Mytens språk er dramatisk, men kjernen er egentlig sosial: Menneskene slutter å gjenkjenne hverandre som slekt. Bror står mot bror – bånd brytes. Fellesskapet oppløses som et forvarsel om at verden er i ferd med å gå under.

Parallellene til vår egen tid er slående.

Men vi har ikke bare hatt tre vintre, vi har hatt fem år preget av økende polarisering, maktasymmetri og sosial kulde.

Samfunnstonen har blitt hardere. Avstanden mellom stat og borger større.

Tilliten – selve limet i den nordiske modellen – har begynt å slå sprekker.

Fimbulvinteren startet med pandemien. Det var ikke selve viruset, den eventuelle trussel det representerte, som endret samfunnet, men måten krisen ble håndtert på – og spesielt kommunisert på.

Frykt ble det dominerende styringsverktøyet. Daglige smittetall, grafikk i rødt og svart, og et stadig eskalerende språk om ansvar og skyld preget offentligheten.

Retorikken var sterkt moraliserende. Spørsmål ble raskt tolket som illojalitet. Kritikk ble koblet til fare. Frihet ble gjort betinget – knyttet til etterlevelse – mens «trygghet» ble presentert som et absolutt gode som kunne rettferdiggjøre inngripende tiltak. For oss som ikke opplevde trygghet som det ultimate målet, var denne prisen altfor høy. For de trygghetssøkende– ikke høy nok.

Dette skapte et nytt skille: ikke bare det mellom syke og friske, men mellom de flinke, lydige og de dårlige, avvikerne.

I myten handler fimbulvinter om at mennesker mister evnen til å gjenkjenne hverandre som slekt. I vår tid så vi naboer anklage naboer, familiemedlemmer slutte å snakke sammen og offentlig debatt reduseres til et spørsmål om rett eller galt, god eller farlig.

De av oss som nektet å godta denne generaliseringen, opplevde å bli truet med ekskludering fra samfunnet. Vi skulle straffes med sosiale sanksjoner. Våre handlinger og tanker ble belagt med skam.

Dugnadsånden ble løftet opp som vår felles moralske kapital. V skulle alle bidra sammen. Men den sosiale temperaturen sank kraftig. Tilliten mellom mennesker slo sprekker. Samtidig opprettholdt en stor del av befolkningen en grunnleggende tillit til staten. Av dem ble ikke systemet oppfattet som en del i konflikten, men som garantisten for orden.

I den andre delen av befolkningen hadde tilliten fått seg et stort slag – kuldeslag.  

Kulden tiltok og ledet til den andre fimbulvinter: Vaksinedebatten, om man kan kalle det en debatt, var preget av den samme ensidige retorikken. Nyansene i myndighetenes tilnærming til folkehelse forsvant. Individualitet ble et banneord. Autonom bestemmelsesrett over egen kropp en eksistensiell krise.

Vi så ikke lenger hverandre som naboer, men som risikopunkter i en kamp som bare kunne vinnes med offervilje og høy moral.

Nå, godt inne i den tredje fimbulvinter har den systemiske avstanden mellom mennesket og makten bare blitt større. Vi ser det i geo-politikk og krigsretorikk. Vi ser det i barnevernssaker der enkelte saker gir inntrykk av at systemets behov veier tyngre enn den individuelle vurderingen av barnets beste. Opplevelsen av lukkede systemer med svak eller ingen selvkorrigerende evne forsterkes dag etter dag. Når institusjoner fremstår mer opptatt av egen legitimitet enn av åpenhet og selvkorreksjon, oppstår en opplevelse av avhumanisering.

Den asymmetriske tilliten har nå overveldet systemet. Det forventes at folket har uforbeholden tillit til staten, mens staten til gjengjeld overhodet ikke har tillit til folket. Tillit skal altså gå oppover – kontroll nedover.

Makt har alltid søkt å bevare seg selv. Det nye i vår tid er at informasjonsflyten ikke lenger lar seg kontrollere. Den går direkte til folket, som selv må analysere, tolke og forstå, uten det tradisjonelle mellomleddet som tidligere fungerte som et filter informasjonen ble fortolket gjennom. Det gjør det mye vanskeligere for makten å navigere systemet og kontrollere fortellingen. Narrativkontroll ser ut til å stå øverst på ønskelisten i de fleste sammenhenger.

Kampen om definisjonsmakten har dermed blitt tydeligere. Når sannheten defineres ovenfra, blir fortolkninger som avviker raskt kategorisert som feil, mis- eller desinformasjon. Og innenfor disse kategoriene opererer hovedstrømsopinionen nesten uten motstand.

Men i lys av de siste årenes påkjenning på folket – tapte arbeidsplasser, dyr energi, en mistillit til eget folk som minner om forakt – ser det ut til at flere har begynt å våkne. Stille spørsmål. Den glansen norske autoriteter har solt seg i, ser endelig ut til å falme.

De siste fem årene har ikke bare vært preget av krise, men av en gradvis forskyvning i maktbalansen mellom stat og borger.

Den balansen folk siden andre verdenskrig har hatt tillit til og klippetro på. Fortjent eller ufortjent.

Økonomisk press kombinert med moraliserende retorikk og opplevd ulikhet i ansvar og byrdefordeling har skapt en legitimitetskrise.

Når økonomisk utrygghet øker samtidig som politisk språk blir mer normativt og mindre dialogisk, uten å åpne for reell meningsbrytning, oppstår det en spenning i samfunnskontrakten. Tillit kan ikke kreves – man må gjøre seg fortjent til den. Det skjer gjennom symmetri mellom ansvar og konsekvens.  

Dersom denne symmetrien oppleves brutt over tid, er det ikke dramatikken i enkeltkriser som skaper uro og avmakt, men den langsomme erosjonen av gjensidig forpliktelse. Når følelsen av å måtte oppfylle uforholdsmessige krav, uten å oppleve at man får rettferdighet tilbake, forsvinner siste rest av tillit. Den erstattes av mistillit, mistro og avmakt.

Det er denne krisen som utgjør vår tids Ragnarok.

Når fimbulvinteren i mytene går mot sin ende, slukes solen og månen. Stjernene faller fra himmelen. Det som tidligere ga retning og rytme, forsvinner. I noen versjoner er det ulvene Skoll og Hate som jager og sluker lyset. I andre er det Fenrisulven som river solen ned.

Bildet er brutalt, men symbolikken er klar: Orienteringspunktene bryter sammen. Samfunnet oppløses.

Jorden skjelver. Fjell styrter. Bånd og lenker brister. Også de lenkene som holdt destruktive krefter i sjakk.

Slik beskriver Snorre begynnelsen på Ragnarok.

Men Ragnarok er ikke bare undergang. Det er også et oppgjør. En renselse. Etter infernoet stiger en ny verden frem, og noen få overlevende bærer livet videre.

Spørsmålet er om vi fortsatt står midt i en fimbulvinter – eller om vi nærmer oss et nødvendig oppgjør?

Ragnarok behøver ikke bety undergang. Det kan bety at det som har mistet sin bærekraft, må falle for at noe nytt skal kunne vokse frem.

Innlegget Fra fimbulvinter til Ragnarok dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Da Russland angrep Ukraina den 24.2.2022 reagerte den europeiske verden med avsky og sjokk. Selvsagt helt forståelige og fullt ut legitime reaksjoner. Sjokket aktiverte antagelig også minner fra andre kriger –samt en binær fortelling: aggressor versus offer.

I vestlige hovedstrømsmedier har konflikten konsekvent blitt presentert gjennom et normativt rammeverk der utfallet allerede er gitt:

Ukraina må vinne.

Russland kan ikke vinne.

Alt annet er uakseptabelt.

Denne holdningen er ikke en analyse: den er en forutsetning. Og når den forutsetningen er etablert så må informasjon filtreres, eksperter velges selektivt og språket må formes deretter. Dette er en slags psykologisk selvorientering som ikke nødvendigvis er ondsinnet. Men den er, eller kan være, ekstremt villedende. Og i siste instans skadelig, og føre til mye mer lidelse enn nødvendig (om lidelse da anses som nødvendig).

Norge er et lite konsensusland der gruppepsykologi slår hardt. I tillegg har mange, tro det eller ei, stor tillit til både medier og myndigheter. Selv om de siste dagers hendelser antagelig har forårsaket en liten midlertidig knekk. Nordmenn har også lav toleranse for offentlig konflikt, samtidig som vi har et ekstremt høyt moralsk selvbilde.

Vi er helt enkelt de gode.

Avvik fra dette oppleves ikke som uenighet, men som svik, illojalitet og mistenkeliggjøring.

Mennesker som utrykker tvil, eller våger seg på en realistisk analyse blir derfor nærmest stemplet som landssvikere. De er helt enkelt på feil side av historien.

Innenfor et slikt rammeverk blir språket lukket. Kompleksitet forsvinner. Usikkerhet blir uakseptabel. Alternative utfall kan ikke engang tenkes, langt mindre diskuteres.

De som forsøker å analysere krigen gjennom kapasitet, utholdenhet og interesser – slik realister som Asle Toje, Borten og Glen Diesen gjør – oppleves derfor ikke bare som uenige, men som trusler.

