Dagens verdensbegivenheter del 4 – geopolitikk i lys av imperiehistorie

For å forstå verdens begivenheter må man som nevnt forstå historie. I tillegg er det helt avgjørende å forstå det som Baaijen så godt beskriver i del 2, illusjonen om nasjonalstatens suverenitet. Jeg skal i denne og de neste delene ta viktige uttrekk fra del 1, del 2 og del 3 og utbrodere med mine egne betraktninger.

Jeg skal starte med noe ekstremt viktig fra del 1, hvor den innflytelsesrike innsideren og geostrategen George Friedman sier noe særdeles viktig rett ut:

USA har hatt en fundamental interesse – som vi har utkjempet kriger for (første og andre verdenskrig samt den kalde krigen) – knyttet til forholdet mellom Tyskland og Russland; dette fordi de, dersom de står samlet, utgjør den eneste kraften som kan true oss, og vi må sørge for at dette ikke skjer.

På det geopolitiske nivået (som ikke er det øverste nivået) er dette omtrent alt hva det handler om: Russland og Tyskland må aldri «finne sammen», for da vil dagens hegemon, det Anglo-Amerikansk-Sinionistiske Imperiet, spille annenfiolin. Dette er av ekstrem viktighet, og er en av de viktigste linsene man må se dagens begivenheter gjennom. Men dagens situasjon er skremmende parallell med situasjonen som utløste Første Verdenskrig, noe jeg kommer tilbake til.

På det geopolitiske plan har det altså vært et kardinalpunkt for hegemonen i over omtrent 150 år å hindre Russland og og Tyskland å finne sammen, og dette var både hovedårsaken for Første Verdenskrig samt dagens forsøk fra Nord-Europa på å skape Tredje Verdenskrig. Friedman påpeker det krystallklart, som nevnt, men det er også viktig å forstå disse begivenheten i lys av forståelsen av imperiene, for å sette konteksten.

Litt imperiehistorie

De øverste maktstrukturene, som det er liten tvil om at må være bank- og finansstrukturene, bruker forskjellig type infrastruktur som styrings- og kontrollmekanisme. Dette er infrastruktur som lovverk og jurisdiksjon, men også internasjonale organisasjoner som FN, NATO, EU, Verdensbanken, IMF, WHO, Bilderberg Group, Club of Rome, Trilateral Comission m. fl. I tillegg bruker de også nasjonalstatens infrastruktur, alt dette presist beskrevet av Baaijen i del 2. Men denne styringsmodellen krever en nasjonalstats-hegemon, som via sine vasaller, utgjør et imperium. Slike imperier har en tendens til å vare omtrent i 200-300 år, og derfor flytter de øverste maktstrukturene (bank- og finanskjernen) også sitt tyngdepunkt, eller hovedbasen sin, med omtrent samme syklus.

Jeg må her presisere at det naturligvis ikke bare er én eneste, og avgrenset, maktbastion eller struktur i toppen. Det er naturligvis rivaliserende fraksjoner, og det varierer gjennom historiens løp hvilke som har mest innflytelse, og hvor. Det finnes altså flere nyanser enn det jeg har plass til å utbrodere her.

Venezia-Imperiet:

Jeg skal prøve å gjøre dette kort, men dette avsnittet er viktig.

Venezia-imperiet er et bemerkelsesverdig unntak på et Imperiums levetid, for dette imperiet varte fra 700-tallet til 1796, noe som er eksepsjonelt lenge. Men sin virkelig dominerende epoke hadde det omtrentlig i perioden 1000-1300, altså også det en varighet på ca 300 år.

Venezia-oligarkiet hadde i Sen-Middelalderen sine tentakler inn mange plasseri, spesielt inn i Frankrike, Sveits og deler av Tyskland. Men fra 1509, hvor de nesten ble utradert i The League of Cambrai, ble en slags «imperieemigrasjon» bestemt, og de flyttet seg i en lang prosess til Nord-Europa, slik Baaijen nevner kort i del 2, hvor de slo leir i Nederland og England.

I prosessen med å flytte seg nordover klarte de å manipulere frem en katastrofal periode med en krig i Europa. Uten at jeg kan gå inngående inn på dette her er det viktig å nevne at Venezia-oligarkiet var en drivende krav bak sceneteppet for den lutherske revolusjonen og det påfølgende religiøse skisma, og de var like fullt en drivende kraft bak de katastrofale religionskrigene som herjet Europa i nesten 200 år, blant annet Trettiårskrigen på første halvdel av 1600-tallet. Venezia var svært aktive bak Calvinistene i Sveits og Hugenottene i Frankrike. Konseptet og aktiviteten var ikke ideologisk motivert, men «splitt og hersk». Faktisk var det finansielle Venezia-oligarkiet dypt involvert både bak reformasjonen og den katolske motreformasjonen! Splitt og hersk i storskala, altså.

