Dagens verdensituasjon del 5 – en kikk på kart

Denne gjennomgangen blir en tanke mer uhøytidelig, og du kan gjøre hva du vil ut av det du leser her. Makthypotesen, eller aksiomet, som ligger til å grunn for konklusjonen min om at dette er viktig har følgende to faktorer:

1. at «ikke-politiske» organisasjoner og/eller uformelle organisasjoner eller strukturer har betydelig makt (slik som beskrevet i del 2),
2. at «gammel makt» fortsatt er «ny makt»: at gamle maktstrukturer fortsatt har makt i dag, men nå mye mer skjult bak i kulissene enn før. Et eksempel på «gammel makt» er kongedynastiene, eller noen av dem i det minste.

Jeg er helt sikker på at begge makthypoteser er fullstendig korrekte, men dette kan naturligvis gjerne debatteres.

Kampen om Tyskland

Først litt mer om «kampen om Tyskland», som jeg skrev om i starten av del 4. Det er en rekke grunner til at Tyskland er et svært viktig land, og én av grunnene er allerede nevnt av Friedman, Baaijen og andre: at Tyskland og Russland aldri må få smelte sammen i samarbeid og allianse, noe det Det Britisk-Amerikansk-Sionistiske Imperiet nå i dag stadig kjemper desperat for å forhindre. Imperiet er trolig fullstendig villig til å utløse/skape Tredje Verdenskrig for nettopp dette formål. For rent geopolitisk sett, vil en slik konstellasjon, med industrinasjonen Tyskland og den store råvare- og ressursnasjonen Russland, være uslåelig for en annen Imperie-rival.

Det er enda er en faktor – en som er ofte forbigått og underkjent – tenk hva slags kulturnasjoner disse to er, som motsats til den anglo-amerikanske plumpe McDonalds-kulturen Vesten i dag er infisert med. Dette ville også blitt en kulturell verdensmakt, med andre ord.

Man kan få forståelse av viktigheten av Tyskland ene og alene ved å se på kart, og dette kartet viser to aspekter ved Tysklands viktighet:

For det første er Tyskland viktig ene og alene ved sin geografiske sentrale plassering (i tillegg til at det er et stort land samt Europas største befolkning).

Men dette kartet er et religionskart, og «Kampen om Tyskland» som jeg nettopp nevnte viser seg her i sin historisk-religiøse avskygning. Tyskland er som eneste storland fullstendig delt mellom katolsk og protestantisk, en deling som springer tilbake fra 1500-tallet da det venetianske finansoligarkiet initierte splitt og hersk – i Europa i sin helhet, men spesielt inne selve Tyskland. Helt siden religionskrigene på 1500- og 1600-tallet, blant annet Trettiårskrigen, har det altså vært kriget iherdig om kontrollen over Tyskland, både geopolitisk og religiøst (og religiøst er toppen av makt, ikke glem det).

Europa «landet» til slutt i en ganske tydelig religiøs todeling. Men Tyskland ble altså aldri «landet».

I lys av dette er det ikke vanskelig å forstå hvorfor USA (frontfigur og «rambukk» for Det Britisk-Amerikansk-Sionistiske Imperiet) tok over Tyskland etter Andre Verdenskrig og etablerte en massiv militærstruktur der, med en rekke militærbaser m.m.. Grunnen til dette var naturligvis ikke frykt for at nazismen skulle vende tilbake; «aldri igjen»-narrativet er naturligvis sludder – men heller viktigheten av å kontrollere Tyskland generelt («kampen om Tyskland), samt hindre tilnærming mellom Tyskland og Russland spesielt, slik jeg beskrev mer i del 4.

Gamle dynastiske mønstre

Nå skal vi se på flere kart. Jeg gjentar: dette avsnittet vil bare gi mening hvis man tar inn over seg muligheten for at den reelle overordnede makten er langt utenfor, eller langt over, de politiske formelle kretsene, og det kan være greit å lese del 2 enda en gang før man leser videre her. Hvis man derimot faktisk ser verden slik at det er regjeringen/Stortinget, samt statsministeren/presidenten, som er den øverste makten i samfunnet vil det jeg nå skal vise fremstå som meningsløst.

The Order of the Garter:

Jeg starter med et fargekart – over de rojale medlemmene av denne ordenen:

The Most Noble Order of the Garter, ofte bare kalt Order of the Garter, er et eldgammel dynastisk brorskap eller ridderorden fra 1348; altså nesten 700 år gammel. Medlemmene av ordenen ledes av og inkluderer 8 toppmedlemmer av det britiske kongehuset, The House of Windsor, og overhodet for ordenen er den britiske monarken, som nå er Kong Charles.

For øvrig er det britiske kongehuset egentlig tysk, men det kan vi la ligge for nå.

Ellers består ordenen av den absolutte tyngste elite og aristokrati i Storbritannia og dette omfatter topp-adelen, bankfolk, etterretningssjefer, politikere m.m.. Men i tillegg blant annet følgende kongelige:

• Kong Willem Alexander av Nederland,
• Margrethe av Danmark, tidligere dronning av Danmark,
• Kong Carl XVI Gustaf av Sverige,
• Beatrix av Nederland, tidligere dronning av Nederland,
• Kong Harald av Norge (før han avgikk med døden. Haakon er kanskje allerede innlemmet som erstatter).