Diesen sier ikke at Russland har rett. Det han kommuniserer er blant annet at Russland kan oppnå sine mål. For et normativt system er dette uakseptabelt. Ikke fordi det er feil, men fordi det åpner for kompromiss. Bryter med den moralske absolutismen, og det gjør lidelsen meningsløs.

Ikke heroisk.

Mottrekket blir derfor at de som kommuniserer denne realistiske analysen må ignoreres, diskrediteres og stemples. Helst beskyldes for å spre russisk propaganda.

Vestlige medier har aldri vært nøytrale under krig. Under Vietnamkrigen var Norge patriotiske, det var først etter nederlaget at et kritisk syn fikk komme frem. Under Irakkrigen ble deres besittelse av masseødeleggelsesvåpen kommunisert som en sannhet. Når det viste seg at Irak ikke hadde disse våpnene, satt kritikken løst. Det samme skjedde under krigen i Afghanistan, dette ble sett på som fremskritt, helt til kollapsen var et faktum.

Våre medier er altså kritiske først når et prosjekt har feilet, aldri mens det pågår og krever oppslutning.

Dette gjennomsyrer nyhetsbildet i massemedia. Russland kan ikke vinne, Ukraina må vinne, og enhver tanke om kompromiss fremstår som moralsk forkastelig. Dette er ikke nøytral analyse, men normativ krigskommunikasjon.

Det er dette som er det egentlige problemet:
Når medier i et demokrati slutter å beskrive virkeligheten slik den er, og i stedet kommuniserer slik de mener den bør være, flyttes oppmerksomheten fra krigens faktiske kostnader til dens moralske begrunnelse. Lidelsene forstås, men tolereres, så lenge utfallet anses som moralsk riktig.

Nyhetssendingen jeg her skal ta utgangspunkt i, illustrerer dette mønsteret i konsentrert form. Den viser hvordan språk, utvalg av stemmer og mangelen på analytisk distanse ikke først og fremst opplyser, men former publikums forståelse. Ikke ved å lyve direkte, men ved å gjenta ett normativt narrativ så konsekvent at andre perspektiver blir utenkelige.

Det er flere år siden jeg så på NRK, men jeg stakk allikevel innom søndag morgen. Av ren nysgjerrighet ville jeg se hvordan de dekket Mette-Marit og Epstein-filene.
Dessverre ble jeg sittende lenge nok til også å få med meg deres dekning av den siste utviklingen i Ukraina-krigen.

Innholdet i denne sendingen var så gjennomsyret av politisk narrativ og normativ krigskommunikasjon at det knapt kunne vært verre – i alle fall ikke i et land som fortsatt kaller seg et demokrati.

Riktignok hadde jeg ikke høye forventninger til NRK i utgangspunktet. Men at det var så ensidig, så skråsikkert og så fullstendig blottet for analytisk rom, satte meg helt ut.

Programlederen introduserer reporteren i Kyiv ved å vise til ødelagt energiinfrastruktur og russisk bombing, samtidig som det nevnes at bombingen har vært stanset frem til denne dagen. Dette skaper et uklart bilde av årsak og tidslinje.

Reporteren beskriver deretter en reell og alvorlig situasjon: tjue minusgrader, manglende varme og mennesker som forlater byen. I denne sammenhengen omtales også omfattende angrep på energisystemet. Først senere fremkommer det at det konkrete strømbruddet i dette tilfellet skyldtes teknisk svikt i kraftnettet.

For seeren blir skillet mellom krigshandling og teknisk sammenbrudd uklart. Ikke fordi det blir sagt direkte, men fordi språk, rekkefølge og kontekst gjør russisk bombing til den implisitte forklaringen.

Videre hevder reporteren at alle han snakker med ønsker slutt på krigen, at nesten ingen tror den kan ta slutt, og at ingen er villige til å gi fra seg territorium. Dette fremstilles uten forbehold eller nyanser.

Resultatet er et selvmotsigende, men normativt konsistent narrativ: full krigstretthet kombinert med total kompromissløshet.

I militær og strategisk kontekst beskrives dette som stalemate – en fastlåst slitasjekrig der kostnadene øker, men ingen vei ut artikuleres. At et slikt utgangspunkt brukes som ramme for videre eskalering, snarere enn refleksjon og diplomati, er i seg selv oppsiktsvekkende.

Videre forteller reporteren at, til tross for kulden, har mange valgt å bli igjen i Kyiv, som en måte å holde byen i gang, og dermed gjøre sin egen innsats for krigen. Slik blir lidelse og mangel på handlingsrom omformet til moralsk heroisme.

Det som fulgte i studio, var nok en forsterkning av det samme budskapet.

Først slapp NRK til en representant for den ukrainske forening i Tromsø. Budskapet var entydig: Ingen ukrainere er villige til å gi fra seg territorium, men alle ønsker at krigen skal ta slutt. Eventuelle forhandlinger kan ikke innebære at Ukraina taper territorium. Zelenskyj bekrefter dette budskapet. Altså en ny åpenbar selvmotsigelse.
Å ønske slutt på krig, men samtidig avvise enhver form for kompromiss, er selve definisjonen på en fastlåst situasjon.

Deretter kommer Knut Hauge, pensjonert diplomat og Russland-ekspert. Det han leverte, var ikke analyse eller diplomati, men absolutte påstander.

Ifølge Hauge har Russland allerede tapt krigen. Problemet er bare at Vladimir Putin ikke har forstått det. Neste steg for å «vinne» krigen er derfor – implisitt – å få Putin til å innse sitt nederlag.

Dette er ikke strategi. Det er ønsketenkning formulert som psykologisk innsikt.

Hauge hevder videre at Russland har tapt enorme mengder soldater (1,2 millioner). Dette tallet er selvsagt umulig å verifisere. Han forteller at Putin nå er presset opp i et hjørne, og at Russland i realiteten står på randen av økonomisk sammenbrudd. Samtidig avviser han fullstendig muligheten for at forhandlinger kan føre frem, mulighet for kompromisser eller alternative utfall.

Dette er moralsk mobilisering. Han hjelper ikke seerne til å forstå mekanismene i krig – hva som faktisk driver den. Han formidler i stedet at krigen fortsetter fordi fienden er dum, gal eller ute av stand til å forstå sitt eget nederlag.

Narrativet er så tett knyttet til identitet og moral at det ikke lenger finnes mentalt rom for tvil, nyanser eller motargumenter.

For å styrke sin egen autoritet legger han til at han snakker russisk og følger russiske medier, hvor det angivelig nå kommuniseres full krise.

Dette er et klassisk autoritetsgrep: epistemisk overlegenhet uten transparens. Det han ikke reflekterer over, høyt i alle fall, er at russiske medier – akkurat som vestlige – er gjennomsyret av krigskommunikasjon og propaganda. Å lytte til dem gir ikke automatisk analytisk innsikt. Som tidligere toppdiplomat i Russland vet han selvsagt dette. Men han unnlater å nevne det.

NRK – en kanal som mange fortsatt oppfatter som nøytral, balansert og etterrettelig, serverer altså nyheter gjennom et helt fastlåst normativt rammeverk til sine seere.

Når statlige medier kommuniserer krig som et moralsk drama uten utgang, der kompromiss fremstilles som umoralsk og alternative utfall som utenkelige, låses både opinion og politikk. Hvor lenge kan en krig uten mentalt rom for avslutning vare? Svaret er altfor lenge – mye lenger enn «nødvendig».

Og mens kommentatorer allerede har avgjort hvem som «vinner», forsvinner ett faktum fullstendig fra samtalen:

Taperne er menneskene.
Ukrainske og russiske.
Sivile og soldater.

Jo lenger krigen varer, desto flere dør – uten at utfallet kan garanteres.

Innlegget «Putin forstår ikke at han har tapt krigen» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Dette er ikke vitenskap. Det er religion. Et system av dogmer, ritualer og autoriteter – forkledd som fornuft.

Dette er et utdrag fra boken jeg skriver.

Jeg kan ikke bare tro på det jeg blir fortalt. Jeg må undersøke. Lese. Teste og prøve. Hovedstrømsinformasjon er ensidig. Føles styrt. Den følger narrativet.
Trigger ikke nysgjerrighet – kun avmakt og irritasjon.

De samme trynene som sier eksakt det samme som de andre trynene.

Derfor finner jeg frem til alternative medier, uavhengige kilder og selvstendige stemmer. Er det der forskjellen ligger?

At jeg tar meg tid.
Går under overflaten.
Bryter tabuer.

Jeg reagerer på ensidigheten i formidlingen.
At det kun finnes én løsning.
Den alle må tro på – ta til seg – som sin egen.

Ikke tenk selv. Det er livsfarlig. Da dør bestemor. På at slike påstander får stå uimotsagt. De samme ordene – alltid de samme ordene:

Stol på vitenskapen.

Stoler du ikke på vitenskapen er du dum. Antivitenskapelig. Konspirasjonsteoretiker.

Ikke gjør din egen forskning!

Det hersker en slags hedensk tilbedelse – helt fri for den gamle Gud.

