Hvordan 261 frivillige ikke klarte å bli smittet av Spanskesyken

Av Roman Bystrianyk

“ … i starten av utbruddet hadde vi en forestilling om at vi visste årsaken til sykdommen, og var ganske sikre på at vi visste hvordan det ble overført fra person til person. Hvis vi har lært noe om denne sykdommen, er det kanskje det at vi ikke er helt sikre på hva vi vet om denne sykdommen.” —Dr. Milton Rosenau, 1919

“Maskene som millioner hadde på seg var ubrukelige slik de var designet og kunne ikke forhindre influensaen.» John M. Barry, The Great Influenza: The Epic Story of the Deadliest Plague in History

“Sitt ned å absorbere faktum som et lite barn, vær forberedt på å forlate enhver forutinntatt forestilling, følg ydmykt med til hvilken som helst avgrunn naturen fører deg, eller så kommer du ikke til å lære noe som helst. Jeg har først begynt å lære og oppnå fred til sinns etter at jeg fant ut, med all dets risiko, hvordan å gjøre dette.» —Thomas Huxley, Life and Letters of Thomas Henry Huxley — Volume 1

I 1918 var verden døende. Krig hadde allerede krevd tjue millioner liv. Sykdom hadde tatt millioner flere. Men sykdommen som historien husker fremfor alle andre — Den Spanske Influensa — bærer med seg en merkelig og ubehagelig hemmelighet: da forskere prøvde å bevise at den spredte seg fra person til person, mislyktes de — spektakulært. Dette er historien om den fiaskoen, og hva det betyr for alt vi tror vi vet om influensa.

En dyster historie

Den verden som ønsket det tjuende århundre velkommen, var en verden av tilfeldig grusomhet og nådeløs dødelighet. Døden var en konstant følgesvenn — ikke en abstraksjon, men en daglig, intim tilstedeværelse i hver husholdning.

Tenk på de rene tallene for lidelsene. Den første verdenskrigen — det kataklysmiske maskineriet for industriell slakting — varte fra juli 1914 til november 1918, og pulveriserte en hel generasjon. På slutten lå 8,5 millioner stridende døde i gjørmen i Europa, kroppene deres kunne ikke skilles fra landskapet de hadde dødd i mens de forsvarte det. Men krigen diskriminerte ikke: 13 millioner sivile — kvinner, barn, eldre, syke — ble også svelget av krigens glupske appetitt på menneskeliv. 21,5 millioner sjeler, slukket på litt over fire år. Det var, etter alle kriterier, en apokalypse.

Likevel, utrolig nok, krig var ikke det eneste som drepte.

Mens kanonene dundret over skyttergravene, gjennomførte smittsomme sykdommer sitt eget, nådeløse folkemord — uten en lyd, usynlig og helt likegyldig til landegrenser. Bare i USA — en nasjon som ennå ikke hadde blitt den globale supermakten, som det siden skulle bli — hadde tyfusfeber krevd 50 000 liv i 1910, med 500 000 sykdomstilfeller. For å sette det i perspektiv: omtrent det samme antallet amerikanere døde av tyfus dette året – like mange som døde i løpet av hele Vietnamkrigen.

“Fra januar 1907 til oktober 1911 var det i Russland 283 684 tilfeller av asiatisk kolera. Dette inkluderte den rystende epidemien i 1910. Ifølge et konservativt estimat var det i USA i samme periode 1,25 millioner tilfeller av tyfusfeber, eller mer enn fire ganger flere tilfeller av tyfusfeber i USA enn tilfeller av kolera i Russland. Vi hørte mye om herjingene av kolera i Italia i 1910-11, men i disse to årene var det i Italia rundt 16 000 tilfeller av kolera og rundt 6000 dødsfall og i USA i samme periode hadde vi mer enn en halv million tilfeller av tyfusfeber og 50 000 dødsfall. ” [1]

Les den passasjen nøye. USA — velstående, industrialiserte, stolte av sitt moderne sanitærsystem — mistet en halv million mennesker til tyfus alene mens verden foldet sine hender over kolerautbruddet som til sammenligning var kun et statistisk «hikke». Sykdommene som vi fryktet var ikke alltid de som drepte oss.

Men statistikken, selv om den var dyster, skjuler et enda dystrere bilde: den var en krig mot de unge.

En artikkel i New York Times fra 1912 la frem de dystre barnetallene i begynnelsen av 1900-tallet i USA — en kalkyle så brutal at den nesten er umulig å fatte:

“Signifikante tall angående barnesykdommer ble gitt av Dr. Royal S. Haynes … “Kikhoste, ” sa Dr. Haynes, “dreper flere babyer under ett år enn noen annen smittsom sykdom. Det er nesten like mange dødsfall fra kikhoste som fra tyfus.” Han la frem oppsiktsvekkende statistikk som viste de “ufarlige” sykdommene. Dødsfallene i New York i 1910 fra meslinger var 785; skarlagensfeber, 953; kikhoste, 461; difteri, 1 715; og kopper bare 5 … Samme år forårsaket den fryktede tyfus bare 558 dødsfall.” [2]

La disse tallene synke inn. Meslinger drepte 785 barn i New York i 1910. Difteri, nå praktisk talt utryddet i den utviklede verden, tok 1.715 liv samme år. Og kikhoste, sykdommen vi knapt diskuterer lenger, drepte flere spedbarn enn tidens «store terror» – tyfus. De “ufarlige ” sykdommene var alt annet enn ufarlige, de krevde babyliv i tusentall.

Men hvis tyfus og difteri var dystert, var tyfus apokalyptisk.

Mellom 1917 og 1921, da den russiske revolusjonen rev den gamle ordenen fra hverandre og borgerkrig malte landet i blod, herjet tyfusfeber gjennom en befolkning som allerede var ødelagt av krig, hungersnød og politisk kollaps. Tallene trosser forståelse.

“Som selve krigen, begynte tyfus i Serbia, med 10 000 tilfeller allerede i november 1914; innen seks måneder hadde dødsfallene bykset til 150 000. Med revolusjonen i 1917 og borgerkrigen herjet tyfus gjennom Russland: mellom 1917 og 1921 hadde Russland 25 millioner tilfeller med opptil 3 millioner dødsfall.” [3]

25 millioner tilfeller. 3 millioner dødsfall. I løpet av 4 år. For å sette det i perspektiv: tyfus alene drepte flere russere enn alle USAs døde i strid gjennom hver krig den noen gang har kjempet, kombinert. Og verden husker knapt dette.

I 1919 hadde epidemien spredt seg over hele Øst-Europa med en slik voldsomhet at den nyopprettede League of Red Cross Societies — verdens første forsøk på koordinert internasjonal helserespons — åpenlyst innrømmet at den var overgått.

“Sir David Henderson, generaldirektør for den nyopprettede League of Red Cross Societies, med hovedkvarter i Genève, Sveits, sa i går kveld at organisasjonen, i sin begynnelse ble konfrontert med en av de alvorligste farene siden middelalderen — tyfusepidemien i Øst-Europa … Det var mer enn 120 000 tilfeller i Polen alene i juli, og forholdene blir verre. ” [4]

“En av de alvorligste epidemier siden middelalderen.” Dette var ikke en overdrivelse. Dette var en folkehelsekatastrofe på en skala som ikke hadde vært sett på 500 år — og likevel, hvor er det blitt av i vårt kollektive minne?

I 1920 hadde situasjonen i Polen sunket inn i «bibelsk» proporsjoner. New York Times rapporterte om tall så svimlende at det er vanskelig å gripe.

“…Henry P. Davison, styreleder for the League of Red Cross Association, som erklærte at det var 230 000 tilfeller av tyfusfeber i Polen … I følge informasjon sendt av oberst E. R. Gilchrist, sjef for USAs medisinske enhet i Polen, har 95 prosent av befolkningen hatt eller har nå tyfus. Dødeligheten har gått fra 15 til 60 prosent.” [5]

95 %. La det tallet brenne seg fast. 19 av hver 20. polakk hadde fått tyfus. Dødsraten varierte fra 15% til 60% — noe som betyr at i noen regioner omkom mer enn halvparten av befolkningen. Dette var ikke en sykdom; dette var biologi på utryddelsesnivå.

