Landbruket: en saldopost under EU?

Får ikke Norge lov av EU å behandle dyrene bra og ivareta landbruket vårt, som er så viktig for landets beredskap?

Foreningen Lov og Helse kom tilfeldigvis over følgende tekst, skrevet av Siri Hermo. Etter å ha lest den, spurte vi om vi kunne få publisere den. Vi har valgt å lage en overskrift og skrive en liten innledning til teksten

Den Norske Grunnloven ser ut til å få en stadig mer symbolsk karakter. Bestemmelsene i § 1 og § 2 om at Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike og at Grunnloven skal sikre demokratiet. Gro Harlem med følge av blant annet Jonas Gahr Støre undertegnet en intensjonsavtale og ga på vegne av Regjeringen sin formelle godkjenning og anbefaling om å melde Norge inn i EU, på Korfu den 24. juni 1994. Da folket sa nei i folkeavstemmingen fem måneder senere, sto vi igjen med EØS avtalen som var utarbeidet allerede i 1992 og ble implementert med EØS-loven som trådte i kraft med EØS-avtalen den 01.01.1994. Etter lovens § 2 går EØS-avtalen foran fremtidige lover og samtlige forskrifter ved motstrid med EØS-avtalen. Det fratok Norge selvråderett, med overnasjonal og ikke demokratisk styring fra EU. Noe som bare ville vært forsterket og med en minimal ubetydelig påvirkningskraft ved et eventuelt medlemskap.

Artikkelen som følger relaterer seg et oppslag i Bondebladet.

EØS, EU og Norsk landbruk

Av Siri Hermo

Dette eksempelet fra Bondebladet viser den ekstreme kontrasten mellom norsk landbruk og det industrielle landbruket i EU. Når en enkelt fjøstomt er større enn hele arealet til en norsk gjennomsnittsgård, er det et tydelig tegn på den strukturelle ensrettingen som nå skjer.

Slik henger dette industrilandbruket sammen med de store linjene:

-EØS og Artikkel 19 (Markedspresset). Gjennom EØS-avtalens artikkel 19 er Norge forpliktet til en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer. Når norske bønder skal konkurrere mot melk fra europeiske gigantfjøs som melker 600 kyr i timen, har de ingen sjanse på pris. For å overleve dette importpresset, tvinges norske bønder til å bli færre og større. Dette fører til at landbruket forsvinner fra distriktene og samles i områder som Trøndelag og Jæren.

-Agenda 2030 (Bærekraftsmålene).

Her oppstår det et paradoks i FNs Agenda 2030:

-Mål 2 (Utrydde sult/Matsikkerhet): Store industrigårder i EU argumenterer med at de er mest «effektive» for å sikre billig mat til verden.

-Mål 15 (Liv på land): Industrilandbruket ødelegger det biologiske mangfoldet og kulturlandskapet som det småskala, norske landbruket opprettholder.

-Mål 12 (Ansvarlig forbruk og produksjon): Ved å flytte produksjonen til gigantiske enheter i Europa, bryter man målet om lokal, kortreist matproduksjon, noe som svekker den nasjonale beredskapen.

-EUs Klimapolitikk (Green Deal / Farm to Fork). EUs klimapolitikk, som Norge følger via Protokoll 31, premierer ofte det som ser ut som «utslippseffektivitet» på papiret:

-CO2 per liter melk: Et gigantfjøs kan i teorien vise til lavere utslipp per produsert liter melk enn en liten gård i en norsk fjordarm, fordi de har stordriftsfordeler på energi og fôr.

-Tap av naturverdier: Det som ikke regnes med i EUs klimaregnskap, er verdien av at norske kyr holder utmarka i hevd og binder karbon i jorda gjennom beite.

Når EU-direktivene prioriterer rene utslippstall, taper den norske driftsformen.

-Det bryter med den norske landbruksmodellen basert på familiebruk.

-Det er umulig å opprettholde dyrevelferd på norsk nivå når 600 kyr skal gjennom systemet hver time.

-Det fører til en økonomisk fastlåsing (gjeld) som gjør bonden til en slave av systemet og banken.

