Oppsummering av funnene

Denis Rancourt oppsummerer hva deres omfattende undersøkelsene av tallmaterialet fra hele verden utvetydig viser:

• Fakta 1: omfanget av overdødelighet av alle årsaker (ACM) gjennom Covid-perioden var 0.13 % av befolkningen per år,
• Fakta 2: ACM gjennom Covid-perioden skyldtes ikke spredning av et smittsomt luftveispatogen,
• Fakta 3: det meste av ACM gjennom Covid-perioden hos unge voksne eller unge kan ikke tilskrives luftveissykdom (COVID-19),
• Fakta 4: ACM gjennom Covid-perioden var i høy grad heterogen, forbundet til påførte pandemitiltak og medisinske protokoller i spesifikke jurisdiksjoner og steder og i spesifikke befolkningsgrupper,
• Fakta 5: COVID-19-vaksinene har drept og skadet mange mennesker,
• Fakta 6: skarpe topper i ACM var midlertidig forbundet med hurtige vaksine- og booster-utrullinger,
• Fakta 7: studier som ser på vaksinestatus viser ingen signifikante tegn på at Covid19-vaksinene har avverget dødelighet i pandemien, ei heller signifante tegn på at vaksinene kan frikjennes for påstandene om å være dødelige/skadelige,
• Fakta 8: det er en stor systematisk kjønnsforskjell i ACM i Covid-perioden blant de tilskrevne hoveddødsårsakene, inkludert (nominelt COVID-19) luftveissykdom.

Disse 8 utvetydige fakta gjør at man kan utlede følgende politiske, eller helsepolitiske, konklusjon:

Hele ACM (overdødelighet av alle årsaker) i Covid-perioden kan utledes å ha oppstått fra de mange angrepene fra myndighetene som ga skadelige helseeffekter hos mottagelige individer via kjente biologiske prosesser som involverer kjønnsfordifferensiert og aldersavhengig ekstrem biologisk stressrespons (oppretthold eller irreversibel aktivering av den hypothalamiske hypofyse-adrenale eller HPA-aksen), som førte til dødsfall tilskrevet luftveisforhold (“COVID-19”), sirkulasjonstilstand, tarmtilstand etc., og til ulykkesbetinget selvskading forbundet med stoff- og alkoholbruk.

Videre:

De nevnte angrepene fra myndighetene innbefattet: fryktpropaganda, påbud og tiltak, offentlige helseresponser og medisinske overgrep. Storskala og gjentatte medisinske overgrep inkluderte: testing, diagnostiske bias, obligatorisk munnbindbruk, innesperring, isolasjon, avvisning av egnet behandling, mekanisk respiratorbruk, sedasjon, eksperimentelle og urettmessige behandlinger og vaksinasjonsutrullinger.

Videre:

Hovedlærdommen fra angrepene fra myndighetene i Covid-perioden er at fysiologisk og psykologisk (biologisk) stress overveldende var den dominerende underliggende årsaken til sykdom og tidlig død. De brutale Covid-kampanjene fra myndighetene – som alle andre store strukturelle samfunnsforstyrrelser som fratar deg ressurser, bevegelighet, medmenneskelig kontakt, sosial status og mening ― forårsaket overdødelighet og sykdom i alle aldersgrupper.

Denis Rancourt har et utdypende kapittel til hver og én av de 8 faktaene opplistet lenger opp. Jeg skal bare trekke ut litt fra Fakta 3: «det meste av ACM gjennom Covid-perioden i unge voksne eller unge kan ikke tilskrives luftveissykdom (COVID-19)».

Aldersgruppeinndelt dødelighet er avgjørende for å forstå «pandemien», og Rancourt har blant annet sett på dette for provinsen Alberta i Canada. Først gruppen 45-64 år:

Den oransje graflinjen er ACM (overdødelighet alle årsaker), og som du ser er total overdødelighet mye høyere enn dødeligheten tilskrevet Covid-19 (grønn graflinje). Covid-tallene var jo uansett jukset med, som vi har vist før, men selv om de skulle ha vært ekte var det, som grafen viser, altså noe annet i tillegg som skapte ekstra dødelighet.

Graf for aldersgruppe 18-44 år:

Her er dødeligheten tilskrevet Covid-19 (grønn graflinje) eksepsjonell lav, men likevel er ACM (oransje) sjokkerende høy. Hva tok plutselig liv av de mellom 18-44 år?

Så de yngste:

Covid-dødelighet for de yngste var som kjent omtrent 0, som du ser av den grønne graflinen her, men likevel var det noe som tok livet av de yngste i urovekkende grad gjennom pandemiperioden i Alberta. Hva kan det ha vært?

Jeg avslutter med en graf til, nå fra avsnittet om Fakta 4, og denne må du se grundig på:

Dette er for hele Canada, aldersgruppe 85 +. Det er tre brå topper i ACM (overdødelighet alle årsaker) blant de eldste (blå graflinje); i henholdsvis første del av 2020, 2021 og 2022. Du legger kanskje merke til at i perioden før hver blå topp er det en helt korrelert topp i den røde graflinjen. Og hva er så den røde? Det er iverksatte pandemitiltak fra myndighetenes side rettet mot «å beskytte de gamle». Det er ikke bare toppene som korrelerer, det korrelerer strengt talt hele veien – både opp og ned. Se bare på den fjerde toppen, i slutten av 2022/starten av 2023 – i det øyeblikk man sluttet med «å beskytte de eldre» (den røde grafen går brått nedover) så sluttet de eldre også brått å dø.

I denne grafen ser man altså tallenes klare tale, som samsvarer helt med det vi skrev om i Var «Covid-19-pandemien et systemisk legalt massemord?

Tillegg:

Denis Rancourt er fra Canada, og i Canada hender det av og til lyspunkter. Jeg har tidligere skrevet om den kanadiske statistikeren Regina Watteel som har gjennomgått norske tall og en nesten komisk studie fra FHI, samt skrevet en grundig bok om pandemien i Canada. Rancourt på sin side holdt nylig en gjennomgang i Allison-høringen hvor han legger frem dokumentasjon. Allison-høringen var et overraskende lyspunkt i Canada i den forstand at noen fra det enorme antallet alvorlige lemlestede eller skadede etter gen-terapien, som feilaktig ble kalt vaksine, ble hørt, i tillegg til at den etablerte storavisen Toronto Sun tok et oppgjør med det myndighetene har gjort mot befolkningen.

Helsemagasinet og Steigan har for øvrig skrevet om denne høringen.

Innlegget Mer avslørende pandemitall – Canada dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Av Roman Bystrianyk

Dette er fjerde og siste del. Her er del 1, her del 2  og her del 3.

Hva betyr alt dette?

Implikasjonene er svimlende, og dypt ukomfortable.

Den andre og mest dødelige bølgen av Spanskesyken brøt ut i havnebyer på tre kontinenter i samme uke i august 1918. I en tidsepoke før kommersiell luftfart eksisterer, forblir denne simultane fremveksten dårlig forstått — et historisk puslespill som aldri har blitt løst tilstrekkelig.

Kan våre mest grunnleggende antakelser om influensa være feil?

Kan sykdommen som dreper hundretusener hvert år — som former global folkehelsepolitikk, som rettferdiggjør de mest påtrengende regjeringsinngrepene i moderne historie — ikke overføres slik vi alle har blitt fortalt? Eller, i det minste, er det vi har blitt fortalt ikke hele historien?

Hvis eksperimentene fra 1918 ikke kunne overføre sykdommen til tross for enhver tenkelig innsats — og hvis EMIT-2-rettssaken i 2024, med alle fordelene ved moderne vitenskap, også mislyktes — hva sier det om munnbind? Om nedstengninger? Om sosial distansering?

Bygde vi pandemipolitikk på en 100 år gammel antagelse som gjentatte ganger har sviktet sin mest grunnleggende test?

Og tenk over dette: etter flere tiår med høye vaksinasjonsrater har influensadødeligheten holdt seg vesentlig uendret.

• Hvis vaksinen fungerer, hvorfor har ikke dødsraten gått ned?
• Hvis sykdommen er så smittsom som hevdet, hvorfor kan vi ikke demonstrere overføringen i laboratoriet?
• Hvis folkehelseinngrep er effektive, hvorfor mislyktes de i 1918 — og igjen i dag?

Dette er ikke uvesentlige spørsmål. De er spørsmålene som det medisinske etablissementet har sett ut til å systematisk unngått i over 100 år.

Og hvis Rosenaus eksperimenter var riktige — hvis 2008-gjennomgangen ikke fant noen bevis fordi det ikke fantes noen, hvis EMIT-2-forsøket i 2024 mislyktes fordi overføring ikke forekommer — så hva var det som egentlig forårsaket Den Spanske Influensa? Hva drepte de titalls millionene? Og hva fortsetter å drepe i dag?

Innlegget Influensaen som nektet å smitte – del 4 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Bare to ganger de siste 10-15 årene har jeg klart å komme meg i en posisjon hvor jeg faktisk har fått lagt frem eller redegjort grundig for hvorfor man mener en bestemt ting relatert til en slikt tema. Begge ganger har seansen avstedkommet en variant av sitatet i overskriften her.

Jeg tenker det er verdt å dvele litt med hva dette sitatet egentlig betyr. Hvis vi først fester oss ved ordet «kan» i setningen «jeg kan ikke tro på at det du viser her er sant», er det klart at dette hentyder til implikasjonene av det som er lagt frem av informasjon/dokumentasjon. Personen ser hva du har lagt frem, anerkjenner kanskje at det til og med kan være korrekt, men kan ikke tillate seg å anerkjenne det likevel, fordi det har såpass store implikasjoner. Verdensbildet står i fare for å rakne, med andre ord, og det «kan» man ikke tillate.

Men ordet «kan» i sitatet er egentlig en ørliten eufemisme, for egentlig betyr det «jeg vil ikke tro på at det du viser her er sant». Man ønsker altså ikke å tro, eller faktisk: man ønsker å ikke tro. Dette er en tilstand av «mind control», og jeg tror dette må anerkjennes som den ultimate kontrollmekanisme en maktelite kan oppnå – har du klart å skape en befolkning hvor det store flertallet og den kompakte majoritet faktisk ønsker å ikke vite sannheten, har du full kontroll.

