Studerer man den nærmere vil man se at den har vært relativt konsistent på flere felt og at det aktivt brukes velkjente metoder fra PR og reklamebransjen for å påvirke befolkningen og understøtte den politikken som ønskes gjennomført. Om dette gjøres bevisst eller bare er mekanismer som opptrer naturlig er vanskelig å fastslå, men uavhengig av dette er det viktig at vi er kjent med mekanismene for å motvirke at vi lar oss påvirke av dem. Dette for at vi skal kunne fatte bedre valg og gjøre beslutninger basert på egen verdier, kunnskap og erfaring.

Robert Cialdini er en amerikansk psykolog som i 1984 utgav boka; Influence: The Psychology of Persuasion. 

Cialdini undersøkte salgsavdelinger ved ulike selskaper og forsøkte å finne ut hvilke psykologiske mekanismer selgerne benyttet seg av for å oppnå gode resultater.

Cialdini identifiserte disse psykologiske mekanismene og forklarte bruken og virkningen av dem. Boka ble en bestselger og prinsippene regnes fortsatt som pensum for reklame og PR-bransjen.

Prinsippene ble delt inn i hovedkategoriene:

-Gjensidighet

-Knapphet

-Autoritet

-Forpliktelse og sammenheng

-Sosiale bevis

Det er viktig å påpeke at vi mennesker både bevisst og ubevisst benytter oss av slike teknikker i hverdagen. 

De er en del av det naturlige sosiale samspillet mellom mennesker. En bevissthet rundt dem vil gjøre oss vanskeligere å påvirke og vi blir istand til å ta mer selvstendige valg.

At politikere og PR folk benytter seg av slike teknikker er åpenbart for de fleste. Politikere ønsker å få mest mulig gjennomslag for egen politikk og dette er noe de færreste vil anse som uetisk eller kritikkverdig. 

Mennesker som har en bevissthet rundt teknikkene vil enklere gjenkjenne dem og være i stand til å til å i  mindre grad la seg påvirke og på denne måten ta valg basert på egne behov eller verdier, enn dem som i større grad lar seg underbevisst påvirke.

Det kan være problematisk å anklage enkeltpersoner for å bevisst «manipulere» andre med slike teknikker. Men at politikerne, deres PR folk som utformer politikk og kommunikasjonsstrategier er drillet i disse teknikkene bør det være liten tvil om. 

Vi finner endel åpenbare eksempler på hvordan teknikkene har vært brukt av norske myndigheter for å fremme den vedtatte politikken under pandemien. Om dette i alle tilfeller har vært bevisst må leseren selv få avgjøre, men den psykologiske effekten vil uansett være den samme. 

Gjensidighetsprinsippet:

Dette prinsippet går kort fortalt  ut på at vi i stor grad behandler andre slik de behandler oss. Vi vil i større grad smile til et menneske som smiler til oss enn om vi møter på en som er sint eller trist. Vi er i større grad villige til å være gode mot mennesker som er gode mot oss enn mot dem som ikke er det. 

Eksempler på dette i markedsføring kan være utdeling av gratis aviser for å selge abonnementer eller sponsing av gode formål som idrett eller kultur. Forbrukeren oppfatter slike selskaper som gavmilde og dette vil utløse et underbevisst gjensidig ønske om å gi noe tilbake og en form for lojalitet til produktet eller eller leverandøren.

“All too often the compliment we have just been paid is merely a repayment for the compliment we have just paid.”― Mokokoma Mokhonoana

Vi har sett bruken av dette prinsippet gjennomgående innen mange felt av pandemi-politikken. Omtrent samtlige «unødvendige» sosiale aktiviteter ble i mars 2020 stengt ned. 

Idrett, kino, utesteder, reising, hytter osv ble stengt ned, mens det regjeringen anså som «nødvendige» samfunnsfunksjoner som vinmonopolet og Mc Donalds ble holdt åpne.

Etterhvert som pandemien skred frem åpnet regjeringen sakte men sikkert disse «unødvendige» aktivitetene som små belønninger til folket som hadde vært lydige og etterlevd smittevernstiltakene.