Gigantfjøsene i EU er det «ideelle» resultatet av et fritt marked uten tollvern. For Norge betyr denne utviklingen at vi enten må

-akseptere at landbruket legges ned i store deler av landet,

-bruker de juridiske unntakene i EØS-avtalen for å beskytte oss – noe norske politikere så langt har vært redde for å gjøre….

-Eller rett og slett sier opp denne avtalen som snart har kjørt Norge over stupet…

Juridisk og politisk er en oppsigelse av EØS-avtalen den eneste måten å koble seg helt av EUs energi- og klimapolitikk på.

-Oppsigelsesmekanismen (Artikkel 127). EØS-avtalen har en innebygd «utgangsdør».

-12 måneders frist: Norge kan si opp avtalen med ett års varsel.

-Full selvråderett: Ved en oppsigelse vil ikke lenger Protokoll 31, ETS2 [klimakvoter], Fornybardirektivet eller Artikkel 19 (landbruksimport) være bindende for Norge.

Stortinget får tilbake full makt over drivstoffavgifter, strømpriser og konsesjoner til vindkraft.

-«Gullkortet» og risikoen. Argumentet for å si opp avtalen er at Norge sitter på ressursene EU desperat trenger i sitt «grønne» skifte. (gass og kraft, mineralet etc.). EU må uansett kjøpe gassen vår, så vi kan diktere betingelsene selv via en vanlig handelsavtale.

Hva skjer med landbruket og naturen? Uten EØS-avtalen kan Norge:

-Gjeninnføre fullt tollvern for landbruksvarer uten press fra Artikkel 19. Dette ville stoppet sentraliseringen og importen av billigmat fra gigantfjøsene i EU.

-Stoppe utbyggingen av vindkraft som er drevet av EUs fornybarmål, og heller prioritere norsk natur og lokalt selvstyre.

Politisk «fastlåsing»

Selv om det juridisk sett er enkelt å si opp avtalen, er det politisk svært vanskelig når minst 140 av de på tinget har sin lojalitet til fremmed makt -EU. En oppsigelse av EØS-avtalen ville løst de juridiske flokene med drivstoffavgifter, vindkraft og landbrukspress over natten. Spørsmålet som splitter Norge, er om vi er villige til å ta den økonomiske usikkerheten det medfører for å få tilbake den nasjonale kontrollen over ressursene våre.

Til refleksjon:

Markedsadgang er verdiløs hvis produksjonskostnadene gjør at Norge ikke har varer å selge….

Her er den brutale sammenhengen mellom jussen og den industrielle virkeligheten:

-Industrien dør «innenfra». Norsk kraftkrevende industri (aluminium, gjødsel, kjemisk industri) ble plassert i Norge kun fordi strømmen var billigere her enn i resten av verden.

Dette kompenserte for:

-Høyt lønnsnivå.

-Lange transportavstander til markedene i Europa.

-Høye kostnader ved å drive i et værhardt land.

Når EØS-avtalen og energiunionen (gjennom ACER og de ulike energipakkene) fjerner prisforskjellen mellom Norge og Tyskland, forsvinner selve eksistensgrunnlaget for disse fabrikkene.

-Markedsadgang vs. Tollmurer:

Politikerne frykter at uten EØS vil EU legge toll på varene våre. Her bør snart fornuften kobles på: Hvis strømregningen til et smelteverk øker med 500 millioner kroner i året på grunn av europeisk prissmitte, er det et langt større tap enn en tollavgift på 2–4 %. Resultatet blir at bedriften flagger ut til land med enten lavere lønninger eller mer stabil, nasjonalt kontrollert kraft (som f.eks. USA, Midtøsten eller Kina). Det hjelper ikke at Norge har «tollfri tilgang» til EU når fabrikken er borte.

-Jussen som hindrer «Særnorske» løsninger: Gjennom EØS-avtalens regler om statsstøtte, har Norge svært begrensede muligheter til å hjelpe industrien med strømprisen:

-Vi kan ikke gi industrien «billig strøm» direkte fra staten, da dette regnes som ulovlig subsidiering som vrir konkurransen i det indre markedet.

