Av Morten Walløe Tvedt, forfatter av boken Norsk statsrett, Universitet Innlandet.

Jeg drister meg til å reise en problemstilling på ny: Hvordan kan Norge innføre regler som bedre kan stille de med makt til ansvar? Jeg skrev om det i Subjekt 10. februar i år. Ingen politikere plukket opp ballen.

Tirsdag 10. februar behandler Kontroll- og konstitusjonskomiteen forslaget om å sette i gang en uavhengig granskning. Hver sten skal snus i Utenriksdepartementet. Den siste ukens avsløringer, som følge av offentliggjøring av deler av Epstein-arkivene, har avstedkommet krav om granskninger og undersøkelser av blant annet om UDs rutiner er gode nok. Hva kan en granskning lede til? I min bok Norsk statsrett fra 2024 er en viktig konklusjon at den norske Grunnloven mangler gode nok regler som kan stille de med makt til ansvar.

Før en granskning settes i gang bør vi spørre stortingsrepresentantene i Kontroll- og konstitusjonskomiteen hva de ser som mulige utfall av en slik granskning. For hva kan resultatet av en granskning bli? La oss lage et tenkt eksempel: si at granskingen leder til en konklusjon om at Utenriksdepartementet burde hatt bedre rutiner for å følge opp bevilgningene til tenketanken International Peace Institute (IPI) spesielt og andre tankesmier generelt. Jeg konkluderer ikke på forhånd her. Idéen er å diskutere hva en granskning kan lede til.

Granskningskommisjonen vil ikke kunne pålegge noen reaksjoner i seg selv, etter Stortingets forretningsorden § 19.

Grunnloven § 15 har regler om at Stortinget kan reise mistillit mot ministrene eller mot hele regjeringen. Siden diskusjonen om rutiner for å følge opp bevilgninger ligger tilbake i tid, er det mindre trolig at den sittende utenriksministeren vil være den som en eventuell mistillit retter seg mot. Hvis de manglende rutinene skriver seg til en tid da den sittende statsministeren var utenriksminister, så er det en teoretisk mulighet at det kan bli reist mistillitsforslag i Stortinget mot ham. Slik mistillit vil da måtte begrunnes med at siden det ikke var gode nok rutiner i hans tid som utenriksminister, har partiene ikke tillit til ham nå som statsminister. Mistillit er et politisk virkemiddel. Det krever politisk flertall for å vedta mistillit. Med dagens flertall på Stortinget vil hvert parti vurdere om det tjener deres politiske sak å stemme for slik mistillit med den konsekvens at regjeringen går av.

Teknisk sett kunne det være mulig å stille den eller de utenriksministerne som granskerne mener at burde ha innført bedre rutiner for riksrett. Riksretten kan dømme statsråder til å minste stillingen som statsråd, eller til bøter eller fengsel. Et mulig straffebud er ansvarlighetsloven § 10, som lyder som følger: «Med bøter eller med fengsel inntil 2 år straffes det medlem av Statsrådet som bevirker eller medvirker til at statens eiendommer eller øvrige midler ikke blir forsvarlig anvendt, eller bestyrt, eller som på annen måte viser uforstand eller forsømmelighet i sin virksomhet». Spørsmålet blir da hva som er sjansen for at de aktuelle utenriksministerne skal kunne dømmes til bøter eller fengsel etter denne bestemmelsen.

Stortingsflertallet avgjør om en statsråd eller stortingsrepresentant skal stilles til ansvar for Riksretten. Stortinget avgjør om det skal tas ut tiltale for Riksretten. Stortingsflertallet, som altså støtter regjeringen, skal avgjøre om det skal åpnes riksrettssak. Det blir dermed et politisk spørsmål om Riksretten skal kunne vurdere om resultatet fra en granskning for å idømme straff.

Påtalespørsmålet i Riksretten avgjøres politisk av stortingsflertallet. Det gjør at i dette tenkte eksempelet, er det vanskelig å se for seg at den eller de utenriksministerne som granskningen eventuelt finner at burde ha kontrollert bevilgningene bedre, skal kunne stilles til rettslig ansvar for unnlatelsen av kontroll.

Dagens styresett i Norge er basert på at regjeringen utgår fra et flertall i Stortinget. De fleste av kontrollordningene ligger til det samme stortingsflertallet. Et flertall i Stortinget skal således kontrollere sine partikollegaer i regjeringen. Grunnlovens kontrollordninger har i liten grad blitt endret og tilpasset vår samtid og det parlamentariske systemet. Det er på tide å forbedre de rettslige mekanismene for å kunne stille de med makt i Norge til rettslig ansvar. Hva tenker Kontroll- og konstitusjonskomiteen at skal komme ut av en granskning?

Innlegget Makt uten ansvar i Norge dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Riksforsamlingen etablerte suverenen Norge 17 mai 1814.

Norges legitime eiendomsmasse er ubetydelig

Et vanlig forsvar for suverens legitimitet er at landet er å sammenlikne med et borettslag der beboerne må innrette seg etter husordensreglene.

Implisitt i dette er at suverenen eier landet. Samme tankegods ligger bak standpunkter som at «Vi» eier naturressursene i Norge (gjennom suverenen).

Eiendomsrett er et større tema, men innebærer i essens råderett. Eiere kan helt eller delvis miste muligheten til å råde over sin eiendom. Dersom noen stjeler en bil råder tyven. Men den tilhører fortsatt eieren som har råderett. Suverenen Norge har begrenset nordmenns rådemulighet over sine eiendeler i tusenvis av forskrifter. Noen ganger eksproprierer suverenen eiendeler.

Den norske suverenen har stor makt og kan tvinge gjennom beslutninger om eiendeler og ressurser i Norge. Tilsynelatende eier Norge alt. Blendet av realitetene blir vi forledet til at tro at dette også er moralske eller juridiske kjennsgjerninger. Men det er forskjell på hvem som råder (de facto) og hvem som har råderett (de jure).

Den forrige suverenen ble avviklet 19/2 1814. Det er klart at suverenen som ble etablert 17 mai 1814 var uten eiendeler.
Suverenen har siden, hovedsaklig, blitt finansiert med pengeutpressing(skatt) og pengefalsk(inflasjon) og ellers selvtekt og mafialiknende forretningsmetoder som å presse vekk konkurrenter.

Noen har opp gjennom årene har gitt staten frivillige donasjoner. Kanskje har noen tilgodesett suverenen i sitt testamente. Jeg formoder få av disse var testasjonsfør. Samlet er dette neppe mye.

