix av Nederland, tidligere dronning av Nederland,
• Kong Harald av Norge (før han avgikk med døden. Haakon er kanskje allerede innlemmet som erstatter).

Legg merke til at lille Nederland har to rojale medlemmer her. «Lille» Nederland er ikke så ubetydelige likevel, som en nærmere kikk viser. Men konstellasjonen Storbritannia-Skandinavia-Nederland trer frem i kartet, og det blir ikke første gang.

Unntaket i mønsteret: Bourbon-dynastiet, ved den spanske monarken, er også representert i ordenen.

The Orders of Saint John:

Men Storbritannia har mer å by på i dette henseendet. The Most Venerable Order of the Hospital of Saint John of Jerusalem, ofte bare kalt The Order of Saint John, er en enda eldre dynastisk ridderorden, som har sprunget ut fra The Order of Knights of the Hospital of Saint John of Jerusalem, ofte bare kalt The Knights Hospitaller, eller på skandinavisk Johanitterordenen. Opprinnelsen er fra 1000-tallet. Denne organisasjonen er gigantisk på verdensbasis, uten at jeg kan utbrodere alt her. Hovedsetet for denne organisasjonen er i Storbritannia, men den har flere avdelinger, i en organisasjon med navn the Alliance of the Orders of Saint John of Jerusalem:

• Storbritannia,
• Tyskland,
• Nederland,
• Sverige,
• Finland,
• Frankrike,
• Ungarn,
• Sveits.

Slik ser dette ut i et fargekart hvis vi dropper Frankrike, Ungarn og Sveits:

Det Venezia-assosierte mønsteret (Nederland, UK, Frankrike, Sveits, Tyskland) er ikke poenget her, det er mer en kuriositet. Mer av betydning er nok heller at konstellasjonen Storbritannia-Skandinavia-Nederland igjen trer frem, men her er de i følge av også stormaktene Frankrike og Tyskland.

St. Olavs Orden:

Jeg skal si noen veldig få ord også om på den norske St. Olavs Orden. Ser man noe avskygninger av politikk tilknyttet denne ordenen?

De som får tildelt den øverste utmerkelsen (Storkorset) er blant annet de kongelige i Danmark og Sverige, og slik sett knyttes «det monarkiske» i disse skandinaviske monarkiene sånn sett sammen. Men kanskje mer interessant er hvem de ikke-kongelige mottakerne av Storkorset er. Da ser man ganske raskt at en gjenganger er statsledere i Baltikum.

Blant andre mottakere, blant politikere eller «tjenestepersoner» i storland som for eks. Tyskland og Italia, er et kjennetegn at disse ofte er fra toppskiktet innen bank, og ikke minst: de representerer utbyggingen av EU og for eks. innføring av euro-unionen. I tillegg er de nesten alltid krigshissere.

Hvem er mest involvert i imperiekrigen mot Russland?

Det er lov å bestride sammenhengene her, men det følgende er uansett et klart faktum: den nord-europeiske blokken Storbritannia-Skandinavia-Nederland-Tyskland-Baltikum er nøyaktig den samme som i dag på nasjonalt politisk nivå representerer sterkest og mest ivrig involvering i den allerede pågående krigen mot Russland samt forsøkene på å få denne til å bli en varm storkrig/Tredje Verdenskrig.

Kartene jeg har vist med denne nord-europeiske blokken er ikke bare sterkt sammenfallende med landene som er mest ivrig for å få til storkrig, det er nærmest identisk med kartet for den britisk-ledede militæralliansen Joint Expeditory Force (JEF), se bare her:

Vi kan sette sammen alle kartene ved siden av hverandre:

Dette er altså henholdsvis religionskartet, kartet over the Order of the Garter (uten unntaket Spania), The Aliance of the Order of St. John (uten unntakene Frankrike, Ungarn og Sveits) og landene i militærsamarbeidet JEF.

Storbritannia, Nederland og Skandinavia går igjen i alle.

Imperiet slår store sprekker

Som avslutning må jeg sie noe om sprekkene i dagens imperium. Jeg påpeker i del 4 hvordan USA og Storbritannia egentlig er bitre rivaler, og nærmest fiender, på nasjonalt og geopolitisk nivå, samtidig med at eldgamle bank- og finansstrukturer (mis)bruker begge land som hegemonisk infrastruktur (spesielt USA) i en imperie-struktur sammen med Israel. Dette imperiet sprekker opp i disse dager, og er trolig i en slags kollapsfase, og rivaliseringen og fiendeskapet mellom USA og Storbritannia kommer til syne for dem som har øyne å se med. Se for eks. på dette oppslaget på Inyheter fra oktober 2026:

Og så flere kart, og dette kartet er fra Inyheter selv:

Kan det blir mer tydelig?

USA prøver å skape «sin egen indre» NATO-allianse, mens britene har skapt sitt JEF i sin egen nord-europeiske blokk, som står utenfor NATO. På nasjonalt, eller geopolitisk plan, prøver de to store rivalene innad i Imperiet og ta posisjon i førersetet både innenfor og utenfor NATO-strukturen og å få begge hendene på rattet i storkrigen som seiler opp. Spørsmålet er om denne oppsprekkingen og rivaliseringen stanser eller minker hvis demokratene tar tilbake den politiske (teater-)scenen i USA igjen.

Men Norge, uansett hvem som sier hopp, hopper naturligvis. Og vi hopper høyt, mye og ofte også – alltid.

Innlegget Dagens verdensituasjon del 5 – en kikk på kart dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Jeg skal starte med noe ekstremt viktig fra del 1, hvor den innflytelsesrike innsideren og geostrategen George Friedman sier noe særdeles viktig rett ut:

USA har hatt en fundamental interesse – som vi har utkjempet kriger for (første og andre verdenskrig samt den kalde krigen) – knyttet til forholdet mellom Tyskland og Russland; dette fordi de, dersom de står samlet, utgjør den eneste kraften som kan true oss, og vi må sørge for at dette ikke skjer.

På det geopolitiske nivået (som ikke er det øverste nivået) er dette omtrent alt hva det handler om: Russland og Tyskland må aldri «finne sammen», for da vil dagens hegemon, det Anglo-Amerikansk-Sinionistiske Imperiet, spille annenfiolin. Dette er av ekstrem viktighet, og er en av de viktigste linsene man må se dagens begivenheter gjennom. Men dagens situasjon er skremmende parallell med situasjonen som utløste Første Verdenskrig, noe jeg kommer tilbake til.

På det geopolitiske plan har det altså vært et kardinalpunkt for hegemonen i over omtrent 150 år å hindre Russland og og Tyskland å finne sammen, og dette var både hovedårsaken for Første Verdenskrig samt dagens forsøk fra Nord-Europa på å skape Tredje Verdenskrig. Friedman påpeker det krystallklart, som nevnt, men det er også viktig å forstå disse begivenheten i lys av forståelsen av imperiene, for å sette konteksten.