To viktige implikasjoner

At vi har denne tilstanden i Norge i dag har minst to viktige implikasjoner. Den første er at dette er en helt avgjørende grunn til at de i dag som strever med å få ut all dokumentasjon og alle avsløringer som egentlig er gjort, i stor grad driver fånyttes. Du kan dokumentere så mye du bare orker, men mot en befolkning som ikke vil vite av dokumentasjonen, og faktisk egentlig har et direkte ønske om å ikke vite av virkeligheten, har det ingen effekt. Siden både hele den unge og voksne generasjonen er der nå – betyr dette at det først er om 1-2 generasjoner innen noen form for opprydding og oppvask (eller særlig endring) kan finne sted.

Men hvorfor skulle generasjonene om 1-2 generasjoner eventuelt bli annerledes enn de som nå er helt fortapte? Da må vi nok se på hvorfor det har blitt slik, som jeg skal prøve på lenger ned.

Men først den andre implikasjonen, som knytter seg til det illusoriske motargumentet vi ofte blir møtt med: «de ville aldri klart å gjennomføre en så stor bløff som du påstår dette er». Det motargumentet er faktisk legitimt hvis samfunnet, eller sivilisasjonen, bestod av kraftfulle individer som hadde vilje og ønske om å vite sannheten, også de ubehagelige sannhetene, og vilje og ønske til å faktisk gjennomføre de «slitsomme» ekte diskusjonene om de vanskelige temaene. Altså opprettholde og dyrke et reelt og godt ordskifte.

I et slik samfunn ville bare de små bløffene la seg gjennomføre, men ikke de store gigantiske løgnene.

Men med et samfunn i en tilstand vi nå har er det faktisk omvendt! Jo større og mer åpenbar bløffen eller løgnen er, jo mindre sjans er det at den vil bli sett og avslørt av den kompakte majoritet, og årsaken ligger i dette: «jeg kan ikke tro på at dette du viser her er sant«. Jo større bløffen er, jo sterkere blir ønsket om å ikke avsløre, eller «se», den.

Hvordan har vi kommet dit?

Hvordan vi har kommet dit kunne godt vært en egen artikkel (i flere deler), men jeg skal være ganske kort. Når det står en hel nasjon av voksne mennesker rundt en som i beste fall sier «jeg kan ikke tro at det du viser her er sant» er det naturligvis fordi disse voksne har vært mørnet, kvernet, kondisjonert og indoktrinert allerede fra barnsben av, og hele videre videre gjennom voksen alder. Essensen i dette vet de intelligente drivhjulene inne i makteliten, som får de korrupte og relativt stupide drivhjulene fremme på scenen (politikere og presse m. fl.) til å utføre og være håndlangere.

Men hvordan er vi kommet hit? Jeg skal da sitere Bertram Russell, 3rd Earl Russell, blant annet nøkkelfigur i infame Fabian Society, fra hans The Impact of Science on Society fra 1952:

Viktigheten av massepsykologi har økt voldsomt ved veksten av moderne metoder for propaganda. Av disse er den mest betydningsfulle det som kalles utdanning. Religion spiller også en rolle, men en avtagende en; pressen, kinoene og radiostykkene en økende rolle. Det kan håpes at med tiden vil enhver kunne overtale hvem som helst om hva som helst hvis han kan fange den tålmodige unge». (mine uthevinger).

(…) man vil i fremtiden ha tilgang til utallige klasser med skolebarn som man kan utprøve forskjellige metoder for å produsere urokkelige overbevisninger om at for eks. snø er svart. For det første vil man se at hjemmets (familien) innflytelse er en hindring. Dernest at det er viktig at indoktrineringen skjer før barnet er 10 år gammelt (mine uthevinger)

(…) selv om denne vitenskapen vil bli flittig utforsket og studert, vil den bli rigid begrenset til de styrende klasser. Befolkningen kommer ikke til å vite hvordan deres overbevisninger og meninger har blitt generert. (mine uthevinger)

Når teknikkene har blitt perfeksjonert, vil enhver myndighet som har hatt kontroll over utdanningen i omtrent en generasjon være i stand til å trygt kontrollere dets befolkning, uten behov for særlig med politi- eller militærmakt. (mine uthevinger)

Skrevet i 1952 og bør få hårene til å reise seg på ryggen din.

Jeg drar ut siste fra sitatet over: «(…) enhver myndighet som har hatt kontroll over utdanningen… i stand til å trygt kontrollere dets befolkning, uten behov for særlig med politi- eller militærmakt.» Uten politi- og militærmakt; altså soft power. Hvor i verden er dette mest gjennomført? Svaret er Norge.

Så hvorfor var det viktig å få presset 6-åringer inn i skolesystemet? Hvorfor er det viktig å få hele befolkningen «akademisert» mest mulig? Hvorfor er det så viktig å få «utdannet» befolkningen mest mulig? Hvorfor flommer det nå «pedagogikk», «undervisning» og indoktrinering inn allerede i barnehagen? Hvorfor ble politiutdanningen plutselig en akademisert bachelor-utdanning? Hvorfor har brannutdanningen nå blitt det samme? Hvorfor er akademia og utdanning notorisk glorifisert og beskrevet som essensielt viktig?

Bertrand Russell svarer på disse spørsmålene i sitatene over, og der ligger også årsaken til at det nå i dag er enda mer totalitær, og nesten litt desperat, målretting for å ta komplett kontroll over de unge, som jeg snakker om i Total informasjonskontroll og kontrollen over de unge.

Hvis ikke kan man nemlig risikere at 1-2 generasjoner inn i fremtiden vil i hvert fall deler av befolkningen kunne være motstandsdyktig mot de store bløffene, slik som for eks. pandemibløffen. «Etablissementet» er naturlig nok livredd for at de som prøver å si i mot de vedtatte narrativene i fremtiden skal kunne bli møtt med «oj, det du sier ser sannelig ut til å stemme, det må jeg sjekke ut grundigere!».

Innlegget «Jeg kan ikke tro på at det du viser her er sant» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

PCR-testprotokollen for Covid-19 som ble skapt i januar 2020 har vi nøye godt gjennom før.

Det er egentlig ikke noe nytt under solen her, men for ikke så lenge siden kom en fagfellevurdert studie fra Tyskland som dokumenterer dette godt. Dette har også blitt omtalt på Steigan tidligere. Studien ble utført av Robert Rockenfeller, Post-doc. forsker ved Universitetet i Koblenz, Michael Günther, seniorforsker ved Universitetet i Stuttgart og Harald Walach, professor ved Kazimieras Simonavičius University og leder for Change Health Science Institute i Basel i Sveits.

Selve studien og dens beskrivelse er ganske teknisk og matematisk, men la meg sakse to utdrag fra studien:

Det må påpekes at PCR tester bare oppdager tilstedeværelsen av fragmenter av genetisk virusmateriale, ikke nødvendigvis en aktiv infeksjon. Likevel kan det antas at påvisning av virusmateriale ved epitel–slimhinne korrelerer med en viss sannsynlighet for infeksjon. Derfor bør andelen i befolkningen som er IgG-positiv til enhver gitt testtid være omtrent proporsjonal med den kumulative summen av gruppen av individer som testet positiv med PCR-test inntil 2 uker før IgG-testen.

Og så funn og konklusjon:

Verdien på 0,14 funnet for skaleringsparameteren betyr at bare 14% av de som ble testet PCR-positivt faktisk ble smittet med SARS-CoV-2.

Det forskerne påpeker i det første utdraget over er interessant. For det de egentlig sier her, selv om de naturligvis formulerer seg helt nøkternt, er at hvis fortellingen om pandemien skal kunne defineres som i hvert fall litt sannferdig, og politikken til myndighetene defineres som i hvert fall litt adekvat, så må det være et visst samsvar mellom PCR-positive og IgG-positive.

Men neida; bare 14 % av PCR-positive var knyttet til såkalt infeksjon (IgG-antistoffer).

Nå tenker du sikker at bare 14 % av de PCR-positive altså var syke, men det er ikke en gang sikkert det er snakk om sykdom her. Ordet «infeksjon» er her definert ut fra at man tester positivt på en viss antistofftype (IgG), så det er strengt talt ikke stadfestet at 14 % er knyttet til noe klinisk sykdom. Det medisinske aksiomet om at man garantert har hatt en sykdom ved funn av gitte antistoffer kan også definitivt utfordres, men det lar vi ligge nå.

En artikkel som kommenterer denne studien legger til følgende:

Selv under de mest konservative forutsetningene – ved å ta hensyn til en mulig overrepresentasjon av IgG-positive individer i stikkprøvene – falt den faktiske infeksjonsraten til omtrent 10%. Dette betyr at nesten 90% av de PCR-positive funnene var falske eller ikke-smittsomme, og ofte var de ganske enkelt gjenværende RNA-fragmenter forsterket ved CT-terskler på 35–45.

Og alt dette var naturligvis kjent for myndighetene i alle land, så også i Tyskland, som artikkelen påpeker:

Myndighetene undertrykte representative serologiske data. Det tyske Robert Koch Institut og helsedepartementet hadde tilgang til disse ALM-antistoffresultatene, men til tross for deres politiske relevans publiserte de dem aldri.

Robert Koch Institut kan ansees omtrent som FHI i Norge.

I Hvordan det ble jukset med Covid-tallene viser jeg blant annet hvordan denne svindelen i høyeste grad ble anvendt også vedrørende dødstallene, noe den tyske artikkelen også påpeker:

Dette er i samsvar med uredelige forsøk på å kunstig blåse opp antall COVID-19 dødsfall. Basoulis et al. fant at 45,3% av „COVID-19 dødsfall “ i Hellas faktisk ikke skyldtes COVID-19:

En gresks studie fant altså at omtrent 50 % av de registrerte Covid-døde i Hellas ikke døde av Covid, et tall som jeg for øvrig er svært sikker på at reelt sett skulle vært langt høyere.

