Er det mulig at olje, kull og gass stammer fra fossiler?

Hvor sannsynlig er det at energien i døde planter og dyr kan konserveres nede i bakken? Døde dyr spises av åtseletere og bakterier. Disse lever av det døde materialet, og energien i organismene blir dermed brukt opp. Det samme gjelder døde planter. De brytes ned av bakterier og andre mikroorganismer. En komposthaug blir varm nettopp fordi energien frigjøres under nedbrytingen.

I en gress- eller skogbrann brenner vegetasjonen — død eller levende — men ikke jorden. Man får ikke fyr på jord, fordi den ikke inneholder lagret kjemisk energi på samme måte. Det samme gjelder under vann. Organismene som bryter ned dødt materiale bruker energien som finnes i det. Materialet kan derfor vanskelig være et energireservoar.

Er det mulig at olje, kull og gass dannes dypt nede i bakken?

Finnes det da et energireservoar nede i bakken? Ja — temperaturen øker nedover i jordskorpen, og dypere nede finnes svært høye temperaturer. Jordens indre inneholder enorme mengder energi. Er det mulig at noe av denne energien kan bidra til å danne kull, olje og gass? Tilhengere av abiogen teori mener det.

Det finnes velkjente kjemiske prosesser der små karbonforbindelser som CO, CH₄ og korte hydrokarboner(3), under høyt trykk, høy temperatur og i nærvær av katalysatorer, kan bygges opp til større hydrokarbonmolekyler. Fischer–Tropsch-syntese (4) er en kjent industriell prosess som brukes til å fremstille syntetisk drivstoff.

Tenk selv!

I tråd med prinsippet om å undersøke både majoritetsoppfatninger og minoritetsoppfatninger (5) peker vi på at det finnes dissens på dette området. Vi overlater til den interesserte leser å undersøke argumentene nærmere og trekke sine egne konklusjoner. Er realiteten den fysisk uforklarlige posisjon holdt av myndighetene, media og akademika og folk flest eller den svært plausible forklaring til mindretallet?

(1)https://en.wikipedia.org/wiki/Nikolai_Kudryavtsev
(2)https://en.wikipedia.org/wiki/Abiogenic_petroleum_origin
(3)https://www.naturfag.no/artikkel/vis.html?tid=689055
(4)https://en.wikipedia.org/wiki/Fischer%E2%80%93Tropsch_process
(5)https://lovoghelse.no/2026/05/18/fra-majoritetslogn-til-minoritetssannhet/

Innlegget Olje, kull og gass produseres i bakken dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Og slagord: for eks. «trygg og effektiv», en absolutt løgn, ble også innført.

Den merkelige figuren Richard Aubrey White er selve personifiseringen av alt dette:

Feil narrativ? Har du noen gang sett noe mer antivitenskapelig en dette? Først,- i studien til White et al. sier de at de ikke vet hva årsaken er til den «pussige» overdødeligheten som kom i det øyeblikk man begynte å vaksinere (selv om man hinter til at må være Covid-19 naturligvis). Man vet altså ikke, men man sier samtidig at det blir feil å si at det er vaksinen. Hvis man ikke vet, hvordan kan man påstå at den mest dokumenterte hypotesen av dem alle er feil? Jo, for det er feil narrativ! «Steigan fremmer feil narrativ». De klarer ikke lenger å skjule sin egen antivitenskapelighet. Eller gidder ikke prøve, for det er jo ikke lenger noe krav til vitenskapelighet, så hvorfor bry seg? White er altså egentlig en propagandaaktør, og han kan åpent innrømme det, uten noen innvirkning på at pressen fortsetter å bruke ham (naturlig nok, for pressen er jo nå i dag også utelukkende et propagandamaskineri).

Alt dette gjelder også Det Norske Folkehelseinstituttet (FHI). For eks. ga de for ikke så lenge siden ut en studie som er helt meningsløs, og som gir et helt falskt bilde, og som de vet er falskt, men som fungerer som et propagandavirkemiddel med «faglig» alibi for stat og presse: nemlig at de vaksinerte hadde langt lavere dødelighet enn de uvaksinerte, også blant de unge. Som du sikkert vet nå var det ingen dødelighet blant unge av Covid19, ergo kan ikke en vaksine mot Covid-19 redde en stort antall liv blant unge heller. Dette vil en ungdomsskole elev forstår enkelt, så dette handler ikke om å ikke forstå, dette er med viten og vilje.

Jarle Aarstad har tatt opp dette, og det canadiske statistikeren Regina Watteel har plukket FHI-studien fra hverandre ganske grundig.

Videre kan jeg nevne FHI sin sitt verk om stråling og dets helseskader, her er saken godt dokumentert i tre deler av Einar Flydal.

FHI ser for tiden ut til å bare levere det jeg kaller tegneserie-forskning; latterlig dårlig, meningsløs eller faglig helt uholdbart, men forkledd som «noe faglig» eller «noe vitenskapelig» og egnet som propaganda eller til å dekke over farer vi heller burde vært oppmerksomme på. Tygg på det; FHI’s hovedvirksomhet er å dekke over helsefarer vi burde blitt advart mot.

Bovaer

Noe av det mest djevelske norske stat har funnet på siste årene er på flere måter tvangsinnføringen av bovaer. Covid19-vaksinene er jo mye verre på noen måter, men samtidig kunne disse i hvert fall hatt en rasjonale (teoretisk/hypotetisk), mens bovaer går utenpå alt i flere henseender: tanken på å innføre gift i kuer med tvang for å hindre dem i å rape og fise, for å redde jordklodens klima er intens fortettet galskap og djevelskap i en forening av ekstremisme som går over i noe som trolig bare kan forklares med kult-relaterte forklaringsmodeller.

Samtidig med at de jo sier bovaer er trygt og effektiv. Låter det kjent?

Trygt og effektiv, samtidig med at kuer døde og ble syke, både i Danmark og Norge, mens stat, TINE meierier og Universitet i Ås m. fl. dekker over det hele, i skjønn forening. Kjenner du også det igjen?

Ved bare en rask kikk på saken, eller ser vitenskapelig og seriøst på det som for eks. Jan Raa har gjort, ser man hvor sprøtt dette er.

Og, noen ganger er et videoklipp på 1 minutt mer enn nok for å illustrere hvor banalt det korrupte Norge har blitt:

Silje Molvær beskriver helt presist hvordan de svindler deg; norske myndigheter, korrupte Tine meierier og kjempekorrupte Bjørn Gimming, leder av Norsk Bondelag, med flere. Man kan bli forbauset (og sint) over hvor nesten barnslig banalt og simpelt man utfører svindlene i Norge nå til dags.

Forresten, vet du at det faktisk har blitt funnet opp og produsert masker for kuer? Det er ikke spøk, dessverre.

Europa med Nord-Europa, Skandinavia og UK i spissen har blitt et galehus, et galehus som noen «voksne i rommet» på en eller annen måte må få kontroll på.

Innlegget Antivitenskapelighetens tid dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Da Russland angrep Ukraina den 24.2.2022 reagerte den europeiske verden med avsky og sjokk. Selvsagt helt forståelige og fullt ut legitime reaksjoner. Sjokket aktiverte antagelig også minner fra andre kriger –samt en binær fortelling: aggressor versus offer.

I vestlige hovedstrømsmedier har konflikten konsekvent blitt presentert gjennom et normativt rammeverk der utfallet allerede er gitt:

Ukraina må vinne.

Russland kan ikke vinne.

Alt annet er uakseptabelt.

