«Vitenskapen er reduksjonistisk av natur, fordi den baserer seg på isolering av fenomener slik at disse kan spesifiseres og måles – en typisk konvergerende situasjon.

Mennesker derimot, er komplekse systemer der langt fra alle variabler er kjente, og der noen aldri vil bli kjente, slik at man der ikke kan bruke samme type logikk som i tradisjonell naturvitenskap, så her får man en divergerende situasjon.»

Bra observasjon!

Mennesker derimot, er komplekse systemer der langt fra alle variabler er kjente, og der noen aldri vil bli kjente, slik at man der ikke kan bruke samme type logikk som i tradisjonell naturvitenskap, så her får man en divergerende situasjon.

Vi har derfor å gjøre med to helt ulike former for rasjonalitet: teknisk/instrumentell rasjonalitet, kontra verdi-/formålsrasjonalitet.

Man kan f.eks spekulere resten av livet på «hvorfor sa hun/han det», og aldri finne svaret, for det er ikke sikkert at den personen selv vet hvorfor det ble sagt. Feil type verktøy blir brukt fordi problemet misforstås. (Sjekk Sydney Banks, som i 1973 fikk en dyp, spontan åpenbaring om hvordan det menneskelige sinnet fungerer, der ingrediensene er Mind (Sinn), Consciousness (Bevissthet) og Thought (Tanke).)

I stedet for å lete etter et definitivt, målbart «svar» (som ikke finnes), må vi – når det gjelder mennesker og systemer med mennesker, lete etter mening. Vi tolker utsagn basert på kontekst, relasjon og historie. Vi må akseptere at sannheten ikke er en fastlåst variabel, men noe som eksisterer i rommet mellom mennesker, i relasjonene.

Dersom man prøver å tvinge en konvergerende logikk over på en divergerende situasjon – for eksempel ved å tro at man kan «regne seg frem» til perfekt mental helse eller sette menneskelige relasjoner på en ren matematisk formel – begår man en kategorifeil som skaper fremmedgjøring i stedet for reell innsikt.

Dette er en utfordring for en kultur som har blitt sterkt teknologifisert, slik vi ser i vesten: fordi den konvergerende, reduksjonistiske vitenskapen har gitt oss enorm materiell velstand og teknologisk makt, har vi gjort den til vårt primære verdensbilde.

Dette har ført til en «teknokratisk logikk», hvor vi forsøker å løse divergerende, menneskelige utfordringer med konvergerende, tekniske verktøy, noe som er dømt til å feile før det starter, men der feilen gjerne ikke oppdages før det har gått galt.

Vi ser det innen offentlig sektor, der man spesielt innenfor helse, utdanning og omsorg har innført industriell logikk: man tror at hvis noe ikke kan måles, eksisterer det ikke eller har ingen verdi.

Når kulturen vår møter den divergerende kompleksiteten i menneskesyken, søker den ofte en rask, konvergerende løsning: Livskriser, sorg, utbrenthet eller eksistensiell tomhet omdefineres til kjemiske ubalanser i hjernen (reduksjonisme).

Aristoteles skilte mellom Techne (teknisk kunnskap/håndverk) og Phronesis (praktisk klokskap). Praktisk klokskap er evnen til å navigere i det uforutsigbare, det unike og det divergerende – å vite hva som er det rette å gjøre i en situasjon der det ikke finnes en fasit.

I en sterkt teknologifisert kultur forvitrer denne praktiske klokskapen. Vi slutter å stole på intuisjon, skjønn, livserfaring og relasjonell følsomhet, fordi vi har blitt oppdratt til å tro at teknologien (en app, en rapport eller en algoritme) alltid har et bedre svar enn oss selv. Dette skaper et samfunn som er teknisk genialt, men eksistensielt svakt og sårbart.

Helhetstenkning ofres på den spesifikke tenkningens alter, der resultatet blir et institusjonalisert tap av overordnet mening, noe samfunnet som helhet lider under.

Our best chance of ending the COVID-19 pandemic is to ensure that everyone, everywhere has access to vaccines, free of charge. Big pharmaceutical corporations must allow the vaccines to be produced as widely as possible by sharing their knowledge free from patents.
 
We need a people’s vaccine, not a profit vaccine.