Og likevel er disse forferdelighetene — tyfus, difteri, kikhoste, tyfus, kolera — ikke sykdommene som historien husker. De er fotnoter i medisinske lærebøker, datapunkter på glemte diagrammer, dyster statistikk uten ansikter. Lidelsen de forårsaket — de millioner døde, familiene knuste, barna begravet — har stort sett blitt slettet fra folkets minne.

Det vi husker er i stedet en helt annen sykdom.

Det vi derimot husker — det vi har nedfelt i historiebøker, dokumentarer og pandemisk lore — er Spanskesyken. En influensasykdom hvis smitte egenskap, som vi skal se, faktisk aldri har blitt bevist.

Fotnoter:

[1] “Sewage Pollution of Interstate and International Waters with Special Reference to the Spread of Typhoid Fever,” no. 83, Hygienic Laboratory, March 1912, p. 18.

[2] “Beware of Whooping Cough, Kills More Babies Than Any Other Disease, Says Dr. Haynes,” New York Times, February 16, 1912.

[3] Roy Porter, The Greatest Benefit to Mankind, Harper Collins, New York, 1997, p. 399.

[4] “Typhus in Europe a World Problem, Director of Red Cross League Admits Inability to Cope with It Alone, Worst Since Middle Ages,” New York Times, November 11, 1919.

[5] “All Poland Ravaged by Typhus Epidemic, American Medical Experts Report 95 Per Cent. of the People Victims of Disease,” New York Times, March 25, 1920.

Innlegget Influensaen som nektet å smitte – del 1 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

PCR-testprotokollen for Covid-19 som ble skapt i januar 2020 har vi nøye godt gjennom før.

Det er egentlig ikke noe nytt under solen her, men for ikke så lenge siden kom en fagfellevurdert studie fra Tyskland som dokumenterer dette godt. Dette har også blitt omtalt på Steigan tidligere. Studien ble utført av Robert Rockenfeller, Post-doc. forsker ved Universitetet i Koblenz, Michael Günther, seniorforsker ved Universitetet i Stuttgart og Harald Walach, professor ved Kazimieras Simonavičius University og leder for Change Health Science Institute i Basel i Sveits.

Selve studien og dens beskrivelse er ganske teknisk og matematisk, men la meg sakse to utdrag fra studien:

Det må påpekes at PCR tester bare oppdager tilstedeværelsen av fragmenter av genetisk virusmateriale, ikke nødvendigvis en aktiv infeksjon. Likevel kan det antas at påvisning av virusmateriale ved epitel–slimhinne korrelerer med en viss sannsynlighet for infeksjon. Derfor bør andelen i befolkningen som er IgG-positiv til enhver gitt testtid være omtrent proporsjonal med den kumulative summen av gruppen av individer som testet positiv med PCR-test inntil 2 uker før IgG-testen.

Og så funn og konklusjon:

Verdien på 0,14 funnet for skaleringsparameteren betyr at bare 14% av de som ble testet PCR-positivt faktisk ble smittet med SARS-CoV-2.

Det forskerne påpeker i det første utdraget over er interessant. For det de egentlig sier her, selv om de naturligvis formulerer seg helt nøkternt, er at hvis fortellingen om pandemien skal kunne defineres som i hvert fall litt sannferdig, og politikken til myndighetene defineres som i hvert fall litt adekvat, så må det være et visst samsvar mellom PCR-positive og IgG-positive.

Men neida; bare 14 % av PCR-positive var knyttet til såkalt infeksjon (IgG-antistoffer).

Nå tenker du sikker at bare 14 % av de PCR-positive altså var syke, men det er ikke en gang sikkert det er snakk om sykdom her. Ordet «infeksjon» er her definert ut fra at man tester positivt på en viss antistofftype (IgG), så det er strengt talt ikke stadfestet at 14 % er knyttet til noe klinisk sykdom. Det medisinske aksiomet om at man garantert har hatt en sykdom ved funn av gitte antistoffer kan også definitivt utfordres, men det lar vi ligge nå.

En artikkel som kommenterer denne studien legger til følgende:

Selv under de mest konservative forutsetningene – ved å ta hensyn til en mulig overrepresentasjon av IgG-positive individer i stikkprøvene – falt den faktiske infeksjonsraten til omtrent 10%. Dette betyr at nesten 90% av de PCR-positive funnene var falske eller ikke-smittsomme, og ofte var de ganske enkelt gjenværende RNA-fragmenter forsterket ved CT-terskler på 35–45.

Og alt dette var naturligvis kjent for myndighetene i alle land, så også i Tyskland, som artikkelen påpeker:

Myndighetene undertrykte representative serologiske data. Det tyske Robert Koch Institut og helsedepartementet hadde tilgang til disse ALM-antistoffresultatene, men til tross for deres politiske relevans publiserte de dem aldri.

Robert Koch Institut kan ansees omtrent som FHI i Norge.

I Hvordan det ble jukset med Covid-tallene viser jeg blant annet hvordan denne svindelen i høyeste grad ble anvendt også vedrørende dødstallene, noe den tyske artikkelen også påpeker:

Dette er i samsvar med uredelige forsøk på å kunstig blåse opp antall COVID-19 dødsfall. Basoulis et al. fant at 45,3% av „COVID-19 dødsfall “ i Hellas faktisk ikke skyldtes COVID-19:

En gresks studie fant altså at omtrent 50 % av de registrerte Covid-døde i Hellas ikke døde av Covid, et tall som jeg for øvrig er svært sikker på at reelt sett skulle vært langt høyere.

PCR var bærebjelken i svindelen

PCR-testingen var som nevnt den viktigste bærebjelken i illusjonen om at vi hadde en pandemi; ingen PCR, ingen pandemi. Denis Rancourt et al. har gjort en formidabel innsats i å gå gjennom store tallmengder fra hele verden, og han påpeker krystallklart at i tallene finnes det ingen pandemi. Jeg vil beskrive hans, (og våre) funn omtrent slik:

Ved å se på tallene finner man ikke spor av en dødelig smittsom sykdom noe sted i verden. Dødelighet inntraff utelukkende der man satt inn pandemi-tiltak og der man vaksinerte. Ingen andre steder, og ikke på noen andre tidspunkt.

Dette er også helt analogt med våre gjennomganger i for eks. Narrativene og smittebølgene – desember 2021 og Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter; du finner ingen spor av en pandemi i tallene for Norge; selv ikke i de tallene myndighetene selv satt på og opererte med/etter.

En uendelige serie med krumspring

En «fornøyelig» ting med pandemien er alle krumspringene som presse, myndigheter og akademia har gjort for å holde bløffen gående, både underveis og i ettertid. Hvis man ser på funnene fra den ovennevnte studien fra Tyskland – og slike funn er det overalt i verden – vil noen kanskje anta at dette enorme avviket mellom PCR-«smittetall» og antistoff-funn fra infeksjoner ville utgjøre en kardinalproblem for narrativet.

Hvordan løste man så dette underveis, i den tiden det var som viktigst at det falske narrativet ikke skulle sprekke opp? Tok man en kunstpause og begynte å stille spørsmål ved gyldigheten til denne bruken av «smittetall» og all propagandaen rundt dette? Nei det gjorde man naturligvis ikke:

Slike funn viser jo egentlig at PCR-tallene ikke har noe med virkeligheten å gjøre, men i stedet gjorde man som Forbes og snudde verden opp-ned. Man bare vedtok PCR-tallene («smittetallene») for «gangbar mynt» (PCR-positiv=Covid-pasient), og lanserte heller narrativet om at man kunne være Covid-pasient uten å få antistoffer mot sykdommen. I stedet for at slike avvik indikerer at vi kunne puste lettet ut, ble det altså snudd om til at viruset var ekstra farlig. Og at vaksiner var ekstra viktig, siden selve sykdommen ikke nødvendigvis ga immunitet etterpå.