En ny trosbekjennelse der gullkalven er byttet ut med «forskning».
Ikke forskning som metode. Men forskning som dogme.

Vitenskapen har blitt en hellig ku.

Uomtvistelig.
Utilnærmelig.

Noe vi ikke har rett til å si imot, tvile på eller stille spørsmål ved. Men det er ikke vitenskap.

Det er religion. Gud er gjenfødt som vitenskap.

Hva definerer en religion?
Religion er mer enn troen på Gud – det er et rammeverk for å forstå tilværelsen.
Først må det finnes en forklaring, en fortelling som gjør verden begripelig – en kosmologi.
Deretter en autoritet som fastsetter sannheten.

Tidligere brukte staten Gud for å fremme egen autoritet og makt – Gud hadde gitt dem mandat. Nå kommer mandatet fra den hellige Vitenskapen.

Så kommer fellesskapet. De rettroende – og de vantro.
Ritualene følger: handlingene som markerer lydighet og tilhørighet.
Og tabuene. Spørsmålene du ikke får stille.

Til slutt må det finnes et løfte. Et mål. En form for frelse. Vaksiner.

Vaksiner er vitenskapens gave til jorden.

Det hellige sakrament

Gitt oss for å redde menneskeheten.

Staten deler ut syndsforlatelsen og det er vår plikt å underkaste oss ritualet.
Frelsen ligger i dose fem. Seks. Sju.
Det finnes ingen religionsfrihet her.

Sier du nei, går du rett til helvete.
Sier du nei, sender du alle andre til helvete.

Det er noe feil i skriften. Spørsmål som ikke blir stilt.

De lover oss frelse– men gir oss bot.

Hvorfor i all verden tviler jeg? Vaksiner har jo reddet menneskeheten – frelst oss fra det onde.

De gamle religionene har alltid blitt brukt til å kontrollere: korstog, heksebrenning og inkvisisjon. Sharia.

Når åndelighet blir makt, blir mennesker brent, jaget og kneblet.

Men dagens samfunn er bare en ny versjon av det samme.

En moderne inkvisisjon, men med digital sensur i stedet for bål.

Helvete er klimaødeleggelse, dødsvirus og sosial ekskludering.

Paradis er vaksinepass, netto null utslipp, trygghet fra sykdom og følelsen av moralsk renhet.

Valgfrihet en illusjon.                                                

Klimanarrativet – Dommedagsprofetien

Regjeringer og millionærer kjøper seg avlat med CO₂-kvoter.

Klimakrisen er allerede etablert. Den er vitenskapelig bevist.
Vi diskuterer den ikke.
For hvis vi åpner for spørsmål, blir hele menneskeheten satt i fare. Jordkloden vil dø.

Klimaskeptiker.
Klimafornekter.
Samme sak. Samme stempel. Kjetter.

Spørsmålene mine blir møtt på nøyaktig samme måte:

– Men skal vi ikke først rydde opp i havet? Fjerne plasten? Snakke om kjernekraft? Ser du ikke at vindkraft raserer norsk natur – ødelegger havet, sprer plast, kapper hodet av fugler og får hvaler til å strande?

– Jo, men CO₂ og karbon forgifter planeten. Vet du ikke at den koker? Vi må slutte å fly. Slutte å kjøre bil. Ikke eie noe. Slutte å spise kjøtt! Vet du ikke at kuene promper metan!

– Men hvorfor tar de ikke med den norske skogen i klimaregnskapet? Hvorfor betaler vi enorme summer til regnskogen – penger som aldri kommer frem? Visste du at deler av Svalbard var uten is for tusenvis av år siden? Grønland har faktisk vært grønt!

– Det er konsensus. Du kan ikke tvile på dette. Forskere i FN-panelet har stemt og kommet frem til det samme. Jorden koker. Alle er enige!

Det hadde jo vært «konsensus» før også.
På 70-tallet fryktet man en ny istid. Avisene var fulle av dommedagsscenarier.
Men det var aldri egentlig enighet blant forskerne – bare et medieskapt narrativ.

Mennesker tror ikke på sannhet fordi den er bevist.
De tror fordi noe gjentas ofte nok til å føles sant

Konsensus – vår tids trosbekjennelse

Alle er enige.

Diskusjonen er over.

Eksperten har talt.

Ikke hvem som helst kvalifiserer som ekspert selvsagt. Bakgrunn er viktig – selvutnevnt eller medieutnevnt. Men man trenger ikke noen formell utdannelse.

Det er bare å være enig i narrativet, lydig følge manuskriptet. Det er den eneste kvalifikasjonen man trenger.  

Konsensus blir brukt som et slags kvalitetsstempel – for å kvele motstand.

Men vitenskap handler ikke om å stemme fram sannhet.

Vitenskap er ikke demokrati.
Det er konflikt, uenighet, brytning.
En teori må tåle angrep for å overleve.
Konsensus hører hjemme i religion og politikk.

Det har blitt et politisk virkemiddel – for å påvirke, for å få meg til å holde kjeft.

Når forskere sier «det er konsensus», betyr det at spørsmålene skal settes på pause? Sannheten er nå opplest og vedtatt?

Følg de ti bud.

At mange hevder å være enige skaper ikke sannhet
Det gir makt.

Hvem vet egentlig noe om sannhet?

Hvem har rett til å definere den?

Ikke jeg.

Ikke du.

Hvem?

De tidligere religioners Gud er erklært død. Staten og vitenskapen har tatt over.
Det er ikke stillheten som følger Guds død – men støyen fra nye dogmer, nye prester og nye moralske systemer som ikke tåler motstand.

Samfunnets store spørsmål er omgjort til trosartikler.
Demokratisk samtale umulig.
Den som stiller spørsmål, blir stigmatisert.
Den som adlyder, blir belønnet med virtuelle moralpoeng – og kanskje, om du er flink nok, adgang til samfunnet.

«Har du ikke noe å skjule, trenger du ikke være redd.»

Verdensbildet har endret seg – langsomt og usynlig. Det har sneket seg inn i mennesket som en sannhet ingen vet at de har akseptert.

Mennesket er ikke et fritt vesen.

Det er en enhet som skal optimeres, kontrolleres og godkjennes.

Hvis vi gjennomskuer strukturen i denne nye religionen – kan vi da vinne friheten tilbake?
Friheten til å tenke. Kjenne. Være.

Friheten til å tro på noe dypere enn algoritmen, eksperten og staten?

Innlegget Den nye statsreligionen dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Klokken var snart fem. Jeg hadde kun en klient igjen før jeg kunne gå hjem. Håpet nesten at hun ikke kom.

Ett minutt på fem gikk døren inn til resepsjonen opp. En iskald vind med snø og blest slo inn i rommet, prikket meg i nakken og sendte en frysning ned over ryggen min. Det var den kaldeste januar jeg kunne huske på mange år. Snøen hadde lavet ned siden oktober, og hadde fremdeles ikke gitt seg.

I booking-notatene sto det at hun var gravid i uke trettiseks. Vanligvis var vi veldig forsiktige med å behandle kvinner så langt ute i svangerskapet. Men legen hennes hadde anbefalt det. Hun var bitteliten og slank, til tross for den store magen. Hendene hennes beveget seg sakte over helseskjemaet mens hun svarte på spørsmålene. Det lange brune håret skjulte ansiktet hennes.

– Du har epilepsi? Hun hadde fylt ut en inngående beskrivelse av anfallet.

– Du fikk et epilepsianfall nå mens du var gravid? Hva skjedde?

Hun hadde plutselig, og helt ut av det blå, fått et anfall på badet hjemme. Det hadde aldri skjedd tidligere, hun hadde alltid vært frisk. Både hun og barnet hadde mistet hjerterytme. Var i praksis døde. Men de hadde fått liv i henne igjen. I dem begge. Gud skje lov.

– Men vet de hvorfor dette skjedde? spurte jeg. En gryende mistanke varmet kinnene mine – gjorde dem røde.

Hun nølte, så lenge på meg. Våget hun ikke å si det?

– Ble du vaksinert mot covid? Spurte jeg.

– Var det derfor?

– Ja! ropte hun, nesten overrasket. – Jeg hadde tatt den to uker før. Legen tror også det er vaksinen.

Hun hadde måttet starte med sterke epilepsimedisiner. Hverken hun eller barnet ville tåle et anfall til.

– Jeg trodde de hadde sluttet å vaksinere gravide?

Hadde de ikke sluttet med denne praksisen. Gjorde de de fortsatt?

– Vel jo … hun nølte litt. – Jeg fikk korona i et annet svangerskap. Tidlig. Mistet barnet i uke åtte. De sa det var på grunn av korona.

Det ga i og for seg mening. Feber i svangerskapet er farlig. Uansett årsak.

– Så leit å høre sa jeg. Vi var allerede godt i gang med behandlingen. Slitne ankler og stinne legger ble massert myke.

– Ja, det var derfor legen anbefalte meg på det sterkeste å vaksinere meg igjen i dette svangerskapet.

Jeg ristet på hodet – Men du hadde jo allerede hatt korona – du var jo beskyttet?