Litt imperiehistorie

De øverste maktstrukturene, som det er liten tvil om at må være bank- og finansstrukturene, bruker forskjellig type infrastruktur som styrings- og kontrollmekanisme. Dette er infrastruktur som lovverk og jurisdiksjon, men også internasjonale organisasjoner som FN, NATO, EU, Verdensbanken, IMF, WHO, Bilderberg Group, Club of Rome, Trilateral Comission m. fl. I tillegg bruker de også nasjonalstatens infrastruktur, alt dette presist beskrevet av Baaijen i del 2. Men denne styringsmodellen krever en nasjonalstats-hegemon, som via sine vasaller, utgjør et imperium. Slike imperier har en tendens til å vare omtrent i 200-300 år, og derfor flytter de øverste maktstrukturene (bank- og finanskjernen) også sitt tyngdepunkt, eller hovedbasen sin, med omtrent samme syklus.

Jeg må her presisere at det naturligvis ikke bare er én eneste, og avgrenset, maktbastion eller struktur i toppen. Det er naturligvis rivaliserende fraksjoner, og det varierer gjennom historiens løp hvilke som har mest innflytelse, og hvor. Det finnes altså flere nyanser enn det jeg har plass til å utbrodere her.

Venezia-Imperiet:

Jeg skal prøve å gjøre dette kort, men dette avsnittet er viktig.

Venezia-imperiet er et bemerkelsesverdig unntak på et Imperiums levetid, for dette imperiet varte fra 700-tallet til 1796, noe som er eksepsjonelt lenge. Men sin virkelig dominerende epoke hadde det omtrentlig i perioden 1000-1300, altså også det en varighet på ca 300 år.

Venezia-oligarkiet hadde i Sen-Middelalderen sine tentakler inn mange plasseri, spesielt inn i Frankrike, Sveits og deler av Tyskland. Men fra 1509, hvor de nesten ble utradert i The League of Cambrai, ble en slags «imperieemigrasjon» bestemt, og de flyttet seg i en lang prosess til Nord-Europa, slik Baaijen nevner kort i del 2, hvor de slo leir i Nederland og England.

I prosessen med å flytte seg nordover klarte de å manipulere frem en katastrofal periode med en krig i Europa. Uten at jeg kan gå inngående inn på dette her er det viktig å nevne at Venezia-oligarkiet var en drivende krav bak sceneteppet for den lutherske revolusjonen og det påfølgende religiøse skisma, og de var like fullt en drivende kraft bak de katastrofale religionskrigene som herjet Europa i nesten 200 år, blant annet Trettiårskrigen på første halvdel av 1600-tallet. Venezia var svært aktive bak Calvinistene i Sveits og Hugenottene i Frankrike. Konseptet og aktiviteten var ikke ideologisk motivert, men «splitt og hersk». Faktisk var det finansielle Venezia-oligarkiet dypt involvert både bak reformasjonen og den katolske motreformasjonen! Splitt og hersk i storskala, altså.

Det viktigste du skal trekke ut av alt dette: det finansielle Venezia-oligarkiet var mestere i å manipulere frem kriger (hvor vasaller eller andre rivaler tok mesteparten av støyten) for å redde seg selv, eller selv komme i bedre posisjon.

Virker dette kjent? For ja, dette finansielle imperiet ble som sagt implantert først i Nederland og deretter i England, og inn i det som ble det nye imperiet; Det Britiske Imperiet.

Det Spanske Imperiet:

Også dette imperiet hadde en topperiode på ca 200 år, selv om dets historiske periode varte en del lenger. Toppen deres må sies å ha vært siste halvdel av 1500-tallet, etter at at Ferdinand II av Aragon og Isabella av Castilla forente seg både ekteskapelig og herskermessig et hundreår tidligere. Dette imperiet ble for øvrig heftig infiltrert av venetiansk-genovesisk oligarki og finans (Venezia og Genova var gjennom historien vekselsvis allierte og rivaler).

Habsburg-Imperiet:

Det Tysk-Romerske Keiserriket, som kan sees på som et Sentral-Europeisk Imperium med dominerende makt i lange perioder, ble dominert av Habsburg-dynastiet i omtrent 300 år. Det Spanske Imperiet ble også styrt av Habsburg-dynastiet i lange perioder. Habsburg-imperiet ble heftig forsøkt infiltrert og manipulert av Venezia-imperiet, med tidvis hell, siden Venezia og Habsburg (Keiserriket samt Det Spanske Imperiet) var voldsomme rivaler.

Det Hollandske og Britiske Imperiet:

Baaijen nevner dette i sin gjennomgang i Del 2. Noen ser på dette som et sammensmeltet imperium, The Anglo-Dutch Empire, mens andre ser på det som to etterfølgende faser.

Etter Venezias nesten-utslettelse i The League of Cambrai i 1509 er det som nevnt ganske tydelig at det venetianske finansielle oligarkiet så seg nødt til å bytte husvert. Utover 1500-tallet og starten av 1600-tallet slo de rot i Nederland og spesielt Amsterdam, før en neste fase ble etableringen i Storbritannia. Etter en turbulent fase i denne prosessen gikk Storbritannia ut som «storebror», og Det Britiske Imperiet fikk sin omtrent 200-årige hegemon-periode. Ekstremt viktig for denne dominanseperioden var for øvrig den gigantiske korporasjonen The British East India Company.

Det Britisk-Amerikanske-Sinionist-Imperiet:

Utover 1800-tallet stiger flere rivaler til Det Britiske Imperiet fram, blant annet USA, Det Russiske Imperiet og ikke minst Det Tyske Keiserriket. Britisk makt og finans prøvde lenge å infiltrere og ta over USA. I Den Amerikanske Borgerkrigen (1861-1865) lyktes de nesten, men USA reddet seg med en nødskrik. (Blant annet fordi Tsaren av Russland reddet dem ved å gripe inn med sin flåte).

Rundt år 1900 knaket Det Britiske Imperiet virkelig i forføyningene, og det skyldtes flere ting. For det første har imperium-ideologien hos bank- og finansoligarkiet en parasittisk karakter; det konsumerer og ødelegger opp sin egen vert, slik at etter en periode på 200-300 år er verten så råtten at den kollapser. Se bare på USA i dag; verdens-hegemon, men likevel i stor grad «et galehus» hvor store deler av befolkningen bor på gaten eller under fattigdomsgrensen, er overvektige og usunne som nesten aldri har sett før i historien, er fullstendig neddopet med narkotika og «Big Pharma», og kulturelt sett totalt bakstreversk. De er verdensledende, men gir verden krig, McDonalds.mat, Coca Cola og dårlig popmusikk. Nesten ingen steder kommer den selvfortærende parasittiske faktoren mer tydelig frem enn i dagens USA.

Men en annen viktig grunn til britenes desperasjon på slutten av 1800-tallet og rundt år 1900 var ikke bare egen isolering og svakhet, men like mye fremgangen i USA, Det Russiske Keiserriket og ikke mist: Det Tyske Keiserriket. Det Tyske Keiserriket hadde seilte opp som den store rivalen, og enda verre: det var tilnærming mellom Tyskland og Russland (i tillegg til USA).

Dette var en utvikling som for enhver pris måtte stoppes, for en slik allianse ville være døden for britenes posisjon.

