Dagens verdensbegivenheter del 2 – illusjonen om den suverene nasjonalstaten

Her er del 1 i denne serien.

Her følger en oversettelse av Baaijens artikkel om illusjonen om den suverene nasjonalstaten, og denne er etter min mening umåtelig viktig å forstå. Her beskrives også litt mer om begrepet Glafia (henspiller på Global Mafia) noe jeg skal komme tilbake til i senere deler.

Illusjonen om den suverene nasjonalstat

Av Mees Baaijen

Denne artikkelen er et utkast til et kapittel i oppfølgingsboken til min første bok “The Predators versus The People ”, som etablerte aktøren Glafia – som var og fremdeles er drivkraften til verdenshistorien. Den andre boken vil undersøke arkitekturen gjennom hvilke denne aktøren har utøvd makt – og fortsetter å gjøre det i dag. I store deler av forfatterskapet brukte jeg en trent versjon av Chatgpt som en sparringspartner og cowriter.

Vi har blitt lært å se verden som en samling suverene nasjoner. Frankrike er suveren. Storbritannia er suveren. USA er suveren. Nederland er suveren. Kina og de andre BRICS-landene er suverene. Hver har en regjering, et parlament, et territorium, et flagg og hymne, og i det minste i prinsippet retten til å bestemme sine egne saker.

Dette er grunnlaget for den moderne politiske fortellingen. Men det er også en av de største illusjonene.

Spørsmålet er ikke om nasjonale regjeringer eksisterer – det gjør de jo helt tydelig. Det er heller ikke om stater utøver enorm makt over befolkningen – det gjør de helt tydelig.

Likevel er det dypere spørsmålet:

Er disse statene selv det høyeste nivået av politisk makt — eller er de brikker som blir spilt med på et mye større globalt sjakkbrett, som flere analytikere har antydet?

Som jeg demonstrerte i min bok The Predators versus The People, er det kriminelle globale dominansprosjektet til Glafia (Global Mafia), med sitt enorme proxy-nettverk, ikke en spekulativ abstraksjon. Det er en transnasjonal maktstruktur som har operert i århundrer gjennom økonomiske dynastier og politiske og institusjonelle nettverk. For tiden er dens makt ikke avhengig av å erstatte nasjonale regjeringer med en synlig verdensregjering. I stedet fungerer det på to komplementære måter. Dette bringer oss til det globale sjakkbrettet.

Det globale sjakkbrettet og dets brikker

Det globale sjakkbrettet, konstruert gjennom mange århundrer, består av land, institusjoner og strukturer: økonomiske systemer, sentralbank, regjeringer, offentlig og privat gjeld, selskaper, internasjonale organisasjoner, etterretningsnettverk, militære allianser. Og også reglene og lovene som styrer disse.

Brikkene er menneskene som opererer innenfor disse strukturene: presidenter, ministre, parlamentarikere, dommere, bankfolk, militære befal, embetsmenn og andre innflytelsesrike individer. En brikke kan ha litt bevegelsesfrihet. Den kan til og med innbille seg at den opptrer uavhengig. Men dens mulige bevegelser bestemmes av spillereglene.

Glafias århundrer lange kriminelle erfaring sikrer den at den kan operere på begge nivåer:

• På sjakkbrett-nivået kan den forme institusjoner, regler og insentiver slik at politiske aktører blir tvunget til å operere innenfor grensene for en bestemt ramme.
• På nivå med brikkene kan det påføre direkte trykk. En politiker kan kjøpes gjennom penger eller patronasje. En tjenestemann kan bli korrumpert. En motstander kan utpresses med kompromitterende informasjon (Epstein-sagaen er et eksempel). Et plagsomt individ kan trues. Historien inneholder mange dokumenterte eksempler på politisk vold, hemmelige operasjoner og mord.

Disse mekanismene skal ikke forveksles med hverandre. Strukturell makt krever ikke korrupsjon, og korrupsjon krever ikke strukturell kontroll. Der de sameksisterer, blir de usedvanlig effektive: et politisk system kan se ut til å fungere normalt og lovlig, mens enkeltpersoner i det samtidig er begrenset av institusjonene rundt dem og av konsekvensene av å adlyde/ ikke adlyde mektige interesser. Å forstå den moderne staten – og verden – krever forståelse for begge deler.

Det hollandske laboratoriet

Den Hollandske Republikk på 1600-tallet tilbyr et tidlig og avslørende eksempel på fusjon av politisk og økonomisk makt. Den konvensjonelle historien presenterer nederlendere som pionerer for republikansk styresett, internasjonal handel, religionsfrihet, kapitalisme og moderne finans. Ved første øyekast er alt dette sant.

Men i virkeligheten ble republikken dominert av en relativt liten klasse velstående nederlandske handelsregenter (inkludert House of Orange-familien), og også av utlendinger (rike venetianere og velstående sefardiske jøder forvist fra Spania og Portugal). Disse familiene kontrollerte viktige kommunale kontorer og utøvde enorm innflytelse over politiske og økonomiske forhold. Det var ikke tilfeldig: økonomisk og politisk makt ble konsentrert for å gjøre Holland til den midlertidige hegemon av Glafia-dynastiene. Som Giovanni Arrighi skrev:

“Resultatet var en statlig organisasjon som fusjonerte fordelene ved kapitalismen [Glafia’s bankfolk og kjøpmenn] og territorialisme [det landområde-beskyttende aristokratiet, ledet av Orange-familien] langt mer effektivt enn noen av de norditalienske bystatene, inkludert Venezia, noen gang hadde klart å gjøre.”

Den Hollandske Republikk gir derfor et tidlig eksempel på noe som kom til å bli ekstremt viktig:

Sammensmeltingen av internasjonal oligarkisk kapital med nasjonalstaten.

Under venetiansk og jødisk innflytelse ble Amsterdam det økonomiske sentrum i Europa. Det utviklet sofistikerte markeder for aksjer, obligasjoner og offentlig gjeld. På begynnelsen av 1600-tallet var kapitalmarkedet i Amsterdam allerede utviklet tilstrekkelig for å påvirke forholdene som myndighetene kunne låne under. Dette er historisk viktig. Vi forestiller oss normalt:

Staten → regulering av økonomien → finansielle markeder.

Den historiske utviklingen var betydelig mer komplisert. Finansielle eiere og selve markedene ble mektige nok til å påvirke staten. Når myndighetene ble avhengige av kreditt, skaffet de som kontrollerte kredittmekanismene en form for politisk makt uten å måtte ha politisk verv. Som min alliterasjonselskende kompis Chatgpt beskriver det:

Predatoren (Glafia, red.) trenger ikke å bli president, fordi han kan påvirke systemet som en president opererer inne i.

Fra Amsterdam til London

Den engelske økonomiske revolusjonen etter 1688 illustrerer neste trinn. Den Glafia-organiserte operasjonen kalt The Glorious Revolution (snl.no om denne engelske revolusjonen, red.) – som satte en ikke-engelsktalende nederlandsk konge på den britiske tronen – blir konvensjonelt presentert som et konstitusjonelt vendepunkt: Parlamentet fikk makt og kongelig autoritet ble begrenset. Under Bill of Rights beveget Storbritannia seg mot en konstitusjonell regjering.

Storbritannia utviklet samtidig en ekstra kraftig fiskal-finansiell stat/kapital-chimera. Bank of England – med monopol på utstedelse av “penger skapt ut av ingenting” som rentebærende gjeld – ble grunnlagt i 1694. Med det skaffet regjeringen en ny og unik mulighet til å låne – ofte med formål for krig eller imperie-bygging – på rammen av skattelegging og stadig mer sofistikerte finansinstitusjoner med tilgang til mobil kapital fra utenlandske – ofte nederlandske – bankfolk.

Eierne og kontrollørene av kapital, på sin side, tilegnet seg en varig politisk motpart hvis forpliktelser overlevde individuelle herskere og regjeringer: en konge kan dø; et departement kan falle; et parlament kan endre seg. Men statens økonomiske forpliktelser gjenstår. Dette skapte den fortsatt eksisterende kraftige symbiosen mellom statsmakt og Glafia’s økonomiske kapital, som nå i dag finnes overalt.