En kan selvfølgelig argumentere med at stenging av slike sosiale aktiviteter var en faglig begrunnet beslutning basert på smitteutbredelsen i samfunnet, men det er da viktig å påpeke at ingen aner hva som er den smittereduserende effekten av slike tiltak og det er heller ikke er gjort noen studier på dette i Norge løpet av de 18 månedene pandemien har vart. 

Tallene hittil tyder på at den registrerte smitten i stor grad korrelerer med antallet som testes og at antallet som blir syke korrelerer med de kjente sesongene for luftveisinfeksjoner. 

At redusert fysisk aktivitet, livsglede og en mer «steril livsstil» påvirker helsetilstanden i befolkningen negativt og gjør den mer sårbare for ulike infeksjoner er et element som bør tas med i det totale regnestykket over kost og nytten av de ulike tiltakene. Disse negative effektene snakkes det lite om.

Uansett om disse nedtegningene og åpningene skyltes rene helsefaglige vurderinger eller om de inngår i en strategi for å sikre oppslutning om egen politikk, vil de uansett bidra til et «gjensidighetsforhold» mellom folket og myndighetene. 

Myndighetene gir folket «gaver» i form av at de får tilbake tapte friheter i bytte mot lojalitet til den gjeldende politikken. Resultatet vil bli en mindre kritisk og mer føyelig befolkning.

En ser gjensidighetsprinsippet tydelig i land som har tatt i bruk Korona-sertifikatet innenlands. Her får vaksinerte innbyggerne tilgang til egne tilbud og «goder» samfunnet i bytte mot sin lojalitet til myndighetenes politikk. 

Aksepterer du å gi ifra deg rettigheter som frihet til å selv bestemme hvilken medisinsk behandling du skal motta, eller at du samtykker i å oppheve taushetsplikten helsevesenet har overfor dine helseopplysninger, så får du tilgang til de samme godene du hadde før pandemien brøt ut i belønning.

Når man i tillegg vet at vaksinene i liten grad beskytter mot smitte eller mot å smitte andre, så bør det være betimelig å stille spørsmålet om hva som egentlig er agendaen bak dette koronasertifikatet?

Koronastøttepakker har også en form for lojalitetsskapende effekt ved at mottakerne av disse, som bevisst og underbevisst verdsetter støtten og forholder seg lojalt til politikken. Dette til tross for at den på  sikt underminerer deres næringsgrunnlag. Land som ikke har hatt økonomi til slike krisepakker har hatt en langt større motstand og lavere lojalitet til tiltakene enn land som Norge hvor oppslutningen har vært stor.

I Norge har støtten ofte gavnet aksjonærene og eierne av selskaper da de har fått kompensert bortfallet av inntekt, mens permitteringer og andre kostnader har blitt dekket av det offentlige.

https://kulturplot.no/kulturpolitikk/2020/mest-koronastotte-til-de-rike

https://www.vg.no/rampelys/musikk/i/JJJrv4/myndighetene-stoetter-kurt-nilsens-juleturne-med-over-13-millioner

https://www.abcnyheter.no/penger/naeringsliv/2020/07/13/195690356/stordalen-konsern-topper-coronastotte-liste

https://e24.no/naeringsliv/i/O3LjPw/mener-sanner-boer-oppfordre-til-tilbakebetaling-av-coronastoette

Selv om støttepakker og permisjonsordninger har vært oppfattet av mange som «goder» er det viktig å huske på at pengene som deles ut er våre skattepenger, fremtidige pensjoner og ressurser som vi fratar de kommende generasjoner. 

Pengene brukes i høyt tempo på subsidiering av et næringsliv som har blitt fratatt sine muligheter for drift, men som med en tradisjonell pandemi-håndtering kunne ha holdt driften oppe uten slike massive støttepakker.

Til tross for dette oppleves ordningene for mange som at disse pengene som deles ut av rause politikere og at det ikke finnes andre løsninger for å redde økonomien. Mottakerne av pengene utvikler bevisst eller underbevisst et avhengighetsforhold til myndighetens politikk og det blir spennende å se reaksjonen fra disse og hva som er igjen av enkelte bransjer når støtten snart skal avvikles.