PCR var bærebjelken i svindelen

PCR-testingen var som nevnt den viktigste bærebjelken i illusjonen om at vi hadde en pandemi; ingen PCR, ingen pandemi. Denis Rancourt et al. har gjort en formidabel innsats i å gå gjennom store tallmengder fra hele verden, og han påpeker krystallklart at i tallene finnes det ingen pandemi. Jeg vil beskrive hans, (og våre) funn omtrent slik:

Ved å se på tallene finner man ikke spor av en dødelig smittsom sykdom noe sted i verden. Dødelighet inntraff utelukkende der man satt inn pandemi-tiltak og der man vaksinerte. Ingen andre steder, og ikke på noen andre tidspunkt.

Dette er også helt analogt med våre gjennomganger i for eks. Narrativene og smittebølgene – desember 2021 og Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter; du finner ingen spor av en pandemi i tallene for Norge; selv ikke i de tallene myndighetene selv satt på og opererte med/etter.

En uendelige serie med krumspring

En «fornøyelig» ting med pandemien er alle krumspringene som presse, myndigheter og akademia har gjort for å holde bløffen gående, både underveis og i ettertid. Hvis man ser på funnene fra den ovennevnte studien fra Tyskland – og slike funn er det overalt i verden – vil noen kanskje anta at dette enorme avviket mellom PCR-«smittetall» og antistoff-funn fra infeksjoner ville utgjøre en kardinalproblem for narrativet.

Hvordan løste man så dette underveis, i den tiden det var som viktigst at det falske narrativet ikke skulle sprekke opp? Tok man en kunstpause og begynte å stille spørsmål ved gyldigheten til denne bruken av «smittetall» og all propagandaen rundt dette? Nei det gjorde man naturligvis ikke:

Slike funn viser jo egentlig at PCR-tallene ikke har noe med virkeligheten å gjøre, men i stedet gjorde man som Forbes og snudde verden opp-ned. Man bare vedtok PCR-tallene («smittetallene») for «gangbar mynt» (PCR-positiv=Covid-pasient), og lanserte heller narrativet om at man kunne være Covid-pasient uten å få antistoffer mot sykdommen. I stedet for at slike avvik indikerer at vi kunne puste lettet ut, ble det altså snudd om til at viruset var ekstra farlig. Og at vaksiner var ekstra viktig, siden selve sykdommen ikke nødvendigvis ga immunitet etterpå.

«Vaksinen er eneste garanti for immunitet» kunne Stavanger Aftenblad nøkternt informere oss om.

Herfra er for øvrig veien ganske kort til det falske lab-leak-narrativet; for siden man ikke får immunitet av viruset kan det vel ikke være et naturlig virus?

Dette med at man ikke fikk naturlig immunitet av sykdommen var bare viktig ledd i den psykologiske krigføringen i de to første årene, altså 2020 og 2021; i 2020 var det viktig for å dikte opp at det var et ekstra farlig virus, og i 2021 viktig i tillegg for at alle skulle bli skremt til å vaksinere seg («det eneste som gir sikker beskyttelse» osv). Men etter at vaksinekampanjen var fullført, og nesten alle hadde tatt den skadelige sprøyten, så gjorde man nye krumspring hvor plutselig naturlig immunitet ble anerkjent. Dette kan ha vært fordi de som vaksinerte seg faktisk fikk «Covid» gang på gang selv om/pga at de var vaksinert, og at det da ville være en beroligende faktor at det å bli syk var bra (å få immunitet). Dette krumspringet måtte riktig nok akkompagneres med narrativet om at selv om du ble syk med «Covid» gang på gang når du var vaksinert, så ble du i hvert fall mindre syk enn hvis du ikke var vaksinert; vaksinen beskyttet nemlig mot alvorlig sykdom, men ikke smitte.

La meg avslutte med en liten vittig sak fra NRK, som er verdensledende i krumspring vedrørende pandemibløffen. I en artikkel om Covid, smitte og antistoffer m.m. anerkjenner først NRK prisverdig nok naturlig immunitet:

Men som du ser opererer NRK her med en annen bærebjelke i pandemibløffen, nemlig det «…å pådra seg smitte uten å bli syk». Dette var viktig, fordi da kunne en nordmann gå rundt frisk som en fisk men likevel lures til å tro at han/hun var farlig (kunne smitte andre). Så kommer det et realt krumspring:

Et fantastisk avsnitt: mange som nesten ikke har hatt symptomer (aka er friske), har (naturlig nok) lite antistoffer (man har jo ikke vært syk). Her må følgende dissonerende puslebiter lappes sammen til faglig narrativ:

• man kan være smittet og syk uten å være syk (lite eller ingen symptomer),
• når man har vært smittet og syk på den måten (hvor man egentlig er frisk) har man lite antistoffer (fordi man jo ikke har vært syk),
• naturlig immunitet etter sykdom har omsider blitt anerkjent,
• det å være smittet og syk uten symptomer (altså at man er frisk) må opprettholdes, for det er viktig kontrollredskap i hele fortellingen.

Hvordan løser man så dette dissonans-puslespillet? Hvordan har de med få eller ingen symptomer (de som egentlig er friske) da likevel blitt immune (mot sykdommen de ikke har hatt)?

Jo, enkelt og greit: «de er immune på den måten at de ikke blir så syke». Problem løst, narrativ ordnet.

Innlegget Hele «pandemien» var PCR + narrativer dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Denne tematikken krever egentlig at man gir noen begrepsdefinisjoner, noe som er akkurat det PST aldri gjør, eller langt i fra gjør tilfredsstillende hvis de en sjelden gang prøver. Hele temaet overlapper med hvordan man skal definere et demokrati, og det skal jeg si litt om, før jeg oppsummerer til slutt.

Hva er egentlig de demokratiske elementene i et demokrati?

I artikkelen Staten er livredd for en oppvakt og kritisk befolkning fra januar i år går jeg inn på dette og den gjennomgangen bør ligge som bakteppe for dette.

Essensen i gjennomgangen fra januar er det at et demokrati må være fylt med «et demokratisk innhold», noe man kan gjerne kalle demokratiske verdier eller prinsipper. Hvis ikke blir samfunnet bare en samling demokratiske kulisser (som valgordninger, parlament/Storting osv) uten reelt innhold. Jeg ga der min beskrivelsen av et reelt demokrati:

Et ekte demokrati: et samfunn med en opplyst befolkning, med reell ytringsfrihet, åpen debatt hvor nærmest alt kan debatteres på en redelig måte, hvor alle sider får komme frem, og hvor maktkritikk og maktovervåkenhet er utbredd i hele befolkningen og til og med anerkjennes av maktstrukturene selv som helt avgjørende for demokratiet.

Legg merke til at i ovennevnte definisjon ligger det innebygget at maktapparatet selv anerkjenner at befolkningen skal følge med på dem, og fjerne dem med en gang de misbruker makten; altså antitesen til det PST og hele det norske myndighetskartellet bedriver.

Videre, åpen debatt hvor nærmest alt kan debatteres på redelig måte (altså et reelt godt ordskifte) er nøyaktig det samme som jeg går inn på i En grunnleggende årsak til en pågående samfunnskollaps.

Skyld ved assosiering

I Staten er livredd for en oppvakt og kritisk befolkning påpeker jeg også dette med at en hver psykisk syk person som gjør noe voldelig også vil mene «noe politisk», eller rett og slett ha meninger om samfunnet. Det man tydelig ser at «makten» eller «etablissementet» likevel gjør er å plukke kirsebær, hvor man plukker ut og fremhever noen upopulære synspunkter som samfunnet har vedtatt er «feil meninger», og definerer disse som selve kausaliteten bak den alvorlige handlingen (volden eller drapet osv).

«Gjernignspersonen var høyreekstrem for han mente at fri innvandring var galt, nå må vi slå ned på de høyreekstreme for nå ser vi hva slike meninger og holdninger fører til»

1. Man plukker kirsebær (bare politiske synspunkter/uttalelser til de gjerningspersonene med «feil meninger» vil bli trukket frem. En drapsmann som «heier på» SV vil aldri fått sitt politiske syn brettet ut i media),
2. Man har ingen prinsipiell tilnærming til spørsmålet om den egentlig kausaliteten for drapet eller volden var mental uhelse eller bare en iboende voldstendens e.l., heller enn den spesifikke «feile meningen» eller det politiske ståstedet,
3. i stedet kjøres det full kampanje med skyld ved assosiering, som også fungerer som en psykologisk vaksinering.
4. Resultatet: siden en person som for eks. var i mot innvandring gjorde noe voldelig, er det ikke lenger «stuerent» i nasjonen og forfekte innvandringsstopp, eller begrensning i innvandring. Overtons vindu snevres helt inn, til det nærmest er en tynn strek igjen.

Det er hele «establissementet» som koordinert og notorisk gjør dette, og naturligvis ikke bare PST. Se bare på dette ville eksempelet:

Her er det Katrine Fangen og Universitet i Oslo som er i fri utfoldelse, og som refererer til en «studie» hvor C–Rex Senter for ekstremismeforskning fremmer et narrativ som nærmest må ansees å være ren akademisk svindel. Naturligvis er det også, som vanlig, intellektuell kollaps over hele fjøla.

Særdeles sunne ting som dette:

• skepsis til akademia (som UiO og Fangen, m. fl.)
• skepsis til medier,
• skepsis til politiske eliter

kobles altså hemningsløst til Breivik og 22. juli-tragedien. Disse sunde innstillingene til samfunnet listet opp over omtales i tillegg som illiberale ideer. Så, i et liberalt demokrati er det altså ikke rom for å ha skepsis til akademia, presse og politiske eliter, så «liberalt» er det hele altså!

Man må jo gni seg i øynene. Som Kjetil Tveit så fint sa det: «Satiren skriver seg selv».

Det de vil til livs ligger i selve ordet de bruker

De som har pønsket ut bruken av ordene (og for ordens skyld: «de» er ikke PST, UiO eller Katrine Fangen o.l.), og den kognitive krigføringen det representerer samt den intellektuelle kollapsen det medfører, er naturligvis helt bevisst i valg av ord. Temaene jeg snakker om har iboende kompleksitet, men man kan komme langt med en utledning som på sett og vis er enkel. La oss se på to ord som nå er de mest anvendte ordene i den kognitive krigføringen mot befolkningen: ordet konspirasjonsteori og ordet antistatlig.