Første Verdenskrig:

Jeg må nevne noe kort om Første Verdenskrig. Konstellasjonen og alliansen Tyskland-Russland-USA ville vært det fullstendige nådestøtet for det vaklende Det Britiske Imperiet. Jeg har ikke her anledning til å utbrodere rikt hvordan Storbritannia skapte Første Verdenskrig, men kort fortalt: over en periode fra rundt 1900 til 1914 jobbet britene frenetisk med å splitte opp europeiske fastlands-allianser, samt europeisk-amerikanske allianser, og til slutt klarte de selv å danne alliansen Frankrike-Storbritannia-Russland; Trippelententen, mot Tyskland. Slik ble Tyskland smadret i storkrigen, men de andre rivalene (Frankrike og Russland) ble også svekket – vinn-vinn altså i beste britisk-venetiansk ånd. Kong Edward VII, historiens mest «politiske» monark, i egen person samt de nyetablerte Round-Table-gruppene hos det britiske oligarkiet var helt essensielle i britenes lange prosjekt med å skape Første Verdenskrig.

I tillegg – utover 1900-tallet lyktes britene endelig å infiltrere USA skikkelig, uten at jeg her har rom til å utbrodere dette i denne gjennomgangen. Svært sentralt var overtakelsen av spesielt amerikansk presse, noe som kanskje kunne fortjent en egen gjennomgang. Det er i denne fasen det kan sies at det Anglo-Amerikanske Imperiet blir skapt. Det er også ganske tydelig at det i så måte har vært en strategi om at USA skal stå fremst og synlig som den «brutale oksen» ute på verdensscenen, hvor de plyndrer og terroriserer alt de kommer over – og dermed også naturligvis får all skylden for elendigheten. I denne imperium-konstellasjonen er britene mer den grå eminensen i bakgrunnen.

Men det forferdelige Israel-prosjektet er også en brikke i dette, og fremveksten av den katastrofale sionismen er viktig. Etter hvert er det tydelig at sionisme-strukturen er sammensmeltet med og infiltrert inn i både Storbritannia og USA. Etter min mening er derfor at benevnelsen Det Anglo-Amerikansk-Sionistiske Imperiet, som også flere ande bruker, det mest treffende per i dag.

USA vs. Storbritannia:

Når det gjelder bestrebelsene for Tredje Verdenskrig avviker mitt syn fra Baaijens, hvor sistnevnte i del 1 beskriver hvordan dagens Imperium ikke er i full kollaps, og heller ikke strever etter å skape storkrig, men heller kanskje forsøker å integrere seg selv i Eurasia – i den omvendte Mackinder. Dette er svært interessant, og man kan se spor av det på overflaten den dag i dag, men jeg er ikke sikker på at alle aspekter av Baaijens påstand er 100 % riktig.

Jeg mener følgende er tilfellet: For det første er det trolig en faktisk storkollaps på gang. Videre – USA og Storbritannia, selv om de er i en Imperium-fusjon på øverste (eller dypeste) nivå, er rivaler, nesten fiender, som nasjoner. Det Demokratiske Partiet i USA er kontrollert av denne britisk-vestlige maktbastionen, mens Det Republikanske Partiet er meget sterkt kontrollert av katolske og sionistiske maktbastioner. Det er fullt mulig at Trump-administrasjonen gjennomfører, eller forsøker å gjennomføre, en løsrivelse fra Storbritannia og dets oligark-tentakler nå samtidig med en integrering i Eurasia (slik som Baaijen hevder), mens demokratene i USA og britene på sin side parallelt like fullt forsøker på skape Tredje Verdenskrig mot Russland (slik som jeg hevder).

Og ja, da er det i så fall flere rivaliserende elite- eller maktbastioner på et visst nivå, som jeg også nevnte lenger opp, men disse strukturene er forent i de store linjene helt i toppen, noe jeg kommer tilbake til i senere del.

Dagens situasjon:

Hva har alt denne imperiehistorien med dagens situasjon å gjøre?

Jo, per i dag er Det Anglo-Amerikanske (-Sionistiske) Imperiet trolig på vei til sin imperiale endestasjon, altså antakeligvis inne i en kollapsfase. Men husk, på den store historiske scene kan en kollaps spille seg ut over 10-15 år, minst, det er ikke noe som skjer på noen uker.

På samme måte som Venezia hadde sin krise og var på randen av utslettelse ved krigene i The League of Cambrai i 1509, og slik Det Britiske Imperium hadde sin krise og en beslektet «League of Cambrai»-situasjon rundt 1900 – og dermed skapte Første Verdenskrig for å redde seg – på samme måte har dagens Britisk-Amerikansk-Sionistiske Imperium nå sin League of Cambrai-situasjon.

Og når det kommer en «League of Cambrain»-situasjon blir det stort sett alltid katastrofale storkriger.

Innlegget Dagens verdensbegivenheter del 4 – geopolitikk i lys av imperiehistorie dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I denne delen følger en artikkelen fra den norske journalisten Martin Gedde-Dahl om Epstein-saken. Det kan med første øyekast kanskje være vrient å se hvordan denne henger sammen med del 1 og 2, men dette samt hvorfor Gjedde-Dahls artikkel er rent ut utrolig skal jeg komme tilbake til i senere deler. Her er hans artikkel i Morgenbladet i sin helhet:

Her har de som vanligvis advarer mot konspirasjons­teorier, selv latt seg forføre

Av Martin Gedde-Dahl

Et av problemene med jakten på noe helt ekstraordinært ondt, som kanskje finnes der ute, i neste lekkasje, bak neste sladd, er at det stjeler oppmerksomhet og troverdighet vekk fra det saken utvilsomt avslører, skriver Martin Gedde-Dahl.

I den inntil nylig obskure romanen Space Relations har menneskeheten kolonisert verdensrommet. På overflaten ser det ut til å være et regelstyrt system hvor de ulike planetene er bundet sammen av traktater, organisasjoner og et sjikt av profesjonelle diplomater. Men virkeligheten er langt mørkere, viser det seg. De som egentlig styrer universet, er nettverk av oligarkiske eliter som driver omfattende menneskehandel og bruker mindreårige jenter som sexslaver. 

Boken, som kom ut i 1973, ville antagelig vært glemt om det ikke var for at forfatteren, den tidligere diplomaten Donald Barr, skrev den mens han var rektor ved privatskolen Dalton i New York, kjent for å tiltrekke seg barna til finansmenn, politikere og andre samfunnstopper. Og at denne skolen i 1974, året etter utgivelsen, ansatte Jeffrey Epstein som mattelærer.

Det er et utrolig lite sammentreff, er det ikke? At mannen som åpnet døren til samfunnseliten for Epstein – den gangen en ung mann med arbeiderklassebakgrunn, som hadde droppet ut av universitetet to ganger og ikke hadde noen erfaring som lærer – nesten samtidig ga ut en roman som fremstår som et forvarsel for nettopp den blandingen av skjult elitemakt og grusom menneskehandel som han skulle bli vår tids fremste eksempel på. Ja, faktisk er det enda et lag av merkverdighet her. Donald Barr hadde nemlig en sønn, Bill Barr, som i 2019 ble utnevnt som justisminister av Donald Trump. Dermed ble det slik at sønnen til rektoren som introduserte Epstein for elitenes verden, var øverste ansvarlig for etterforskningen som felte ham – og for fengselet hvor han døde før han kunne stilles for retten. 