Oxfam international ble fra 2020 til 2023 ledet av Gabriela Bucher. Hun ønsket en mer rettferdig fordeling av injeksjonene fra US military. I 2022 var hun på World Economic Forum og snakket om framtiden til global beskatning. Navnet Oxfam kommer fra Oxford Commitee for famine relief satt opp i Storbritannia i 1942. Satt opp under 2 verdenskrigsritualet. Det er interessant at Julian Huxley var medlem av Oxford Commitee for famine relief. Man kan se at han utfører en rolle i krigsritualene for familiene bak teppet. Foretar man en tidsreise vil man se at Huxley var i British army intelligence corps under første verdenskrigsritualet, så var han innvolvert i famine relief under andre verdenskrigsritualet og etter dette var han instrumental i å sette opp World population conference. Dette minner om William Henry Draper jrs sine roller også som beviser den dypere depopulasjonsmekanismen. General under 2 verdenskrigsritualet, NATO og satt så opp population crisis Commitee. Her er det viktig å føye til koblingen mellom Romaklubben og NATO. Jeg mistenker at man ikke bare ser denne mekanismen , men bivåner en demonisk kraft som har styrt den materielle verden i årtusener. Oxfam international var så sentral i å pushe operation warp speed. Det er tydelig at SELVE depopulasjonsmekanismen avslører seg når man studerer roller over tid. Oxfam international i dagens form ble satt opp i 1995. De jobber nå i 77 land.

Det er viktig å se hvordan rationalet og bruken av
såkalte « humane « intervensjoner benyttet av US military, Storbritannias og resten av de europeiske militærene også er den samme kamuflasjen som ble benyttet under convid operasjonen. Jeg er stadig overrasket over hvor få som studerer historie som forsøker å se rekkevidden av det som har foregått fra første verdenskrigsritualet videre til andre og fram til maskerings og koroneringsritualet.

Det har seg slik at de som organiserte World Poulation Conference er de samme som organiserte og hadde SENTRALE roller i de store krigsritualene. Føydalstrukturen bak teppet gjemmer HELE krigsritualet bak økonomiske teorier og doktriner.

Nå skjønner jeg hvilket tokt Gro Harlem Brundtland virkelig har vært på siden Cairo konferansen i 1994. Denne konferansen sementerte Population Action Plan formulert i 1974 i Buccharest. Merk at dette er SAMME året Henry Kissinger formulerte NSM 200 som skisserte opp det amerikanske Utenriksdepartementets målsetninger om å kontrollere verdens befolkningstall.

Og dette så altså ikke etteretningen i Norge fra 1994 ? Hvorfor var det bare folk uten titler og roller som ropte ut å advarte om Operation Warp Speed ?

Våpenkartellets rolle i convid operasjonen er ganske enkel å se, men frontene fra World Conference on Population er MEGET viktig å knytte sammen;

Eksempler;

Population Crisis Commitee:
Var med i World Population Conference og var SENTRAL i convid operation. Satt opp av William Henry Draper Jr, general under andre verdenskrigsritualet og deretter NATO før han begynte å legge opp pillarer inn mot 2020. Dupont familien var også med å sette opp Population Crisis Commitee. De var SENTRALE dobbeltspillere i første og andre.

Julian Huxley var i militær etteretning i første verdenskrigsritualet deretter i Oxford famine relief under andre verdenskrigsritualet. Han var deretter sentral i å sette opp World Population Conference i Roma i 1954. Oxford relief ble senere til Oxfam international SENTRALE i convid operasjonen. Viktig å merke seg det humanitære coveret som føydalstrukturen har lagt som et lag foran den militære operasjonen fra mars 2020.

Plottet har manøvrert sitt personell inn i SENTRALE roller inn mot 2020. Og satt opp organisasjoner. Brundtland sin rolle er viktig å se i dette. CEPI i 2017. Global Preperdness monitering board. De har vært METODISKE i denne planleggingen.

Agenda 21 og 2030 er dekke for World Population plan of action. Rådgiver til Rio Summit i 1992 var Schmidheiny familien, tett knyttet til Nazi Tyskland og medlemmer av 1001 klubben. Herfra går tentaklene til Roma Klubben, NATO, Bilderberg etc…

Rekrutteringen inn i Convid operasjonen i Norge via kongelig norsk seilforening viser den føydale tentakkelen. Viktig å se aktivitetene til Gates inn mot 2020. Ferie med kronprinsparet, var på UiO i 2013 der han sa;

« min forskning skal løse problemet med overbefolkning «.

