I skrivende stund 7 april 2026 er følgende klart:

1. Smitte finnes ikke.
2. Virus finnes ikke.
3. Pandemier finnes ikke jfr 1.
4. Vaksiner beskytter ikke mot sykdom jfr 2.
5. De såkalte vaksinene, brukt under covid, ble utviklet på uregulerte forsvarskontrakter i militærprosjektet Warp Speed.
6. De såkalte vaksinene, brukt under covid har så langt tatt livet av ca 20.000 nordmenn og tar fortsatt liv.
7. Sjefen for Warp Speed, Donald Trump, truer akkurat nå med å bruke atomvåpen etter å ha startet en uprovosert krig.
8. De fleste sentrale aktørene i tilretteleggingen av COVID, «globalhelsevennene» til Mette Marit og Epstein, er kompromitert av «Epstein filene».
9. Covid var en fabrikert krise. jfr 1,2,3,7,8

Smittevernloven må forkastes i sin helhet.

Pkt 1 er tilstrekkelig med 2-9 som tilleggsbegrunnelser.

Fristen for å svare på høringen er 23.59 8 april.
Du kan svare her(1)

(1) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-ny-lov-om-vern-mot-smittsomme-sykdommer-mv.-smittevernloven/id3122004/

Innlegget Høring ny smittevernlov dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Den absurde saken fra Randaberg, her er saken omtalt i Stavanger Aftenblad, er godt forklart av Siri Hermo, og vi har fått lov å publisere den.

De 481 sykkelplassene på Randaberg

Av Siri Hermo

Et dypdykk i den politiske gravingen. Når nyheten om at den nye Coop Mega på Randaberg må grave ut en kjeller med plass til 481 sykler treffer oss, er det lett å riste på hodet. Det høres absurd ut at en butikk som i dag knapt fyller et stativ med ti plasser, nå skal ha nesten fem hundre. 

Men dette handler ikke om dagens behov – det handler om en streng marsjordre fra det internasjonale politiske systemet.

Her er de usynlige trådene som fører fra Randaberg sentrum og helt til Brussel og FN:

Protokoll 31: 

Den glemte «hovedveien» fra EU. Mange tror at EØS-avtalen bare handler om handel med fisk og olje. Men gjennom det som kalles Protokoll 31, har Norge frivillig koblet seg på EUs omfattende miljø- og klimapolitikk. Denne protokollen er selve «røret» som frakter EUs ambisjoner direkte inn i norske kommuner. 

Den forplikter oss til å samarbeide om det «grønne» skiftet og følge EUs standarder for alt fra bygningskrav til utslippsfri transport. Når Randaberg må bygge 481 sykkelplasser, er det i praksis Protokoll 31 som sitter i førersetet på gravemaskinen.

Bygningsenergidirektivet (EPBD):

Gjennom EØS-samarbeidet er Norge forpliktet til å følge EUs bygningsenergidirektiv. Dette direktivet stiller nå konkrete krav til antall sykkelparkeringsplasser per kvadratmeter i alle nye næringsbygg og boligblokker. Siden prosjektet på Randaberg kombinerer butikk med over 100 leiligheter, utløser dette de matematiske formlene i Brussel. 

Utbyggeren har ikke noe valg; å bygge færre plasser ville i teorien vært et brudd på de harmoniserte tekniske forskriftene (TEK) som Norge har importert.

FN, Agenda 2030 og «Smartbyen»:

Norge har signert FNs bærekraftsmål (Agenda 2030). Spesielt Mål 11 (Bærekraftige byer) krever at vi bygger nabolag der bilen blir overflødig. Strategien kalles «Infrastruktur først»: Man bygger de 481 plassene i dag, slik at de som flytter inn i fremtiden ikke skal ha noen unnskyldning for å eie bil. 

Dette kobles direkte til konseptet om «Smartbyen», der sykkelkjelleren fungerer som et digitalt knutepunkt med app-styrte låser, felles el-lastesykler og ladeinfrastruktur styrt av intelligente systemer.

Statsforvalteren fungerer som en lojal kontrollør:

Statsforvalteren i Rogaland fungerer som statens vaktbikkje for at disse internasjonale avtalene faktisk blir gjennomført lokalt. Deres jobb er ikke å vurdere om Randaberg trenger 481 plasser i dag, men å sikre at «Nullvekstmålet» overholdes. Dette er en politisk avtale som sier at biltrafikken ikke skal øke selv om befolkningen vokser. 

For å nå dette målet, tvinges utbyggere til å prioritere sykkelen – uansett hvor tomme dagens stativer måtte være.

Når man graver ut den enorme sykkelkjelleren på Randaberg, graver man ikke bare et hull i jorda; man graver ut fundamentet for en ny samfunnsmodell. Det som ser ut som et isolert «tullevedtak», er i realiteten det fysiske sluttproduktet av Protokoll 31, EUs-rettsakter og globale bærekraftsmål.

Problemet er det enorme gapet mellom de visjonære planene på papiret i Brussel og den faktiske hverdagen til folk i Rogaland. Mens byråkratiet feirer de 481 plassene som en seier for klimaet, er det de lokale utbyggerne – og til slutt kundene og boligkjøperne – som sitter igjen med regningen for en fremtid myndighetene har bestemt at vi skal ha.

Det planlagte prosjektet på Randaberg med 481 sykkelparkeringsplasser under bakken innebærer betydelige kostnader og ringvirkninger for både utbygger, beboere og lokalsamfunnet. Å bygge sykkelparkering i en utgravd kjeller er drastisk dyrere enn tradisjonelle stativer på bakkenivå.

Estimater for underjordiske parkeringsanlegg i Norge ligger ofte rundt 300 000 kr per biloppstillingsplass. Siden man får plass til omtrent 8–10 sykler på arealet til én bil, kan man anslå en ren byggekostnad på 30 000 – 40 000 kr per sykkelplass. For 481 plasser kan dette utgjøre en investering på mellom 14 og 20 millioner kroner utelukkende for sykkelparkeringen. Utgraving i løsmasser koster typisk mellom 500 og 1 500 kr per kubikkmeter.

Med 481 plasser kreves et betydelig volum som må fjernes, noe som øker prosjektets CO2-avtrykk og transportbelastning i anleggsperioden.

Konsekvenser for lokalbefolkning og boligkjøpere:

-Høyere boligpriser: Kostnadene ved slike rekkefølgekrav veltes normalt over på de 100 planlagte leilighetene. Dette kan gjøre boligene betydelig dyrere for unge og førstegangskjøpere.

-Redusert bilparkering: Antall bilplasser reduseres fra over hundre til rundt 90. Dette kan skape utfordringer for barnefamilier og eldre som er avhengige av bil for storhandel, til tross for nærheten til sentrum.

Konsekvenser for næringsliv og butikk:

Endret kundemønster: Mens syklister ofte handler oftere, handles det mindre per gang sammenlignet med bilister.

For en storbutikk som Coop Mega kan reduksjonen i bilplasser påvirke omsetningen fra kunder som foretar store ukeshandlinger.

Konkurransefordel eller ulempe?:

Butikken kan miste kunder til andre sentre med bedre biltilgjengelighet, men kan samtidig tiltrekke seg de over 35 % av befolkningen som bruker sykkel aktivt i sommerhalvåret.

Konsekvenser for kommunen:

Politisk storm:

Saken har allerede skapt «storm i kommentarfeltet» og kritikk fra lokale politikere som mener kravene er «direkte frakoblet» virkeligheten på Randaberg. Vedtaket setter en standard for all fremtidig sentrumsutvikling i Randaberg, der utbyggere må prioritere kostbar sykkelinfrastruktur for å få godkjent sine prosjekter.

Jussen:

Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked. Det indre markedet er basert på et felles regelverk med lik praksis. De fire frihetene – fri flyt- utgjør kjernen i det indre markedet, fri bevegelse av varer, tjenester, personer (arbeidskraft) og kapital mellom medlemslandene. En forutsetning for å opprettholde våre rettigheter i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen.

I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen. Allerede fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare.

Dette kalles forvirkninger.

I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese at:

Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave DEN FREMTIDIGE VIRKNINGEN av en rettsakt vil dette kunne påtales av ESA (EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen. På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter PLIKTER å følge EØS-avtalen. Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.

Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.

Videre legger artikkel 7 i protokoll 1, føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin NASJONALE LOVGIVNING ved innføring.

Disse er selvfølgelig bindende.

(St.prp. nr. 100, 91/92), her fra regjeringens side. Sak C-129/96 viser at Norge er PÅLAGT en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både FØR og ETTER at lover vedtas i Norge.

Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonale lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom. I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet». Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres. Avtalen eter på seg, blir kun større på godt norsk, der vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU.

-Litt sånn som når neste oppdatering er klar på din smart-telefon, så bare oppdaterer og aksepterer du.

Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling. For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har FORRANG foran NORSKE avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2)

Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.

Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde. I des. 2023 sikret et bortimot samlet Storting total forrang. Nå har vi det sort på hvitt at EU bestemmer. Det finnes INGEN hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter kan kun reverseres når EØS avtalen er sagt opp.