Innlegget Selger ikke viruset seg selv? Del 1. dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Sosiale bevis er en påvirkningsteknikk som spiller på sosiale mekanismer som konformitet og at de fleste mennesker velger å opptre på den samme måten som gruppa de befinner seg i. 

Det er for mange ubehagelig å skille seg ut og vi retter oss derfor i stor grad etter dem rundt oss. Innen markedsføring kan denne teknikken benyttes ved å starte «trender» hvor man planter et produkt hos «trendsetterne», det vil si mennesker som blir sett opp til av andre. Deretter vil en stor andel av følgerne kopiere trendsetterne ved å kjøpe inn det samme produktet for å vise at de er med på trenden og ikke skiller seg negativt ut. 

Ulike moter som skifter hyppig er vel den mest synlige bruken av dette prinsippet i markedsføring og skal man henge med i en gruppe som er opptatt av dette må garderoben jevnlig skiftes ut.

Vi mennesker oppfører oss i hovedsak likt med dem vi er omkring og kopierer i stor grad deres meninger og verdier. Selv om dette er helt naturlig er det fornuftig å være klar over disse mekanismene, da det ikke alltid er slik at flertallet av dem dem man omgir seg med har rett. Mye lidelse har fått oppstå igjennom historien fordi enkeltindivider har kopiert andres oppførsel i den troen om at det var rett fordi så mange andre gjorde det eller at de bare fulgte ordre.

“It is no measure of health to be well adjusted to a profoundly sick society.”

― J. Krishnamurti

Sosiale bevis har åpenbart vært en stor del av både den norske og internasjonale delen av kommunikasjonsstrategien rundt koronaviruset for å samle oppslutning rundt tiltakene som er satt i verk mot pandemien.

Sosiale medier har på mange måter spilt en nøkkelrolle i dette ved at det «organisk» eller «syntetisk» har oppstått ulike kampanjer gjennom de ulike fasene av pandemien. 

Endel helsepersonell og kjendiser begynte med å sette rammer på facebookprofilene sine med ulike budskap. 

Alt ifra «Stay home save lives» til at de hadde vaksinert seg. Dette fenomenet spredte seg raskt og etterhvert var flere sosiale medier fulle av slikt innhold. 

Mange av disse budskapene la ganske sterke premisser til grunn, for eksempel at det å gå ut fra huset sitt kunne medføre at andre mennesker kom til å dø. Slike budskap er vanskelig å være uenige dersom en ikke setter dem i en større sammenheng. Hvis alle satt hjemme ville samfunnet på kort tid kollapset og de fleste dødd på sikt. Likevel fremstilles det å holde seg hjemme som det ansvarlige og riktige å gjøre. Det finnes fortsatt ingen rammer som sier «gå ut og oppfør deg fornuftig»

Denne formen for «sosial posering» fikk såpass stor oppslutning at det for mange oppstod et sosialt press for å vise at man synliggjorde at man deltok i «dugnaden».

Slike «trender» i sosiale medier er ikke noe nytt og de er en effektiv teknikk for å skape konformitet ved at brukerne føler et press om at de offentlig fyller de sosiale forventningene fra det store flertallet. En har aldri tidligere sett så sterke sosiale oppfordringer til denne typen frivillig eksponering av private helseopplysninger. Aldri tidligere gikk mennesker offentlig ut og annonserte at de hadde tatt influensavaksinen eller at de holdt seg hjemme fra jobb da de var syke.

At denne typen kampanjer er en del av en agenda for å «myke» opp innbyggernes syn på taushetsplikten helsevesenet har ovenfor deres personopplysninger er derfor ikke helt utenkelig. 

Det har lenge ligget i kortene at den langsiktige løsningen på pandemien er at innbyggerne skal legitimere seg med et koronasertifikat for å delta normalt i samfunnet og med dette dele sine helseopplysninger med eksterne aktører som aldri tidligere har hatt krav på å vite disse.

Det er en kjent sak at for eksempel forsikringsselskap er svært interessert i denne typen opplysninger for å sile ut enkelte kundegrupper eller øke premien for dem som er i risikogruppen for ulike typer sykdom. Denne typen langsiktige vurderinger ignoreres av mange nordmenn som heller føyer seg på grunn av av konformitetshensyn.