 – Jo..  men legen mente det ikke var nok, og nå må jeg snart settes i gang. Fødselen. De sier neste uke. Og jeg må slutte på medisinen. Jeg kan ikke amme med den, siden den er farlig for barnet. Den går jo rett i melken.

– Men går den ikke også rett i morkaken og inn i barnet uansett? 

Hun så på meg med vakre, brune øyne. Jeg kunne se uroen. Kjærligheten og frykten for den ufødte gutten.

– Jo, men de tør ikke ta sjansen. Får jeg et anfall til risikerer vi begge å dø.

Jeg grøsset. Klemte hånden hennes. Smilte beroligende til henne.

– Lykke til.

Hun forsvant ut i mørket igjen like etterpå. Kåpen svøpt tett rundt den spinkle kroppen – den store, verdifulle magen. Svøpt fra topp til tå mot den bitende kulden. Jeg følte selv kulden og frykten som om den var min egen. Krysset fingrene.

En strøm av skadede kvinner fylte dagene på klinikken.

Innlegget Å nesten miste et barn dukket først opp på Foreningen lov og helse.

– I just tell the truth, and telling the truth is crazy in a world full of lies.

Ordene fra en podkast jeg hører på, treffer meg rett i magen. Bekrefter opplevelsen av å bo i bakvendtland.

Krig er fred. Frihet er slaveri. Uvitenhet er styrke. Som i Maos Kina.

Du skal ikke gjøre deg opp din egen mening. Språket har mistet sin substans. Mening blitt moral. Og moral er ikke oppe til diskusjon.

Jeg føler meg som hovedperson i et verk av Kafka. Fanget i en prosess der jeg er skyldig, men aldri får vite hvorfor. På en vei der jeg aldri kommer til målet.

Jeg blir ikke beskyldt for direkte løgn, men for feilinformasjon. For å ikke stole på informasjonen vi blir bedt om å stole på.

– Er krig virkelig veien til fred?

Å oppfordre til å tenke selv er forbundet med avvik. Antistatlig tankegods. Det er forferdelig farlig.

– Er min erfaring alltid feil?

Sannheten har ikke lenger en egen kvalitet. Den er ikke lenger observerbar, erfart eller forstått. Den er redusert til et sett av moralske begreper helt uten innhold. For sannhet har ingen moralsk garanti. Den kan ikke garanteres hverken av autoritet, intensjon eller moral. Problemet oppstår når sannheter jeg ikke har erfart ikke bare presenteres som sanne, men krever at jeg bekrefter dem.

Det er løgn – ikke sannhet.

Sannheter produsert i teorier der erfaring ikke lenger teller. Noe kan selvsagt være sant uten at jeg har erfart det – men det er ingen garanti jeg kan gi.

Jeg erfarte at moren min døde rett etter vaksinen. Jeg erfarte at mange andre ble syke. Både på klinikken og blant folk jeg kjenner personlig.

Men når jeg sier det jeg har erfart høyt – så blir jeg kalt gal? Jeg kan ikke bevise årsakssammenheng. Men jeg kan heller ikke late som om disse erfaringene ikke finnes. Slutningene mine er trukket på bakgrunn av det jeg har sett.

Dette er ingen moralsk posisjon. Heller ikke feilinformasjon.

Men i en verden der mening er moral blir erfaring gjort til løgn.

Innlegget Løgner dukket først opp på Foreningen lov og helse.

– Hvor lenge siden tok du koronavaksiner – hvor mange tok du?

Hun hadde som alle andre tatt dem for to år siden. Etter andre dose hadde hun umiddelbart gått inn i overgangsalder.

Hun er ikke alene – dette noe mange har opplevd kort tid etter vaksinasjon – også så unge som i slutten av 30-årene, i noen tilfeller enda tidligere. Vaksinen påvirker menstruasjonssystemet hos mange, og enkelte rapporterer varige endringer som ikke kan karakteriseres som midlertidige. Når myndighetene ikke systematisk innhenter eller analyserer data om slike tilfeller, står vi igjen med et kunnskapshull som først og fremst rammer kvinnene det gjelder.

Normalt går kvinner inn i overgangsalder mellom 45 og 58. Ikke 38. Tidlig overgang gir hormonell ubalanse, vektoppgang, stress og dårlig søvn, og hos noen – massivt hårtap.

– Jeg ville egentlig ikke ta vaksinen, fortalte hun – men jeg følte meg tvunget.

Det var ikke første gang jeg hørte det.

– Det verste, fortsatte hun, – er at jeg har fått korona mange ganger etterpå. Senest nå i forrige uke.

Jeg blir alltid like overrasket over at folk fortsatt tester seg.

– Hvorfor testet du deg?  

– Det var ikke min idé, fortalte hun, det var legen som insisterte. Jeg hadde hatt feber i fjorten dager. De syns det var rart.

– Ok. Og du testet positivt for koronavirus?

– Ja, eller de visste ikke helt, legen sa de ikke kunne se forskjell på korona og influensa. Men de kalte det korona.

De kunne ikke se forskjell? Hvis de ikke kan skille mellom influensa og korona nå – hvordan kunne de skille da? Den gangen de testet alt som kunne krype og gå under pandemien. Da influensa forsvant fra jorden overflate i 20-21.

Gjenoppsto som korona.

– Jeg angrer skikkelig på at jeg vaksinerte meg, sa hun nå.  – Broren min jobber i Pfizer i USA. Ingen i hans familie har vaksinert seg. De tar ikke medisiner i det hele tatt.

Det overrasket meg ikke. De som jobber i farmasøytisk industri, kjenner risikoen. De vet hva de lager.

– Jeg skal spørre ham om alt dette når jeg ser ham i julen, fortatte hun.

– Er broren din ærlig om dette? spurte jeg. Kan man være det når man jobber i Big Pharma?

Hun ble stille

– Når jeg tenker meg om, så har han prøvd å advare meg.

Bedraget er av et slikt omfang at folk ikke kan fatte det. Ikke bare virker ikke vaksinen. Men den er skadelig, og i mange flere tilfeller enn vi har oversikt over, har den vært dødelig. Mange har pekt på den voldsomme overdødeligheten i Norge, og i verden for øvrig. Kurvene vokser parallelt med den mest omfattende vaksinekampanjen i moderne tid. Dette er noe forskere, leger og andre fagpersoner har pekt på siden fenomenet startet. Det holder ikke lenger å si long-covid eller depresjoner. Eller at de ikke vet. Det er umulig at de ikke vet.

FHI er allikevel ikke villige til å dele de dødes vaksinasjonsstatus. I stedet får vi bortforklaringer uten rot i virkeligheten, og en bevisst utelatelse av fellesnevneren alle de døde har til felles. At tidspunktet for når dødsfallene startet var etter at over 90% av Norges befolkning ble vaksinert – et utall ganger. De stopper ikke opp og undres – stiller ikke de rette spørsmålene. Eller i det minste bremser litt på propagandaen. Nei. De fortsetter massevaksineringen.

Mediebildet er stappfull av influensasesong og fryktretorikk. FHI kjører til og med en reklamekampanje for å øke vaksinasjonsgraden. Køene på apotekene er lange, og vaksinen er utsolgt. Folk er sykere enn noen gang.

Narrativet må ikke sprekke. Mathias Desmet forklarer i sin bok The Psychology of Totalitarism:

• Hvordan et samfunn mister mening
• Finner en enkel fortelling
• Skaper en felles fiende
• Og finner en løsning alle må følge

De som tviler, blir farlige. En trussel mot samfunnet. Men masseformasjon forklarer ikke fullt ut det norske fenomenet. I Norge har vi noe annet: patologisk høy institusjonell tillit. Nordmenn generelt kan helt enkelt ikke ta over seg at dette systemet kan svikte. At industri, byråkrati, globale nettverk og økonomiske insentiver kan skape konsekvenser som ingen enkel aktør egentlig har bedt om, og som ingen av dem har kontroll over.

Dette handler ikke om enkeltmennesker i FHI eller helsevesenet. Det handler om selve systemet. Et system som ikke kan innrømme feil. Da ryker hele narrativet. Korthuset institusjonen er bygget på raser sammen. FHI må holde seg selv oppe selv om de med det svikter befolkningen. De er fanget av narrativet de selv skapte. Om de innrømmet at de tok feil, ville de miste all fremtidig makt. De ville utløse en tillitskrise uten sidestykke. Hele pandemihåndteringen ville falle sammen.

De ville i praksis innrømme at skader, dødsfall og overdødelighet kunne vært unngått.

Alle kan budskapet. Vi har alle hørt det så mange ganger, at det sitter i ryggmargen. Trygg og effektiv Ingen er trygg før alle er trygg – Gjør det for bestemor – Bli med på dugnaden. Det norske samfunnet er bygget på tillit. Om FHI slipper fra seg informasjon som setter vaksinens egenskaper i tvil. At den ikke beskytter – men potensielt tar liv. Hvilke konsekvenser vil det få?

Tilliten vil smuldre opp til intet. Hvordan vil det gå med de menneskene som jobber i institusjonene? Hvem skal stå til ansvar? Hvilken politisk risiko løper våre myndigheter?