«Vaksinen er eneste garanti for immunitet» kunne Stavanger Aftenblad nøkternt informere oss om.

Herfra er for øvrig veien ganske kort til det falske lab-leak-narrativet; for siden man ikke får immunitet av viruset kan det vel ikke være et naturlig virus?

Dette med at man ikke fikk naturlig immunitet av sykdommen var bare viktig ledd i den psykologiske krigføringen i de to første årene, altså 2020 og 2021; i 2020 var det viktig for å dikte opp at det var et ekstra farlig virus, og i 2021 viktig i tillegg for at alle skulle bli skremt til å vaksinere seg («det eneste som gir sikker beskyttelse» osv). Men etter at vaksinekampanjen var fullført, og nesten alle hadde tatt den skadelige sprøyten, så gjorde man nye krumspring hvor plutselig naturlig immunitet ble anerkjent. Dette kan ha vært fordi de som vaksinerte seg faktisk fikk «Covid» gang på gang selv om/pga at de var vaksinert, og at det da ville være en beroligende faktor at det å bli syk var bra (å få immunitet). Dette krumspringet måtte riktig nok akkompagneres med narrativet om at selv om du ble syk med «Covid» gang på gang når du var vaksinert, så ble du i hvert fall mindre syk enn hvis du ikke var vaksinert; vaksinen beskyttet nemlig mot alvorlig sykdom, men ikke smitte.

La meg avslutte med en liten vittig sak fra NRK, som er verdensledende i krumspring vedrørende pandemibløffen. I en artikkel om Covid, smitte og antistoffer m.m. anerkjenner først NRK prisverdig nok naturlig immunitet:

Men som du ser opererer NRK her med en annen bærebjelke i pandemibløffen, nemlig det «…å pådra seg smitte uten å bli syk». Dette var viktig, fordi da kunne en nordmann gå rundt frisk som en fisk men likevel lures til å tro at han/hun var farlig (kunne smitte andre). Så kommer det et realt krumspring:

Et fantastisk avsnitt: mange som nesten ikke har hatt symptomer (aka er friske), har (naturlig nok) lite antistoffer (man har jo ikke vært syk). Her må følgende dissonerende puslebiter lappes sammen til faglig narrativ:

• man kan være smittet og syk uten å være syk (lite eller ingen symptomer),
• når man har vært smittet og syk på den måten (hvor man egentlig er frisk) har man lite antistoffer (fordi man jo ikke har vært syk),
• naturlig immunitet etter sykdom har omsider blitt anerkjent,
• det å være smittet og syk uten symptomer (altså at man er frisk) må opprettholdes, for det er viktig kontrollredskap i hele fortellingen.

Hvordan løser man så dette dissonans-puslespillet? Hvordan har de med få eller ingen symptomer (de som egentlig er friske) da likevel blitt immune (mot sykdommen de ikke har hatt)?

Jo, enkelt og greit: «de er immune på den måten at de ikke blir så syke». Problem løst, narrativ ordnet.

Innlegget Hele «pandemien» var PCR + narrativer dukket først opp på Foreningen lov og helse.

* * *

Det følgende er et bearbeidet utdrag fra en bok med samme tittel som artikkelen. Boklanseringen er planlagt å finne sted lørdag 19. september 2026 på Litteraturhuset i Oslo. Se Litteraturhusets nettside for nærmere oppdateringer.

* * *

Av Trond Skaftnesmo

Introduksjon

Relatert til denne saken blir det et boklanseringsarrangement på Litteraturhuset i Oslo den 19. september 2026.

Høsten 2025 ble jeg kontaktet av en person som hadde en dramatisk historie å fortelle. Det dreide seg om et medisinsk forsøk, som han – sammen med hundrevis av andre ungdommer – var blitt livsvarig skadet i. Han ville gjerne få meg til å se nærmere på saken, og så skrive en bok om den. Da jeg forsto at det var snakk om et vaksineforsøk, skjønte jeg også hvorfor akkurat jeg fikk denne henvendelsen. Som forfatter av flere vaksinekritiske bøker,¹ har jeg jo stukket nesen frem noen ganger før. Jeg er kjent i terrenget og vet hva jeg har i vente. Jeg sa altså ja til den første utfordringen, om «å se nærmere på saken». Det tok meg et halvt år. Utover våren 2026 kom så skriveprosessen i gang, også den tok et halvt år.

Med henvendelsen fulgte et omfattende arkiv, samlet i flere bæreposer, samt et digitalt bibliotek, pent ordnet i mapper. Det dreide seg om Norgeshistoriens største medisinske forsøk overhodet, intet mindre. (Vel å merke snakker vi da om medisinske forsøk som er anerkjent som nettopp det!) Konkret dreide det seg om en norsk vaksine mot smittsom hjernehinnebetennelse (kalt MenB-vaksinen), utviklet på 1980-tallet og utprøvd på rundt 230.000 ungdommer i perioden 1988-1994.

Å gå inn i dette materialet, kunne tidvis minne om Dantes infernoreise. Jeg har ikke gjort noen forsøk på å forsterke inntrykket, men heller ikke omvendt. Om det som presenteres kan avverge noen fremtidige hendelser av lignende slag, vil bokens mål være nådd.

De tre store

Nå kan det selvsagt sies at Norgeshistoriens største medisinske eksperiment² slett ikke ligger 40 år tilbake i tid. Det ligger rett bak oss, nemlig da over 90% av den voksne befolkningen i Norge nylig lot seg injisere med en eksperimentell mRNA-vaksine, basert på en genterapeutisk metode. Og rundt 10 år tidligere hadde vi igjen en stor vaksinekampanje, nemlig mot svineinfluensa. Ifølge Preben Aavitsland, overlege ved FHI, snakker vi om «den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid».³

Er det noe slektskap mellom de tre hendelsene? Det er det absolutt! På den ene siden hadde vi (og har vi fortsatt?) en befolkning med nær total tillit til sine helsemyndigheter. Vi kan også kalle det en medieskapt naivitet. På den andre siden har vi en helsefaglig og helsepolitisk kultur stadig mer preget av sterke økonomiske føringer. I dette systemet kan den medisinske etikken fort bli redusert til et retorisk virkemiddel.

Når vi vil granske en menneskeskapt katastrofe, er det rimeligvis for å lære noe av granskningen, slik at vi ikke risikerer å gjøre den samme feilen flere ganger. Da er det tre spørsmål vi må stille oss:

 1. Hva skjedde?

 2. Hvordan kunne det skje?

 3. Hvordan unngår vi at det skjer igjen?

I slike saker er det standard praksis å nedsette et granskningsutvalg, som kommer ut med en rapport. Som vi skal se, skjedde det også i etterkant av MenB-saken. Men slike utvalg legger gjerne hovedvekten på det første spørsmålet, som gjelder fakta. De to neste spørsmålene oppleves som mer spekulative, og blir ofte bare implisitt belyst. Spørsmålene kan ikke besvares uten en kontekstbasert analyse, det vil si en undersøkelse som ser på hvilke praksiser og ideologiske føringer som gjorde katastrofen mulig. For å gjøre en slik analyse, må vi altså svare på flere tilleggsspørsmål som: Har lignende katastrofer skjedd flere ganger? Var det også da lignende faktorer som gjorde dem mulig? Og hvilke faktorer er det konkret snakk om?

For å belyse denne konteksten, må vi altså se på historisk sammenlignbare hendelser. Det er da også forklaringen på at vi på slutten av boken kort går inn på de to andre nevnte vaksine-katastrofene i tillegg til MenB-saken.

Juridisk immunitet

Her følger en mer prinsipiell drøfting, sakset fra boken, der det settes søkelys på vaksiner som en ideologi eller sekulær religion, som flere forskere kaller det.