Samlet sett er det klart at den del av statens eiendomsmasse som er skaffet på redelig vis, er forsvinnende liten. Mot dette må påstander om at suverenen er en eiendombesitter alle må innrette seg etter avvises.

Eiendom kan ikke brukes som fengsel

En annen skranke mot dette synet er at eiendom ikke kan brukes som et fengsel. Når du stiger ombord på et tog eller fly, går på restaurant eller besøker noen hjemme, er du inneforstått med at du må innrette deg etter eierens regler og denne har stor frihet i å vise deg bort eller liknende. Dette er dog begrenset i sted og tid. Du gir deg ikke, hud og hår på livstid, når du setter deg på bussen hjem etter jobben. Sjåføren kan nekte deg å snakke i telefonen, spise iskrem eller liknende mens du sitter på bussen, men når du går av er du fri.

Eiendom er ikke noe Hotel California.

Innlegget Er suverenen Norge legitim III dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Den norske suveren «Norge», øverste herre som alle må adlyde, ble etablert 17 mai 1814.

Det ble gjort betydelige anstrengelser med eder, valg og fullmakter landet rundt for å sikre at etableringen skjedde med folkelig samtykke. Tilsvarende ville ikke blitt gjort om man etablerte andre organisasjoner som sagbruk eller rederi. Man var klar over at etableringen av en suveren er noe særskilt.

Alt tatt i betraktning er det min vurdering at organisasjonen som ble etablert 17 mai 1814 var selvbestaltet. Eidsvoldsmennene manglet mandat. Slikt mandat er umulig all den tid ingen kan livsvarig underkaste seg selv og følgelig heller ikke andre.

Er prosessen for etableringen av suverenen viktig?
Enten mener man at prosessen er likegyldig. I tilfelle underkaster man seg for eksempel om en gruppe offiserer møtes og etablerer en militær junta, en gruppe forretningsfolk møtes og etablerer et oligarki eller en gruppe kriminelle møtes og etablerer en mafia.

Eller så mener man prosessen er viktig. I så fall må man også, ærlig, vurdere om prosessen var tilfredsstillende og forkaste resultatet dersom ikke.

Frivillig opptreden. Og opptreden under press.

Mange adlyder autoriteter på refleks. Den som ikke er rettskaffen er likeglad om andre handler frivillig eller under tvang så lenge de får viljen sin. For disse gruppene er prosessen likegyldig.

Men andre vil adlyde motvillig og generelt være mer vrangvillige og mindre samarbeidsvillige overfor mafiaer, juntaer o.l. Noen få vil, åpent eller skjult motarbeide og undergrave illegitime autoriteter. Dess flere som anser suverenen å være en mafia og ikke Gud, dess svakere blir den. Det er derfor PST forfølger de som stiller spørsmål ved suverenens legitimitet.

Det er et valg å la seg begeistre av suverenen, forsvare den, bejuble den og gå rundt seg for å oppfylle dens minste vink til punkt og prikke, eller om man movillig gjør det man må for å unngå problemer og signaliserer at man handler under press.

Forståelse av verden

Beslektet med dette er folks forståelse av begivenhetene og samfunnet. For noen er skatt pengeutpressing, bank pengefalsk og krig bandeoppgjør. Noen mener det finnes to sett lov, rett og moral andre ett. Identiske handlinger tolkes ulikt.

Den som finner suverenen legitim bortfeier suverenens feil med sviktende karakter hos enkeltindivider. Den som finner suverenen illegitim mener suverenes manglende moral og rettskaffenhet ligger i suverenens natur.

Rettslige konsekvenser

Endelig har suverenens manglende legitimitet en rettslig side. Dersom suverenen som ble etablert 17 mai 1814 er uten legitimitet, er alle handlinger utført siden, uten autorisasjon. Alle lover, forskrifter, traktater, allianser, utnevnelser og avtaler er ugyldige. Eiendeler skal avhendes og fortrinnsvis leveres tilbake.

Innlegget Er suverenen Norge legitim II dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Om å adlyde

Den 17 mai 1814 ble suverenen «Norge» etablert av riksforsamlingen på Eidsvoll(1). En suveren er en person eller et organ man skal adlyde.

Som individ er vi ofte i situasjoner der vi er forpliktet å adlyde: Om vi befinner oss på andres eiendom må vi følge eierens instruksjoner om akseptabel oppførsel. I et arbeidsforhold må vi følge ledelsens instruksjoner. Vi må etterleve forpliktelsene i en inngått kontrakt m.v.
Felles for disse eksemplene er at det foreligger et direkte eller indirekte samtykke.

Er noen forpliktet til å adlyde direktiver fra suverenen Norge? Foreligger det noe samtykke?

Prosessen før riksforsamlingen:
I gudstjenester fredag 25/2 1814 ble det valgt valgmenn(2). Valgmennene fra prestegjeldene i amtene møttes senere og valgte representanter til Riksforsamlingen. Representantene fikk fullmakter til riksforsamlingen av valgmennene.

Det er flere problemer med denne prosessen:

Alle er døde

Ut i fra dette alene kan vi konstatere at ingen født etter 25/2 1814 var involvert.
Ingen som lever i dag er forpliktet av denne prosessen.

Man kan ikke avtale livsvarig underkastelse

Retten til å inngå avtaler følger av selvbestemmelsen. Det er en selvmotsigelse å bruke selvbestemmelsen til å oppheve selvbestemmelsen. Avtalen opphever seg selv. En ordinær avtale binder bestemte handlinger. Man kan ikke gyldig overlate all fremtidig vilje til en annen. Gyldige avtaler må også være rettferdige og rimelige.

Eidsvoldsrepresentantene kunne derfor ikke, ikke engang på egne vegne, etablere en suveren.

Indirekte fullmakter

Eidsvollmennene handlet med fullmakter fra valgmennene. De som stemte på valgmennene, folket, deltok ikke i utformingen av fullmaktene.

Begrenset stemmerett

Det var begrenset stemmerett i kirkevalgene 25/2. Kun menn over 25 år som var embetsmenn, brukseiere, jordeiere eller gårdbrukere hadde stemmerett og kunne være valgmenn. Yngre menn, kvinner, fattige og jordløse var avskåret fra prosessen.

Ingen nord for Steinkjer

Det var ingen representanter nord for Steinkjer. Beskjeden om valget kom for sent. Ingen i Nord-Norge ga fullmakt til Eidsvoldsmennene.