Legg merke til at lille Nederland har to rojale medlemmer her. «Lille» Nederland er ikke så ubetydelige likevel, som en nærmere kikk viser. Men konstellasjonen Storbritannia-Skandinavia-Nederland trer frem i kartet, og det blir ikke første gang.

Unntaket i mønsteret: Bourbon-dynastiet, ved den spanske monarken, er også representert i ordenen.

The Orders of Saint John:

Men Storbritannia har mer å by på i dette henseendet. The Most Venerable Order of the Hospital of Saint John of Jerusalem, ofte bare kalt The Order of Saint John, er en enda eldre dynastisk ridderorden, som har sprunget ut fra The Order of Knights of the Hospital of Saint John of Jerusalem, ofte bare kalt The Knights Hospitaller, eller på skandinavisk Johanitterordenen. Opprinnelsen er fra 1000-tallet. Denne organisasjonen er gigantisk på verdensbasis, uten at jeg kan utbrodere alt her. Hovedsetet for denne organisasjonen er i Storbritannia, men den har flere avdelinger, i en organisasjon med navn the Alliance of the Orders of Saint John of Jerusalem:

• Storbritannia,
• Tyskland,
• Nederland,
• Sverige,
• Finland,
• Frankrike,
• Ungarn,
• Sveits.

Slik ser dette ut i et fargekart hvis vi dropper Frankrike, Ungarn og Sveits:

Det Venezia-assosierte mønsteret (Nederland, UK, Frankrike, Sveits, Tyskland) er ikke poenget her, det er mer en kuriositet. Mer av betydning er nok heller at konstellasjonen Storbritannia-Skandinavia-Nederland igjen trer frem, men her er de i følge av også stormaktene Frankrike og Tyskland.

St. Olavs Orden:

Jeg skal si noen veldig få ord også om på den norske St. Olavs Orden. Ser man noe avskygninger av politikk tilknyttet denne ordenen?

De som får tildelt den øverste utmerkelsen (Storkorset) er blant annet de kongelige i Danmark og Sverige, og slik sett knyttes «det monarkiske» i disse skandinaviske monarkiene sånn sett sammen. Men kanskje mer interessant er hvem de ikke-kongelige mottakerne av Storkorset er. Da ser man ganske raskt at en gjenganger er statsledere i Baltikum.

Blant andre mottakere, blant politikere eller «tjenestepersoner» i storland som for eks. Tyskland og Italia, er et kjennetegn at disse ofte er fra toppskiktet innen bank, og ikke minst: de representerer utbyggingen av EU og for eks. innføring av euro-unionen. I tillegg er de nesten alltid krigshissere.

Hvem er mest involvert i imperiekrigen mot Russland?

Det er lov å bestride sammenhengene her, men det følgende er uansett et klart faktum: den nord-europeiske blokken Storbritannia-Skandinavia-Nederland-Tyskland-Baltikum er nøyaktig den samme som i dag på nasjonalt politisk nivå representerer sterkest og mest ivrig involvering i den allerede pågående krigen mot Russland samt forsøkene på å få denne til å bli en varm storkrig/Tredje Verdenskrig.

Kartene jeg har vist med denne nord-europeiske blokken er ikke bare sterkt sammenfallende med landene som er mest ivrig for å få til storkrig, det er nærmest identisk med kartet for den britisk-ledede militæralliansen Joint Expeditory Force (JEF), se bare her:

Vi kan sette sammen alle kartene ved siden av hverandre:

Dette er altså henholdsvis religionskartet, kartet over the Order of the Garter (uten unntaket Spania), The Aliance of the Order of St. John (uten unntakene Frankrike, Ungarn og Sveits) og landene i militærsamarbeidet JEF.

Storbritannia, Nederland og Skandinavia går igjen i alle.

Imperiet slår store sprekker

Som avslutning må jeg sie noe om sprekkene i dagens imperium. Jeg påpeker i del 4 hvordan USA og Storbritannia egentlig er bitre rivaler, og nærmest fiender, på nasjonalt og geopolitisk nivå, samtidig med at eldgamle bank- og finansstrukturer (mis)bruker begge land som hegemonisk infrastruktur (spesielt USA) i en imperie-struktur sammen med Israel. Dette imperiet sprekker opp i disse dager, og er trolig i en slags kollapsfase, og rivaliseringen og fiendeskapet mellom USA og Storbritannia kommer til syne for dem som har øyne å se med. Se for eks. på dette oppslaget på Inyheter fra oktober 2026:

Og så flere kart, og dette kartet er fra Inyheter selv:

Kan det blir mer tydelig?

USA prøver å skape «sin egen indre» NATO-allianse, mens britene har skapt sitt JEF i sin egen nord-europeiske blokk, som står utenfor NATO. På nasjonalt, eller geopolitisk plan, prøver de to store rivalene innad i Imperiet og ta posisjon i førersetet både innenfor og utenfor NATO-strukturen og å få begge hendene på rattet i storkrigen som seiler opp. Spørsmålet er om denne oppsprekkingen og rivaliseringen stanser eller minker hvis demokratene tar tilbake den politiske (teater-)scenen i USA igjen.

Men Norge, uansett hvem som sier hopp, hopper naturligvis. Og vi hopper høyt, mye og ofte også – alltid.