Dette blir en lettere sarkastisk gjennomgang.
I saken Putins hær av kosevalper, veggdyr, drapsblekkspruter og regn av dildoer viste jeg til hvor åpenbart latterlige vestlig konsernpresse nå har blitt i all sin propaganda. Først en dose alvor: selv om det er latterlig er denne propagandaen samtidig svært samfunnsødeleggende og fungerer egentlig som en sakte forgiftning av hodene til befolkningen. Det er jo denne forgiftningen som gjør at Norges befolkning godtar, og faktisk ønsker, at vi er helt i fremsete med å provosere eller konstruere frem en varm Tredje Verdenskrig mot Russland. Som trolig vil bli hele Norges undergang. Bare ren forgiftning av befolkningens sinn kan forklare en slik kollektiv galskap, men nok om det for nå.
NRK har for lengst mistet alle hemninger med propaganda, og har blitt en av de mest elleville propagandaaktørene i Norge. Nå skal vi se både NRK og andre vestlige publikasjoner i aksjon relatert til et annet tema: denne gang er det ikke Putins bruk av dildoer mot Vesten, men om klima og at vi brenner opp alle i hop:
«Vitenskapen» viser altså at Europa av en eller annen grunn «varmes opp dobbelt så fort som verden». Dette er jo ille, men konsensus og den sikre vitenskapen har vel talt sin konsistente tale må vi anta.
Ørlite vingling her altså, men dette lille støttesteget rokker vel ikke ved det tydelige bildet vi alle må forholde oss til (blant annet ved å stoppe kuene fra å rape og fise).
Puh, der var vi heldigvis tilbake i Europa og Vest-Europa, og vi kom heldigvis tilbake på stien igjen. Jeg var et øyeblikk redd for at det konsistente budskapet sprakk opp. Men Finland er jo i Europa, så NRK er vel på trygg grunn når de kan meddele det konsistente budskapet om at Europa koker. Til tross for noen avstikker av stien da vi også måtte en snartur innom Midt-Østen, Israel og Canada – og Australia da. Narrativet henger uansett på greip og det er ingen grunn til å ikke «trust the science» og «trust the consensus». Og «trust the media».
Det er altså Vest-Europa (og Øst- og Sentral-Europa) som varmes opp raskere enn alt, det er vi enige om?
Så langt: bildet er altså tydelig og konsistent (til tross for mye vingling) – det er noen helt spesifikke steder i verden hvor vitenskapen og konsernmedia kan fortelle oss at det koker, og der går det raskere enn resten av verden. Dette stedet er Europa, og de verste stedene i Europa er Vest-Europa. Og Sentral-Europa. Og Sør-Europa. Og Øst-Europa. Men i hvert fall ikke Afrika og Asia, så mye er i hvert fall sikkert.
Pokker, der kom Afrika og Asia også. Det må da finnes noen steder som ikke varmes opp raskere enn alt annet?
Nå er det snart ikke en flekk på kloden som ikke varmes opp raskere enn alt. Canada varmes opp raskere enn alt, men USA slipper kanskje unna?
Men vet litt – da er det bare Russland som ikke varmes opp raskere enn resten av verden! Tenkte man det ikke, ikke bare bruker Putin dildoene sine mot Vesten, han står selvfølgelig bak den dramatiske oppvarmingen alle andre steder enn Russland.
Nei, det var som forbasket, han har alibi:
Absolutt alle steder varmes opp raskere enn absolutt alle steder. Hva gjør man da?
Når kan vi forvente oppslag om at loftet er det raskest oppvarmede rommet i huset?
Jeg savner tiden for 40-50 år siden hvor pressen ikke var ren propaganda og faktisk fortalte oss viktige sannheter:
Egentlig litt rart med alt dette hysteriet i dag, det var jo over og ut med oss alle allerede i 1982.
Det er direkte imponerende, hva som er mulig: alt varmes opp raskere enn alt annet enn alt, selv om det ikke finnes noe annet, for alt inkluderer jo alt. Men det er ikke så viktig, slike bagateller trenger vi ikke å bekymre våre vakre hoder med, for ekspertene har talt, og de har per definisjon alltid rett – om alt. Ja, spesielt om alt, og mer enn det, om det skulle finnes – noe naturligvis kun ekspertene vet.
Kan det tenkes at ekspertenes hoder har blitt infiserte av et veldig stort virus, selveste Alt-viruset, som får en til å tenke bare veldig store tanker, der stort sett alt er inkludert? Et annet av symptomene vil da være at man aldri nedverdiger seg til å tenke små og bagatellmessige tanker, som har med slike ting som logikk og forholdsmessighet å gjøre, årsak og virkning – hvem trenger vel sånt, når man har absolutt alt å tenke på, hele tiden, med ansvaret for intet mindre enn alt?
Med slike store byrder på ens skuldre, er det høyst forståelig at man må overse en rekke detaljer ved å definere dem som støy og distraksjoner, og enhver som stikker kjepper i hjulene for de ansvarliges utførelse av sin plikt, må vel fortjene den strengeste reaksjon som tenkes kan, for han saboterer jo absolutt alt – hele deres prosjekt. Sånt er verre enn terror, det er et angrep på – ja, på alt, så dommen gir seg selv. Saken trenger ikke engang opp til vurdering.
Tenk hvor mye vi kunne ha hatt, om virkeligheten var like grenseløs som fantasien. Vi kunne ha hatt alt. Men hva er det egentlig som mangler, om noe? Det er det som ligger imellom alt og ingenting, for der er der livet skjer – i nyansene, i den delikate dansen mellom forskjellene, og forskjellige typer forskjeller. I hjertet av ting, eller tingenes hjerte – der finner vi livets puls.
De som jakter etter alt, er ikke helt der – ikke ennå iallfall.