I 1986 vedtok USA en lov som fritok vaksineprodusentene for økonomisk ansvar ved helseskader.⁴ Denne loven skulle bli en modell for land verden over for å løse et problem som industrien slet med; erstatningssøksmål fra foreldre til vaksineskadde barn. En stadig striere strøm av slike søksmål truet nå industriens profitt. Under sterkt press, med trusler om produksjonsstopp, ble Ronald Reagan (ironisk nok) overtalt til å lage en ny ordning. Ironisk nok – fordi RR jo var den presidenten fremfor noen som sverget til kapitalismens regler. Og i kapitalismens høyborg, er grunnregelen den at ethvert produkt som ikke kan produseres med fortjeneste, og bære alle kostnader på et fritt marked (inkludert eventuelle søksmål!), ikke har livets rett.

Men her gjaldt det et produkt utenom det vanlige. Så da måtte det finnes en egen ordning. Den kom i form av nevnte lov, pluss et vaksineskadefond, som nå skulle ta ansvar for erstatningene. Pengene til dette fondet kommer i USA fra en avgift lagt på hver vaksinedose. For første gang i kapitalismens historie, er det nå brukerne av produktet som betaler erstatning til seg selv for produktets skader. Men brukerne avgjør ikke hvem som får erstatning. Det avgjøres av de som står bak vaksineprogrammet av anbefalte (og noen ganger obligatoriske) vaksiner. De som skal betale deg erstatning, er altså de samme som anbefalte deg å ta vaksinen og i noen tilfeller påla det. Det er de samme som avgjør om du er vaksineskadet og berettiget erstatning.

Hvis noe kan kalles en juridisk felle, er det vel dette. Og i Norge har vi en lignende ordning med Norsk Pasientskade Erstatning (NPE), som – bortsett fra et visst tilskudd fra private helseforetak – baserer seg på offentlige midler. I Norge er det altså skattebetalerne – vaksinerte som uvaksinerte – som dekker opp for vaksineskader.⁵ Det blir som om en bilprodusent skulle få gehør for at kjøper må dekke eventuelle produksjonsfeil på bilen, supplert med bidrag fra gående og syklende trafikanter.

Det er en underlig logikk i dette:

1. Myndighetene har unntatt produsentene for erstatningsansvar for et produkt, som
2. ikke kan selges med fortjeneste om de skulle betale erstatning til brukerne for de helseskader produktet påfører dem, og
3. dette gjøres ut fra en begrunnelse om helsemessig sikkerhet.

Logikken biter seg selv i halen. Rogers (2019) skildrer situasjonen slik:

«Alle deltakere i debatten anerkjenner at det nåværende vaksine-programmet ikke kunne ha eksistert uten beskyttelsen mot erstatningsansvar. Ifølge produsentene kan vaksiner ikke konkurrere i det normale kapitalistiske markedet, da gruppesøksmål fra dem som er skadet av deres produkter ville drive dem ut av geskjeften. Mange delstats-myndigheter [i USA] forlanger nå av sine borgere at de skal injisere dette produktet i sine [eller sine barns] kropper, som et krav for å få gå på skole og barnehage, samt en del jobber. Så det er et paradoks i hjertet av denne debatten, at dette produktet blir obligatorisk ut fra kravet til offentlig sikkerhet, samtidig som dets produsenter anerkjenner at produktet ikke er i stand til å møte de vanlige erstatnings-normene som gjelder i et kapitalistisk marked.»

Vaksineprodusentene har tilgang til et marked som ingen annen industri kan drømme om. Foreløpig omfatter det så godt som hvert barn og hver ungdom i samfunnet. Deres mål er at hvert eneste individ på kloden, fra fødsel til død, skal bli deres kunder.

Men i USA er produsentene vel å merke kun fritatt for erstatningsansvar så sant vaksinen er anbefalt av myndighetene ved at den inngår i det nasjonale barnevaksinasjonsprogrammet. Ikke overraskende har dette programmet da også est ut år for år. Tabellen nedenfor kan gi et inntrykk av utviklingen USA.⁶

Vaksineprogrammet i USA omfattet inntil nylig 54 injeksjoner og 72 doser av 16 ulike vaksiner fra fødsel til 18 år.⁷ I Norge er det til sammenligning 20 doser av 12 vaksiner som er anbefalt til 15 år.⁸ Nylig har helseminister Robert F. Kennedy jr. tatt grep for å få USAs barnevaksinasjonsprogram ned på et «dansk nivå», som omtrent tilsvarer det norske. Mer presist vil det bety en reduksjon fra 17 vaksiner til 11, fra rundt 80 doser og ned til 30.⁹

Vaksiner, Amen

Så langt har vi eksponert visse strukturelle – vesentlig økonomiske og juridiske – forutsetninger for vaksinenes særstilling i vårt samfunn; at produsentene er fritatt fra økonomisk erstatningsansvar. Til grunn for dette ligger igjen noen kulturelle forutsetninger, som er med på å forklare vaksinenes særstilling. De skal vi her løfte frem i lyset.

Tittelen på dette delkapitlet er hentet fra tittelen på en bok av Aaron Siri, advokat for Informed Consent Action Network. ICAN kjemper for prinsippet om informert samtykke, at det skal gjelde for alle medisinske tiltak inkludert vaksinasjon. Derfor har ICAN tatt rettslige skritt for å bekjempe vaksinetvang (mandatory vaccination), som gradvis er blitt innført i flere delstater i USA.

Bokens provoserende undertittel, The Religion of Vaccines, impliserer en påstand provaksere trolig vil protestere på; at deres entusiasme for vaksiner er basert på tro heller enn viten. Men Siri er ikke alene om å se det slik. I boken Ideological Constructs of Vaccination (Cernic, 2018), som bygger på en PhD-avhandling med samme tittel, er påstanden at medisinen er blitt «vår tids religion», med vaksinasjon som et ritual tilsvarende dåpen:

«I moderne industrielle samfunn er religionens funksjoner (å forklare verden, å utøve sosial kontroll) i stadig større grad blitt overtatt av vitenskapen. Og innen vitenskapen, er medisinen den grein som mest klart fremviser ‘religiøse’ aspekter. […] Dybde-analyser av dette er gjort av Domaradzki (2013), som viser at moderne medisin reflekterer den religiøse arven til den vestlige kulturen: dens ideologi, myter, dogmer, symboler, tro, ritualer, praksis, håp og frykt. Den fungerer som en slags sekulær religion. […]

«Ifølge medisinens teologi er nyfødte mennesker svake og utsatt for innflytelsen fra de nye djevlene: virus, bakterier og mikrober. Av denne grunn blir de utsatt for et nytt renselsesritual, som skjer i den nye religionens nye kirker. […] Slik erstatter vaksinasjoner dåpen og opptar de nyfødte i menigheten av den medisinske kirken, idet den beskytter dem mot infeksjonens primære ondskap.»¹⁰

Nå behøver en slett ikke å være vaksinekritiker for å se slike paralleller. Det finnes ivrige provaksere som innrømmer vaksiner en tilsvarende rituell rolle. Det fremste eksemplet i Norge, er Sveinung Stensland, tidligere stortings-representant og helsepolitisk talsmann for Høyre. Som kristen, farmasøyt og ivrig provakser, burde han vite mye både om de kristelige ritualer og om vaksiner. I Vårt Land bekrefter han da også, med henvisning til Samuel Butler, at: Vaksinasjon er det medisinske sakrament som tilsvarer dåpen.¹¹

Den sterke dedikasjon som ligger i et slikt utsagn, kan kanskje forklare at det under den nye religionens banner synes å være det samme forholdet til kjetterne som det var for middelalderens kirke: De måtte bannlyses med ethvert tenkelig middel.

Hvis forskere som Cernic og Domaradzki har et poeng, reiser det seg mange nye spørsmål: Hvorfor skjer det en slik utvikling, der medisinen langt på vei erstatter religionen? Er det også tilfelle at det har utviklet seg en «kult» omkring vaksinasjon, med bannlysning for de som ikke deltar i kulten? Hva skal vi som samfunn mene om denne utviklingen? Skal vi helt enkelt si ja og amen, slik Stensland gjør, eller skal vi sette grenser for den?