Derimot finnes det hjemmel for oppsigelse av EØS avtalen, slik at makta igjen kan komme tilbake til det norske folket.

«Fun facts»:

Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.

Vår lojalitetsplikt til EU har altså vært der fra start og er førende for hele avtalen:

Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare. Det gjelder også det som kommer i fremtiden. Lojalitetsplikten, samt et dynamisk og ensartet EØS setter i realiteten vårt handlingsrom sjakk matt.

Det finnes ikke.

Veto eller reservasjonsrett:

Det er kun EU som kan legge ned veto. Altså stoppe en bestemmelse. Vi kan på papiret bruke vår reservasjonsrett. Bruk av reservasjonsretten bryter derimot med vår førende lojalitetsplikt til EU, for den setter EUs ønsket resultat i fare, og gir traktatbrudd. Reservasjonsretten er kun et ord på et papir for å holde det norske folk i ro, for det gir inntrykk av valgmulighet, der det intet finnes.

Handlingsrommet er det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett bevares i møte med EUs krav. Det manglende handlingsrommet via EØS avtalen, gjør nå at vår hverdag detaljstyres fra Brussel, på alle områder. Våre folkevalgte har-med viten og vilje-vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den sies opp.

Planen går tilbake til 40 tallet, der våre på tinget skal sikre at den følges. Vi har altså ikke rød, grønn eller blå politikk i Norge. Selv om styrt norsk presse og våre folkevalgte presenterer det slik.

Vi styres juridisk fra EU, via EØS avtalen.

-jussen gjelder alle parti

-uansett hvem som sitter i statsministerstolen.

-uansett samarbeid på tinget.

Innlegget Når klimaagenda 2030 trumfer alt – via EØS og EU dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Foreningen Lov og Helse kom tilfeldigvis over følgende tekst, skrevet av Siri Hermo. Etter å ha lest den, spurte vi om vi kunne få publisere den. Vi har valgt å lage en overskrift og skrive en liten innledning til teksten

Den Norske Grunnloven ser ut til å få en stadig mer symbolsk karakter. Bestemmelsene i § 1 og § 2 om at Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike og at Grunnloven skal sikre demokratiet. Gro Harlem med følge av blant annet Jonas Gahr Støre undertegnet en intensjonsavtale og ga på vegne av Regjeringen sin formelle godkjenning og anbefaling om å melde Norge inn i EU, på Korfu den 24. juni 1994. Da folket sa nei i folkeavstemmingen fem måneder senere, sto vi igjen med EØS avtalen som var utarbeidet allerede i 1992 og ble implementert med EØS-loven som trådte i kraft med EØS-avtalen den 01.01.1994. Etter lovens § 2 går EØS-avtalen foran fremtidige lover og samtlige forskrifter ved motstrid med EØS-avtalen. Det fratok Norge selvråderett, med overnasjonal og ikke demokratisk styring fra EU. Noe som bare ville vært forsterket og med en minimal ubetydelig påvirkningskraft ved et eventuelt medlemskap.

Artikkelen som følger relaterer seg et oppslag i Bondebladet.

EØS, EU og Norsk landbruk

Av Siri Hermo

Dette eksempelet fra Bondebladet viser den ekstreme kontrasten mellom norsk landbruk og det industrielle landbruket i EU. Når en enkelt fjøstomt er større enn hele arealet til en norsk gjennomsnittsgård, er det et tydelig tegn på den strukturelle ensrettingen som nå skjer.

Slik henger dette industrilandbruket sammen med de store linjene:

-EØS og Artikkel 19 (Markedspresset). Gjennom EØS-avtalens artikkel 19 er Norge forpliktet til en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer. Når norske bønder skal konkurrere mot melk fra europeiske gigantfjøs som melker 600 kyr i timen, har de ingen sjanse på pris. For å overleve dette importpresset, tvinges norske bønder til å bli færre og større. Dette fører til at landbruket forsvinner fra distriktene og samles i områder som Trøndelag og Jæren.

-Agenda 2030 (Bærekraftsmålene).

Her oppstår det et paradoks i FNs Agenda 2030:

-Mål 2 (Utrydde sult/Matsikkerhet): Store industrigårder i EU argumenterer med at de er mest «effektive» for å sikre billig mat til verden.

-Mål 15 (Liv på land): Industrilandbruket ødelegger det biologiske mangfoldet og kulturlandskapet som det småskala, norske landbruket opprettholder.

-Mål 12 (Ansvarlig forbruk og produksjon): Ved å flytte produksjonen til gigantiske enheter i Europa, bryter man målet om lokal, kortreist matproduksjon, noe som svekker den nasjonale beredskapen.

-EUs Klimapolitikk (Green Deal / Farm to Fork). EUs klimapolitikk, som Norge følger via Protokoll 31, premierer ofte det som ser ut som «utslippseffektivitet» på papiret:

-CO2 per liter melk: Et gigantfjøs kan i teorien vise til lavere utslipp per produsert liter melk enn en liten gård i en norsk fjordarm, fordi de har stordriftsfordeler på energi og fôr.

-Tap av naturverdier: Det som ikke regnes med i EUs klimaregnskap, er verdien av at norske kyr holder utmarka i hevd og binder karbon i jorda gjennom beite.

Når EU-direktivene prioriterer rene utslippstall, taper den norske driftsformen.

-Det bryter med den norske landbruksmodellen basert på familiebruk.

-Det er umulig å opprettholde dyrevelferd på norsk nivå når 600 kyr skal gjennom systemet hver time.

-Det fører til en økonomisk fastlåsing (gjeld) som gjør bonden til en slave av systemet og banken.

Gigantfjøsene i EU er det «ideelle» resultatet av et fritt marked uten tollvern. For Norge betyr denne utviklingen at vi enten må

-akseptere at landbruket legges ned i store deler av landet,

-bruker de juridiske unntakene i EØS-avtalen for å beskytte oss – noe norske politikere så langt har vært redde for å gjøre….

-Eller rett og slett sier opp denne avtalen som snart har kjørt Norge over stupet…

Juridisk og politisk er en oppsigelse av EØS-avtalen den eneste måten å koble seg helt av EUs energi- og klimapolitikk på.

-Oppsigelsesmekanismen (Artikkel 127). EØS-avtalen har en innebygd «utgangsdør».

-12 måneders frist: Norge kan si opp avtalen med ett års varsel.

-Full selvråderett: Ved en oppsigelse vil ikke lenger Protokoll 31, ETS2 [klimakvoter], Fornybardirektivet eller Artikkel 19 (landbruksimport) være bindende for Norge.

Stortinget får tilbake full makt over drivstoffavgifter, strømpriser og konsesjoner til vindkraft.

-«Gullkortet» og risikoen. Argumentet for å si opp avtalen er at Norge sitter på ressursene EU desperat trenger i sitt «grønne» skifte. (gass og kraft, mineralet etc.). EU må uansett kjøpe gassen vår, så vi kan diktere betingelsene selv via en vanlig handelsavtale.

Hva skjer med landbruket og naturen? Uten EØS-avtalen kan Norge:

-Gjeninnføre fullt tollvern for landbruksvarer uten press fra Artikkel 19. Dette ville stoppet sentraliseringen og importen av billigmat fra gigantfjøsene i EU.

-Stoppe utbyggingen av vindkraft som er drevet av EUs fornybarmål, og heller prioritere norsk natur og lokalt selvstyre.

Politisk «fastlåsing»

Selv om det juridisk sett er enkelt å si opp avtalen, er det politisk svært vanskelig når minst 140 av de på tinget har sin lojalitet til fremmed makt -EU. En oppsigelse av EØS-avtalen ville løst de juridiske flokene med drivstoffavgifter, vindkraft og landbrukspress over natten. Spørsmålet som splitter Norge, er om vi er villige til å ta den økonomiske usikkerheten det medfører for å få tilbake den nasjonale kontrollen over ressursene våre.

Til refleksjon:

Markedsadgang er verdiløs hvis produksjonskostnadene gjør at Norge ikke har varer å selge….

Her er den brutale sammenhengen mellom jussen og den industrielle virkeligheten:

-Industrien dør «innenfra». Norsk kraftkrevende industri (aluminium, gjødsel, kjemisk industri) ble plassert i Norge kun fordi strømmen var billigere her enn i resten av verden.

Dette kompenserte for:

-Høyt lønnsnivå.

-Lange transportavstander til markedene i Europa.

-Høye kostnader ved å drive i et værhardt land.

Når EØS-avtalen og energiunionen (gjennom ACER og de ulike energipakkene) fjerner prisforskjellen mellom Norge og Tyskland, forsvinner selve eksistensgrunnlaget for disse fabrikkene.

-Markedsadgang vs. Tollmurer:

Politikerne frykter at uten EØS vil EU legge toll på varene våre. Her bør snart fornuften kobles på: Hvis strømregningen til et smelteverk øker med 500 millioner kroner i året på grunn av europeisk prissmitte, er det et langt større tap enn en tollavgift på 2–4 %. Resultatet blir at bedriften flagger ut til land med enten lavere lønninger eller mer stabil, nasjonalt kontrollert kraft (som f.eks. USA, Midtøsten eller Kina). Det hjelper ikke at Norge har «tollfri tilgang» til EU når fabrikken er borte.