Denne holdningen er ikke en analyse: den er en forutsetning. Og når den forutsetningen er etablert så må informasjon filtreres, eksperter velges selektivt og språket må formes deretter. Dette er en slags psykologisk selvorientering som ikke nødvendigvis er ondsinnet. Men den er, eller kan være, ekstremt villedende. Og i siste instans skadelig, og føre til mye mer lidelse enn nødvendig (om lidelse da anses som nødvendig).

Norge er et lite konsensusland der gruppepsykologi slår hardt. I tillegg har mange, tro det eller ei, stor tillit til både medier og myndigheter. Selv om de siste dagers hendelser antagelig har forårsaket en liten midlertidig knekk. Nordmenn har også lav toleranse for offentlig konflikt, samtidig som vi har et ekstremt høyt moralsk selvbilde.

Vi er helt enkelt de gode.

Avvik fra dette oppleves ikke som uenighet, men som svik, illojalitet og mistenkeliggjøring.

Mennesker som utrykker tvil, eller våger seg på en realistisk analyse blir derfor nærmest stemplet som landssvikere. De er helt enkelt på feil side av historien.

Innenfor et slikt rammeverk blir språket lukket. Kompleksitet forsvinner. Usikkerhet blir uakseptabel. Alternative utfall kan ikke engang tenkes, langt mindre diskuteres.

De som forsøker å analysere krigen gjennom kapasitet, utholdenhet og interesser – slik realister som Asle Toje, Borten og Glen Diesen gjør – oppleves derfor ikke bare som uenige, men som trusler.

Diesen sier ikke at Russland har rett. Det han kommuniserer er blant annet at Russland kan oppnå sine mål. For et normativt system er dette uakseptabelt. Ikke fordi det er feil, men fordi det åpner for kompromiss. Bryter med den moralske absolutismen, og det gjør lidelsen meningsløs.

Ikke heroisk.

Mottrekket blir derfor at de som kommuniserer denne realistiske analysen må ignoreres, diskrediteres og stemples. Helst beskyldes for å spre russisk propaganda.

Vestlige medier har aldri vært nøytrale under krig. Under Vietnamkrigen var Norge patriotiske, det var først etter nederlaget at et kritisk syn fikk komme frem. Under Irakkrigen ble deres besittelse av masseødeleggelsesvåpen kommunisert som en sannhet. Når det viste seg at Irak ikke hadde disse våpnene, satt kritikken løst. Det samme skjedde under krigen i Afghanistan, dette ble sett på som fremskritt, helt til kollapsen var et faktum.

Våre medier er altså kritiske først når et prosjekt har feilet, aldri mens det pågår og krever oppslutning.

Dette gjennomsyrer nyhetsbildet i massemedia. Russland kan ikke vinne, Ukraina må vinne, og enhver tanke om kompromiss fremstår som moralsk forkastelig. Dette er ikke nøytral analyse, men normativ krigskommunikasjon.

Det er dette som er det egentlige problemet:
Når medier i et demokrati slutter å beskrive virkeligheten slik den er, og i stedet kommuniserer slik de mener den bør være, flyttes oppmerksomheten fra krigens faktiske kostnader til dens moralske begrunnelse. Lidelsene forstås, men tolereres, så lenge utfallet anses som moralsk riktig.

Nyhetssendingen jeg her skal ta utgangspunkt i, illustrerer dette mønsteret i konsentrert form. Den viser hvordan språk, utvalg av stemmer og mangelen på analytisk distanse ikke først og fremst opplyser, men former publikums forståelse. Ikke ved å lyve direkte, men ved å gjenta ett normativt narrativ så konsekvent at andre perspektiver blir utenkelige.

Det er flere år siden jeg så på NRK, men jeg stakk allikevel innom søndag morgen. Av ren nysgjerrighet ville jeg se hvordan de dekket Mette-Marit og Epstein-filene.
Dessverre ble jeg sittende lenge nok til også å få med meg deres dekning av den siste utviklingen i Ukraina-krigen.

Innholdet i denne sendingen var så gjennomsyret av politisk narrativ og normativ krigskommunikasjon at det knapt kunne vært verre – i alle fall ikke i et land som fortsatt kaller seg et demokrati.

Riktignok hadde jeg ikke høye forventninger til NRK i utgangspunktet. Men at det var så ensidig, så skråsikkert og så fullstendig blottet for analytisk rom, satte meg helt ut.

Programlederen introduserer reporteren i Kyiv ved å vise til ødelagt energiinfrastruktur og russisk bombing, samtidig som det nevnes at bombingen har vært stanset frem til denne dagen. Dette skaper et uklart bilde av årsak og tidslinje.

Reporteren beskriver deretter en reell og alvorlig situasjon: tjue minusgrader, manglende varme og mennesker som forlater byen. I denne sammenhengen omtales også omfattende angrep på energisystemet. Først senere fremkommer det at det konkrete strømbruddet i dette tilfellet skyldtes teknisk svikt i kraftnettet.

For seeren blir skillet mellom krigshandling og teknisk sammenbrudd uklart. Ikke fordi det blir sagt direkte, men fordi språk, rekkefølge og kontekst gjør russisk bombing til den implisitte forklaringen.

Videre hevder reporteren at alle han snakker med ønsker slutt på krigen, at nesten ingen tror den kan ta slutt, og at ingen er villige til å gi fra seg territorium. Dette fremstilles uten forbehold eller nyanser.

Resultatet er et selvmotsigende, men normativt konsistent narrativ: full krigstretthet kombinert med total kompromissløshet.

I militær og strategisk kontekst beskrives dette som stalemate – en fastlåst slitasjekrig der kostnadene øker, men ingen vei ut artikuleres. At et slikt utgangspunkt brukes som ramme for videre eskalering, snarere enn refleksjon og diplomati, er i seg selv oppsiktsvekkende.

Videre forteller reporteren at, til tross for kulden, har mange valgt å bli igjen i Kyiv, som en måte å holde byen i gang, og dermed gjøre sin egen innsats for krigen. Slik blir lidelse og mangel på handlingsrom omformet til moralsk heroisme.

Det som fulgte i studio, var nok en forsterkning av det samme budskapet.

Først slapp NRK til en representant for den ukrainske forening i Tromsø. Budskapet var entydig: Ingen ukrainere er villige til å gi fra seg territorium, men alle ønsker at krigen skal ta slutt. Eventuelle forhandlinger kan ikke innebære at Ukraina taper territorium. Zelenskyj bekrefter dette budskapet. Altså en ny åpenbar selvmotsigelse.
Å ønske slutt på krig, men samtidig avvise enhver form for kompromiss, er selve definisjonen på en fastlåst situasjon.

Deretter kommer Knut Hauge, pensjonert diplomat og Russland-ekspert. Det han leverte, var ikke analyse eller diplomati, men absolutte påstander.

Ifølge Hauge har Russland allerede tapt krigen. Problemet er bare at Vladimir Putin ikke har forstått det. Neste steg for å «vinne» krigen er derfor – implisitt – å få Putin til å innse sitt nederlag.

Dette er ikke strategi. Det er ønsketenkning formulert som psykologisk innsikt.

Hauge hevder videre at Russland har tapt enorme mengder soldater (1,2 millioner). Dette tallet er selvsagt umulig å verifisere. Han forteller at Putin nå er presset opp i et hjørne, og at Russland i realiteten står på randen av økonomisk sammenbrudd. Samtidig avviser han fullstendig muligheten for at forhandlinger kan føre frem, mulighet for kompromisser eller alternative utfall.