De samme mekanismene gjelder for hvordan munnbindet som på mange måter har blitt et moteplagg for deler av befolkningen fremstilles. Politikere og mediefolk avbildes og intervjues iført munnbind selv i situasjoner der det hverken er anbefalt eller påbudt. Når kameraene skrus av forsvinner maskene like raskt som de kom på.

Det er liten tvil om at det er ønskelig fra politisk hold at munnbindet skal bli en trend som flest mulig bruker i flest mulige situasjoner. Det er ønskelig at det knyttes følelser som solidaritet og ansvarlighet til bruken av dette plagget og de som ikke bruker det anses som det motsatte. Desto fler som bruker munnbind jo større blir den sosiale forventningen om at andre skal bruke det. 

Bare det å gå inn i en butikk uten munnbind selv om man overholder avstandsregler vil være så psykisk krevende for mange nettopp på grunn av frykten for sosial stigmatisering at den enkleste utveien blir å påføre seg et munnbind i stedet for å måtte kjempe med den indre dialogen som ofte utgjør det sterkeste sosiale presset mot en selv.

Ser man til myndighetenes kommunikasjonstrategi er det påfallende hvor ofte det anslås svært høy oppslutning blant nordmenn om de ulike tiltakene som er iverksatt. 

«Myndighetene ser allerede at folks tillit til anbefalingene er fra myndighetene er fallende. Rundt 1 av 5 sier nå at de ikke har stor tillit til anbefalingene.» 

https://www.msn.com/nb-no/nyheter/norge/motstanden-mot-smitteverntiltak-%C3%B8ker-sverige-l%C3%B8ftes-frem-som-forbilde/ar-BB18B4Lw

«9 av 10 unge vil ta koronavaksine»

https://www.fhi.no/nyheter/2021/ni-av-ti-unge-voksne-vil-ta-koronavaksine/

Både i befolkningen og blant politikerne er det stor oppslutning om koronatiltak som får ned smitten. Krav om negativ koronatest ved innreise fra utlandet burde vært innført for lenge siden, og det er skremmende at 20 prosent av smitten er importert fra utlandet – typisk Polen.

https://www.nettavisen.no/okonomi/dette-er-den-skremmende-kurven-som-fikk-erna-solberg-til-a-sla-korona-alarm/s/12-95-3424042365

– Målingene viser at befolkningen har høy tillit til helsemyndighetene og at et flertall støtter de tiltakene vi har satt i verk. Vi tror det skyldes at vi gir våre råd og anbefalinger basert på den beste kunnskapen vi har tilgjengelig, at vi er åpne både om de vurderingene vi gjør og at vi er åpne om den usikkerheten som alltid er der når vi skal gjøre vurderinger i krisesituasjoner, skriver kommunikasjonsdirektør Trine Melgård i Helsedirektoratet til faktisk.no.

En kan jo spørre seg hvorfor det er så viktig å hele tiden påpeke at et stort flertall støtter de tiltakene som gjennomføres, da et flertall for noe historisk sett har hatt lite å si for hva som var rett eller galt.

Grunnen er nok at man ønsker å holde på en oppfattelse i folket av at det man gjør er den eneste løsningenn som fungerer og at «alle» skjønner dette. «Dissidentene» er bare en liten gruppe som ikke har skjønt sammenhengene eller lytter til «konspirasjonsteorier». 

På denne måten har man sikret en effektiv konformitet i store deler av befolkningen. De som ikke er enige i politikken vet at de er i et lite mindretall fordi de har blitt fortalt det gjentatte ganger. Mest sannsynlig da færre heve stemmen i frykt for å bli oppfattet som «dumme», at de skal utstøtes fra sitt sosiale liv eller bli oppfattet som annerledes enn flertallet av de de omgir seg med.

Innlegget Selger ikke viruset seg selv? Del 5 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Dette prinsippet beskrives av Cialdini som at vi mennesker ønsker å gjøre ting vi føler at stemmer overens med det vi har gjort tidligere. Innen markedsføring kan dette være å knytte relasjoner via små handlinger til kunden for å på sikt utvide relasjonen til noe større. «Gi dem lillefingern og de tar hele hånda» er et begrep som bygger på disse mekanismene.

Det handler om å få kunden inn i en relasjon ved at kunden forplikter seg til noe lite før man etterhvert ber om noe større. For mennesker som har gitt en liten forpliktelse vil det være vanskelig å si nei til en større forpliktelse fordi de psykisk sett har forpliktet seg til relasjonen og det er vanskelig å bryte med tidligere handingsmønster.

Mennesker ønsker i stor grad å være konsekvente og konsistente og denne mekanismen vet markedsførere å benytte seg av. Å bli anklaget for å være inkonsekvent er noen av de vanskeligste følelsene et menneske kan oppleve. De aller fleste ønsker å tro at sine meninger og holdninger er deres egne og vil derfor i stor grad heller forsvare dem enn å møte en anklage om inkonsekvens.

Eksempler på disse mekanismene i salg kan være å få en potensiell kunde til å forplikte seg til et kjøp ved å gjøre en liten handling som å  for eksempel undertegne et dokument med kundeopplysninger. Psykisk sett har kunden underbevisst forpliktet seg selv mentalt til å handle med akkurat denne selgeren. Steget herfra til at selgeren får komme på hjemmebesøk og vise frem produktet og utvikle en relasjon til kunden blir dermed enklere. Til slutt vil forhåpentligvis relasjonen ha blitt så god og selgeren har fått så mye tid til å selge inn produktet sitt at salget blir gjennomført og en fast kunde er sikret for lang tid fremover.

“Only when you give up being consistent will you find the truth! Inconsistency makes you free to discover other roads.” ― Mehmet Murat ildan

Under pandemien har man sett disse mekanismene tydelig og hvordan de har påvirket befolkningen til å slutte opp om ulike tiltak.

Det må påpekes at det er vanskelig å fastslå om dette har skjedd bevisst eller ubevisst i fra myndighetene side, men i enkelte av tilfellene er det vanskelig å se at handlingene de oppfordrer til har noen annen mening enn å skape forpliktelse, sammenheng og konsistens i befolkningens handlingsmønstre. Det bør påpekes at slike mekanismer også kan oppstå i grupper naturlig, men effekten av hvor det kan lede vil likevel være den samme.

A til B og B til C.

Tiltakene er i hovedsak basert på at innbyggerne gjennomfører dem frivillig uten noen form for trussel om straffesanksjoner annet enn eventuell sosiale sanksjoner. I de tilfellene der det ligger en straffetrussel tilgrunn er ofte reglene svært uklare og vanskelig å fortolke.

Munnbind er ikke påbudt med unntak i noen få tilfeller. FHI skriver at det finnes lite vitenskapelig evidens for å fastslå at de har noen effekt imot virus og at måten de fleste bruker dem i Norge er mer skadelig og øker smittefaren mer enn om vi hadde gått uten. 

https://www.fhi.no/en/publ/2021/does-wearing-a-facemask-stop-or-slow-down-the-spread-of-respiratory-viruses/

Likevel er bruken av munnbind svært utbredt selv i situasjoner der de åpenbart ikke har noen hensikt selv om man hadde forutsatt om munnbindet forhindret virus i å slippe igjennom. Mennesker observeres gående med munnbind alene på gata eller mens de sitter i en ellers tom bil.

Det samme gjelder spritvasking av av hender som har blitt en fast rutine i mange nordmenns liv. Vi vet at koronavirus ikke smitter gjennom huden og i praksis ikke via overflater. 

Overflatesmitte har ifølge amerikanske CDC 1/10000 sjanse for å forekomme og er i praksis ingen smittevei for koronaviruset. Viruset smitter i all hovedsak mellom symptomatiske mennesker via dråper eller aerosoler. 

https://www.msn.com/en-us/news/politics/cdc-ays-risk-of-covid-transmission-on-surfaces-1-in-10-000/ar-BB1fkdeb

Det er svært omdiskutert om alkohol i det hele tatt har noen virkning for å forhindre virus.  Riktignok finnes noen studier som konkluderer med en effekt dersom alkoholen holder en høy nok prosent til å løse opp viruset. Problemet med så sterk alkohol er at den tar knekken på huden og den naturlige bakteriefloraen som er viktig for å opprettholde et sterkt immunforsvar. 