Konspirasjonsteori: ordet består av teori og konspirasjon, og betyr at man har en teori om en gitt konspirasjon. Det å ha teorier om konspirasjoner, avsløre konspirasjoner og i det hele tatt snakke om konspirasjoner er essensen i kritisk blikk på samfunnet, essensen i kritisk blikk på maktstrukturene og faktisk essensen i å hindre at personer eller grupper bedriver systematisk kriminalitet.

Bruken av ordet konspirasjonsteori gir ikke intellektuell mening, men valget av ordsammensetning og bruken av det er ikke tilfeldig; hele hensikten er naturligvis og helt åpenbart å ramme dem som setter kritisk blikk på maktstrukturene.

Antistatlig: nøyaktig det samme her. Anti og statlig henspiller jo på å være «imot staten», av en eller annen årsak. Men en slik bred og relativt intellektuell ubrukelig (og uredelig) terminologi omfavner også alle de som bare er sterke kritikere av staten, og dette er jo ikke tilfeldig; hele hensikten er naturligvis og helt åpenbart å ramme (og lamme) dem som er de sterkeste kritikerne av staten og det staten bedriver.

Ordene er ikke tilfeldige, og det ligger altså helt åpent i dem hvem og hva dette er ment å ramme.

PST’s egentlige rolle

Det er riktignok ikke noe sensasjonelt i dette, for sikkerhetstjenestene har aldri i noe land i Vesten jobbet for eller bidratt til å skape, eller bevare, et godt reelt demokrati. Det er rett og slett ikke deres rolle, så her må illusjonene igjen fordampe. Sikkerhetstjenester har bare en eneste oppgave eller mandat; å overvåke og slå ned på trusler mot det bestående orden, eller «makta», enten de er eksterne eller interne. De fleste er jo godt klar over dette mandatet relatert til å hindre utenlandsk undergravende etterretningsvirksomhet i landet (eksterne trusler), i hvert fall med tanke på Russland, Kina og Iran (mens andre får herje fritt; våre «allierte»). Men færre er bevisst på at dette naturligvis også i praksis gjelder gransking og kritikk innenfra (interne «trusler») mot den bestående makta, altså fra befolkningen.

La meg oppsummere.

I del 1 går jeg gjennom PST’s definisjon av antistatlig ekstremisme, og at det er voldselementet de definerer som det bekymringsfulle. Dette elementet i PST’s notat er ikke spesielt problematisk, og kan kanskje ansees som notatets mest ryddige del.

I del 2 viser jeg til der hvor det begynner å gå litt galt for PST, hvor en rekke elementer av deres notat litt sleivete sagt ser ut til å være skolestil fra en ungdomsskoleelev. Dette nivået gjør rett og slett skade på demokratiet ene og alene i kraft sitt lave nivå, i den forstand at det forsøpler ordskiftet og fordummer den som leser notatet. Jeg har tidligere redegjort for hvordan et sunt og godt ordskifte er et fundament for et godt og reelt demokrati, og dette er et solid bidrag i motsatt retning.

I del 3, som er den viktigste, viser jeg til der hvor det virkelig blir problematisk. PST har nemlig trukket frem ett eneste eksempel på en fellesnevner for hva antistatlige ekstremismer «driver» med, og det er at de «har konspirasjonsteorier om dypstaten». Siden dypstaten, uansett hvordan den defineres nøyaktig, er en virkelighet og er et ubestridelig faktum, har altså PST’s valg av eksempel samt retorikk ganske dypgående og brede skadevirkninger på demokratiet. Det å ha helt viktige og grunnleggende teorier, tanker eller samtaler om samfunnet (om de dypere maktstrukturer, aka dypstaten) blir altså knyttet til ekstremisme, men den konsekvens at årvåkent blikk på eller kritikk av «makta» naturligvis blir lammet.

Ingenting rart i dette, for som nevnt over, sikkerhetstjenester i Vestens sin rolle er i stor grad å beskytte makta mot befolkningen, og har aldri dreiet seg om å nære et godt reelt demokrati slik jeg definerer det lenger opp.

Innlegget PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – oppsummering dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Dette er en analyse om PST’s plakat om såkalt antistatlig ekstremisme. I del 1 gikk jeg gjennom PST’s definisjon av dette, samt problemstillinger knyttet til hva den uttrykte bekymringen for voldelig antistatlighet trolig dreier seg om. I del 2 gikk jeg gjennom andre deler av PST’s beskrivelse og definisjon på antistatlig ekstremisme hvor jeg mener at det intellektuelle og akademiske nivået gjør mageplask.

I denne delen skal jeg se på PST’s ene utvalgte eksempel på antistatlige «teorier», nemlig at de antistatlige har «konspirasjonsteorier om dypstaten».

Hva er «dypstaten»?

PST prøver ikke på noen måte å gi en definisjon av hva begrepet «dypstat» er eller referer til, noe som egentlig er temmelig utrolig hvis de skal bruke dette eksempelet til noe som helst. I tillegg nevnes det ikke med ett ord hvorfor teorier eller undersøkelse av de dypere maktstrukturer eventuelt skulle være et samfunnsproblem.

Hvis man begynner å studere seriøst arbeid som omtaler «dypstaten», med andre ord studier eller arbeid som handler om samfunnstrukturer, politikk og ikke minst maktstrukturer, vil man se mange avskygninger, men en definisjon av dypstat vil spinne rundt varianter av følgende:

En «dypstat» vil være strukturer i samfunnet som har mer «dyp» eller permanent innflytelse (aka makt) enn de politikermaskottene som kommer og går hvert fjerde år. Denne makten er «dypere» langs to parallelle akser. For det første er makten og innflytelsen «dypere» innenfor tidsaspektet; de har makt i en mer permanent tilstand over tid enn for eks. den politiske valgsyklusen på 4 år. For det andre dreier dypstatsbegrepet seg om dypere makt mer bokstavelig, altså «dyp» som i tyngre og mer reell.

Deretter kommer diskusjonen om nøyaktig hvem og hva disse dypstatsaktørene er, og da vil det bli mer uoversiktlig. En slik diskusjon skal jeg la ligge i stor grad nå, for den er ikke så viktig. Men kan nøye meg med å liste opp det jeg oppfatter som de «vanligste mistenkte»; bank- og finansinstitusjonene, hovedstrømsmedia-komplekset, det tunge næringslivet (for eks. NHO), sikkerhetsapparatet (PST og militær etterretning o.l.), EU, globale politiske «tenketanker» (WEF, Club of Rome, Bilderberg, Trilateral Kommisjonen m. fl.). Noen vil trekke frem hemmelige ordenssamfunn som frimureriet og Rotary osv. Noen vil trekke frem statsbyråkratiet som department- og direktoratstrukturen som ligger der permanent mens ministre og regjeringer kommer og går, eller mens de enkelte politiske partier går opp og ned på meningsmålingene.

Engelsk Wikipedia har faktisk omtale av begrepet som i hvert fall til dels gir noe intellektuell opplysning:

Dypstaten er en term brukt på uautorisert hemmelige maktnettverk som operer innenfor et myndighetsapparat men uavhengig av dets politiske lederskap (…)

Ovennevnte er riktignok på ingen måte en perfekt definisjon, for eks. trenger ikke en dypstatsdefinisjon handle om spesielt hemmelige nettverk eller grupper. New York Times omtalte for noen år siden dypstaten, men da i en positiv tone; dypstaten viser sin nytte når uønsket politisk ledelse kommer til makten – som ved Trump.

Engelsk Wikipedia og NYT peker begge mot det statlige og mer permanente statsbyråkratiet, mens de begge utelater flere av de trolig viktigere og tyngre dypstatstrukturene. Ett av de «dypeste» av dem alle er penge-, bank- og finansmakten og hvis jeg personlig skulle trekke ut én struktur er det dette. Gjennom historien er det dette systemet som sitter på den «øverste» eller «dypeste» makten i samfunnet over tid, selv om denne makten i hovedsak utøves i bakgrunnen. Dette er i stor grad regissørene og scenografene bak forhenget, mens politikerne er skuespillerne fremme på scenen. Mye og mangt kunne vært lagt til, men jeg stopper her.

Jeg anslår to tenkelige grunner til at PST trekker frem dette ene absurde eksempelet på «teorier» de antistatlige angivelig engasjerer seg med.

Hypotese 1: fordummingen har nådd nye høyder

Den ene grunnen kan være at PST ikke evner bedre.

En reelt eksisterende dypstat er som sagt en ubestridelig faktum og en hver seriøs overordnet samfunnsanalyse, historisk analyse, eller maktanalyse vil måtte snakke om eller forholde seg til hvem/hva dypstaten er og hvordan de øver sin makt og innflytelse. Gjennom hele historien har vi sett slike strukturer i sving til enhver tid.

Og likevel presterer PST å trekke frem dette som eksempel på ett av fundamentene for antistatlig ekstremisme.

Hvis man ikke tillegger PST vond vilje her, så vil uansett det intellektuelle nivået kunne sies å være omtrent ungdomsskole. Jeg kan igjen litt sleivete si at nok en gang har Tiril 14 år fått skolestilen sin på trykk.

Dette krydrer PST med å naturligvis slenge på ordet konspirasjonsteori, som i seg selv har blitt en intellektuell hengemyr/kollaps, noe jeg har omtalt for eks her, eller her, eller som Kjetil Tveit snakket om her.

Jeg tror den mest plausible forklaringen på PST’s valg av dette eksempelet er den pågående og akselererende fordummingen av norsk offentlighet og ordskifte som nå snart ikke kan komme nærmere sitt klimaks/bunn. Hvis man for eks. leser Store Norske Leksikons artikkel om QAnon hvor de også nevner dypstaten, ser man det samme intellektuelle nivået og ryddigheten som selv en ungdomsskoleelev trolig ville blitt flau over.