Føydalstrukturen er nå frenetiske etter å dekke over den historiske depopulasjonsmekanismen. Dette henger sammen med tildekkingen av andre verdenskrigsritualet.

Spesielt i f.m. det vi kontinuerlig ser i f.m. utøvelse av politisk makt i Kongleriket — inntreffer John Dalberg-Actons dypsindige betraktning umiddelbart som en ryggmargsrefleks hos undertegnede:
Lord Acton var en engelsk historiker, liberal politiker og forfatter.
Som en sterk talsmann for individuell frihet er Acton mest kjent for sine betraktninger om farene ved konsentrert makt.
I et brev til en anglikansk biskop i 1887 skrev han de berømte ordene: «Makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt» – noe som understreket hans overbevisning om at uinnskrenket makt utgjør den største trusselen mot menneskelig frihet.
Hans arbeider legger gjennomgående vekt på betydningen av å begrense statlig og institusjonell makt til fordel for individuelle rettigheter og personlig frihet. [Wikipedia]

Acton’s fulle betraktning lyder: “Power tends to corrupt and absolute power corrupts absolutely. Great men are almost always bad men, even when they exercise influence and not authority; still more when you superadd the tendency of the certainty of corruption by authority.”
(Oversatt: «Makt har en tendens til å korrumpere, og absolutt makt korrumperer absolutt. Store menn er nesten alltid dårlige menn, selv når de utøver innflytelse snarere enn myndighet – og i enda høyere grad når man legger til den uunngåelige korrumperende effekten av maktutøvelse.»)

— Snart 140 år senere står Actons påstand urokkelig . . .

Jeg tror nok du har helt rett Richard! Og jeg tipper det er i PST som i alle andre større organisasjoner, de har et ledelsesskikt som er helt sammensmeltet med «etablissementet», og således da også politisk helt styrt, og uten må mukke produserer slike ting som dette når «etablissementet» ønsker det. Mens nedover i pyramiden er det masse folk som gjør sin fragmenterte arbeidsoppgave og ikke tenker noe mer over slike ting overhodet. Et hylende paradoks her, og også litt komisk, er jo at «etablissmentet» egentlig jo er dypstaten (med noen tilleggsnyanser riktignok); det samme strukturen som PST prøver å hindre befolkningen i å snakke om (eller forholde seg til).

Ja jeg må si jeg fullstendig deler din beskrivelse her. Godt skrevet! Når du skriver «Troen på at maktstrukturer frivillig vil verne og anerkjenne sine egne kritikere, er en av demokratiets største og mest naive illusjoner.» treffer du jo spikeren på hodet. Men, et interessant spørsmål er om det MÅ være sånn? I dag, i praksis, er det jo sånn, uten tvil. I min definisjon i artikkelen av et godt reelt demokrati har jeg lagt inn et element som handler om dette, og som kanskje er det mest utopiske elementet, eller sagt annerledes kanskje det mest idealistiske elementet. Men spørsmålet er om dette noe idealistiske overhode kan tenkes å bli materialisert? I et samfunn som vi i dag har i Vesten tror jeg det er komplett umulig. For hele sivilisasjonen, og hele «systemet» som er formet i denne sivilisasjonen, kan bare produsere ledere (eller folk i maktposisjoner) som er slik som du beskriver. Slike mennesker former systemet, og systemet former disse personene, gjensidig forsterkende altså. Det er altså ingenting INNE i systemet som kommer til å endre på dette. Men spørsmålet er om et reelt demokrati, med
et reelt demokratisk innhold, og dermed en opplyst og oppgående befolkning, over tid vil «produsere» annerledes ledere? I teorien vil jeg si ja. Annerledes ledere kan enkelt forklart for eks. være ledere som egentlig ikke ønsker makten og posisjonen men blir skjøvet frem. Folk som egentlig ikke helt trives med makten. På lavere nivå i samfunnet, på «ufarlige» områder, finnes det slike ledere allerede. Men disse vil per i dag aldri nå lenger enn til vinklubben eller idrettslaget osv. I teorien vil jeg anslått av følgende 3 elementer i kombinasjon ville kunne materialisert denne «utopien»:

1) befolkningen «produserte», eller dyttet frem, ledere som IKKE ØNSKER å ha makt og egentlig være ledere (men som er dyktige) inn i maktposisjoner,