Mange inhabile

Av de få som hadde stemmerett og kunne være valgmenn og delta på riksforsamlingen var mange militære, embetsmenn og sivile med privilegier.
Disse mistet sine posisjoner når Prins Christian Frederik friga Norge 19/2 1814. Disse hadde personlig interesse av å opprette en ny suveren og var inhabile.

Naturretten gjaldt

Avslutningsvis må det bemerkes at Prins Christian Frederik 19/2 1814 gjorde Norge(3) til «terra nullius«(4) område uten suveren. Argumenter om at nordmenn hadde en nedarvet forpliktelse til underkastelse, tilbake til Harald Hårfagre, som riksforsamlingen kunne falle tilbake på må derfor avvises. Eidsvollsmennene var likeverdige borgere uten prerogativer. De hadde ikke annet å falle tilbake på enn avtaleprinsippene i naturretten.

Ut i fra ovenforstående er min konklusjon at etableringen av suverenen «Norge» ikke var legitim.

(0)https://www.pst.no/kunnskapsbank/hvem-truer-norge/ekstremister/antistatlige-ekstremister/

1)https://lovoghelse.no/2026/05/15/min-17-mai-tale/
(2)https://www.regjeringen.no/contentassets/4d2e36f676e44d2ba75758afda1a53d9/1814-regjering-og-departementer-blir-til.pdf
(3)https://1814iborg.wordpress.com/wp-content/uploads/2013/11/historiske-brev-og-dokumenter-fra-1814.pdf
(4)https://en.wikipedia.org/wiki/Terra_nullius

Innlegget Er suverenen «Norge» legitim? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

«I tiden som kommer vil mange brukere få beskjed i BankID-appen om å bekrefte identiteten sin ved å skanne pass eller nasjonalt ID-kort og eget ansikt. Dette er en del av skjerpede sikkerhetskrav og vil gjøre BankID enda tryggere på at du er du.» (1)
..
Bakgrunnen er krav fra EU og innebærer at BankID-appen kun kan brukes av personer som har gjennomført en gyldig og dokumentert ID-kontroll
..
Det er likevel ikke slik at noen mister sin BankID om de ikke gjennomfører ID-kontrollen, av hensyn til digital inkludering.

BankID utstedes av Stø AS som eies av banker i Norge. I avtalen står det at opplysningene de innhenter behandles i henhold til personopplysningsloven (3). Dette betyr at opplysningene ikke skal komme på avveie.

Avtalen sier også at avtalen med to ukers varsel etter endringer som følge av lov. Hvis Epstein-klientene beslutter at EU skal beslutte at de skal utlevere dine biometriske data så får de dem. Eller kanskje PST, etterretningen, NATO eller liknende presser Stø til å gi dem dataene. Hva gjør du med det i så fall?

Biometriske opplysninger er kategorisert som «særlige kategorier av personopplysninger» i personopplysningsloven(2). Behandling er forbudt, med en rekke unntaksbestemmelser som sikkert er benyttet. Ingen bestrider at biometriske data er sensitive personopplysninger.

Hvorfor kommer disse EU reglene?

Stø forholder seg til nye regler fra EU. Hva er motivet bak reglene? Er det et europeisk folkekrav å gjøre noe med det problemet at folk bruker elektroniske ID’er for å utgi seg for noen de ikke er? Nei, ingen på gata snakker om dette problemet.

Er det kanskje tjenestetilbyderne som har reist kravet? Neppe. Dette er et ikke-problem. Identitetstyveri i ID apper er dessuten en type problem markedet og eventuelt også rettsvesenet løser uten regler.

Så hvor kommer dette fra og hva er motivet? Når det ikke finnes gode grunner så er det kanskje noen dårlige?

Et motiv kan være å alminneliggjøre å få ansiktet skannet, på lik linje som vi aksepterer å bli kontrollert i sikkerhetskontroller på flyplasser. Et annet motiv kan være å etablere infrastrukturer, som programvare og databaser, for innsamling av biometriske data.

Epstein klientene pusher åpenlyst digital-ID som et middel for å få kontroll på massene (4).

For eksempel individer som ikke synes om at Tony Blair var førende i å starte den grunnløse krigen mot Irak.

Ihre papiere bitte (5)
Med dine biometriske data på avveie kan du når som helst, med eller mot din vilje identifiseres og linkes til mappa di.

Mappa di
Snowden påpekte allerede i 2013 at Epstein klientene spionerer på folk og samler alle mail, sms, chat mv.

Dette har siden blitt mye værre. Spionasjen er satt ut til private, som Palantir, som opererer med offentlig finansiering uten innsyn. Du kan være sikker på at de har en virtuell AI produsert mappe av deg basert på en mengde opplysninger du ikke visste de hadde. Denne mappen kan umiddelbart gjøres tilgjengelig ved å skanne ansiktet ditt, om de har tilgang til dine biometriske data.

Bruk minid kodebrikke (6)

BankID kunne enkelt laget en løsning for å verifisere brukere fysisk, som før. Det har de foreløpig valgt å ikke gjøre.

En alternativ løsning er minid kodebrikke. Gjør en liten anstrengelse. Vær litt vrang. Ikke gi fra deg disse dataene!

(1) https://bankid.no/hjelp/bekrefte-identitet
(2) https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2018-06-15-38/KAPITTEL_gdpr-2#gdpr/a9
(3) https://bankid.no/personvern-og-regler/avtale-om-bankid
(4) https://www.thetimes.com/uk/politics/article/tony-blair-use-tech-tough-populism-crime-justice-commission-v58gsvndl
(5) https://www.youtube.com/watch?v=s6NPpO4gbeU

(6) https://minid.no

Innlegget BankID og biometriske data dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I skrivende stund 7 april 2026 er følgende klart:

1. Smitte finnes ikke.
2. Virus finnes ikke.
3. Pandemier finnes ikke jfr 1.
4. Vaksiner beskytter ikke mot sykdom jfr 2.
5. De såkalte vaksinene, brukt under covid, ble utviklet på uregulerte forsvarskontrakter i militærprosjektet Warp Speed.
6. De såkalte vaksinene, brukt under covid har så langt tatt livet av ca 20.000 nordmenn og tar fortsatt liv.
7. Sjefen for Warp Speed, Donald Trump, truer akkurat nå med å bruke atomvåpen etter å ha startet en uprovosert krig.
8. De fleste sentrale aktørene i tilretteleggingen av COVID, «globalhelsevennene» til Mette Marit og Epstein, er kompromitert av «Epstein filene».
9. Covid var en fabrikert krise. jfr 1,2,3,7,8

Smittevernloven må forkastes i sin helhet.