Det kan endelig nevnes at det å se medisinen som vår tids sekulære religion, og vaksinasjon som en kult innenfor denne, slett ikke er en oppfatning av helt ny dato. Gjennombruddet for den moderne medisin, kom på slutten av 1800-tallet. Gjennom 1900-tallet ble dens rolle ytterligere befestet, fremfor alt i de industrialiserte og utviklede land. Kritikk av medisinen som en de facto sekulær religion, var svært sjelden. Men dukket det opp, kunne det skape furore. Det mest kjente tilfellet i så måte, var Diego Riveras gedigne veggmaleri fra 1932 ved Detroit Institute of Arts. Bildet – som inngår i en serie – har ingen tittel. Men mange kaller det Fødselen (Nativity). Bildet viser et stående barn (altså ikke helt nyfødt) som blir vaksinert, med legen til høyre og en kvinnelig sykepleier til venstre. Men forgrunnen, med hest og ku og sauer, får oss umiddelbart til å tenke på julekrybben. Og i bakgrunnen ser vi tre forskere i rollen som «de tre vise menn», som besøker Jesus-barnet etter fødselen. I så fall er «legen» Josef og «sykepleieren» Jesu mor, Maria.

Det var ikke vaksineindustrien som reagerte ampert på bildet, men derimot prestene. De mente bildet var blasfemisk, da det gjorde narr av den hellige familie. Men hva mente Rivera selv med sitt bilde, med motiv fra den kristne julekrybben? I dag vil de fleste se det som en kritikk av vaksine-ideologien. Men Rivera var marxist og ateist, og hadde faktisk en stikk motsatt mening med bildet; han ville hylle den medisinske teknologien og utpeke den som menneskehetens nye frelser.¹²

Ser vi på bildet med kristne øyne, må vi spørre: Trenger virkelig Jesusbarnet å vaksineres? Er Han ikke godt nok utstyrt til sin gjerning fra Faderens hånd? Og mer generelt: Er barnet i utgangspunktet en feilvare? Hvorfor trenger det ellers en vaksine-oppdatering før det tar fatt på livet? Hva var det Gud glemte å gjøre da Han skapte mennesket i sitt bilde?

Sluttnoter

1. De viktigste er Folkefiender (2012), Vaksinetvang (2020) og Det globale helsetyranniet (2023).
2. Jeg bruker her ordet eksperiment i den folkelige meningen, nemlig som et forsøk med usikkert utfall og derfor høy risiko. At forsøket var eksperimentelt i denne forstand dokumenteres i boken.
3. https://vof.no/aavitsland-overlapp-mellom-putinister-og-antivaksere
4. Loven het The National Childhood Vaccine Injury Act. Dette delkapitlet er et bearbeidet utdrag fra min bok Vaksinetvang (2020), der samme tematikk behandles.
5. https://www.npe.no/no/Om-NPE/Organisasjon/Finansiering-av-ordningen/
6. www.informedchoiceusa.org
7. https://www.cdc.gov/vaccines/schedules/downloads/child/0-18yrs-child-combined-schedule.pdf
8. https://www.fhi.no/nettpub/vaksinasjonsveilederen-for-helsepersonell/vaksinasjon/barnevaksinasjonsprogrammet/
9. Reformen møter imidlertid voldsom motstand blant alle som har profitert på den utviklingen som har vært siden 1986, slik som AAP – American Academy of Pediatrics. https://www.thefocalpoints.com/p/the-battle-begins-rogue-judge-halts –
10. Cernic 2018, s. 31-32 – som siterer Domaradzki 2013, s. 27
11. Sveinung Stensland i avisen Vårt land, 14.06.2017: Vaksiner er medisinens sakrament. https://www.vl.no/verdidebatt/vaksiner-er-medisinens-sakrament/1050008
12. https://historyofvaccines.org/blog/diego-riveras-vaccine-mural-in-detroit-in-the-1930s/

Innlegget Statsautorisert smerte dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Dette har implikasjoner som strider mot «moderne» fysikk. Rommet er ikke vakum. «Noe» må lede strømmen. Tilhengerne av eter ser ut til å ha rett. Dette rokker ved den moderne fysikken selve flaggskipet i «vitenskapen». Man kan mistenkte at observasjonene, som det ikke er strid om, underkommuniseres fordi de rokker ved den teoretiske fysikken.

Jeg oppfordrer, for ordens skyld, til ikke å ta mitt ord for noe av dette. Les artiklene og referansene og gjør deg opp din egen mening.

Fremhevet artikkel : https://www.unbekoming.com/p/what-is-lightning

I samme serie:
Kreftceller fermenterer
Olje kull og gass produseres i bakken

Innlegget Lyn kommer fra solen dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Dette var nytt for meg. Jeg har trodd kreft var celler som «gikk amok» noe slags DNA feil. Men nei: Det som er felles for kreftceller er metabolismen. Dette åpner for å se på kreft som kroppens innkapsling av skade.

https://www.unbekoming.com/p/what-is-cancer

Innlegget Kreftceller fermenterer dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I 1993–94 bodde jeg hos en halvt norsk familie på Long Island i New York. Joyce, kusinen til en av min mors beste venninner, ønsket meg velkommen inn i hjemmet sitt. Hun og ektemannen John tok imot meg som om jeg var deres egen datter.

Da jeg og familien min flyttet til New York i 2009, ble kontakten tatt opp igjen. Vi tilbrakte mye tid sammen, og jeg opplevde dem som min nærmeste familie i USA. Den følelsen var gjensidig. Da vi flyttet tilbake til Norge i 2012, fortsatte jeg å holde kontakten, særlig med sønnen, Brennen og med Joyce.

Under covid-19-pandemien fulgte vi utviklingen fra hver vår side av Atlanteren. Det tok ikke lang tid før vi la merke til hvor like de norske og amerikanske retningslinjene var. Ble du syk, skulle du teste deg. Testet du positivt for covid-19, skulle du holde deg hjemme. Først dersom pusten ble så dårlig at du fryktet for livet, skulle du oppsøke sykehus.

John testet positivt for covid-19 i februar 2021. John var 71 år gammel da han ble innlagt på sykehus på Long Island i februar 2021. Han døde fem uker senere, to uker før sin 72-årsdag. I ukene mellom innleggelsen og dødsfallet hadde jeg jevnlig kontakt med familien, særlig med Joyce og sønnen Brennen. Etter farens død skrev han ned hele forløpet slik familien opplevde det. Dette er hans historie, slik han fortalte den til meg. Kommentarene som følger etter vitnemålet er mine egne og har som formål å forklare medisinske begreper og behandlingsmetoder som omtales.

Historien om John R. C fortalt av sønnen Brennen
12. februar 2021 – 3. april 2021

Flere måneder før pappa ble syk, fikk han diagnosen tidlig stadium av emfysem. Han hadde ingen tegn eller symptomer på sykdommen.

I midten av februar 2021 testet han positivt for covid. Etter fem dager med sykdommen, mens han fulgte med på oksygenmetningen i blodet, begynte han å få problemer med å puste, og oksygenmetningen falt til rundt 62 %. Han ba moren min, redd fordi han hadde vanskeligheter med å puste, om å kjøre ham til sykehuset – noe han egentlig var sterkt imot, fordi han mente at sykehusene tok livet av mennesker.

På under én uke på sykehuset var han helt kvitt covid og testet negativt. Mens kroppen hans i starten kjempet mot covid, var immunforsvaret kraftig svekket. Han pådro seg lungebetennelse mens han var innlagt.

Han ble behandlet med remdesivir, sammen med andre behandlinger, blant annet oksygen gjennom nesen, og i noen tilfeller både gjennom nese og munn.