Dette er moralsk mobilisering. Han hjelper ikke seerne til å forstå mekanismene i krig – hva som faktisk driver den. Han formidler i stedet at krigen fortsetter fordi fienden er dum, gal eller ute av stand til å forstå sitt eget nederlag.

Narrativet er så tett knyttet til identitet og moral at det ikke lenger finnes mentalt rom for tvil, nyanser eller motargumenter.

For å styrke sin egen autoritet legger han til at han snakker russisk og følger russiske medier, hvor det angivelig nå kommuniseres full krise.

Dette er et klassisk autoritetsgrep: epistemisk overlegenhet uten transparens. Det han ikke reflekterer over, høyt i alle fall, er at russiske medier – akkurat som vestlige – er gjennomsyret av krigskommunikasjon og propaganda. Å lytte til dem gir ikke automatisk analytisk innsikt. Som tidligere toppdiplomat i Russland vet han selvsagt dette. Men han unnlater å nevne det.

NRK – en kanal som mange fortsatt oppfatter som nøytral, balansert og etterrettelig, serverer altså nyheter gjennom et helt fastlåst normativt rammeverk til sine seere.

Når statlige medier kommuniserer krig som et moralsk drama uten utgang, der kompromiss fremstilles som umoralsk og alternative utfall som utenkelige, låses både opinion og politikk. Hvor lenge kan en krig uten mentalt rom for avslutning vare? Svaret er altfor lenge – mye lenger enn «nødvendig».

Og mens kommentatorer allerede har avgjort hvem som «vinner», forsvinner ett faktum fullstendig fra samtalen:

Taperne er menneskene.
Ukrainske og russiske.
Sivile og soldater.

Jo lenger krigen varer, desto flere dør – uten at utfallet kan garanteres.

Innlegget «Putin forstår ikke at han har tapt krigen» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

1. I august 2019 promoterte Blackrock, verdens trolig mektigste finansinstitusjon, at situasjonen man befant seg i var av en slik art at man trengte en gigantisk krise for å redde seg ut,
2. 18. okt. 2019 ble det holdt en stor og prominent skrivebordsøvelse kalt Event 201, hvor man øvde på et koronavirusutbrudd,
3. 13. desember viste norske myndigheter at de hadde hastverk av en eller annen grunn, fordi de i «hu og hast» fremmet et forslag til endring i bioteknologiloven, en endring som gjorde at genterapien, som «vaksinene» mot Covid-19 egentlig er, fikk unntak fra lovgivningen, og som gjorde det mye enklere å potensielt få til en masseutrulling av gentertapi-«vaksiner» hvis det skulle inntreffe behov i fremtiden,
4. og fremtiden var ikke langt unna, den inntraff noen få uker senere da det i januar ble erklært koronautbrudd i Wuhan, og allerede i mars 2020 da de store legemiddelselskapene kunne proklamere at de ifm. «pandemien» nå hadde startet arbeidet med utviklingen av nettopp mRNA-vaksiner som sannelig var en slik genterapi nevnt i punktet over.

Vi kunne lagt til i tidslinjen at Bill Gates, en mann svøpet i hell og lykke, også hadde tittet i glasskulen i desember 2019:

Vi har skrevet om øvelser før: Øvelse Dark Winter og øvelse COVID19 – Foreningen lov og helse

Poenget er at det kan være god grunn til å få hjertet i halsen når det settes i gang med store øvelser. Selv om øvelser ofte har helt redelige motiver, altså at man vil være godt forberedt på naturlige hendelser, kan det slik som med Covid-19 og Event 201 være et tegn på at noe er planlagt.

Og nå øves det igjen, og nå er det Helsedirektoratet:

Man kan legge til i ligningen at Helsedirektoratet var blant de viktigste organene for den åpenbart planlagte og politiske pandemien i 2020, at det har vært et durabelig stress med å få på plass WHO’s Pandemitraktat nå før 2025, og at det har vært alle mulige tegn på at neste runde skal bli fugleinfluensa, blant annet med en rekke innslag av ellevill propaganda.

Hos Helsedirektoratets oppslag om øvelsen hevder man å vite at det er økende risiko for at det skal spres mellom mennesker:

Både Verdens helseorganisasjon (WHO) og Folkehelseinstituttet vurderer at det er liten, men økende risiko for at fugleinfluensa skal smitte mellom mennesker.

Da er det bare å vente i spenning. Jeg klarer ikke å fri meg helt fra minnet om pandemiøvelsen SPARS 2025-2028 fra 2017:

Er det dette vi hadde i 2020, eller venter det nå straks en aldri så liten fugle-SPARS rundt neste hjørne?

Innlegget Hjelp, nå øver de på pandemi igjen dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Datteren til en kjær venninne har de siste årene gjennomgått en juridisk og medisinsk kjønnsendring. Hun ble født jente, men identifiserer seg i dag som mann, har endret navn og går nå på testosteronbehandling. Dette til tross for en kompleks og sårbar bakgrunn preget av psykiske utfordringer, et turbulent forhold til faren, og mange år med følelse av utenforskap.

I dag står moren igjen – utslitt, uforstått og alene med spørsmålene systemet aldri tok på alvor.

Det som opprører meg er ikke denne jentas indre kamp, alle ungdommer går igjennom identitetskriser og et slags hatforhold til sin egen kropp, det som opprører meg og skremmer meg er systemets passivitet. Ingen har forsøkt å forstå hvorfor hun føler som hun gjør. Ingen har stilt spørsmål ved årsakene. I stedet har man tilbudt enkle, irreversible løsninger – og gitt kroppen skylden for en følelse som kommer fra sinnet. 

Biologi er ikke en tildeling

I dagens samfunn blir unge lært at kjønn er flytende, subjektivt og konstruert. Det kalles gjerne “kjønnstilhørighet”, og man får høre at kjønn blir tildelt ved fødselen – som om det er en administrativ formalitet.

Men dette er helt absurd og vitterlig ikke sant.

Alle vet at kjønn ikke oppstår ved fødsel. Det bestemmes ved befruktning – i DNA-et, i hver eneste celle i kroppen. Å ignorere denne biologiske virkeligheten for å støtte opp under subjektiv opplevelse, er ikke inkludering – det er fornektelse av virkeligheten.

Og resultatet er at disse ungdommene får feil behandling.

Traumene som ble forbigått

Denne unge kvinnen hadde en fraværende og ifølge moren manipulerende og emosjonelt utilgjengelig far. Foreldrene skilte lag da hun var svært liten, og farens tilstedeværelse har siden vært minimal – og utrygg. Storesøsteren har et annet forhold til far. Lillesøster, derimot, sliter tungt med farsrelasjonen og bruker ham aktivt i konflikter med mor.

I ungdomsårene var hun sosialt isolert. Rundt 14-årsalderen fortalte hun at hun var lesbisk. Det ble møtt med støtte og forståelse. Kort tid etter begynte hun å si at hun var gutt. Hun fikk diagnosen “kjønnsdysfori” og ble etter noen år satt på testosteron av det offentlige helsevesenet.

Men hvorfor undersøkte ikke helsevesenet hva som egentlig lå bak denne identitetsreisen?

Hvorfor så de ikke sammenheng mellom barndommens brudd, psykisk smerte, følelsen av å være uønsket og dette behovet for å bli “noe annet”?

I stedet for å utforske denne utviklingen i lys av hennes relasjonstraumer og psykiske sår, ble hun møtt med et system som tilbød enkle svar: Du lider av kjønnsdysfori – her er en resept på testosteron.

Er dette virkelig helsevesenets oppgave? Å sementere en identitet før man har utforsket hva som ligger bak den?

Hva slags behandling er dette?

