Del 1 handlet om imperietransformasjon og de store bevegelsene på det geopolitiske nivået, og del 2 var en svært viktig gjennomgang vedørende illusjonene om nasjonalstatens suverenitet; eller for å si det mer folkelig: hvordan hele «systemet» er rigget. Den beskrev også begrepet «Glafia» (Global Mafia), som jeg skal komme tilbake til i senere deler.
I denne delen følger en artikkelen fra den norske journalisten Martin Gedde-Dahl om Epstein-saken. Det kan med første øyekast kanskje være vrient å se hvordan denne henger sammen med del 1 og 2, men dette samt hvorfor Gjedde-Dahls artikkel er rent ut utrolig skal jeg komme tilbake til i senere deler. Her er hans artikkel i Morgenbladet i sin helhet:
Her har de som vanligvis advarer mot konspirasjonsteorier, selv latt seg forføre
Et av problemene med jakten på noe helt ekstraordinært ondt, som kanskje finnes der ute, i neste lekkasje, bak neste sladd, er at det stjeler oppmerksomhet og troverdighet vekk fra det saken utvilsomt avslører, skriver Martin Gedde-Dahl.
I den inntil nylig obskure romanen Space Relations har menneskeheten kolonisert verdensrommet. På overflaten ser det ut til å være et regelstyrt system hvor de ulike planetene er bundet sammen av traktater, organisasjoner og et sjikt av profesjonelle diplomater. Men virkeligheten er langt mørkere, viser det seg. De som egentlig styrer universet, er nettverk av oligarkiske eliter som driver omfattende menneskehandel og bruker mindreårige jenter som sexslaver.
Boken, som kom ut i 1973, ville antagelig vært glemt om det ikke var for at forfatteren, den tidligere diplomaten Donald Barr, skrev den mens han var rektor ved privatskolen Dalton i New York, kjent for å tiltrekke seg barna til finansmenn, politikere og andre samfunnstopper. Og at denne skolen i 1974, året etter utgivelsen, ansatte Jeffrey Epstein som mattelærer.
Det er et utrolig lite sammentreff, er det ikke? At mannen som åpnet døren til samfunnseliten for Epstein – den gangen en ung mann med arbeiderklassebakgrunn, som hadde droppet ut av universitetet to ganger og ikke hadde noen erfaring som lærer – nesten samtidig ga ut en roman som fremstår som et forvarsel for nettopp den blandingen av skjult elitemakt og grusom menneskehandel som han skulle bli vår tids fremste eksempel på. Ja, faktisk er det enda et lag av merkverdighet her. Donald Barr hadde nemlig en sønn, Bill Barr, som i 2019 ble utnevnt som justisminister av Donald Trump. Dermed ble det slik at sønnen til rektoren som introduserte Epstein for elitenes verden, var øverste ansvarlig for etterforskningen som felte ham – og for fengselet hvor han døde før han kunne stilles for retten.
Epstein-bevegelsen
Alt dette er tull, så klart (boken finnes, men jeg tror ikke Donald Barrs «intergalaktiske romopera» bør leses som et varsel om hva som egentlig skjer i maktens korridorer). Jeg må innrømme at jeg synes at det var en underholdende historie da jeg kom over den i et av de mange internettforumene for folk som dyrker Epstein-saken som en slags hobby. I likhet med mange andre har jeg de siste årene fulgt dette økosystemet av sosiale medier-profiler, forumer og podkaster viet til å bevise at Epstein-saken er noe mer enn det vi blir fortalt av påtalemyndigheter og tradisjonelle medier: At Epsteins karriere er en dekkhistorie. At han og Ghislaine Maxwell organiserte en stor pedofiliring, hvor mange av verdens rikeste og mektigste menn hadde sex med mindreårige. At det foregikk enda mer bestialske forbrytelser enn det som er kommet frem. At alt ble filmet, og at det et eller annet sted i «filene» finnes en liste over Epsteins «klienter», som en dag vil komme for en dag. Og til slutt at Epstein ikke tok livet sitt i 2019, men ble drept for å hindre at dette skulle skje.
Dette er ikke urimelige spørsmål. Dersom du skulle konstruert en person kun for å innby til konspirasjonsteorier, ville det være vanskelig å overgå biografien til mattelæreren som ble finanskonge, fungerte som edderkopp i et globalt elitenettverk, har uklare forbindelser til etterretningstjenester, var nær venn av både Donald Trump og Bill Clinton – og som deretter ble avslørt for å ha drevet en enorm operasjon for menneskehandel og overgrep på hundrevis, kanskje så mye som tusen, unge kvinner og jenter over flere tiår.