En narrativkollaps vil rasere helsevesenet – hele institusjonen vil gå til grunne. Derfor får vi servert absurde bortforklaringer for overdødelighet. Derfor får vi høre at alle vaksineskader er enormt sjeldne. Derfor vil de ikke innrømme at de ikke kan se forskjell på korona og influensa. Rettssystemet vil renne over av krav. Vaksineparadigmet må fortsette for enhver pris.

Det er enklere å la folk dø enn å innrømme at man tok feil.

Kan boblen noensinne sprekke? Tall kan manipuleres til å vise det man ønsker. Forskning kan avvises, gjemmes bort og glemmes. Statistikk kan «korrigeres», og viktige elementer utelates. Fortellingen kan alltid justeres slik at den passer narrativet. Bare tre ting kan sprekke boblen:

Rettsvesenet: Dersom nok mennesker kommer inn i rettsvesenet og vinner så vil narrativet til slutt sprekke. Det blir umulig å opprettholde det. I forrige uke vant en kvinne frem i sin vaksineskadesak mot staten. Hun hadde fått ME straks etter vaksinen. Retten kunne ikke utelukke sammenhengen. Dette er selvsagt en enorm personlig seier. Er det en seier for andre vaksineskadde? For oss som vil ha sannheten frem? Kanskje. Men staten kommer selvsagt til å anke. De kan ikke tillate at denne saken skaper presedens. Da bryter helvete løs.

Interne varslere: I USA har det vært en rekke interne varslere som med sine vitnemål kan velte båten. I Norge har vi ingen varslerkultur – men liten tue velter stort lass. Hvor er du som sitter på intern informasjon?

Kulturendring: I dag er institusjoner viktigere enn enkeltmennesket. Vi trenger en kulturendring der menneskeverd er viktigere enn institusjonell makt. Der integritet slår huller i den systemiske korrupsjonen. Om tilliten slår sprekker og forvitrer i så stor grad at institusjonene må stilles til ansvar. Da kan vi begynne å håpe på endring.

Men vil det noen gang skje? Kommer FHI, myndighetene eller helsevesenet noen gang til å innrømme feil? Neppe. Systemet er uangripelig — og nordmenn står som villige saltstøtter, gir ufortjent tillit til et system som ikke gagner dem. De fleste kan ikke se at det ikke er de som blir beskyttet. Narrativet må opprettholdes – for enhver pris.

Selv om nordmenn dør.

Innlegget Sannheten er livsfarlig dukket først opp på Foreningen lov og helse.

                                                                                  *

Verden hadde blitt et kart av regler, forbud og frykt. Mennesket fikk ikke lenger tenke selv, men skulle stole blindt på selvutnevnte autoriteter.
Det stred mot min natur. Helt umulig for meg.
Så da en ny yppersteprest sto klar – på den andre siden av Atlanteren – var jeg allerede fiendtlig innstilt.
Dr. Anthony Fauci, lederen av NIAID og Det hvite hus’ ordinerte korona-prest. Med et vennlig smil og stødig røst forkynte han sin tro: vitenskapen som bibel, CNN som alter.

– Trust the science, sa han. Gang på gang. Stol på vitenskapen.

Amerikanerne trengte i januar ikke å være redde for covid. For viruset var fra Kina og holdt seg til landegrensene – det het ikke Kinaviruset – men var uansett fra Kina.
Men det å si «Kinavirus» var uforskammet. Da var du rasist.
Og rasist ville man selvsagt ikke være.

Amerikanere trengte først ikke bruke munnbind. Men så trengte de det plutselig likevel. Og snart trengte de å bruke to – utenpå hverandre. For sikkerhets skyld, siden ett munnbind allikevel ikke holdt viruset unna.

Covid-19 spredte seg nemlig gjennom pust – usynlige aerosoler, bittesmå partikler som kunne fly tretti meter i lufta og lett finne veien inn gjennom porene på et munnbind.
Så det å stå en meter eller to unna – six feet, som var Faucis tommelfingerregel – hjalp selvsagt ingenting.
Men om du hadde to munnbind, da kom det antagelig ikke gjennom. Aller helst tre.
Om amerikanere ikke fikk puste, var ikke poenget. Pusting var temmelig overvurdert uansett – det var jo det som gjorde at viruset hoppet fra person til person.
Om bare folk kunne slutte å puste!

Barn spesielt var ekle, snørrete smittebomber som måtte bruke munnbind. Selv når de gikk av bussen og ut i frisk luft, måtte de fortsette å bruke det – hånd i hånd med en voksen, uten munnbind. Det sa Fauci. Og når han sa det var det antagelig vitenskapelig bevist.

For hadde du vært hjemom og lagt fra deg mobilen før du møtte poden på busstoppet, tok viruset en pause. Men bare for deg. For barna på bussen tok viruset ikke pause – tvert imot, det ble visst bare mer ivrig ute i frisk luft.

Endelig hjemme kunne ungen ta av munnbindet og gi mamma en kos. Da kunne hun ikke bli smittet av korona.
Bare poden hadde pusset nesen og spritet hendene da.

                                                                                   *

I Norge kom den første anbefalingen om munnbind den 14. august.

Høie sto ved talerstolen, alvorstung og streng – kelneren som var ansvarlig for nordmenns helse.

Vi måtte bruke munnbind i kollektivtrafikken – men bare om vi ikke kunne holde én meters avstand.

WHO hadde også for lengst måttet innrømme at viruset spredte seg gjennom luft, ikke dråper. Selv om de hadde prøvd å benekte det i lang tid. De lette partiklene kunne danse og sveve fritt i luften og lande der det selv følte det ville gjøre mest skade. Men landets myndigheter, representert ved Høie, lot som om en meterstokk og et tøystykke kunne stoppe det.

Og for at vi som ikke hadde så mye å tenke med skulle forstå hvor langt én meter egentlig var, visualiserte Høye dette profesjonelt med en medbrakt meterstokk.

Hvis bare alle kunne ta med seg en meterstokk når de gikk ut, ville viruset bli såpass forvirret at det ikke visste sin arme råd – og smittet heller de som ikke holdt i en meterstokk.

For meg betydde det at jeg aldri tok banen. Ikke fordi jeg var redd for å bli smittet – men fordi jeg ikke ville ha på munnbind. Jeg gadd heller ikke drasse rundt på en meterstokk, så da var det avgjort.

Jeg syklet til klinikken. Og jeg syklet hjem.

På klinikken latet jeg som jeg var føyelig og hadde på meg munnbindet i to minutter – til det begynte å renne fuktig fra nesen og lesebrillene dugget igjen. Da gjorde jeg som alle andre: hadde det under haken.

Det så ikke ut til at viruset ble nevneverdig avskrekket av munnbind uansett.

                                                                       *

Hun lå på behandlingsbordet – kun iført undertøy, med et håndkle over seg. Det blå munnbindet var åpent i sidene og så ut som det hadde sett bedre dager. Det hadde null funksjon, annet enn å illustrere lydighet – servilitet – og frykten for å være den ene som stakk seg ut.

Det var ikke nødvendig inne på mitt behandlingsrom. Jeg løftet søppelkurven og nikket mot klienten.
– Du kan kaste det her.

De store blå øynene hennes smilte plutselig. Det er sånt man ser når resten av ansiktet er skjult, og man ikke vet hva andre egentlig føler. Lettet tok hun av munnbindet, holdt det mellom to fingre i den tynne strikken, og slapp det med en stille mine ned i kurven. Der lå det allerede en hel samling av dem.

Jeg gjorde det samme, og vi smilte til hverandre med hele ansiktet. Det var en lettelse.

I løpet av de to påfølgende årene med munnbind og restriksjoner hadde vi ikke et eneste smittetilfelle på klinikken.

                                                                       *

På Debatten stilte Fredrik Solvang helseministeren til veggs. FHI var usikre på effekten av munnbind – men det var så absolutt ikke Høie.
«Du kan ikke skape usikkerhet», sa han, og gjentok det flere ganger – med harmdirrende stemme og lyn i blikket. Ikke kødd med munnbind – sa blikket.
Folket skulle bruke munnbind, enten det virket eller ei. Det var blitt selve symbolet på krisen – en offentlig uniform, et tegn på lydighet.
Uten munnbindet kunne folket selvsagt lett glemme at vi var midt i en livsfarlig pandemi.

Oktober 2020

Oslos gater fløt over av brukte munnbind. Søppelkassene var fulle, havets bunn var fullt – og alles lommer var fulle av både nye og gamle munnbind.

De i stoff hadde blitt veldig populære. De kom i alle farger og mønstre, og var omtrent like effektive mot smitte som et lommetørkle fullt av snørr.

Det var påbudt å bruke munnbind på bussen og på restaurant – men bare om du reiste deg og skulle på do. Der hang det nemlig koronavirus i alle kriker og kroker- ventet ivrig på sitt neste bytte.

Virus er tross alt avhengige av en vert for å leve – og leve ville det jo. For et virus er det hele poenget. Som sagt, koronaviruset var et smart virus. Det skjønte selvsagt at en fyr med munnbind hadde forsvaret nede, og da var det bare å fly rolig inn fra venstre – eller høyre – der munnbindet spriket som mest.