At en ungdom med dyp psykisk smerte – muligens som følge av utrygg oppvekst og emosjonell forsømmelse av sin far– blir satt på irreversible hormonbehandlinger, uten at man i det hele tatt stiller spørsmål ved traumenes rolle i selvopplevd identitet, er en medisinsk og etisk skandale.

Det er også viktig å huske at slike behandlinger ikke er uten risiko. Testosteron endrer kroppen permanent. Fertiliteten svekkes, og bivirkningene er både fysiske og psykiske. Samtidig viser nyere forskning at mange unge som identifiserer seg som trans i ungdomstiden, i voksen alder viser seg å ha andre underliggende utfordringer – eller angrer.

Keira Bell – det er for sent å angre

Mønsteret er ikke unikt. I Storbritannia vant Keira Bell frem i retten etter å ha saksøkt den kjente Tavistock-klinikken. Hun ble satt på pubertetsblokkere som tenåring, og senere testosteron, uten at klinikken utforsket årsakene til hennes kjønnsforvirring.

I dag sier hun:

«Jeg ble ikke hjulpet – jeg ble bekreftet. De undersøkte aldri hvorfor jeg hadde det så vondt inni meg.»

Hun angrer dypt, og hennes sak har fått konsekvenser for britisk helsevesen. I Norge har vi ennå ikke tatt denne debatten på alvor.

Eksplosiv vekst – hvorfor?

Tall fra England viser at antallet jenter som henvises til kjønnsidentitetsklinikker har økt med over 4 000 % på ti år. Det er ikke en jevn økning på tvers av kjønn – det er en eksplosjon av jenter i tenårene. Hva skyldes dette?

Hva skjer med jenter som vokser opp i et stadig mer pornofisert, presset, prestasjonsorientert samfunn, samtidig som de sliter med traumer og relasjonsbrudd? Er det mulig at “trans”-identitet i mange tilfeller tilbyr et slags utløp – en flukt fra en smertefull virkelighet? At man blir tilbudt et miljø der man endelig føler en slags tilhørighet? 

Morens fortelling

Moren til jenta er i dag et nervevrak. Hun har gjort alt hun kan for å støtte barnet sitt. Slitt seg selv ut fysisk og mentalt med en underliggende frykt for å miste barnet sitt totalt. Til tross for all kjærlighet og støtte har relasjonen blitt snudd på hodet. Det opprinnelige navnet – gitt i kjærlighet – er forkastet. Det nye guttenavnet må brukes, sammen med “han”, og enhver tvil, undring eller motstand blir møtt med beskyldninger om manglende respekt.

Hun sier:

«Jeg har akseptert og elsket ham gjennom alt. Men nå føler jeg meg psykisk mishandlet. Jeg må gå på nåler i mitt eget hjem. Hvis jeg sier én feil ting, snur alt.»

Det er faren – som aldri er til stede – som trekkes inn i alle diskusjoner. Moren blir gjort til syndebukk for alt. Og helsevesenet? De støtter en irreversibel medisinsk behandling av en frisk kropp, uten å stille ett eneste spørsmål ved psykologien bak.

Et system som svikter

En tenåringsjente med depresjon og traumer ville aldri fått kosmetisk kirurgi eller steroider som løsning. Men med kjønnsdysfori er reseptblokken raskere enn vurderingene.

Dette representerer en ny type overgrep – et institusjonalisert svik forkledd som aksept.

Vi burde hjelpe unge til å akseptere sin kropp, forstå sin historie og hele sine sår. I stedet tilbyr vi dem hormoner og identitetsmarkører – som et plaster på traumer vi ikke tør snakke om.

Hvor går vi herfra?

Vi må våge å stille de vanskelige spørsmålene. 

Hvem har ansvar for å undersøke årsaken til en ungdoms selvforståelse når den kolliderer med biologisk realitet? Hvem beskytter foreldrene? Og hvem våger å si imot et stadig mer rigid system som har gjort kjønnsidentitet til et hellig tabu?

• Er det virkelig mulig å være “født i feil kropp”?
• Hvorfor ser vi denne eksplosive veksten, særlig blant unge jenter med psykisk sårbarhet?
• Hvem har ansvaret for å utrede, støtte og beskytte – før irreversible skritt tas?
• Vet vi at man faktisk blir lykkeligere om man «skifter kjønn»? Løser det problemet?

Dette handler ikke om hat mot de som er annerledes og opplever seg selv som noe annet enn det de er. Det handler om kjærlighet. Om ansvar. Og om et dypere spørsmål: Hva gjør vi når samfunnet har gjort følelser til sannhet og kroppen til en fiende?

Kjærlighet er ikke å bekrefte alt et menneske føler. Kjærlighet er å tørre å stå i sannheten – selv når den er ubehagelig. Og ekte støtte er å hjelpe noen å helbrede, ikke å kutte, endre og fornekte den de er.

Innlegget «Jeg ønsker bare at du skal være lykkelig – men er du det, nå som du er gutt?» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

https://www.opprop.net/nei_til_bovaer_i_norsk_landbruk

Vi minner i den anledning også om gjennomgangen til professor i mikrobiologi Jan Raa om tematikken

Her er teksten som følger med oppropet til Lise Holm:

Nei til bruk av Bovaer i norsk landbruk!
18. juni skal Stortinget stemme over et forslag fra Bondelaget som innebærer at alle norske kyr må få tilsetningsstoffet Bovaer i fôret sitt fra 2026. Dette mener vi som forbrukere er feil vei å gå – både for dyrevelferd, folkehelse og fremtidens landbruk.

Kua er ikke problemet. Den norske kua er en del av et bærekraftig kretsløp og spiller en viktig rolle i vår matproduksjon og kulturlandskap. Det er lite uavhengig forskning som viser at Bovaer er trygt eller sunt – verken for kua eller for oss som spiser produktene. Likevel foreslås det nå at dette skal bli påbudt, uten mulighet for bøndene til å velge andre veier.

Vi må være føre var. Det er ikke riktig å innføre et kjemisk tilsetningsstoff i all norsk melk og kjøttproduksjon uten å forstå konsekvensene fullt ut. Klimamål må ikke gå på bekostning av dyrevelferd og matsikkerhet.

Gi norske bønder frihet! Norske bønder må kunne velge klimavennlige løsninger uten å presses til bruk av tiltak som kan oppleves som dyreplageri. Det må være mulig å bidra til klimaløsninger uten å risikere økonomisk ruin eller gå på akkord med etisk dyrehold.

Innlegget Opprop mot bovaer dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Jeg har ofte hevdet at de som tror de styrer menneskeheten, opererer på et bemerkelsesverdig lavt emosjonelt og åndelig nivå. Makt og kontroll appellerer til de store egoene, men de mangler bevissthet om hvem de egentlig er og hvilken rolle de spiller i den større sammenhengen. Er de onde, eller bare fullstendig desillusjonerte?

Ondskap er et komplekst og dyptgående begrep som kan defineres på ulike måter, avhengig av perspektivet man legger til grunn – enten det er filosofisk, psykologisk, teologisk, politisk eller hverdagslig. I denne sammenhengen ønsker jeg å se på ondskap fra et politisk og samfunnsmessig ståsted, men tillegge det et åndelig ikke-dualistisk perspektiv.  

Politisk og samfunnsmessig ondskap kan manifestere seg på bl. annet følgende måter:

• Totalitære regimer som undertrykker og dreper sine egne innbyggere.
• Maktmisbruk der eliten skader samfunnet for egen vinning.
• Propaganda og manipulasjon som leder folk til å akseptere eller delta i umoralske handlinger.