Pkt 1 er tilstrekkelig med 2-9 som tilleggsbegrunnelser.

Fristen for å svare på høringen er 23.59 8 april.
Du kan svare her(1)

(1) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-ny-lov-om-vern-mot-smittsomme-sykdommer-mv.-smittevernloven/id3122004/

Innlegget Høring ny smittevernlov dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Lovverket for disse erklæringene er fra 2005. Det er en pussig lovtittel «DOD krisebevilgninger for å adressere orkaner i Mexico gulfen og influensa». Det skyldes at influensadelen ble «smuglet» inn sist i orkanloven (etter Katrina. La aldri en krise gå til spille!) og vedtatt julen 2005.

Loven gir HHS sekretæren vide fullmakter. Etter en PREP Act erklæring bestemmer han:
Hvilke mottiltak (“countermeasures”) som omfattes. Foreksempel vaksiner (Pfizer, Moderna.., medisiner(remdesevir), diagnosetester (PCR osv.), medisinsk utstyr (masker, ventilatorer.. ), produksjons- og distribusjonsaktiviteter. Viruserklæringen er kilde til bølger av pengebevilgninger til det medisinske kartell. Pengene til DOD-Pfizer utviklingskontrakten ble bevilget innenfor PREP Act.

Hvilke personer/aktører som får immunitet. Sekretæren kan definere: farmasøytiske selskaper, distributører, apoteker, leger og sykepleiere, frivillige, militært personell.. Dette betyr at dersom en person mener å ha blitt skadet av et mottiltak (f.eks. en vaksine, antiviral behandling, diagnostisk test osv.), ikke kan saksøke aktørene — med unntak av ekstremt snevre tilfeller av «willful misconduct», som er nesten umulige å bevise juridisk. I stedet for søksmål finnes et eget kompensasjonsprogram (CICP — Countermeasures Injury Compensation Program), som er svært begrenset og ikke fungerer som et vanlig erstatningssystem.

Loven er tydelig på at HHS sektretærens beslutninger ikke kan prøves av domstolene:
“42 USC 247d-6d(b)(7) – Judicial Review.
No court of the United States, or of any State, shall have subject matter jurisdiction to review, whether by mandamus or otherwise, any action by the Secretary under this subsection.”

Ingen domstol i USA, verken føderal eller delstatlig, skal ha myndighet (jurisdiksjon) til å behandle eller overprøve – enten ved pålegg eller på annen måte – noen handling utført av helseministeren (HHS Secretary) i medhold av denne paragrafen.”

Det betyr at så snart sekretæren utsteder en PREP Act-erklæring, kan domstoler ikke gripe inn, uansett hva beslutningen gjelder. Og siden PREP Act nå gjelder frem til 31/12 2029 er institusjoner, personer, produkter mv rettslig fortsatt immune og det bevilgis fortsatt penger. Dette har betydning også for oss i Norge både fordi Norge\EU\USA er vevd sammen av en rekke avtaler og traktakter, fordi mange av aktørene opererer fra USA og fordi Norge er en vasall i USA’s imperium. Det siste betyr at dersom norske myndigheter gjør noe som rammer de beskyttede aktørene kommer det en ubehagelig amerikansk reaksjon.

Hva kommer til å skje 31/12 2029? Kriseærklæringen blir forlenget. Det er modus operandi. Eksempler er Ebola og Marburg der krisen av 3/12 2014 den 27/11 2023 ble forlenget til 31/12 2028. Forlengelsen sikrer fortsatt strie pengestrømmer og rettslig immunitet for de involverte.

På samme måte blir 9/11 kriseerklæringen forlenget årlig for å gi myndighetene fullmakter til sikkerhetskontroller, overvåking m.v. Husk: La aldri en krise gå til spille!

HHS sekretæren kan altså, etter å ha blitt forelagt bilder av skuespillere som faller på gaten i Kina, erklære helsekrise. Han kan beslutte at bingomaskiner kan diagnostiserer sykdommen og at kostbare og farlige motmidler han beslutter utviklet er hensiktsmessige. Ingen kan prøve hans beslutninger. Ingen kan holdes ansvarlige for sine handlinger så lenge de er omfattet av hans erklæringer om mottiltak.

Etter utvikling er siste steg steg før markedsføring av produktene krisegodkjenning (EUA). Det gjøres av FDA etter samme type ikke etterprøvbare, synse i vei, ikkekrav «rimelig å tro at produktet kan være effektivt.«Vi ser nærmere på denne prosessen i en kommende artikkel.

Den formelle veien ut av dette uføret at at HHS sektretær Robert F. Kennedy jr erklærer COVID krisen over. Det kunne han gjort 13 februar når han startet tjenesten. Men det ser det ikke ut til at han vil gjøre. Så mye for håpet om at han ville gjøre noen forskjell. Kongresssen kan også oppheve loven. Det gjør de ikke. Så mye for MAHA. Så mye for demokrati som hensiktsmessig måte å organisere samfunnet.

Dette er en av flere artikler som setter fokus på biosikkerhet, militarisering helsevesenet og militærets rolle under COVID-19.

Vi oppfordrer leserne til å se lenkene i artiklene og gjøre seg opp sin egen mening.

Temaet er omfattende. Vi tar gjerne imot tips som kan kaste lys over dette. Særlig interessant er informasjon om norske forhold.

Andre artikler i serien:

https://lovoghelse.no/2025/11/17/varsleren-brook-jackson/
https://lovoghelse.no/2025/11/14/dod-pfizer-og-bioteknologiloven/
https://lovoghelse.no/2025/10/31/the-covid-dossier/
https://lovoghelse.no/2025/10/29/ovelse-dark-winter-og-ovelse-covid19/
https://lovoghelse.no/2025/10/24/covid-var-en-dod-militaerrespons/

Les gjerne Katerine Watts gjennomgang av PREP Act.

Innlegget COVID-19 og PREP Act dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I januar opprettet hun sak under «False Claims act». The Federal False Claims Act (FCA) er, i korthet, en amerikansk føderal lov som skal beskytte staten mot svindel. Brook Jackson hevdet altså at Pfizer svindlet forsvarsdepartementet og FDA.