Det viktigste du skal trekke ut av alt dette: det finansielle Venezia-oligarkiet var mestere i å manipulere frem kriger (hvor vasaller eller andre rivaler tok mesteparten av støyten) for å redde seg selv, eller selv komme i bedre posisjon.

Virker dette kjent? For ja, dette finansielle imperiet ble som sagt implantert først i Nederland og deretter i England, og inn i det som ble det nye imperiet; Det Britiske Imperiet.

Det Spanske Imperiet:

Også dette imperiet hadde en topperiode på ca 200 år, selv om dets historiske periode varte en del lenger. Toppen deres må sies å ha vært siste halvdel av 1500-tallet, etter at at Ferdinand II av Aragon og Isabella av Castilla forente seg både ekteskapelig og herskermessig et hundreår tidligere. Dette imperiet ble for øvrig heftig infiltrert av venetiansk-genovesisk oligarki og finans (Venezia og Genova var gjennom historien vekselsvis allierte og rivaler).

Habsburg-Imperiet:

Det Tysk-Romerske Keiserriket, som kan sees på som et Sentral-Europeisk Imperium med dominerende makt i lange perioder, ble dominert av Habsburg-dynastiet i omtrent 300 år. Det Spanske Imperiet ble også styrt av Habsburg-dynastiet i lange perioder. Habsburg-imperiet ble heftig forsøkt infiltrert og manipulert av Venezia-imperiet, med tidvis hell, siden Venezia og Habsburg (Keiserriket samt Det Spanske Imperiet) var voldsomme rivaler.

Det Hollandske og Britiske Imperiet:

Baaijen nevner dette i sin gjennomgang i Del 2. Noen ser på dette som et sammensmeltet imperium, The Anglo-Dutch Empire, mens andre ser på det som to etterfølgende faser.

Etter Venezias nesten-utslettelse i The League of Cambrai i 1509 er det som nevnt ganske tydelig at det venetianske finansielle oligarkiet så seg nødt til å bytte husvert. Utover 1500-tallet og starten av 1600-tallet slo de rot i Nederland og spesielt Amsterdam, før en neste fase ble etableringen i Storbritannia. Etter en turbulent fase i denne prosessen gikk Storbritannia ut som «storebror», og Det Britiske Imperiet fikk sin omtrent 200-årige hegemon-periode. Ekstremt viktig for denne dominanseperioden var for øvrig den gigantiske korporasjonen The British East India Company.

Det Britisk-Amerikanske-Sinionist-Imperiet:

Utover 1800-tallet stiger flere rivaler til Det Britiske Imperiet fram, blant annet USA, Det Russiske Imperiet og ikke minst Det Tyske Keiserriket. Britisk makt og finans prøvde lenge å infiltrere og ta over USA. I Den Amerikanske Borgerkrigen (1861-1865) lyktes de nesten, men USA reddet seg med en nødskrik. (Blant annet fordi Tsaren av Russland reddet dem ved å gripe inn med sin flåte).

Rundt år 1900 knaket Det Britiske Imperiet virkelig i forføyningene, og det skyldtes flere ting. For det første har imperium-ideologien hos bank- og finansoligarkiet en parasittisk karakter; det konsumerer og ødelegger opp sin egen vert, slik at etter en periode på 200-300 år er verten så råtten at den kollapser. Se bare på USA i dag; verdens-hegemon, men likevel i stor grad «et galehus» hvor store deler av befolkningen bor på gaten eller under fattigdomsgrensen, er overvektige og usunne som nesten aldri har sett før i historien, er fullstendig neddopet med narkotika og «Big Pharma», og kulturelt sett totalt bakstreversk. De er verdensledende, men gir verden krig, McDonalds.mat, Coca Cola og dårlig popmusikk. Nesten ingen steder kommer den selvfortærende parasittiske faktoren mer tydelig frem enn i dagens USA.

Men en annen viktig grunn til britenes desperasjon på slutten av 1800-tallet og rundt år 1900 var ikke bare egen isolering og svakhet, men like mye fremgangen i USA, Det Russiske Keiserriket og ikke mist: Det Tyske Keiserriket. Det Tyske Keiserriket hadde seilte opp som den store rivalen, og enda verre: det var tilnærming mellom Tyskland og Russland (i tillegg til USA).

Dette var en utvikling som for enhver pris måtte stoppes, for en slik allianse ville være døden for britenes posisjon.