Omtrent to uker senere var han fortsatt på sykehuset. Han fikk da en inhalator som han skulle ta flere inhalasjoner fra for å lette pusten når han ikke brukte oksygen. Han utviklet trøske (soppinfeksjon i munnen) som følge av medisinen i inhalatoren.

Verken legene eller sykepleierne informerte ham om hvor viktig det var å skylle munnen etter hver bruk av inhalatoren for å fjerne medisinrestene. Trøsken førte til sår på størrelse med tikroner over hele innsiden av munnen, nedover i halsen og langs leppene.

Kroppen hans begynte å samle væske, og på grunn av remdesivir begynte nyrene å svikte. De kunne ikke gi ham væske intravenøst fordi kroppen allerede holdt tilbake væske.

Han var ved bevissthet, og på grunn av de store sårene på leppene, i munnhulen og halsen, kunne de ikke legge inn en ernæringssonde. Han begynte derfor å sulte.

Etter tre uker fikk han en sprøyte med Lovenox (blodfortynnende) i venstre overarm, samtidig som blodtrykksmansjetten satt på armen. Injeksjonen skulle egentlig vært gitt i magen. Dette førte til en blodpropp, som resulterte i en stor indre blødning. Legene skal ha forsøkt å skjule dette, men søsteren min oppdaget det og tok bilder.

Dagen etter at han fikk Lovenox, ga de ham en fjerde kur med remdesivir. Det var på dette tidspunktet de oppdaget at han hadde fått en ny lungebetennelse.

I løpet av den fjerde uken begynte han å vise tegn til bedring. Legen sa at de sannsynligvis kunne begynne å forberede ham på hjemreise om omtrent én til to uker.

Dette ga ham håp.

Omtrent to dager senere kom en autorisert sykepleier inn, åpnet journalen hans og sa:

«Herregud. Jeg håper du har alt i orden. Jeg kan ikke tro at du fortsatt er i live.»

Hun ga ham i praksis beskjed om å sørge for at testamentet og de siste papirene var i orden, fordi hun mente han kom til å dø.

Selv om faren min ikke kunne snakke på grunn av trøsken, så moren min at lyset forsvant fra øynene hans. Han mistet alt håp.

Samme dag la de ham i kunstig koma og ga ham legemiddelet Diludid.

Han levde én uke til, etter totalt fem uker på sykehuset. Da veide han bare rundt 41 kilo.

Faren min døde av nyresvikt, sult, dehydrering, dårlig medisinsk behandling, inkompetanse, feilbehandling og en indre blødning som ble forårsaket av at sykepleieren satte Lovenox på feil sted.

På grunn av trøsken i munnen kunne han ikke snakke de siste to våkne ukene av livet.

Den dagen sykepleieren kom inn og ga ham denne fryktelige – og etter familiens oppfatning feilaktige – beskjeden, skrev faren min på en lapp til moren min:

«Mordere. Ikke dra dette ut. Vær så snill, la meg få dø fort.»

«Sykehuset drepte faren min.«

Medisinen ga John trøske, han klarte ikke spise, drikke eller snakke de siste ukene av sitt liv.

Kommentarer og medisinsk kontekst

Remdesivir. Remdesivir er et antiviralt legemiddel som ble brukt mot covid-19 hos innlagte pasienter. I Norge ble remdesivir også brukt (kaldt Veklury). Behandlingen var omstridt i 2021. WHO anbefalte i november 2020 mot rutinemessig bruk hos innlagte covid-pasienter, mens amerikanske sykehus fortsatt brukte det hos utvalgte pasienter. Vanlig behandlingslengde var 5 dager, med mulig forlengelse til totalt 10 dager ved manglende bedring. I Brennens fortelling er det sentrale spørsmålet hvorfor faren fikk flere behandlinger etter at han hadde testet negativt for covid-19 etter kun en uke på sykehuset.

Ifølge Brennen hadde faren utviklet nyresvikt før den siste behandlingsrunden med remdesivir. Han hadde også to episoder med lungebetennelse mens han var innlagt. Dersom lungebetennelsen var bakteriell, ville antibiotika normalt være aktuell behandling. Remdesivir er et antiviralt legemiddel og virker ikke mot bakterielle infeksjoner. Familien har i ettertid stilt spørsmål ved hvorfor behandlingen ble videreført, ettersom både covid-infeksjonen var over og nyrefunksjonen var betydelig svekket.

Lovenox: John fikk Lovenox (enoksaparin), som er et blodfortynnende legemiddel som normalt brukes for å forebygge og behandle blodpropp. Standard administrasjon er som regel en sprøyte under huden i mageområdet eller låret, men legemidlet kan i enkelte situasjoner også gis andre steder dersom det finnes tilstrekkelig underhudsfett. Lovenox skal gis subkutant (i underhudsfettet), ikke intramuskulært. Standard anbefaling er magen, fordi det gir mest forutsigbar absorpsjon. Hos en svært avmagret pasient kan magen ha lite underhudsfett, og helsepersonell kan måtte vurdere andre områder med tilstrekkelig fettvev. Overarmen kan brukes ved enkelte subkutane injeksjoner, men er ikke det vanlige anbefalte stedet for Lovenox. Hvis sprøyten derimot havnet for dypt, altså i muskelen eller skadet et blodkar, kan det gi en større lokal blødning eller et hematom. Det er en kjent komplikasjon ved blodfortynnende behandling. Blødningen hos John ser ekstraordinært omfattende ut. Den er langt større enn det man vanligvis forventer etter en rutinemessig subkutan injeksjon.

Dilutid: John ble lagt i kunstig koma og gitt Diludid (hydromorfon 5 -7 ganger sterkere enn morfin). Dette er et kraftig opioid som brukes mot sterke smerter og alvorlig åndenød. Legemidlet kan også inngå i sedasjon av intensivpasienter og i lindrende behandling ved livets slutt. At en pasient får hydromorfon, betyr ikke i seg selv at behandlingen er palliativ eller at døden er nært forestående; dette avhenger av den kliniske situasjonen og hvilke øvrige legemidler som gis. Det som gjør denne delen av Brennens fortelling bemerkelsesverdig, er at John ifølge familien ble lagt i kunstig koma og fikk hydromorfon bare to dager etter at legen hadde uttrykt optimisme og sagt at utskrivelse kunne være aktuell om én til to uker.

I følge Brennen tok sykepleierens skrekkelig tankeløse utsagn alt håp i fra faren hans. Og hva var det som skjedde de to dagene etter doktorens positive beskjed, og som førte til at John ble holdt i dyp sedasjon frem til han døde? Brennen beskriver et forløp der komplikasjonene av behandlingen under sykehusoppholdet langt overskygget den opprinnelige covid-infeksjonen. Ifølge Brennen var covid-infeksjonen over etter under én uke. Det som fulgte var en lang rekke komplikasjoner etter behandlinger under sykehusoppholdet. Familien opplevde at disse komplikasjonene ble det dominerende sykdomsforløpet, og forårsaket farens død.

John døde på langfredag i påsken, på sin kones 69-årsdag.

Innlegget «Sykehuset drepte faren min» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

(Vårt forsidebilde: COVID-pasient i Ukraina med dykkemaske i mangel av tilgjengelig ventilator)

Her er del 2. Dette er tredje og siste del.

Legal immunitet til å drepe deg

Det medisinske systemet hadde full legal immunitet for tiltakene og behandlingene som drepte folk.

The PREP Act ga fullstendig immunitet mot erstatningsansvar for dødsfall forårsaket av «behandlingstiltak” mot COVID, inkludert “ethvert antiviralt preparat, ethvert annet medikament, ethvert biologisk, diagnostisk eller annet type utstyr.» Remdesivir er klassifisert som et antiviralt medikament. Paralytikum som brukes før intubasjon er en medisin. Mekaniske ventilatorer er utstyr. Hver eneste komponent i disse sykehusprotokollene var et tiltak med legal dekning.

