En brann starter ikke med klimaet

Jeg har flyttet til Madrid. Livets omstendigheter, egentlig. Ikke et åpenbart valg.

Fredag satt jeg med mannen min og et vennepar på takterrassen til H10 Puerta de Alcalá i bydelen Salamanca, øst for sentrum. Derfra hadde vi utsikt mot nordvest.

De store brannene var på alles tunger.

Ingen av spanjolene jeg snakket med, nevnte klimaendringer som årsak til at brannene startet. De snakket om sigarettsneiper, ulovlige bål, kjøretøy, maskiner og mulig påtenning. Blant menneskene rundt bordet var det bare våre norske venner som straks trakk frem klimaendringer.

I løpet av onsdag og torsdag oppsto flere separate branner i og rundt Sierra Oeste. Den første startet ved Almorox i Toledo-provinsen og spredte seg inn i Madrid-regionen. Senere oppsto nye branner ved Villa del Prado og San Martín de Valdeiglesias.

Etter hvert har det kommet frem at brannen ved San Martín de Valdeiglesias startet etter at en bil tok fyr langs M-501. Ved Almorox går mistanken mot en grill på en privat eiendom, men grunnen til at brannene startet er ennå ikke avgjort.

Bak Cuatro Torres kunne vi denne fredagen se en enorm røykfane stige opp fra brannområdet. Den kraftige vinden førte røyken stadig høyere på himmelen, til den la seg som et mørkt slør foran solen.

Midt på den lyse og varme sommerkvelden ble lyset dempet og temperaturen sank, som om noen hadde trukket et grålilla forheng over himmelen.

I horisonten kunne vi se lyset fra flammene, mens lukten av brent treverk spredte seg i luften. Takterrassen ligger rundt 60 kilometer fra de berørte områdene i luftlinje. Leiligheten der jeg bor, nord i Madrid, ligger noe nærmere.

Madrid-regionen har omtalt brannkatastrofen i Sierra Oeste som den verste skogbrannen i regionens historie.

Fredag var brannområdet fortsatt i rask vekst, og tallene ble stadig oppjustert. Brannene var så intense at mannskapene flere steder måtte prioritere evakuering fremfor slukking. Titusenvis ble evakuert eller beordret til å holde seg innendørs. Noen nektet å forlate hjemmene sine.

Lørdag morgen våknet vi til en klar blå himmel. Over Madrid var det meste av røyken borte, men en svak eim av brent treverk hang fortsatt i luften. Langs horisonten lå fremdeles et mørkt røykteppe.

Brannen var ikke over. Den hadde bare flyttet seg ut av synsfeltet vårt.

I de norske nyhetsartiklene jeg leste, ble klimaendringer straks løftet frem som hovedforklaring. I flere av de spanske reportasjene jeg fulgte, var oppmerksomheten i større grad rettet mot tennkilder, vind, vegetasjon, beredskap og manglende skjøtsel.

En skog begynner ikke å brenne av hete alene. Det trengs en tennkilde: en gnist, en flamme.

Når nesten hele forklaringen reduseres til klimaendringer, kan resultatet bli en følelse av avmakt. Hva kan egentlig et lokalsamfunn gjøre med den globale middeltemperaturen før neste sommer?

I Spania er varmeperioder med 35–40 grader ikke uvanlige. Slike perioder kan tørke ut skogbunnen og vegetasjonen. Samtidig avgjør skogforvaltningen hvor mye brensel en brann møter, og hvor sammenhengende det ligger i landskapet.

I Almorox forteller kommunen selv om tett furuskog, jara, kongler og tørr vegetasjon – og om for få økonomiske og menneskelige ressurser til å skjøtte mer enn 1 500 hektar skog.

Varmen kan gjøre landskapet mer brennbart. Vinden kan gjøre brannen voldsom. Men hvor langt den sprer seg, avhenger også av landskapet vi har skapt, forlatt og unnlatt å forvalte.

En skog som blir brukt og vedlikeholdt, oppfører seg annerledes enn en skog som blir stående urørt i flere tiår.

Spania har forandret seg enormt de siste 100–150 årene. På 1950- og 60-tallet flyttet millioner av spanjoler fra landsbygda til Madrid, Barcelona og kysten.

Tidligere levde folk av husdyrhold, skog og små jordbruk. De hadde sauer, geiter og kyr. De hugget ved, laget trekull, ryddet kratt og jaktet.

Nesten ingenting gikk til spille.