Selv hadde jeg sydd meg et eget munnbind – i lilla stoff, med hvit skrift:
«Lufta er for alle».

Ingen satte pris på det, selvfølgelig. Ikke engang vennene mine. De holdt pliktskyldigst meteren – så godt de kunne – og hoppet skremt unna når mobilen pep og minnet dem på at avstanden var overskredet.

Jeg slo av mobilen. Lot den ligge hjemme. Kjørte Tesla uten internett. Helt svart skjerm. Ante ikke hvor fort jeg kjørte. Men resten av de lovlydige borgerne i «annerledeslandet» Norge holdt uansett fartsgrensen for meg.

Jeg hadde gjort det samme under hytteforbudet, som tredde i kraft 19. mars.
Dratt til Frilund med avslått telefon og mørk skjerm i bilen. Bare Mathias visste at jeg var der. Ingen så meg. Gården lå øde, og bygda var tom for mennesker – antagelig det siste stedet i verden jeg kunne bli smittet.

I media raste protestene. Hytteforbudet traff folk i sjelen, og de protesterte vilt. Det ga overhodet ingen mening. Dessuten brøt det antagelig med grunnloven.

Dagen etter hadde jeg skrudd på telefonen – bare for å sjekke.
Meldingene tikket inn.

Et usynlig øye i Oslo kommune registrerte straks at jeg ikke var der jeg skulle være:

Du befinner deg utenfor din bostedskommune. Overnatting på fritidseiendom er ikke tillatt. Brudd på forbudet kan medføre straffeansvar.

Jeg slo av telefonen og kjørte hjem i stummende mørke.

                                                                       *

Høsten hadde lagt seg som et tynt lokk over byen. Det var fortsatt mulig å fly – så lenge man hadde munnbind og dugnadsånd i behold. Folk holdt pusten i vente på vaksinen, og oppførte seg som om de var midt i en apokalypse. Alt var regulert: avstand – pust – blikk.

Mathias jobbet i Stockholm, og jeg skulle besøke ham og foreldrene hans der en helg. Jeg vegret meg skikkelig. Jeg savnet ham, men ville ikke fly.
Avgjørelsen var uansett tatt – billetten booket – og jeg var på vei til flyplassen. Jeg kjørte bil. Betalte heller dyrt i parkeringsavgift enn å ta nøye regulert offentlig transport.

Flyplassen var et helvete av soner, køer og tusenvis av folk som lyste blått i halvmørket. Korridorene, menneskene, det var som å være på et sykehus. Jeg gikk langt utenom alle. Møtte ikke blikk.
De var selvlysende zombier – levende døde med matematisk beregnet avstand. De så uansett ikke på meg. Fulgte samvittighetsfullt de oppmålte linjene i gulvet.

Jeg satte meg i en krok, langt unna nærmeste forkledde menneske.
Jeg observerte dem med sinne – dårlig skjult forakt.
Ikke kom nær meg, sa blikket mitt. Ikke snakk til meg. Jeg tar avstand fra alt du står for.
Jeg forakter pusten du slipper ut. Den er forurenset. Ikke av dødelig virus, men av dødelig angst. Den stinker av frykt, og jeg vil ikke ha noe med deg å gjøre.

Plassen min var helt foran i flyet. Jeg tok frem et eple og tygget lenge på hver bit.
Man trengte ikke munnbind når man spiste – det var selvsagt umulig. Men det fine var at koronaviruset heller ikke smittet når man spiste. Det var et hensynsfullt virus.
Et virus med manerer.

Jeg spiste hele veien til Stockholm – tygget sakte og omstendelig på hver eneste bit.

Innlegget Munnbind på blå resept dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Det var ikke viruset som skremte meg – men den kollektive galskapen som oppsto. Den som vokste mellom mennesker, gjennom nøye planlagte ord og nyhetssendinger.

Gjennom mitt blikk prøver jeg å skildre møtet med det første sjokket, den kollektive psykologien og de stille dagene da alt stoppet opp – mens mediene hamret løs om døden i Bergamo.

Støv fra en sommerfugls vinger er en fortelling om sorg, frihet og motstand i en tid preget av frykt.

Svart skrift på grå granitt 

Oslo – mai 2025

Kransen fra jul lå fortsatt på graven. Den så nesten like fin ut, bare litt bleknet i fargene. Nissen som sto opp fra den, holdt fortsatt fortet, selv i mai. Jeg tok den slitne figuren og skjulte den mellom de små påskeliljene— sikkert en av søstrene mine sitt verk.

Kransen havnet i papirposen sammen med døde løv og ugress.

For en gangs skyld hadde jeg faktisk husket spaden.

Jorden var myk og solvarm mot hånden min, lett å grave i. Jeg stakk spadespissen i jorden nærmest gravstøtten, gravde opp en passe mengde jord og plasserte klatreplanten godt nedi. Jeg håpet den ville vokse rundt steinen og ramme den inn.

Skjule den litt. Gjøre den mildere å se på.

Blikket mitt unngikk navnene. Jeg ble alltid så eitrende forbanna når jeg leste dem. Men det gikk ikke. Klumpen strammet seg i magen og tårene veltet ut av øynene mine. Jeg tørket dem hissig vekk, men det var for sent.

Død 24.12.2021.

Jeg hadde forsøkt å advare henne. Pratet – messet og mast. Men det hadde ikke hjulpet. Og nå var det for sent. Mamma hadde blitt så jævlig sjokkert om hun visste at hun døde på selveste julaften!

Navnet hennes lyste mot meg fra gravstøtten.

Svart skrift på grå granitt.

I Kina faller de døde om

Oslo 12. mars 2020

I Kina falt folk døde om på gaten.

Venninnen min Hanne hadde vært i selveste episenteret for smitte – Ischgl i Tyrol, og satt nå på bussen til München. Ingen visste når hun kom hjem.

Over Oslo hang en tung, nesten mørkeblå sky. Som en blåmandag uten nok luft i lungene.

Selv satt jeg med beinet høyt og loddet stemningen på skjermen.

Scenen som utspant seg foran meg var som tatt ut av en dårlig regissert dokumentar. Der sto de — Guldvog, Solberg, Høie, Stoltenberg — med presist målte meter mellom seg. Stive i skuldrene, alvorstunge. De hadde antagelig øvd masse. Gått igjennom hele scenen på bakrommet.

Minutt for minutt: hvor de skulle stå, hva de skulle si, ansiktsuttrykkene brettet ut fold for fold for å skape det rette inntrykket.

Vi stenger ned landet. To uker, sa de. For å stoppe bølgen.

En meter avstand. Ingen skole. Ingen jobb. Ingen møter.

Alt skulle stoppe.

Hun holdt hele tiden meteren. Hver gang kroppene våre svingte farlig nær hverandre i en sving, trakk hun seg unna, holdt nesten pusten og så en annen vei. Hun måtte ikke komme for nær meg, en potensiell smittekilde, mulig bærer av et livsfarlig virus som kunne angripe når som helst.

Inne i meg himlet jeg med øynene.

Men jeg sa ingenting. Respekterte frykten hennes, fulgte påbudene med påtatt respekt. To uker hadde de sagt. Det kunne jeg vel leve med.

Hun hadde mer å være redd for med en kronisk syk mann hjemme. Dessuten jobbet hun som helsesekretær, satte vaksiner og tok blodprøver hele dagen. Bekymring satt intravenøst.

Selv klarte jeg ikke å bli redd for et virus. Jeg var mer oppgitt, irritert, i stille opprør.

Tålmodigheten min var som en glasskuppel som når som helst kunne gå i tusen knas.

Det som plaget meg mest, var hvor lett folk lot seg skremme. Hvor tynn substansen var i mye av skremselsretorikken, hvordan nyansene forsvant.

Frykt som styringsverktøy var gull for avisene, ren click-bait.

                                                                       *

Jeg hadde sett den selv. Debatten på NRK, kvelden før nedstengningen. Fredrik Solvang satt i studio med Gunhild Alvik Nyborg, lege og forsker. Hun snakket med hard, nesten fanatisk intensitet. På skjermen hjemmefra snakket Preben Aavitsland rolig til det norske folk, men hans stemme druknet i hennes. Hun hadde tatt hele scenen, innvendingene falt for døve ører. Ingen nyanser, bare nøyaktig målt avstand med flombelysning midt i fleisen.

Det var som å se et teaterstykke. Dødstall, respiratorer og krigslignende tilstander. Hun spådde at mange nordmenn ville dø dersom landet ikke stengte. Nå, straks.

Uttalelsene hennes hadde truffet Maren midt i det skjøreste. Frykten for at mannen hennes skulle dø. Det var ikke rasjonelt, men det var ekte. Hun var virkelig redd.

Jeg kjente på et annet ubehag. Ikke frykt, men en slags klam uro over det kollektive vanviddet. Hvordan én stemme kunne tenne gnisten som fikk frykten til å spre seg som ild i tørt gress.

Dagen etter stengte de landet.