Tilsvarene i saken fra DOD og Pfizer er klargjørende for situasjonen:

Hæren:
«Hæren styrte ikke gjennomføringen av den kliniske studien, som ligger utenfor rammen av kjøpsavtalen mellom Hæren og Pfizer.»

Pfizer:
«På grunn av pandemirelaterte nødvendighetshensyn var avtalen ikke en standard føderal anskaffelseskontrakt, men en «prototypeavtale» inngått i henhold til 10 U.S.C. § 2371b. […]

Kontraktens ‘Statement of Work’ beskriver en ‘storskala demonstrasjon av vaksineproduksjon’, som ikke pålegger noen krav knyttet til Good Clinical Practices (‘GCP’) eller tilhørende FDA-reguleringer.»

Så hæren bekrefter i klartekst at kliniske studier var utenfor rammen av avtalen med Pfizer. Pfizer bekrefter også at dette var en ustandard avtale uten avtale om hverken god praksis, reguleringer eller FDA krav. DOD og FDA ble ikke lurt: Sikkerhet, regler og prosedyrer var ikke en del av prosjektet.

Om man skal oppsummere er det klart at DOD, Pfizer og FDA utviklet COVID vaksinene uten at de synes det hadde hverken moralsk eller rettslig forliktelse til å sørge for at de var trygge. Det samme gjelder «nedstrøms» til EMA, legemiddeltilsynet, det norske helsebyråkratiet, de redaktørstyrte media og norske helsearbeidere:

Ingen syntes de hadde ansvar for at dette produktet var utviklet utenenfor alle standarder og prosedyrer.

COVID-19 fikk massiv omtale i norsk media. Varsleren Brook Jackson fikk ingen. Det ville vært på sin plass å ettergått påstandene og stilt kritiske spørsmål, men nei. Saken står som et monument over medias svik mot befolkingen.

Brook Jackson kunne ikke leve med at disse produktene ble administrert og valgte å ofre mye. Varsling er en utakknemmlig oppgave. Man mister jobben og får en usikker yrkesfremtid, blir karakterdrept og sjikanert i media og går gjennom måneder med stress og ubehageligheter. Hun «traff» ikke med saken. Hun trodde staten hadde gode intensjoner og DOD og FDA ble lurt av Pfizer. Realiteten var DOD, FDA &Pfizer, med DOD i førersetet, kollaborerte mot folket. Saksdokumentene kaster lys over dette.

Brook Jackson innsats og offer er et stort lys mot alt det mørke.

Mer om varslingen på hennes side her

Les Katerine Watts kommentar her

Innlegget Varsleren Brook Jackson dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Helse- og omsorgsdepartementet ga følgende begrunnelse for dette i Prop. 34 L (2019–2020).

«Vaksiner er en type legemiddel som skal oppfylle alle krav i legemiddellovgivningen for å kunne plasseres på markedet. Dette innebærer at vaksinen godkjennes basert på dokumentasjon om kvalitet, sikkerhet og effekt, og at nytten ved bruk er større enn risikoen. Departementets forslag innebærer at det ikke vil kreves godkjenning av eller skriftlig samtykke til bruken av disse vaksinene etter bioteknologiloven.»

DODs/Pfizers vaksineutviklingskontrakt 3 uker senere 21/7 2020 unntok vaksinen fra alle krav i legemiddellovgivningen ved å lage en OTA (Other transaction authority) «prototype&demonstrasjonskontrakt».

OTA er en klasse kontrakter brukt til «militære utfordringer». Reguleringsbestemmelser (som testing, produksjonskvalitet, oppbevaring m.v.) kan bremse eller hindre utviklingen. Militæret inngår derfor uregulerte kontrakter.

Helse- og omsorgsdepartementet uttaler i proposisjonen at
«Begrunnelsen for å begrense bruken (av genterapi) til alvorlig sykdom er hensynet til pasientenes sikkerhet.»

I utviklingskontrakten er aktiviteter for pasientenes sikkerhet eksplisitt unntatt:

Preklinisk, klinisk kjemisk og produksjonskontroll er beskrevet i bakgrunnsmaterialet, men er ikke med i kontrakten.

Det er klart at forutsetningen for å unnta (de genterapibaserte) COVID vaksinene fra bioteknologiloven (at de følger legemiddellovgivningen) ikke er oppfyllt. Dette fremgår av tekstanalyse ved å lese kontrakten og proposisjonen sammen.

Øvrige kommentarer til denne dokumentasjon:

Det fremgår av bioteknologiloven og forarbeidene at genterapi er farlig. Det er derfor det tidligere kun ble gitt til alvorlig syke. Det er et stort sprang å nå gi dette ikke bare til småsyke men til helt friske som er tilfellet ved vaksinering.

Det er klart at hvem det nå var som presset gjennom denne lovendringen gjorde det for å fjerne et rettslig hinder for mRNA vaksiner. Tidspunktet, rett før opersjon WARP speed gir grunnlag for å spekulere om dette var en av forberedelsene for «øvelse COVID» i Norge.

«Kongressen vedtok OTA-kontraktene for NASAs romfartsprogram i 1959. I 1989 ble ordningen utvidet til Forsvarsdepartementet (DoD) for forskning og utvikling av prototyper. Konsekvensene av slike ‘snarveier’ i utviklingen av våpensystemer er imidlertid helt andre enn konsekvensene av å bruke tilsvarende snarveier i utviklingen av substanser som skal injiseres i befolkningens blodårer. OTA-kontraktene er et eksempel på lovgivning som blir utnyttet på en annen måte enn det som var forutsatt. Det samme gjelder bioteknologiloven, som i praksis ble omgått i strid med intensjonen om at medisinsk lovgivning skulle følges ved utvikling av vaksiner.»

Rettslig er COVID vaksinen biologiske våpen.

Prosessene rundt medisinsk utvikling er selvsagt viktige. Dosering, effekt, sikkerhet og bivirkninger må undersøkes grundig. Produksjon i stor skala er noe helt annet en utvikling av små doser på en LAB. Transport og oppbevaring gir nye utfordringer. Produksjon og administrasjon av legemidler har likheter med flyindustrien. En liten feil kan få store konsekvenser. Prosesser og prosedyrer må rigid følges ellers går det galt. WARP speed satt, med overlegg alle spilleregler til side.

COVID-vaksinene er uregulerte biologiske substanser. Ingen vet hva som er i dem eller hvordan de virker på pasientene. Institusjoner og helsepersonell som administrerer disse militære prototypene og demonstrasjons­mottiltakene kompromitterer seg. De har sviktet pasientene ved å ikke sette seg inn i behandlingen de gir.»