Det er godt mulig PST har valgt ut eksempelet nærmest helt tilfeldig uten noen videre analyse av tematikken, for andre deler av deres notat peker i denne retning, som vist i del 2.

Hypotese 2: dyptgående strategi bak valg av eksempel.

En annen hypotese kan være at PST har en langt mer infam baktanke med å velge ut folks bevissthet om eller erkjennelse av dypstaten som eksempel på ekstremisme. Det som taler imot denne hypotesen er riktignok at hvis det var en dyptgående strategi bak dette ville trolig artikkelen til PST være langt mer utspekulert, grundigere og mer kompetent formulert.

Uansett, de lærde kan strides om hvem av disse to hypotesene som er korrekt. Eller kanskje det er en tredje eller fjerde hypotese jeg ikke har tenkt på?

Dypstaten som overordnet fenomen en som nevnt en ubestridt realitet og et faktum, mens detaljene i hva/hvem der og hvordan de fungerer naturligvis kan (og bør) diskuteres friskt. Konsekvensen av at det finnes en mer skjult, mer tilbaketrukket og enda mer innflytelsesrik struktur enn de politiske maskottene (altså at det finnes en dypstat) er at illusjonen om at vi har et reelt fungerende folkestyrt demokrati fort fordamper.

Denne fordampingen burde definitivt skje, men det er også dette de dype maktstrukturene naturligvis vil forhindre. Maskottene innenfor de tomme demokratiske kulissene har ikke noe særlig reell innflytelse, og det må aldri vanlige folk i stort omfang innse, derfor kan en dypere og mer infam strategi bak valget av eksempel fra PST’s side definitiv være tilfelle.

Det som oppnås

La oss se på konsekvensene, uavhengig av om hypotese 1 eller 2 er den korrekte.

Å ha teorier om eller gjøre undersøkelser av de dypere maktstrukturer i samfunnet er jo på ingen måte, under noen omstendighet et problem for demokratiet, tvert om er det faktisk helt avgjørende del av samfunnsdebatten og et reelt godt ordskifte. Så hva er da det egentlige problemet med dette?

Det PST oppnår ved å gjøre denne litt absurde kobling mellom virkeligheten (at vi har en dypstat, uansett hvordan du definerer den) og antistatlig ekstremisme er at dette skremmer folk fra å kunne forholde seg til virkeligheten (at vi har en eller annen form for dypstat). Dette er for øvrig overordnet sett nesten alltid målsetningen med all statspropaganda i dag; å hindre folk i å ta inn over seg virkeligheten (aka la illusjonene fordampe).

Bare tenkt deg; du er en borger som endelig begynner å våkne opp til hvor hult og proforma «demokratiet» er, og at den politiske sfære er råtten, men så har altså KGB..eh PST mener jeg…gått offentlg ut og proklamert ting som at de følger med på vaksinemostandere, eller som her at tanker om at det demokratiske systemet ikke fungerer slik som vi blir fortalt faktisk blir knyttet til antistatlig ektremisme. Da vil jo de aller fleste tenke seg om to ganger før man tørr å forfølge denne realiteten, eller i det hele tatt tørr å diskutere temaet utenfor husets fire vegger. For det totalitære konsensus-Norge står parat til å stemple deg som antistatlig hvis du snakker om dette, og sikkerhetspolitiet vil sette deg på sine lister.

Dette blir altså en sidevariant av psykologisk vaksinering, som for øvrig er noe du virkelig bør lese om.

Hvis man omformer retorikken blir det mye tydeligere. Hva er egentlig «konspirasjonsteorier om dypstaten» for noe, hvis vi oversetter til intellektuell norsk?

Jo følgende: det er studier av politikk og samfunnets (reelle) maktstrukturer.

PST sin beskjed til befolkningen, enten det er tilsiktet eller ei, er altså nærmest direkte uttalt at kritisk blikk på politikk og samfunnets maktstrukturer, og undersøkelser av dette (les kritikk av tingenes tilstand), skal sende deg under lupen til landet sikkerhetstjeneste. Du blir sågar assosiert med ekstremisme. Dette budskapet (og den psykologiske vaksineringen dette utgjør) gjør at status quo konsolideres, og at mulighetene for reelle og dyptgående endringer av det nåværende politiske systemet, eller samfunnet for øvrig, eller det temmelig uthulte demokratiet vi i dag har, blir redusert betydelig.

Dette er etter min mening det alvorligste demokratiske problemet med PST’s notat om antistatlig ekstremisme.

Innlegget PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – del 3 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del 1 kommenterte jeg PST’s informasjonskampanje om såkalt antistatlig ekstremisme. Jeg gjorde følgende punktvis temauttrekk av PST definisjon og beskrivelse:

• konspirasjonsteorier om «dypstaten»,
• at staten er illegitim,
• mistilliten til styresmaktene er felles kjennetegn,
• det er voldspotensialet som er bekymringsfult,
• i verste fall kan den opplevde fienden bli oppfattet som så farlig at det legitimerer vold og terror,
• fra skjermbilde nr. 2: de antistatlige konspirasjonsteoriene er dynamiske og endrer seg i tråd med samfunnsutviklingen,
• vi ser også at teoriene tilpasses nasjonale og lokale forhold,
• på nett deles store mengder antistatlig propaganda.

I denne delen skal jeg se litt på de 5 punktene over uthevet i fet skrift.

100 % intetsigende og 100 % selvsagt

Jeg begynner med følgende 3 punkter:

• mistilliten til styresmaktene er felles kjennetegn,
• de antistatlige konspirasjonsteoriene er dynamiske og endrer seg i tråd med samfunnsutviklingen,
• vi ser også at teoriene tilpasses nasjonale og lokale forhold.

Nei, sier dere det, PST? Makan til helt intetsigende og helt selvsagte påpekinger. Enhver samfunnsdebatt, enhver politisk debatt, ethvert politisk maktsentrum samt dets opposisjon, ethvert skribleri om samfunnet enten det er i Aftenposten eller steigan.no eller her på Lov og Helse, enhver kritikk og enhver ros vil alltid være dynamiske og endre seg i tråd med samfunnsutviklingen. Enhver samfunnsdebatt, enhver politisk debatt, ethvert politisk maktsentrum samt dets opposisjon, ethvert skribleri om samfunnet enten det er i Aftenposten eller steigan.no eller her på Lov og Helse, enhver kritikk og enhver ros vil også alltid være tilpasset nasjonale og lokale forhold. Snakk om å slå inn vidåpne låvedører. Og i tillegg den skarpsindige observasjonen om at felles kjennetegn på de antistatlige er at de har mistillit til staten.

PST kunne like gjerne med «intellektuell pondus» påpekt at de antistatlige aktørene har en tendens til å være avhengig av oksygen for å ikke dø.

Jeg får en fantasi i hodet om hvordan PSTs artikkel har kommet til. En av de ansatte har et barn eller niese e.l. på 14 år, la oss kalle henne Tiril, som har fått lov til å ha arbeidsuken sin hos PST i Nydalen. Tiril får i denne uken oppgave om å skrive en stil om antistatlige aktører, med følgende føringer fra sin oppasser hos PST: «Tiril, den må ikke være lang og kompleks, og husk å nevne noe om «dypstaten» eller sjømonsteret i Loch Ness eller noe lignende. Og så må du skrive ordet konspirasjonsteori mange ganger, for det er obligatorisk. Bortsett fra dette står du fritt til å skrive det du vil».

Dagen etterpå, når skolestilen til Tiril er ferdig, får hun følgende beskjed: «næmen se her Tiril, dette var jo ikke så verst! Hadde du syntes det var gøy om vi la stilen din ut på nettsiden vår?«

Sleivspark til side – jeg mener faktisk det ikke er holdbart at sikkerhetspolitiet leverer noe på dette nivået, om et såpass alvorlig tema.

At staten er illegitim

Det litt artige med at PST har påpekt at en utbredt holdning innen «antistatlige» miljøer er at «staten er illegitim» er at Thomas Kenworthy nettopp har skrevet en serie i 3 deler om at Suvereren er illegitim. Nå er jo Thomas svært fredelig og ikke-voldelig, men det kan kanskje tenkes at PST her er villig til å se bort fra sitt krav om et voldselement innen ekstremisme-definisjonen og likevel setter Thomas på lista si.

Men igjen blir problemet at man får Tiril 14 år i tankene. For det mangler fullstendig en avklaring av begreper og definisjoner her også, og ikke minst nyanserte beskrivelser av hva dette innebærer.

Det er klart at blant de mest rabiate kritikerne av myndighetene i Norge er det stor variasjon i hva man mener er illegitimt, og hvorfor. Thomas har en interessant vinkling på det, som gir grobunn for videre grunnleggende diskusjoner. Videre, enkelte mener ideologisk sett, og noen juridisk sett, at staten ikke har legitimitet, eksempler på dette vil være retninger innen anarkisme. Andre mener at det er statens enorme omfang som ikke har legitimitet, og at den bør begrenses til et lite minimum. Den politiske høyresiden vil jo for eks. ha en «mindre stat» enn den politiske venstresiden. Noen mener det rett og slett ikke er legitimt at staten griper inn i eller regulerer nesten enhver side av ditt private liv (den totalitære Staten). Andre mener at det ikke er legitimt at staten tar pengene dine på alle de «kreative» måtene den faktisk gjør. Andre igjen kan mene at stat som entitet og institusjon i utgangspunktet er noe legitimt (eller kan være det) men at den kun har sin legitimitet så lenge den faktisk jobber etter befolkningens og nasjonens ønsker (og beste) og ingenting annet (altså at man har et slags demokrati, med et slags folkestyre). I sistnevnte tilfelle mister Staten altså sin legitimitet i det øyeblikk den bryter med dette eller misbruker sin makt.

Dette siste er jo noe som ikke en gang er spesielt kontroversielt, men likevel vil et slikt standpunkt gjøre at du omfavnes av definisjonen til PST/Tiril 14 år.

