Det er sikkert ingen blir syke av virus i Afrika. Utover det er det selvsagt umulig å drive fjerndiagnostisering fra Europa. Om flere er syke enn vanlig er uklart. Jamie Andrews argumenterer i noen interessante (og vittige) artikler for at Ebola = arsenikkforgiftning (2) (3).

En viktig del av det grønne skiftet er gruvedriften i det sentrale Afrika. Ved siden av å ødelegge terreng og skog og horrible slavelignende arbeidsforhold sprer virksomhetene farlige gifter til luft og vann. Arbeiderne er særlig utsatt for farlige gifter fra materialene de henter, opp, innsatsfaktorer og biprodukter.

Jamie peker på at symptomene fra en av giftene, arsenikk, overlapper med de angivelige symptomene på Ebola og at områdene som er berørt av Ebola overlapper med gruvedrift.

Ebola håndteres på samme forbryterske vis som COVID med internering og vaksiner. Motivene for ugjerningene kan være penger, kontroll samt å dekke over skadene fra gruvedriften. Det er krigsforbrytelser pressen rapporterer fra Afrika.

Beretningen til Ebola pasient Dr. Ian Crozier var en godbit (4).
Han fikk feber, hodepine og muskelsmerter og testet positiv på PCR på et sykehus i Afrika.
3 dager senere går han inn i et sykehus i USA mens han kjente seg ganske bra og var klar i hodet.
Det er det siste han husker før han våknet 3 1/2 uke senere. De neste dagene blir han alvorlig syk og får også nyresvikt. Det er klart fra hans egen beskrivelse at han ble syk at behandlingen han fikk, men han skjønner det ikke selv.

Artiklene anbefales!

(1) https://www.aftenposten.no/verden/i/q6vWWO/det-kalles-for-kjaerlighetsviruset-doeden-er-smertefull-brutal-og-ensom
(2) https://substack.com/@controlstudies/p-198951190
(3) https://substack.com/@controlstudies/p-200604662
(4) https://controlstudies.substack.com/i/200604662/ebola-patient-dr-ian-crozier

Innlegget Ebola = arsenikkforgiftning? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Det kan også være en fremmed tanke at det ikke var noe sars-covid 2 virus (1). Men fiktive «ikke-kriser» er ypperlig egnet for undertrykkelse. Alle ser starten og slutten på reelle kriser som skogbranner, tsunamier og stormer. Fiktive kriser derimot kan erklæres og avsluttes når det passer organisatorene som ser krisen i en kaffegrut kun de forstår.

Vi har også publisert artikler om Epstein filene som viser at Epstein var involvert i å kommersialisere pandemier, for rikfolk, i prosjekt molecule(2) som satt opp Global Investment Corporation (3). Konseptet i satsningen var at inntektene skulle komme skattefinansiert under en pandemi. Kommersielle organisasjoner (mRNA vaksiner, PCR tester, verneutstyr) ble satt opp for å få inntektene og filantropiske organisasjoner ble satt opp for å klargjøre betalingsapparatet (FN, nasjonalstatene, verdensbanken(4)) og krisefabrikkeringen (WHO, etterretningen, media). Epstein filene dokumenterer at nordmenn var omfattende involvert i dette.

Mette-Marit uttaler i intervjuet 19 mars : «Epstein var en nær venn av en god venn av meg. Så jeg ble introdusert til ham gjennom da felles kjente, og gjennom egentlig flere. Alle de jobba innenfor global helse organisasjonsliv» (5).

Vi har pekt på at Rød-Larsen bidro til satsningen via IPI samt Børge Brende via sine posisjoner i Røde Kors og WEF.

Independent Commission for Multilateralism» (ICM)

Aftenposten (6) har pekt på at Børge Brende bidro også via sin posisjon som utenriksminister ved å sørge for bevilgninger til IPI prosjektet «Independent Commission for Multilateralism» (ICM) (7). Disse takker i sin 2017 sluttrapport (8) «Global Pandemics and Global Public Health» særskilt Norge, Canada og Forente Arabiske emirater for støtten. ICM ble etablert høsten 2014 og deres oppgave var etterlevelse. I en globalhelsesammenheng betyr det etterlevelse av International Health Regulations (IHR). Alle midler skal brukes: lovgivende, administrative, diplomatiske, økonomiske, finansielle, militære og så videre. (9).

Ny smittevernlov (10) er eksempel på lovgivende press fra Epstein klassen.

IPI-Rothschilds helsesikkerhetskonferanse

Startskuddet for ICM prosjektet «Global Pandemics and Global Public Health» var IPI konferansen «The Rothschild Conference on Health and Security» holdt 11-12 september 2015(11). Oppkalt etter sponsoren «Edmond de Rothschild Foundations». Sponsorens navn ble siden fjernet fra konferansens offisielle dokumenter. Det var Epstein som ordnet finansieringen på 1 million dollar (12).

En måned etter konferansen ble det avtalt at Epsteins selskap Southern Trust Company skulle motta 25 millioner doller fra Edmond de Rothschild Holding, S.A. ( 13).

Epstein var direkte involvert i planleggingen av konferansen med forslag om merkevarebygging med WHO og Røde kors (14).

Han førte i pennen henvendelse fra Terje Rød-Larsen til Bill Gates om å holde innledningsforedrag (15).

Lederen for ICM, tidligere statsminister i Australia, Kevin Rudd som hadde oppgaven med å sørge for at FN’s medlemstater etterlevde anbefalingene til Rothschilds helsesikkerhetskonferanse deltok.

Oppsummert: Den norske stat har gitt store beløp til IPI. IPI arrangerte i september 2015 en helsesikkerhetskonferanse med Rothschild som sponsor og overgriper og Rothschild agent Epstein som arkitekt. Norge ga etter konferansen store beløp til ICM som arbeidet med oppfølging av etterlevelse av konferansens anbefalinger mot FN’s medlemsnasjoner.

Resultatet traff oss i mars 2020.

Mye av stoffet i denne artikkelen ble funnet i denne Substack posten til Sayer Ji (16) som anbefales lest.