Epstein-bevegelsen 

Alt dette er tull, så klart (boken finnes, men jeg tror ikke Donald Barrs «intergalaktiske romopera» bør leses som et varsel om hva som egentlig skjer i maktens korridorer). Jeg må innrømme at jeg synes at det var en underholdende historie da jeg kom over den i et av de mange internettforumene for folk som dyrker Epstein-saken som en slags hobby. I likhet med mange andre har jeg de siste årene fulgt dette økosystemet av sosiale medier-profiler, forumer og podkaster viet til å bevise at Epstein-saken er noe mer enn det vi blir fortalt av påtalemyndigheter og tradisjonelle medier: At Epsteins karriere er en dekkhistorie. At han og Ghislaine Maxwell organiserte en stor pedofiliring, hvor mange av verdens rikeste og mektigste menn hadde sex med mindreårige. At det foregikk enda mer bestialske forbrytelser enn det som er kommet frem. At alt ble filmet, og at det et eller annet sted i «filene» finnes en liste over Epsteins «klienter», som en dag vil komme for en dag. Og til slutt at Epstein ikke tok livet sitt i 2019, men ble drept for å hindre at dette skulle skje.

Dette er ikke urimelige spørsmål. Dersom du skulle konstruert en person kun for å innby til konspirasjonsteorier, ville det være vanskelig å overgå biografien til mattelæreren som ble finanskonge, fungerte som edderkopp i et globalt elitenettverk, har uklare forbindelser til etterretningstjenester, var nær venn av både Donald Trump og Bill Clinton – og som deretter ble avslørt for å ha drevet en enorm operasjon for menneskehandel og overgrep på hundrevis, kanskje så mye som tusen, unge kvinner og jenter over flere tiår. 

I amerikansk offentlighet var det først høyresiden som politiserte saken, som et symbol på umoralen i den liberale eliten. I det mest konspiratoriske sjiktet av republikanske politikere og medier ble det rimelige kravet om bedre svar på de ubesvarte spørsmålene blandet sammen med fenomener som Qanon, teorien om at Trump kjempet mot pedofile, djeveldyrkende eliter, samt «Pizzagate», påstanden om at «pizza» var et kodeord for voldtekt av små barn. 

Da det i fjor ble klart at Donald Trump strittet imot det etter hvert svært populære kravet om å frigi materialet fra etterforskningen av Epstein, fikk kravet om å «frigi filene» fotfeste på venstresiden. Også på den siden er rimelige krav om åpenhet blandet med forventninger om at «filene» vil avsløre at Donald Trump har vært del av en pedofiliring, er skyldig i drap eller at store deler av USAs maktelite egentlig er styrt av russisk eller israelsk etterretning.

Selv har jeg fulgt med på denne Epstein-kulturen fordi den er blitt en stadig mer innflytelsesrik kraft i amerikansk politikk. Men også fordi den, mellom alt som er rart og konspiratorisk, inneholder en kjerne av sannhet – at historien om Jeffrey Epstein avslører noe substansielt om eliter og makt – som iblant er kommet ut av syne i de tradisjonelle mediene, som tilsynelatende har kviet seg for å gi næring til Maga-bevegelsens konspirasjonsteorier.

Qanon for lillavelgere 

De siste ukene er disse dikene kollapset. Noe av det mest slående med den massive oppmerksomheten om Epstein-saken er at den mest paranoide versjonen av mytologien rundt er smittet over på deler av offentligheten som ellers gjerne gjør seg høye og mørke når de advarer mot konspiratorisk retorikk. Noen sier det liksom litt selvironisk: «Fikk konspirasjonsteoretikere rett?», spurte programlederen på NRKs Fredagspanelet 6. februar. Ja, er det fnisete svaret fra direktør i Rederiforbundet Knut Arild Hareide, programleder Bahare Viken og VG-redaktør Gard Steiro. «Kan noen kontakte Pizzagate-gjengen og beklage at vi stemplet absolutt alt de sa som konspirasjonsteorier», spør Aftenpostens mediekritiker Anki Gerhardsen på Facebook. 

Andre ser ut til å ha fått verdensbildet sitt skaket. «Jeg har i flere år forsket på konspirasjonsteorier, og noen av de mest ekstreme av dem – Qanon og Pizzagate – har dukket opp i tankene mine da jeg har gått gjennom noen av de millioner av dokumenter som er offentlig tilgjengelige», skriver danske statsviteren Michael Bang Petersen – som i mine øyne har levert noen av de viktigste bidragene til debatten om nettopp spredning av konspirasjonsteorier de siste årene – i et oppsiktsvekkende innlegg på Linkedin.

Mer enn ny innsikt i sakskomplekset bærer disse innrømmelsene preg av at avsenderen har gått seg vill i det enorme, kaotiske materialet som er frigitt, hvor beslag hos Epstein selv, kommunikasjon og andre former for tredjepartsdata er blandet med kontekstløse kopier av tips sendt til FBI av alt fra ekte ofre til svindlere og konspirasjonsteoretikere. Denne forvirringen gjøres ikke mindre av måten enkelte norske medier behandler materialet.

I en sak med tittelen «Dukker opp 891 ganger» skriver for eksempel Dagbladet at pizza er «Epsteins «hemmelige» kodeord». Den lettvinte saken, som riktignok vedkjenner at det ikke finnes «rettslige bevis» for at ordet har noen «kriminell betydning», etterlater et inntrykk av det er rimelig å lure på om ikke disse elitene egentlig bruker «pizza» som kodeord for misbruk av små barn. I Se og Hør kan vi lese en historie om at Epstein har begravet barnelik på gården sin i New Mexico. Kilden til denne mildt sagt spektakulære påstanden er en anonymisert e-post som er videresendt til FBI av privatperson, uten at det er noe som helst som tyder på at etterforskerne har festet noen lit til det. 

På like ikke-eksisterende kildegrunnlag har TV 2 har skrevet en lang sak om en dagbok som angivelig er skrevet av en 16-åring holdt fanget av Epstein og tvunget til å føde barn som ble fratatt henne. Også dette stammer fra den enorme mengdene av tips som på et eller annet tidspunkt er registrert i etterforskningen, uten at noe tyder på at det har latt seg verifisere. TV 2-journalistene vet naturligvis ikke om dagboken er ekte, hvem som har skrevet den eller om forfatteren eksisterer. Derfor har de spurt KI-modellene Notebook LM og Perplexity, som «konkluderer med at dagboka etter alt å dømme er ekte». 

Vi vet faktisk mye

Av både kommentatorer og politikere omtales Epsteins seksualforbrytelser i vage, men dramatiske vendinger, som gir inntrykk av at vi beveger oss i et mørkt og ukjent landskap, hvor hvem som helst som søker i materialet, kan gjøre nye oppdagelser. «Det er nærmest umulig å ta inn dybden i omfanget av denne saken», skriver for eksempel KrF-leder Dag-Inge Ulstein. Hva som er mulig å ta inn, er naturligvis individuelt, men det er tross alt mange som gjennom tiår har gjort et grundig arbeid med å dokumentere Epsteins overgrep.

Den første politietterforskningen på 00-tallet avdekket et mønster av systematiske overgrep og identifiserte 36 ofre, noen så unge som 14 år. Etter at Jeffrey Epstein slapp unna med en avtale om det ikke skulle reises føderal tiltale, avslørte Miami Herald-journalist Julie K. Brown gjennom et imponerende gravearbeid hvordan den mektige finansmannen hadde brukt nettverket sitt til å slippe unna. I tillegg identifiserte hun en lang rekke nye kvinner, som fortalte om den samme typen systematiske overgrep. Mange ofre har gått til sivile søksmål, flere har skrevet bøker om hva de ble utsatt for. En svært omfattende føderal etterforskning munnet ut i tiltale mot Epstein i 2019, og senere i domfellelse av Ghislaine Maxwell i 2021. Materialet som nå er tilgjengelig, er altså en offentliggjøring av dokumenter som i de fleste tilfeller allerede har inngått i – eller springer ut av – etterforskning, rettsprosesser og advokatarbeid.