-Jussen som hindrer «Særnorske» løsninger: Gjennom EØS-avtalens regler om statsstøtte, har Norge svært begrensede muligheter til å hjelpe industrien med strømprisen:

-Vi kan ikke gi industrien «billig strøm» direkte fra staten, da dette regnes som ulovlig subsidiering som vrir konkurransen i det indre markedet.

-Vi er låst til EUs modeller for CO2-kompensasjon, som nå strammes inn som en del av EUs klimapolitikk.

-«Grønnvasking» av industriutflagging:

En del av den «syke klimapolitikken» jeg har fokusert på i flere innlegg nå, er at når en norsk fabrikk legges ned fordi strømmen er for dyr, ser det bra ut i det norske utslippsregnskapet (Protokoll 31). Utslippene i Norge går ned, og politikerne kan si at vi når målene: Mens selve varen blir produsert i et land med kullkraft i stedet, og norske arbeidsplasser er tapt for alltid. Logikken i dagens politikk henger på greip kun hvis man antar at markedstilgang er viktigere enn produksjonsevne. Ved å ofre det nasjonale konkurransefortrinnet (kraften) for å beholde medlemskapet i det indre markedet, risikerer Norge å ende opp som en nasjon som kun eksporterer råvarer (gass og strøm) mens industrien og landbruket legges ned. Det som presenteres som «grønn omstilling», fungerer i praksis som en økonomisk slegge mot det tradisjonelle norske landbruket.

Her er de tre viktigste grunnene til at det oppleves som et angrep mot landbruket:

-Investeringsfellen (Teknologikrav). Mange av de «grønne» tiltakene som kommer via EUs «Farm to Fork»-strategi og norske klimamål, krever enorme investeringer:

-Krav om utskifting av maskinpark til fossilfritt,

-nye løsninger for gjødselhåndtering og -dyrevelferdsreformer (som løsdriftskrav). For et lite eller mellomstort bruk med moderat omsetning er det umulig å forsvare lån på mange millioner kroner. Kun de største industribrukene har volumet som trengs for å betjene denne gjelden.

-Utslipp per enhet vs. Naturverdi. EUs klimapolitikk (gjennom Protokoll 31) måler effektivitet i «CO2-utslipp per liter melk eller kilo kjøtt». Et industribruk med 600 kyr i et lukket anlegg kan kontrollere fôr og metanutslipp matematisk mer «effektivt» enn en bonde som har kyrne på utmarksbeite. Selv om beitebruk er mer bærekraftig for biomangfoldet og beredskapen, kommer det dårligere ut i de standardiserte klimaregnskapene fra Brussel. Småbruket blir dermed stemplet som «klimaversting» på papiret.

-«Den grønne skatten» på matproduksjon.

Når drivstoffavgiftene økes (som med ETS2 og de planlagte økningene i statsbudsjettet), treffer det landbruket dobbelt:

-Driftskostnader: Traktoren må gå uansett, og matproduksjon i Norge krever transport over lange avstander.

-Konkurransekraft: Siden vi gjennom EØS-artikkel 19 har åpnet for mer import, kan ikke den norske bonden bare øke prisene sine for å dekke de grønne avgiftene. Da velger forbrukeren heller den billige importmaten fra EU-gigantene som har lavere energikostnader. Jeg tør påstå at «bærekraft» brukes som et verktøy for å tvinge frem en industriell modell. Ved å gjøre kravene så dyre at bare de største overlever, sikrer man en sentralisert produksjon som er lettere å kontrollere og regulere for myndighetene, men som samtidig knuser det norske småbruket og svekker vår nasjonale selvforsyning.

TILLEGGSKOMMENTAR FRA SIRI HERMO:

Miljødirektoratets rapport «Klimatiltak i Norge mot 2030» (ofte kalt Klimakur) [Klimakur 2030: Tiltak og virkemidler – miljodirektoratet.no] peker på landbruket som en av de største gjenværende sektorene for kutt, nå som mange andre sektorer allerede er strammet til.

Her er de mest kritiske punktene fra direktoratet som jeg mener underbygger min bekymring for småbruket.

Landbruket som «Saldopost»:

Siden regjeringen nå gir rabatt på drivstoffavgifter til bilister frem til september, oppstår et underskudd i det nasjonale klimaregnskapet. Gjennom EØS-avtalen og Innsatsfordelingsforordningen (ESR) er det totale utslippstaket for Norge låst. Miljødirektoratet påpeker at hvis transportsektoren ikke leverer kuttene, må de tas i andre «ikke-kvotepliktige» sektorer.

Landbruket står øverst på den listen.

Rapporten lister opp tiltak som direktoratet mener er mest «effektive» (lavest kostnad per tonn CO2):

Metanhemmere i fôr:

Dette krever presisjonsfôring og overvåking som er teknisk enkelt i et industrifjøs med 600 kyr, men ekstremt dyrt og praktisk vanskelig for en bonde med kyr på utmarksbeite.

Overgang fra rødt kjøtt til plantebasert:

Direktoratet foreslår tiltak for å vri produksjonen bort fra drøvtyggere (kua). Siden mye av det norske småbruket i distriktene er basert på gressressurser som kun kan utnyttes av drøvtyggere, er dette et direkte angrep på eksistensgrunnlaget for distriktslandbruket.

Redusert kjøttforbruk (Kostholdstiltaket):

Dette er kanskje det mest kontroversielle punktet i rapporten. Miljødirektoratet foreslår å bruke avgifter eller prisøkninger for å få nordmenn til å spise mindre norsk storfekjøtt. Når etterspørselen etter norsk kjøtt synker, vil de små brukene med høye produksjonskostnader ryke først. Industribrukene med enorme volum vil kunne overleve på lavere marginer.

Rapporten som «Bestillingsverk» fra EU?

Selv om Miljødirektoratet er norsk, følger deres metodikk EUs retningslinjer for klimarapportering. Rapporten tar ikke hensyn til beredskap, bosetting eller kulturlandskap, fordi dette ikke er målbare verdier i EUs utslippsregnskap i Protokoll 31. Dermed fremstår landbruket i rapporten kun som en «utslippskilde» som må minimeres, ikke som en livsviktig matprodusent.

Miljødirektoratets rapport fungerer som den faglige begrunnelsen for å tvinge landbruket inn i den industrielle modellen en ser på bildet.

Ved å fokusere blindt på CO2-ekvivalenter, overser man at man samtidig bygger ned norsk selvforsyning og distrikts Norge for å tilfredsstille kravene fra Brussel. Gjennom jordbruksavtalen og den tilhørende Klimaavtalen mellom staten og landbruket, er det spesielt tre krav som nå rulles ut og som fungerer som en økonomisk sjekkliste for hvem som overlever:

Kravet om løsdrift (Fristen i 2034):

Dette er det mest kritiske punktet for små og mellomstore bruk med melkeproduksjon. Alle kyr skal gå løse i fjøset, ikke stå på bås. For mange mindre bruk betyr dette at de må bygge helt nye fjøs til 10–20 millioner kroner. Med dagens rentenivå og økte byggekostnader er dette et økonomisk selvmord for et bruk med 20–30 kyr.

De som ikke har kapital eller volum til å bygge «megafjøs», legger ned. Dette er nøyaktig den sentraliseringen til industribruk som jeg frykter.

Gjødselhåndtering og metanreduksjon:

Klimapolitikken krever at landbruket kutter utslipp fra husdyrgjødsel. Krav om hyppigere tømming, tildekking av lagre, eller levering til biogassanlegg. Dette krever dyrt utstyr og logistikk som er tilpasset flate områder med korte avstander.

For et bruk i en bratt vestlandsfjord eller i Nord-Norge blir kostnaden per ku astronomisk sammenlignet med et industribruk på Østlandet. Dette presses frem for at Norge skal nå målene i Innsatsfordelingsforordningen (ESR) under EØS-avtalen.

Utfasing av fossilt brennstoff (Traktor og tørking):

Målet er at landbruket skal være fossilfritt innen 2030. Overgang til elektriske traktorer eller biodrivstoff, samt fossilfri korntørking og oppvarming.

Elektriske traktorer er ennå ikke modne for tungt arbeid i norsk terreng, og biodrivstoff er dyrt. CO2-avgiften med ETS2 fra 2028, vil gjøre diesel så dyrt at marginene forsvinner for de som ikke har råd til å bytte ut maskinparken umiddelbart.

Klima- og miljøprogrammet (KMP) i tilskuddssystemet:

Tilskuddene vris nå slik at en større del av pengene er koblet til spesifikke miljøtiltak. Bonden må bruke mer tid på dokumentasjon og klimaplaner enn på selve driften. Industribrukene har administrative ressurser til dette, mens «enkeltmannsbonden» drukner i papirarbeid og krav.