(1) https://lovoghelse.no/2026/03/11/sars-cov-2-var-gronnapenyreboss/
(2) https://lovoghelse.no/2026/02/06/project-molecule/
(3) https://ghicfunds.org/about/
(4) https://www.worldbank.org/en/who-we-are/news/coronavirus-covid19
(5) https://www.tv2.no/nyheter/les-hele-intervjuet-om-epstein-kontakten/18678347/
(6) https://www.aftenposten.no/norge/i/0pGy66/ud-sponset-diplomat-nettverk-med-millioner-men-skjoente-ikke-hva-utenriksministerens-rolle-var
(7) https://web.archive.org/web/20240719002821/https://www.icm2016.org/what-is-icm
(8) https://web.archive.org/web/20230605051821/https://www.icm2016.org/IMG/pdf/global_pandemics_and_global_public_health1.pdf
(9) https://reliefweb.int/report/world/discussion-paper-humanitarian-engagements-independent-commission-multilateralism
(10) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-ny-lov-om-vern-mot-smittsomme-sykdommer-mv.-smittevernloven/id3122004/
(11) https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%2011/EFTA02676303.pdf
(12) https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%2011/EFTA02592160.pdf
(13) https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%209/EFTA00584904.pdf
(14) https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%209/EFTA00861674.pdf
(15) https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%209/EFTA00854198.pdf
(16) https://substack.com/@sayerji/p-191085011

Innlegget IPI-Rothschilds helsesikkerhetskonferanse dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Mytens språk er dramatisk, men kjernen er egentlig sosial: Menneskene slutter å gjenkjenne hverandre som slekt. Bror står mot bror – bånd brytes. Fellesskapet oppløses som et forvarsel om at verden er i ferd med å gå under.

Parallellene til vår egen tid er slående.

Men vi har ikke bare hatt tre vintre, vi har hatt fem år preget av økende polarisering, maktasymmetri og sosial kulde.

Samfunnstonen har blitt hardere. Avstanden mellom stat og borger større.

Tilliten – selve limet i den nordiske modellen – har begynt å slå sprekker.

Fimbulvinteren startet med pandemien. Det var ikke selve viruset, den eventuelle trussel det representerte, som endret samfunnet, men måten krisen ble håndtert på – og spesielt kommunisert på.

Frykt ble det dominerende styringsverktøyet. Daglige smittetall, grafikk i rødt og svart, og et stadig eskalerende språk om ansvar og skyld preget offentligheten.

Retorikken var sterkt moraliserende. Spørsmål ble raskt tolket som illojalitet. Kritikk ble koblet til fare. Frihet ble gjort betinget – knyttet til etterlevelse – mens «trygghet» ble presentert som et absolutt gode som kunne rettferdiggjøre inngripende tiltak. For oss som ikke opplevde trygghet som det ultimate målet, var denne prisen altfor høy. For de trygghetssøkende– ikke høy nok.

Dette skapte et nytt skille: ikke bare det mellom syke og friske, men mellom de flinke, lydige og de dårlige, avvikerne.

I myten handler fimbulvinter om at mennesker mister evnen til å gjenkjenne hverandre som slekt. I vår tid så vi naboer anklage naboer, familiemedlemmer slutte å snakke sammen og offentlig debatt reduseres til et spørsmål om rett eller galt, god eller farlig.

De av oss som nektet å godta denne generaliseringen, opplevde å bli truet med ekskludering fra samfunnet. Vi skulle straffes med sosiale sanksjoner. Våre handlinger og tanker ble belagt med skam.

Dugnadsånden ble løftet opp som vår felles moralske kapital. V skulle alle bidra sammen. Men den sosiale temperaturen sank kraftig. Tilliten mellom mennesker slo sprekker. Samtidig opprettholdt en stor del av befolkningen en grunnleggende tillit til staten. Av dem ble ikke systemet oppfattet som en del i konflikten, men som garantisten for orden.

I den andre delen av befolkningen hadde tilliten fått seg et stort slag – kuldeslag.  

Kulden tiltok og ledet til den andre fimbulvinter: Vaksinedebatten, om man kan kalle det en debatt, var preget av den samme ensidige retorikken. Nyansene i myndighetenes tilnærming til folkehelse forsvant. Individualitet ble et banneord. Autonom bestemmelsesrett over egen kropp en eksistensiell krise.

Vi så ikke lenger hverandre som naboer, men som risikopunkter i en kamp som bare kunne vinnes med offervilje og høy moral.

Nå, godt inne i den tredje fimbulvinter har den systemiske avstanden mellom mennesket og makten bare blitt større. Vi ser det i geo-politikk og krigsretorikk. Vi ser det i barnevernssaker der enkelte saker gir inntrykk av at systemets behov veier tyngre enn den individuelle vurderingen av barnets beste. Opplevelsen av lukkede systemer med svak eller ingen selvkorrigerende evne forsterkes dag etter dag. Når institusjoner fremstår mer opptatt av egen legitimitet enn av åpenhet og selvkorreksjon, oppstår en opplevelse av avhumanisering.

Den asymmetriske tilliten har nå overveldet systemet. Det forventes at folket har uforbeholden tillit til staten, mens staten til gjengjeld overhodet ikke har tillit til folket. Tillit skal altså gå oppover – kontroll nedover.

Makt har alltid søkt å bevare seg selv. Det nye i vår tid er at informasjonsflyten ikke lenger lar seg kontrollere. Den går direkte til folket, som selv må analysere, tolke og forstå, uten det tradisjonelle mellomleddet som tidligere fungerte som et filter informasjonen ble fortolket gjennom. Det gjør det mye vanskeligere for makten å navigere systemet og kontrollere fortellingen. Narrativkontroll ser ut til å stå øverst på ønskelisten i de fleste sammenhenger.

Kampen om definisjonsmakten har dermed blitt tydeligere. Når sannheten defineres ovenfra, blir fortolkninger som avviker raskt kategorisert som feil, mis- eller desinformasjon. Og innenfor disse kategoriene opererer hovedstrømsopinionen nesten uten motstand.

Men i lys av de siste årenes påkjenning på folket – tapte arbeidsplasser, dyr energi, en mistillit til eget folk som minner om forakt – ser det ut til at flere har begynt å våkne. Stille spørsmål. Den glansen norske autoriteter har solt seg i, ser endelig ut til å falme.

De siste fem årene har ikke bare vært preget av krise, men av en gradvis forskyvning i maktbalansen mellom stat og borger.

Den balansen folk siden andre verdenskrig har hatt tillit til og klippetro på. Fortjent eller ufortjent.

Økonomisk press kombinert med moraliserende retorikk og opplevd ulikhet i ansvar og byrdefordeling har skapt en legitimitetskrise.

Når økonomisk utrygghet øker samtidig som politisk språk blir mer normativt og mindre dialogisk, uten å åpne for reell meningsbrytning, oppstår det en spenning i samfunnskontrakten. Tillit kan ikke kreves – man må gjøre seg fortjent til den. Det skjer gjennom symmetri mellom ansvar og konsekvens.  