Første Verdenskrig:

Jeg må nevne noe kort om Første Verdenskrig. Konstellasjonen og alliansen Tyskland-Russland-USA ville vært det fullstendige nådestøtet for det vaklende Det Britiske Imperiet. Jeg har ikke her anledning til å utbrodere rikt hvordan Storbritannia skapte Første Verdenskrig, men kort fortalt: over en periode fra rundt 1900 til 1914 jobbet britene frenetisk med å splitte opp europeiske fastlands-allianser, samt europeisk-amerikanske allianser, og til slutt klarte de selv å danne alliansen Frankrike-Storbritannia-Russland; Trippelententen, mot Tyskland. Slik ble Tyskland smadret i storkrigen, men de andre rivalene (Frankrike og Russland) ble også svekket – vinn-vinn altså i beste britisk-venetiansk ånd. Kong Edward VII, historiens mest «politiske» monark, i egen person samt de nyetablerte Round-Table-gruppene hos det britiske oligarkiet var helt essensielle i britenes lange prosjekt med å skape Første Verdenskrig.

I tillegg – utover 1900-tallet lyktes britene endelig å infiltrere USA skikkelig, uten at jeg her har rom til å utbrodere dette i denne gjennomgangen. Svært sentralt var overtakelsen av spesielt amerikansk presse, noe som kanskje kunne fortjent en egen gjennomgang. Det er i denne fasen det kan sies at det Anglo-Amerikanske Imperiet blir skapt. Det er også ganske tydelig at det i så måte har vært en strategi om at USA skal stå fremst og synlig som den «brutale oksen» ute på verdensscenen, hvor de plyndrer og terroriserer alt de kommer over – og dermed også naturligvis får all skylden for elendigheten. I denne imperium-konstellasjonen er britene mer den grå eminensen i bakgrunnen.

Men det forferdelige Israel-prosjektet er også en brikke i dette, og fremveksten av den katastrofale sionismen er viktig. Etter hvert er det tydelig at sionisme-strukturen er sammensmeltet med og infiltrert inn i både Storbritannia og USA. Etter min mening er derfor at benevnelsen Det Anglo-Amerikansk-Sionistiske Imperiet, som også flere ande bruker, det mest treffende per i dag.

USA vs. Storbritannia:

Når det gjelder bestrebelsene for Tredje Verdenskrig avviker mitt syn fra Baaijens, hvor sistnevnte i del 1 beskriver hvordan dagens Imperium ikke er i full kollaps, og heller ikke strever etter å skape storkrig, men heller kanskje forsøker å integrere seg selv i Eurasia – i den omvendte Mackinder. Dette er svært interessant, og man kan se spor av det på overflaten den dag i dag, men jeg er ikke sikker på at alle aspekter av Baaijens påstand er 100 % riktig.

Jeg mener følgende er tilfellet: For det første er det trolig en faktisk storkollaps på gang. Videre – USA og Storbritannia, selv om de er i en Imperium-fusjon på øverste (eller dypeste) nivå, er rivaler, nesten fiender, som nasjoner. Det Demokratiske Partiet i USA er kontrollert av denne britisk-vestlige maktbastionen, mens Det Republikanske Partiet er meget sterkt kontrollert av katolske og sionistiske maktbastioner. Det er fullt mulig at Trump-administrasjonen gjennomfører, eller forsøker å gjennomføre, en løsrivelse fra Storbritannia og dets oligark-tentakler nå samtidig med en integrering i Eurasia (slik som Baaijen hevder), mens demokratene i USA og britene på sin side parallelt like fullt forsøker på skape Tredje Verdenskrig mot Russland (slik som jeg hevder).

Og ja, da er det i så fall flere rivaliserende elite- eller maktbastioner på et visst nivå, som jeg også nevnte lenger opp, men disse strukturene er forent i de store linjene helt i toppen, noe jeg kommer tilbake til i senere del.

Dagens situasjon:

Hva har alt denne imperiehistorien med dagens situasjon å gjøre?

Jo, per i dag er Det Anglo-Amerikanske (-Sionistiske) Imperiet trolig på vei til sin imperiale endestasjon, altså antakeligvis inne i en kollapsfase. Men husk, på den store historiske scene kan en kollaps spille seg ut over 10-15 år, minst, det er ikke noe som skjer på noen uker.

På samme måte som Venezia hadde sin krise og var på randen av utslettelse ved krigene i The League of Cambrai i 1509, og slik Det Britiske Imperium hadde sin krise og en beslektet «League of Cambrai»-situasjon rundt 1900 – og dermed skapte Første Verdenskrig for å redde seg – på samme måte har dagens Britisk-Amerikansk-Sionistiske Imperium nå sin League of Cambrai-situasjon.

Og når det kommer en «League of Cambrain»-situasjon blir det stort sett alltid katastrofale storkriger.