Denne livsstilen bidro til å holde landskapet åpnere. Da folk flyttet, opphørte mye av den kontinuerlige bruken og skjøtselen. Kratt, busker og småtrær vokste opp, og mengden brennbart materiale økte.

Geiter og sauer fungerer nesten som levende gressklippere. De tar for seg av tørt gress, lyng, busker og ungskog. Alt dette kan bli drivstoff når en brann starter.

Da bruken opphørte, vokste kratt, busker og ungskog sammen til større og mer sammenhengende belter. Dermed økte også mengden vegetasjon som en brann kunne bevege seg gjennom.

Flere regioner i Spania har derfor begynt å gjeninnføre tradisjonell beiting som brannforebygging. I Galicia brukes lokale ku-, saue- og geiteraser for å holde vegetasjonen nede.

Beiting kan ikke erstatte tynning, rydding og kontrollerte branner overalt, men den kan inngå som ett av flere forebyggende tiltak.

I Madrid-regionens egen plan står det at gjennomføringen av forebyggende skogsarbeid i 2025 ble betydelig hemmet. Myndighetene oppgir at personell og ressurser ble brukt i forbindelse med flomkatastrofen i Valencia, og at en regnfull vår reduserte hvor mye arbeid man fikk utført.

Planen sier også at myndighetene i 2026 skulle etablere og kartlegge flere strategiske områder der vegetasjonsbehandling kan bremse branner.[1]

Historisk ble det mange steder i Spania gjennomført planlagte små branner om vinteren eller tidlig på våren for å fjerne kratt og redusere mengden brensel. I flere regioner har denne praksisen over tid blitt redusert eller opphørt helt. Samtidig vokste vegetasjonen til.

Kontrollerte branner brukes nå igjen flere steder som ett av flere forebyggende virkemidler.

Spanske myndigheter peker på flere forhold som virker sammen: et halvtørt klima i store deler av landet, perioder med tørke, kraftige regnskyll som vasker bort jord, erosjon og oppgivelse av tradisjonelt jordbruk og beite. Mangelen på folk og penger går igjen i den lokale debatten.

Samtidig finnes det en reell konflikt mellom ulike hensyn. Død ved, kratt og urørt skog kan ha stor økologisk verdi. Men store, sammenhengende mengder vegetasjon kan også øke brannintensiteten nær landsbyer, veier og boligområder.

Spørsmålet er derfor ikke om all skog skal ryddes. Spørsmålet er hvor det må tynnes, beites, ryddes eller brennes kontrollert for å hindre at en liten brann utvikler seg til en katastrofe.

Hva om en langt større del av den politiske kraften og ressursene ble brukt på å ta vare på den naturen vi faktisk har foran oss?

På å holde skogene åpne og motstandsdyktige. På å gjøre beiting lønnsomt. På å rydde strategiske branngater og skjøtte vegetasjonen rundt boligområder, veier og evakueringsruter.

Store deler av dagens miljøpolitikk handler om beregnede CO₂-utslipp og mål om «netto null» flere tiår frem i tid. Men selv omfattende utslippskutt vil ikke rydde krattet rundt en spansk landsby, fjerne hogstavfallet fra en åsside eller gi en kommune nok folk til å vedlikeholde skogen før neste sommer.

Vi kan ikke avskaffe varme somre. Vi kan ikke reversere urbaniseringen over natten. Men vi kan gjøre landskapet mindre sårbart. Derfor blir forebyggende tiltak avgjørende. Det betyr at langsiktig klimapolitikk ikke kan erstatte praktisk miljøvern og lokal tilpasning.

Vi vet allerede mye om hva som reduserer brannfaren: beiting, tynning, kontrollerte branner, branngater, jordbruksmosaikker og helårs skogskjøtsel.

Slike tiltak kan ikke garantere at det aldri brenner. Men de kan avgjøre om en gnist slokner i et åpent landskap, eller får spre seg gjennom kilometer med sammenhengende drivstoff.

Nesten all offentlig debatt handler om at klimaendringer er årsaken til disse brannene, mens langt mindre oppmerksomhet rettes mot hvorfor de starter, og hva vi kan gjøre for å hindre at en liten brann utvikler seg til en katastrofe. For Sierra Oeste-brannene tyder alt på at årsaken til brannen er menneskeskapte tennkilder. Det er dette etterforskningen konsentrererer seg om.

Vi trenger altså ikke flere katastrofeoverskrifter. Vi trenger færre katastrofer.

Det begynner ikke med klimaet. Det begynner med hvordan vi forvalter landskapet.

[1] https://www.comunidad.madrid/transparencia/sites/default/files/plan_anual_iiff_2026.pdf