Tiltaket med å sprite hendene flere ganger daglig er derfor mest sannsynlig kontraproduktivt og skadelig. Sjansene for at det forhindrer smitte er minimal og det vil over tid vil medføre helseskader.

Likevel fortsetter mange med denne «spritingen» flere ganger daglig og har innarbeidet handlingsmønstre vi tidigere kun relaterte til mennesker som led av bakteriefobi og tvangslidelser.

Forpliktelser forplikter deg psykisk.

At disse «små» handlingene som å teste seg selv om man er frisk, ta på seg et munnbind eller sprite hendene vil psykisk sett skape en underbevisst forpliktelse til det gjeldende smittevernsregimet.

Om myndighetene gjør dette bevisst eller ikke kan vi spekulere i, men effekten av handlingene vil uansett være tilstede i befolkningens mentalitet og prege oss i lang tid fremover.

Disse «små» handlingene kan virke «ubetydelige», men underbevisst påvirker de oss mer enn vi  aner. Det at man har synlige tiltak som munnbind tilstede i offentligheten, minner oss konstant på farlig «den farlige pandemien» og holder usikkerheten og angsten i befolkningen oppe. 

Handlingene gir en indre aksept for det gjeldende narrativet og det iboende behovet vi har for konsistens vil føre til at vi øker vår aksept for inngripende tiltak og jo flere trinn i klatrer opp denne stigen. Og jo høyere vi er på stigen, jo vanskeligere blir det å hoppe ned fra den.

Det er psykisk sett svært vanskelig å bryte med tankesettet, fordi dette vil kreve en selverkjennelse om at endel av de tingene man mente og gjorde var meningsløse og feil. Denne erkjennelsen vil for mange være langt hardere, enn å bare gå et trinn lenger opp på stigen og godta enda flere tiltak eller lovendringer. 

Aksepteres munnbind vil det være inkonsekvent å droppe håndsprit, aksepterer du munnbind og håndsprit er det inkonsekvent å ikke teste seg selv om man ikke er syk. 

Aksepteres slik testing er det inkonsekvent være imot nedstegning dersom smittetallene går opp. Aksepteres det at smittetallene styrer gjenåpningen vil det være inkonsekvent å ikke ta vaksinen. Aksepteres vaksinen som eneste løsning på krisen vil det være inkonsekvent å ikke ta en dose til dersom den første dosen ikke fungerer som forventet.  

Aksepteres de første tre vaksinene vil det være inkonsekvent å ikke ta den fjerde. Aksepteres den fjerde vaksinen og smittetallene ikke går ned vil det være inkonsekvent å være imot en ny nedstegning med påfølgende tiltak.

https://www.msn.com/en-gb/health/medical/israel-planning-to-administer-fourth-covid-vaccine-shot/ar-AAO7vK5

For en politiker vil det i mange tilfeller være bedre å ta konsekvent feil enn å beskyldes for en inkonsekvent politikk. 

Det sitter som regel langt inne å  erkjenne at tidligere førte politikk ikke ledet frem til ønsket resultat og endre kurs i stedet for å bare fortsette på den samme kursen.  Det triste med dette er at vi som samfunn heller burde hedret og verdsatt politikere som har et åpent sinn og søker etter de beste løsningene til enhver tid uavhengig av om det ikke fremstår som konsekvent.

https://www.dagbladet.no/sport/inkonsekvensen-er-meningslos/72597611

https://www.nationen.no/article/navarsete-skuldar-ap-for-inkonsekvens-om-pelsdyr/

Desto sterkere handlinger, «ofre» og aksepter befolkningen har gitt i løpet av pandemien og jo lengre dette varer jo sterkere blir forpliktelsen til den vedtatte strategien. 

En vil kunne se at det ofte er dem som har ofret mest som vil være de mest lojale til den førte politikken som i størst grad støtter opp om den.