Dette er en av flere artikler som setter fokus på militærets rolle under COVID.

Les gjerne Sasha Latypovas gjennomgang av kontrakten her

Innlegget DOD-Pfizer og bioteknologiloven dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Det er mange som har opplevd norsk rettsvesen, og gjerne i langt mer alvorlige saker enn den som kommer nedenfor. Men akkurat denne saken viser frem noen relevante og interessante poenger ved norsk rettssystem og rettssikkerhet. Saken handler om det som i gamle dager het «parkeringsbot», men som etter hvert fikk det litt mer Orwelliske navnet «kontrollsanksjon», kanskje fordi det eldre navnet parkeringsbot var noe man fikk for å ikke ha betalt parkering der slikt var påkrevet, mens ordet kontrollsanksjon er innført for å kunne gi bot også til dem som har betalt for parkering.

Visste du forresten at norsk (eller vestlig) rettssystem er en kommersiell virksomhet hvor du er nødt til å ha en del penger for å få prøvd saken din og i det hele tatt ha mulighet til å få rettferdig behandling?

Orwells støvel

Å gå imot systemet i en sak, kan sammenlignes med å spille stige-spill, ispedd litt poker. Man tar saken inn til en ny vurdering, føler at man har en god sak og går opp én stige i spillet. For så å bli spent ben på ved neste steg, man faller dermed ned en enda lengre stige, og befinner seg igjen nesten tilbake ved start.

Bakgrunn for saken

Vi bet oss merke i en sak som verserte for litt siden, og vil trekke fram noen typiske fellestrekk ved denne type saker. En parkeringssak hvor klager og etter hvert saksøker hadde betalt, lagt lappen under frontruten. Hvor parkeringslappen med uklart blekk hadde snudd seg og lå opp ned, med det samme nummeret på begge sider av lappen. Den ble vurdert i gjennom hele saken til å ikke ha ligget «godt synlig» for kontroll under frontruten. Parkeringsklagenemnda kom i sin avgjørelse den 5. desember 2023 med saksnummer 28855 til at «fører ikke har opptrådt tilstrekkelig aktsomt ved parkeringen, jf. vegtrafikkloven § 31 første ledd». Det var bare at § 31 er en straffebestemmelse i vegtrafikkloven, og vedkommende anførte at straffebestemmelsen ikke gjaldt for vilkårsparkeringen, ut fra det som fulgte av bestemmelsens syvende ledd. Det var også i klagen til parkeringsselskapet dokumentert med bankutskrift at parkeringen var betalt.

Tingretten

I tingretten (i sak 23 – 1 92965TVI -T B U SÆ D RA) gliste administratoren (dommeren) til motparten, feide raskt over saken, konkluderte med at lappen ikke hadde vært godt synlig og opprettholdt kontrollsanksjonen. Bruk av straffebestemmelser forutsetter strengere krav til bevis enn ved ordinære sivile saker, ved at eventuell tvil skulle kommet den som parkerte til gode. I dette tilfelle kunne det være at det uklare blekket på parkeringslappen gjorde at det ikke var mulig å se om lappen var snudd, noe administratoren var uenig i. Spørsmålet om bruken av straffebestemmelsen i vegtrafikkloven § 31 løste administratoren ganske enkelt med å unnlate å vise til (!) hjemmel for uaktsomheten, noe som nå synes å ha blitt fast praksis i saker i Parkeringsklagenemnda. Selv om pådømte saksomkostninger i saken var begrenset til kr 2500 som følge av at saken ble regnet som en småkravprosess, måtte saksøkeren betale kr 4350 til tingretten for å få prøvet saken videre fra Parkeringsklagenemnden. Betalingen av rettsgebyret resulterte ikke i at saksøkeren fikk svar på spørsmålet om bruken av straffebestemmelsen. Saksøker anket derfor avgjørelsen, og ble møtt med et rettsgebyr på kr 29832 for en anke til lagmannsretten. Saksøkeren ba deretter om utsettelse med fakturaen til den 15. juni 2024.

Domstolen svarte at henvendelsen ble sendt videre til økonomiavdelingen.

Departementet

Siden saksøkeren mente at straffebestemmelsen i vegtrafikkloven § 31 ikke kunne brukes i saken sendte saksøkeren i tillegg en henvendelse til Lovavdelingen i Justisdepartementet som ble videresendt til Samferdselsdepartementet som ansvarlig tolkningsmyndighet, og henviste til det i forespørselen om fristforlengelse.

Henvendelsen til departementet gjaldt tolkningen og anvendelsen av vegtrafikkloven § 31. Saksøker mente at det var feil å bruke straffebestemmelsen i vegtrafikkloven §31, og at det fremgikk tydelig av syvende ledd at vilkårsparkering falt utenfor bestemmelsen. Vegtrafikkloven § 31 syvende ledd sier at:

(…) parkeringsovertredelser som ikke omfattes av bestemmelser gitt i medhold av § 8, og overtredelser av forbud mot stans straffes bare dersom parkeringen har voldt eller kunne ha voldt alvorlig trafikkhindring eller fare for person eller gods. (vår utheving)

Det er altså overtredelser av forbud i vegtrafikkloven som ikke straffes dersom det ikke har voldt alvorlig trafikkhindring eller fare.

Departementet svarte først generelt om saksbehandling ved kontrollsanksjoner i brev den 7. juni 2024.

Etter en ny purring svarte departementet i brev av 5. juli 2024 at vegtrafikkloven § 31 sa i syvende ledd at vilkårsparkering ikke ble straffeforfulgt, og kunne ilegges kontrollsanksjon etter vegtrafikkloven § 8. De mente at straffebestemmelsen gjaldt, uten at man kunne straffe.  

Departementet viste til en lovkommentar i sitt svar [lovkommentaren har som en liten kuriositet også en skrivefeil, ‘får’ i stedet for ‘for’]. I lovkommentaren vises det til en dom hvor det ble parkert ulovlig på et fortau, altså en ulovlig parkering og ikke en vilkårsparkering. I det tilfellet fant retten enstemmig at den som parkerte ikke hadde opptrådt uaktsomt, fordi vedkommende var i villfarelse om at det var en oppmerket parkering. Da det kunne se ut som om det var en oppmerking av parkeringen. Det ble altså vist til en dom om en ulovlig parkering som var omfattet av straffebestemmelsen. Merknaden med dommen viste dermed på ingen måte at vilkårsparkering skal omfattes av skyldvurderingen til straffebestemmelsen.