Historien viser at de fleste lands «overhoder» har operert etter et eller flere av disse prinsippene, med få unntak. Og de vil fortsette med det – inntil de hever sin egen bevissthet og innser at verden ikke er annet enn en projeksjon av menneskehetens samlede åndelige og emosjonelle modenhet.

Ledere kan bare utøve makt fordi vi kollektiv gir den til dem. Når vi tror på frykt og separasjon, vil vi alltid skape ledere som reflekterer nettopp det. Det er først når vi selv våkner og forstår at våre ledere er et speil på vårt eget bevissthetsnivå at endring er mulig.

Verdens maktstruktur- en illusjon?

Ifølge ikke-dualistiske åndelige tradisjoner, er verden vi opplever en illusjon, et gigantisk teater der rollene er nøye fordelt for å opprettholde separasjon, frykt og kontroll. Hvordan denne illusjonen har oppstått krever en del plass å forklare, men veldig enkelt har vi glemt vår egen opprinnelse, hvor vi kommer fra og hva vi faktisk er. I disse tradisjonene forklares vi som ren ånd som aldri kan separeres fra hverandre, og som alltid er forent med kilden til vår opprinnelse.  I det øyeblikket vi trer inn i den fysiske og dualistiske verden glemmer vi hvem vi egentlig er. Vi forveksler vår sanne åndelige natur med den midlertidige identiteten egoet skaper for oss, og mennesket baserer derfor hele sitt eksistensgrunnlag på illusjonen om separasjon fra vår opprinnelige kilde. Denne illusjonen er det som gjør verdens maktstrukturer mulige. For så lenge vi tror på separasjon, er vi fanget i frykt – og frykt er det kraftigste verktøyet for kontroll. 

Når vi ser på verdens mektigste personer gjennom denne linsen, blir det tydelig at de fungerer som voktere av denne illusjonen, enten bevisst eller ubevisst. Noen spiller rollen som tyranner, andre som helter, men alle bidrar til å opprettholde det samme systemet. 

Vår verdens ledere fremstår ikke som kloke og sinnrike, men snarere som sjelløse forvaltere av et system som opprettholder illusjonen om makt. De vibrerer på en lav frekvens, fanget i sin egen tro på separasjon og kontroll. Hvorfor tror de at de kan styre menneskeheten? Fordi de er like fanget som oss i den illusjonen de forsøker å kontrollere.

Gjennom politiske vedtak, mediekampanjer og fryktbaserte narrativer forsøker de å opprettholde et system som gir dem autoritet. Men deres autoritet er en konstruksjon – en projeksjon av et ego som klamrer seg til makt fordi det frykter sitt eget tomrom. 

Disse lederne er ikke mektige – de er dypt forvirrede. De tror at kontroll kan erstatte sann forståelse, og at ytre strukturer kan kompensere for en indre mangel.

Så hvorfor lar folk seg styre av disse egotripperne? Fordi illusjonen er konstruert for å holde oss fast i lavfrekvente tilstander – frykt, sinne og avmakt. For å bryte fri må vi gjennomskue spillet. Veien ut handler ikke om å bekjempe dem, men om å avsløre det fundamentet de bygger sin makt på – en løgn om separasjon, frykt og mangel.

Bill Gates – illusjonen om å være Gud

Bill Gates fremstår ikke lenger bare som en teknologigründer – han har inntatt rollen som en global arkitekt, en selvutnevnt frelser som mener han kan kontrollere menneskeheten gjennom teknologi, medisin og politikk. Han er en av de tydeligste representasjonene av egoets illusjon om total makt. Han investerer milliarder i vaksiner, overvåkningssystemer og klimamanipulasjon. Han tror han forstår livet bedre enn andre, men det er ikke tilfellet, han er fanget i en dyp eksistensiell misforståelse – troen på at han kan skape en bedre verden gjennom å kontrollere den.

Men hva slags verden er det han forsøker å skape? En verden der mennesker behandles som biomasse, en ressurs som må reguleres og optimaliseres. En verden der sykdommer ikke forhindres gjennom naturlig helse, men gjennom laboratoriedesignede løsninger som holder folk permanent avhengige av systemet. En verden der befolkningsvekst er en trussel, og der teknologi er løsningen på alle problemer – fordi han selv mangler forståelsen av den iboende intelligensen i livets naturlige sykluser.

Men livet kan ikke kontrolleres – det kan bare forstås og respekteres. Jo mer vi forsøker å tvinge det inn i menneskeskapte systemer, jo mer ubalanse vil vi skape. 

Men finnes virkelig makt i det materielle? Sannhet og frihet kommer ikke gjennom kontroll, men gjennom forståelse og tilgivelse. Gates tror han er en guddom fordi han har makt over strukturer, men i virkeligheten er han dypt fanget i sin egen frykt – frykten for kaos, for tap av kontroll, for sin egen utilstrekkelighet. Hans prosjekter avslører ikke visdom, men en desperasjon etter å styre noe han ikke forstår. I dette perspektivet stammer ikke handlingen hans fra ondskap, men i fra en overbevisning om at det er han som vet best. Han ser ikke at frykten for det ukontrollerbare er en illusjon skapt av hans eget ego. I stedet forsøker han å skape trygghet gjennom total dominans.

Det er nettopp dette som gjør ham farlig. Fordi han tror han handler for menneskehetens beste, vil han aldri stille spørsmål ved sitt eget verdensbilde. Han har omringet seg med et ekkokammer av forskere, politikere og mediekanaler som alle bekrefter hans narrativ. Og slik fortsetter illusjonen – ikke bare hans egen, men den han påtvinger verden.

Så hvordan møter vi en slik illusjon? Ikke med frykt eller hat, men med forståelse for hva det egentlig er – en projeksjon av det separerte sinnets desperate forsøk på å bli Gud i en verden der det har glemt sin sanne natur.

Klaus Schwab – Arkitekten bak fremtidens illusjon

Schwab er kanskje den tydeligste representanten for den teknokratiske visjonen om en fullstendig styrt verden. Hans Great Reset-agenda er ikke bare et politisk prosjekt, men en direkte manifestasjon av en fryktbasert virkelighetsforståelse der mennesket må kontrolleres for sitt eget beste. I Schwabs fremtid er kontanter en saga blott, privatliv en relikvie, og din helse, bevegelsesfrihet og økonomi styres av et sosialt kredittsystem designet for å belønne lydighet. 

Hans visjon er preget av en fundamental mistillit til mennesket og dets evne til selvregulering. Dette er en typisk ego-strategi, der løsningen aldri er indre erkjennelse, men ytre maktstrukturer. Han søker å skape en fremtid hvor fri vilje blir erstattet med algoritmer, der helse blir administrert av bioteknologi, og der livets mening reduseres til systemoptimalisering.

Schwabs tilnærming er en projeksjon av egoets frykt for det ukontrollerbare, det spontane og det autentiske. Han ser ikke mennesket som en åndelig enhet med iboende visdom og kraft, men som en ufullkommen maskin som må oppgraderes, administreres og minimaliseres. Han baserer sin visjon på mangel – mangel på ressurser, mangel på disiplin, mangel på orden – og tror løsningen er å bygge et system som eliminerer denne mangelen gjennom total overvåkning og kontroll. Schwabs ultimate mål er ikke bare overvåkning, men en verden der biologien selv blir en plattform for kontroll – der mennesket oppgraderes som en softwareoppdatering og dermed mister sin forbindelse til den naturlige livskraften.

