Den asymmetriske bevisbyrden: del 3

Hvordan tvil ble behandlet offentlig

I del 1 undersøkte jeg hvordan en mulig skade blir synlig. I del 2 hvordan vi forsøker å avgjøre hva som forårsaket den. Men bevisbyrden eksisterer ikke bare i forskning og statistikk. Den eksisterer også i offentligheten.

Hvilke spørsmål ble betraktet som legitime? Hvem fikk uttrykke usikkerhet uten at selve troverdigheten deres ble satt under press? Og ble tvil møtt på samme måte når den pekte mot sykdommen som når den pekte mot vaksinasjonen? 

I del 3 undersøker jeg hvordan tvil ble behandlet offentlig.

«Antivakser» og den forhåndsetablerte bevisbyrden

Debatten startet ikke på null. Vaksiner hadde allerede stor medisinsk, historisk og kulturell legitimitet. For mange er selve ordet «vaksine» intuitivt forbundet med immunitet, fravær av sykdom, mindre videre smitte og beskyttelse av fellesskapet.

Men vaksine er en bred kategori. Levende svekkede, inaktiverte, proteinbaserte, virusvektorbaserte og mRNA-baserte vaksiner bruker forskjellige teknologier og kan ha svært forskjellig effekt mot infeksjon, sykdom og transmisjon. FHI beskrev covid-mRNA-vaksinene som de første vaksinene av denne typen på markedet.

Likevel kunne et nytt produkt arve mye av tilliten til kategorien. Det skaper en epistemisk asymmetri allerede før diskusjonen begynner: «Jeg stoler på vaksinen» krever liten forklaring; «jeg er usikker på denne vaksinen» kan kreve omfattende begrunnelse.

Når produktspesifikk skepsis kondenseres til identiteten «antivakser», flyttes spørsmålet fra dokumentasjonen for et konkret produkt til personens forhold til en hel medisinsk kategori. Ikke lenger: Hvor god er dokumentasjonen for dette produktet, i denne aldersgruppen, mot dette utfallet? Men: Er du for eller mot vaksiner?

Det er omtrent like lite nyansert som å spørre om man er «for eller mot medisiner».

Men kategoriseringen påvirker ikke bare hvordan et argument blir vurdert. Den kan også påvirke hvem som er villig til å fremføre det.

Asymmetrisk ytringsrisiko

Sommeren 2021 skrev fylkespolitiker Susanne Heart i MDG et åpent brev til statsminister Erna Solberg med tittelen «Vaksineringen bør pauses».

Heart mente kunnskapsgrunnlaget ikke var tilstrekkelig og etterlyste mer sikkerhetsdata, særlig når vaksineringen etter hvert skulle omfatte yngre aldersgrupper. Hun stilte også spørsmål ved om befolkningen hadde fått tilstrekkelig informasjon til å kunne foreta et reelt informert valg.*

Det grunnleggende spørsmålet hennes var enkelt:

Hvor mye kunne man på dette tidspunktet faktisk vite om sjeldne bivirkninger, langtidsvirkninger og risiko i ulike grupper?

Reaksjonene kom umiddelbart.

Daværende kunnskapsminister Guri Melby reagerte særlig på Hearts formulering om at regjeringen gjennom massevaksineringen potensielt kunne påføre friske mennesker skade og død. Melby kalte dette «en farlig og fullstendig useriøs anklage» og sa at folkevalgte ikke kunne spre «konspirasjonsteorier» om at vaksinen var farlig. Deretter kom en formulering som sier noe om hvordan vaksineskepsis på dette tidspunktet ble kategorisert:

«Til nå har jeg tenkt at dette har handlet om grupperinger og utskudd som kan bli slått ned som ubetydelige.»

Melby uttrykte bekymring for at vaksineskepsisen nå hadde funnet veien inn i etablerte politiske partier.

Legg merke til hva som skjer i denne argumentasjonen. Melby kunne naturligvis mene at Heart vurderte risikoen feil, eller at tilgjengelige data allerede ga tilstrekkelig grunnlag for å anbefale vaksinasjon. Men responsen beveget seg også fra argumentets innhold til den sosiale kategorien argumentet ble forbundet med. Vaksineskepsis var noe som tidligere kunne knyttes til «grupperinger og utskudd». Problemet var nå at den hadde beveget seg inn i et etablert politisk parti.

Reaksjonene kom også fra Hearts eget parti. MDG tok offentlig avstand fra utspillet, og ti dager senere uttalte partisekretær Torkil Vederhus at det ville være «lurt» om Heart vurderte å melde seg ut.

Heart visste allerede da hun skrev brevet at det kunne koste. Hun skrev selv at initiativet ikke var lett å ta «alene». Hun fortsatte likevel å stille spørsmål ved vaksinesikkerheten.