Immuniteten dekket alle involverte: legemiddelfirmaet som produserte remdesivir, selskapet som leverte ventilatoren, sykehuset der protokollene ble implementert, legen som skrev ordrene og sykepleieren som utførte dem. Alle som var involvert i COVID-protokollene ble legalt beskyttet.

Det eneste unntaket som var definert i PREP Act var “forsettlig utilbørlig opptreden”— men da ifølge av en signert tilståelse fra noen som sier “Jeg drepte COVID-pasienter med vilje”, altså i praksis eksisterte ikke unntaket.

De visste hva de gjorde

Unnskyldningen om at “ingen visste, ” eller at sykehus ganske enkelt fulgte de beste tilgjengelige og mest dokumenterte medisinskfaglige tiltakene er absurd. Advarsler eksisterte før COVID-protokollene ble implementert og fortsatte etterpå. Sykehus ignorerte dem uansett.

Bevisene for at protokollene var skadelige, eksisterte før de ble systematisk implementert. Problemer med remdesivir var kjent før FDA-autorisasjonen, og ICU-leger visste allerede at høytrykksventilasjon kunne drepe pasienter — likevel vraket COVID-protokollene det som før dette var etablert praksis ved å presse på for tidlig, aggressiv intubasjon. I mars 2020 advarte Dr. Cameron Kyle-Sidell, en ICU-lege i New York City, om at ventilasjonsprotokollene ville forårsake “en enorm mengde skade på et stort antall mennesker på veldig kort tid”.

Etter at protokollene ble implementert, fortsatte bevis på skadene det forårsaket å dukke opp, men sykehus opprettholdt like fullt protokollene. I mai 2020 vitnet Dr. Pierre Kory, som drev en COVID-ICU i New York den gang, for en senatkomité og advarte om at sykehusprotokollene drepte pasienter. Kory og Dr. Paul Marik grunnla Front Line COVID-19 Critical Care Alliance, en gruppe leger som advarte mot remdesivir og tidlig mekanisk ventilasjon mens de dokumenterer protokolldrevet dødelighet. Mange leger rundt om i landet, inkludert Dr. Peter McCullough og Dr. Mary Talley Bowden, alarmerte omverden. Den 20. november 2020 ga Verdens helseorganisasjon en formell anbefaling i mot remdesivir, men amerikanske sykehus fortsatte å administrere det. Sykepleiere snakket med lokale medier, la ut videoer og sendte inn interne klager som beskrev pasienter som ble dårligere etter remdesivir, ble intubert mot deres vilje, og døde alene uten familiene deres. Disse sykepleierne ble sagt opp, eller bragt til taushet på andre måter mens protokollene fortsatte.

De mest lønnsomme årene noensinne

For store sykehus var Covid-perioden den mest lønnsomme tiden i deres historie.

Ifølge en analyse fra Mathematica, som omfatter mer enn 35 000 kostnadsrapporter for Medicare fra perioden 2011–2021, nådde medianverdien for netto fortjenestemarginer ved amerikanske sykehus sitt høyeste nivå noensinne i 2020 og 2021. En egen studie fra JAMA Health Forum, som omfattet 4 423 sykehus, viste at medianverdien for driftsmarginer steg til et rekordnivå på 6,5 % i 2020/2021 – mer enn en dobling av medianverdien på 2,8 % fra tiden før covid-pandemien. En analyse fra Kaiser Family Foundation viste at de tre største kommersielle helseforetakene opprettholdt driftsmarginer over nivåene fra før pandemien i ni av de elleve første kvartalene under covid-perioden. HCA Healthcare – den største kommersielle sykehuskjeden i USA – rapporterte et overskudd på 3,75 milliarder dollar i 2020, en økning fra 3,5 milliarder dollar året før. Selskapets administrerende direktør hanket selv inn mer enn 30 millioner dollar.

Konklusjon

Sykehusprotokollene som maksimerte refusjonene, var også de som maksimerte dødeligheten. Ved å kombinere føderalt subsidierte protokoller med juridisk immunitet for alle involverte, skapte systemet en selvforsterkende spiral der dødsfallene som protokollene medførte, ble brukt til å rettferdiggjøre videreføringen av dem.

Hvis dødsfall knyttet til COVID hadde bitt registrert korrekt, ville helsevesenet blitt avslørt – ikke som en redning, men som en av de primære drivere for dødeligheten.

Før vi erkjenner at helsevesenet er en av de primære driveren for dødelighet, vil vi fortsette å lete etter svar hos nettopp de institusjonene som tjener på vår nedgang.

Videre relatert lesning:

Insiders Admit What Your Doctor Never Will: Modern Medicine Is a Fraud

Innlegget Var «Covid-19-pandemien» et systemisk legalt massemord? – del 3 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

(Vårt forsidebilde: COVID-pasient i Ukraina med dykkemaske i mangel av tilgjengelig ventilator)

Her er del 1.

4 – Mekaniske ventilatorer ($50,000+ for å ødelegge lungene dine)

Etter å ha ødelagt pasientens nyrer og lever med remdesivir, var neste trinn i COVID-protokollen den mest lukrative og dødelige av alle: mekanisk ventilasjon. Gjennomsnittlig kostnad for å behandle en COVID-pasient som ikke var på ventilator var $ 12 700, men ved å plassere pasienten på en ventilator, skyrocket gjennomsnittlig kostnad til over $ 65 500.

Mekanisk ventilasjon var en dødsdom. Til tross for den velkjente risikoen for ventilatorindusert lungeskade, ignorerte sykehus flere tiår med beste praksis — som favoriserte ikke-invasiv oksygenstøtte — og tydde til tidlig, aggressiv intubasjon. Pasientene ble beroliget, lammet og holdt i et kjemisk indusert koma mens ventilatorer tvang høyt trykkluft i lungene.

Resultatene var katastrofale. På mange sykehus var dødsraten for pasienter som ble plassert på ventilatorer over 80%. I New York var dødsraten for mennesker over 65 år 97%.

5 – Død ($100,000+ for å ha drept deg)

Etter å ha ødelagt nyrene og leveren din med remdesivir, og deretter avsluttet deg med en ventilator, kunne sykehuset innkassere sekssifret beløp for å ha drept deg — og i noen tilfeller innkasserte sykehus mer enn $ 400 000. Men dødsattesten sa “COVID”.

Dette er et annet eksempel på hvordan det medisinske systemet hvitvasker dødsfallene det forårsaker — med villedende ICD-koder og dødsattester som sletter sykehusets straffskyld. Det var en selvforsterkende tilbakemeldingsloop: sykehusforårsaket dødsfall oppblåste det offisielle COVID-dødstallet, som deretter ble brukt til å rettferdiggjøre selve protokollene som forårsaket disse dødsfallene.

De økonomiske insentivene krevde ikke at menneskene som jobber på sykehus bevisst skulle tenke “la oss drepe denne pasienten for mer penger ”— men de belønnet lekende lett sekvensen av intervensjoner som sannsynligvis ville drepe deg. Protokollen som maksimerte refusjon var også protokollen som maksimerte dødeligheten.

Minst 500 000 drept

Rundt en halv million mennesker i USA ble drept av COVID-behandlingsprotokoller på sykehus — men lignende protokoller ble tatt i bruk rundt om i verden, noe som gjorde de globale dødstallene mye høyere.

I følge en analyse av data for dødelighet av alle årsaker gjort av Denis Rancourt og kolleger, var det 653 463 overflødige dødsfall i USA i løpet av de første 50 ukene av COVID-perioden, før COVID-vaksinen var allment tilgjengelig. Dette tallet representerer dødsfall høyere enn basislinjen pre-COVID i perioden da COVID sykehusprotokoller — inkludert remdesivir og mekanisk ventilasjon — ble benyttet. Mens Rancourt tilskriver disse overdødelighetstallene til den bredere håndteringen og medisinske responsen, var sykehusprotokollene de mest direkte virkemidlene som mange av disse dødsfallene var resultat av.