Disse tiltakene selges inn som «grønne», men i praksis fungerer de som en inngangsbillett til landbruket som bare de største har råd til å betale. Dette våger jeg påstå er en villet politikk for å skape «effektive» enheter som passer inn i EUs statistikker, men som samtidig fjerner det norske småbruket fra kartet.

EØS-avtalen og EUs klimapolitikk legger så sterke føringer at det krever en radikal kursendring fra norske myndigheter….Der ligger den største utfordringen. Her er de tre største hindrene som gjør det nesten umulig å øke beredskapen innenfor dagens system:

Konflikten mellom «Klimamål» og «Kalorier»:

EUs klimapolitikk (via Protokoll 31) måler suksess i reduserte utslipp (CO₂-ekvivalenter). Økt matproduksjon i Norge – spesielt på kjøtt og melk som utnytter norske gressressurser – vil isolert sett øke de norske utslippstallene.

Norge har forpliktet seg til å kutte utslipp i landbruket. Skal vi produsere mer mat, må vi kutte ekstremt mye mer i transport eller andre sektorer for å «ha råd» til utslippene fra maten. Myndighetene ender opp med å prioritere utslippskutt fremfor økt volum, noe som svekker beredskapen.

Artikkel 19 og «Importfellen»:

Beredskap krever at bonden har et marked og en pris han kan leve av. EØS-avtalens Artikkel 19 krever at Norge stadig åpner opp for mer import fra EU. Når billig mat fra europeiske industribruk flommer inn, presses prisene i Norge ned. For å overleve må norske bønder enten bli industribruk, eller legge ned.

Begge deler svekker beredskapen, fordi vi mister det geografiske mangfoldet av gårder over hele landet som kan produsere mat hvis krisen rammer.

Energiprisene (ETS2 og Kraftmarkedet):

Beredskap krever forutsigbare kostnader. ETS2 vil fra 2027/28 og integrasjonen i EUs kraftmarked fjerne norske bønders konkurransefortrinn (billig strøm og diesel). Når innsatsfaktorene blir like dyre som i EU, men produksjonsforholdene er vanskeligere (fjell, snø, små teiger), blir norsk mat for dyr for vanlige folk.

Uten lønnsomhet i bunn, forsvinner produksjonsgrunnlaget. Hvordan kunne det vært gjort?

For å øke beredskapen med EØS, måtte Norge:

• Bruke Artikkel 112 (Sikkerhetsventilen): Erklære at matforsyning er en «alvorlig samfunnsmessig vanskelighet» og begrense importen. Dette tør ikke politikerne pga. frykt for sanksjoner mot fisk. Dette er heller ikke noe EU vil godta.
• Definere landbruk som nasjonal sikkerhet: Bruke unntakene for sikkerhet (Artikkel 123) for å skjerme landbruket fra klimakrav som svekker produksjonsevnen. Helt klart noe EU ikke vil godta, da målet er Europa som det første klimanøytrale kontinentet i 2050,
• Massive subsidier: Kompensere bonden fullt ut for hver eneste krone i økt CO₂-avgift. Dette vil imidlertid utfordre EØS-reglene om statsstøtte.

Under dagens regime styres landbruket etter markedseffektivitet og utslippstall, ikke etter antall dager med matlager. Så lenge EØS-avtalens logikk om fri flyt og EUs klimamål veier tyngre enn nasjonal beredskap, vil norsk matproduksjon fortsette å sentraliseres og svekkes.

Vil folk ha norsk, bærekraftig mat og beredskap ut over 20 dager, så må EØS avtalen sies opp.

(NB denne artikkelen har blitt betydelig redigert 06.04.26 pga. at det som skulle vært hovedinnlegget til Siri Hermo om saken ved et uhell ikke var kommet med i den opprinnelige teksten, kun kommentarene til hovedinnlegget. Nå er hovedinnlegget med, med kommentarene etterfølgende nederst)

Innlegget Landbruket: en saldopost under EU? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Vitenskapelige forsøk sår tvil om dette. Vitenskapen klarer ikke å demonstrere smitte ved å utsette friske for nys, snørr og spytt fra syke med influensa eller forkjølelse. Boken Can you catch a cold (1) gjennomgår vitenskapen de siste 200+ årene med hundrevis av siteringer og referanser. Vitenskapsmenn har forsøkt og forsøkt og forsøkt å smitte uten å lykkes. Man blir overbevist av å lese forsøkene førstehånds.

Vi har fått innprentet ideen om å bli smittet fra vi gikk i barnehagen. «Det er noe som går». «Passe deg så du ikke blir smittet.» Vi har fått bekreftet smitten mange ganger opp gjennom livet når vi ble syke og så var det noen i omgangskretsen som også var syke. Men vi legger mindre merke til at vi er friske, hvilket er det normale. Vi blir hostet og harket på og tar på ting hele tiden og så skjer det ingenting.

Vi omgås folk hele tiden – familie, venner, kollegaer, i kollektivtransport, i butikken… og så er vi forkjølet noen ganger i året urelatert.

Historien har mange eksempler på høyt renommerte vitenskapsfolk og medisinske praktikere som avviser smitte, basert på sine observasjoner. Pasienter som har vært syke uten å ha vært i kontakt med andre. Andre har holdt seg friske til tross for omang med syke o.l. Kjent er for eksempel Florence Nightingale (2), hun advokerte for hygiene og avviste smitte.

Ved siden av at det viser seg umulig å smitte folk i kontrollerte studier, tar boken opp en del forhold som sår tvil om smitteteorien: For 200 år og mer siden kunne vi ikke reise fortere en farten til en hest. Men influensaen og forkjølelsen beveget seg mye raskere enn dette også på den tiden. Det er også historier om sjøfolk og folk på ekspedisjoner som blir syke etter mange uker uten kontakt med andre.

Boken tar også for seg alternative forklaringer til forkjølelsen. Mange observerte at forkjølelsen er relatert til værendringer og kanskje elektriske forhold i atmosfæren.

Personlig er jeg av den oppfatning at forkjølelse er en slags renselsesprosess der kroppen blir kvitt giftstoffer. Vanligvis klarer kroppen å ble kvitt avfallsstoffer og gifter gjennom fordøyelsen. Men av og til må kroppen bli kvitt avfall på andre måter. Symptomene ligner på allergi der man også kan tro kroppen forsøker bli kvitt stoffer ved å nyse og renne fra øyne og nese.

Smittespørsmålet er viktig på flere områder:
Forvaltningen, eller snarere de pedofile nettverkene som kontrollere den, bruker smittekonseptet til å skremme innbyggerene til inngrep som bør bekjempes. Det gjelder både fabrikerte pandemier og fabrikerte lidelser som HPV, HIV, smittsom hjernehinnebetennelse m.v.

Forkasting av smitte som sykdomskilde har stor betydning for synet på egen helse og medisinske tilbud. Om man ikke blir syk av smittestoff er det andre årsaker. Fokuset flyttes til egen livsførsel.

Endelig er det viktig å kunne møte sine medmennesker uten frykt for smitte.

Can you catch a cold anbefales!

referanser

(1) https://www.amazon.com/Can-You-Catch-Cold-Experiments/dp/1763504409/ref=sr_1_1

(2) https://snl.no/Florence_Nightingale

Innlegget Kan du bli smittet av forkjølelse? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Hva skal man si om «konspirasjonsteoretikerne»?

Av Kaj Ronny Nilsen

Ja, hva skal man si om «konspirasjonsteoretikerne», eksisterer de overhodet?

Hva er en teoretiker?
KI svarer: En teoretiker er en person som primært arbeider med, studerer eller utvikler teorier, modeller og prinsipper fremfor å drive med praktisk utprøving. De fokuserer på tankevirksomhet, analyse og forklaring av fenomener innen vitenskap, politikk eller fagfelt, og er ofte motstykket til en praktiker.
Kjennetegn ved en teoretiker:
Fokus på «hvorfor» og «hvordan»: De gransker bakenforliggende årsaker og strukturer.
Abstrakt tenkning: Jobber med modeller, hypoteser og systemer.
Utvikler teorier: Bygger modeller for å forklare komplekse sammenhenger, for eksempel innen fysikk eller samfunnsvitenskap.
Forskjell fra praktiker: Mens praktikeren utfører oppgaver (praksis), utformer teoretikeren grunnlaget for hvordan oppgavene bør forstås eller løses.

En konspirasjonsteoretiker kan da sies å være en spesiell type teoretiker som primært arbeider med, studerer eller utvikler konspirasjonsteorier, som er teorier om konspirasjoner.

Er man en teoretiker dersom man tror på en teori?
KI svarer: Nei, man er ikke nødvendigvis en teoretiker bare fordi man tror på en teori.
Selv om ordene ligner, er det stor forskjell på å tro på en forklaring og det å være en teoretiker. Her er nyansene:
En teoretiker: Er en person som gransker, utvikler, analyserer eller er dypt opptatt av teori. En teoretiker bidrar aktivt til å bygge eller utdype kunnskapssystemer (teoribygger).
Å tro på en teori: Betyr at man aksepterer en eksisterende forklaring som sann, uten at man selv behøver å ha utviklet den eller jobber aktivt med forskning.
Kort oppsummert:
Du er en teoretiker hvis du skaper eller arbeider med teorier (f.eks. en samfunnsteoretiker).
Du er en troende (eller tilhenger) hvis du stoler på at en teori er korrekt.