-Vi er låst til EUs modeller for CO2-kompensasjon, som nå strammes inn som en del av EUs klimapolitikk.

-«Grønnvasking» av industriutflagging:

En del av den «syke klimapolitikken» jeg har fokusert på i flere innlegg nå, er at når en norsk fabrikk legges ned fordi strømmen er for dyr, ser det bra ut i det norske utslippsregnskapet (Protokoll 31). Utslippene i Norge går ned, og politikerne kan si at vi når målene: Mens selve varen blir produsert i et land med kullkraft i stedet, og norske arbeidsplasser er tapt for alltid. Logikken i dagens politikk henger på greip kun hvis man antar at markedstilgang er viktigere enn produksjonsevne. Ved å ofre det nasjonale konkurransefortrinnet (kraften) for å beholde medlemskapet i det indre markedet, risikerer Norge å ende opp som en nasjon som kun eksporterer råvarer (gass og strøm) mens industrien og landbruket legges ned. Det som presenteres som «grønn omstilling», fungerer i praksis som en økonomisk slegge mot det tradisjonelle norske landbruket.

Her er de tre viktigste grunnene til at det oppleves som et angrep mot landbruket:

-Investeringsfellen (Teknologikrav). Mange av de «grønne» tiltakene som kommer via EUs «Farm to Fork»-strategi og norske klimamål, krever enorme investeringer:

-Krav om utskifting av maskinpark til fossilfritt,

-nye løsninger for gjødselhåndtering og -dyrevelferdsreformer (som løsdriftskrav). For et lite eller mellomstort bruk med moderat omsetning er det umulig å forsvare lån på mange millioner kroner. Kun de største industribrukene har volumet som trengs for å betjene denne gjelden.

-Utslipp per enhet vs. Naturverdi. EUs klimapolitikk (gjennom Protokoll 31) måler effektivitet i «CO2-utslipp per liter melk eller kilo kjøtt». Et industribruk med 600 kyr i et lukket anlegg kan kontrollere fôr og metanutslipp matematisk mer «effektivt» enn en bonde som har kyrne på utmarksbeite. Selv om beitebruk er mer bærekraftig for biomangfoldet og beredskapen, kommer det dårligere ut i de standardiserte klimaregnskapene fra Brussel. Småbruket blir dermed stemplet som «klimaversting» på papiret.

-«Den grønne skatten» på matproduksjon.

Når drivstoffavgiftene økes (som med ETS2 og de planlagte økningene i statsbudsjettet), treffer det landbruket dobbelt:

-Driftskostnader: Traktoren må gå uansett, og matproduksjon i Norge krever transport over lange avstander.

-Konkurransekraft: Siden vi gjennom EØS-artikkel 19 har åpnet for mer import, kan ikke den norske bonden bare øke prisene sine for å dekke de grønne avgiftene. Da velger forbrukeren heller den billige importmaten fra EU-gigantene som har lavere energikostnader. Jeg tør påstå at «bærekraft» brukes som et verktøy for å tvinge frem en industriell modell. Ved å gjøre kravene så dyre at bare de største overlever, sikrer man en sentralisert produksjon som er lettere å kontrollere og regulere for myndighetene, men som samtidig knuser det norske småbruket og svekker vår nasjonale selvforsyning.

TILLEGGSKOMMENTAR FRA SIRI HERMO:

Miljødirektoratets rapport «Klimatiltak i Norge mot 2030» (ofte kalt Klimakur) [Klimakur 2030: Tiltak og virkemidler – miljodirektoratet.no] peker på landbruket som en av de største gjenværende sektorene for kutt, nå som mange andre sektorer allerede er strammet til.

Her er de mest kritiske punktene fra direktoratet som jeg mener underbygger min bekymring for småbruket.

Landbruket som «Saldopost»:

Siden regjeringen nå gir rabatt på drivstoffavgifter til bilister frem til september, oppstår et underskudd i det nasjonale klimaregnskapet. Gjennom EØS-avtalen og Innsatsfordelingsforordningen (ESR) er det totale utslippstaket for Norge låst. Miljødirektoratet påpeker at hvis transportsektoren ikke leverer kuttene, må de tas i andre «ikke-kvotepliktige» sektorer.