I mai 2022 forlot hun MDG. Senere samme år, nå som partiuavhengig representant i Rogaland fylkesting, tok hun spørsmålet opp igjen. I en interpellasjon i desember ba hun om en åpen debatt om covid-vaksinenes sikkerhet og en gjennomgang av uavhengige, evidensbaserte data. Også denne gangen ble reaksjonene sterke. Fra talerstolen ble argumentasjonen blant annet knyttet til «konspirasjonsteorier» og «fake news».

Behandlingen vakte også reaksjoner. FrPs Margrete Dysjaland tok senere opp «debattklima og måten interpellanten vart møtt på frå talarstolen», og stilte spørsmål ved hvilke konsekvenser en slik behandling kunne få for lokaldemokratiet og viljen til å reise kontroversielle spørsmål.

Det interessante ved Heart-saken er derfor ikke først og fremst om spørsmålene hun reiste var feilaktige eller korrekte. Det interessante er hvilken risiko som fulgte med å stille spørsmålene.

Ingen forbød Heart å ytre seg. Men ytringsfrihet og ytringsrisiko er to forskjellige ting. En folkevalgt som offentlig stilte spørsmål ved den rådende vaksinepolitikken, ble omtalt i forbindelse med «konspirasjonsteorier» og «utskudd», møtt med offentlig avstandstagen fra eget parti og senere oppfordret av partisekretæren til å vurdere medlemskapet.

Det reiser spørsmålet om det under pandemien eksisterte et asymmetrisk rom for legitim usikkerhet.

Speilet

For sterke påstander basert på usikkerhet var ikke i seg selv diskvalifiserende under pandemien.

17. mars 2020 deltok lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg i NRKs Debatten. Hun mente Norge hadde mistet kontrollen over smitten og argumenterte for full isolasjon av alle som ikke hadde samfunnskritiske funksjoner. Språket var dramatisk:

«Dette er krig.»

Hun sammenlignet situasjonen med tyskerne på vei og mente myndighetene måtte handle umiddelbart.

Nyborg ble møtt med betydelig faglig kritikk. I materialet jeg har gjennomgått, har jeg imidlertid ikke funnet tilsvarende karakteristikker fra etablerte politikere eller medier som «konspirasjonsteoretiker» eller «utskudd».

Heart ble møtt annerledes. Det er vanskelig å forklare forskjellen utelukkende med kvaliteten på dokumentasjonen. Hun hevdet ikke å ha bevist at vaksinene ville forårsake katastrofale skader. Hun argumenterte for at det fantes alvorlige nok spørsmål og store nok kunnskapshull til at føre-var-prinsippet burde anvendes.

Det var dessuten ikke bare hennes egen uro hun representerte. Heart var folkevalgt. Mange mennesker var usikre på en ny vaksineteknologi og ønsket svar på spørsmål om sikkerhet, langtidsvirkninger og bivirkninger. Hun kunne ha avvist denne uroen som irrasjonell vaksineskepsis. I stedet valgte hun å løfte spørsmålene politisk. Det kan forstås som en del av selve representantrollen: å bringe også ubehagelige spørsmål fra befolkningen inn i det politiske rommet.

Speilet mot Nyborg gjør forskjellen tydelig. Begge tok utgangspunkt i usikkerhet. Begge advarte mot en mulig alvorlig skade som ennå ikke kunne dokumenteres sikkert. Begge argumenterte i realiteten etter et føre-var-prinsipp. Nyborgs usikkerhet pekte mot sykdommen og begrunnet svært omfattende inngrep. Hearts usikkerhet pekte mot vaksinen og begrunnet et ønske om å stoppe opp og undersøke mer.

Likevel ble den ene usikkerheten behandlet som en legitim – om enn omstridt – faglig posisjon, mens den andre ble koblet til «konspirasjonsteorier» og «grupperinger og utskudd».

Forskjellen synes derfor ikke først og fremst å ligge i hvor sikre påstandene var, men i hvilken retning tvilen pekte.

Dette peker mot en mer grunnleggende forhåndsforståelse i pandemidebatten. Vaksinasjon var den valgte folkehelsestrategien, hadde stor historisk legitimitet og ble vurdert som nødvendig for å redusere sykdomsbyrden. Tvil om dette premisset ble derfor forstått som en trussel mot folkehelsen, mens funn som understøttet behovet for vaksinasjon passet inn i den allerede etablerte strategien.

Det behøver ikke innebære at politikere, journalister eller fagpersoner bevisst forsøkte å skjule vaksineskader eller undertrykke kritikk. Forklaringen kan være institusjonell: Et sikkerhetssignal som utfordret den valgte strategien, hadde andre politiske og institusjonelle konsekvenser enn et funn som understøttet den.

Hvis tryggheten ved vaksinasjon allerede fungerer som utgangspunkt for vurderingen, vil spørsmål som utfordrer dette utgangspunktet lettere fremstå som feilaktige før de faktisk er undersøkt.

Da oppstår også en asymmetrisk ytringsrisiko. Det risikable er ikke bare å ta feil. Det er å stille spørsmål ved selve premisset.

Asymmetrisk autoritetstildeling i offentligheten

Gjennom pandemien fikk et allerede etablert ord en særlig viktig funksjon i offentligheten: ekspert. En ekspert er i utgangspunktet en person med særlig kunnskap innenfor et fagområde. Men i journalistisk formidling fungerer betegnelsen også som en autoritetsmarkør. «Ekspert sier» forteller ikke bare hvem som uttaler seg. Det forteller leseren at utsagnet kommer fra en person hvis kunnskap tillegges særlig vekt. Dermed oppstår et relevant spørsmål: Hvem fikk rollen som ekspert under pandemien – og hvilke synspunkter fikk ekspertstatus?

En immunolog kan være ekspert på immunologi uten dermed å være ekspert på epidemiologi, klinisk vaksinologi, farmakovigilans, statistikk, helseøkonomi eller medisinsk etikk. Likevel kunne ekspertrollen i den offentlige samtalen bli bredere enn det konkrete fagområdet personen faktisk representerte. Uttalelser om vaksinenes sikkerhet, nødvendighet, smittevernmessige betydning eller hva befolkningen burde gjøre, kunne dermed få tyngde gjennom avsenderens generelle status som «ekspert».

Men symmetritesten må også anvendes på selve autoritetstildelingen.

Fikk fagpersoner som problematiserte vaksinenes sikkerhet, nytte–risiko-forhold, vaksinasjon av lavrisikogrupper eller graden av medisinsk usikkerhet, tilsvarende plass i de store mediene som eksperter? Ble deres argumenter presentert som faglig uenighet innenfor vitenskapen, eller ble de oftere introdusert gjennom betegnelser som «vaksinekritiker», «konspirasjonsteoretiker» eller «antivakser»?

Dette kan undersøkes empirisk. Man kan sammenligne hvem som ble brukt som eksperter i de store mediene, hvilke fagområder de faktisk representerte, hvilke påstander de fikk uttale seg autoritativt om, og hvilke betegnelser som ble brukt om fagpersoner som utfordret den dominerende vaksinasjonsstrategien.

Spørsmålet blir da om autoritetene i offentligheten ble fordelt symmetrisk mellom relevante faglige perspektiver, eller om selve betegnelsen «ekspert» bidro til å gi den ene siden av en vitenskapelig og politisk diskusjon større faglig legitimitet enn den andre.

En annen asymmetri

En annen skjevhet kan ligge i hvem som får representere ulike posisjoner. I argumentasjonsteori brukes begrepet «weak man» om en situasjon der en svakere eller lettere angripelig versjon av et argument får representere motposisjonen, slik at tilbakevisningen av denne også kan svekke sterkere argumenter som aldri blir prøvd. Under pandemien og i debatten etterpå, oppsto flere situasjoner som reiser et beslektet spørsmål. Myndighetenes posisjon ble gjerne representert av personer med høy institusjonell autoritet, mens kritikken kunne representeres av alt fra relevante fagpersoner til aktivister og TV-profiler. I debatten om munnbind og PCR-testing møtte eksempelvis TV-profilen Svein Østvik medisinske fagstemmer. I vaksinedebatten sto legen Sigurd Nes alene som tydelig vaksinekritisk fagperson overfor flere representanter for den etablerte posisjonen. Og i NRKs WHO-debatt var professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt en tung faglig kritiker, men den kritiske siden ble også representert av en naprapat og en politisk aktivist.

Fikk den sterkeste versjonen av kritikken møte den sterkeste versjonen av myndighetenes argumentasjon – på like vilkår?

Spørsmålet er derfor ikke bare om kritiske stemmer fikk slippe til, men også hvem som fikk representere kritikken, og hvilken versjon av argumentet publikum fikk møte.

Erna Solberg: frivillig, men en «borgerplikt»

Fra medisinsk egenskap til moralsk kategori.

Vaksinasjonsstatus fikk juridisk og sosial betydning gjennom koronasertifikat og ulike unntak. Samtidig ble vaksinasjon knyttet til solidaritet, ansvarlighet og hensynet til andre. Dermed kunne en medisinsk risikovariabel gli over i en moralsk identitetsmarkør. Det er prinsipielt noe annet å si at en gruppe statistisk har høyere risiko for infeksjon eller alvorlig sykdom, enn å tillegge enkeltpersoner et moralsk ansvar for sykdom og smitte hos andre.

24. september 2021, dagen før den store gjenåpningen, beskrev statsminister Erna Solberg vaksinasjon som frivillig, men brukte samtidig et eksplisitt moralsk pliktbegrep:

«[Det] er din borgerplikt faktisk å gå og vaksinere deg.»

Hun la til at man burde «tenke på litt flere i dette landet enn deg selv». Utsagnet er viktig fordi det viser hvordan juridisk frivillighet og moralsk press kunne eksistere samtidig. Et menneske kunne formelt si nei, men statsministeren hadde samtidig definert hvilket valg som oppfylte borgerplikten.

Det moralske aspektet blir særlig interessant når begrunnelsen for vaksinasjon endrer seg. Jo mer vaksinasjon begrunnes med beskyttelse av den vaksinerte mot alvorlig sykdom, og jo mindre den kan forventes å forhindre infeksjon og videre smitte, desto mindre selvfølgelig er det at vaksinasjon samtidig skal forstås som en plikt overfor andre. For grupper med svært lav risiko for alvorlig sykdom blir spørsmålet enda tydeligere: Hvilken dokumentert gevinst for andre begrunnet at et frivillig medisinsk valg samtidig ble gjort til et spørsmål om solidaritet og samfunnsansvar?

Anthony Fauci: vitenskapelig autoritet og bevisst press

Anthony Fauci er relevant for analysen fordi han ikke bare formidlet medisinske vurderinger; han forsvarte også eksplisitt bruk av institusjonelt press for å øke vaksinasjonen. Et lydopptak fra sommeren 2021 ble senere spilt under en kongresshøring. Der sa Fauci om universiteter og store arbeidsgivere:

«when you make it difficult for people in their lives, they lose their ideological bullshit and they get vaccinated.»

I samme uttalelse beskrev han hvordan universiteter og arbeidsgivere kunne kreve vaksinasjon for adgang til utdanning og arbeid. Under kongresshøringen i juni 2024 avviste Fauci at alle innvendinger mot vaksinasjon var «ideological bullshit», men selve opptaket dokumenterer at han så praktiske begrensninger i menneskers liv som et virkemiddel for å øke vaksinasjonen.

Et medisinsk inngrep kan være formelt frivillig samtidig som kostnaden ved å si nei økes gjennom adgang til jobb, utdanning eller andre deler av samfunnslivet.

Fauci kom også med et annet utsagn som er relevant for vitenskapelig legitimitet:

«Attacks on me, quite frankly, are attacks on science. »

Utsagnet ble gitt i 2021 og er problematisk som vitenskapsretorikk fordi det kobler kritikk av én offentlig fagperson til et angrep på vitenskapen som sådan. Vitenskap er ikke en person eller institusjon; den er avhengig av at autoriteter, hypoteser, metoder og konklusjoner nettopp kan utfordres.

En offentlig aktør med stor institusjonell makt bør kunne forventes å skille mellom angrep på person, dårlig begrunnet kritikk og legitim faglig uenighet. Når disse glir sammen, kan selve autoriteten bli et argument.

Morten Kinander: holdt som gisler. Et tilsvarende argument om å øke kostnaden ved å forbli uvaksinert ble fremmet i Norge. I desember 2021 skrev BI-professor Morten Kinander kronikken «Vi blir holdt som gisler av en minoritet». På spørsmålet om hardere virkemidler burde tas i bruk overfor uvaksinerte, svarte han «absolutt». Han reiste blant annet spørsmål om lønnstrekk for uvaksinerte offentlig ansatte, bøter til private arbeidsgivere som lot uvaksinerte møte på jobb og portforbud for uvaksinerte. Kinander argumenterte for at slik forskjellsbehandling kunne være forenlig med rettsstaten.

Agnes Wold: en speiltest av offentlig kausalspråk

I A-magasinet i februar 2022 ble den svenske professoren Agnes Wold presentert med utsagnet:

«Jeg er veldig sint på anti-vakserne. De sender folk i døden.»

Hva den konkrete årsakskjeden i utsagnet var, er viktig. Det kan forstås som at vaksinemotstandere påvirket andre til å avstå fra vaksinasjon og dermed økte deres risiko for alvorlig covid og død. Men formuleringen kan også forstås som at uvaksinerte gjennom videre smitte utsatte andre – også vaksinerte – for dødelig risiko.

Hvilken dokumentasjon fantes for å tilskrive den uvaksinerte et slikt individuelt kausalt og moralsk ansvar?

I februar 2022 var det for lengst klart at vaksinerte både kunne smittes og smitte videre, og omikron hadde ytterligere svekket vaksinenes effekt mot infeksjon og transmisjon. Begrunnelsen for vaksinasjon var i økende grad beskyttelse mot alvorlig sykdom og død. Likevel kunne årsakskjeden fra «antivakser» til andre menneskers død formuleres med bemerkelsesverdig sikkerhet.

Speiltesten blir derfor interessant. Norske leger hadde året før identifisert og dokumentert det nye syndromet VITT etter AstraZeneca-vaksinasjon, og sammenhengen med vaksinen var blitt anerkjent. Flere relativt unge mennesker ble alvorlig syke og døde. Likevel ville det vært et ytterligere – og langt større – kausalt og moralsk sprang å holde mennesker som anbefalte vaksinen ansvarlige for dødsfallene.

Ville for eksempel et stort norsk medium like uproblematisk ha profilert en vaksinekritisk professor med overskriften:

«Jeg er rasende på vaksinepusherne. De sender folk i døden»?

Jeg har ikke funnet noe tilsvarende eksempel i de store norske redaktørstyrte mediene. Det beviser ikke at en slik overskrift aldri har forekommet, men kontrasten til det profilerte sitatet i Aftenposten er påfallende.

Spørsmålet er derfor ikke bare hypotetisk. Det kan undersøkes empirisk:

Hvilke sterke kausale og moralske påstander om vaksinerte, uvaksinerte og vaksinekritikere ble ansett som publiserbare og legitime i de store mediene – og hvilke ble ikke det?

I Wolds formulering går årsakskjeden motsatt vei: fra vaksinekritisk tale, via andre menneskers vaksinasjonsvalg, videre til covid-sykdom og til slutt død. Hvert ledd krever sin egen kausale begrunnelse. Likevel kunne hele kjeden komprimeres til:

«De sender folk i døden.»

Det prinsipielle kravet er derfor ikke kontrafaktisk. Dersom det kreves grundig dokumentasjon før en vaksineforkjemper kan tillegges moralsk ansvar for et vaksinerelatert dødsfall, bør tilsvarende forsiktighet gjelde før vaksinekritikere tillegges moralsk ansvar for covid-dødsfall.

Ole Henrik Krat Bjørkholt og sanksjonsspråket

Ole Henrik Krat Bjørkholt, lege og senere statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, hadde den 28. juli 2020 skrevet i Facebook-gruppen «Leger i Norge» at dersom man fikk en effektiv vaksine, burde smittevernlovens § 3-8 tas i bruk slik at hele befolkningen ble pålagt vaksinasjon, med «bøter eller fengsel» ved nektelse.

Han skrev at for mye sto på spill til å la individets selvbestemmelsesrett få fortrinn.

Uttalelsen ble senere gjenstand for et formelt skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud til helseminister Ingvild Kjerkol.

Kjerkol svarte at regjeringens politikk ikke innebar tvangsvaksinering.

Eksemplet viser noe om hvilket spenn i retorikk som kunne eksistere innenfor et etablert medisinsk og politisk miljø: tvangsvaksinasjon, bøter og fengsel kunne diskuteres som en legitim løsning på et folkehelseproblem.

Anne Spurkland: sikkerhet, barn og skiftende kunnskap

Anne Spurkland er interessant fordi hun både formidlet usikkerhet og kom med svært tydelige anbefalinger. Sommeren 2021 argumenterte hun for at barn burde vaksineres, samtidig som kunnskapen om smittebeskyttelse, varighet og sjeldne bivirkninger hos unge fortsatt var under utvikling.

Hun uttalte:

«Barn bør vaksineres. Hvorfor skal barn gjennomgå den infeksjonen når vi har vaksine?»

Hun fortsatte:

«Det er ikke sånn at det å ha infeksjoner, gjør deg friskere. Immunforsvaret trenger ikke infeksjoner.»

På sin egen fagblogg Immunglimt 7. juli 2021 skrev hun også om muligheten for langtidsbivirkninger:

«[…] selv om vi selvsagt ikke vet helt sikkert, er det svært usannsynlig at det skal dukke opp alvorlige langtidsbivirkninger av vaksinen flere år etter at man fikk den.»

Spurklands uttalelse ble sitert i en artikkel i VG. Legg merke til avisens redaksjonelle innramming (se vedlegg). Artikkelen hadde overskriften «Klar tale fra vaksineekspert: – Barn bør vaksineres», mens ingressen samtidig opplyste at FHI fortsatt brukte sommeren på å finne ut om barn skulle vaksineres, «men Anne Spurkland er ikke i tvil».

Artikkelen ble illustrert med en 13 år gammel gutt idet han fikk Pfizer-vaksinen, med den ene armen løftet høyt og hånden knyttet i en gest som kan assosieres med seier eller triumf. Usikkerheten fantes dermed i teksten, mens sikkerheten dominerte overskriften, ekspertbetegnelsen og det visuelle uttrykket.

Det interessante er derfor spennet mellom erkjent usikkerhet og styrken i anbefalingen.

Når Spurkland selv presiserte at man «selvsagt ikke vet helt sikkert», hvilket empirisk grunnlag forelå på dette tidspunktet for å karakterisere hittil ukjente langtidsbivirkninger som svært usannsynlige? Og hvordan ble denne usikkerheten veid mot den allerede kjente lave risikoen for alvorlig covid hos barn?