Dersom denne symmetrien oppleves brutt over tid, er det ikke dramatikken i enkeltkriser som skaper uro og avmakt, men den langsomme erosjonen av gjensidig forpliktelse. Når følelsen av å måtte oppfylle uforholdsmessige krav, uten å oppleve at man får rettferdighet tilbake, forsvinner siste rest av tillit. Den erstattes av mistillit, mistro og avmakt.

Det er denne krisen som utgjør vår tids Ragnarok.

Når fimbulvinteren i mytene går mot sin ende, slukes solen og månen. Stjernene faller fra himmelen. Det som tidligere ga retning og rytme, forsvinner. I noen versjoner er det ulvene Skoll og Hate som jager og sluker lyset. I andre er det Fenrisulven som river solen ned.

Bildet er brutalt, men symbolikken er klar: Orienteringspunktene bryter sammen. Samfunnet oppløses.

Jorden skjelver. Fjell styrter. Bånd og lenker brister. Også de lenkene som holdt destruktive krefter i sjakk.

Slik beskriver Snorre begynnelsen på Ragnarok.

Men Ragnarok er ikke bare undergang. Det er også et oppgjør. En renselse. Etter infernoet stiger en ny verden frem, og noen få overlevende bærer livet videre.

Spørsmålet er om vi fortsatt står midt i en fimbulvinter – eller om vi nærmer oss et nødvendig oppgjør?

Ragnarok behøver ikke bety undergang. Det kan bety at det som har mistet sin bærekraft, må falle for at noe nytt skal kunne vokse frem.

Innlegget Fra fimbulvinter til Ragnarok dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Dette er ikke vitenskap. Det er religion. Et system av dogmer, ritualer og autoriteter – forkledd som fornuft.

Dette er et utdrag fra boken jeg skriver.

Jeg kan ikke bare tro på det jeg blir fortalt. Jeg må undersøke. Lese. Teste og prøve. Hovedstrømsinformasjon er ensidig. Føles styrt. Den følger narrativet.
Trigger ikke nysgjerrighet – kun avmakt og irritasjon.

De samme trynene som sier eksakt det samme som de andre trynene.

Derfor finner jeg frem til alternative medier, uavhengige kilder og selvstendige stemmer. Er det der forskjellen ligger?

At jeg tar meg tid.
Går under overflaten.
Bryter tabuer.

Jeg reagerer på ensidigheten i formidlingen.
At det kun finnes én løsning.
Den alle må tro på – ta til seg – som sin egen.

Ikke tenk selv. Det er livsfarlig. Da dør bestemor. På at slike påstander får stå uimotsagt. De samme ordene – alltid de samme ordene:

Stol på vitenskapen.

Stoler du ikke på vitenskapen er du dum. Antivitenskapelig. Konspirasjonsteoretiker.

Ikke gjør din egen forskning!

Det hersker en slags hedensk tilbedelse – helt fri for den gamle Gud.

En ny trosbekjennelse der gullkalven er byttet ut med «forskning».
Ikke forskning som metode. Men forskning som dogme.

Vitenskapen har blitt en hellig ku.

Uomtvistelig.
Utilnærmelig.

Noe vi ikke har rett til å si imot, tvile på eller stille spørsmål ved. Men det er ikke vitenskap.

Det er religion. Gud er gjenfødt som vitenskap.

Hva definerer en religion?
Religion er mer enn troen på Gud – det er et rammeverk for å forstå tilværelsen.
Først må det finnes en forklaring, en fortelling som gjør verden begripelig – en kosmologi.
Deretter en autoritet som fastsetter sannheten.

Tidligere brukte staten Gud for å fremme egen autoritet og makt – Gud hadde gitt dem mandat. Nå kommer mandatet fra den hellige Vitenskapen.

Så kommer fellesskapet. De rettroende – og de vantro.
Ritualene følger: handlingene som markerer lydighet og tilhørighet.
Og tabuene. Spørsmålene du ikke får stille.

Til slutt må det finnes et løfte. Et mål. En form for frelse. Vaksiner.

Vaksiner er vitenskapens gave til jorden.

Det hellige sakrament

Gitt oss for å redde menneskeheten.

Staten deler ut syndsforlatelsen og det er vår plikt å underkaste oss ritualet.
Frelsen ligger i dose fem. Seks. Sju.
Det finnes ingen religionsfrihet her.

Sier du nei, går du rett til helvete.
Sier du nei, sender du alle andre til helvete.

Det er noe feil i skriften. Spørsmål som ikke blir stilt.

De lover oss frelse– men gir oss bot.

Hvorfor i all verden tviler jeg? Vaksiner har jo reddet menneskeheten – frelst oss fra det onde.

De gamle religionene har alltid blitt brukt til å kontrollere: korstog, heksebrenning og inkvisisjon. Sharia.

Når åndelighet blir makt, blir mennesker brent, jaget og kneblet.

Men dagens samfunn er bare en ny versjon av det samme.

En moderne inkvisisjon, men med digital sensur i stedet for bål.

Helvete er klimaødeleggelse, dødsvirus og sosial ekskludering.

Paradis er vaksinepass, netto null utslipp, trygghet fra sykdom og følelsen av moralsk renhet.

Valgfrihet en illusjon.                                                

Klimanarrativet – Dommedagsprofetien

Regjeringer og millionærer kjøper seg avlat med CO₂-kvoter.

Klimakrisen er allerede etablert. Den er vitenskapelig bevist.
Vi diskuterer den ikke.
For hvis vi åpner for spørsmål, blir hele menneskeheten satt i fare. Jordkloden vil dø.

Klimaskeptiker.
Klimafornekter.
Samme sak. Samme stempel. Kjetter.

Spørsmålene mine blir møtt på nøyaktig samme måte:

– Men skal vi ikke først rydde opp i havet? Fjerne plasten? Snakke om kjernekraft? Ser du ikke at vindkraft raserer norsk natur – ødelegger havet, sprer plast, kapper hodet av fugler og får hvaler til å strande?

– Jo, men CO₂ og karbon forgifter planeten. Vet du ikke at den koker? Vi må slutte å fly. Slutte å kjøre bil. Ikke eie noe. Slutte å spise kjøtt! Vet du ikke at kuene promper metan!

– Men hvorfor tar de ikke med den norske skogen i klimaregnskapet? Hvorfor betaler vi enorme summer til regnskogen – penger som aldri kommer frem? Visste du at deler av Svalbard var uten is for tusenvis av år siden? Grønland har faktisk vært grønt!

– Det er konsensus. Du kan ikke tvile på dette. Forskere i FN-panelet har stemt og kommet frem til det samme. Jorden koker. Alle er enige!