En av heltene i dette arbeidet, som er utført med voldsom motstand fra både mektige og skruppelløse krefter, er advokaten Brad Edwards, som representerer 200 av ofrene. Allerede i 2008 uttalte han at Epstein kunne være «en av de farligste seksualforbryterne i amerikansk historie». 

I fjor, da kravet om å frigjøre alt materialet nådde et høydepunkt i amerikansk offentlighet, så Edwards seg nødt til å advare om at offentlighetens forventninger var på villspor. Hverken i saksdokumentene eller ofrenes egne vitnemål fantes bevis for at Epstein organiserte formidling av mindreårige jenter til mektige menn. «Nesten all utnyttelsen og alle overgrepene mot kvinnene var ment å tjene bare én person: Jeffrey Epstein og Jeffrey Epsteins seksuelle ønsker», sa Edwards. Det finnes tilfeller hvor andre menn har misbrukt Epstein-ofre, men en overgrepsring var det ikke, mener han.

Det er ingen tvil om at materialet som er offentliggjort av det amerikanske justisdepartementet, gir et sjokkerende innblikk i en elite som ser seg selv som hevet over demokrati og rettsvesen. Men når det gjelder Jeffrey Epsteins seksualforbrytelser, er det foreløpig lite som tyder på at Edwards tar feil. 

Blant de lekkede dokumentene er omfattende kontakt mellom etterforskere i FBI og daværende statsadvokat Maurene Comey, som senere skulle bli sparket i Trumps utrenskninger av embetsverket. Der kommer det frem at den etterforskningen ikke fant bevis for at andre enn Epstein og Maxwell deltok i overgrepene. De siste ukene har flere antydet at Epstein kan ha samlet inn kompromitterende materiale på vegne av en etterretningsorganisasjon. Det kan hende, men i så fall har ikke FBIs etterforskere avdekket det.

Ennå er det ekstremt mange dokumenter som ikke er offentliggjort, og mange helt sentrale spørsmål som står ubesvart. Men det er et tankekors at en del av dem som vil advare om hvor alvorlig saken er, velger å så tvil om det faktiske bevismaterialet og motsier ofrenes advokat. 

Det meste av den norske Epstein-journalistikken er god. En av grunnene til det er at den ikke er preget av den paranoide politiseringen som preger saken i USA. Et av problemene med jakten på noe helt ekstraordinært ondt som kanskje finnes der ute, i neste lekkasje, bak neste sladd, er at det stjeler oppmerksomhet og troverdighet vekk fra det saken utvilsomt avslører: En privilegert elite, som opphever politikkens vanlige motsetninger når de møtes seg imellom, og er mer lojale mot hverandre enn dem de skal representere. Milliardærer som mener at pengene deres hever dem over demokrati og lover. En kultur hvor unge kvinnekropper behandles som objekter som mektige menn kan bruke og kaste som det lyster dem. Dessverre er ingenting av dette særlig vanskelig å tro på.

***

Her er en video hvor Gedde-Dahl oppsummer analysen sin:

Innlegget Dagens verdensbegivenheter del 3 – en norsk journalist med et utrolig eksempel dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Oppsummering av funnene

Denis Rancourt oppsummerer hva deres omfattende undersøkelsene av tallmaterialet fra hele verden utvetydig viser:

• Fakta 1: omfanget av overdødelighet av alle årsaker (ACM) gjennom Covid-perioden var 0.13 % av befolkningen per år,
• Fakta 2: ACM gjennom Covid-perioden skyldtes ikke spredning av et smittsomt luftveispatogen,
• Fakta 3: det meste av ACM gjennom Covid-perioden hos unge voksne eller unge kan ikke tilskrives luftveissykdom (COVID-19),
• Fakta 4: ACM gjennom Covid-perioden var i høy grad heterogen, forbundet til påførte pandemitiltak og medisinske protokoller i spesifikke jurisdiksjoner og steder og i spesifikke befolkningsgrupper,
• Fakta 5: COVID-19-vaksinene har drept og skadet mange mennesker,
• Fakta 6: skarpe topper i ACM var midlertidig forbundet med hurtige vaksine- og booster-utrullinger,
• Fakta 7: studier som ser på vaksinestatus viser ingen signifikante tegn på at Covid19-vaksinene har avverget dødelighet i pandemien, ei heller signifante tegn på at vaksinene kan frikjennes for påstandene om å være dødelige/skadelige,
• Fakta 8: det er en stor systematisk kjønnsforskjell i ACM i Covid-perioden blant de tilskrevne hoveddødsårsakene, inkludert (nominelt COVID-19) luftveissykdom.

Disse 8 utvetydige fakta gjør at man kan utlede følgende politiske, eller helsepolitiske, konklusjon:

Hele ACM (overdødelighet av alle årsaker) i Covid-perioden kan utledes å ha oppstått fra de mange angrepene fra myndighetene som ga skadelige helseeffekter hos mottagelige individer via kjente biologiske prosesser som involverer kjønnsfordifferensiert og aldersavhengig ekstrem biologisk stressrespons (oppretthold eller irreversibel aktivering av den hypothalamiske hypofyse-adrenale eller HPA-aksen), som førte til dødsfall tilskrevet luftveisforhold (“COVID-19”), sirkulasjonstilstand, tarmtilstand etc., og til ulykkesbetinget selvskading forbundet med stoff- og alkoholbruk.

Videre:

De nevnte angrepene fra myndighetene innbefattet: fryktpropaganda, påbud og tiltak, offentlige helseresponser og medisinske overgrep. Storskala og gjentatte medisinske overgrep inkluderte: testing, diagnostiske bias, obligatorisk munnbindbruk, innesperring, isolasjon, avvisning av egnet behandling, mekanisk respiratorbruk, sedasjon, eksperimentelle og urettmessige behandlinger og vaksinasjonsutrullinger.

Videre:

Hovedlærdommen fra angrepene fra myndighetene i Covid-perioden er at fysiologisk og psykologisk (biologisk) stress overveldende var den dominerende underliggende årsaken til sykdom og tidlig død. De brutale Covid-kampanjene fra myndighetene – som alle andre store strukturelle samfunnsforstyrrelser som fratar deg ressurser, bevegelighet, medmenneskelig kontakt, sosial status og mening ― forårsaket overdødelighet og sykdom i alle aldersgrupper.

Denis Rancourt har et utdypende kapittel til hver og én av de 8 faktaene opplistet lenger opp. Jeg skal bare trekke ut litt fra Fakta 3: «det meste av ACM gjennom Covid-perioden i unge voksne eller unge kan ikke tilskrives luftveissykdom (COVID-19)».