Henvisningen til forarbeidene i Prop. 93 L (2014-2015) – regjeringen.no side 31 i brevet fra departementet synes også å bekrefte saksøkerens anførsel om at vilkårsparkering faller utenfor straffebestemmelsen i vegtrafikkloven § 31, og at det derfor var feil å bruke straffebestemmelsen;

Forarbeidene sier at det er hensiktsmessig at regulering av vilkårsparkering i størst mulig grad samles i § 8, da det ikke er aktuelt med straffesanksjonering.

Hvis det var riktig bruke bestemmelsen, kan det stilles spørsmål ved hvorfor administratoren i tingretten ikke viste til den. Hva er eventuelt riktig hjemmel?

I fravær av en gyldig hjemmel for uaktsomhet, kan det ut fra avslutningen i brevet fra departementet fremstå som om kontrollsanksjonen var ulovlig ilagt.

Hvordan kunne da et så avgjørende punkt i saken stå uhjemlet i tingretten?

Avslag på fristutsettelse

I brev fra tingretten datert den 14. mai 2024, som ble mottatt den 24. mai etter en utenlandsreise, svarte dommeren eller den såkalte «administratoren» fra tingretten at de kunne ikke utsette fristen «på ubestemt tid». Fristen var derfor satt til den 23. mai. Den egentlige grunnen til forespørselen om utsettelse var også i påvente av feriepenger. Saksøkeren valgte på det tidspunktet å la være gjøre noe mer med saken.

Anken til Lagmannsretten ble avvist i kjennelse den 11. juni 2024, som følge av manglende betaling.

Tanken om å sjekke registreringen til parkeringen hadde kanskje streifet saksøkeren forut for tingrettssaken, selv om det var selve urimeligheten med betaling av parkeringen og bruken av straffebestemmelsen som ble det dominerende i saksøkingen. At kommunen fulgte regelverket, ble tatt som en selvfølge.

Statens vegvesen

Så kom følgende pressemelding ut fra Statens vegvesen den 15. juli 2024, om å påse at parkeringen hadde gyldig registrering. Hvis ikke kunne en kontrollaksjon være ulovlig; Sjekk om parkeringsbota er ulovlig | Statens vegvesen. Ved nærmere ettersyn i Parkeringsregisteret, så saksøkeren at parkeringsplassen var registrert med en geografisk plassering på en eneboligtomt på den andre siden av veien for selve parkeringsplassen.

Ikke bare var det vist til uaktsomhet ut fra en straffebestemmelse for deretter uhjemlet å konstatere uaktsomhet som grunnlag for å ilegge kontrollsanksjonen da hjemmelen ble bestridt.

I følge avslutningen i brevet fra Samferdselsdepartementet den 7. juli 2024, måtte en bilfører videre ha vært ansett for å ha opptrådt uaktsomt for at en kontrollsanksjon skulle kunne anses rettmessig ilagt.

I samtale med den ansvarlige for pressemeldingen i Statens vegvesen, spurte vedkommende om at det var sånn at parkeringen var registrert på en annen adresse enn selve parkeringen. Vedkommende viste til at en tilsynssak mot parkeringsvirksomheten ikke ville kunne ordne opp i saker tilbake i tid (da måtte man selv gå til sak). Saksøker oppfattet ut fra samtalen av det ville bli åpnet en tilsynssak overfor parkeringsvirksomheten, med pålegg om å rette på adresseregistreringen.

Begjæring om gjenåpning

Saksøkeren bestemte seg derfor for å begjære gjenåpning av saken, etter å ha stolt på at parkeringsselskapet som var eid av en kommune fulgte regelverket. Noe det nå fremsto som at de ikke gjorde og at kontrollsanksjonen derfor var ulovlig ilagt. Rettsgebyret til tingretten var på kr. 7662, først kr. 4469 og så kr 3193. Kommunen som eier av parkeringsaksjeselskapet anførte at den registrerte adressen var av praktiske hensyn, siden parkeringsplassen ikke hadde noen adresse, og «for å få opp den blå markøren [på kartet] i nærheten av parkeringsplassen». Saksøkeren snublet derfor rett ut i en ny sak, som ble tatt ut av kategorien «smakravsprosess», og ble ilagt å betale kr 13600 i saksomkostninger, for å ha brydd kommunen ved å ha anlagt sak «åpenbart uten grunn» etter tvisteloven § 10-5 tredje ledd. Da anførslene ble anført å skulle vært fremsatt i den opprinnelige behandlingen av saken.

Tilsvarende pålagte saksomkostninger på kr 13600 for ‘grunnløse saker’ synes også å være brukt i saker hvor strømkunder har protestert mot installering av en ny strømmåler, av samme art bare et annet merke og fra en annen leverandør enn de hadde tidligere, fordi EU har bestemt det.

I senere samtale med den ansvarlige for pressemeldingen i Statens vegvesen, nektet vedkommende for å ha sagt at det kunne være aktuelt med en tilsynssak mot parkeringsvirksomheten, ved å si; «Nei, det har jeg aldri sagt». Videre ble det opplyst at det var også en annen som satt i rommet sammen med vedkommende i Statens vegvesen og lyttet til samtalen, som saksøker ikke fikk vite navnet på. Samtalen var foranlediget av at saksøkeren spurte om det var mulig å få innsyn i en tilsynssak mot parkeringsvirksomheten.

Verken domstolene eller myndighetene hadde noen egeninteresse i at kommunen og parkeringsvirksomheten skulle korrigeres på å ha ilagt en kontrollsanksjon registrert på en annen adresse enn på selve parkeringen. Inntekten til kommunens parkeringsselskap var i 2024 på kr 47 087 404 Nøkkeltall Dpark AS | Drammen kommune. Samtidig med kutt i kommunens kollektivtilbud; – Uakseptable forslag til kutt i kollektivtilbudet | Drammen kommune og med bygging av et nytt sykehus uten nok parkeringsplasser til de ansatte Kamp om parkering på nytt sykehus – NRK Buskerud – Lokale nyheter, TV og radio.

Alternativet til å betale saksomkostningen på kr 13600 etter kjennelsen om gjenopptagelse fra tingretten, sånn rett oppunder jul, var å betale et ankegebyr på kr 7662 med frist på julaften. Saksøkeren hadde da funnet en kjennelse, som vedrørte nettopp bevisvurderingen ved bruk av straffebestemmelsen i vegtrafikkloven, og var et øyeblikk optimistisk med tanke på det.