Så vi har minst to forskjellige grupper involvert her: konspirasjonsteoretikere som jobber med å lage plausible konspirasjonsteorier, dvs. teorier om hvilke konspirasjoner som finnes og/eller hvordan konspirasjoner skjer, samt konspirasjonsteoritroende som stoler på at en eller flere konspirasjonsteorier stemmer.

I tillegg kan man flisespikke litt på teori- kontra hypotese-begrepsbruken, for i realiteten er vel en god del såkalte konspirasjonsteorier egentlig kun konspirasjonshypoteser.

Hva er forskjellen på teori og hypotese?
Ki svarer: En hypotese er en foreløpig, testbar antakelse om en sammenheng, ofte kalt en kvalifisert gjetning. En teori er derimot en velbegrunnet, omfattende forklaring på et naturfenomen, bygget på gjentatte tester og omfattende dokumentasjon. Mens hypotesen prøves ut, er teorien resultatet av bekreftede hypoteser.

Ut fra dette innser vi kanskje at ingen konspirasjonshypoteser – som alle konspirasjonsteorier egentlig er – noensinne vil kunne resultere i velbegrunnede og faktiske konspirasjonsteorier, da man ikke kan forske på disse hypotesene som naturfenomener der forsøk kan gjentas og resultater observeres, noe som må skje for at hypoteser skal kunne oppgraderes til teorier. Vi snakker altså ikke om naturvitenskap her, så i den forstand blir faktisk selve konspirasjonsteori-begrepet meningsløst, da det indikerer noe som er uoppnåelig, og det samme vil dermed gjelde alle avledede uttrykk inkl. «konspirasjonsteoretiker».

***

(Slutt på innlegget til Kaj Ronny Nilsen)

Kommentar:

Her var det noen interessante presiseringer og betraktninger som fortjener å forfølges litt. Blant annet er nyanseringen mellom hypotese og teori relevant. Nilsen (sammen med sin KI) kommer også frem til samme konklusjon som meg, men via en annen vei. Dette kommer jeg tilbake til i en neste del.

Innlegget Leserinnlegg: finnes egentlig konspirasjonsteoretikere? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Innlegget som kommer nedenfor ble utløst av en skriftlig diskusjon jeg hadde med en oppegående bekjent av meg nylig, hvor hun skrev «…jeg for min del er en stolt konspirasjonsteoretiker». Tidligere har jeg sett andre uttale ting som «jeg er ingen konspirasjonsteoretiker altså, men…». osv. Dette er meget oppegående personer som har gjennomskuet svært mye, men som i siste instans likevel bruker begrepet konspirasjonsteoretiker som om det er noe reelt. Hvorfor ikke gå hele veien og fordampe hele den negative magien med dette ordet, og ikke bare 95 %?

Her følger mitt noe modifiserte og utvidede svar til min oppegående bekjente:

Begrepet konspirasjonsteoretiker – som ikke finnes

Det er interessant dette med ordet konspirasjonsteoretiker, for det er faktisk ikke et ekte begrep. Og det er også årsaken til at det fungerer så ekstremt bra som et kognitivt angrep på våre hoder.

Definisjonen på at noe er et ekte begrep må være noe sånt som at et ekte begrep må ha meningsfullt innhold. Uten meningsfullt innhold kan ikke begrepet være ekte, og sånn sett ikke egentlig eksistere. 

Ordet består av konspirasjon og teoretiker. En konspirasjon finner sted når 2 eller flere personer samarbeider om noe de forsøker å holde skjult for andre. I samfunnet foregår dette hele tiden, det foregår ustanselig med konspirasjoner, de finnes overalt og skjer absolutt hele tiden. I militæret, i politikken, i næringslivet, i foreninger, i idrettsklubber, i sjakklubben, i damenes syklubb, i håndballklubben, og i alle kriminelle grupper. De sistnevnte driver nesten utelukkende med konspirasjoner. Deler av etterretningstjenestenes virksomhet er for øvrig også ren konspirasjonsvirksomhet, per definisjon.

Det betyr at alle mennesker i enhver situasjon hvor de undersøker, ser på, eller bare tenker over en konspirasjon, eller mulig konspirasjon (teori om en konspirasjon), som de kommer over eller mistenker, eller undrer seg over, funderer på eller holder for mulig, enten det er i politikken, sjakklubben, eller i den lokale narkotikabanden som står på gatehjørnet i nabolaget og selger narkotika, vil være en «konspirasjonsteoretiker». For så lenge konspirasjonen ikke er helt bevist, er det en teori. 

For eks. er politiet konspirasjonsteoretikere når de etterforsker en forbrytelse. I det sekund de har informasjon om at det er flere enn én person involvert, eller bare tenker tanken på at det kan være flere enn én person involvert, så er politiet konspirasjonsteoretikere. Per definisjon. Det er de helt frem til de har samlet nok bevis, og i det øyeblikk det skjer er konspirasjonen ikke lenger en teori, eller hypotese, da er den blitt dokumentert/bevist. Frem til da er altså politiet per definisjon rene konspirasjonsteoretikere. Men til slutt, i de sakene som reelt sett blir oppklart, har altså det som lenge har vært en konspirasjonsteori (hvis det er flere enn én person involvert) blitt til avsløringen av en konspirasjon. 

Et eksempel til – all såkalt gravejournalistikk er per definisjon konspirasjonsteori. Alle grave journalister er konspirasjonsteoretikere, i de første fasene, helt til de har nok bevis til å lage en helt dokumentert artikkel, da er de konspirasjonsavslørere (slik som vi andre). Men en avsløring er alltid siste fase, første fase er alltid, per definisjon, konspirasjonsteori-virksomhet. (Med noen veldig få unntak, hvor avsløringen kommer umiddelbart, uten noe arbeid eller fase først, men dette er sjelden).

Som nevnt – nærmest all etterretningsvirksomhet er konspirasjonsvirksomhet. PST som skal stoppe russiske konspirasjoner i Norge er per definisjon konspirasjonsteoretikere. Igjen, dette er de helt til de har avslørt konspirasjonen, da er det ikke lenger teori. Mens de mistenker at to russiske spioner driver virksomhet fra en dekkleilighet i Oslo er PST per definisjon konspirasjonsteoretikere. Da POT (datidens PST) undersøkte Arne Treholt var de konspirasjonsteoretikere, per definisjon.

Sånn kan vi fortsette, i det uendelige.  

Hvem er da konspirasjonsteoretiker?

Den klareste lakkmus-testen er å spørre hvem som er «konspirasjonsteoretikere». Hva er svaret på det? 

Alle.

Absolutt alle er konspirasjonsteoretiker. Selv de mest hjernevaskede og de som har klappet sammen av det kognitive angrepet, de som er programmert til å ikke tenke selv eller til å ikke se kritisk på makten, selv de er konspirasjonsteoretikere, og selv disse er det stadig vekk. Om det så bare er i småsaker. Kanskje begynner de å mistenke at tante og onkel prøver å lure til seg deler av arven. Eller, at noen i sjakklubben prøver å velte hele styret på en uredelig eller ureglementert måte. I det øyeblikket du begynner å mistenke at tante og onkel lurer til seg arv er du per definisjon konspirasjonsteoretiker, for du har en teori om en mulig konspirasjon.

Så når alle er det, fordi begrepet ikke har meningsfullt innhold så blir det like riktig å si at ingen er det.

Begrepet rasist, vil for eks. ikke være et ekte og meningsfullt begrep hvis alle på jordkloden per definisjon er det. For øvrig har også begrepet rasist/rasisme også til dels blitt svekket som et ekte begrep. Det gjelder faktisk svært mange begreper i vesten i dag, for angrepet på våre kognitive evner er bredspektret, og en side av dette er wokismen og sider av den postmodernistiske virkelighetsoppløsningen, som jeg ikke kan gå videre inn på nå.

Så, siden både alle og ingen er konspirasjonsteoretikere er ikke begrepet konspirasjonsteori ekte. Derfor kan ingen «bli konspirasjonsteoretiker» og ingen kan heller «være konspirasjonsteoretiker». Man kan verken være eller bli noe som ikke finnes. Derfor kan du heller ikke være stolt av å være konspirasjonsteoretiker, for du er nemlig ikke en konspirasjonsteoretiker.

Det finnes mange andre ord som har potensiale til å gi mening, for eks. maktundersøker eller maktkritiker e.l. Ordet konspirasjonsteoretiker derimot – det har ingen iboende mulighet til å gi mening. Altså eksisterer heller ikke begrepet i realiteten, det er bare et tomt (og svært ødeleggende) ord.