Det hadde jo vært «konsensus» før også.
På 70-tallet fryktet man en ny istid. Avisene var fulle av dommedagsscenarier.
Men det var aldri egentlig enighet blant forskerne – bare et medieskapt narrativ.

Mennesker tror ikke på sannhet fordi den er bevist.
De tror fordi noe gjentas ofte nok til å føles sant

Konsensus – vår tids trosbekjennelse

Alle er enige.

Diskusjonen er over.

Eksperten har talt.

Ikke hvem som helst kvalifiserer som ekspert selvsagt. Bakgrunn er viktig – selvutnevnt eller medieutnevnt. Men man trenger ikke noen formell utdannelse.

Det er bare å være enig i narrativet, lydig følge manuskriptet. Det er den eneste kvalifikasjonen man trenger.  

Konsensus blir brukt som et slags kvalitetsstempel – for å kvele motstand.

Men vitenskap handler ikke om å stemme fram sannhet.

Vitenskap er ikke demokrati.
Det er konflikt, uenighet, brytning.
En teori må tåle angrep for å overleve.
Konsensus hører hjemme i religion og politikk.

Det har blitt et politisk virkemiddel – for å påvirke, for å få meg til å holde kjeft.

Når forskere sier «det er konsensus», betyr det at spørsmålene skal settes på pause? Sannheten er nå opplest og vedtatt?

Følg de ti bud.

At mange hevder å være enige skaper ikke sannhet
Det gir makt.

Hvem vet egentlig noe om sannhet?

Hvem har rett til å definere den?

Ikke jeg.

Ikke du.

Hvem?

De tidligere religioners Gud er erklært død. Staten og vitenskapen har tatt over.
Det er ikke stillheten som følger Guds død – men støyen fra nye dogmer, nye prester og nye moralske systemer som ikke tåler motstand.

Samfunnets store spørsmål er omgjort til trosartikler.
Demokratisk samtale umulig.
Den som stiller spørsmål, blir stigmatisert.
Den som adlyder, blir belønnet med virtuelle moralpoeng – og kanskje, om du er flink nok, adgang til samfunnet.

«Har du ikke noe å skjule, trenger du ikke være redd.»

Verdensbildet har endret seg – langsomt og usynlig. Det har sneket seg inn i mennesket som en sannhet ingen vet at de har akseptert.

Mennesket er ikke et fritt vesen.

Det er en enhet som skal optimeres, kontrolleres og godkjennes.

Hvis vi gjennomskuer strukturen i denne nye religionen – kan vi da vinne friheten tilbake?
Friheten til å tenke. Kjenne. Være.

Friheten til å tro på noe dypere enn algoritmen, eksperten og staten?

Innlegget Den nye statsreligionen dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Klokken var snart fem. Jeg hadde kun en klient igjen før jeg kunne gå hjem. Håpet nesten at hun ikke kom.

Ett minutt på fem gikk døren inn til resepsjonen opp. En iskald vind med snø og blest slo inn i rommet, prikket meg i nakken og sendte en frysning ned over ryggen min. Det var den kaldeste januar jeg kunne huske på mange år. Snøen hadde lavet ned siden oktober, og hadde fremdeles ikke gitt seg.

I booking-notatene sto det at hun var gravid i uke trettiseks. Vanligvis var vi veldig forsiktige med å behandle kvinner så langt ute i svangerskapet. Men legen hennes hadde anbefalt det. Hun var bitteliten og slank, til tross for den store magen. Hendene hennes beveget seg sakte over helseskjemaet mens hun svarte på spørsmålene. Det lange brune håret skjulte ansiktet hennes.

– Du har epilepsi? Hun hadde fylt ut en inngående beskrivelse av anfallet.

– Du fikk et epilepsianfall nå mens du var gravid? Hva skjedde?

Hun hadde plutselig, og helt ut av det blå, fått et anfall på badet hjemme. Det hadde aldri skjedd tidligere, hun hadde alltid vært frisk. Både hun og barnet hadde mistet hjerterytme. Var i praksis døde. Men de hadde fått liv i henne igjen. I dem begge. Gud skje lov.

– Men vet de hvorfor dette skjedde? spurte jeg. En gryende mistanke varmet kinnene mine – gjorde dem røde.

Hun nølte, så lenge på meg. Våget hun ikke å si det?

– Ble du vaksinert mot covid? Spurte jeg.

– Var det derfor?

– Ja! ropte hun, nesten overrasket. – Jeg hadde tatt den to uker før. Legen tror også det er vaksinen.

Hun hadde måttet starte med sterke epilepsimedisiner. Hverken hun eller barnet ville tåle et anfall til.

– Jeg trodde de hadde sluttet å vaksinere gravide?

Hadde de ikke sluttet med denne praksisen. Gjorde de de fortsatt?

– Vel jo … hun nølte litt. – Jeg fikk korona i et annet svangerskap. Tidlig. Mistet barnet i uke åtte. De sa det var på grunn av korona.

Det ga i og for seg mening. Feber i svangerskapet er farlig. Uansett årsak.

– Så leit å høre sa jeg. Vi var allerede godt i gang med behandlingen. Slitne ankler og stinne legger ble massert myke.

– Ja, det var derfor legen anbefalte meg på det sterkeste å vaksinere meg igjen i dette svangerskapet.

Jeg ristet på hodet – Men du hadde jo allerede hatt korona – du var jo beskyttet?

 – Jo..  men legen mente det ikke var nok, og nå må jeg snart settes i gang. Fødselen. De sier neste uke. Og jeg må slutte på medisinen. Jeg kan ikke amme med den, siden den er farlig for barnet. Den går jo rett i melken.

– Men går den ikke også rett i morkaken og inn i barnet uansett? 

Hun så på meg med vakre, brune øyne. Jeg kunne se uroen. Kjærligheten og frykten for den ufødte gutten.

– Jo, men de tør ikke ta sjansen. Får jeg et anfall til risikerer vi begge å dø.

Jeg grøsset. Klemte hånden hennes. Smilte beroligende til henne.

– Lykke til.

Hun forsvant ut i mørket igjen like etterpå. Kåpen svøpt tett rundt den spinkle kroppen – den store, verdifulle magen. Svøpt fra topp til tå mot den bitende kulden. Jeg følte selv kulden og frykten som om den var min egen. Krysset fingrene.

En strøm av skadede kvinner fylte dagene på klinikken.

Innlegget Å nesten miste et barn dukket først opp på Foreningen lov og helse.

– I just tell the truth, and telling the truth is crazy in a world full of lies.

Ordene fra en podkast jeg hører på, treffer meg rett i magen. Bekrefter opplevelsen av å bo i bakvendtland.