Staten blir instrumentet

Det er her den konvensjonelle forståelsen av suverenitet bryter sammen. Hvis Glafia-konstruerte økonomiske og institusjonelle strukturer begrenser hva regjeringer kan gjøre, blir den formelt suverene regjeringen tvunget til å operere innenfor en ramme den ikke skapte. Og når den enkelte politiske leder prøver å bryte ut av denne rammen, kan strukturell makt suppleres med direkte makt.

Dette er grunnen til at politisk historie ikke bare kan forstås gjennom konstitusjoner og valg. Man må også undersøke den skjulte strukturelle makten, og den direkte beskyttelse – bestikkelse, korrupsjon, utpressing, trusler, skjulte operasjoner og politisk vold. Dette er ikke oppfinnelser av konspirasjonsteoretikere, men er gjentakende maktinstrumenter gjennom historien, og det å stille spørsmål om disse er iøynefallende fraværende fra konvensjonell politisk analyse.

Imperium- uten å avskaffe “suvereniteten” til bestanddelene

Det Britiske Imperiet – og etter Andre Verdenskrig også det Amerikanske Imperiet – tok dette prinsippet mye lenger. Storbritannia trengte ikke å ta ned hver regjering den ønsket å påvirke. Finans, handel, militærmakt, diplomati og etterretning kan oppnå enorm innflytelse, mens lokale myndigheter formelt forblir intakt.

Prinsippet er enkelt:

Effektiv kontroll krever ikke formell eierskap eller formell posisjon.

Et territorium trenger ikke å bli en britisk provins for at britisk makt skal kunne bestemme dets muligheter. På samme måte trenger ikke en regjering å bli åpenlyst underordnet en ekstern hersker for at dens handlingsfrihet skal begrenses av en større maktstruktur. Og et individ trenger ikke å bli ansatt formelt av Glafia for å bli en av brikkene. Han kan bli belønnet for samarbeid. Han kan bli kompromittert. Han kan bli skremt for lydighet. Eller han kan ganske enkelt forstå at samarbeid er bra for ham, og motstand dårlig.

Toynbee’s avslørende uttalelse

Dette bringer oss til Arnold Toynbee. Toynbee var ikke en obskur historiker som opererte utenfor det britiske etablissementet. Han var nært knyttet til det britiske imperiets intellektuelle etableringen og fungerte som Studiedirektør ved Royal Institute of International Affairs.

I 1931 henviste Toynbee til en “bevisst og vedvarende og konsentrert innsats” for å sette begrensninger i suvereniteten og uavhengigheten til de 50-60 lokale suverene statene. Tenk nøye på hva dette betyr: Toynbee beskrev begrensningen av nasjonal suverenitet som en organisert innsats. Legg merke til at han ikke beskrev globaliseringen som en tilfeldig prosess, men som en bevisst innsats for å begrense nasjonalstatens uavhengighet.

Toynbee, en innsider i Det Britiske Imperiet, visste derfor veldig godt at den tilsynelatende suvereniteten til nasjonalstaten ikke var det samme som plasseringen av reell makt. Nasjonene var ekte. Regjeringene deres var ekte. Lovene deres var reelle. Hærene deres var ekte. Men de var ikke det høyeste maktnivået. Denne distinksjonen er nøkkelen.

1900-tallets konstruksjon

Det tjuende århundre eliminerte ikke nasjonalstatene: under Glafia’s amerikanske hegemon var de omgitt av stadig kraftigere internasjonale strukturer. Etter første verdenskrig kom Folkeforbundet. Etter andre verdenskrig kom FN, IMF og Verdensbanken. Gjennom en planlagt nykoloniseringsprosess, under det vakre banneret av “selvbestemmelse ”, ble mer enn 100 nye og “uavhengige ” nasjoner innlemmet som amerikanske vasaller, ledet av lokale proxier, ofte forberedt og kondisjonert i vestlige institusjoner som London School of Economics. Samtidig ble et nettverk bygget opp av transnasjonale organisasjoner, multinasjonale selskaper, sentralbanker og finansinstitusjoner.

