Munnbind på blå resept

Dette er tredje utdrag fra romanen Støv fra en sommerfugls vinger.
Etter Når man ikke lenger kan ta friheten for gitt og I Kina faller de døde om, beveger fortellingen seg videre inn i høsten 2020 – en tid da frykt, regler og munnbind ble symboler på lydighet.

                                                                                  *

Hun lå på behandlingsbordet. Kun iført undertøy. Et håndkle over seg. Det blå munnbindet var åpent i sidene og så ut som det hadde sett bedre dager. Det hadde null funksjon, annet enn å illustrere lydighet. Servilitet. Frykten for å være den ene som stakk seg ut.

Det var ikke nødvendig på mitt behandlingsrom. Jeg løftet søppelkurven og nikket mot klienten.
– Du kan kaste det her.

De store blå øynene hennes smilte plutselig. Det er sånt man ser når resten av ansiktet er skjult. Når man ikke vet hva andre egentlig føler.

Lettet tok hun av munnbindet. Holdt det mellom to fingre i den tynne strikken. Slapp det med en stille mine ned i kurven. Der lå det allerede en hel samling av dem.

Jeg gjorde det samme. Vi smilte til hverandre med hele ansiktet. Det var en lettelse.

I løpet av de to årene med munnbind og restriksjoner hadde vi ikke et eneste smittetilfelle på klinikken.

*

Verden hadde blitt et kart av regler, forbud og frykt.

Det føltes som om vi plutselig hadde forbud mot å tenke selv.  

At vi nå måtte stole blindt på ofte selvutnevnte autoriteter.

Det stred mot min natur.

Dr. Anthony Fauci var lederen av NIAID og Det hvite hus’ ordinerte korona-prest. Med et vennlig smil og stødig røst forkynte han sin tro: vitenskapen som bibel, CNN som alter.

Trust the science – Stol på vitenskapen.

Amen!

I januar trengte ikke amerikanerne å være redde for covid.

For viruset var fra Kina og holdt seg til landegrensene.

Å si «Kinavirus» var uforskammet. Da var du rasist.
Og rasist ville man selvsagt ikke være.

Det neste var at amerikanerne, ifølge Fauci, ikke trengte å bruke munnbind. Men så snudde han. Amerikanerne måtte likevel ha munnbind.

Og snart trengte de å bruke to – utenpå hverandre.

For sikkerhets skyld.

Covid-19 spredte seg nemlig gjennom pust. Usynlige aerosoler. Bittesmå partikler som kunne fly tretti meter i lufta og lett snike seg inn gjennom porene på et munnbind.
Å stå en meter eller to unna – six feet, var ikke mye til hjelp.

Men om du hadde to munnbind, da kom det antagelig ikke gjennom.

Aller helst tre.
Om amerikanere fikk puste, var ikke poenget.

Pusting var temmelig overvurdert uansett – det var jo det som gjorde at viruset hoppet fra person til person.

Om bare folk kunne slutte å puste!

Spesielt barn var snørrete, ekle smittebomber som måtte bruke munnbind. Selv når de gikk av bussen og ut i frisk luft. Hånd i hånd med en voksen uten munnbind.

Det sa Fauci.

Da var det antagelig vitenskapelig bevist.

For hadde du vært hjemom, lagt fra deg mobilen før du møtte poden på busstoppet, tok viruset en pause. Men bare for deg. Ikke for barna. Tvert imot. Det ble bare mer ivrig ute i frisk luft.

Endelig hjemme kunne ungen ta av munnbindet. Gi mamma en kos. Da kunne hun ikke bli smittet av korona.
Bare poden hadde pusset nesen og spritet hendene da.

                                                                 *

I Norge kom den første anbefalingen om munnbind den 14. august.

Høie sto ved talerstolen. Alvorstung og streng – kelneren som var ansvarlig for nordmenns helse.

Vi måtte bruke munnbind i kollektivtrafikken. Men bare om vi ikke kunne holde én meters avstand.

WHO hadde også for lengst måttet innrømme at viruset spredte seg gjennom luft. Ikke dråper. De hadde selvsagt forsøkt å nekte på denne ubeleilige kvaliteten i lang tid.

De lette partiklene kunne danse og sveve fritt i luften. Lande der det selv følte det ville gjøre mest skade.