Det samme gjelder formuleringen «Hvorfor skal barn gjennomgå den infeksjonen når vi har vaksine?». Den fremstiller valget som relativt enkelt: infeksjon eller vaksine. Formuleringen hopper samtidig over selve nytte–risiko-vurderingen. At en vaksine finnes, er ikke i seg selv tilstrekkelig grunn til å anbefale den til enhver gruppe. Det relevante spørsmålet er hvor stor sykdomsrisiko barnet har, hvilke utfall vaksinen forebygger, hvor stor og varig beskyttelsen er, og hvilke kjente og foreløpig ukjente risikoer intervensjonen innebærer.

Her oppstår også et etisk spørsmål om hvem vaksinasjonen skulle beskytte. Barn hadde allerede på dette tidspunktet svært lav risiko for alvorlig covid. En del av begrunnelsen for vaksinasjon kunne derfor ligge i samfunnsnytten – redusert smittespredning og indirekte beskyttelse av eldre og sårbare – snarere enn i barnets egen medisinske gevinst.

Når den individuelle risikoen for sykdom er svært lav, blir det dessuten et særlig etisk spørsmål hvor stor medisinsk risiko – også en liten og usikker risiko – barnet bør bære for en mulig helsegevinst hos andre.

En redelig mediekommunikasjon burde gjenspeile dette kunnskapsbildet også i overskrift, ingress og bilde – ikke bare gjennom forbehold lenger ned i teksten.

Ingeborg Senneset og offentlig legitimitet

Aftenposten-journalist og sykepleier Ingeborg Senneset argumenterte i november 2021 for at uvaksinert helsepersonell burde vaksinere seg eller omplasseres. Kommentaren bar undertittelen:

«Det er ikke vaksinetvang. Det er yrkeskrav.»

Hun skrev også at det var vanskelig å forstå at helsepersonell fortsatt var uvaksinert. I artikkelen ble smitte fra uvaksinert helsepersonell koblet til dødsfall. Det er et interessant eksempel i kausalitetsanalysen. Hvor sterk dokumentasjon krevdes før man offentlig kunne formulere:

Uvaksinert helsearbeider – smitte – pasient = dødsfall

sammenlignet med dokumentasjonen som krevdes før man kunne formulere:

Vaksine – medisinsk hendelse = dødsfall?

Kravet til kausal dokumentasjon bør prinsipielt være sammenlignbart.

Sennesets kategorisering av legitim og illegitim helsekommunikasjon var heller ikke begrenset til covid-vaksinasjon. Allerede 25. mars 2020 skrev hun kommentaren «Immunforsvaret ditt er en gullgruve for skamløse opportunister».

Her ble svært ulike fenomener – fra religiøse og alternative behandlingspåstander til vitaminer, kosthold og råd om å «styrke immunforsvaret» – behandlet innenfor den samme kritiske rammen. Samtidig skrev hun: «Den naturlige og effektive måten å styrke immunforsvaret på, er vaksinasjon.»

Kritikk av udokumenterte behandlings- og forebyggingspåstander er legitimt. Men den samme evidensstandarden må gjelde uavhengig av hvem som fremsetter påstanden. Dersom enkelte aktører overdrev hva kosthold, vitaminer eller andre tiltak kunne gjøre mot covid, må det også være legitimt å spørre om vaksineprodusenter, myndigheter, medier og profilerte helseformidlere overdrev hva vaksinasjon kunne gjøre – særlig når «effekt» gled mellom beskyttelse mot symptomatisk sykdom, alvorlig sykdom, infeksjon og videre smitte. Problemet er ikke hvilken kategori tiltaket tilhører, men om den konkrete påstanden står i forhold til dokumentasjonen.

Også her oppstår derfor et spørsmål om autoritet og kategorisering: Hvorfor kunne vaksinasjon presenteres som den «naturlige og effektive» veien til et sterkere immunforsvar, mens et langt bredere felt av kostholds-, livsstils- og helseråd kunne rammes inn gjennom betegnelsen «skamløse opportunister»?

Senneset omtaler deler av dette landskapet som «ideologier». Men skillet mellom «alternativ» helse og vaksinasjon er ikke det samme som skillet mellom ideologi og vitenskap. Vaksinasjon er en medisinsk fremkalt immunologisk intervensjon, mens kosthold, fysisk aktivitet, søvn og enkelte kosttilskudd påvirker helse gjennom andre mekanismer. Påstander om begge deler må vurderes empirisk. Også forestillingen om vaksinasjon som nærmest per definisjon vitenskapelig og ansvarlig fremstår ideologisk dersom kritiske spørsmål til et konkret produkt avvises uavhengig av dokumentasjonen.