Aldersgruppeinndelt dødelighet er avgjørende for å forstå «pandemien», og Rancourt har blant annet sett på dette for provinsen Alberta i Canada. Først gruppen 45-64 år:

Den oransje graflinjen er ACM (overdødelighet alle årsaker), og som du ser er total overdødelighet mye høyere enn dødeligheten tilskrevet Covid-19 (grønn graflinje). Covid-tallene var jo uansett jukset med, som vi har vist før, men selv om de skulle ha vært ekte var det, som grafen viser, altså noe annet i tillegg som skapte ekstra dødelighet.

Graf for aldersgruppe 18-44 år:

Her er dødeligheten tilskrevet Covid-19 (grønn graflinje) eksepsjonell lav, men likevel er ACM (oransje) sjokkerende høy. Hva tok plutselig liv av de mellom 18-44 år?

Så de yngste:

Covid-dødelighet for de yngste var som kjent omtrent 0, som du ser av den grønne graflinen her, men likevel var det noe som tok livet av de yngste i urovekkende grad gjennom pandemiperioden i Alberta. Hva kan det ha vært?

Jeg avslutter med en graf til, nå fra avsnittet om Fakta 4, og denne må du se grundig på:

Dette er for hele Canada, aldersgruppe 85 +. Det er tre brå topper i ACM (overdødelighet alle årsaker) blant de eldste (blå graflinje); i henholdsvis første del av 2020, 2021 og 2022. Du legger kanskje merke til at i perioden før hver blå topp er det en helt korrelert topp i den røde graflinjen. Og hva er så den røde? Det er iverksatte pandemitiltak fra myndighetenes side rettet mot «å beskytte de gamle». Det er ikke bare toppene som korrelerer, det korrelerer strengt talt hele veien – både opp og ned. Se bare på den fjerde toppen, i slutten av 2022/starten av 2023 – i det øyeblikk man sluttet med «å beskytte de eldre» (den røde grafen går brått nedover) så sluttet de eldre også brått å dø.

I denne grafen ser man altså tallenes klare tale, som samsvarer helt med det vi skrev om i Var «Covid-19-pandemien et systemisk legalt massemord?

Tillegg:

Denis Rancourt er fra Canada, og i Canada hender det av og til lyspunkter. Jeg har tidligere skrevet om den kanadiske statistikeren Regina Watteel som har gjennomgått norske tall og en nesten komisk studie fra FHI, samt skrevet en grundig bok om pandemien i Canada. Rancourt på sin side holdt nylig en gjennomgang i Allison-høringen hvor han legger frem dokumentasjon. Allison-høringen var et overraskende lyspunkt i Canada i den forstand at noen fra det enorme antallet alvorlige lemlestede eller skadede etter gen-terapien, som feilaktig ble kalt vaksine, ble hørt, i tillegg til at den etablerte storavisen Toronto Sun tok et oppgjør med det myndighetene har gjort mot befolkningen.

Helsemagasinet og Steigan har for øvrig skrevet om denne høringen.

Innlegget Mer avslørende pandemitall – Canada dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Av Roman Bystrianyk

Dette er fjerde og siste del. Her er del 1, her del 2  og her del 3.

Hva betyr alt dette?

Implikasjonene er svimlende, og dypt ukomfortable.

Den andre og mest dødelige bølgen av Spanskesyken brøt ut i havnebyer på tre kontinenter i samme uke i august 1918. I en tidsepoke før kommersiell luftfart eksisterer, forblir denne simultane fremveksten dårlig forstått — et historisk puslespill som aldri har blitt løst tilstrekkelig.

Kan våre mest grunnleggende antakelser om influensa være feil?

Kan sykdommen som dreper hundretusener hvert år — som former global folkehelsepolitikk, som rettferdiggjør de mest påtrengende regjeringsinngrepene i moderne historie — ikke overføres slik vi alle har blitt fortalt? Eller, i det minste, er det vi har blitt fortalt ikke hele historien?

Hvis eksperimentene fra 1918 ikke kunne overføre sykdommen til tross for enhver tenkelig innsats — og hvis EMIT-2-rettssaken i 2024, med alle fordelene ved moderne vitenskap, også mislyktes — hva sier det om munnbind? Om nedstengninger? Om sosial distansering?

Bygde vi pandemipolitikk på en 100 år gammel antagelse som gjentatte ganger har sviktet sin mest grunnleggende test?

Og tenk over dette: etter flere tiår med høye vaksinasjonsrater har influensadødeligheten holdt seg vesentlig uendret.

• Hvis vaksinen fungerer, hvorfor har ikke dødsraten gått ned?
• Hvis sykdommen er så smittsom som hevdet, hvorfor kan vi ikke demonstrere overføringen i laboratoriet?
• Hvis folkehelseinngrep er effektive, hvorfor mislyktes de i 1918 — og igjen i dag?

Dette er ikke uvesentlige spørsmål. De er spørsmålene som det medisinske etablissementet har sett ut til å systematisk unngått i over 100 år.

Og hvis Rosenaus eksperimenter var riktige — hvis 2008-gjennomgangen ikke fant noen bevis fordi det ikke fantes noen, hvis EMIT-2-forsøket i 2024 mislyktes fordi overføring ikke forekommer — så hva var det som egentlig forårsaket Den Spanske Influensa? Hva drepte de titalls millionene? Og hva fortsetter å drepe i dag?

Innlegget Influensaen som nektet å smitte – del 4 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Bare to ganger de siste 10-15 årene har jeg klart å komme meg i en posisjon hvor jeg faktisk har fått lagt frem eller redegjort grundig for hvorfor man mener en bestemt ting relatert til en slikt tema. Begge ganger har seansen avstedkommet en variant av sitatet i overskriften her.

Jeg tenker det er verdt å dvele litt med hva dette sitatet egentlig betyr. Hvis vi først fester oss ved ordet «kan» i setningen «jeg kan ikke tro på at det du viser her er sant», er det klart at dette hentyder til implikasjonene av det som er lagt frem av informasjon/dokumentasjon. Personen ser hva du har lagt frem, anerkjenner kanskje at det til og med kan være korrekt, men kan ikke tillate seg å anerkjenne det likevel, fordi det har såpass store implikasjoner. Verdensbildet står i fare for å rakne, med andre ord, og det «kan» man ikke tillate.

Men ordet «kan» i sitatet er egentlig en ørliten eufemisme, for egentlig betyr det «jeg vil ikke tro på at det du viser her er sant». Man ønsker altså ikke å tro, eller faktisk: man ønsker å ikke tro. Dette er en tilstand av «mind control», og jeg tror dette må anerkjennes som den ultimate kontrollmekanisme en maktelite kan oppnå – har du klart å skape en befolkning hvor det store flertallet og den kompakte majoritet faktisk ønsker å ikke vite sannheten, har du full kontroll.

To viktige implikasjoner

At vi har denne tilstanden i Norge i dag har minst to viktige implikasjoner. Den første er at dette er en helt avgjørende grunn til at de i dag som strever med å få ut all dokumentasjon og alle avsløringer som egentlig er gjort, i stor grad driver fånyttes. Du kan dokumentere så mye du bare orker, men mot en befolkning som ikke vil vite av dokumentasjonen, og faktisk egentlig har et direkte ønske om å ikke vite av virkeligheten, har det ingen effekt. Siden både hele den unge og voksne generasjonen er der nå – betyr dette at det først er om 1-2 generasjoner innen noen form for opprydding og oppvask (eller særlig endring) kan finne sted.