Djevelskapen ligger i dissonansen

Hvorfor er dette ordet så effektivt for å sørge for kognitiv og intellektuell kollaps? Jeg er ganske sikker på at svaret ligger i det du kanskje har lagt merke til i min gjennomgang: nemlig dissonansen mellom ordene eller egentlig begrepene, konspirasjonsteori og konspirasjonsteoretiker. Begrepet konspirasjonsteori er nemlig et komplett ekte og meningsfullt begrep (en teori om konspirasjon mellom to eller flere personer, en teori som eksisterer i de stadiene før konspirasjonen er helt bevist), mens konspirasjonsteoretiker er et ikke-eksisterende begrep i egentlig forstand, det er et nominalistisk ord, uten meningsfylt innhold. Og det kan ikke ha meningsfullt innhold heller, siden alle og ingen er det.

Man kan se det enda lettere ved å ekstrapolere det over til matematikk. En matematisk teori er et komplett ekte og meningsfullt begrep, det er en teori om noe matematisk (litt banalt forklart). Så kommer et sentralt poeng, en matematiker er ikke et begrep uten meningsfullt innhold som alle og ingen er. Begrepet gir faktisk en meningsfull definisjon til en gruppe mennesker (de som er skolert innen matematikk/matematisk teori). Det er altså full rasjonell og intellektuell konsonans mellom begrepene matematisk teori og matematiker.

Man kan ta testen med begrepet døråpner. «Ja, du er sånn døråpner, du?!» Alle på jorden er døråpnere, fordi alle som står overfor en dør de skal passere åpner døren, og er dermed døråpner. Selv urfolk i jungelen vil gjøre det når de i en eller annen sammenheng oppsøker den moderne sivilisasjonen og plutselig står ovenfor en dør de skal passere. Alle er døråpnere, og ingen er det. Ordet har ikke meningsfullt innhold.

Men en intellektuell havarist som Nina Kristiansen i Forskning.no ville fint vært i stand til å stemple folk som døråpnere. Hun kan nemlig finne på med en påtatt akademisk og journalistisk troverdighet fortelle at konspirasjonsteoretikere tror det er en øgle i et vann, og dermed har hun kjørt den intellektuelle farkosten rett inn i den kognitive fjellveggen. For det første er det så og si ingen personer på jordkloden som hevder at det er en øgle i det vannet (Loch Ness), og det å hevde at det er et spesielt dyr i et spesielt vann har ikke noe med en teori om en konspirasjon å gjøre. «Teorien» (som ingen har) er i beste fall en zoologisk teori, men for det meste egentlig bare surr (slik som skriveriene til Kristiansen).

Så hva er motivasjonen for at ordet da likevel er innført og brukes notorisk?

Det er naturligvis ene og alene for å hindre befolkningen i å gå maktstrukturene etter i sømmene, dette er eneste grunn og ingenting annet. Det er derfor norske myndigheter og PST i dag kjører harde kampanjer for å knekke all uro mot dem og kritisk blikk på dem, ved å definere maktkritikk som noe sykt. Tygg på den; maktkritikk og maktovervåkenhet er altså definert som sykt i et demokrati.

Jeg skal ikke bruke spalteplass på historien bak ordet, men holde meg til å nevne at amerikansk etterretning tok i bruk ordet som et våpen mot befolkningen som begynte å snuse i bakgrunnen for Kennedy-mordet i 1963. Til og med selve historien bak ordet er altså en konspirasjon.

Siden begrepet konspirasjonsteoretiker ikke finnes og ordet ikke har iboende mulighet til å gi mening, og som nevnt har full dissonans relatert til det ekte og meningsfulle begrepet konspirasjonsteori, vil derfor enhver bruk av ordet føre til «rare» og meningsløse samtaler eller replikkutvekslinger. Det er dette som er så genialt med slik type kognitiv krigføring. Alt dette er for øvrig det samme som Nytalen i 1984, med den nyanseforskjell at Nytale snur virkeligheten opp-ned, og dermed oppløser den, mens konspirasjonsteoretiker-ordet er bare helt fri for virkelighet.

Det finnes derfor heller ingen riktig bruk av ordet konspirasjonsteoretiker, å bruke ordet riktig er altså en umulighet. En del har gjort en fremragende jobb i å stå i mot det kognitive sammenbruddet, slik som min nevnte meget oppegående bekjente, men den aller siste lille biten i frigjøringen eller motstandskraften kaprer man ved å helt slutte å bruke ordet.

Innlegget Konspirasjonsteoretiker: et begrep som ikke eksisterer dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Takk for god gjennomgang av dette viktige temaet. Det er ikke vanskelig å forstå at celledød ikke kan sies å være en sikker indikasjon på tilstedeværelse av virus når man analyserer dette klassiske isolasjonseksperimentet som gjerne fremheves som selve gullstandarden for virusbekreftelse, og dette blir enda tydeligere når kontrollforsøk uten angivelige virusprøver utføres og man likevel observerer celledød.

Det er et mysterium hvordan virologien som fagfelt har klart å systematisk overse og/eller konsekvent bortforklare denne uoverensstemmelsen over så lang tid, og det er et enda større mysterium hvordan andre nærtliggende fagfelt åpenbart har holdt «fingrene av fatet» og ikke kritisert denne typen kvasivitenskap. For disse avsløringene rammer også dem tillitsmessig.

Men selv om man innser logikken her og forstår problematikken intellektuelt sett, så kan det være vanskelig å ta det innover seg på et dypt følelsesmessig nivå, for man har jo hørt ca. 100 fantasillioner ganger at virus finnes og flyter rundt omkring overalt i luften, klare til å innta og overta organismen til enhver fattig (eller rik) stakkar som ikke passer seg, lytter til ekspertisen og tar sine vaksiner jevnlig.

Men det var visst en gedigen bløff, hele greia. Ja, etter over 100 års leting etter virus, uten faktiske resultater, så må tiden snart være inne for å erkjenne galskapen vi har vært utsatt for. Men vi har som sagt blitt grundig programmerte og det tar sin tid å avprogrammere seg, og det er ikke noe som skjer synkront med hele folket, men derimot på individnivå. Ett og ett menneske klarer, som regel etter mye om og men, etter å ha blitt eksponert for sunn fornuft, å fri seg fra de fryktpregede autoritetsinitierte forestillingene som har gjort det utenkelig å undersøke temaet grundigere.

Friheten oppdages og omfavnes i sinnet til det enkelte menneske, for det er der det starter om det skal skje noe i det hele tatt.

***

(slutt på innlegg fra Kaj)

Min kommentar:

Jeg for min egen del har ikke gått grundig nok til verks til å konkludere 100 % i «virusspørsmålet» (enda), men én ting er helt klart: jo mer man pirker i materien jo mer ser virusparadigmet ut til å være et luftslott og oppspinn. Og motivasjonen, hvis dette er tilfellet, kan selv et barn forstå – et partikkel ingen ser, og som kan snike seg inn i folk overalt (men som ikke finnes), er verdens beste kontrollmekanisme for dem som ønsker kontroll over samfunnet.

En annen svært sentral side av saken, som Kaj også er inne på i de siste avsnittene over, er at det har foregått en særdeles vellykket programmering av befolkningen i Vesten. Denne programmeringen har svært mange sider, men et av de sentrale sidene er å programmere slik at det blir utenkelig å undersøke noe. Hele det norske etablissementet, med presse, myndigheter, PST og akademia jobber i disse dager på spreng for å gjøre enhver undersøkelse av verden utenkelig (da er man «konspirasjonsteoretiker, som er noe umoralsk). Hvordan verden er skal du bli fortalt av autoritetskilder, ikke undersøke.

Mon tro hvor mange luftslott som hadde fordampet ved at folk hadde tørt å undersøke med åpent sinn det meste?

Innlegget Leserinnlegg: finnes egentlig virus? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Det kan også være en fremmed tanke at det ikke var noe sars-covid 2 virus (1). Men fiktive «ikke-kriser» er ypperlig egnet for undertrykkelse. Alle ser starten og slutten på reelle kriser som skogbranner, tsunamier og stormer. Fiktive kriser derimot kan erklæres og avsluttes når det passer organisatorene som ser krisen i en kaffegrut kun de forstår.

Vi har også publisert artikler om Epstein filene som viser at Epstein var involvert i å kommersialisere pandemier, for rikfolk, i prosjekt molecule(2) som satt opp Global Investment Corporation (3). Konseptet i satsningen var at inntektene skulle komme skattefinansiert under en pandemi. Kommersielle organisasjoner (mRNA vaksiner, PCR tester, verneutstyr) ble satt opp for å få inntektene og filantropiske organisasjoner ble satt opp for å klargjøre betalingsapparatet (FN, nasjonalstatene, verdensbanken(4)) og krisefabrikkeringen (WHO, etterretningen, media). Epstein filene dokumenterer at nordmenn var omfattende involvert i dette.

Mette-Marit uttaler i intervjuet 19 mars : «Epstein var en nær venn av en god venn av meg. Så jeg ble introdusert til ham gjennom da felles kjente, og gjennom egentlig flere. Alle de jobba innenfor global helse organisasjonsliv» (5).

Vi har pekt på at Rød-Larsen bidro til satsningen via IPI samt Børge Brende via sine posisjoner i Røde Kors og WEF.