Toppen i overflødige dødsfall i løpet av COVID-perioden før vaksinen var synkron med protokollutrullingen, og jurisdiksjonene som ble rammet hardest var de som brukte protokollene mest aggressivt, mens steder med forskjellige tilnærminger stort sett ble skånet. Det samme mønsteret av synkrone, responsinduserte dødelighetshotspots ble observert over hele verden, ikke bare i USA.

John Beaudoin anslår også at omtrent en halv million mennesker i USA ble drept av COVID-behandlingsprotokoller på sykehus. Han fikk tak i 1,6 millioner dødsattester gjennom FOIA-forespørsler og gjennomgikk tusenvis av dem linje for linje, inkludert legenotater og årsak til dødsårsaksnarrativer. Beaudoin sammenlignet hva sertifiserende leger skrev med hva CDC genererte av info og fant massive avvik.

Beaudoin dokumenterte store økninger i dødsfall fra nyresvikt og respirasjonssvikt i 2020 — tilstander i samsvar med skaden forårsaket av remdesivir og mekaniske ventilatorer. Disse dødsfallene sank i antall da sykehusprotokoller ble mindre aggressive og ventilatorer ble brukt mindre vilkårlig.

(Fortsetter i del 3)

Innlegget Var «Covid-19-pandemien» et systemisk legalt massemord? – del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Det korrekte svaret på dette voldsomme spørsmålet i overskriften er et rungende ja mener mange, inkludert meg, og dette gjelder faktisk også hvis man ser bort fra vaksineringen som ble rullet ut fra 2021. Jeg har dessverre ikke klart å finne ut hvem «Dr. Wojak» er og hans bakgrunn, men gjennomgangen som følger nedenfor er uansett verdt å gjennomgå fordi den er svært grundig, og med kilder.

Sykehus tok bestikkelser for å drepe deg og legge skylden på Covid

Og de fikk legal immunitet til å gjøre det.

Av Dr. Wojak M.D. Substack, 09. juni 2026

Det medisinske systemet er den ledende årsaken til død i USA, og dreper godt over en halv million mennesker hvert år. Men COVID-19-tiden som begynte i 2020 markerte et distinkt kapittel i historien: COVID-protokoller på sykehus drepte et enormt antall mennesker på toppen av det medisinske systemets vanlige dødstall. Ytterligere en halv million amerikanere ble sannsynligvis drept på denne måten.

For å være tydelig, COVID-protokollene som er diskutert her er atskilt fra COVID-vaksinen som ble allment tilgjengelig i 2021. Jeg viser til behandlingsprotokollene — testing, medisiner og mekaniske ventilatorer for folks lunger — som definerte folks møte med sykehusene i 2020.

Denne artikkelen undersøker de økonomiske insentivene det medisinske systemet hadde for å drepe pasienter og skylde dødsfallene på “COVID. ” Det som følger er en analyse av pengene, sykehusprotokollene og dødsfallet — uavhengig av ens syn på selve COVID.

Sykehusene fikk 100 000 dollar for å drepe deg

Hvis en person med influensalignende symptomer ble anbefalt å reise hjem, hvile og få i seg nok væske, var refusjonen begrenset til et minimalt konsulteringsgebyr. Men hvis den samme personen ble innlagt under en COVID-diagnose, tildels remdesivir, og plassert på en ventilator, kunne sykehuset hent inn godt over $ 100 000 — og noen ganger mer enn $ 400 000.

Sykehusprotokollene mot COVID fungerte som en meget lukrativ føderal betalingssluse, der behandlingene som genererte mest inntekter var de som sannsynligvis ville drepe deg.

1 – Testing (opp til $1,419 per COVID-test)

Et positiv COVID-test var den utløsende hendelsen som initierte den føderale COVID-betalingsstrømmen — som tillot sykehus å overføre pasienter til et ekstremt lukrativ klinisk behandlingsspor. Mens Medicare betalte sykehusene en lavere rate for tester, var det private markedet i effekt «fritt for alle«. I henhold til CARES Act la leverandører ut en kontantpris for testing, som forsikringsselskapene ble pålagt å betale for «out-of-network claims». Laboratorier belastet så mye som $ 1.419 per test, og sykehus testet gjentatte ganger pasienter for å skape en tilbakevendende inntektsstrøm. Ved å behandle testing som både et selvstendig profittsenter og i tillegg den nødvendige nøkkelen for å låse opp påfølgende faktureringskoder med høy verdi, brukte sykehus COVID-testing som en sentral inntektskilde.

2 – Innleggelse (20% premie for COVID-diagnose)

Et positivt testresultat forsynte pasienter inn på sykehuset under ICD-10-kode U07.1 — den universelle betegnelsen for COVID. Den føderale regjeringen betalte en premie på 20% på toppen av standard Medicare-betaling for COVID-relaterte sykehusopphold. Fordi denne premien utelukkende var bundet til COVID-diagnosen, hadde sykehus et enormt insentiv til å prioritere COVID-betegnelsen over andre forhold og gjenta testing til et positivt resultat ble oppnådd.

3. – Remdesivir (65% premie for å ødelegge nyrene og leveren din

Sykehusprotokoller prioriterte utlevering av remdesivir, et svært giftig medikament som koster $ 3200 per behandling. CMS incentiverte dette valget gjennom de nye COVID-19-behandlingene Add-On Payment (NCTAP), som ga sykehus en annen massiv bonusbetaling — beregnet som 65% av kostnadene som overstiger standard faktureringsrate.

Remdesivir — som fikk økenavnet “Løp, døden er nær!” av legene og sykepleierne som så pasienter forverring etter å ha mottatt det — er et svært giftig stoff som forårsaker organsvikt. Det var et mislykket ebola-medisin som ble omdisponert som behandling for COVID, til tross for at det var assosiert med en svimlende dødelighet på 53% i det opprinnelige ebola-forsøket.

I en randomisert, dobbeltblindet, placebokontrollert studie av remdesivir publisert i The Lancet, fikk pasienter enten remdesivir eller en saltvannsplacebo. Remdesivir er så giftig at pasienter i remdesivir-gruppen ble tvunget til å stoppe behandlingen tidlig på grunn av frekvensen av bivirkninger som var 2,4 ganger høyere enn kontrollgruppen.

Legemiddelets toksisitet er ikke en hemmelighet. Det er dokumentert i FDAs egen forskrivningsinformasjon, som pålegger overvåking for leverskade fordi stoffet er kjent for å føre til leversvikt. Og det er ikke bare leveren. I en studie publisert i Frontiers in Pharmacology, var det nesten fire ganger mer sannsynlig at pasienter som fikk remdesivir fikk akutt nyreskade enn de som fikk andre behandlinger. Og når nyrene kollapset, var dødelighetsraten for disse pasientene over 36%.

Verdens helseorganisasjon fant at remdesivir ikke ga noen overlevelsesgevinst og anbefalte å ikke bruke det — like fullt fortsatte amerikanske sykehus å benytte det i årevis.

(Forsetter i en del 2)

Innlegget Var «Covid-19-pandemien» et systemisk legalt massemord? – del 1 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Her kan du lese en presentasjon av John Robb og hans karriere som veterinær og senere kamp mot etablissementet. Dr. Robb har kommet med sterke advarsler om hvordan man skader eller dreper kjæledyrene våre med dyrevaksinene. Her er en drøye 2 minutters video av en høring hvor han fremlegger sine advarsler:

Her er en lengre utgave av vitnemålet hans.

Her kan du lese en ytterligere redegjørelse for hans funn og advarsler.

Kommentar: dyrevaksiner er et nytt kapittel for meg og jeg har ikke til å hensikt å konkludere med at hans budskap må være korrekt. Men jeg kan ikke se en eneste grunn i verden til at det ikke skulle være korrekt. Og jeg har også hørt de samme advarslene flere ganger fra norske veterinærer opp gjennom årene.

Innlegget Veterinær Dr. John Robb: vaksineprogrammet for dyr dreper og skader dyrene dukket først opp på Foreningen lov og helse.