Jeg fryktet ikke døden. Ikke min egen. Jeg fryktet den kollektive frykten – monsteret som vokste seg sterkere med hvert bilde, hver setning og hver overskrift smurt over forsiden i Dagbladet. 

Scenen utenfor Diakonhjemmet var som hentet ut av en science fiction-film. Utenfor ambulanseinngangen sto helsepersonell i fullt verneutstyr – som romvesener med visir og munnbind. De beveget seg rundt hverandre, i ventemodus. Kom det snart et rush av koronapasienter? Så ikke sånn ut.

                                                                *

Jeg gikk rett inn på sykepleierens kontor. Ingen av oss hadde maske. Jeg nektet uansett plent, men det var visst heller ikke nødvendig – det var kun nødvendig ute i frisk luft.

                                                                *

Skrekkscenarioene fra Bergamo rullet daglig over skjermen: sykehusene var overfylte, folk døde som fluer, falt om på trappene, hjelpeløse. Legene var overveldet. Sykepleierne gråt. Barn slepte gamle foreldre gjennom gatene og la dem ned i stille bønn utenfor sykehusdørene.

I Norge hamret mediene løs med sitt ene refreng: «Unngå italienske tilstander!»

På Diakonhjemmet dalte støvet stille over stolene på venterommet.

En spøkelsesby midt i det eksistensielle dramaet.

Selv ute i det fine vårlyset klarte jeg ikke å riste av meg følelsen av vantro.

Tomme korridorer. Én eneste koronapasient. Ingenting hang på greip. Og han skulle hjem.

                                                                      *

Jeg lente meg tilbake i sofaen. Gardinet blafret lett i den vårlige brisen fra det åpne vinduet, som et bilde på bekymringsløs letthet. Jeg følte det motsatte. Hendene hvilte anspent over tastaturet. Hva nå?

Og i Kina falt de døde om på gaten.

Innlegget I kina faller de døde om dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Vi i Lov og Helse mener det er viktig at denne informasjonen når ut til folk. Vi har ingen forventning om at brevet faktisk vil nå Donald Trump, men fordi det bygger på dokumenterte vaksineskader publisert i medisinske tidsskrifter, anser vi det som vår oppgave å dele det videre. Vi publiserer derfor brevet i sin helhet nedenfor. Innholdet står for brevskriverens egen regning.

Advarsel: Dokumentet inneholder grafiske og medisinske bilder av alvorlige skader (inkludert nekrose). Innholdet kan oppleves som sterkt og støtende.

Brev til Donald Trump

1. mars 2025

Kjære president Donald J. Trump,

Jeg håper at dette dokumentet når frem til deg, og jeg håper at du lar denne informasjonen berøre hjertet ditt.

Jeg tror at du jobber for å oppnå fred i global skala, men jeg håper at du kan forstå det enorme omfanget av biologisk krigføring som foregår i kroppene til hver mann, kvinne og barn som har mottatt COVID-19 mRNA-injeksjoner. På dette tidspunktet vet ingen hvordan de skal få slutt på krigføringen som foregår i kropp, sinn og ånd til de som mottok COVID-19 mRNA-injeksjonene. Den tilsvarende skaden fra Operasjon Warp Speed ​​er at millioner av mennesker sitter fast i et levende helvete, og deres regjering og vårt samfunn har i stor grad fornektet deres situasjon, forsøkt å føre skam over dem og har kontinuerlig ignorert deres bønner om hjelp. VENNLIGST LYTT TIL MENNESKENE SOM HAR BLITT SKADET.

Obduksjoner av de som har mottatt disse COVID-19 mRNA-injeksjonene har tydelig vist celleødeleggelse i massiv skala som får ødeleggelsene i Gaza til å virke milde.

Som far og bestefar tror jeg at du ønsker at din nærmeste familie skal ha den beste helsen, og jeg stoler på at du ønsker det samme for alle andre. Jeg tror at du virkelig ønsker å gjøre Amerika sunt igjen. [MAHA = Make America Healthy Again]

Jeg må imidlertid informere deg om at verken du eller RFK jr. noen gang vil være i stand til å gjøre Amerika sunt igjen hvis vår nasjon fortsetter å injisere uskyldige, friske barn med biologiske mRNA-produkter.

Jeg tror at en enorm mengde bevis har blitt holdt tilbake for deg.

Inkludert i dette dokumentet er en rekke casestudier av mennesker som ble skadet av COVID-19 mRNA-injeksjonene. Dette er ikke anekdotiske historier. Disse tilfellene har alle blitt publisert i kjente tidsskrifter og er tilgjengelige på PubMed. Det finnes også bokstavelig talt tusenvis av publiserte artikler tilgjengelig på nettet som dokumenterer hvordan COVID-19 mRNA-injeksjonene har forårsaket enorm skade på millioner av mennesker. Når du virkelig ser realiteten av lidelsen som folk rundt om i verden har utholdt på grunn av mRNA-injeksjonene, vil du bli fullstendig forferdet.

Det finnes imidlertid også redsler som jeg ikke kan dele, ikke engang med deg, fordi de stammer fra tusenvis av ufødte fostre som ble spontanabortert da deres gravide mødre fikk COVID-19 mRNA-injeksjoner og led gjennom smerten og hjertesorgen ved å miste sitt ufødte barn.

Vi tar alle forskjellige avgjørelser når vi får tilgang til informasjon som tidligere har vært skjult for vårt syn. Jeg tror at når du er ordentlig informert om informasjonen som har blitt holdt skjult for deg, vil du innse hva du må gjøre og endre retningslinjene dine angående mRNA-plattformen.

Amerika trenger at du står i opposisjon til mRNA-plattformen.

HHS-sekretær Robert F. Kennedy jr. vet hva som må gjøres. Han trenger bare at du lar ham gjøre det.

Gud velsigne deg. Gud velsigne familien din. Gud velsigne Amerika.

Gud velsigne alle på jorden, spesielt barna.

Med vennlig hilsen,

James Roguski

310-619-3055

https://NotSafeAndNotEffective.com

* * *

Please watch the video below:

https://jamesroguski.substack.com/p/a-letter-to-president-donald-j-trump?utm_source=substack&utm_medium=email

Innlegget Dokumenterte vaksineskader publisert i medisinske tidsskrifter dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Mange har lagt merke til tekstene han deler på Facebook. De er treffende, morsomme og tankevekkende, og setter ofte fingeren på de samfunnsutfordringene vi står overfor. Nå blir flere av disse tekstene utgitt i bokform, og Lov og Helse har fått tillatelse til å publisere noen av dem.

Hva skjer når politisk språk blir viktigere enn virkelighet?
Einar bruker satire for å vise hvordan ord og formuleringer ofte erstatter handling i møte med samfunnets største utfordringer. Scenen under utspiller seg på Statsministerens kontor en sen kveld – og kunne nesten vært hentet fra virkeligheten.

***

Uakseptabelt, men helt under kontroll

Scene: Statsministerens kontor en sen kveld.

Vinduene vibrerer med jevne mellomrom. Oslo sentrum er blitt et slagfelt mellom gjenger med tretten – fjortenåringer og selve virkeligheten. 

På bordet står to det to knallrøde kaffekopper. Den ene har teksten «Global majoritet», på den andre står det «Uakseptabelt.»

Støre løfter koppen:

– Vi må være veldig tydelige på dette. Eksplosjoner i Oslo sentrum når vi ikke har planlagt dem, er fullstendig uakseptabelt. Det er ikke sånn vi skal ha det i Norge. Det sier Jens også. 

Justisministeren nikker alvorlig, med en bunke ark i fanget:

– Nettopp. Jeg har laget en handlingsplan. Den heter Handlingsplan for å påpeke at tilstanden er alvorlig og uakseptabel. På første side står det: «Dette er alvorlig». På andre side: «Dette er uakseptabelt». Jeg tenker vi sender den ut i høring i morgen tidlig. Alle i regjeringen er enige. 

Støre blar langsomt i dokumentet. Et voldsomt smell høres utenfor. Lyset flimrer. Han løfter hodet og smiler mildt:

– Der ser du. Demokratiet er sprengkraftig og arbeider jevnt og trutt.

Justisministeren noterer:

– Ja. Jeg skriver: «Demokratiet arbeider. Sprengkraftig og veldig alvorlig, men demokratisk.»

Støre:

– Vi må være tydelige på én ting: Dette er ikke svenske tilstander. Svenske tilstander skjer i Sverige. Her i Norge har vi norske tilstander. Svenske tilstander er et høyreekstremt uttrykk. Når trettenåringer kaster granater i Pilestredet, så er det helt spesifikt norske granater og norske tilstander.

Justisministeren:

– Ja, og de er helt uakseptable.

Støre:

– Kanskje vi bør starte et nytt direktorat. Direktoratet for Uakseptable Tilstander. Hovedoppgave: Å avholde pressekonferanser og si «dette er uakseptabelt» hver gang noe smeller.

Justisministeren:

– Strålende idé. Vi kan legge det under Kulturdepartementet, så kan vi ha en årlig festival for uakseptable fenomener.