Independent Commission for Multilateralism» (ICM)

Aftenposten (6) har pekt på at Børge Brende bidro også via sin posisjon som utenriksminister ved å sørge for bevilgninger til IPI prosjektet «Independent Commission for Multilateralism» (ICM) (7). Disse takker i sin 2017 sluttrapport (8) «Global Pandemics and Global Public Health» særskilt Norge, Canada og Forente Arabiske emirater for støtten. ICM ble etablert høsten 2014 og deres oppgave var etterlevelse. I en globalhelsesammenheng betyr det etterlevelse av International Health Regulations (IHR). Alle midler skal brukes: lovgivende, administrative, diplomatiske, økonomiske, finansielle, militære og så videre. (9).

Ny smittevernlov (10) er eksempel på lovgivende press fra Epstein klassen.

IPI-Rothschilds helsesikkerhetskonferanse

Startskuddet for ICM prosjektet «Global Pandemics and Global Public Health» var IPI konferansen «The Rothschild Conference on Health and Security» holdt 11-12 september 2015(11). Oppkalt etter sponsoren «Edmond de Rothschild Foundations». Sponsorens navn ble siden fjernet fra konferansens offisielle dokumenter. Det var Epstein som ordnet finansieringen på 1 million dollar (12).

En måned etter konferansen ble det avtalt at Epsteins selskap Southern Trust Company skulle motta 25 millioner doller fra Edmond de Rothschild Holding, S.A. ( 13).

Epstein var direkte involvert i planleggingen av konferansen med forslag om merkevarebygging med WHO og Røde kors (14).

Han førte i pennen henvendelse fra Terje Rød-Larsen til Bill Gates om å holde innledningsforedrag (15).

Lederen for ICM, tidligere statsminister i Australia, Kevin Rudd som hadde oppgaven med å sørge for at FN’s medlemstater etterlevde anbefalingene til Rothschilds helsesikkerhetskonferanse deltok.

Oppsummert: Den norske stat har gitt store beløp til IPI. IPI arrangerte i september 2015 en helsesikkerhetskonferanse med Rothschild som sponsor og overgriper og Rothschild agent Epstein som arkitekt. Norge ga etter konferansen store beløp til ICM som arbeidet med oppfølging av etterlevelse av konferansens anbefalinger mot FN’s medlemsnasjoner.

Resultatet traff oss i mars 2020.

Mye av stoffet i denne artikkelen ble funnet i denne Substack posten til Sayer Ji (16) som anbefales lest.

(1) https://lovoghelse.no/2026/03/11/sars-cov-2-var-gronnapenyreboss/
(2) https://lovoghelse.no/2026/02/06/project-molecule/
(3) https://ghicfunds.org/about/
(4) https://www.worldbank.org/en/who-we-are/news/coronavirus-covid19
(5) https://www.tv2.no/nyheter/les-hele-intervjuet-om-epstein-kontakten/18678347/
(6) https://www.aftenposten.no/norge/i/0pGy66/ud-sponset-diplomat-nettverk-med-millioner-men-skjoente-ikke-hva-utenriksministerens-rolle-var
(7) https://web.archive.org/web/20240719002821/https://www.icm2016.org/what-is-icm
(8) https://web.archive.org/web/20230605051821/https://www.icm2016.org/IMG/pdf/global_pandemics_and_global_public_health1.pdf
(9) https://reliefweb.int/report/world/discussion-paper-humanitarian-engagements-independent-commission-multilateralism
(10) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-ny-lov-om-vern-mot-smittsomme-sykdommer-mv.-smittevernloven/id3122004/
(11) https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%2011/EFTA02676303.pdf
(12) https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%2011/EFTA02592160.pdf
(13) https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%209/EFTA00584904.pdf
(14) https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%209/EFTA00861674.pdf
(15) https://www.justice.gov/epstein/files/DataSet%209/EFTA00854198.pdf
(16) https://substack.com/@sayerji/p-191085011

Innlegget IPI-Rothschilds helsesikkerhetskonferanse dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Hos NRK er journalisten Jan-Erik Wilthil helt notorisk, og han stod også bak artikkelen som til dels utløste denne serien fra meg. Det andre som utløste denne gjennomgangen var Aubrey White som helt åpent røpet at han ikke har en vitenskapelig innstilling til saken, men innrømmer at det er narrativer/fortellinger det dreier seg om. Og Steigan hadde jo vært kjetter og spredd feil narrativ på tallene, ifølge White!

Wilthil har vi for øvrig omtalt tidligere, ifm. en artikkel han hadde noen uker forut for den ovennevnte, men med samme tema i stor grad.

Når elefanten i rommet er det ALLE snakker om!

I den nevnte NRK-artikkelen til Wilthils kommer det et på flere måter absolutt utrolig avsnitt, og fra nå av blir jeg tvunget til å bli litt sarkastisk.

Avsnittet kalles » – Elefanten i rommet»:

«Elefanten i rommet» er som de fleste vet et uttrykk som beskriver noe som er synlig og åpenbart, men som ingen snakker om, ikke fordi man ikke vet om elefanten, men fordi man ikke vil eller tørr osv. Hva er det som er elefanten i rommet ifølge White; altså det ingen tørr eller vil snakke om? Jo:

Her må jeg si at både gnir meg i øynene og klyper meg litt i armen, selv nå når jeg leser det for 10. gang.

Elefanten i rommet er altså følgende: det pressen, myndighetene og akademia, samt 98 % av vanlige folk, i 5 år nå har hylt ut om, omtrent daglig de første årene, hvor farlig er, og som vi måtte kjøre hele samfunnet nesten i grøften for å få stoppet. Det myndighetene faktisk fikk aksept fra Norges befolkning, rettssystemet, akademia og pressens m. fl. til å bryte selveste Grunnloven for å «få håndtert». Det som har fått skylden for alt som tenkes kan; død, sykdom, langvarige skader, alt. Daglig bombardement i 2 år fra alt av presse om hvor livsfarlig pandemien og viruset er, og deretter når «pandemien» ble vedtatt for over fra 12. februar 2022 ukentlig nesten om hvor omfattende senskader Covid-19 har påført helsa vår. Alle hylte i kor om dette, og de få som turte å si bittelitt i mot denne galskapen ble hånet, svertet og utstøtt. Fra 2020-2022 ble vi badet i detaljoppslag om alt vedrørende såkalt pandemi, smitte og Covid-19.

Men Covid-19 er altså elefanten i rommet!

Som vist i de forrige 6 delene, spesielt i del 6, er det notorisk sammenfall med vaksinering og alle sykdoms- og dødsbølger, enten av «Covid-19» eller andre årsaker. Men vaksinene snakker faktisk ingen om, til tross for massivt med sterke signaler og faktisk dokumentasjon for dens skyld og skadevirkning.

Men Covid-19 er altså som sagt definert som elefanten i rommet, ifølge White. Og til og med tabu å nevne! I White og NRK’s verden er altså virkeligheten snudd ett-hundre-prosent på hodet.

Det å late som alle steiner skal snus

Men det blir om mulig enda mer komisk. Så skal Aavitsland inn i manesjen/artikkelen til NRK, og her er ordet manesje veldig treffende, fordi dette er faktisk klovneri av alle involverte.

Men et superkort øyeblikk får man faktisk inntrykk av at Aavitsland og FHI er «de voksne i rommet», fordi Aavitsland jo påpeker at de har undersøkt dette og funnet ut at senfølger etter Covid-19, såkalt «long-covid», er et lite problem. Det er flere årsaker til sykefraværsøkningen i befolkningen, sier Aavitsland, og Covid-19 er bare en liten del av det. Så da skal de vel endelig snakke litt om vaksi…eller vent litt:

Årsakene er, Aavitsland lister opp

• Dyrtid (dette idiotiske og meningsløse begrepet),
• høy rente,
• uro i verden,
• (og naturligvis Covid-19, denne elefanten)

Dette er et av de sprøeste avsnittene/artiklene jeg har sett på lenge.

Men så kom jeg i forbifarten på at ekspert Spurkeland uttalte at overdødeligheten gjerne kunne skyldes bekymring for krigen i Ukraina:

Og deretter kom jeg i tillegg på at ekspert Grødeland i samme Dagbladet-artikkel sa dette:

Folk begynte altså å dø og bli syke helt korrelert med vaksineringen og det første som slår Grødeland som den mest plausible årsakssammenhengen til det er at vi endret treningsvanene og kostholdet. Her skal det sies av den reelle elefanten faktisk for en gangs skyld blir nevnt, men at påstanden om at vaksinen har noen skyld er ifølge Grødeland meningsløs, og bare fordi det er så fristende å skylde på vaksinen.

Så – å kåre det/den sprøeste i Norge er faktisk en vrien øvelse viser det seg!

Tilbake til aktuelle NRK-artikkel. Det utrolige avsnittet inneholder også en sekvens hvor Wilthil skal late som han driver med journalistikk og liksom stiller kritiske spørsmål til White:

Nå, plutselig, er det lov å snakke om hva myndighetenes inngrep kan ha resultert i; så desperate er faktisk tildekkingsetablissementet i å dekke over den egentlige årsaken at de må dra opp det kortet som ellers er lagt helt lokk på.