Anke til lagmannsretten

Saksøker var fortsatt misfornøyd med å ha blitt avspist med mangelfulle vurderinger og helt konkrete anførsler som ikke var blitt svart ut, og fortsatte saken, i den tro at spørsmålene nå skulle bli besvart. Det ble derfor anket på grunnlag av feil ved avgjørelsen jf. tvisteloven § 31-4 første ledd bokstav a);

Det ble blant annet vist til følgende:

«Ut fra forarbeidene til bestemmelsen i NOU 2001:32 B Rett på sak side 802 fremgår det at; Bokstav (a) gjelder opplysninger om faktiske forhold som forelå som en realitet da saken ble avgjort, men var ukjent for retten. Bokstav (a) er i tillegg ment å favne noe videre og også dekke spesialregelen om rettskraft som man i dag har i tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 5. I henhold til denne bestemmelsen kan gjenopptakelse kreves når det skaffes frem en eldre dom som rettskraftig har avgjort saken. Eksistensen av en dom må etter utvalgets oppfatning på samme måte som et rettsforlik anses som et faktisk forhold, selv om det er rettsvirkningene som er det sentrale. Tvistemålsloven § 407 første ledd nr. 4 gjelder tilfeller hvor en tidligere dom er tillagt positiv rettskraft for et krav eller rettsforhold av prejudisiell betydning i saken.»

Det sistnevnte var altså helt sentralt fordi det viste at en eldre dom tidligere hadde vurdert spørsmålet.

I vedlagt kjennelse fra Ofoten tingrett i TOFOT-2019-62539 til påkjæringen av kjennelsen om gjenopptagelse ble det anført at:

«Det vises i den anledning til en kjennelse fra Ofoten tingrett i TOFOT-2019-62539. Kjennelsen gjelder en tilsvarende vurdering av vegtrafikkloven § 31, som skulle ha vært gjort i Parkeringsklagenemnda, og som er fraværende grunnet blant annet manglende hjemmelshenvisning i Buskerud tingretts dom. Det fremgår av kjennelsen at:

De sterke strafferettslige beviskrav gjelder, selv om gebyret ikke er en straffereaksjon, slik at rimelig og fornuftig tvil skal komme klageren til gode.»

I en enstemmig kjennelse fra tre dommere i Lagmannsretten (med saksnummer 25-008099ASK-BORG/04) valgte domstolen å gjengi den ovennevnte anførselen som følgende:

«Vilkårene for gjenåpning er på dette grunnlaget oppfylt etter tvisteloven § 31-4 første ledd bokstav a, fordi det eksisterer en avgjørelse fra Ofoten tingrett som gjelder en tilsvarende vurdering etter vegtrafikkloven § 3, jf. § 31.»

Videre uttalte lagmannsretten om uttalelsen; «Den nye opplysningen det vises til i anken, er eksistensen av en dom fra Ofoten tingrett som gjelder et annet saksforhold og som etter … mening underbygger hva som ville vært riktig rettsanvendelse i … sak. Dette er ikke en opplysning om et faktisk forhold som tilsier at Buskerud tingrett ville kommet til et annet resultat. Eventuelle feil i Buskerud tingretts rettsanvendelse gir ikke grunnlag for gjenåpning, jf. Rt-2009-625 avsnitt 11.»

I høyesterettsdommen lagmannsretten viste til fra Rt-2009-625, fremgår blant annet i punkt (9) at; «Gjenåpning etter tvisteloven § 31-3 første ledd bokstav c kan ikke finne sted dersom det er en rimelig sannsynlighetsovervekt for at en ny behandling av saken ikke vil lede til en endring av betydning for parten, jf. tvisteloven § 31-5 tredje ledd, se Schei m.fl., Tvisteloven, kommentarutgave bind II, side 1409-1410.»

Altså ble henvisningen til avgjørelsen og dermed også vurderingen av strafferettslige beviskrav utelatt. Samtidig ble øvrige og litt mindre sentrale betraktninger i anken om at politiet nok var bedre til å vurdere den strafferettslige vurderingen (enn kommunen) og betraktninger om registrering av adressen til parkeringen gjengitt nærmest i sin helhet. Domstolen nøyde seg med å vise til at parkeringsregisteret burde vært undersøkt i den opprinnelige saken, og at saksomkostningene til kommunen var nødvendige og rimelige.

Så en domstol har ikke nødvendigvis noen egeninteresse i at saken blir riktig. Selv om kommunen i saksøkers sak kanskje ikke hadde fulgt regelverket, så var det viktigst at de fikk gjøre seg ferdig med saken og bli kompensert for bryderiet.

Høyesterett

Saken ble anket til Høyesterett, med påstand om at det bør kunne forventes og burde være unødvendig å kontrollere at en offentlig myndighet som en kommune følger regelverket og at det derfor ikke burde være et krav om å sjekke dette ovenfor en offentlig myndighet i den opprinnelige saken. Da mente Høyesterett at det ikke var noe å vurdere, og returnerte i det minste tilbake kr 5256 av rettsgebyret på kr 7884, så det ble på til sammen kr 2628.

I tillegg til saksomkostninger i den nye saken på kr 17000, krevde kommunen forsinkelsesrente fra tidspunktet for kjennelsene, på til sammen 1143,71.

Samlet kostnad i saken ble derfor kr 43625,71, inkludert kr 660 i kontrollsanksjon og kr 20 i betaling for selve parkeringen.

Hva skulle denne saken fortelle oss?

Hvis man går inn i en sak mot systemet, så vil alle offentlige etater trekke i samme retning for å motarbeide det. Det vil ikke være noen vilje til å rette opp i eventuelle feil eller mangelfull etterlevelse av regelverket fra det offentlige, noe kommunen var uenige i vedrørende at de ikke fulgte regelverket. De mente det var tilstrekkelig å skilte området, selv om det var registrert på en annen adresse. I det hele tatt så fremstår det som ikke så nøye at kommunen skulle følge regelverket. Fordi systemet viste ganske tydelig at de vil gå i sammen om å beskytte seg selv, og knuse motstand. Kanskje «som et insekt», som i denne slettede teksten fra bankIndex Webarchive; 

https://web.archive.org/web/20020712004551/http:/www.bankindex.com/read.asp?ID=861, hvor det blant annet står at «When they shall rise up against us we will crush them like insects, for they are less than that.»

Innlegget Å gå imot systemet dukket først opp på Foreningen lov og helse.