Senneset har senere fått betydelig offentlig anerkjennelse. Hun mottok Sanitetskvinnenes Fredrikkepris i 2024, blant annet for sin kamp for at «vitenskap og fakta skal være grunnlaget for helsebeslutninger». Prisen var ikke en utmerkelse for vaksineforkjempelse spesielt. Men i denne analysen er den likevel interessant fordi den illustrerer hvilken offentlig legitimitet en tydelig vitenskaps- og vaksineorientert helseformidler kunne oppnå.

Sett sammen med eksemplene ovenfor reiser dette et spørsmål om asymmetri i det offentlige legitimitetsrommet: Sterk vaksineforkjempelse kunne eksistere innenfor en høyt anerkjent ekspert- og vitenskapsposisjon, mens sterk vaksineskepsis oftere måtte forsvare sin legitimitet før selve argumentet kunne diskuteres.

Ryan Cole – hva skjer med et omstridt sikkerhetssignal?

Den amerikanske patologen Ryan Cole er ett eksempel på leger og forskere som etter utrullingen av mRNA-vaksinene rapporterte observasjoner de mente burde undersøkes nærmere. Cole hevdet blant annet at han i patologisk materiale observerte uvanlige vevsforandringer, mikroskopiske blokkeringer og endringer i forekomsten av enkelte sykdommer. Han etterlyste mer målrettede obduksjoner og undersøkelser av vev fra mennesker som døde etter vaksinasjon.

Flere av Coles konklusjoner, blant annet om kreft, immunsuppresjon og covid-vaksiner, har vært sterkt omstridt, og hans egne observasjoner dokumenterer ikke at vaksinene var årsaken. Men et sikkerhetssignal behøver ikke å inneholde bevis for sin egen årsak.

Det er nettopp signalet som utløser spørsmålet om en mulig årsakssammenheng bør undersøkes nærmere.

Ryan Cole var heller ikke alene om å mene at patologiske funn etter vaksinasjon burde undersøkes. Og slike undersøkelser ble faktisk gjennomført. Tyske patologer utførte blant annet standardiserte obduksjoner av mennesker som døde uventet kort tid etter covid-vaksinasjon. I fire av 25 tilfeller identifiserte de akutt epi-/myokarditt etter mRNA-vaksinasjon uten at de fant annen vesentlig sykdom eller helsetilstand som kunne forklare det uventede dødsfallet.

Spørsmålet blir da hvor systematisk og omfattende disse signalene ble undersøkt, hvilke hypoteser som faktisk ble testet, og om forskningsinnsatsen sto i rimelig forhold til den omfattende patologiske forskningen på selve covid-sykdommen.

Coles egne observasjoner dokumenterer ikke kausalitet. Men dersom en patolog rapporterer et mulig mønster, er det vitenskapelige svaret verken å tro på ham eller avvise ham. Det er å undersøke om andre patologer finner det samme. Dersom systematiske undersøkelser ikke finner signalet igjen, svekkes hypotesen. Dersom flere uavhengige undersøkelser finner det samme mønsteret, styrkes den. Fravær av dokumentasjon er et langt sterkere argument når det aktuelle fenomenet faktisk er blitt undersøkt enn når det i liten grad er undersøkt.

Cole har fortalt at han mistet store deler av sin patologivirksomhet og møtte profesjonelle reaksjoner etter sine offentlige uttalelser. Det viser hvorfor motivspekulasjon er utilstrekkelig som svar. Verken økonomiske interesser, personlig gevinst, profesjonelle kostnader eller kontroversiell status avgjør om en medisinsk hypotese er riktig. Påstanden må testes mot data.

Det prinsipielle spørsmålet er derfor større enn Ryan Cole:

Hva skal til før et mulig vaksinesikkerhetssignal blir undersøkt?

Hvis terskelen er at den som først observerer signalet allerede må dokumentere kausalitet, har man snudd sikkerhetsovervåkningens logikk på hodet. Hensikten med et sikkerhetssignal er nettopp å identifisere noe som kan være der, slik at forskning kan avgjøre om det faktisk er der.

Kaveh Rashidi – når kommunikasjon om vaksineskader blir kommunikasjon mot vaksineskepsis

Legen og medieprofilen Kaveh Rashidi representerer en annen side av problemstillingen: kommunikasjonen om mennesker som mente de var vaksineskadet. Under pandemien filmet han seg selv med en påstått nevrologisk vaksineskade for å vise hvor enkelt dramatiske symptomer og videoer på sosiale medier kunne feiltolkes eller manipuleres. Det underliggende poenget – at en video ikke kan dokumentere medisinsk kausalitet – er faglig legitimt. Men kommunikasjonsformen reiser et annet spørsmål når den møter mennesker med reelle, uavklarte symptomer etter vaksinasjon:

Bidrar den til kritisk vurdering av bevis, eller bidrar den samtidig til å gjøre selve mistanken om vaksineskade mindre legitim?