Hvis sikkerhetspolitiet skal gå ut med slike ting må vi avkreve dem at de opererer med en form for nyansering og ikke minst adekvate begrepsdefinisjoner, ellers blir deres virksomhet så til de grader fordummende, og gjør bare ut fra det kriterium faktisk skade på norsk offentlig ordskifte. Som jeg har nevnt før; et godt utviklet ordskifte er helt avgjørende for demokratiets reelle innhold.

«På nett deles store mengder antistatlig propaganda«

Dette hevder PST. Men det hadde vært interessant å avkrevd PST noen konkrete eksempler på slik «propaganda». Omtrent alle deler av samfunnet eksisterer jo på en eller annen måte også på nett, det gjelder såvel antistatlige synspunkter, de i mellomposisjon så vell som rabiate forsvar av Staten eller status quo. Det florerer av kritikk mot myndighetene overalt på nett, blant annet i kommentarfeltene, adekvat og saklig kritikk så vel som primitive utbrudd av eder og galle. Men hvor, og hva, er egentlig denne propagandaen? Igjen, man må operere med en form for redelig og prinsipiell definisjon, også på hva som er antistatlig propaganda. Det er vel ikke slik, PST, at kritikk mot staten per se er propaganda?

Uansett, man klarer ikke å fri seg fra å tenke på det paradoksale her; at omfanget av statspropaganda fra norske myndigheter samt «etablissementet» i dag har nådd nivåer og omfang man sjelden har sett, så glasshuset er her i alle tilfeller mastodontisk.

Innlegget PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I Thomas Kenworthys serie om suverenen Norges legitimitet kunne vi i del 1 kikke på PST’s «kunnskapsbank» og dets lille oppslag om såkalt antistatlig ekstremisme. Det sistnevnte skal jeg se litt nærmere på, og dette har for øvrig god relevans til min En grunnleggende årsak til en pågående sivilisasjonskollaps. Hovedessensen i min sistnevnte gjennomgang var at det reelle ordskiftet er avskaffet i Norge, som igjen fører til at tomme demokratiske kulisser står igjen (valgordning, politiske partier osv), men uten reelt demokratisk innhold, akkurat slik Aldous Huxley beskrev på 1950-tallet at ville bli fremtiden.

Dette med et «reelt demokratisk innhold» skal jeg komme litt tilbake til i siste og oppsummerende del.

PST’s definisjon og beskrivelse

I PSTs oppslag med beskrivelse og definisjon av «problemet» sier de blant annet:

Og videre:

Det er mye og mangt man kunne sagt om de to uttrekkene over. Det første jeg må påpeke, og som kan fungere som en slags disclaimer, er at jeg på ingen måte tror at den gjengse ansatte i PST bevisst ønsker å avvikle demokratiet. Men det andre jeg må påpeke er hvor lavt intellektuelt nivå det er på dette notatet fra PST, og at resultatet av slikt slett arbeid faktisk blir et solid bidrag i praksis i avviklingen av demokratiet, åkke som. Fra PST, og fra myndighetene for øvrig sin side, sauses begreper, definisjoner og eksempler sammen til en hjelpeløs og nærmest helt meningsløs suppe, og ytterligere beskrivelse av det kan du lese mer om i denne svært gode gjennomgangen på steigan.no; Statens antistatlige virksomhet.

La meg punktvis trekke ut en tematisk essens i PST’s definisjon og beskrivelse:

• konspirasjonsteorier om «dypstaten,
• at staten er illegitim,
• mistilliten til styresmaktene er felles kjennetegn,
• det er voldspotensialet som er bekymringsfult,
• i verste fall kan den opplevde fienden bli oppfattet som så farlig at det legitimerer vold og terror,
• fra skjermbilde nr. 2: de antistatlige konspirasjonsteoriene er dynamiske og endrer seg i tråd med samfunnsutviklingen,
• vi ser også at teoriene tilpasses nasjonale og lokale forhold,
• på nett deles store mengder antistatlig propaganda.

Det om vold og en «opplevd» ikke-reell fiende

Jeg skal i denne delen starte med de to punktene over markert i fet skrift. Det at det er voldspotensialet som er bekymringsfullt er ikke veldig kontroversielt. Men nøyaktig med tanke på hva er vold egentlig bekymringsfullt? Det skal jeg komme tilbake til lenger ned.

Man må tolke PST’s definisjon dit hen at ekstremisme-elementet er der hvor disse synspunktene og meningene forenes med et voldselement, for innledningsvis sier de dette:

Antistatlige ekstremister forenes i ideer og konspirasjonspregede teorier med et voldselement.

Dette kan med litt velvilje sier å være styrken i PST sin gjennomgang, da med forbehold om at de faktisk definerer at slike meninger, «tankegods» og synspunkter uten voldselementet ikke er ekstremisme.

Men det andre uthevede punktet over – i verste fall kan den opplevde fienden bli oppfattet som så farlig at det legitimerer vold og terror (min utheving) – er interessant. Det psykologiske, og dermed den praktiske konsekvens i denne formuleringen til PST er heller ikke veldig kontroversiell. Hvis noen oppfatter noe/noen som en veldig stor trussel/fiende, vil naturligvis tendensen til å kunne kjempe tilbake (med blant annet vold) øke. Men jeg skal gå inn på en annen side av dette. PST formulerer seg slik at det er snakk om mennesker som «opplever» myndighetene som en fiende, med dårlig skjult hentydning til at dette kun er en opplevelse som ikke har reell forankring. Det kunne vært artig å stilt PST følgende spørsmål:

«Rent prinsipielt – hva råder dere befolkningen til å gjøre når myndighetene reelt sett og rent faktisk blir en sterk og tydelig fiende av befolkningen?«

Nå er det ikke slik at jeg nå sier at svaret på dette må være vold (disclaimer, så jeg slipper å få huset stormet av PST i morgen), men dette spørsmålet må faktisk PST ha et prinsipielt svar på før de kan tas på alvor. Når bli vold legitimt? Aldri? Var motstandsmenn og kvinner under WWII i Norge antistatlige ekstremister? Var de få i Nazi-Tyskland, eller mot Sovjet-regimet, som kjempet imot regimet antistatlige ekstremister? Demonstrantene mot myndighetene i Iran før krigen brøt ut tidligere i år – var de antistatlige ekstremister? Sistnevnte er kanskje ikke det beste eksempel, siden disse demonstrantene naturligvis var styrt, og etter hvert kuppet, av utenlandsk etterretning og faktisk utførte grov vold og drap mot myndighetsapparatet før de ble slått hardt tilbake. Uansett, i vestlig og PST’s narrativ er disse demokratiforkjempere.

Jeg er ganske overbevist om at PST i sin hjelpeløshet ikke har tenkt over problemstillingen overhodet. For PST (og mange andre) er nok Staten og Myndighetene i Norge per se Det Gode, uansett, alltid. PST er jo selv en del av Staten og klarer trolig ikke i sin fantasi- og prinsippløshet en gang å forestille seg tanken på at stat og myndigheter i Vesten kan være noe annet enn Det Gode. Selv om historien er en eneste lang kavalkade av eksempler på det motsatte.

Hva er man egentlig bekymret for?

Så – i hvilket henseende er voldselementet PST nevner bekymringsfullt? Hva er man bekymret for? Jeg vil si at hvis målsetningen er et samfunn helt fritt for vold, vil voldselementet naturlig nok være selve det bekymringsfulle.

I Norge skjer det betydelige mengder vold hver eneste dag, og utøverne er følgende:

• personer som enkelt og greit har vold som altfor lett tilgjengelig verktøy i en konfliktsituasjon,
• «vanlige» nordmenn som er «dritings» på byen og dummer seg ut,
• psykiatriske personer som i psykoser o.l. utfører grove handlinger,
• kriminelle som bruker vold mot «vanlige» folk eller mot andre kriminelle grupperinger,
• narkomane (som ofte overlapper flere av kategoriene over).

I denne volden, som foregår hver eneste dag, er det nesten kjemisk fritt for PST’s «antistatlige» aktører, selv om tyngre kriminelle grupperinger burde kunne havne i en sånn kategori. Jeg kommer med en kommentar nederst til 22. juli og Breivik.

For å utlede videre – hva er så selve det bekymringsfulle hvis det ikke er et helt voldsfritt samfunn, men heller avviklingen av demokratiet man er bekymret for?

Jo, da bør man være bekymret for dem som faktisk jobber systematisk for å avvikle et reelt demokrati, for eks. PST og de aller fleste norske politikere, samt omtrent alt av etablissementets organisasjoner og NGO’er. De som innfører sensur. De som systematisk avvikler eller forsøpler ordskiftet. De som systematisk avgir all norsk suverenitet til EU og andre globale organisasjoner. De som vedtar alvorlige politiske beslutninger som er i strid med befolkningens ønske eller interesse.

Det er altså ikke volden som her er problemet, hvis det er en bekymring for demokratiet som er motivasjonen. I et hvert samfunn, også et skikkelig og reelt demokrati (som ikke bare har demokratiske kulisser), vil det alltid være en viss «dose» vold ute i samfunnet, det er uunngåelig der mange mennesker eksisterer. Men denne volden har prinsipielt sett overhodet ingen innvirkning på selve demokratiet, så lenge volden er av tålelig begrenset omfang og ikke «tar over» det meste av samfunnet. Et fungerende ekte demokrati vil uten problemer fungere ved siden av og leve parallelt med en viss dose ulovlig vold. Unntaket vil naturligvis være når omfanget av ulovlig vold blir så dominerende i samfunnet at man kan si at samfunnsordenen bryter sammen og folk ikke kan være trygge de fleste steder.

Kampen mot vold er ikke kontroversiell i seg selv, og den er moralsk riktig i de fleste henseender, men blir altså veldig fort en stråmann.