Schwab har erstattet den guddommelige kjærligheten med menneskeskapt orden. I hans verden er det ikke rom for den frie, uforutsigbare flyten av kjærlighet og kreativitet, kun for det planlagte, det kalkulerte, det forutsigbare. Men han er bare en arkitekt – hans visjoner krever håndverkere som kan bygge systemet. Og det er her kunstig intelligens, bioteknologi og sentraliserte digitale systemer kommer inn.

Schwab speiler egoets evige konflikt: frykten for kaos og tap av kontroll, som ironisk nok fører til mer splittelse og lidelse. 

Hans prosjekt kan derfor aldri lykkes på et dypere plan. Illusjonen kan aldri erstatte sannheten.  

Ursula von der Leyen – teknokratiets yppersteprestinne

Ursula von der Leyen er en av de mest interessante skikkelsene i det moderne teknokratiet. Hun er ikke folkevalgt, men styrer EU som en keiserinne, overbevist om at hun – og hennes byråkratiske apparat – vet bedre enn Europas innbyggere hva som er best for dem, eller enda verre, hun bryr seg ikke. Hun er et produkt av et system der makt ikke lenger er forankret i demokratisk legitimitet, men i nettverk av økonomiske og politiske interesser. Hennes ego velter seg i anerkjennelsen fra det publikum som støtter hennes agenda. 

Hennes tro på vaksiner er nærmest religiøs. Ikke som et helseverktøy, men som en vei til frelse – et symbol på menneskets triumf over naturen. Hun mener det er etisk uakseptabelt å ikke vaksinere seg, og ser ingen problem med at kontraktene mellom EU og Pfizer forblir hemmelige, til tross for at europeiske skattebetalere finansierer dem. At hun tilfeldigvis er gift med en mann som forsker på mRNA-teknologi, er selvsagt en ren tilfeldighet. Kanskje det avslører at hennes tro ikke er religiøs i det hele tatt, men en fasade for makt og kontroll?

På samme måte ser hun energi som noe statene ikke har eierskap til. Og i et åndelig perspektiv har hun rett – ingen kan eie jordens ressurser. Men hennes tilnærming er ikke basert på frihet, men tvang. For henne er det selvsagt at Norge, som ikke er medlem av EU, likevel har en “moralsk plikt” til å levere energi til kontinentet – uavhengig av hvordan det påvirker nordmenns egen forsyningssikkerhet. De som stiller spørsmål ved dette, møtes med byråkratisk tåkeprat og sanksjoner.

Von der Leyen representerer en type makthavere som ikke trenger folkelig støtte, fordi de styrer gjennom institusjoner, nettverk og økonomiske bindinger. Hennes posisjon er ikke bygget på karisma eller politisk appell, men på det rene faktum at de rette kreftene har plassert henne der. Hun er ikke en visjonær leder, men en administrator av en agenda hun selv kanskje ikke engang fullt ut forstår rekkevidden av. I alle fall ikke i et åndelig perspektiv.

Som med Bill Gates og Schwab, er hennes drivkraft kanskje ikke ondskap, men en dyp frykt for kaos og et desperat behov for å kontrollere det. Troen på at verden må styres strengt, at mennesker må disiplineres gjennom lover, medisinske intervensjoner og energireguleringer, fordi de ikke er i stand til å ta vare på seg selv. Dette er egoets illusjon – en overveldende frykt for å dø – og med det troen på at kontroll skaper trygghet. 

Men trygghet finnes ikke i byråkratisk tvang. Den finnes ikke i lukkede vaksineavtaler eller påtvungne energikvoter. Og de som tror de kan frelse menneskeheten gjennom makt, vil alltid ende opp med å skape mer av det de frykter – fordi de selv er fanget i illusjonen om separasjon, makt og kontroll.

Joe Biden – En marionett uten sjel

Jo Biden er gammelt nytt, men etter fire år som verdens mektigste mann, må han likevel nevnes. Han var aldri en leder i ordets rette forstand. Han var en skygge av et system som fungerer i bakgrunnen, en tom figur som fremsto som president, men uten reell autoritet. Hans offentlige opptredener var preget av forvirring, usammenhengende fraser og en konstant følelse av at han selv ikke visste hva han holdt på med. Likevel var han plassert i verdens mektigste posisjon. 

Biden var en manifestasjon av et system som ikke lenger trenger karismatiske ledere, men kun symbolske representanter for makten. Han var et tomt skall, en biologisk enhet som leste opp ferdigskrevne taler og signerte det han fikk beskjed om. Hvem han var spiller ingen rolle – han var en utstillingsdukke for en agenda som langt overgikk ham selv. 

I motsetning til Trump, som kjemper mot systemet med systemets egne midler, var Biden en villig brikke. Han utfordret ingenting, han eksisterte kun som et verktøy for de kreftene som trekker i trådene. Han representerte en illusjon av stabilitet, samtidig som han «ledet» USA dypere inn i kaos.

Men hva symboliserer han på et dypere plan? Biden viste oss hvor tomt og meningsløst det verdslige spillet egentlig er. Han representerer ikke ondskap i klassisk forstand, men fraværet av autentisitet. Han var et speilbilde av en verden som har gitt opp sin egen vilje og lar seg styre av skjulte krefter.

Ledere som Biden eksisterer kun fordi folk fortsatt tror på autoritetens illusjon. Men hva skjer når vi ser gjennom det? Når vi innser at han er et symptom, ikke en årsak? Når vi slutter å lete etter ledere og i stedet tar ansvar for vår egen oppvåkning?

Løsningen ligger ikke i å bytte ut en marionett med en annen, men i å gjennomskue selve marionettspillet. Biden er ikke viktig – det som er viktig er at vi slutter å la slike figurer definere vår virkelighet.

Donald Trump – Opprører eller brikke i spillet?

Donald Trump er kanskje den mest polariserende skikkelsen i moderne tid. Elsket av sine tilhengere, hatet av sine motstandere – fremstilt enten som redningen fra globalistene eller selve symbolet på kaos og egoets selvforherligelse. Men hva representerer han egentlig?

Trump er drevet av motstand. Han bygger sin eksistens på kampen mot de korrupte elitene, de falske mediene og det etablerte systemet. Han er et speilbilde av massesinnet – sinne, frustrasjon og opprør mot en verden der folk føler seg lurt og manipulert. Og han vet hvordan han skal spille på disse følelsene.

Men er han virkelig en trussel mot systemet, eller bare en brikke i det?

På overflaten utfordrer han globalismen, men spiller samtidig etter de samme reglene. Han støttet Operation Warp Speed, som presset eksperimentelle vaksiner på befolkningen i rekordfart. Han hevder å være en frihetens forkjemper, men ga likevel Big Pharma frie tøyler. 

Trump er ikke en bevisst oppvåknet leder – han er en manifestasjon av motstandens energi. Han kjemper, angriper og polariserer, men transcenderer ikke systemet. Han er fanget i spillet, troen på at makt kan beseires med mer makt, at fiender må knuses, at seier kommer gjennom dominans. Og på den måten opprettholder han den samme dynamikken han hevder å bekjempe.

Han er et tydelig symbol på egoets kamp mot egoet. Han er sinne som møter sinne, illusjon som møter illusjon. Ikke en løsning, men en katalysator – en figur som tvinger folk til å velge side, men som i seg selv aldri kan bringe virkelig forandring.

Den sanne løsningen ligger ikke i å kjempe mot systemet, men i å se gjennom det. Å forstå at både Trump og de han kjemper mot er to sider av samme mynt. Ingen av dem tilbyr en vei ut – de holder oss fanget i narrativet, i illusjonen om konflikt og seier.