Landbruket står øverst på den listen.

Rapporten lister opp tiltak som direktoratet mener er mest «effektive» (lavest kostnad per tonn CO2):

Metanhemmere i fôr:

Dette krever presisjonsfôring og overvåking som er teknisk enkelt i et industrifjøs med 600 kyr, men ekstremt dyrt og praktisk vanskelig for en bonde med kyr på utmarksbeite.

Overgang fra rødt kjøtt til plantebasert:

Direktoratet foreslår tiltak for å vri produksjonen bort fra drøvtyggere (kua). Siden mye av det norske småbruket i distriktene er basert på gressressurser som kun kan utnyttes av drøvtyggere, er dette et direkte angrep på eksistensgrunnlaget for distriktslandbruket.

Redusert kjøttforbruk (Kostholdstiltaket):

Dette er kanskje det mest kontroversielle punktet i rapporten. Miljødirektoratet foreslår å bruke avgifter eller prisøkninger for å få nordmenn til å spise mindre norsk storfekjøtt. Når etterspørselen etter norsk kjøtt synker, vil de små brukene med høye produksjonskostnader ryke først. Industribrukene med enorme volum vil kunne overleve på lavere marginer.

Rapporten som «Bestillingsverk» fra EU?

Selv om Miljødirektoratet er norsk, følger deres metodikk EUs retningslinjer for klimarapportering. Rapporten tar ikke hensyn til beredskap, bosetting eller kulturlandskap, fordi dette ikke er målbare verdier i EUs utslippsregnskap i Protokoll 31. Dermed fremstår landbruket i rapporten kun som en «utslippskilde» som må minimeres, ikke som en livsviktig matprodusent.

Miljødirektoratets rapport fungerer som den faglige begrunnelsen for å tvinge landbruket inn i den industrielle modellen en ser på bildet.

Ved å fokusere blindt på CO2-ekvivalenter, overser man at man samtidig bygger ned norsk selvforsyning og distrikts Norge for å tilfredsstille kravene fra Brussel. Gjennom jordbruksavtalen og den tilhørende Klimaavtalen mellom staten og landbruket, er det spesielt tre krav som nå rulles ut og som fungerer som en økonomisk sjekkliste for hvem som overlever:

Kravet om løsdrift (Fristen i 2034):

Dette er det mest kritiske punktet for små og mellomstore bruk med melkeproduksjon. Alle kyr skal gå løse i fjøset, ikke stå på bås. For mange mindre bruk betyr dette at de må bygge helt nye fjøs til 10–20 millioner kroner. Med dagens rentenivå og økte byggekostnader er dette et økonomisk selvmord for et bruk med 20–30 kyr.

De som ikke har kapital eller volum til å bygge «megafjøs», legger ned. Dette er nøyaktig den sentraliseringen til industribruk som jeg frykter.

Gjødselhåndtering og metanreduksjon:

Klimapolitikken krever at landbruket kutter utslipp fra husdyrgjødsel. Krav om hyppigere tømming, tildekking av lagre, eller levering til biogassanlegg. Dette krever dyrt utstyr og logistikk som er tilpasset flate områder med korte avstander.

For et bruk i en bratt vestlandsfjord eller i Nord-Norge blir kostnaden per ku astronomisk sammenlignet med et industribruk på Østlandet. Dette presses frem for at Norge skal nå målene i Innsatsfordelingsforordningen (ESR) under EØS-avtalen.

Utfasing av fossilt brennstoff (Traktor og tørking):

Målet er at landbruket skal være fossilfritt innen 2030. Overgang til elektriske traktorer eller biodrivstoff, samt fossilfri korntørking og oppvarming.

Elektriske traktorer er ennå ikke modne for tungt arbeid i norsk terreng, og biodrivstoff er dyrt. CO2-avgiften med ETS2 fra 2028, vil gjøre diesel så dyrt at marginene forsvinner for de som ikke har råd til å bytte ut maskinparken umiddelbart.