Krig er fred. Frihet er slaveri. Uvitenhet er styrke. Som i Maos Kina.

Du skal ikke gjøre deg opp din egen mening. Språket har mistet sin substans. Mening blitt moral. Og moral er ikke oppe til diskusjon.

Jeg føler meg som hovedperson i et verk av Kafka. Fanget i en prosess der jeg er skyldig, men aldri får vite hvorfor. På en vei der jeg aldri kommer til målet.

Jeg blir ikke beskyldt for direkte løgn, men for feilinformasjon. For å ikke stole på informasjonen vi blir bedt om å stole på.

– Er krig virkelig veien til fred?

Å oppfordre til å tenke selv er forbundet med avvik. Antistatlig tankegods. Det er forferdelig farlig.

– Er min erfaring alltid feil?

Sannheten har ikke lenger en egen kvalitet. Den er ikke lenger observerbar, erfart eller forstått. Den er redusert til et sett av moralske begreper helt uten innhold. For sannhet har ingen moralsk garanti. Den kan ikke garanteres hverken av autoritet, intensjon eller moral. Problemet oppstår når sannheter jeg ikke har erfart ikke bare presenteres som sanne, men krever at jeg bekrefter dem.

Det er løgn – ikke sannhet.

Sannheter produsert i teorier der erfaring ikke lenger teller. Noe kan selvsagt være sant uten at jeg har erfart det – men det er ingen garanti jeg kan gi.

Jeg erfarte at moren min døde rett etter vaksinen. Jeg erfarte at mange andre ble syke. Både på klinikken og blant folk jeg kjenner personlig.

Men når jeg sier det jeg har erfart høyt – så blir jeg kalt gal? Jeg kan ikke bevise årsakssammenheng. Men jeg kan heller ikke late som om disse erfaringene ikke finnes. Slutningene mine er trukket på bakgrunn av det jeg har sett.

Dette er ingen moralsk posisjon. Heller ikke feilinformasjon.

Men i en verden der mening er moral blir erfaring gjort til løgn.

Innlegget Løgner dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I en situasjon med krig på agendaen og høyt konfliktnivå i samfunnet er det viktig å tenke over at folk flest ikke har noe uoppgjort. Vi er satt opp mot hverandre av en liten klikk av renkespillere. Det er viktig å ta med seg i årene som kommer.

Se utdraget fra julevåpenhvilen.

God Jul!

Innlegget Julevåpenhvilen dukket først opp på Foreningen lov og helse.

– Hvor lenge siden tok du koronavaksiner – hvor mange tok du?

Hun hadde som alle andre tatt dem for to år siden. Etter andre dose hadde hun umiddelbart gått inn i overgangsalder.

Hun er ikke alene – dette noe mange har opplevd kort tid etter vaksinasjon – også så unge som i slutten av 30-årene, i noen tilfeller enda tidligere. Vaksinen påvirker menstruasjonssystemet hos mange, og enkelte rapporterer varige endringer som ikke kan karakteriseres som midlertidige. Når myndighetene ikke systematisk innhenter eller analyserer data om slike tilfeller, står vi igjen med et kunnskapshull som først og fremst rammer kvinnene det gjelder.

Normalt går kvinner inn i overgangsalder mellom 45 og 58. Ikke 38. Tidlig overgang gir hormonell ubalanse, vektoppgang, stress og dårlig søvn, og hos noen – massivt hårtap.

– Jeg ville egentlig ikke ta vaksinen, fortalte hun – men jeg følte meg tvunget.

Det var ikke første gang jeg hørte det.

– Det verste, fortsatte hun, – er at jeg har fått korona mange ganger etterpå. Senest nå i forrige uke.

Jeg blir alltid like overrasket over at folk fortsatt tester seg.

– Hvorfor testet du deg?  

– Det var ikke min idé, fortalte hun, det var legen som insisterte. Jeg hadde hatt feber i fjorten dager. De syns det var rart.

– Ok. Og du testet positivt for koronavirus?

– Ja, eller de visste ikke helt, legen sa de ikke kunne se forskjell på korona og influensa. Men de kalte det korona.

De kunne ikke se forskjell? Hvis de ikke kan skille mellom influensa og korona nå – hvordan kunne de skille da? Den gangen de testet alt som kunne krype og gå under pandemien. Da influensa forsvant fra jorden overflate i 20-21.

Gjenoppsto som korona.

– Jeg angrer skikkelig på at jeg vaksinerte meg, sa hun nå.  – Broren min jobber i Pfizer i USA. Ingen i hans familie har vaksinert seg. De tar ikke medisiner i det hele tatt.

Det overrasket meg ikke. De som jobber i farmasøytisk industri, kjenner risikoen. De vet hva de lager.

– Jeg skal spørre ham om alt dette når jeg ser ham i julen, fortatte hun.

– Er broren din ærlig om dette? spurte jeg. Kan man være det når man jobber i Big Pharma?

Hun ble stille

– Når jeg tenker meg om, så har han prøvd å advare meg.

Bedraget er av et slikt omfang at folk ikke kan fatte det. Ikke bare virker ikke vaksinen. Men den er skadelig, og i mange flere tilfeller enn vi har oversikt over, har den vært dødelig. Mange har pekt på den voldsomme overdødeligheten i Norge, og i verden for øvrig. Kurvene vokser parallelt med den mest omfattende vaksinekampanjen i moderne tid. Dette er noe forskere, leger og andre fagpersoner har pekt på siden fenomenet startet. Det holder ikke lenger å si long-covid eller depresjoner. Eller at de ikke vet. Det er umulig at de ikke vet.

FHI er allikevel ikke villige til å dele de dødes vaksinasjonsstatus. I stedet får vi bortforklaringer uten rot i virkeligheten, og en bevisst utelatelse av fellesnevneren alle de døde har til felles. At tidspunktet for når dødsfallene startet var etter at over 90% av Norges befolkning ble vaksinert – et utall ganger. De stopper ikke opp og undres – stiller ikke de rette spørsmålene. Eller i det minste bremser litt på propagandaen. Nei. De fortsetter massevaksineringen.

Mediebildet er stappfull av influensasesong og fryktretorikk. FHI kjører til og med en reklamekampanje for å øke vaksinasjonsgraden. Køene på apotekene er lange, og vaksinen er utsolgt. Folk er sykere enn noen gang.