Oppsummert kan Aavitsland, Grødeland, Spurkland, Wilthil og NRK med flere liste opp følgende mulige forklaringer til den økte sykdom og overdødelighet som alltid følger vaksineringsbølgene, og nå har de snudd hver stein altså:

• Covid-19 (alle folk og instanser i Norge inkludert ovennevnte «eksperter» legger stor skyld på dette, derfor er det jo elefanten i rommet),
• Dyrtid,
• Endrede trenignsvaner,
• Endret kosthold,
• Tiltak i pandemien,
• Varme somre (til overdødeligheten og sykdom som herjer mest om vinteren),
• Økonomiske nedgangstider,
• Høy rente,
• Bekymring for krigen i Ukraina,

Vaksine? Nope, utenkelig.

Og opp i alt dette er vi borgere pålagt med tvang å finansiere propagandamaskinen NRK fra vår egen lomme.

Innlegget Antivitenskapelighetens tid: «omikronbølgen» og en elefantflokk i stua – del 7 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I denne delen skal jeg endelig gå inn på det helt sentrale poenget med hele gjennomgangen min. Jeg har reist noen spørsmål til nå, her lister jeg dem opp samt legger til to nye til som også er sentrale:

1. Sensommer og tidlig høst 2021 ble det plutselig problemer, mens på samme tid i 2020 skjedde det ingenting – hva var annerledes 2021?
2. Økt sykefravær og økt forekomst av utmattelsestilstand begynte sakte å øke våren 2021 for å så øke dramatisk i siste halvdel av 2021 – hva hadde nøyaktig samme utvikling med forsiktig start vinter 2021, mer økning våren 2021 og så til slutt betydelig økning siste halvdel av 2021?
3. Det ble forferdelige tall og tilstander litt ut i januar 2022 – i ukene før norske myndigheter erklærte pandemien for over – hva var det spesielle som fant sted i januar 2022?
4. Utfra tallene til NAV, som Aubrey White et al. trekker frem, skjer det en ny økning i såkalt «long-covid» som starter K3 2022 (3. kvartal) og topper seg i K4-2022 (4. kvartal), hva annet fant sted i denne perioden?
5. Ut fra de sistnevnte tall fra NAV kom det en ny dramatisk topp av «long-covid» igjen i K4-2023 (siste kvartal i 2023) – hva annet fant sted i denne perioden?

La oss svare på disse 5 spørsmålene:

1 – hva skjedde sommeren 2021?

Sensommer og tidlig høst 2021 ble det plutselig problemer, mens på samme tid i 2020 skjedde det ingenting – hva var annerledes 2021?

Dette, og trolig bare dette:

Sommeren og tidlig høst er det en landsomfattende utrulling av dose 1 av vaksinene mot/for Covid-19; her får altså hele den «vanlige» delen av befolkningen dose 1.

Og dose 2:

Det er ganske betydelig omfang av dose 2 også i denne perioden. Hvis du skal sitte igjen med en eneste ting om pandemien og våre gjennomganger så er det at det er fra dette tidspunkt det begynner å gå «rett utfor bakke»; folk begynte å dø i alarmerende høy grad, og folk blir syke på de merkeligste måter. «Alle» klødde seg i hodet, inkludert notoriske NRK-journalist Jan-Erik Wilthil:

Det som er annerledes mellom sommer 2020 og sommer 2021 er ca 4,2 millioner satte dose 1 + ca 1,9 millioner satte dose 2. Ellers er alt likt. Og for å gjenta til det kjedsommelige; fra sommeren 2021 begynte folk å dø og bli syke i avvikende grad.

2 – økt sykefravær og «long-covid» utover i 2021

Økt sykefravær og økt forekomst av utmattelsestilstand begynte sakte å øke våren 2021 for å så øke dramatisk i siste halvdel av 2021 – hva hadde nøyaktig samme utvikling, med forsiktig start vinter 2021, mer økning våren 2021 og så massiv økning siste halvdel av 2021?

Dette:

Dette er samme stolpediagram som spørsmål 1, altså utrulling av dose 1. Hvis vi ser litt bredere på den og ikke bare på sommerperioden, så ser vi at vaksinen rulles ut mer og mer ila 2021. Først en liten del av befolkningen vinteren 2021 (gamle og helsearbeidere), så betydelig mer på våren, og enda mer fra sommeren av.

Nøyaktig slik er også utviklingen av sykefraværstallene fra NAV, inkludert de med «long covid» (eller long-vax?). Silke korrelasjonen er ikke endelig bevis, men i det store bildet er det hele ganske slående, som vi skal se lenger ned.

3 – hva skjedde januar 2022?

Det ble forferdelige tall og tilstander litt ut i januar 2022 – i ukene før norske myndigheter erklærte pandemien for over – hva var det spesielle som fant sted i januar 2022?

Dette, og trolig bare dette:

Et svært høyt antall mennesker fikk booster-doser med den skadelige vaksinen.

I tillegg viste jeg i del 5 at en betydelig antall tvilere ble presset til å ta sin første dose eller andre dose her.

De forferdelige «pandemi-tallene» startet et stykke ut i januar 2022 – flere uker før gjenåpningen den 12. februar – kan diagrammet over ha noe med det å gjøre? Nei, det er utenkelig sier det norske tildekkingsetablissementet.

4 – hva fant sted i siste kvartal av 2022?

Utfra tallene til NAV, som Aubrey White et al. trekker frem, skjer det en ny økning i såkalt «long-covid» som starter K3 2022 (tredje kvartal) og topper seg i K4-2022 (4. kvartal), hva annet fant sted i denne perioden?

Her er grafen til White et al. over sykefravær og såkalte smittebølger som jeg hadde hentet frem i del 3:

Her var det vel slutt på vaksineringen, tenker du kanskje? Ja dose 1, 2 og 3 ja, men dette fant sted:

Vaksineringen har ikke stoppet opp! Det er omtrent 800 000 (!) nordmenn som til sammen får enten dose 4, 5 og 6 på slutten av 2022, og hovedvekten er i månedene august og september. Kan økningen i sykefraværet og «long-coviden» som starter å øke i månedene juli-august-september 2022 (K3 – 2022) og nådde sin topp i månedene oktober-november-desember 2022 ha noe med dette å gjøre?

Og videre, siden det er nå er klart uten særlig mye rom for tvil at vaksinene mot Covid-19 fører til Covid-19-sykdom som vi har vist, kan «smittebølgen» utover høsten 2022, (rød graflinje i grafen fra White) ha noe med vaksineutrullingen som skjer her å gjøre?

(NB Covid-19-sykdom er her definert som influensalignende sykdom hvor man tester positivt for de gensekvensene som PCR-protokollen leter etter, hvor det vaksineinduserte såkalte spikeproteinet er det klart mest sentrale. Videre problematisering av dette temaet er det ikke rom for i denne gjennomgangen)

5 – hva skjedde i siste kvartal 2023?

Ut tallene fra NAV og grafen til White kom det en ny dramatisk topp av «long-covid» igjen i K4-2023 (siste kvartal i 2023) – hva annet fant sted i denne perioden?

Slutten av 2023 – da har vel vaksineringen endelig stoppet opp, tenker du vel? Ikke helt, dette fant sted:

Igjen er det vaksineringsbølge, som igjen er helt korrelert med når sykefravær og «long-covid» skyter i været. Så sent som 2023 er tallet så høyt som ca 600 000 nordmenn som får enten dose 4, 5 eller 6! Og igjen sammenfaller det altså helt med når White et al. og NAV oppdager økning i utmattelsessykdom og sykefravær.

Sammenheng? Nei, helt utenkelig, sier det norske tildekkingsetablissementet i norsk presse, akademia og norske myndigheter,

Oppsummert:

Det hele er altså ikke veldig «mystisk»; grunnen til null «bølge» sommeren 2020 versus «merkelig bølge» sommeren 2021 er naturligvis fordi vaksinene skaper en vaksineindusert Covid-19-sykdom/forgiftning og annen sykdom og svekket helse. Jeg må skrive «smittebølge» i hermetegn, for dette er jo ikke smitte mellom folk, men derimot en «bølge» som er sprøyteindusert: man sprøyter altså inn «pandemi-bølger» rett inn i armen til befolkningen.

Det er ikke ett eneste punkt i pandemien hvor det ser ut som vaksine fører til mindre av noe (helse, må være det eneste); i hvert eneste tilfelle følges vaksineringutrulling av «Covid-19-bølger», sykdomsøkning og dødelighetsøkning.

For dem som har et halvt øye å se med er det hele skrikende åpenbart.

I neste og siste del skal vi se på noen hysteriske elementer av den nevnte NRK-artikkelen som utløste denne serie-gjennomgangen, og vi skal snakke litt om elefanter.

Innlegget Antivitenskapelighetens tid: «omikronbølgen» og økt sykefravær – del 6 dukket først opp på Foreningen lov og helse.