Klima- og miljøprogrammet (KMP) i tilskuddssystemet:

Tilskuddene vris nå slik at en større del av pengene er koblet til spesifikke miljøtiltak. Bonden må bruke mer tid på dokumentasjon og klimaplaner enn på selve driften. Industribrukene har administrative ressurser til dette, mens «enkeltmannsbonden» drukner i papirarbeid og krav.

Disse tiltakene selges inn som «grønne», men i praksis fungerer de som en inngangsbillett til landbruket som bare de største har råd til å betale. Dette våger jeg påstå er en villet politikk for å skape «effektive» enheter som passer inn i EUs statistikker, men som samtidig fjerner det norske småbruket fra kartet.

EØS-avtalen og EUs klimapolitikk legger så sterke føringer at det krever en radikal kursendring fra norske myndigheter….Der ligger den største utfordringen. Her er de tre største hindrene som gjør det nesten umulig å øke beredskapen innenfor dagens system:

Konflikten mellom «Klimamål» og «Kalorier»:

EUs klimapolitikk (via Protokoll 31) måler suksess i reduserte utslipp (CO₂-ekvivalenter). Økt matproduksjon i Norge – spesielt på kjøtt og melk som utnytter norske gressressurser – vil isolert sett øke de norske utslippstallene.

Norge har forpliktet seg til å kutte utslipp i landbruket. Skal vi produsere mer mat, må vi kutte ekstremt mye mer i transport eller andre sektorer for å «ha råd» til utslippene fra maten. Myndighetene ender opp med å prioritere utslippskutt fremfor økt volum, noe som svekker beredskapen.

Artikkel 19 og «Importfellen»:

Beredskap krever at bonden har et marked og en pris han kan leve av. EØS-avtalens Artikkel 19 krever at Norge stadig åpner opp for mer import fra EU. Når billig mat fra europeiske industribruk flommer inn, presses prisene i Norge ned. For å overleve må norske bønder enten bli industribruk, eller legge ned.

Begge deler svekker beredskapen, fordi vi mister det geografiske mangfoldet av gårder over hele landet som kan produsere mat hvis krisen rammer.

Energiprisene (ETS2 og Kraftmarkedet):

Beredskap krever forutsigbare kostnader. ETS2 vil fra 2027/28 og integrasjonen i EUs kraftmarked fjerne norske bønders konkurransefortrinn (billig strøm og diesel). Når innsatsfaktorene blir like dyre som i EU, men produksjonsforholdene er vanskeligere (fjell, snø, små teiger), blir norsk mat for dyr for vanlige folk.

Uten lønnsomhet i bunn, forsvinner produksjonsgrunnlaget. Hvordan kunne det vært gjort?

For å øke beredskapen med EØS, måtte Norge:

• Bruke Artikkel 112 (Sikkerhetsventilen): Erklære at matforsyning er en «alvorlig samfunnsmessig vanskelighet» og begrense importen. Dette tør ikke politikerne pga. frykt for sanksjoner mot fisk. Dette er heller ikke noe EU vil godta.
• Definere landbruk som nasjonal sikkerhet: Bruke unntakene for sikkerhet (Artikkel 123) for å skjerme landbruket fra klimakrav som svekker produksjonsevnen. Helt klart noe EU ikke vil godta, da målet er Europa som det første klimanøytrale kontinentet i 2050,
• Massive subsidier: Kompensere bonden fullt ut for hver eneste krone i økt CO₂-avgift. Dette vil imidlertid utfordre EØS-reglene om statsstøtte.

Under dagens regime styres landbruket etter markedseffektivitet og utslippstall, ikke etter antall dager med matlager. Så lenge EØS-avtalens logikk om fri flyt og EUs klimamål veier tyngre enn nasjonal beredskap, vil norsk matproduksjon fortsette å sentraliseres og svekkes.

Vil folk ha norsk, bærekraftig mat og beredskap ut over 20 dager, så må EØS avtalen sies opp.

(NB denne artikkelen har blitt betydelig redigert 06.04.26 pga. at det som skulle vært hovedinnlegget til Siri Hermo om saken ved et uhell ikke var kommet med i den opprinnelige teksten, kun kommentarene til hovedinnlegget. Nå er hovedinnlegget med, med kommentarene etterfølgende nederst)