Når vi ser Trump uten illusjoner, kan vi le av spillet – og forstå at sann frihet aldri kan komme fra en politisk leder, men bare fra en dypere forståelse av hva vi egentlig er.

Elon Musk – Opprører eller strategisk brikke?

Elon Musk er en enigma. På den ene siden er han en av de få mektige som tør å utfordre systemet. Han eksponerer korrupsjon, latterliggjør byråkrati og river ned det etablerte narrativet med sin plattform. Han har avslørt hvordan staten og teknologigigantene samarbeidet om sensur, og peker stadig på absurditeten i politisk korrekthet og woke-ideologi. I en verden av lydige maktfigurer fremstår han som en opprører.

Men samtidig er det noe som skurrer. Kanskje fordi han i likhet med Trump, ikke har full kontroll over sine egne impulser. 

Han er til tider barnslig, provoserende og uforutsigbar. Han troller sine motstandere, men i stedet for å manøvrere seg elegant gjennom systemet, går han ofte til frontalangrep med grov humor og ukontrollerte uttalelser. Han kunne ha vært en mer målrettet kritiker av makten, men velger ofte den billigste og mest kaotiske veien.  

Musk har plassert seg i en merkelig posisjon – han fremstiller seg som en fiende av systemet, men er samtidig dypt integrert i det. Han har kontrakter med Pentagon, han er en av de største pådriverne for AI-utvikling, og han bygger infrastruktur for total overvåkning gjennom Starlink og Neuralink. Hvordan kan en mann som advarer mot AI samtidig utvikle det? Hvordan kan han kritisere regjeringers maktmisbruk, mens han selv bygger verktøy som potensielt kan brukes til total kontroll?

Er Musk en ekte motstander av systemet, eller spiller han en kalkulert rolle? Er han en opprører som har skjønt hvordan spillet fungerer, eller en strategisk brikke som får folk til å tro at det finnes motstand innenfor systemet?

Musk viser oss at selv de som utfordrer illusjonen ofte er fanget i den. Han er ikke løsningen, men et speil på vår lengsel etter sannhet – samtidig som han fortsatt opererer innenfor spillets rammer. Han er en påminnelse om at vi ikke bør legge vår tro i noen ytre skikkelse, men heller gjennomskue spillet i sin helhet.

Erna Solberg – Maktens perfekte administrator

Erna Solberg er kanskje en av de mest effektive administratorene av global agenda i norsk politikk. Hun fremstår som moderlig, pragmatisk og tilsynelatende trygg – en politiker som “vil landets beste”. Men bak fasaden ligger en dyp lojalitet til overnasjonale strukturer, en lojalitet som langt overgår hensynet til det norske folk. 

Som statsminister var hun en pålitelig gjennomfører av pandemitiltak diktert av WHO EU og WEF. Under hennes ledelse ble samfunnet stengt ned, befolkningen utsatt for massiv fryktpropaganda, og enhver kritisk debatt effektivt kvalt. Norge ble med ett et testlaboratorium for kontrollmekanismer, alt pakket inn i “dugnadsånd” og “omsorg for de svakeste.”

Men Solberg var aldri en leder i ordets rette forstand – hun var en administrator. Hennes rolle var ikke å stille spørsmål, men å sikre at Norge fulgte en allerede utstaket kurs. 

Det ble tydelig etter pandemien, da hun verken uttrykte selvransakelse eller tok ansvar for skadene som tiltakene påførte barn, eldre og næringsliv.

Samtidig viste hun en dobbeltmoral som avslørte hennes sanne forhold til makt. Hun påla folket strenge regler, men brøt dem selv – enten det var bursdagsfeiringen eller aksjeskandalen til ektemannen. Hun prediker ansvar, men tar ikke ansvar selv. Det er et klassisk eksempel på herskermentalitet forkledd som omsorg.

Erna Solberg er et prakteksempel på hvordan moderne makt fungerer- ikke gjennom brutal undertrykkelse, men gjennom administrasjon av illusjonen om trygghet og ansvarlighet. 

Hun speiler den folkelige lengselen etter en stabil lederfigur, men bruker den tilliten til å lede befolkningen dypere inn i global kontroll og overvåkning. Der Trump og Musk skaper illusjonen av opprør, skaper Solberg illusjonen om fornuftig lederskap.

Hun minner oss om hvor lett mennesker lar seg lede av autoriteter som ikke utfordrer status quo, men heller administrerer illusjonen videre.

Jens Stoltenberg – Generalsekretær for frykt – en illusjon av makt og sikkerhet

Jens Stoltenberg er en projeksjon av den kollektive troen på frykt, kontroll og separasjon. Han representerer den dype, ubevisste overbevisningen om at verden må styres gjennom makt, militær allianser og krigsretorikk for å opprettholde «trygghet». Men denne tryggheten er en illusjon – den er basert på en tro på angrep og forsvar, som bare er to sider av samme feilaktige tankesystem.

Hans rolle som NATOs generalsekretær speilet den kollektive frykten for fiender, et sentralt element i egoets strategi for å holde menneskeheten fanget i dualitet og konflikt. Han er en manifestasjon av det ubevisste behovet for en ytre autoritet som skal «beskytte» oss, selv om denne beskyttelsen ironisk nok kommer i form av mer krig, mer våpen og mer splittelse. Han fungerer som et symbol på verdens blindhet – troen på at vi kan finne fred gjennom maktbruk, når sann fred kun kan finnes gjennom en erkjennelse av enhet.

Når Stoltenberg dukker opp i vår bevissthet som en maktfigur som driver oss mot mer konflikt, betyr det at vi selv, på et eller annet nivå, bærer på troen på krig, frykt og separasjon. For å transcendere dette må vi forstå av at han er fanget i den samme illusjonen som resten av menneskeheten.

I virkeligheten er Stoltenberg bare en brikke i spillet, akkurat som alle andre ledere vi har diskutert. Hans illusjon om autoritet vil falle sammen den dagen menneskeheten innser at fred ikke kan oppnås gjennom våpen, men kun gjennom en fundamental endring i bevissthet. Vi kan le av denne figuren som tror han styrer verdens sikkerhet, når sann sikkerhet aldri kan finnes i noe som er skapt av frykt.

Vladimir Putin – Den autoritære utfordreren – Illusjonen om en splittet verden

Putin er en skikkelse som i konsernmedia enten fremstilles som en desperat taper eller en livsfarlig trussel – men aldri noe imellom. Han er Vesten og medias nødvendige antagonist, en skikkelse som rettferdiggjør både NATO-ekspansjon, sanksjoner og et stadig mer totalitært vestlig kontrollsystem. Uten en ytre fiende ville det vært vanskeligere å overbevise folk om nødvendigheten av sensur, militær opprustning og begrensning av individuelle friheter i frihetens navn.

Men Putin er ikke bare et offer for vestlig propaganda – han spiller også aktivt sin egen rolle i dette spillet. Han kritiserer Vesten for deres imperialisme og manipulasjon, men speiler samtidig deres metoder gjennom streng sensur, militær maktbruk og statspropaganda. Hans Russland er ikke et alternativ til den globalistiske verdensordenen, men snarere en annen versjon av det samme – med et annet flagg og en annen retorikk.

I den rollen spiller han skikkelsen som bidrar til å opprettholde verdens illusjon om splittelse og konflikt. Han gir folk en ytre fiende å projisere sine egne indre konflikter på, og gir dem dermed en grunn til å forbli fanget i en verden der kamp er nødvendig. I stedet for å avsløre illusjonen om maktspill og dominans, bekrefter han den – og slik fortsetter det geopolitiske dramaet, med nye fiender og nye konflikter, men alltid det samme underliggende mønsteret.

Verken Putin eller hans motstandere ønsker egentlig å avslutte spillet – de lever av det, rettferdiggjør sin eksistens gjennom det, og holder verden fanget i en narrativ hvor fred aldri er mer enn en midlertidig våpenhvile før neste akt begynner. Selv om det kan virke som om Putin ønsker å avslutte krigen, er dette bare en del av det større spillet. Så lenge han opererer innenfor det samme maktparadigmet, er «fred» ikke en ekte transcedens av konflikten, men en midlertidig omstrukturering av den. Slik opprettholdes illusjonen om en splittet verden, der fiendskap alltid må eksistere for at makten skal bestå. 

Volodymyr Zelensky – Vestens alibi for evig kamp

Fra komiker til krigsleder har Zelensky blitt en figur som personifiserer det vestlige narrativet om den heroiske motstanden mot tyranniet. Han er ikke en selvstendig aktør, men en karakter i et større drama, hvor han spiller den nødvendige helten for å rettferdiggjøre en evigvarende konflikt. Hans reise fra underholdningsbransjen til geopolitikk avslører ikke en naturlig lederskapsevne, men snarere hvor lett det er å konstruere en fortelling som publikum kan samle seg rundt.

For Vesten er han symbolet på frihet og demokrati, men i realiteten er han lenket til dem som forsyner ham med våpen og økonomisk støtte. Hans tro på NATO som en garantist for fred avslører en manglende forståelse for alliansens sanne natur – ikke som en forsvarsorganisasjon, men som en maktstruktur som trives på eskalasjon. Han har latt seg lure til å føle seg berettiget til en uendelig strøm av ressurser, mens han i praksis kun tjener som et redskap for en større agenda.

Zelensky forsterker krigens nødvendighet i menneskers sinn. Han holder fast ved en virkelighet der fienden alltid må bekjempes, der seier kun kan komme gjennom våpen og ofre, og der frykt og hat driver historien fremover. Men krig er ikke annet enn en projeksjon av sinnets egen konflikt, og så lenge han ser løsningen i eksterne midler – i våpen, allianser og strategier – vil han forbli fanget i denne illusjonen. Han kunne ha valgt en annen vei, en vei som brøt ut av dualismen og illusjonen om seier gjennom konflikt. Men i stedet bidrar han til å sementere forestillingen om en delt verden, der krig ikke bare er uunngåelig, men ønskelig for å opprettholde illusjonen om at noen må vinne og noen må tape.

Sann seier ligger ikke i kamp, men i å se gjennom illusjonen av konflikt og innse at det aldri var en fiende der til å begynne med. Så lenge han fortsetter med å spille sin rolle som en leder i krig, vil han ikke forstå at sann fred ikke oppnås gjennom ytre midler, men gjennom en fundamental endring i bevissthet. Zelensky kunne vært en leder som brøt mønsteret, men i stedet har han blitt en av dem som holder det i live.

Jonas Gahr Støre: Administrerende direktør for Illusjonen Norge

Jonas Gahr Støre er en projeksjon av det kollektive ønsket om å bli styrt, kombinert med en dyp, ubevisst frykt for å ta ansvar for egen tilværelse. Han opererer som en administrator av et system som opprettholder illusjonen av statlig omsorg, mens det i realiteten begrenser individets autonomi.

Hans politiske tilstedeværelse speiler en mentalitet der mennesker gir fra seg makten over eget liv i bytte mot trygghet og struktur. Han fremstår som «mild», akademisk og reflektert, men dette er en fasade. Under overflaten fungerer han som en agent for den kollektive frykten for kaos – en frykt som fører til at folk aksepterer stadig mer kontroll, regulering og overvåkning. 

Skyld og frykt er de primære verktøyene egoet bruker for å holde mennesker fanget i illusjonen. Støre spiller på disse mekanismene ved å presentere seg som en ansvarlig forvalter av fellesskapet, samtidig som han utvider statens makt på bekostning av individets frihet. Hans tilnærming til politikk bygger på troen om at sentralisert kontroll er nødvendig for stabilitet, en tanke som stammer fra egoets behov for å opprettholde separasjon og hierarki.

Men akkurat som med Stoltenberg, Von der Leyen, Gates og de andre figurene i dette spillet, er Støre egentlig bare et symptom på et kollektivt tankesett – et tankesett som tror at løsningen på verdens problemer kommer ovenfra, fra institusjoner og systemer. I realiteten er det motsatt – sann frihet og fred kan bare oppnås gjennom en indre transformasjon, ikke gjennom politiske direktiver eller statlige påbud.

Støre er ikke en fiende, men en refleksjon. Han viser oss hvor sterkt vi som samfunn klamrer oss til illusjonen av at noen må styre oss for at vi skal ha det godt. Så lenge vi tror at vi trenger ytre autoriteter for å ordne opp, vil de fortsette å eksistere. Den dagen vi innser at vi aldri var avhengige av dem, vil figurer som Støre forsvinne fra historien – ikke gjennom revolusjon, men gjennom et bevissthetsskifte som gjør dem irrelevante.

Er disse lederne onde eller fanget i sin egen vrangforestilling?

I lys av min tidligere nevnte definisjon på ondskap og sett fra et åndelig -perspektiv, er ikke disse lederne egentlig onde. De handler ut fra et begrenset bevissthetsnivå, drevet av frykt, ego og en illusjon om separasjon. Fra et åndelig perspektiv er all adferd enten et uttrykk for kjærlighet eller et rop om kjærlighet – selv maktmisbruk, manipulasjon og undertrykkelse springer ut fra en grunnleggende uvitenhet om hvem de egentlig er.

I stedet for å se dem som iboende onde, kan vi forstå at de er fanget i sitt eget sinn, styrt av egoets behov for kontroll og dominans. De spiller sin rolle i det store spillet, men de er uvitende om at spillet i seg selv er en illusjon. Ondskap, er ikke en absolutt kraft, men en feiltolkning av virkeligheten – en refleksjon av menneskehetens kollektive mangel på åndelig forståelse.

Derfor er løsningen ikke å bekjempe dem med  mer hat eller frykt, men å se gjennom illusjonen, heve vårt eget bevissthetsnivå og avvise spillets regler. Når vi slutter å la oss styre av frykt og slutter å spille etter egoets dynamikk, men gjennomskuer spillets illusjon, mister de sin makt, og hele spillet kollapser.

Alt som skal til for å gjennomskue illusjonen, er en dypere forståelse av hvordan frykt, ego og separasjon skaper den.

Innlegget Verdens ledende egotrippere – en illusjon av makt og kontroll? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

En i Lov og Helse fikk et innfall av kreativitet og forfattet et lite dikt etter inspirasjon av noe lignende i kommentarfeltet til en artikkel på Document. Diktet er rettet til vår nåværende statsminister, men kunne naturligvis like gjerne vært rettet til omtrent hver eneste politiske leder i Norge.

«Fader Gahr, Du som er i Brussel-himmel,
Ditt navn æres i Davos,
Ditt WEF-rike kommer,
Og Din Vilje skjer, for vi er fratatt vår,
Gi oss en smule fra Ditt fråtse-bord,
Forlat oss i dag, så vi slipper å forlate fedrelandet,
Led oss gjerne inn i frihetens fristelse,
så vi frelses fra EU-ondskap.
For dette vårt rike er ikke Ditt,
kun avmakt og vanære i evighet.»

God jul!

Innlegget Julehilsen fra oss i Lov og Helse dukket først opp på Foreningen lov og helse.