Men landets myndigheter, representert ved Høie, lot som om meteren og et tøystykke var avgjørende for å stoppe smitte.

Og for at vi som ikke hadde så mye å tenke med skulle forstå hvor langt én meter egentlig var, visualiserte Høie dette profesjonelt med en medbrakt meterstokk.

Hvis bare alle kunne ta med seg en meterstokk når de gikk ut, ville viruset bli såpass forvirret at det ikke visste sin arme råd. Smittet heller de som ikke holdt i en meterstokk.

For meg betydde det at jeg aldri tok banen. Ikke fordi jeg var redd for å bli smittet. Jeg ville ikke ha på munnbind. Jeg gadd heller ikke drasse rundt på en meterstokk.
Så da var det avgjort.

Jeg syklet til klinikken. Jeg syklet hjem.

På klinikken latet jeg som jeg var føyelig. Jeg hadde på meg munnbindet i to minutter – til det begynte å renne fuktig fra nesen og lesebrillene dugget igjen. Da gjorde jeg som alle andre. Lot det henge under haka.

Viruset lot seg uansett ikke avskrekke nevneverdig av munnbind.                                                     

*

På Debatten stilte Fredrik Solvang helseministeren til veggs. FHI var usikre på effekten av munnbind. Men det var så absolutt ikke Høie.
«Du kan ikke skape usikkerhet», sa han.

Gjentok det flere ganger – med harmdirrende stemme og lyn i blikket.

Ikke kødd med meg! Ikke kødd med munnbind, sa blikket.

Folket skulle bruke munnbind. Enten det stoppet smitte eller ei. Det var blitt selve symbolet på krisen: en offentlig uniform. Et tegn på at du var med på laget.

Verden skulle reddes med munnbind, sprit og perfekt oppstrekede linjer i gulvet.

*

Oslos gater fløt over.

Søppelkassene var fulle, havets bunn var full.

Alles lommer var fulle av både nye og gamle munnbind.

Folk kjørte til og med bil, mutters mo alene – med munnbind. Som om viruset hadde sneket seg inn i bilen da de åpnet døren.

Funnet veien gjennom ventilasjonsanlegget, satt seg i passasjersetet– kjørte shotgun – med en utålmodig mine.

Stoffvariantene hadde blitt veldig populære. De kom i alle farger og mønstre. Omtrent like effektive mot smitte som et lommetørkle fullt av snørr.

Gikk du på restaurant måtte uniformen på – men bare om du reiste deg for å gå på do. Der hang det nemlig koronavirus i alle kriker og kroker. Ventet ivrig på sitt neste bytte.

Koronaviruset var et smart virus. Det forsto at en fyr med munnbind hadde forsvaret nede, da var det bare å fly rolig inn fra venstre – eller høyre – der det spriket som mest.

Selv hadde jeg sydd meg et eget – i lilla stoff, med hvit skrift:
«Lufta er for alle».

Ingen satte pris på det. Ikke engang vennene mine. De holdt pliktskyldigst meteren – så godt de kunne.

Jeg slo av mobilen. Lot den ligge hjemme. Kjørte Tesla uten internett. Helt svart skjerm. Ante ikke hvor fort jeg kjørte. Men resten av de lovlydige borgerne i «annerledeslandet» Norge holdt uansett fartsgrensen for meg.

Jeg hadde gjort det samme under hytteforbudet, som tredde i kraft 19. mars.
Dratt til Sorgenfri med avslått telefon og mørk skjerm i bilen. Bare Mattias visste at jeg var der. Ingen så meg. Gården lå øde, og bygda var tom for mennesker. Antagelig det siste stedet i verden jeg kunne bli smittet.

I media raste protestene. Hytteforbudet traff folk i sjelen, og de protesterte vilt. Det ga overhodet ingen mening. Dessuten brøt det antagelig med grunnloven.

Dagen etter hadde jeg skrudd på telefonen – bare for å sjekke.
Meldingene tikket inn.

Et usynlig organ i Oslo kommune registrerte straks at jeg ikke var der jeg skulle være:

Du befinner deg utenfor din bostedskommune. Overnatting på fritidseiendom er ikke tillatt. Brudd på forbudet kan medføre straffeansvar.

Jeg slo av telefonen og kjørte hjem i stummende mørke.