Rashidi har medvirket i materiale publisert av Pfizer. En slik forbindelse er relevant å opplyse om, men dokumenterer verken økonomisk avhengighet eller at hans faglige vurderinger var uriktige. Det relevante spørsmålet for denne analysen er igjen symmetrien: Ble mulige økonomiske og institusjonelle bindinger undersøkt med samme interesse hos profilerte vaksineforkjempere som hos vaksinekritikere?

Troverdighet bør vurderes etter samme standard uansett hvilken konklusjon personen forsvarer.

Medieasymmetrien – hva fikk status som legitimt spørsmål?

Hvilke hypoteser, fagpersoner og former for usikkerhet fikk legitim plass i media?

I november 2022 ble det arrangert en internasjonal konferanse i Oslo hvor blant andre kardiologen Aseem Malhotra, patologen Ryan Cole og legen Meryl Nass fremførte sterk kritikk av covid-politikken og mRNA-vaksinenes sikkerhet. Arrangørenes miljø hevdet at etablerte medier uteble, og gjenga et svar fra Aftenpostens redaksjonsledelse: «Vi dekker ikke slike arrangementer.»

At en redaksjon velger ikke å dekke en konferanse, er ikke i seg selv sensur og heller ikke bevis på at konferansens påstander var riktige. Redaksjoner må også hele tiden velge bort stoff.

Men speiltesten er likevel relevant: Hvor høy måtte evidensterskelen være før mistanke om vaksineskade ble ansett som en legitim offentlig hypotese, sammenlignet med terskelen for påstander om skade fra covid, uvaksinerte eller vaksineskepsis?  

Medieasymmetrien bør derfor ikke undersøkes ved å telle positive og negative vaksineartikler. Den bør undersøkes gjennom språk, kildevalg og evidenskrav: Hvem fikk fremsette foreløpige kausalhypoteser? Hvem ble møtt med krav om dokumentasjon? Hvem ble presentert som ekspert, aktivist, «antivakser» eller spreder av feilinformasjon? Og ble de samme standardene brukt når påstandene gikk motsatt vei?

Eksemplene dokumenterer ikke alene en systematisk medieasymmetri i hele offentligheten, men de viser at det er et empirisk spørsmål verdt å undersøke – gjennom språk, kildevalg, ekspertstatus, evidenskrav og sosial kostnad ved å uttrykke usikkerhet.

Men offentlig kommunikasjon oppstår ikke i et vakuum. Bak budskapene sto institusjoner med ulike roller, ansvar og kunnskapsgrunnlag – og de var ikke alltid enige.

I del 4 undersøker jeg derfor systemet rundt beslutningene: forholdet mellom FHI, Helsedirektoratet og de politiske beslutningsorganene, hvem som ga råd, hvem som besluttet – og hva som skjedde når vurderingene deres gikk i ulike retninger.

_{[i] * Heart viste opprinnelig også til Walach et al. (2021). Studien ble trukket tilbake etter alvorlig metodisk kritikk, blant annet fordi rapporterte hendelser etter vaksinasjon ble brukt som grunnlag for å beregne vaksineforårsakede dødsfall. Heart beklaget og trakk deretter tilbake henvisningen, men opprettholdt sine øvrige spørsmål om sikkerhetsdata og vaksinering av yngre grupper.}

Kilder

FHI Immunitet og hvordan vaksiner virker – håndbok for helsepersonell.

Tysk undersøkelse av dødsfall etter mRNA – vaksinasjon

U.S. House Oversight Committee, Fauci hearing wrap-up, 2024 (opptak fra sommeren 2021)

Hearing Wrap Up: Dr. Fauci Held Publicly Accountable by Select Subcommittee

Aftenposten/A-magasinet, portrett av Agnes Wold, 18. februar 2022

VG, «Klar tale fra vaksineekspert: – Barn bør vaksineres», 25.06.2021.

Nettavisen, «Etter 561 dager er Norge klar for gjenåpning» (Solbergs borgerplikt-utsagn)
Erna Solbergs uttalelse på NRK 24.09.2021, gjengitt blant annet i Klassekampen 29.09.2021 og Bergens Tidende 15.10.2021

VG: Morten Kinander: Vi blir holdt som gisler av en minoritet

Stortinget, skriftlig spørsmål om Ole Henrik Krat Bjørkholts Facebook-uttalelse

Aftenposten, Ingeborg Senneset: «Uvaksinert helsepersonell bør få vaksine eller bli omplassert»

Aftenposten, Ingeborg Senneset:«Immunforsvaret ditt er en gullgruve for skamløse opportunister»h

Sanitetskvinnenes begrunnelse for Frederikkeprisen:

VG, Anne Spurkland: «Barn bør vaksineres»

Anne Spurkland / Immunglimt, «Bør jeg ta vaksinen?»

Hemali, «Internasjonal konferanse om etikk i Oslo, media uteble»

Washington Medical Commission, disciplinary action regarding Ryan Cole