Stadig flere smell utenfor. Vinduet revner i biter. En liten metallbit treffer gulvet. Støre bøyer seg, plukker den opp og legger den rolig på bordet som om det var en mynt: 

– Det er viktig å beholde roen. Vi må være tydelige på at dette er svært alvorlig. Men vi kan ikke overdrive. Folk kan tro vi har mistet kontrollen.

Justisministeren:

– Har vi ikke det?

Støre smiler mildt pedagogisk, som om han snakker til en skoleklasse:

– Jo. Men vi kan ikke si det. Vi må si at vi har full kontroll, og at alt er alvorlig, men håndterbart og trygt. Ordet trygt er et viktig ord, like viktig som mangfold.

Justisministeren:

– Hva om barna skyter oss?

Støre:

– Da blir det klassifisert som en uakseptabel hendelse.

Et drønn så kraftig at bordet hopper høres utenfor. De to sitter urørlige. 

Støre løfter koppen merket Global majoritet:

– Til syvende og sist handler dette om integrering. Hvis vi bare finner det riktige ordet, vil granatene slutte å eksplodere. Det heter ikke lenger innvandrere, men global majoritet. 

Justisministeren løfter koppen med ordet Uakseptabelt:

– Skål for ordene.

De skåler. Lyset går. Bare lyden av nye eksplosjoner gjenstår. I mørket høres Støres stemme:

– Vi må være tydelige. Dette er svært alvorlig. Men ikke svenske tilstander. Vi må være tydelige på at dette er helt uakseptabelt.

Justisministeren: 

– Ja, uakseptabelt og svært alvorlig. Men samtidig innenfor rammen av norske tilstander.

Støre: 

– Så det er altså granater, men ikke svenske granater.

Justisministeren: 

– Nettopp. Det er bare midlertidige eksplosive avvik.

Støre: 

– Og trettenåringene? 

Justisministeren: – De får oppfølging. Fritidskort og gratis svømmeundervisning.

Støre: 

– Godt. Da er alt under kontroll.

Justisministeren: 

– Skal vi si det på pressekonferansen?

Støre: 

– Nei, vi setter ned et utvalg som kan finne et bedre ord. Finner du frem til døren?

Justisministeren fniser: 

– Ja da. Jeg har en sånn liten lommelykt på telefonen.

                                                ***

Bak denne satiren ligger et alvorlig poeng. I teksten under utdyper Einar hvordan den nye ordmoralen ikke bare preger språket vi bruker, men også politikken og samfunnsutviklingen vi alle lever med.

Den nye ordmoralen – Europas selvbedrag.

Vest- Europa er fanget i en ny ordmoral. Den kan ytre sett ut som en videreføring av gamle dyder, men er i praksis noe helt annet. Den grunnleggende moralen handlet om ansvar og konsekvens. Den nye ordmoralen handler om å fremstå som god gjennom å bruke riktige, idealiserende og ofte helt meningsløse ord. 

Den belønner de rette ordene, men kan straffe de som stiller ubehagelige spørsmål eller bruker ord som er for nær virkelighet og erfaringer som forsøkes avvises, som ikke er pakket inn i dagens korrekte ordmoral. 

Masseinnvandringen viser det tydeligst. I flere tiår har europeere fått høre at dette er en berikelse, at problemene er små og håndterbare og at alt vil gå seg til og kan løses med mer inkludering. 

Men samtidig ser vi konsekvensene: Økende vold, gjenger som rekrutterer barn, kvinner som føler seg mindre trygge, og parallellsamfunn der integreringen har mislyktes. 

Tallene finnes. Erfaringene finnes. Likevel fortsetter språket å late som noe annet. Ordene blir brukt som et slags magisk skjold – som om virkeligheten bøyer seg for semantikk. 

Men granater eksploderer uavhengig av ord, og barn rekrutteres til gjenger uavhengig av moralske markeringer fra Stortingets talerstol. Når det eneste svaret på konkrete handlinger og eskalerende vold er et nytt ritual i språkets renselsesbad, blir det åpenbart at vi har byttet ut politikk med en slags performativ avlat. 

«Uakseptabelt» er blitt et slikt ord, en slags gjentagende trylleformel som fremføres i stedet for å sette grenser, stille krav eller bruke loven med tyngde. Det er derfor utviklingen fortsetter – fordi ordene får stå som handling, mens handling uteblir.

Men den samme mekanismen gjelder langt utover innvandringsfeltet. Klima er et annet eksempel. Norge fører en klimapolitikk som er strengere enn veldig mange andre lands, ikke fordi vi har større utslipp, men fordi vi regner og tenker på en annen måte – vi er preget av en puritanistisk hypermoralisme, noe den nye ordmoralen elsker. 

Et eksempel: Vi later som våre enorme CO₂-opptak i norske skoger ikke eksisterer, og bygger en politikk som undergraver vår egen økonomi, og der ingen andre land i EU gjør det samme på dette feltet. Og vi gjør det med en nesten fanatisk iver fordi vi ønsker å fremstå som best i klassen i klimaspørsmål. 

Se også på vindkraftutbyggingen. I praksis raserer vi deler av norsk natur, ødelegger fjell og fjorder, for å sette opp turbiner som gir lite stabil kraft, krever enorme subsidier og skaper nye miljøproblemer når de senere må skrotes. Og vi avviser kjernekraft som mange andre land nå utvikler. 

Likevel fremstilles vindkraft mest som det moralsk høyverdige, som et nødvendig «bidrag til det grønne skiftet». Den som protesterer mot naturødeleggelsene, blir straks mistenkeliggjort: «Er du mot bærekraft? Er du klimafornekter?» Igjen: Ordene er viktigere enn konsekvensene.

Eller ta språkpolitikken. Vi går stadig nye runder med hvilke ord vi kan bruke. «Innvandrer» ble til «innvandrerbakgrunn», som ble til «flerkulturelle», «melaninrike» og nå forslaget fra antirasistisk senter: «Mennesker av global majoritet». 

Som om vi greier å løse utfordringer ved innvandringen lettere ved å gjøre minoriteter her i Norge til en verdensmajoritet gjennom å kalle dem en «global majoritet»? 

Som om virkeligheten endrer seg fordi vokabularet endres? 

Den nye ordmoralen er mer opptatt av hva vi kaller realitetene enn av hva som faktisk skjer – og tillegg tilslører og forvirrer den ofte mer enn den avklarer. 

Kjønnspolitikken følger samme mønster. Diskusjoner om biologi og realiteter er erstattet av stadig nye kategorier og språklige regler. Lærere frykter stadig at de kan bruke feil ord i undervisningen. Barn undervises i en stadig mer fragmentert identitetspolitikk, mens de unges psykiske problemer og forvirring øker. 

Igjen: Konsekvensene uteblir fra samtalen, fordi det viktigste er å fremstå på «den rette siden». Være en korrekt ordmoralist.

Politikken generelt preges også av dette. Det er ofte mer risikabelt å si noe feil enn å gjøre noe galt. Den som handler men med feil ordvalg, blir raskt fordømt. 

Den som ofte ikke handler, men bruker de rette begrepene, blir hyllet. Resultatet er et samfunn der språk og posering trumfer realiteter, handlekraft og ansvar.

Den nye og politisk korrekte ordmoralen er ikke bare naiv, den er destruktiv. 

Den dømmer de som peker på en ubehagelig og ikke akseptert virkelighet. 

De mest godhetsorienterte er ofte de mest uforsonlige: De som smiler mens de utstøter andre, de som forkynner åpenhet, men stenger døren for enhver som ikke deler deres eget språkspill.

Konsekvensene ser vi: Et Europa med voksende utrygghet, økonomier som tappes av symbolpolitikk, natur som ødelegges i «bærekraftens navn», ytringsrom som snevres inn, og befolkninger som mister tillit til sine egne institusjoner fordi pressens – og politikernes realitetsbeskrivelser og ordmoralen ikke gjenspeiler deres egne erfaringer og deres egen opplevde virkelighet. 

Ordmoralen kan stadig finne på å kalle rene erfaringer for ekstreme og farlige, fordi den samme erfaringen ikke er i samsvar med politisk korrekte idealer. Virkeligheten avvises gjennom mangel på handling og gjennom en ren ordmoral. 

Historien viser oss at samfunn som velger språk fremfor virkelighet alltid taper. Sovjet holdt seg oppe på rene paroler og ordmoral, men kollapset under tyngden av sin egen uvirkelighet. Nazistene gjorde mye av det samme. Europa risikerer nå det samme – bare i en mye mykere, men like selvødeleggende form.

Hvis vi fortsetter på denne veien, vil fremtidens historiebøker ikke beskrive oss som «de gode». 

De vil beskrive oss som «de blinde».  De som satt fast i en idealiserende og forvirrende ordmoral som hindret en tilnærming til en råere og mer utfordrende virkelighet vi avviste. 

De som valgte språksirkus og ordmoral foran sannhet. De som satte idealene høyere enn konsekvensene. 

De som ofret trygghet, frihet og virkelighet på alteret til en ny ordmoral som svært ofte ikke er annet enn et ordmoralistisk selvbedrag vi sitter temmelig fast i.

Innlegget Hva skjer når politisk språk blir viktigere enn virkelighet? dukket først opp på Foreningen lov og helse.