Kommentar til Breivik og 22. juli:

Noen vil utbryte i vill protest og si at Breivik og 22. juli er eksempel på at problemet med antistatlig ekstremisme er enormt. Men, spørsmålet er om Breivik skal defineres som en strukturert politisk og ideologisk aktør, eller om han mest må sees på som et psykiatri-tilfelle, med en svært tragisk konsekvens. Han var riktig nok svært anti mot den delen av det politiske kartellet som noen kaller «AP-mafiaen», men vel ikke antistatlig og mot staten som prinsipp. VG hadde en analyse av drap i Norge, som viste 885 drap siden 2000. Selv hvis man teller med Breivik som typisk antistatlig vold, så vil denne ene hendelsen (svært alvorlige riktignok) utgjøre en andel ned mot 0 % når det gjelder antall hendelser siden 2000. Hvis man ikke teller dette som én hendelse, men heller teller antall drap, noe som nok er mer relevant, vil likevel andelen bli i mindretall (8,7 %). Drap i nære relasjoner derimot ligger på omtrent 50-60 % av alle drap, i så fall omtrent 6 x høyere som samfunnsproblem. Hvis man utskiller de drap som har psykiatri og rus som hovedkausale årsak (og der bør trolig Breivik inngå) vil dominansen bli enda mer slående.

Oppsummert – det som fremstår som avslørende vedrørende PST’s gjentatte utspill og kampanje de siste årene er som nevnt at andelen vold fra antistatlige er omtrent ned mot null (eller i klart mindretall), med noen unntak. Så hvorfor ha kampanjer på dette? Noe jeg kommer mer tilbake til i siste del: det PST egentlig er bekymret for, til tross for retorikken som skal tildekke dette, er de som er grunnleggende kritisk til statens opptreden, og dermed kan være en trussel for å hindre Staten i å gjøre akkurat som før. Dette er den bakenforliggende agendaen, og det er også nøyaktig det eller disse som rammes av dette, som jeg skal komme tilbake til.

Innlegget PST’s deltakelse i å avvikle demokratiet – del 1 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Nok om dette eksempelet for nå, og over til AI, datasentre og digital kontrollgrid. Utbyggingen av de enorme datasentrene og AI-infrastruktur er et av maktelitens store prosjekter for tiden, fordi datasentre og AI-infrastrukturen er helt avgjørende for den marerittaktige 1984-kontroll-griden som nå rulles ut i Vesten. Og norske myndigheter er som alltid fullt ut med på morroa! Norske komikere også, som i dag er helt tannløse, og komplette «puppets» for etablissementet og narrativkontrollen, men det finnes unntak i andre land. Her Jimmy Carr som treffer spikeren midt på hodet:

AI, datasentre og 1984-kontrollgrid er altså i full fart inn, noe som Larry Fink, CEO i det mektige BlackRock her snakker om:

Men oppi alt dette røper de også at de har tenkt å gå for sparepengene dine, slik at dine sparepenger kan bli med å finansiere din egen undergang. Her Larry Fink igjen:

Her er videoen med Fink:

Fink sier at mesteparten av disse pengene som trengs skal komme fra privat sektor; fra sparekontoer og pensjonsfond, ifølge en fantastisk freidig Fink. Og dette er ikke bare et løst forslag, da han legger til at «it is a must».

La oss hoppe til Europa. En av de viktigste bankene i City of London, Barclay brettet også ut den samme planen i en rapport de har fremlagt for EU:

Rapporten tar sikte på å informere EU-kommisjonen og medlemslandene når de vurderer nye spare- og investeringskontoer (SIA) som en del av EUs plan om å kanalisere husholdningssparekontoer til produktive investeringer, styrke konkurranseevnen, øke kapitalmarkedene og fremme bredere vekst over hele blokken. (min utheving)

Videre, Mario Draghi og EU har naturligvis allerede vært inne på dette sporet:

Behovet for rask fremgang på dette området ble identifisert av Mario Draghi i sin rapport ‘The Future of European Competitivity ’, der han fremhevet finansiering som en av de tre byggesteinene i EUs nye industrielle strategi trenger å bygge på, og bemerket viktigheten av på en bedre måte å få kanalisert høye husholdningssparekontoer innenfor EU mot produktive investeringer. EU-kommisjonen fulgte dette med sin blåkopi for europeiske spare- og investeringskontoer i september 2025, som satte opp en rekke felles prinsipper for medlemsstatene å vurdere. (min utheving)

Til slutt et hjertesukk fra bankkartellet, her representert ved Barclay:

Francesco Ceccato, administrerende direktør i Barclays Europe, sa: “Å få Sparing- og Investeringsunionen på rett kjøl er sentralt i de samlede økonomiske utsiktene for EU de kommende tiårene. I lang tid har altfor mange av våre individuelle borgerers sparing forsvunnet på uproduktive plasser. (min utheving)

President for Den Europeiske Sentralbank har naturligvis lenge siklet på sparepengene dine:

Firenze på 1400-tallet

Historie, for å bruke Finks ord, «is a must» å studere for å forstå verden, og nå skal jeg ta en historisk avstikker til Firenze og 1400-tallet. I århundrene før dette hadde formue stort sett vært eiendom, og primært landeiendom. Skattleggingen fra myndighetene i Firenze var derfor i hovedsak Il Estimo; direkte skatt på eiendom/landeiendom. Men utover 1300-tallet vokste florentinsk industri, handel og bankvirksomhet frem, noe som skapte betydelige og økende summer av flytende kapital, noe skattesystemet ikke var kalibrert for. Mange reformer kom, og den mest omfattende kom i 1427, Il Catasto: en svært grundig og omfattende samt totalitær opptelling av alle verdiene til borgerne med påfølgende skattepålegging, etter modell av Venezia:

Talere i det florentinske byrådet lovpriste en by fremfor alle for sin effektive finansielle forvaltning; Venezia. For å skattlegge sine innbyggere brukte Venezia en Catasto. Venezia medregnet all form for rikdom i sin Catasto, eiendom, mynter, handelsvarer, edelmetaller, edelstener og eierandeler i offentlig gjeld. Verdien av eiendom ble beregnet ut fra leieinntektene det gav (Tuscans And Their Families: A Study of the Florentine Catasto of 1427, s. 9)

Selv Venezia, et av historiens mest kompakte og totalitære/autoritære oligarkier, i en tid hvor oligarki og autoritære regimer var selve samfunnsmodellen, var mer måteholden enn norske myndigheter. For som du ser var det ikke formueskatt på eiendom, bare ved leieinntekter de eventuelt gav. Men det er mer:

Fornuftig nok ønsket ikke venetianske myndigheter en flukt av ruinerte innbyggere, ei heller å ødelegge deres kapasitet til produksjon. Derfor ble verdien av innbyggernes bosted unntatt fra skattegrunnlaget, det samme ble redskapene de trengte i sitt virke samt alt møblement. Hvert familieoverhode kunne også trekke fra en betydelig sum for hvert barn, barnebarn eller nevø som bodde i hans husholdning. Slik ble skattebyrden holdt unna produktivt arbeid. (Tuscans And Their Families: A Study of the Florentine Catasto of 1427, s. 9)

Som sagt, denne i hvert fall antydningen til måtehold i skattleggingen kunne jo norske myndigheter lært litt av. Firenze kopierte i stor grad dette systemet fra Venezia, med de samme unntakene i skattebyrden. Men i tiårene før 1427 var det problem, og nå nærmer jeg meg poenget. Il Estimo (skatten på landeiendom) sørget for nok inntekter til «daglig drift» for myndighetene i Firenze, men:

(…) det (Il Estimo) kunne ikke levere de ekstraordinære inntektene som trengtes ved utbruddene av krig. Den mest innbringende skatten for byen var den de samlet inn ved byportene, men de kunne ikke øke denne mye uten å ødelegge handelen – som byens rikdom, og egentlig makten, hvilte på. I 1424-25 når den kostbare krigen mot Hertugdømmet Milano raste turte de å øke denne skatten bare med magre 4 %. Hvor kunne de store nødvendige summene bli funnet? Myndighetenes svar på dette presserende problemet var en genial fiskal strategi: det ble vedtatt krav om at innbyggerne måtte låne myndighetene pengene. (Tuscans And Their Families: A Study of the Florentine Catasto of 1427, s. 3)

Denne fiskale strategien, med at befolkningen med tvang måtte låne oppsparte verdier og penger til myndighetene for å finansiere kostbar krig, ble kalt La Novina.

Når Larry Fink nå 600 år senere lanserer sin La Novina, vil det nok neppe foregå med åpen tvang, men heller med såkalte insentiver. Den gang dreide det seg om å finansiere krig, mens i dag er det uttalte alibiet fra Fink behovet for at våre sparepenger må brukes til datasentre og AI-infrastruktur, slik at vi selv får være med å direkte finansiere det digitale overvåkingshelvetet som kommer til å smadre vår frihet. Mannens freidighet er nesten sjarmerende, så djevelsk er den.

Innlegget 1984-kontrollgrid og sparepenger dine dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Det pågår en samfunnskollaps i Norge, og en sivilisasjonskollaps i Vesten. Det bisarre er at den gjengse nordmann går rundt og er 100 % uvitende eller uoppmerksom på dette.

Det ser også ut som mange som er mer bevisst på tilstanden retter oppmerksomheten mer mot symptomene enn på de grunnleggende årsakene. Symptomene, som spiller seg ut på samfunnsscenen foran oss kan for for eks. være den pågående økonomisk kollapsen vi er langt inne i, eller at Norge er ledende sammen med de store nasjonene som Storbritannia, USA og Tyskland i å skape full Tredje Verdenskrig. Det er ikke slik at disse tingene er uviktige og ikke bør rettes fokus på for å belyse eller hindre, men dette er altså ikke nødvendigvis det helt grunnleggende problemet.

Avskaffelsen av et reelt ordskifte

Et av de mest grunnleggende problemene er avskaffelsen av et reelt ordskifte i Norge.

Et hvert moderne samfunn hvor det reelle ordskiftet er avskaffet vil på et tidspunkt helt nødvendigvis ende i fjellveggen, om det så er økonomisk kollaps eller storkrig eller annen fordervelse. Det er bare et tidsspørsmål. Men de nevnte kriser (økonomi, krig osv) er i stor grad bare symptomer og en helt nødvendig konsekvens av det førstnevnte. Den eneste måten å hindre det sistnevnte er å ha, bevare og sågar dyrke et ekte ordskifte. Et ekte ordskifte kan bare finnes under full ytringsfrihet, null sensur og reell interesse for forskjellige perspektiver på en sak.