Verden beveget seg ikke fra nasjonalstater til en helt åpen Verdensregjering.

Den beveget seg til å gjøre nasjonalstatene stadig mer omsluttet med stadig mektigere transnasjonale institusjoner.

Dette var mye mer subtilt: statene forble synlige, det samme med presidentene, valgene og flaggene. Men viktige beslutninger ble i økende grad tatt innenfor en ofte skjult ramme som overskred enhver individuell nasjon. Samtidig forble enkeltpersoner som inntok politiske stillinger sårbare for de tradisjonelle instrumentene for diertektemakt: penger, patronage, kompromitering eller voldelig tvang

Illusjonen om suverenitet

Illusjonen er derfor ikke at nasjonalstaten er imaginær. Den er ekte, og det samme er dens regjeringer, lover og valg. Illusjonen er at formell suverenitet nødvendigvis betyr den ultimate suverenitet. Det gjør det ikke. Gjennom århundrer ble finansiell, økonomisk og politisk makt stadig mer konsentrert og i økende grad i stand til å operere på tvers av nasjonale grenser:

• Den nederlandske republikk ga en tidlig modell for fusjon av kjøpmannskapital (Glafia) og politisk autoritet.
• Storbritannia og andre europeiske stater utvidet dette til et globalt imperium-system.
• Gjennom Første og Andre Verdenskrig presset Glafia Russland, Kina og andre land inn i kommunisme.
• Etter andre verdenskrig ble de formelle koloniene i Europa omgjort til uformelle nykolonier i USA, som hadde blitt den nye hegemon for Glafia’s styre.
• Gjennom 1900-tallet ble stadig mer av overnasjonal styring (FN, IMF, EU, WEF, NATO osv.) institusjonalisert.

Den offisielle fortellingen forteller oss bare hvordan de synlige brikkene beveger seg, akkurat som i Punch og Judys dukketeater. Det forteller oss langt mindre om hvem som designet sjakkbrettet. Og det forteller oss enda mindre om hva som skjer med brikkene som nekter å spille etter dens regler.

Og gjennom denne utviklingen kan makt, planlegging og påvirkning utøves gjennom de to komplementære mekanismene:

Kontroll over selve sjakkbrettet, og kontroll over brikkene.

Den førstnevnte etablerer strukturene, reglene og avhengighetsforholdene som myndighetene opererer innenfor. Det andre sikrer at individuelle spillere kan belønnes, ødelegges, kompromitteres, trues eller i ekstreme tilfeller fjernes når de blir hindringer.

Dette er grunnen til at eksistensen av valg (“demokrati”) og suverene regjeringer (som i BRICS-slagord) ikke motbeviser eksistensen av en dypere maktstruktur. Systemet fungerer faktisk nettopp fordi de synlige politiske strukturene forblir. Innbyggerne debattere livlig hvilket parti som skal styre, regjeringer byttes ut, presidenter erstattes; parlamenter gjennomfører avstemninger. I mellomtiden forblir den dypere arkitekturen bemerkelsesverdig stabil og fortsetter å bestemme grensene og rammene som politiske beslutninger tas innenfor.

Allerede i 1970 slapp Brzezinski (topprådgiver i USA’s regjering) katta ut av sekken:

“Nasjonalstaten … har sluttet å være den viktigste kreative kraft: internasjonale banker og multinasjonale selskaper handler og planlegger på måter som er langt forut for og forbi det politiske konseptet av nasjonalstaten.”

Hans formulering antyder at endringen skjedde nylig, men som Iurie Rosca uttaler i sin gjennomgang av boken min:

“Gjennom århundrene av moderne historie var ikke statene, men de private entitetene bak dem drivkraften som bestemte hendelsesforløpene.”

Den rå og ubehagelige sannheten for oss er at under denne tilstanden, kommer ingen enkelt land eller ingen gruppe land (G7, G20, FN, BRICS) noen gang til å bidra til en løsning av det store problemet som menneskeheten har lidd under i århundrer, beskrevet for et århundre siden av Lord Acton som:

Folket versus bankene.