Vi kan tenke oss reaksjonene dersom Erna Solberg i morgen hadde innkalt til en pressekonferanse hvor de beklaget at hun hadde overreagert på grunn av frykt og usikkerhet, men at de med den kunnskapen som nå finnes om viruset, ville  gå tilbake til en tradisjonell pandemihåndtering med fokus på beskyttelse og vaksinering av kun sårbare grupper og full åpning for alle andre.

Bent Høie hadde deretter beklaget til alle som hadde lidd eller mistet jobben som følge av tiltakene, men sa at vi nå måtte vi sette fokus på på gjennoppbygging av økonomi og folkehelse.

Kanskje et drømmescenario for noen av oss, men trolig ville reaksjonene i hovedsak ha vært negative i store deler av befolkningen da det for mange ville oppstå en følelse av svik og at alt all innsats og ofre hadde vært forgjeves.

Denne mekanismen forekommer også i det motsatte spekteret hos motstanderne av den vedtatte politikken. «Vi» søker også etter informasjon som bekrefter det bildet vi sitter med og den oppfatningen vi har av verden. Det vektlegges ofte helt andre medier og informasjonskanaler enn «de etablerte mediene». 

Noe av grunnen til denne polariseringen skyldes at det har vært lite rom for debatt i de større mediehusene, slik at ulike syn ikke har kommet godt nok frem. Mediedekningen har i hovedsak handlet om dekning av smittetall og hvilke tiltak som har vært iverksatt, omtrent helt uten noen diskusjon rundt konsekvenser på sikt eller hvordan det store bildet påvirkes.

Hadde hele spekteret av ulike meninger fått debattert i åpne forum ville vi trolig unngått den splittelsen vi ser tendenser til i Norge, men som er langt sterkere i andre land og har begynt å true stabiliteten i enkelte stater. 

Konsistensen er mange steder så sterk på begge sider av denne saken at enkelte ender opp i ekstreme posisjoner som kan bli farlige på sikt. 

Det ene ekstreme ytterpunktet virker å tro at viruset er et ekstremt farlig menneskeskapt virus fra et laboratorie i Kina som kommer til å at livet av dem, eller gi dem varige alvorlige varige skader dersom det ikke stenges ned og praktiseres maksimalt smittevern og hyppig tvungen massevaksinering. 

Det andre ytterpunktet er i tvil om viruset i det hele tatt eksisterer og endel mener at vaksinen er et våpen i ledd om skjulte planer om befolkningsreduksjon.

De fleste nordmenn har heldigvis et mer pragmatisk syn på saken og er ikke spesielt redde for noen av scenarioene, men følger det de må av tiltak og håper pandemien snart tar slutt. Men også denne gruppa står i fare for å splittes, dersom tiltakene varer og tiltakene blir mer inngripende.

Samfunnet er ikke tjent med å ha to store grupper som er like konsistente i sitt verdenssyn og dette kan på sikt medføre en splittelse i folket som kan være vanskelig å reparere. Av denne grunn bør begge sider være pådrivere for en saklig debatt, respektere andres ytringsfrihet og at de akseptere at sin egen side kan ha tatt feil i enkelte sammenhenger.

Å tilrettelegge for en åpen debatt hvor alle syn aksepteres og debatteres på en saklig måte burde derfor ha vært en av hovedoppgavene til den politiske ledelsen i mediehåndteringen av pandemien, men dette virker å være en helt fraværende.

Det er ingen tvil om at pandemien på sikt vil medføre endinger i forhold til hvordan vi lever og det er ingen «konspirasjonsteori» at det finnes politiske krefter som ønsker på påvirke dette i ulike retninger. 

At dette ikke diskuteres oftere i et demokrati som Norge og at slike inngripende avgjørelser kan tas på politisk nivå uten offentlig debatt er meget diskutabelt. Vi er ikke tjent med å fortsette i en retning uten debatt fordi vi eller våre politikere psykisk sett synes det er ubehagelig å kjenne på inkonsekvens.

Innlegget Selger ikke viruset seg selv? Del 4 dukket først opp på Foreningen lov og helse.