Nesten alt innenfor viktige temaer i Norge er nå nesten ren propaganda. Professor i psykologi Matias Desmet er en av dem som helt korrekt påpeker dette. Og Norge er blant de verste i verden når det gjelder omfanget av propaganda. Det er ingen sfærer jeg vet om i Norge i dag som ikke er marinert i propaganda. Selv om dette er et viktig fokus, er også dette til dels for et symptom å regne. For ved et godt utviklet og ekte ordskifte ville befolkningen hatt verktøyet, og motstandskraften, man trenger til å stå i mot propagandaen, og til og med avvikle den.

Avskaffelsen av demokratiet i Norge

Det ovennevnte er svært tett knyttet til spørsmålet om man har demokrati i Norge. Et reelt demokrati kan bare eksistere med et fullt fungerende og ekte ordskifte. Ene og alene av denne grunn kan vi stadfeste at vi ikke har demokrati i Norge, men det er selvfølgelig også en rekke andre grunner. Det vi har er kulissene til et demokrati, nøyaktig slik Aldous Huxley beskrev allerede på 1950-tallet at det ville bli i fremtiden:

(…) de gamle særegne formene som valg, parlament, høyesterett m.m. vil bli værende, men det underliggende fundamentet vil være en ikke-voldelig totalitarisme. Demokrati og frihet vil bli tema i alle presseoppslag og akademiske verk, men det vil være tomme begrep, og i det stille styrer den oligarkiske elite sammen med sine tankemanipulatører. (Aldous Huxley – The Brave New World Revisited, 1958)

Huxleys beskrivelse er ikke litt som Norge, det er Norge. Norge er helt tydelig gjenstand for et psykologisk eksperiment, for det er ingen land hvor The Brave New World er mer implementert enn her. Tygg litt på den; Norge er det landet i verden som har blitt formet mest likt The Brave New World.

Videre – et reelt demokrati kan bare eksistere ved en opplyst befolkning, som holder lederne og pressen knallhardt i ørene, og en opplyst befolkning kan bare eksistere ved et reelt og godt utviklet ordskifte. Den tenkningsmessige kollapsen i Norge er gått så langt at folk går rundt å uttaler meningsløsheter som «vi har jo valg i Norge, klart vi har demokrati!». Nei, valg i seg selv er en kulisse, og har bare en demokratisk funksjon hvis det akkompagneres av et ekte ordskifte og hvis befolkningen i stor grad er opplyste. Nord-korea har jo også valg, hvor lederen omtrent får 100 % av stemmene. Valg, som sagt, en kulisse.

De med offisiell rolle

Man kan si at politikken, konsernmedia og akademia har fått en slags offisiell rolle med å forvalte samfunnets offentlige ordskifte, noe de overhode ikke mestrer, eller en gang ønsker å mestre. Egentlig er de helt sentrale i å ødelegge det. Noen ord om hver av dem:

Politikken: den politiske sfæren er helt marinert i løgn og skitne triks. Det er ikke ett eneste redelig og ekte ordskifte å finne her lenger, mens man for 50 år siden kunne oppleve i hvert fall små korn av det. Enhver politisk debatt på TV nå er fullstendig falsk og rigget, og uærligheten fosser ut i eteren. Dette har vi lært oss å godta, og til og med stemme på. La meg ta en historisk avstikker. Det Venetianske Imperiet, som en stund hadde raknet i sømmene, hadde på 1600-tallet ved The Glorious Revolution i 1688 og etableringen av Bank of England i 1694 kommet langt i sin forflytning av sin finansielle dominans til Nederland og England og sin etablering i City of London. I tillegg til finans ble også det vestlige oligarkiske politiske system etablert i disse tiårene, spesielt i England, og i kjølvannet i hele Vest-Europa (og Norge). Men det var lenge motkrefter. Satirikeren Jonathan Swift var med i et nettverk av motkrefter og skrev et verk utgitt som en pamflett som het The Art of Political Lying. Allerede for 300 år siden tredde løgnen altså inn i politikken som en såpass dominerende faktor at det ble skrevet «kamp-litteratur» mot det. Swift skulle sannelig ha sett hvordan det har blitt i dag.

Konsernmedia: deres rolle, i tillegg ovennevnte løgnvirksomhet og å sakte men sikkert forgifte befolkningen med propaganda, er hovedoppgaven å være portvoktere slik at det ikke slipper til et reelt ordskifte noe sted. De skal forvalte en hermetisk tett informasjonsboble, slik at motstemmer eller alternative perspektiver ikke slipper til en plass, slik som jeg nevnte angående EU og 1984-samfunnet som nå innføres.

Akademia: det er nok (kanskje) enda noen bittesmå lommer innenfor akademia hvor det finnes et reelt ordskifte, bak godt lukkede dører, men du må nok lete grundig for å finne det. Ute i det offentlige rom har det nøyaktig samme rolle som jeg beskrev lenger opp vedrørende konsernpressen. Ute i det offentlige rom skal akademia preservere konsensus, ikke utfordre det. For eks. er en rekke saker med Glenn Diesen verdens klareste eksempel på akkurat dette.

Den villedede borger vil protestere høylytt, og finne frem noen tilsynelatende eksempler på at jeg tar feil, men vil være ute av stand til å innse at disse tilsynelatende unntakene får foregå bare innenfor et åletrangt Overthons Vindu.

Forskjellen på ekte diskusjon og det å bare «innta en posisjon»

Som nevnt er de sfærene som forvalter det offentlige ordskiftet pill råttent. Men dette hadde ikke trengt å være en avgjørende katastrofe for oss, fordi så lenge et reelt ordskifte faktisk eksisterer og dyrkes ute i befolkningen vil det til dels bøte for, og til og med korrigere, ulykken.

Men da er vi ved det store problemet: et reelt ordskifte er avviklet også ute i befolkningen. Et reelt ordskifte foregår med reelle argumenter for og i mot noe, men den marerittaktige wokismen har avviklet behovet for argumenter. Argumenter og reelt ordskifte har blitt transformert til et spørsmål om tro (forbausende likt en religiøs tilnærming) og blitt erstattet av at man heller erklærer hvilken posisjon man har i hvert tema. Og posisjonen svøpes i tillegg inn i en «moralsk kappe» og gis stemplende merkelapper.

«Hvilket posisjon har du i klimaspørsmålet?»

«Åja du er klimafornekter!»

«du er en umoralsk person, du»

«hæ, er du ikke for Ukraina!?». «Jo, det er synd på Ukraina, men politikken vår fører til WWIII». «Din jævla Putinist, PST burde arrestere deg».

Dermed har vi i dag et Norge som dette, beskrevet av Ole Andreas Lund, eller dette beskrevet av Kjetil Tveit.

En «diskusjon» om et viktig tema rundt middagsbordet i Norge, de få gangene man ikke snakker om fotball eller realityserier, vil foregå omtrent slik: En gjest rundt bordet vil uttale, eller erklære, noe som viser hvilken posisjon han har i en sak (som er den posisjonen alle i befolkningen har i den gitte saken – for eks å være mot Russland), for deretter å kikke rundt på alle de andre for å høste anerkjennelse på den erklærte posisjonen. De andre vil mumle, eller utbryte med påtatt moralsk forargelse, støttende utsagn, som viser at også de har den samme og «riktige» posisjonen. Når det er stadfestet at alle rundt middagsbordet er moralske personer og har samme posisjon, altså fullkomment konsensus, er «diskusjonen» gjerne over, og seansen kan ha vart så kort som 5-10 sekunder. Etter dette hopper man videre til realityserier eller hvem kartellrepresentant man skal stemme på ved neste kulisse-valg. «Trygghet» er da etablert og man har også behendig unngått farene for at det ved et uhell skulle oppstå en reell og lærerik diskusjon med andre perspektiver, kunnskap og hvor det ble brukt argumenter. I og etter slike seanser er det god stemning og opplevelse av samhold og trygghet. Det er rett og slett ro i leiren, og man har unngått at «det blir uro i bygda». Eller at noe virkelig skremmende skjer.

For 50 år siden fantes det fortsatt livlige ekte diskusjoner og ordskifter ute i befolkningen, det er nå avviklet i det store og hele. Her ligger katastrofen.

Jeg skal avslutningsvis vende tilbake til nevne Jonathan Swift og hans verk The Art of Political Lying, hvor han beskriver manipulasjonen av folkemassene ved bruk av løgnene:

Selv om djevelen er Løgnens Fader, ser han ut til, som andre store oppfinnere, å ha mistet mye av sitt renomé, ved de kontinuerlige forbedringene som er gjort over hans hode. Hvem som først skapte det å lyve til en kunstart, og tilpasset den til politikk, er ikke helt klart ut ifra historien, selv om jeg har gjort noen flittige undersøkelser. Jeg vil derfor bare vurdere det i henhold til det moderne systemet, slik det har blitt dyrket disse siste tjue årene på den sørlige delen av vår egen øy. De moderne aktørene har lagt til betydelige tillegg til kunsten, brukt denne kunsten til å oppnå makt og bevare makt, så vel som å hevne seg etter at de har mistet makt; slik som de samme instrumentene blir brukt av dyr til å mate seg selv når de er sultne, og å bite de som tråkker på dem. Løgnens kunst kan utenom slagmarken erobre riker, og noen ganger også etter å ha tapt et slag. Det gir og gjenopptar ansettelser; kan senke et fjell til en føflekk og heve en føflekk til et fjell: har ledet an i mange år i valgkomiteer; kan vaske en svart-myr hvit; lage en helgen av en ateist, og en patriot av en som sløser bort våre midler; kan gi utenriksministre etterretning, og heve eller senke nasjonens kreditt. Denne gudinnen flyr med en stor monokkel i hendene, for å blende folkemassen og få dem til å se sin egen undergang som noe som er i sin interesse, og sin interesse i sin egen undergang.

Ser man det; allerede i 1710 ga han altså en perfekt beskrivelse av Vesten og Norge i dag!

Innlegget En grunnleggende årsak til en pågående sivilisasjonskollaps dukket først opp på Foreningen lov og helse.