Men hvorfor skulle generasjonene om 1-2 generasjoner eventuelt bli annerledes enn de som nå er helt fortapte? Da må vi nok se på hvorfor det har blitt slik, som jeg skal prøve på lenger ned.

Men først den andre implikasjonen, som knytter seg til det illusoriske motargumentet vi ofte blir møtt med: «de ville aldri klart å gjennomføre en så stor bløff som du påstår dette er». Det motargumentet er faktisk legitimt hvis samfunnet, eller sivilisasjonen, bestod av kraftfulle individer som hadde vilje og ønske om å vite sannheten, også de ubehagelige sannhetene, og vilje og ønske til å faktisk gjennomføre de «slitsomme» ekte diskusjonene om de vanskelige temaene. Altså opprettholde og dyrke et reelt og godt ordskifte.

I et slik samfunn ville bare de små bløffene la seg gjennomføre, men ikke de store gigantiske løgnene.

Men med et samfunn i en tilstand vi nå har er det faktisk omvendt! Jo større og mer åpenbar bløffen eller løgnen er, jo mindre sjans er det at den vil bli sett og avslørt av den kompakte majoritet, og årsaken ligger i dette: «jeg kan ikke tro på at dette du viser her er sant«. Jo større bløffen er, jo sterkere blir ønsket om å ikke avsløre, eller «se», den.

Hvordan har vi kommet dit?

Hvordan vi har kommet dit kunne godt vært en egen artikkel (i flere deler), men jeg skal være ganske kort. Når det står en hel nasjon av voksne mennesker rundt en som i beste fall sier «jeg kan ikke tro at det du viser her er sant» er det naturligvis fordi disse voksne har vært mørnet, kvernet, kondisjonert og indoktrinert allerede fra barnsben av, og hele videre videre gjennom voksen alder. Essensen i dette vet de intelligente drivhjulene inne i makteliten, som får de korrupte og relativt stupide drivhjulene fremme på scenen (politikere og presse m. fl.) til å utføre og være håndlangere.

Men hvordan er vi kommet hit? Jeg skal da sitere Bertram Russell, 3rd Earl Russell, blant annet nøkkelfigur i infame Fabian Society, fra hans The Impact of Science on Society fra 1952:

Viktigheten av massepsykologi har økt voldsomt ved veksten av moderne metoder for propaganda. Av disse er den mest betydningsfulle det som kalles utdanning. Religion spiller også en rolle, men en avtagende en; pressen, kinoene og radiostykkene en økende rolle. Det kan håpes at med tiden vil enhver kunne overtale hvem som helst om hva som helst hvis han kan fange den tålmodige unge». (mine uthevinger).

(…) man vil i fremtiden ha tilgang til utallige klasser med skolebarn som man kan utprøve forskjellige metoder for å produsere urokkelige overbevisninger om at for eks. snø er svart. For det første vil man se at hjemmets (familien) innflytelse er en hindring. Dernest at det er viktig at indoktrineringen skjer før barnet er 10 år gammelt (mine uthevinger)

(…) selv om denne vitenskapen vil bli flittig utforsket og studert, vil den bli rigid begrenset til de styrende klasser. Befolkningen kommer ikke til å vite hvordan deres overbevisninger og meninger har blitt generert. (mine uthevinger)

Når teknikkene har blitt perfeksjonert, vil enhver myndighet som har hatt kontroll over utdanningen i omtrent en generasjon være i stand til å trygt kontrollere dets befolkning, uten behov for særlig med politi- eller militærmakt. (mine uthevinger)

Skrevet i 1952 og bør få hårene til å reise seg på ryggen din.

Jeg drar ut siste fra sitatet over: «(…) enhver myndighet som har hatt kontroll over utdanningen… i stand til å trygt kontrollere dets befolkning, uten behov for særlig med politi- eller militærmakt.» Uten politi- og militærmakt; altså soft power. Hvor i verden er dette mest gjennomført? Svaret er Norge.

Så hvorfor var det viktig å få presset 6-åringer inn i skolesystemet? Hvorfor er det viktig å få hele befolkningen «akademisert» mest mulig? Hvorfor er det så viktig å få «utdannet» befolkningen mest mulig? Hvorfor flommer det nå «pedagogikk», «undervisning» og indoktrinering inn allerede i barnehagen? Hvorfor ble politiutdanningen plutselig en akademisert bachelor-utdanning? Hvorfor har brannutdanningen nå blitt det samme? Hvorfor er akademia og utdanning notorisk glorifisert og beskrevet som essensielt viktig?

Bertrand Russell svarer på disse spørsmålene i sitatene over, og der ligger også årsaken til at det nå i dag er enda mer totalitær, og nesten litt desperat, målretting for å ta komplett kontroll over de unge, som jeg snakker om i Total informasjonskontroll og kontrollen over de unge.

Hvis ikke kan man nemlig risikere at 1-2 generasjoner inn i fremtiden vil i hvert fall deler av befolkningen kunne være motstandsdyktig mot de store bløffene, slik som for eks. pandemibløffen. «Etablissementet» er naturlig nok livredd for at de som prøver å si i mot de vedtatte narrativene i fremtiden skal kunne bli møtt med «oj, det du sier ser sannelig ut til å stemme, det må jeg sjekke ut grundigere!».

Innlegget «Jeg kan ikke tro på at det du viser her er sant» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

PCR-testprotokollen for Covid-19 som ble skapt i januar 2020 har vi nøye godt gjennom før.

Det er egentlig ikke noe nytt under solen her, men for ikke så lenge siden kom en fagfellevurdert studie fra Tyskland som dokumenterer dette godt. Dette har også blitt omtalt på Steigan tidligere. Studien ble utført av Robert Rockenfeller, Post-doc. forsker ved Universitetet i Koblenz, Michael Günther, seniorforsker ved Universitetet i Stuttgart og Harald Walach, professor ved Kazimieras Simonavičius University og leder for Change Health Science Institute i Basel i Sveits.

Selve studien og dens beskrivelse er ganske teknisk og matematisk, men la meg sakse to utdrag fra studien:

Det må påpekes at PCR tester bare oppdager tilstedeværelsen av fragmenter av genetisk virusmateriale, ikke nødvendigvis en aktiv infeksjon. Likevel kan det antas at påvisning av virusmateriale ved epitel–slimhinne korrelerer med en viss sannsynlighet for infeksjon. Derfor bør andelen i befolkningen som er IgG-positiv til enhver gitt testtid være omtrent proporsjonal med den kumulative summen av gruppen av individer som testet positiv med PCR-test inntil 2 uker før IgG-testen.

Og så funn og konklusjon:

Verdien på 0,14 funnet for skaleringsparameteren betyr at bare 14% av de som ble testet PCR-positivt faktisk ble smittet med SARS-CoV-2.

Det forskerne påpeker i det første utdraget over er interessant. For det de egentlig sier her, selv om de naturligvis formulerer seg helt nøkternt, er at hvis fortellingen om pandemien skal kunne defineres som i hvert fall litt sannferdig, og politikken til myndighetene defineres som i hvert fall litt adekvat, så må det være et visst samsvar mellom PCR-positive og IgG-positive.

Men neida; bare 14 % av PCR-positive var knyttet til såkalt infeksjon (IgG-antistoffer).