I amerikansk offentlighet var det først høyresiden som politiserte saken, som et symbol på umoralen i den liberale eliten. I det mest konspiratoriske sjiktet av republikanske politikere og medier ble det rimelige kravet om bedre svar på de ubesvarte spørsmålene blandet sammen med fenomener som Qanon, teorien om at Trump kjempet mot pedofile, djeveldyrkende eliter, samt «Pizzagate», påstanden om at «pizza» var et kodeord for voldtekt av små barn.
Da det i fjor ble klart at Donald Trump strittet imot det etter hvert svært populære kravet om å frigi materialet fra etterforskningen av Epstein, fikk kravet om å «frigi filene» fotfeste på venstresiden. Også på den siden er rimelige krav om åpenhet blandet med forventninger om at «filene» vil avsløre at Donald Trump har vært del av en pedofiliring, er skyldig i drap eller at store deler av USAs maktelite egentlig er styrt av russisk eller israelsk etterretning.
Selv har jeg fulgt med på denne Epstein-kulturen fordi den er blitt en stadig mer innflytelsesrik kraft i amerikansk politikk. Men også fordi den, mellom alt som er rart og konspiratorisk, inneholder en kjerne av sannhet – at historien om Jeffrey Epstein avslører noe substansielt om eliter og makt – som iblant er kommet ut av syne i de tradisjonelle mediene, som tilsynelatende har kviet seg for å gi næring til Maga-bevegelsens konspirasjonsteorier.
Qanon for lillavelgere
De siste ukene er disse dikene kollapset. Noe av det mest slående med den massive oppmerksomheten om Epstein-saken er at den mest paranoide versjonen av mytologien rundt er smittet over på deler av offentligheten som ellers gjerne gjør seg høye og mørke når de advarer mot konspiratorisk retorikk. Noen sier det liksom litt selvironisk: «Fikk konspirasjonsteoretikere rett?», spurte programlederen på NRKs Fredagspanelet 6. februar. Ja, er det fnisete svaret fra direktør i Rederiforbundet Knut Arild Hareide, programleder Bahare Viken og VG-redaktør Gard Steiro. «Kan noen kontakte Pizzagate-gjengen og beklage at vi stemplet absolutt alt de sa som konspirasjonsteorier», spør Aftenpostens mediekritiker Anki Gerhardsen på Facebook.
Andre ser ut til å ha fått verdensbildet sitt skaket. «Jeg har i flere år forsket på konspirasjonsteorier, og noen av de mest ekstreme av dem – Qanon og Pizzagate – har dukket opp i tankene mine da jeg har gått gjennom noen av de millioner av dokumenter som er offentlig tilgjengelige», skriver danske statsviteren Michael Bang Petersen – som i mine øyne har levert noen av de viktigste bidragene til debatten om nettopp spredning av konspirasjonsteorier de siste årene – i et oppsiktsvekkende innlegg på Linkedin.
Mer enn ny innsikt i sakskomplekset bærer disse innrømmelsene preg av at avsenderen har gått seg vill i det enorme, kaotiske materialet som er frigitt, hvor beslag hos Epstein selv, kommunikasjon og andre former for tredjepartsdata er blandet med kontekstløse kopier av tips sendt til FBI av alt fra ekte ofre til svindlere og konspirasjonsteoretikere. Denne forvirringen gjøres ikke mindre av måten enkelte norske medier behandler materialet.
I en sak med tittelen «Dukker opp 891 ganger» skriver for eksempel Dagbladet at pizza er «Epsteins «hemmelige» kodeord». Den lettvinte saken, som riktignok vedkjenner at det ikke finnes «rettslige bevis» for at ordet har noen «kriminell betydning», etterlater et inntrykk av det er rimelig å lure på om ikke disse elitene egentlig bruker «pizza» som kodeord for misbruk av små barn. I Se og Hør kan vi lese en historie om at Epstein har begravet barnelik på gården sin i New Mexico. Kilden til denne mildt sagt spektakulære påstanden er en anonymisert e-post som er videresendt til FBI av privatperson, uten at det er noe som helst som tyder på at etterforskerne har festet noen lit til det.
På like ikke-eksisterende kildegrunnlag har TV 2 har skrevet en lang sak om en dagbok som angivelig er skrevet av en 16-åring holdt fanget av Epstein og tvunget til å føde barn som ble fratatt henne. Også dette stammer fra den enorme mengdene av tips som på et eller annet tidspunkt er registrert i etterforskningen, uten at noe tyder på at det har latt seg verifisere. TV 2-journalistene vet naturligvis ikke om dagboken er ekte, hvem som har skrevet den eller om forfatteren eksisterer. Derfor har de spurt KI-modellene Notebook LM og Perplexity, som «konkluderer med at dagboka etter alt å dømme er ekte».