Narrativet må ikke sprekke. Mathias Desmet forklarer i sin bok The Psychology of Totalitarism:

• Hvordan et samfunn mister mening
• Finner en enkel fortelling
• Skaper en felles fiende
• Og finner en løsning alle må følge

De som tviler, blir farlige. En trussel mot samfunnet. Men masseformasjon forklarer ikke fullt ut det norske fenomenet. I Norge har vi noe annet: patologisk høy institusjonell tillit. Nordmenn generelt kan helt enkelt ikke ta over seg at dette systemet kan svikte. At industri, byråkrati, globale nettverk og økonomiske insentiver kan skape konsekvenser som ingen enkel aktør egentlig har bedt om, og som ingen av dem har kontroll over.

Dette handler ikke om enkeltmennesker i FHI eller helsevesenet. Det handler om selve systemet. Et system som ikke kan innrømme feil. Da ryker hele narrativet. Korthuset institusjonen er bygget på raser sammen. FHI må holde seg selv oppe selv om de med det svikter befolkningen. De er fanget av narrativet de selv skapte. Om de innrømmet at de tok feil, ville de miste all fremtidig makt. De ville utløse en tillitskrise uten sidestykke. Hele pandemihåndteringen ville falle sammen.

De ville i praksis innrømme at skader, dødsfall og overdødelighet kunne vært unngått.

Alle kan budskapet. Vi har alle hørt det så mange ganger, at det sitter i ryggmargen. Trygg og effektiv Ingen er trygg før alle er trygg – Gjør det for bestemor – Bli med på dugnaden. Det norske samfunnet er bygget på tillit. Om FHI slipper fra seg informasjon som setter vaksinens egenskaper i tvil. At den ikke beskytter – men potensielt tar liv. Hvilke konsekvenser vil det få?

Tilliten vil smuldre opp til intet. Hvordan vil det gå med de menneskene som jobber i institusjonene? Hvem skal stå til ansvar? Hvilken politisk risiko løper våre myndigheter?

En narrativkollaps vil rasere helsevesenet – hele institusjonen vil gå til grunne. Derfor får vi servert absurde bortforklaringer for overdødelighet. Derfor får vi høre at alle vaksineskader er enormt sjeldne. Derfor vil de ikke innrømme at de ikke kan se forskjell på korona og influensa. Rettssystemet vil renne over av krav. Vaksineparadigmet må fortsette for enhver pris.

Det er enklere å la folk dø enn å innrømme at man tok feil.

Kan boblen noensinne sprekke? Tall kan manipuleres til å vise det man ønsker. Forskning kan avvises, gjemmes bort og glemmes. Statistikk kan «korrigeres», og viktige elementer utelates. Fortellingen kan alltid justeres slik at den passer narrativet. Bare tre ting kan sprekke boblen:

Rettsvesenet: Dersom nok mennesker kommer inn i rettsvesenet og vinner så vil narrativet til slutt sprekke. Det blir umulig å opprettholde det. I forrige uke vant en kvinne frem i sin vaksineskadesak mot staten. Hun hadde fått ME straks etter vaksinen. Retten kunne ikke utelukke sammenhengen. Dette er selvsagt en enorm personlig seier. Er det en seier for andre vaksineskadde? For oss som vil ha sannheten frem? Kanskje. Men staten kommer selvsagt til å anke. De kan ikke tillate at denne saken skaper presedens. Da bryter helvete løs.

Interne varslere: I USA har det vært en rekke interne varslere som med sine vitnemål kan velte båten. I Norge har vi ingen varslerkultur – men liten tue velter stort lass. Hvor er du som sitter på intern informasjon?

Kulturendring: I dag er institusjoner viktigere enn enkeltmennesket. Vi trenger en kulturendring der menneskeverd er viktigere enn institusjonell makt. Der integritet slår huller i den systemiske korrupsjonen. Om tilliten slår sprekker og forvitrer i så stor grad at institusjonene må stilles til ansvar. Da kan vi begynne å håpe på endring.

Men vil det noen gang skje? Kommer FHI, myndighetene eller helsevesenet noen gang til å innrømme feil? Neppe. Systemet er uangripelig — og nordmenn står som villige saltstøtter, gir ufortjent tillit til et system som ikke gagner dem. De fleste kan ikke se at det ikke er de som blir beskyttet. Narrativet må opprettholdes – for enhver pris.

Selv om nordmenn dør.

Innlegget Sannheten er livsfarlig dukket først opp på Foreningen lov og helse.

                                                                                  *

Hun lå på behandlingsbordet. Kun iført undertøy. Et håndkle over seg. Det blå munnbindet var åpent i sidene og så ut som det hadde sett bedre dager. Det hadde null funksjon, annet enn å illustrere lydighet. Servilitet. Frykten for å være den ene som stakk seg ut.

Det var ikke nødvendig på mitt behandlingsrom. Jeg løftet søppelkurven og nikket mot klienten.
– Du kan kaste det her.

De store blå øynene hennes smilte plutselig. Det er sånt man ser når resten av ansiktet er skjult. Når man ikke vet hva andre egentlig føler.

Lettet tok hun av munnbindet. Holdt det mellom to fingre i den tynne strikken. Slapp det med en stille mine ned i kurven. Der lå det allerede en hel samling av dem.

Jeg gjorde det samme. Vi smilte til hverandre med hele ansiktet. Det var en lettelse.

I løpet av de to årene med munnbind og restriksjoner hadde vi ikke et eneste smittetilfelle på klinikken.

*

Verden hadde blitt et kart av regler, forbud og frykt.

Det føltes som om vi plutselig hadde forbud mot å tenke selv.  

At vi nå måtte stole blindt på ofte selvutnevnte autoriteter.

Det stred mot min natur.

Dr. Anthony Fauci var lederen av NIAID og Det hvite hus’ ordinerte korona-prest. Med et vennlig smil og stødig røst forkynte han sin tro: vitenskapen som bibel, CNN som alter.

Trust the science – Stol på vitenskapen.

Amen!

I januar trengte ikke amerikanerne å være redde for covid.

For viruset var fra Kina og holdt seg til landegrensene.

Å si «Kinavirus» var uforskammet. Da var du rasist.
Og rasist ville man selvsagt ikke være.

Det neste var at amerikanerne, ifølge Fauci, ikke trengte å bruke munnbind. Men så snudde han. Amerikanerne måtte likevel ha munnbind.

Og snart trengte de å bruke to – utenpå hverandre.

For sikkerhets skyld.

Covid-19 spredte seg nemlig gjennom pust. Usynlige aerosoler. Bittesmå partikler som kunne fly tretti meter i lufta og lett snike seg inn gjennom porene på et munnbind.
Å stå en meter eller to unna – six feet, var ikke mye til hjelp.

Men om du hadde to munnbind, da kom det antagelig ikke gjennom.

Aller helst tre.
Om amerikanere fikk puste, var ikke poenget.

Pusting var temmelig overvurdert uansett – det var jo det som gjorde at viruset hoppet fra person til person.

Om bare folk kunne slutte å puste!

Spesielt barn var snørrete, ekle smittebomber som måtte bruke munnbind. Selv når de gikk av bussen og ut i frisk luft. Hånd i hånd med en voksen uten munnbind.

Det sa Fauci.

Da var det antagelig vitenskapelig bevist.

For hadde du vært hjemom, lagt fra deg mobilen før du møtte poden på busstoppet, tok viruset en pause. Men bare for deg. Ikke for barna. Tvert imot. Det ble bare mer ivrig ute i frisk luft.

Endelig hjemme kunne ungen ta av munnbindet. Gi mamma en kos. Da kunne hun ikke bli smittet av korona.
Bare poden hadde pusset nesen og spritet hendene da.

                                                                 *

I Norge kom den første anbefalingen om munnbind den 14. august.

Høie sto ved talerstolen. Alvorstung og streng – kelneren som var ansvarlig for nordmenns helse.

Vi måtte bruke munnbind i kollektivtrafikken. Men bare om vi ikke kunne holde én meters avstand.

WHO hadde også for lengst måttet innrømme at viruset spredte seg gjennom luft. Ikke dråper. De hadde selvsagt forsøkt å nekte på denne ubeleilige kvaliteten i lang tid.

De lette partiklene kunne danse og sveve fritt i luften. Lande der det selv følte det ville gjøre mest skade.

Men landets myndigheter, representert ved Høie, lot som om meteren og et tøystykke var avgjørende for å stoppe smitte.

Og for at vi som ikke hadde så mye å tenke med skulle forstå hvor langt én meter egentlig var, visualiserte Høie dette profesjonelt med en medbrakt meterstokk.

Hvis bare alle kunne ta med seg en meterstokk når de gikk ut, ville viruset bli såpass forvirret at det ikke visste sin arme råd. Smittet heller de som ikke holdt i en meterstokk.

For meg betydde det at jeg aldri tok banen. Ikke fordi jeg var redd for å bli smittet. Jeg ville ikke ha på munnbind. Jeg gadd heller ikke drasse rundt på en meterstokk.
Så da var det avgjort.

Jeg syklet til klinikken. Jeg syklet hjem.

På klinikken latet jeg som jeg var føyelig. Jeg hadde på meg munnbindet i to minutter – til det begynte å renne fuktig fra nesen og lesebrillene dugget igjen. Da gjorde jeg som alle andre. Lot det henge under haka.

Viruset lot seg uansett ikke avskrekke nevneverdig av munnbind.                                                     

*

På Debatten stilte Fredrik Solvang helseministeren til veggs. FHI var usikre på effekten av munnbind. Men det var så absolutt ikke Høie.
«Du kan ikke skape usikkerhet», sa han.

Gjentok det flere ganger – med harmdirrende stemme og lyn i blikket.

Ikke kødd med meg! Ikke kødd med munnbind, sa blikket.

Folket skulle bruke munnbind. Enten det stoppet smitte eller ei. Det var blitt selve symbolet på krisen: en offentlig uniform. Et tegn på at du var med på laget.

Verden skulle reddes med munnbind, sprit og perfekt oppstrekede linjer i gulvet.

*

Oslos gater fløt over.

Søppelkassene var fulle, havets bunn var full.

Alles lommer var fulle av både nye og gamle munnbind.

Folk kjørte til og med bil, mutters mo alene – med munnbind. Som om viruset hadde sneket seg inn i bilen da de åpnet døren.

Funnet veien gjennom ventilasjonsanlegget, satt seg i passasjersetet– kjørte shotgun – med en utålmodig mine.

Stoffvariantene hadde blitt veldig populære. De kom i alle farger og mønstre. Omtrent like effektive mot smitte som et lommetørkle fullt av snørr.

Gikk du på restaurant måtte uniformen på – men bare om du reiste deg for å gå på do. Der hang det nemlig koronavirus i alle kriker og kroker. Ventet ivrig på sitt neste bytte.

Koronaviruset var et smart virus. Det forsto at en fyr med munnbind hadde forsvaret nede, da var det bare å fly rolig inn fra venstre – eller høyre – der det spriket som mest.

Selv hadde jeg sydd meg et eget – i lilla stoff, med hvit skrift:
«Lufta er for alle».

Ingen satte pris på det. Ikke engang vennene mine. De holdt pliktskyldigst meteren – så godt de kunne.

Jeg slo av mobilen. Lot den ligge hjemme. Kjørte Tesla uten internett. Helt svart skjerm. Ante ikke hvor fort jeg kjørte. Men resten av de lovlydige borgerne i «annerledeslandet» Norge holdt uansett fartsgrensen for meg.

Jeg hadde gjort det samme under hytteforbudet, som tredde i kraft 19. mars.
Dratt til Sorgenfri med avslått telefon og mørk skjerm i bilen. Bare Mattias visste at jeg var der. Ingen så meg. Gården lå øde, og bygda var tom for mennesker. Antagelig det siste stedet i verden jeg kunne bli smittet.

I media raste protestene. Hytteforbudet traff folk i sjelen, og de protesterte vilt. Det ga overhodet ingen mening. Dessuten brøt det antagelig med grunnloven.

Dagen etter hadde jeg skrudd på telefonen – bare for å sjekke.
Meldingene tikket inn.

Et usynlig organ i Oslo kommune registrerte straks at jeg ikke var der jeg skulle være:

Du befinner deg utenfor din bostedskommune. Overnatting på fritidseiendom er ikke tillatt. Brudd på forbudet kan medføre straffeansvar.

Jeg slo av telefonen og kjørte hjem i stummende mørke.

Innlegget Munnbind på blå resept dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Det var ikke viruset som skremte meg – men den kollektive galskapen som oppsto. Den som vokste mellom mennesker, gjennom nøye planlagte ord og nyhetssendinger.

Gjennom mitt blikk prøver jeg å skildre møtet med det første sjokket, den kollektive psykologien og de stille dagene da alt stoppet opp – mens mediene hamret løs om døden i Bergamo.

Støv fra en sommerfugls vinger er en fortelling om sorg, frihet og motstand i en tid preget av frykt.

Svart skrift på grå granitt 

Oslo – mai 2025

Kransen fra jul lå fortsatt på graven. Den så nesten like fin ut, bare litt bleknet i fargene. Nissen som sto opp fra den, holdt fortsatt fortet, selv i mai. Jeg tok den slitne figuren og skjulte den mellom de små påskeliljene— sikkert en av søstrene mine sitt verk.