Nå tenker du sikker at bare 14 % av de PCR-positive altså var syke, men det er ikke en gang sikkert det er snakk om sykdom her. Ordet «infeksjon» er her definert ut fra at man tester positivt på en viss antistofftype (IgG), så det er strengt talt ikke stadfestet at 14 % er knyttet til noe klinisk sykdom. Det medisinske aksiomet om at man garantert har hatt en sykdom ved funn av gitte antistoffer kan også definitivt utfordres, men det lar vi ligge nå.

En artikkel som kommenterer denne studien legger til følgende:

Selv under de mest konservative forutsetningene – ved å ta hensyn til en mulig overrepresentasjon av IgG-positive individer i stikkprøvene – falt den faktiske infeksjonsraten til omtrent 10%. Dette betyr at nesten 90% av de PCR-positive funnene var falske eller ikke-smittsomme, og ofte var de ganske enkelt gjenværende RNA-fragmenter forsterket ved CT-terskler på 35–45.

Og alt dette var naturligvis kjent for myndighetene i alle land, så også i Tyskland, som artikkelen påpeker:

Myndighetene undertrykte representative serologiske data. Det tyske Robert Koch Institut og helsedepartementet hadde tilgang til disse ALM-antistoffresultatene, men til tross for deres politiske relevans publiserte de dem aldri.

Robert Koch Institut kan ansees omtrent som FHI i Norge.

I Hvordan det ble jukset med Covid-tallene viser jeg blant annet hvordan denne svindelen i høyeste grad ble anvendt også vedrørende dødstallene, noe den tyske artikkelen også påpeker:

Dette er i samsvar med uredelige forsøk på å kunstig blåse opp antall COVID-19 dødsfall. Basoulis et al. fant at 45,3% av „COVID-19 dødsfall “ i Hellas faktisk ikke skyldtes COVID-19:

En gresks studie fant altså at omtrent 50 % av de registrerte Covid-døde i Hellas ikke døde av Covid, et tall som jeg for øvrig er svært sikker på at reelt sett skulle vært langt høyere.

PCR var bærebjelken i svindelen

PCR-testingen var som nevnt den viktigste bærebjelken i illusjonen om at vi hadde en pandemi; ingen PCR, ingen pandemi. Denis Rancourt et al. har gjort en formidabel innsats i å gå gjennom store tallmengder fra hele verden, og han påpeker krystallklart at i tallene finnes det ingen pandemi. Jeg vil beskrive hans, (og våre) funn omtrent slik:

Ved å se på tallene finner man ikke spor av en dødelig smittsom sykdom noe sted i verden. Dødelighet inntraff utelukkende der man satt inn pandemi-tiltak og der man vaksinerte. Ingen andre steder, og ikke på noen andre tidspunkt.

Dette er også helt analogt med våre gjennomganger i for eks. Narrativene og smittebølgene – desember 2021 og Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter; du finner ingen spor av en pandemi i tallene for Norge; selv ikke i de tallene myndighetene selv satt på og opererte med/etter.

En uendelige serie med krumspring

En «fornøyelig» ting med pandemien er alle krumspringene som presse, myndigheter og akademia har gjort for å holde bløffen gående, både underveis og i ettertid. Hvis man ser på funnene fra den ovennevnte studien fra Tyskland – og slike funn er det overalt i verden – vil noen kanskje anta at dette enorme avviket mellom PCR-«smittetall» og antistoff-funn fra infeksjoner ville utgjøre en kardinalproblem for narrativet.

Hvordan løste man så dette underveis, i den tiden det var som viktigst at det falske narrativet ikke skulle sprekke opp? Tok man en kunstpause og begynte å stille spørsmål ved gyldigheten til denne bruken av «smittetall» og all propagandaen rundt dette? Nei det gjorde man naturligvis ikke:

Slike funn viser jo egentlig at PCR-tallene ikke har noe med virkeligheten å gjøre, men i stedet gjorde man som Forbes og snudde verden opp-ned. Man bare vedtok PCR-tallene («smittetallene») for «gangbar mynt» (PCR-positiv=Covid-pasient), og lanserte heller narrativet om at man kunne være Covid-pasient uten å få antistoffer mot sykdommen. I stedet for at slike avvik indikerer at vi kunne puste lettet ut, ble det altså snudd om til at viruset var ekstra farlig. Og at vaksiner var ekstra viktig, siden selve sykdommen ikke nødvendigvis ga immunitet etterpå.

«Vaksinen er eneste garanti for immunitet» kunne Stavanger Aftenblad nøkternt informere oss om.

Herfra er for øvrig veien ganske kort til det falske lab-leak-narrativet; for siden man ikke får immunitet av viruset kan det vel ikke være et naturlig virus?

Dette med at man ikke fikk naturlig immunitet av sykdommen var bare viktig ledd i den psykologiske krigføringen i de to første årene, altså 2020 og 2021; i 2020 var det viktig for å dikte opp at det var et ekstra farlig virus, og i 2021 viktig i tillegg for at alle skulle bli skremt til å vaksinere seg («det eneste som gir sikker beskyttelse» osv). Men etter at vaksinekampanjen var fullført, og nesten alle hadde tatt den skadelige sprøyten, så gjorde man nye krumspring hvor plutselig naturlig immunitet ble anerkjent. Dette kan ha vært fordi de som vaksinerte seg faktisk fikk «Covid» gang på gang selv om/pga at de var vaksinert, og at det da ville være en beroligende faktor at det å bli syk var bra (å få immunitet). Dette krumspringet måtte riktig nok akkompagneres med narrativet om at selv om du ble syk med «Covid» gang på gang når du var vaksinert, så ble du i hvert fall mindre syk enn hvis du ikke var vaksinert; vaksinen beskyttet nemlig mot alvorlig sykdom, men ikke smitte.

La meg avslutte med en liten vittig sak fra NRK, som er verdensledende i krumspring vedrørende pandemibløffen. I en artikkel om Covid, smitte og antistoffer m.m. anerkjenner først NRK prisverdig nok naturlig immunitet:

Men som du ser opererer NRK her med en annen bærebjelke i pandemibløffen, nemlig det «…å pådra seg smitte uten å bli syk». Dette var viktig, fordi da kunne en nordmann gå rundt frisk som en fisk men likevel lures til å tro at han/hun var farlig (kunne smitte andre). Så kommer det et realt krumspring:

Et fantastisk avsnitt: mange som nesten ikke har hatt symptomer (aka er friske), har (naturlig nok) lite antistoffer (man har jo ikke vært syk). Her må følgende dissonerende puslebiter lappes sammen til faglig narrativ:

• man kan være smittet og syk uten å være syk (lite eller ingen symptomer),
• når man har vært smittet og syk på den måten (hvor man egentlig er frisk) har man lite antistoffer (fordi man jo ikke har vært syk),
• naturlig immunitet etter sykdom har omsider blitt anerkjent,
• det å være smittet og syk uten symptomer (altså at man er frisk) må opprettholdes, for det er viktig kontrollredskap i hele fortellingen.

Hvordan løser man så dette dissonans-puslespillet? Hvordan har de med få eller ingen symptomer (de som egentlig er friske) da likevel blitt immune (mot sykdommen de ikke har hatt)?

Jo, enkelt og greit: «de er immune på den måten at de ikke blir så syke». Problem løst, narrativ ordnet.

Innlegget Hele «pandemien» var PCR + narrativer dukket først opp på Foreningen lov og helse.