2) samtidig opprettholdes det kontinuerlig et godt og åpent ordskifte om alt, inkludert nøyaktig denne tematikken, slik at bevissheten om dette hos nevnte ledere og strukturene for øvrig, samt befolkningen, ikke vil svinne hen over tid. (dette siste skjer jo i dag; at ledere som kommer inn i posisjoner, i noen tilfeller har gode intensjoner, men sakte men sikkert blir «spist» opp av systemet og posisjonen, og til slutt blir helt ubevisst sin egen saktegående og negative utvikling)

3) at det finnes reelle og formelle mekanismer som kan tre umiddelbart inn hvis punkt 2) ikke har ønsket effekt. Dette er naturligvis mekanismer som ikke «systemet» selv skal administrere, i hvert fall ikke fullt ut.

Utopi? Kanskje. Men synes diskusjonen er interessant! Takk for bidrag

Hvert år fylles festtaler og politiske dokumenter med varme ord om åpenhet, ytringsfrihet og viktigheten av å kikke makten i kortene. Vi har skapt en kollektiv fortelling om at det liberale demokratiet har modnet; at systemene våre ønsker kritikk velkommen som et verktøy for forbedring.

Dette er i beste fall idealisme. I verste fall er det en farlig tåkelegging av hvordan makt faktisk fungerer.

Maktens dypeste og mest grunnleggende instinkt er, og vil alltid være, selvbevaring. Ingen organisasjon, etat eller politisk elite gir fra seg kontroll eller beskytter sine kritikere av ren godvilje. Når uavhengige kontrollorganer, pressefrihet eller lovfestet varslervern eksisterer i dag, er det ikke fordi makten ga det bort som en gave. Det er resultatet av dype historiske kriser, skandaler og bitre kamper der makthavere ble tvunget til å gi etter for å beholde sin legitimitet.

Det mest slående eksempelet på idealismens havari finner vi i det såkalte varslervernet. På papiret har vi mekaniske verktøy og paragrafer som lover beskyttelse. I praksis fungerer det omtrent aldri.

Når systemets omdømme og posisjoner trues innenfra, reagerer maktstrukturen med en asymmetrisk motreaksjon. Varsleren møter sjelden en åpen dør og en takk, men derimot et profesjonelt apparat av HR-avdelinger, PR-rådgivere og jurister. Gjengjeldelsen skjer sjelden gjennom direkte, ulovlige oppsigelser. Den skjer subtilt: gjennom omorganiseringer, sosial isolasjon, fratakelse av oppgaver og en systematisk forskyvning av narrativet. Saken handler plutselig ikke lenger om det kritikkverdige forholdet, men om varslerens person, motiver og samarbeidsevner. Kritikeren sykeliggjøres og støtes ut, mens nettverket på toppen beskytter sine egne.

Å tro at en maktstruktur vil integrere og beskytte en intern trussel uten å slå tilbake, strider mot all sosiologisk realitet. Lovverk kan ikke vedta bort maktens natur.

Derfor må vi slutte å basere samfunnsdebatten på moraliserende ønsker om maktens velvilje. Hvis kritikken skal ha en funksjon, kan den aldri være avhengig av godkjenning fra de som overvåkes. Friksjonen og konflikten mellom de som styrer og de som kikker dem i kortene er ikke en feil ved systemet – det er selve forutsetningen for at makt ikke skal korrumpere fullstendig. Demokratiet – om det overhodet eksisterer andre steder enn på papiret – reddes ikke av maktens egen moral, men av uavhengige motkrefter som har vilje og midler til å tvinge frem sannheten.

Alt annet er en behagelig illusjon.

Dette innlegget fortjener stående applaus KRN. At statsmakten er paranoid, lyver og bedrar, og forsøker å kvele den frie ordskiftet, det er ikke noe nytt. Makta vil alltid jobbe for å beskytte seg selv.

Men vi trenger ikke å være med på løgnen.

Som Aleksandr Solsjenitsyn en gang sa:

«Det enkleste steget for et modig individ er å ikke være delaktig i løgnen. Et ord med sannhet veier opp for et hav av løgner.»

Vi må ikke la oss true og skremme til taushet, stå opp for det som er riktig og sant fordi det er riktig og sant.

Sannheten er som en løve, den trenger ikke beskyttelse. Sett den fri og den forsvarer seg selv.