Kransen havnet i papirposen sammen med døde løv og ugress.

For en gangs skyld hadde jeg faktisk husket spaden.

Jorden var myk og solvarm mot hånden min, lett å grave i. Jeg stakk spadespissen i jorden nærmest gravstøtten, gravde opp en passe mengde jord og plasserte klatreplanten godt nedi. Jeg håpet den ville vokse rundt steinen og ramme den inn.

Skjule den litt. Gjøre den mildere å se på.

Blikket mitt unngikk navnene. Jeg ble alltid så eitrende forbanna når jeg leste dem. Men det gikk ikke. Klumpen strammet seg i magen og tårene veltet ut av øynene mine. Jeg tørket dem hissig vekk, men det var for sent.

Død 24.12.2021.

Jeg hadde forsøkt å advare henne. Pratet – messet og mast. Men det hadde ikke hjulpet. Og nå var det for sent. Mamma hadde blitt så jævlig sjokkert om hun visste at hun døde på selveste julaften!

Navnet hennes lyste mot meg fra gravstøtten.

Svart skrift på grå granitt.

I Kina faller de døde om

Oslo 12. mars 2020

I Kina falt folk døde om på gaten.

Venninnen min Hanne hadde vært i selveste episenteret for smitte – Ischgl i Tyrol, og satt nå på bussen til München. Ingen visste når hun kom hjem.

Over Oslo hang en tung, nesten mørkeblå sky. Som en blåmandag uten nok luft i lungene.

Selv satt jeg med beinet høyt og loddet stemningen på skjermen.

Scenen som utspant seg foran meg var som tatt ut av en dårlig regissert dokumentar. Der sto de — Guldvog, Solberg, Høie, Stoltenberg — med presist målte meter mellom seg. Stive i skuldrene, alvorstunge. De hadde antagelig øvd masse. Gått igjennom hele scenen på bakrommet.

Minutt for minutt: hvor de skulle stå, hva de skulle si, ansiktsuttrykkene brettet ut fold for fold for å skape det rette inntrykket.

Vi stenger ned landet. To uker, sa de. For å stoppe bølgen.

En meter avstand. Ingen skole. Ingen jobb. Ingen møter.

Alt skulle stoppe.

Hun holdt hele tiden meteren. Hver gang kroppene våre svingte farlig nær hverandre i en sving, trakk hun seg unna, holdt nesten pusten og så en annen vei. Hun måtte ikke komme for nær meg, en potensiell smittekilde, mulig bærer av et livsfarlig virus som kunne angripe når som helst.

Inne i meg himlet jeg med øynene.

Men jeg sa ingenting. Respekterte frykten hennes, fulgte påbudene med påtatt respekt. To uker hadde de sagt. Det kunne jeg vel leve med.

Hun hadde mer å være redd for med en kronisk syk mann hjemme. Dessuten jobbet hun som helsesekretær, satte vaksiner og tok blodprøver hele dagen. Bekymring satt intravenøst.

Selv klarte jeg ikke å bli redd for et virus. Jeg var mer oppgitt, irritert, i stille opprør.

Tålmodigheten min var som en glasskuppel som når som helst kunne gå i tusen knas.

Det som plaget meg mest, var hvor lett folk lot seg skremme. Hvor tynn substansen var i mye av skremselsretorikken, hvordan nyansene forsvant.

Frykt som styringsverktøy var gull for avisene, ren click-bait.

                                                                       *

Jeg hadde sett den selv. Debatten på NRK, kvelden før nedstengningen. Fredrik Solvang satt i studio med Gunhild Alvik Nyborg, lege og forsker. Hun snakket med hard, nesten fanatisk intensitet. På skjermen hjemmefra snakket Preben Aavitsland rolig til det norske folk, men hans stemme druknet i hennes. Hun hadde tatt hele scenen, innvendingene falt for døve ører. Ingen nyanser, bare nøyaktig målt avstand med flombelysning midt i fleisen.

Det var som å se et teaterstykke. Dødstall, respiratorer og krigslignende tilstander. Hun spådde at mange nordmenn ville dø dersom landet ikke stengte. Nå, straks.

Uttalelsene hennes hadde truffet Maren midt i det skjøreste. Frykten for at mannen hennes skulle dø. Det var ikke rasjonelt, men det var ekte. Hun var virkelig redd.

Jeg kjente på et annet ubehag. Ikke frykt, men en slags klam uro over det kollektive vanviddet. Hvordan én stemme kunne tenne gnisten som fikk frykten til å spre seg som ild i tørt gress.

Dagen etter stengte de landet.

Jeg fryktet ikke døden. Ikke min egen. Jeg fryktet den kollektive frykten – monsteret som vokste seg sterkere med hvert bilde, hver setning og hver overskrift smurt over forsiden i Dagbladet. 

Scenen utenfor Diakonhjemmet var som hentet ut av en science fiction-film. Utenfor ambulanseinngangen sto helsepersonell i fullt verneutstyr – som romvesener med visir og munnbind. De beveget seg rundt hverandre, i ventemodus. Kom det snart et rush av koronapasienter? Så ikke sånn ut.

                                                                *

Jeg gikk rett inn på sykepleierens kontor. Ingen av oss hadde maske. Jeg nektet uansett plent, men det var visst heller ikke nødvendig – det var kun nødvendig ute i frisk luft.

                                                                *

Skrekkscenarioene fra Bergamo rullet daglig over skjermen: sykehusene var overfylte, folk døde som fluer, falt om på trappene, hjelpeløse. Legene var overveldet. Sykepleierne gråt. Barn slepte gamle foreldre gjennom gatene og la dem ned i stille bønn utenfor sykehusdørene.

I Norge hamret mediene løs med sitt ene refreng: «Unngå italienske tilstander!»

På Diakonhjemmet dalte støvet stille over stolene på venterommet.

En spøkelsesby midt i det eksistensielle dramaet.

Selv ute i det fine vårlyset klarte jeg ikke å riste av meg følelsen av vantro.

Tomme korridorer. Én eneste koronapasient. Ingenting hang på greip. Og han skulle hjem.

                                                                      *

Jeg lente meg tilbake i sofaen. Gardinet blafret lett i den vårlige brisen fra det åpne vinduet, som et bilde på bekymringsløs letthet. Jeg følte det motsatte. Hendene hvilte anspent over tastaturet. Hva nå?

Og i Kina falt de døde om på gaten.

Innlegget I kina faller de døde om dukket først opp på Foreningen lov og helse.