Vi vet faktisk mye
Av både kommentatorer og politikere omtales Epsteins seksualforbrytelser i vage, men dramatiske vendinger, som gir inntrykk av at vi beveger oss i et mørkt og ukjent landskap, hvor hvem som helst som søker i materialet, kan gjøre nye oppdagelser. «Det er nærmest umulig å ta inn dybden i omfanget av denne saken», skriver for eksempel KrF-leder Dag-Inge Ulstein. Hva som er mulig å ta inn, er naturligvis individuelt, men det er tross alt mange som gjennom tiår har gjort et grundig arbeid med å dokumentere Epsteins overgrep.
Den første politietterforskningen på 00-tallet avdekket et mønster av systematiske overgrep og identifiserte 36 ofre, noen så unge som 14 år. Etter at Jeffrey Epstein slapp unna med en avtale om det ikke skulle reises føderal tiltale, avslørte Miami Herald-journalist Julie K. Brown gjennom et imponerende gravearbeid hvordan den mektige finansmannen hadde brukt nettverket sitt til å slippe unna. I tillegg identifiserte hun en lang rekke nye kvinner, som fortalte om den samme typen systematiske overgrep. Mange ofre har gått til sivile søksmål, flere har skrevet bøker om hva de ble utsatt for. En svært omfattende føderal etterforskning munnet ut i tiltale mot Epstein i 2019, og senere i domfellelse av Ghislaine Maxwell i 2021. Materialet som nå er tilgjengelig, er altså en offentliggjøring av dokumenter som i de fleste tilfeller allerede har inngått i – eller springer ut av – etterforskning, rettsprosesser og advokatarbeid.
En av heltene i dette arbeidet, som er utført med voldsom motstand fra både mektige og skruppelløse krefter, er advokaten Brad Edwards, som representerer 200 av ofrene. Allerede i 2008 uttalte han at Epstein kunne være «en av de farligste seksualforbryterne i amerikansk historie».
I fjor, da kravet om å frigjøre alt materialet nådde et høydepunkt i amerikansk offentlighet, så Edwards seg nødt til å advare om at offentlighetens forventninger var på villspor. Hverken i saksdokumentene eller ofrenes egne vitnemål fantes bevis for at Epstein organiserte formidling av mindreårige jenter til mektige menn. «Nesten all utnyttelsen og alle overgrepene mot kvinnene var ment å tjene bare én person: Jeffrey Epstein og Jeffrey Epsteins seksuelle ønsker», sa Edwards. Det finnes tilfeller hvor andre menn har misbrukt Epstein-ofre, men en overgrepsring var det ikke, mener han.
Det er ingen tvil om at materialet som er offentliggjort av det amerikanske justisdepartementet, gir et sjokkerende innblikk i en elite som ser seg selv som hevet over demokrati og rettsvesen. Men når det gjelder Jeffrey Epsteins seksualforbrytelser, er det foreløpig lite som tyder på at Edwards tar feil.
Blant de lekkede dokumentene er omfattende kontakt mellom etterforskere i FBI og daværende statsadvokat Maurene Comey, som senere skulle bli sparket i Trumps utrenskninger av embetsverket. Der kommer det frem at den etterforskningen ikke fant bevis for at andre enn Epstein og Maxwell deltok i overgrepene. De siste ukene har flere antydet at Epstein kan ha samlet inn kompromitterende materiale på vegne av en etterretningsorganisasjon. Det kan hende, men i så fall har ikke FBIs etterforskere avdekket det.
Ennå er det ekstremt mange dokumenter som ikke er offentliggjort, og mange helt sentrale spørsmål som står ubesvart. Men det er et tankekors at en del av dem som vil advare om hvor alvorlig saken er, velger å så tvil om det faktiske bevismaterialet og motsier ofrenes advokat.
Det meste av den norske Epstein-journalistikken er god. En av grunnene til det er at den ikke er preget av den paranoide politiseringen som preger saken i USA. Et av problemene med jakten på noe helt ekstraordinært ondt som kanskje finnes der ute, i neste lekkasje, bak neste sladd, er at det stjeler oppmerksomhet og troverdighet vekk fra det saken utvilsomt avslører: En privilegert elite, som opphever politikkens vanlige motsetninger når de møtes seg imellom, og er mer lojale mot hverandre enn dem de skal representere. Milliardærer som mener at pengene deres hever dem over demokrati og lover. En kultur hvor unge kvinnekropper behandles som objekter som mektige menn kan bruke og kaste som det lyster dem. Dessverre er ingenting av dette særlig vanskelig å tro på.
***
Her er en video hvor Gedde-Dahl oppsummer analysen sin:
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse