Under pandemien ble det systematisk stilt strengere krav til kausal dokumentasjon av skade etter vaksinasjon enn av skade etter SARS-CoV-2-infeksjon.

Jeg formulerte også den motsatte hypotesen og stilte deretter spørsmålet begge veier gjennom analysen.

I del 2 undersøkte jeg hvordan årsak ble målt. Ble de samme metodiske kravene, tidsvinduene og den samme forsiktigheten brukt når man forsøkte å avgjøre om sykdom eller vaksinasjon hadde forårsaket en skade?

I del 3 undersøkte jeg hvordan tvil ble møtt offentlig. Hvilke spørsmål ble betraktet som legitime? Hvem kunne uttrykke usikkerhet uten at selve troverdigheten deres ble satt under press? Og ble tvil behandlet på samme måte når den pekte mot sykdommen som når den pekte mot vaksinasjonen?

I del 4 flyttet jeg blikket til systemet rundt beslutningene. Hvilke roller hadde myndighetene og helseinstitusjonene? Hvem ga råd, hvem hadde det siste ordet, og hvordan ble faglig uenighet og usikkerhet håndtert? Og ga kommunikasjonen befolkningen et tilstrekkelig grunnlag for informert samtykke?

Hva materialet foreløpig viser

Et sentralt spørsmål i analysen er om forsknings- og kommunikasjonsapparatet var mer innrettet mot å avkrefte vaksinekausalitet enn mot å oppdage den, særlig for skader med lav kausal synlighet.

Motfunnene – VITT, myokarditt og menstruasjonsforstyrrelser – viser at svaret ikke kan være et enkelt «ja». Men dette var signaler med høy kausal synlighet: tydelige mønstre kunne identifiseres i tid, klinisk uttrykk eller bestemte grupper. De utelukker derfor ikke at terskelen var høyere for mer diffuse, forsinkede eller multifaktorielle skadebilder.

Materialet viser videre at sikkerhetssystemet er bedre til å finne enkelte typer skader enn andre; at passive meldesystemer har strukturell underrapportering; at flere viktige bivirkninger først ble anerkjent etter masseutrulling; at forskning på langvarige symptomer etter vaksinasjon finnes, men fortsatt er ufullstendig; og at språk om kausalitet, risiko og moralsk ansvar ikke hadde samme symmetri.

Materialet gir etter min vurdering støtte til hypotesen om en asymmetri.

Den mest forsvarlige foreløpige konklusjonen er derfor:

Kunnskapsgrunnlaget for vaksinenes effekt, sikkerhet og nytte–risiko var mer betinget-, mer produkt-, gruppe-, individ- og tidsavhengig og på flere områder mer uavklart enn den brede formuleringen «trygg og effektiv» ga inntrykk av. Etter hvert som vaksinasjons- og infeksjonshistorikken ble stadig mer sammensatt, ble også den absolutte nytten av ytterligere vaksinasjon mer avhengig av alder, grunnrisiko, tidligere immunitet og hvilken effekt som faktisk skulle oppnås. Når usikkerhet og krav til kausal dokumentasjon vektes ulikt for sykdom og intervensjon, kan det påvirke forskning, offentlig forståelse, kommunikasjon, ytringsrom, erstatningsmuligheter og informert samtykke.

Det etiske sluttspørsmålet

Myndigheter kan ta feil. Forskning kan endre seg. Nye sikkerhetssignaler kan oppstå etter godkjenning. Ingen av disse forholdene er i seg selv skandaler. Problemet oppstår dersom usikkerheten kommuniseres selektivt eller dersom enkelte hypoteser får langt større institusjonell vekt enn andre.

Informert samtykke handler ikke om at staten gir borgeren den beslutningen staten selv mener er riktig. Det handler om at borgeren får et tilstrekkelig sant bilde av både kunnskapen og grensene for kunnskapen til å kunne treffe beslutningen selv.

Det siste spørsmålet blir derfor ikke bare: «Var vaksinene trygge og effektive?» Det blir også: Hvem fikk definere hvilke usikkerheter som var viktige nok til å undersøke, kommunisere og ta på alvor?

En analyse som fortsatt mangler

Denne artikkelserien kan ikke avgjøre om den opprinnelige hypotesen holder på tvers av hele pandemien. Til det kreves en systematisk speilanalyse utført med forhåndsdefinerte kriterier og tilgang til relevante register-, forsknings- og kommunikasjonsdata.

En slik analyse bør gjennomføres av forskere som står tilstrekkelig uavhengig av både vaksineprodusenter, myndigheter som utformet vaksinasjonspolitikken og organiserte vaksinekritiske miljøer. Poenget må ikke være å bevise at den ene siden hadde rett, men å stille de samme spørsmålene begge veier.

For sammenlignbare utfall – eksempelvis død, myokarditt, nevrologisk sykdom, inflammatorisk sykdom og langvarige symptomer – bør de samme forhåndsdefinerte kriteriene anvendes på begge sider. Og analysen bør i tillegg undersøke den motsatte hypotesen med samme alvor:

Ble skade etter covid enkelte steder undervurdert, mens skade etter vaksinasjon ble tillagt for stor betydning?

Hvis asymmetrien jeg beskriver er reell, bør den overleve denne testen. Hvis den ikke gjør det, må hypotesen forkastes eller modifiseres.

Det er nettopp derfor en slik undersøkelse er interessant. Spørsmålet er om de konkurrerende hypotesene faktisk ble møtt fra samme utgangspunkt – eller om enkelte forklaringer allerede hadde større legitimitet enn andre før evidensen ble vurdert. Spørsmålet er om den vitenskapelige bevisbyrden beveget seg avhengig av hvilken hypotese som ble undersøkt.

Hvis analysen finner en betydelig asymmetri, begynner det faktiske arbeidet. Spørsmålet blir da:

Hvor oppsto den, hvilke konsekvenser fikk den, og hva må endres for at den samme asymmetrien ikke skal gjenta seg ved neste korsvei?

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden – del 5 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del 1 fremsatte jeg en hypotese om at bevisbyrden for skader fra vaksineringen var asymmetrisk i forhold til bevisbyrden for skader ved SARS- Cov2. Jeg undersøkte hvordan eventuelle skader ble synlige, hvilke signaler som ble plukket opp og hvordan de ble håndtert.

I del 2 tok jeg for meg hvordan skader ved både covid og vaksinering blir målt. Spørsmålet er om vi brukte de samme metodiske kravene, de samme tidsvinduene og den samme forsiktigheten når vi forsøkte å finne ut hva som faktisk hadde forårsaket den.

I del 3 diskuterte jeg hvordan tvil ble håndtert offentlig, og om de samme standardene ble satt dersom man fremmet vaksinering eller om man fremmet tilbakehold eller stopp i vaksineringen.

I del 4 vil jeg ta for meg systemet rundt beslutningene. Hvilke ulike roller hadde myndigheter og helseinstitusjoner? Hvem hadde det siste ordet, og hvordan ble uenighet håndtert?

FHI og regjeringen: da faglig usikkerhet møtte politiske premisser

Man bør skille mellom FHI, Helsedirektoratet, regjeringen og legemiddelmyndighetene. De hadde ulike roller, og de var ikke alltid enige. FHIs egne oppdragsbesvarelser – faglige vurderinger utarbeidet på bestilling fra Helse- og omsorgsdepartementet – viser ofte mer betinget språk enn det brede politiske handlingsbudskapet.

Under pandemien ga Helse- og omsorgsdepartementet FHI en rekke formelle oppdrag om å utrede ulike sider ved vaksinasjonsstrategien. Oppdrag 8 var et slikt oppdrag og fikk flere delleveranser etter hvert som kunnskapen og vaksinesituasjonen utviklet seg. FHI skulle blant annet vurdere prioritering mellom befolkningsgrupper, geografisk fordeling, doseintervaller og hvilken betydning vaksinasjon kunne få for sykdom, død og smittespredning.

Oppdragsbesvarelsene er interessante fordi de viser forskjellen mellom det politiske oppdraget og FHIs faglige vurdering av kunnskapsgrunnlaget. Departementet kunne angi premisser FHI skulle legge til grunn, mens FHI samtidig kunne beskrive usikkerheten i evidensen bak disse premissene. Dokumentene gir derfor et mer detaljert bilde av hva myndighetene faktisk visste, antok og fortsatt var usikre på enn det som nødvendigvis kom frem i den bredere kommunikasjonen til befolkningen.

I FHIs svar på oppdrag 8 om vaksinasjonsstrategien, 22. mars 2021, skrev instituttet om friske 18–44-åringer at gruppen hadde «svært lav risiko for alvorlig forløp og død», og at FHI tidligere hadde problematisert om kunnskapen var tilstrekkelig til å tilsi «en sikker positiv nytte» ved å anbefale vaksinasjon til gruppen. Samtidig viste FHI til at departementet hadde lagt til grunn at alle voksne skulle tilbys vaksine, slik at spørsmålet ikke lenger var om gruppen skulle tilbys vaksinasjon, men hvordan.

I den samme oppdragsteksten ba Helse- og omsorgsdepartementet FHI legge til grunn at vaksinasjon ville ha effekt på smittespredning, samtidig som teksten uttrykkelig erkjente at kunnskapen om denne effekten var begrenset. FHI skrev dessuten at det manglet gode direkte data for å tallfeste effekten mot asymptomatisk infeksjon og smittespredning.

Dette dokumenterer noe avgrenset og viktig: Politiske premisser kunne være fastlagt mens den faglige vurderingen fortsatt uttrykte betydelig usikkerhet.

Spørsmålet blir derfor hvor mye av denne usikkerheten som nådde befolkningen med samme styrke som budskapene om solidaritet, gjenåpning og vaksinasjon som samfunnsansvar. Dersom faglige forbehold ble komprimert bort på veien fra rapport til pressekonferanse, er det relevant for vurderingen av informert samtykke.

Informert samtykke og atferdspolitikk

Informert samtykke krever mer enn fysisk oppmøte til en vaksinasjonstime. Informasjon om risiko og usikkerhet som med rimelighet kan påvirke valget, er en del av beslutningsgrunnlaget.

Samtidig hadde myndighetene et eksplisitt mål om høy vaksinasjonsdekning. Dermed hadde kommunikasjonen to potensielle funksjoner: å informere og å påvirke adferd. De to kan sameksistere, men skaper en interessekonflikt dersom usikkerhet, absolutte risikotall eller foreløpige sikkerhetssignaler tones ned fordi de kan redusere vaksinasjonsviljen.

Det kan ikke forventes at den enkelte skal lese kliniske studier, risikostyringsplaner eller omfattende myndighetsdokumenter før vaksinasjon. Men det bør kunne forventes at man får en forståelig og balansert fremstilling av nytte og risiko for den gruppen man selv tilhører – inkludert vesentlig usikkerhet. Hvor stor er min risiko ved sykdommen? Hvor stor er den forventede gevinsten ved vaksinasjon? Hvilke bivirkninger kjenner man til? Og hva vet man ennå ikke?

Uten denne informasjonen blir det vanskelig å skille et informert medisinsk valg fra etterlevelse av en generell anbefaling.

På klinikken jeg drev, spurte jeg vaksinerte klienter om de før vaksinasjonen hadde fått en individuell gjennomgang av forventet nytte, kjente bivirkninger og vesentlig usikkerhet. Ingen av dem jeg spurte hadde fått en slik gjennomgang. Dette er ikke en representativ undersøkelse, men det reiser et spørsmål som burde kunne undersøkes empirisk: Hva fikk vaksinemottakerne faktisk vite før de samtykket?

En av mine klienter forsøkte konkret å spørre. Da han møtte til vaksinasjon, ba han om å få sikkerhetsprofilen forklart. Han hadde kommet på motorsykkel og sto i motorsykkelklær med hjelmen på armen. Svaret han fikk, var at det var farligere å kjøre motorsykkel.

Det besvarte ikke spørsmålet han stilte. Han ba ikke om å bli gjort narr av; han ba om informasjon om sikkerhetsprofilen til det medisinske produktet han skulle få injisert.

Forskjellen er prinsipielt viktig. «Risikoen er liten» er en vurdering. «Dette er risikoene vi kjenner til, dette er størrelsesordenen, og dette vet vi ennå ikke» er informasjon som gjør mottakeren bedre i stand til å foreta sin egen vurdering.

Barn, foreldre og samtykke

Vaksinasjon av mindreårige skjer innenfor regler om foreldreansvar, barns medvirkning og helserettslig samtykke. Pandemien skapte konflikter mellom foreldre som vurderte risiko ulikt. Dette var særlig tydelig for foreldre som ikke bodde sammen, men problemstillingen gjaldt alle familier da også barn fra 12 år ble tilbudt vaksinasjon.

Dette er relevant for asymmetrien fordi helsetjenesten samtidig representerte den offentlige anbefalingen. Dersom foreldrene vurderte nytte, risiko og usikkerhet forskjellig, oppstår en enkel speiltest: Fikk et informert nei samme respekt som et informert ja? Eller ble vaksinasjon behandlet som normalvalget, slik at det først og fremst var den som ønsket å avstå eller vente som måtte begrunne standpunktet?

At vaksinasjon også kunne organiseres gjennom skolen, tilfører en annen dimensjon. For en tolvåring er et medisinsk valg ikke bare et spørsmål om statistisk risiko og individuell nytte. Det foregår i et sosialt miljø der tilhørighet og ønsket om å gjøre det samme som andre kan ha stor betydning. Det er ikke nødvendigvis lett å være barnet som ikke skal vaksineres når klassekameratene skal.

Når et frivillig medisinsk inngrep tilbys i en sosial arena der barn påvirkes sterkt av hverandre, bør også den sosiale konteksten inngå i vurderingen av hvor fritt valget oppleves.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvem som juridisk kunne samtykke. Det er også hvordan nytte, risiko og usikkerhet ble formidlet til foreldre og barn, hvordan uenighet mellom foreldre ble håndtert, og om organiseringen ga like stort rom for å takke nei som for å takke ja.

Finansiering og forskningsinsentiver

Legemiddelforskning har et generelt interessekonfliktproblem. Systematiske gjennomganger har funnet at industrifinansierte legemiddel- og utstyrsstudier oftere gir sponsorvennlige effektresultater og konklusjoner enn ikke-industrifinansierte studier. Dette gjør ikke industriforskning ugyldig, men gjør uavhengig replikasjon, rådatatilgang, forhåndsregistrering og publisering av negative resultater særlig viktig.

Historiske saker som Vioxx, Study 329 og opioidkrisen viser hvorfor økonomiske incentiver er meget relevante. Et robust system må være konstruert slik at sikkerheten ikke avhenger av at produsenten eller myndigheten alltid har de riktige insentivene.

For vaksinesikkerhet oppstår et mer grunnleggende spørsmål: Hvem har ansvar, finansiering og faglige insentiver til å undersøke en mulig skade som ennå ikke er anerkjent?

Produsenten har sterke økonomiske grunner til å dokumentere produktets effekt og oppfylle regulatoriske sikkerhetskrav. Myndighetene har ansvar for legemiddelsikkerhet, men kan samtidig ha investert betydelig institusjonell og politisk kapital i en vaksinasjonsstrategi. Akademiske forskere er avhengige av finansiering, tilgang til data og forskningsmiljøer som avgjør hvilke spørsmål det er mulig og attraktivt å undersøke. Disse faktorene påvirker hvilke spørsmål som stilles, hvilke studier som finansieres og hvor raskt en hypotese kan undersøkes.

Dette blir særlig relevant for skader med lav kausal synlighet. VITT skapte et signal som krevde umiddelbar oppmerksomhet. En hypotese om en økning i en heterogen kronisk tilstand flere måneder etter vaksinasjon krever derimot store datasett, lang oppfølging, presise opplysninger om tidligere vaksinasjoner og infeksjoner og betydelige forskningsressurser. Dersom ingen finansierer en slik studie, kan evidensgrunnlaget forbli svakt uavhengig av om hypotesen til slutt ville vist seg å være riktig eller feil.

Dermed oppstår en mulig sirkel:

En sammenheng anerkjennes ikke fordi dokumentasjonen er utilstrekkelig, samtidig som forskningen som kunne skapt dokumentasjonen, ikke prioriteres fordi sammenhengen ennå ikke anses som tilstrekkelig sannsynlig.

Det er derfor ikke nok å spørre om det finnes forskning. En speilanalyse bør også spørre hvilke forskningsspørsmål som fikk finansiering, hvor store og langvarige studiene var, hvem som kontrollerte dataene, om negative og positive resultater ble publisert med samme sannsynlighet, og hvor mye uavhengig forskning som forsøkte å replikere sikkerhetsfunn.

Poenget er at evidensgrunnlaget selv blir formet av hvilke spørsmål noen har ressurser og insentiver til å undersøke. Når et mangelfullt evidensgrunnlag senere brukes som argument mot en mulig sammenheng, uten at det samtidig tas hensyn til hvor grundig sammenhengen faktisk er undersøkt, blir også dette relevant for kausalitetsanalysen

Ansvar og erstatning

Når staten anbefaler eller pålegger en medisinsk intervensjon, oppstår et prinsipielt spørsmål om hvem som skal bære kausal usikkerhet dersom et individ blir alvorlig sykt etterpå. I Norge gjelder særregler for vaksineskader etter vaksiner i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet, med et lavere beviskrav og i visse tilfeller omvendt bevisbyrde, men:  

Hvor mye hjelper et gunstig juridisk bevisregime dersom den medisinske litteraturen ennå ikke har etablert at et bestemt symptomkompleks i det hele tatt «kan være» forårsaket av vaksinen?

NPEs egen veiledning viser at nettopp «kan»-leddet må passeres før bevisbyrden snus. Men også her blir forskningsgrunnlaget avgjørende: en allerede anerkjent skade har et helt annet dokumentasjonsgrunnlag enn et uavklart syndrom uten etablert litteratur.

Dette skaper en interessant forbindelse mellom forskning og erstatning. For en kjent bivirkning finnes allerede en biologisk hypotese, epidemiologiske data og regulatoriske vurderinger som den individuelle saken kan vurderes opp mot. For et nytt eller heterogent symptomkompleks må den skadelidte i større grad argumentere for en årsakssammenheng som forskningen ennå ikke har kartlagt.

Dermed kan en selvforsterkende struktur i prinsippet oppstå:

lite forskning – svakt etablert kausalitetsgrunnlag – få anerkjente saker – lite synlig skadebyrde – lavere forskningsprioritet.

Når vaksinasjon er anbefalt som del av en offentlig folkehelsestrategi, blir det relevant å spørre hvem som i praksis bærer kostnaden ved den gjenværende vitenskapelige usikkerheten.

En speilanalyse bør derfor ikke bare spørre hvor mange som har fått erstatning, men også hvilke skadetyper som blir anerkjent, hvilke former for dokumentasjon som kreves, hvordan uavklarte medisinske tilstander vurderes, og om manglende forskning i praksis gjør enkelte mulige skader vanskeligere å få prøvd.

Den kanskje viktigste asymmetrien: usikkerhet

Ved SARS-CoV-2 kunne manglende kunnskap fungere som føre-var-argument: vi kjenner ikke alle konsekvensene, derfor må vi handle. Ved vaksinen kunne manglende kunnskap lettere fungere motsatt: sammenhengen er ikke dokumentert, derfor er det foreløpig ikke grunnlag for å tilskrive vaksinen årsak.

Dersom denne usikkerheten systematisk trekker risikovurderingen opp for sykdommen og ned for intervensjonen, oppstår en epistemisk asymmetri som må synliggjøres.

Hva speilanalysen må gjøre

For å teste hovedhypotesen bør samme medisinske utfall undersøkes på begge sider. For hvert speilpar bør man registrere studiedesign, antall deltakere, tidsvindu, alternative forklaringer, absolutte risikoer, hvor rask kausalitet ble antydet, og hvilket språk myndigheter og medier brukte.

Speilanalysen viser dermed også hva som gjenstår: Det er ikke nok å finne forskjeller. De må undersøkes for å se om de skyldes faglig relevante forskjeller i evidensen, eller om selve terskelen for å undersøke, omtale og akseptere en mulig årsakssammenheng var ulik.

I del 5 samler jeg derfor funnene fra de fire foregående delene og spør hva materialet faktisk gir grunnlag for å si om den opprinnelige hypotesen – og hva det fortsatt ikke gir grunnlag for å konkludere med.

Kilder

Folkehelseinstituttet, «Svar på oppdrag 8 om vaksinasjon – hovedleveranse», 22.03.2021.

Informert samtykke

Høy vaksinasjonsgrad

Regler for samtykke ved vaksinasjon av barn

Industrifinansiert forskning

Vioxx

Restoring Study 329: efficacy and harms of paroxetine and imipramine in treatment of major depression in adolescence

Opioidkrisen/Purdue Pharma

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden: del 4 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del 1 undersøkte jeg hvordan en mulig skade blir synlig. I del 2 hvordan vi forsøker å avgjøre hva som forårsaket den. Men bevisbyrden eksisterer ikke bare i forskning og statistikk. Den eksisterer også i offentligheten.

Hvilke spørsmål ble betraktet som legitime? Hvem fikk uttrykke usikkerhet uten at selve troverdigheten deres ble satt under press? Og ble tvil møtt på samme måte når den pekte mot sykdommen som når den pekte mot vaksinasjonen? 

I del 3 undersøker jeg hvordan tvil ble behandlet offentlig.

«Antivakser» og den forhåndsetablerte bevisbyrden

Debatten startet ikke på null. Vaksiner hadde allerede stor medisinsk, historisk og kulturell legitimitet. For mange er selve ordet «vaksine» intuitivt forbundet med immunitet, fravær av sykdom, mindre videre smitte og beskyttelse av fellesskapet.

Men vaksine er en bred kategori. Levende svekkede, inaktiverte, proteinbaserte, virusvektorbaserte og mRNA-baserte vaksiner bruker forskjellige teknologier og kan ha svært forskjellig effekt mot infeksjon, sykdom og transmisjon. FHI beskrev covid-mRNA-vaksinene som de første vaksinene av denne typen på markedet.

Likevel kunne et nytt produkt arve mye av tilliten til kategorien. Det skaper en epistemisk asymmetri allerede før diskusjonen begynner: «Jeg stoler på vaksinen» krever liten forklaring; «jeg er usikker på denne vaksinen» kan kreve omfattende begrunnelse.

Når produktspesifikk skepsis kondenseres til identiteten «antivakser», flyttes spørsmålet fra dokumentasjonen for et konkret produkt til personens forhold til en hel medisinsk kategori. Ikke lenger: Hvor god er dokumentasjonen for dette produktet, i denne aldersgruppen, mot dette utfallet? Men: Er du for eller mot vaksiner?

Det er omtrent like lite nyansert som å spørre om man er «for eller mot medisiner».

Men kategoriseringen påvirker ikke bare hvordan et argument blir vurdert. Den kan også påvirke hvem som er villig til å fremføre det.

Asymmetrisk ytringsrisiko

Sommeren 2021 skrev fylkespolitiker Susanne Heart i MDG et åpent brev til statsminister Erna Solberg med tittelen «Vaksineringen bør pauses».

Heart mente kunnskapsgrunnlaget ikke var tilstrekkelig og etterlyste mer sikkerhetsdata, særlig når vaksineringen etter hvert skulle omfatte yngre aldersgrupper. Hun stilte også spørsmål ved om befolkningen hadde fått tilstrekkelig informasjon til å kunne foreta et reelt informert valg.*

Det grunnleggende spørsmålet hennes var enkelt:

Hvor mye kunne man på dette tidspunktet faktisk vite om sjeldne bivirkninger, langtidsvirkninger og risiko i ulike grupper?

Reaksjonene kom umiddelbart.

Daværende kunnskapsminister Guri Melby reagerte særlig på Hearts formulering om at regjeringen gjennom massevaksineringen potensielt kunne påføre friske mennesker skade og død. Melby kalte dette «en farlig og fullstendig useriøs anklage» og sa at folkevalgte ikke kunne spre «konspirasjonsteorier» om at vaksinen var farlig. Deretter kom en formulering som sier noe om hvordan vaksineskepsis på dette tidspunktet ble kategorisert:

«Til nå har jeg tenkt at dette har handlet om grupperinger og utskudd som kan bli slått ned som ubetydelige.»

Melby uttrykte bekymring for at vaksineskepsisen nå hadde funnet veien inn i etablerte politiske partier.

Legg merke til hva som skjer i denne argumentasjonen. Melby kunne naturligvis mene at Heart vurderte risikoen feil, eller at tilgjengelige data allerede ga tilstrekkelig grunnlag for å anbefale vaksinasjon. Men responsen beveget seg også fra argumentets innhold til den sosiale kategorien argumentet ble forbundet med. Vaksineskepsis var noe som tidligere kunne knyttes til «grupperinger og utskudd». Problemet var nå at den hadde beveget seg inn i et etablert politisk parti.

Reaksjonene kom også fra Hearts eget parti. MDG tok offentlig avstand fra utspillet, og ti dager senere uttalte partisekretær Torkil Vederhus at det ville være «lurt» om Heart vurderte å melde seg ut.

Heart visste allerede da hun skrev brevet at det kunne koste. Hun skrev selv at initiativet ikke var lett å ta «alene». Hun fortsatte likevel å stille spørsmål ved vaksinesikkerheten.

I mai 2022 forlot hun MDG. Senere samme år, nå som partiuavhengig representant i Rogaland fylkesting, tok hun spørsmålet opp igjen. I en interpellasjon i desember ba hun om en åpen debatt om covid-vaksinenes sikkerhet og en gjennomgang av uavhengige, evidensbaserte data. Også denne gangen ble reaksjonene sterke. Fra talerstolen ble argumentasjonen blant annet knyttet til «konspirasjonsteorier» og «fake news».

Behandlingen vakte også reaksjoner. FrPs Margrete Dysjaland tok senere opp «debattklima og måten interpellanten vart møtt på frå talarstolen», og stilte spørsmål ved hvilke konsekvenser en slik behandling kunne få for lokaldemokratiet og viljen til å reise kontroversielle spørsmål.

Det interessante ved Heart-saken er derfor ikke først og fremst om spørsmålene hun reiste var feilaktige eller korrekte. Det interessante er hvilken risiko som fulgte med å stille spørsmålene.

Ingen forbød Heart å ytre seg. Men ytringsfrihet og ytringsrisiko er to forskjellige ting. En folkevalgt som offentlig stilte spørsmål ved den rådende vaksinepolitikken, ble omtalt i forbindelse med «konspirasjonsteorier» og «utskudd», møtt med offentlig avstandstagen fra eget parti og senere oppfordret av partisekretæren til å vurdere medlemskapet.

Det reiser spørsmålet om det under pandemien eksisterte et asymmetrisk rom for legitim usikkerhet.

Speilet

For sterke påstander basert på usikkerhet var ikke i seg selv diskvalifiserende under pandemien.

17. mars 2020 deltok lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg i NRKs Debatten. Hun mente Norge hadde mistet kontrollen over smitten og argumenterte for full isolasjon av alle som ikke hadde samfunnskritiske funksjoner. Språket var dramatisk:

«Dette er krig.»

Hun sammenlignet situasjonen med tyskerne på vei og mente myndighetene måtte handle umiddelbart.

Nyborg ble møtt med betydelig faglig kritikk. I materialet jeg har gjennomgått, har jeg imidlertid ikke funnet tilsvarende karakteristikker fra etablerte politikere eller medier som «konspirasjonsteoretiker» eller «utskudd».

Heart ble møtt annerledes. Det er vanskelig å forklare forskjellen utelukkende med kvaliteten på dokumentasjonen. Hun hevdet ikke å ha bevist at vaksinene ville forårsake katastrofale skader. Hun argumenterte for at det fantes alvorlige nok spørsmål og store nok kunnskapshull til at føre-var-prinsippet burde anvendes.

Det var dessuten ikke bare hennes egen uro hun representerte. Heart var folkevalgt. Mange mennesker var usikre på en ny vaksineteknologi og ønsket svar på spørsmål om sikkerhet, langtidsvirkninger og bivirkninger. Hun kunne ha avvist denne uroen som irrasjonell vaksineskepsis. I stedet valgte hun å løfte spørsmålene politisk. Det kan forstås som en del av selve representantrollen: å bringe også ubehagelige spørsmål fra befolkningen inn i det politiske rommet.

Speilet mot Nyborg gjør forskjellen tydelig. Begge tok utgangspunkt i usikkerhet. Begge advarte mot en mulig alvorlig skade som ennå ikke kunne dokumenteres sikkert. Begge argumenterte i realiteten etter et føre-var-prinsipp. Nyborgs usikkerhet pekte mot sykdommen og begrunnet svært omfattende inngrep. Hearts usikkerhet pekte mot vaksinen og begrunnet et ønske om å stoppe opp og undersøke mer.

Likevel ble den ene usikkerheten behandlet som en legitim – om enn omstridt – faglig posisjon, mens den andre ble koblet til «konspirasjonsteorier» og «grupperinger og utskudd».

Forskjellen synes derfor ikke først og fremst å ligge i hvor sikre påstandene var, men i hvilken retning tvilen pekte.

Dette peker mot en mer grunnleggende forhåndsforståelse i pandemidebatten. Vaksinasjon var den valgte folkehelsestrategien, hadde stor historisk legitimitet og ble vurdert som nødvendig for å redusere sykdomsbyrden. Tvil om dette premisset ble derfor forstått som en trussel mot folkehelsen, mens funn som understøttet behovet for vaksinasjon passet inn i den allerede etablerte strategien.

Det behøver ikke innebære at politikere, journalister eller fagpersoner bevisst forsøkte å skjule vaksineskader eller undertrykke kritikk. Forklaringen kan være institusjonell: Et sikkerhetssignal som utfordret den valgte strategien, hadde andre politiske og institusjonelle konsekvenser enn et funn som understøttet den.

Hvis tryggheten ved vaksinasjon allerede fungerer som utgangspunkt for vurderingen, vil spørsmål som utfordrer dette utgangspunktet lettere fremstå som feilaktige før de faktisk er undersøkt.

Da oppstår også en asymmetrisk ytringsrisiko. Det risikable er ikke bare å ta feil. Det er å stille spørsmål ved selve premisset.

Asymmetrisk autoritetstildeling i offentligheten

Gjennom pandemien fikk et allerede etablert ord en særlig viktig funksjon i offentligheten: ekspert. En ekspert er i utgangspunktet en person med særlig kunnskap innenfor et fagområde. Men i journalistisk formidling fungerer betegnelsen også som en autoritetsmarkør. «Ekspert sier» forteller ikke bare hvem som uttaler seg. Det forteller leseren at utsagnet kommer fra en person hvis kunnskap tillegges særlig vekt. Dermed oppstår et relevant spørsmål: Hvem fikk rollen som ekspert under pandemien – og hvilke synspunkter fikk ekspertstatus?

En immunolog kan være ekspert på immunologi uten dermed å være ekspert på epidemiologi, klinisk vaksinologi, farmakovigilans, statistikk, helseøkonomi eller medisinsk etikk. Likevel kunne ekspertrollen i den offentlige samtalen bli bredere enn det konkrete fagområdet personen faktisk representerte. Uttalelser om vaksinenes sikkerhet, nødvendighet, smittevernmessige betydning eller hva befolkningen burde gjøre, kunne dermed få tyngde gjennom avsenderens generelle status som «ekspert».

Men symmetritesten må også anvendes på selve autoritetstildelingen.

Fikk fagpersoner som problematiserte vaksinenes sikkerhet, nytte–risiko-forhold, vaksinasjon av lavrisikogrupper eller graden av medisinsk usikkerhet, tilsvarende plass i de store mediene som eksperter? Ble deres argumenter presentert som faglig uenighet innenfor vitenskapen, eller ble de oftere introdusert gjennom betegnelser som «vaksinekritiker», «konspirasjonsteoretiker» eller «antivakser»?

Dette kan undersøkes empirisk. Man kan sammenligne hvem som ble brukt som eksperter i de store mediene, hvilke fagområder de faktisk representerte, hvilke påstander de fikk uttale seg autoritativt om, og hvilke betegnelser som ble brukt om fagpersoner som utfordret den dominerende vaksinasjonsstrategien.

Spørsmålet blir da om autoritetene i offentligheten ble fordelt symmetrisk mellom relevante faglige perspektiver, eller om selve betegnelsen «ekspert» bidro til å gi den ene siden av en vitenskapelig og politisk diskusjon større faglig legitimitet enn den andre.

En annen asymmetri

En annen skjevhet kan ligge i hvem som får representere ulike posisjoner. I argumentasjonsteori brukes begrepet «weak man» om en situasjon der en svakere eller lettere angripelig versjon av et argument får representere motposisjonen, slik at tilbakevisningen av denne også kan svekke sterkere argumenter som aldri blir prøvd. Under pandemien og i debatten etterpå, oppsto flere situasjoner som reiser et beslektet spørsmål. Myndighetenes posisjon ble gjerne representert av personer med høy institusjonell autoritet, mens kritikken kunne representeres av alt fra relevante fagpersoner til aktivister og TV-profiler. I debatten om munnbind og PCR-testing møtte eksempelvis TV-profilen Svein Østvik medisinske fagstemmer. I vaksinedebatten sto legen Sigurd Nes alene som tydelig vaksinekritisk fagperson overfor flere representanter for den etablerte posisjonen. Og i NRKs WHO-debatt var professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt en tung faglig kritiker, men den kritiske siden ble også representert av en naprapat og en politisk aktivist.

Fikk den sterkeste versjonen av kritikken møte den sterkeste versjonen av myndighetenes argumentasjon – på like vilkår?

Spørsmålet er derfor ikke bare om kritiske stemmer fikk slippe til, men også hvem som fikk representere kritikken, og hvilken versjon av argumentet publikum fikk møte.

Erna Solberg: frivillig, men en «borgerplikt»

Fra medisinsk egenskap til moralsk kategori.

Vaksinasjonsstatus fikk juridisk og sosial betydning gjennom koronasertifikat og ulike unntak. Samtidig ble vaksinasjon knyttet til solidaritet, ansvarlighet og hensynet til andre. Dermed kunne en medisinsk risikovariabel gli over i en moralsk identitetsmarkør. Det er prinsipielt noe annet å si at en gruppe statistisk har høyere risiko for infeksjon eller alvorlig sykdom, enn å tillegge enkeltpersoner et moralsk ansvar for sykdom og smitte hos andre.

24. september 2021, dagen før den store gjenåpningen, beskrev statsminister Erna Solberg vaksinasjon som frivillig, men brukte samtidig et eksplisitt moralsk pliktbegrep:

«[Det] er din borgerplikt faktisk å gå og vaksinere deg.»

Hun la til at man burde «tenke på litt flere i dette landet enn deg selv». Utsagnet er viktig fordi det viser hvordan juridisk frivillighet og moralsk press kunne eksistere samtidig. Et menneske kunne formelt si nei, men statsministeren hadde samtidig definert hvilket valg som oppfylte borgerplikten.

Det moralske aspektet blir særlig interessant når begrunnelsen for vaksinasjon endrer seg. Jo mer vaksinasjon begrunnes med beskyttelse av den vaksinerte mot alvorlig sykdom, og jo mindre den kan forventes å forhindre infeksjon og videre smitte, desto mindre selvfølgelig er det at vaksinasjon samtidig skal forstås som en plikt overfor andre. For grupper med svært lav risiko for alvorlig sykdom blir spørsmålet enda tydeligere: Hvilken dokumentert gevinst for andre begrunnet at et frivillig medisinsk valg samtidig ble gjort til et spørsmål om solidaritet og samfunnsansvar?

Anthony Fauci: vitenskapelig autoritet og bevisst press

Anthony Fauci er relevant for analysen fordi han ikke bare formidlet medisinske vurderinger; han forsvarte også eksplisitt bruk av institusjonelt press for å øke vaksinasjonen. Et lydopptak fra sommeren 2021 ble senere spilt under en kongresshøring. Der sa Fauci om universiteter og store arbeidsgivere:

«when you make it difficult for people in their lives, they lose their ideological bullshit and they get vaccinated.»

I samme uttalelse beskrev han hvordan universiteter og arbeidsgivere kunne kreve vaksinasjon for adgang til utdanning og arbeid. Under kongresshøringen i juni 2024 avviste Fauci at alle innvendinger mot vaksinasjon var «ideological bullshit», men selve opptaket dokumenterer at han så praktiske begrensninger i menneskers liv som et virkemiddel for å øke vaksinasjonen.

Et medisinsk inngrep kan være formelt frivillig samtidig som kostnaden ved å si nei økes gjennom adgang til jobb, utdanning eller andre deler av samfunnslivet.

Fauci kom også med et annet utsagn som er relevant for vitenskapelig legitimitet:

«Attacks on me, quite frankly, are attacks on science. »

Utsagnet ble gitt i 2021 og er problematisk som vitenskapsretorikk fordi det kobler kritikk av én offentlig fagperson til et angrep på vitenskapen som sådan. Vitenskap er ikke en person eller institusjon; den er avhengig av at autoriteter, hypoteser, metoder og konklusjoner nettopp kan utfordres.

En offentlig aktør med stor institusjonell makt bør kunne forventes å skille mellom angrep på person, dårlig begrunnet kritikk og legitim faglig uenighet. Når disse glir sammen, kan selve autoriteten bli et argument.

Morten Kinander: holdt som gisler. Et tilsvarende argument om å øke kostnaden ved å forbli uvaksinert ble fremmet i Norge. I desember 2021 skrev BI-professor Morten Kinander kronikken «Vi blir holdt som gisler av en minoritet». På spørsmålet om hardere virkemidler burde tas i bruk overfor uvaksinerte, svarte han «absolutt». Han reiste blant annet spørsmål om lønnstrekk for uvaksinerte offentlig ansatte, bøter til private arbeidsgivere som lot uvaksinerte møte på jobb og portforbud for uvaksinerte. Kinander argumenterte for at slik forskjellsbehandling kunne være forenlig med rettsstaten.

Agnes Wold: en speiltest av offentlig kausalspråk

I A-magasinet i februar 2022 ble den svenske professoren Agnes Wold presentert med utsagnet:

«Jeg er veldig sint på anti-vakserne. De sender folk i døden.»

Hva den konkrete årsakskjeden i utsagnet var, er viktig. Det kan forstås som at vaksinemotstandere påvirket andre til å avstå fra vaksinasjon og dermed økte deres risiko for alvorlig covid og død. Men formuleringen kan også forstås som at uvaksinerte gjennom videre smitte utsatte andre – også vaksinerte – for dødelig risiko.

Hvilken dokumentasjon fantes for å tilskrive den uvaksinerte et slikt individuelt kausalt og moralsk ansvar?

I februar 2022 var det for lengst klart at vaksinerte både kunne smittes og smitte videre, og omikron hadde ytterligere svekket vaksinenes effekt mot infeksjon og transmisjon. Begrunnelsen for vaksinasjon var i økende grad beskyttelse mot alvorlig sykdom og død. Likevel kunne årsakskjeden fra «antivakser» til andre menneskers død formuleres med bemerkelsesverdig sikkerhet.

Speiltesten blir derfor interessant. Norske leger hadde året før identifisert og dokumentert det nye syndromet VITT etter AstraZeneca-vaksinasjon, og sammenhengen med vaksinen var blitt anerkjent. Flere relativt unge mennesker ble alvorlig syke og døde. Likevel ville det vært et ytterligere – og langt større – kausalt og moralsk sprang å holde mennesker som anbefalte vaksinen ansvarlige for dødsfallene.

Ville for eksempel et stort norsk medium like uproblematisk ha profilert en vaksinekritisk professor med overskriften:

«Jeg er rasende på vaksinepusherne. De sender folk i døden»?

Jeg har ikke funnet noe tilsvarende eksempel i de store norske redaktørstyrte mediene. Det beviser ikke at en slik overskrift aldri har forekommet, men kontrasten til det profilerte sitatet i Aftenposten er påfallende.

Spørsmålet er derfor ikke bare hypotetisk. Det kan undersøkes empirisk:

Hvilke sterke kausale og moralske påstander om vaksinerte, uvaksinerte og vaksinekritikere ble ansett som publiserbare og legitime i de store mediene – og hvilke ble ikke det?

I Wolds formulering går årsakskjeden motsatt vei: fra vaksinekritisk tale, via andre menneskers vaksinasjonsvalg, videre til covid-sykdom og til slutt død. Hvert ledd krever sin egen kausale begrunnelse. Likevel kunne hele kjeden komprimeres til:

«De sender folk i døden.»

Det prinsipielle kravet er derfor ikke kontrafaktisk. Dersom det kreves grundig dokumentasjon før en vaksineforkjemper kan tillegges moralsk ansvar for et vaksinerelatert dødsfall, bør tilsvarende forsiktighet gjelde før vaksinekritikere tillegges moralsk ansvar for covid-dødsfall.

Ole Henrik Krat Bjørkholt og sanksjonsspråket

Ole Henrik Krat Bjørkholt, lege og senere statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, hadde den 28. juli 2020 skrevet i Facebook-gruppen «Leger i Norge» at dersom man fikk en effektiv vaksine, burde smittevernlovens § 3-8 tas i bruk slik at hele befolkningen ble pålagt vaksinasjon, med «bøter eller fengsel» ved nektelse.

Han skrev at for mye sto på spill til å la individets selvbestemmelsesrett få fortrinn.

Uttalelsen ble senere gjenstand for et formelt skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud til helseminister Ingvild Kjerkol.

Kjerkol svarte at regjeringens politikk ikke innebar tvangsvaksinering.

Eksemplet viser noe om hvilket spenn i retorikk som kunne eksistere innenfor et etablert medisinsk og politisk miljø: tvangsvaksinasjon, bøter og fengsel kunne diskuteres som en legitim løsning på et folkehelseproblem.

Anne Spurkland: sikkerhet, barn og skiftende kunnskap

Anne Spurkland er interessant fordi hun både formidlet usikkerhet og kom med svært tydelige anbefalinger. Sommeren 2021 argumenterte hun for at barn burde vaksineres, samtidig som kunnskapen om smittebeskyttelse, varighet og sjeldne bivirkninger hos unge fortsatt var under utvikling.

Hun uttalte:

«Barn bør vaksineres. Hvorfor skal barn gjennomgå den infeksjonen når vi har vaksine?»

Hun fortsatte:

«Det er ikke sånn at det å ha infeksjoner, gjør deg friskere. Immunforsvaret trenger ikke infeksjoner.»

På sin egen fagblogg Immunglimt 7. juli 2021 skrev hun også om muligheten for langtidsbivirkninger:

«[…] selv om vi selvsagt ikke vet helt sikkert, er det svært usannsynlig at det skal dukke opp alvorlige langtidsbivirkninger av vaksinen flere år etter at man fikk den.»

Spurklands uttalelse ble sitert i en artikkel i VG. Legg merke til avisens redaksjonelle innramming (se vedlegg). Artikkelen hadde overskriften «Klar tale fra vaksineekspert: – Barn bør vaksineres», mens ingressen samtidig opplyste at FHI fortsatt brukte sommeren på å finne ut om barn skulle vaksineres, «men Anne Spurkland er ikke i tvil».

Artikkelen ble illustrert med en 13 år gammel gutt idet han fikk Pfizer-vaksinen, med den ene armen løftet høyt og hånden knyttet i en gest som kan assosieres med seier eller triumf. Usikkerheten fantes dermed i teksten, mens sikkerheten dominerte overskriften, ekspertbetegnelsen og det visuelle uttrykket.

Det interessante er derfor spennet mellom erkjent usikkerhet og styrken i anbefalingen.

Når Spurkland selv presiserte at man «selvsagt ikke vet helt sikkert», hvilket empirisk grunnlag forelå på dette tidspunktet for å karakterisere hittil ukjente langtidsbivirkninger som svært usannsynlige? Og hvordan ble denne usikkerheten veid mot den allerede kjente lave risikoen for alvorlig covid hos barn?

Det samme gjelder formuleringen «Hvorfor skal barn gjennomgå den infeksjonen når vi har vaksine?». Den fremstiller valget som relativt enkelt: infeksjon eller vaksine. Formuleringen hopper samtidig over selve nytte–risiko-vurderingen. At en vaksine finnes, er ikke i seg selv tilstrekkelig grunn til å anbefale den til enhver gruppe. Det relevante spørsmålet er hvor stor sykdomsrisiko barnet har, hvilke utfall vaksinen forebygger, hvor stor og varig beskyttelsen er, og hvilke kjente og foreløpig ukjente risikoer intervensjonen innebærer.

Her oppstår også et etisk spørsmål om hvem vaksinasjonen skulle beskytte. Barn hadde allerede på dette tidspunktet svært lav risiko for alvorlig covid. En del av begrunnelsen for vaksinasjon kunne derfor ligge i samfunnsnytten – redusert smittespredning og indirekte beskyttelse av eldre og sårbare – snarere enn i barnets egen medisinske gevinst.

Når den individuelle risikoen for sykdom er svært lav, blir det dessuten et særlig etisk spørsmål hvor stor medisinsk risiko – også en liten og usikker risiko – barnet bør bære for en mulig helsegevinst hos andre.

En redelig mediekommunikasjon burde gjenspeile dette kunnskapsbildet også i overskrift, ingress og bilde – ikke bare gjennom forbehold lenger ned i teksten.

Ingeborg Senneset og offentlig legitimitet

Aftenposten-journalist og sykepleier Ingeborg Senneset argumenterte i november 2021 for at uvaksinert helsepersonell burde vaksinere seg eller omplasseres. Kommentaren bar undertittelen:

«Det er ikke vaksinetvang. Det er yrkeskrav.»

Hun skrev også at det var vanskelig å forstå at helsepersonell fortsatt var uvaksinert. I artikkelen ble smitte fra uvaksinert helsepersonell koblet til dødsfall. Det er et interessant eksempel i kausalitetsanalysen. Hvor sterk dokumentasjon krevdes før man offentlig kunne formulere:

Uvaksinert helsearbeider – smitte – pasient = dødsfall

sammenlignet med dokumentasjonen som krevdes før man kunne formulere:

Vaksine – medisinsk hendelse = dødsfall?

Kravet til kausal dokumentasjon bør prinsipielt være sammenlignbart.

Sennesets kategorisering av legitim og illegitim helsekommunikasjon var heller ikke begrenset til covid-vaksinasjon. Allerede 25. mars 2020 skrev hun kommentaren «Immunforsvaret ditt er en gullgruve for skamløse opportunister».

Her ble svært ulike fenomener – fra religiøse og alternative behandlingspåstander til vitaminer, kosthold og råd om å «styrke immunforsvaret» – behandlet innenfor den samme kritiske rammen. Samtidig skrev hun: «Den naturlige og effektive måten å styrke immunforsvaret på, er vaksinasjon.»

Kritikk av udokumenterte behandlings- og forebyggingspåstander er legitimt. Men den samme evidensstandarden må gjelde uavhengig av hvem som fremsetter påstanden. Dersom enkelte aktører overdrev hva kosthold, vitaminer eller andre tiltak kunne gjøre mot covid, må det også være legitimt å spørre om vaksineprodusenter, myndigheter, medier og profilerte helseformidlere overdrev hva vaksinasjon kunne gjøre – særlig når «effekt» gled mellom beskyttelse mot symptomatisk sykdom, alvorlig sykdom, infeksjon og videre smitte. Problemet er ikke hvilken kategori tiltaket tilhører, men om den konkrete påstanden står i forhold til dokumentasjonen.

Også her oppstår derfor et spørsmål om autoritet og kategorisering: Hvorfor kunne vaksinasjon presenteres som den «naturlige og effektive» veien til et sterkere immunforsvar, mens et langt bredere felt av kostholds-, livsstils- og helseråd kunne rammes inn gjennom betegnelsen «skamløse opportunister»?

Senneset omtaler deler av dette landskapet som «ideologier». Men skillet mellom «alternativ» helse og vaksinasjon er ikke det samme som skillet mellom ideologi og vitenskap. Vaksinasjon er en medisinsk fremkalt immunologisk intervensjon, mens kosthold, fysisk aktivitet, søvn og enkelte kosttilskudd påvirker helse gjennom andre mekanismer. Påstander om begge deler må vurderes empirisk. Også forestillingen om vaksinasjon som nærmest per definisjon vitenskapelig og ansvarlig fremstår ideologisk dersom kritiske spørsmål til et konkret produkt avvises uavhengig av dokumentasjonen.

Senneset har senere fått betydelig offentlig anerkjennelse. Hun mottok Sanitetskvinnenes Fredrikkepris i 2024, blant annet for sin kamp for at «vitenskap og fakta skal være grunnlaget for helsebeslutninger». Prisen var ikke en utmerkelse for vaksineforkjempelse spesielt. Men i denne analysen er den likevel interessant fordi den illustrerer hvilken offentlig legitimitet en tydelig vitenskaps- og vaksineorientert helseformidler kunne oppnå.

Sett sammen med eksemplene ovenfor reiser dette et spørsmål om asymmetri i det offentlige legitimitetsrommet: Sterk vaksineforkjempelse kunne eksistere innenfor en høyt anerkjent ekspert- og vitenskapsposisjon, mens sterk vaksineskepsis oftere måtte forsvare sin legitimitet før selve argumentet kunne diskuteres.

Ryan Cole – hva skjer med et omstridt sikkerhetssignal?

Den amerikanske patologen Ryan Cole er ett eksempel på leger og forskere som etter utrullingen av mRNA-vaksinene rapporterte observasjoner de mente burde undersøkes nærmere. Cole hevdet blant annet at han i patologisk materiale observerte uvanlige vevsforandringer, mikroskopiske blokkeringer og endringer i forekomsten av enkelte sykdommer. Han etterlyste mer målrettede obduksjoner og undersøkelser av vev fra mennesker som døde etter vaksinasjon.

Flere av Coles konklusjoner, blant annet om kreft, immunsuppresjon og covid-vaksiner, har vært sterkt omstridt, og hans egne observasjoner dokumenterer ikke at vaksinene var årsaken. Men et sikkerhetssignal behøver ikke å inneholde bevis for sin egen årsak.

Det er nettopp signalet som utløser spørsmålet om en mulig årsakssammenheng bør undersøkes nærmere.

Ryan Cole var heller ikke alene om å mene at patologiske funn etter vaksinasjon burde undersøkes. Og slike undersøkelser ble faktisk gjennomført. Tyske patologer utførte blant annet standardiserte obduksjoner av mennesker som døde uventet kort tid etter covid-vaksinasjon. I fire av 25 tilfeller identifiserte de akutt epi-/myokarditt etter mRNA-vaksinasjon uten at de fant annen vesentlig sykdom eller helsetilstand som kunne forklare det uventede dødsfallet.

Spørsmålet blir da hvor systematisk og omfattende disse signalene ble undersøkt, hvilke hypoteser som faktisk ble testet, og om forskningsinnsatsen sto i rimelig forhold til den omfattende patologiske forskningen på selve covid-sykdommen.

Coles egne observasjoner dokumenterer ikke kausalitet. Men dersom en patolog rapporterer et mulig mønster, er det vitenskapelige svaret verken å tro på ham eller avvise ham. Det er å undersøke om andre patologer finner det samme. Dersom systematiske undersøkelser ikke finner signalet igjen, svekkes hypotesen. Dersom flere uavhengige undersøkelser finner det samme mønsteret, styrkes den. Fravær av dokumentasjon er et langt sterkere argument når det aktuelle fenomenet faktisk er blitt undersøkt enn når det i liten grad er undersøkt.

Cole har fortalt at han mistet store deler av sin patologivirksomhet og møtte profesjonelle reaksjoner etter sine offentlige uttalelser. Det viser hvorfor motivspekulasjon er utilstrekkelig som svar. Verken økonomiske interesser, personlig gevinst, profesjonelle kostnader eller kontroversiell status avgjør om en medisinsk hypotese er riktig. Påstanden må testes mot data.

Det prinsipielle spørsmålet er derfor større enn Ryan Cole:

Hva skal til før et mulig vaksinesikkerhetssignal blir undersøkt?

Hvis terskelen er at den som først observerer signalet allerede må dokumentere kausalitet, har man snudd sikkerhetsovervåkningens logikk på hodet. Hensikten med et sikkerhetssignal er nettopp å identifisere noe som kan være der, slik at forskning kan avgjøre om det faktisk er der.

Kaveh Rashidi – når kommunikasjon om vaksineskader blir kommunikasjon mot vaksineskepsis

Legen og medieprofilen Kaveh Rashidi representerer en annen side av problemstillingen: kommunikasjonen om mennesker som mente de var vaksineskadet. Under pandemien filmet han seg selv med en påstått nevrologisk vaksineskade for å vise hvor enkelt dramatiske symptomer og videoer på sosiale medier kunne feiltolkes eller manipuleres. Det underliggende poenget – at en video ikke kan dokumentere medisinsk kausalitet – er faglig legitimt. Men kommunikasjonsformen reiser et annet spørsmål når den møter mennesker med reelle, uavklarte symptomer etter vaksinasjon:

Bidrar den til kritisk vurdering av bevis, eller bidrar den samtidig til å gjøre selve mistanken om vaksineskade mindre legitim?

Rashidi har medvirket i materiale publisert av Pfizer. En slik forbindelse er relevant å opplyse om, men dokumenterer verken økonomisk avhengighet eller at hans faglige vurderinger var uriktige. Det relevante spørsmålet for denne analysen er igjen symmetrien: Ble mulige økonomiske og institusjonelle bindinger undersøkt med samme interesse hos profilerte vaksineforkjempere som hos vaksinekritikere?

Troverdighet bør vurderes etter samme standard uansett hvilken konklusjon personen forsvarer.

Medieasymmetrien – hva fikk status som legitimt spørsmål?

Hvilke hypoteser, fagpersoner og former for usikkerhet fikk legitim plass i media?

I november 2022 ble det arrangert en internasjonal konferanse i Oslo hvor blant andre kardiologen Aseem Malhotra, patologen Ryan Cole og legen Meryl Nass fremførte sterk kritikk av covid-politikken og mRNA-vaksinenes sikkerhet. Arrangørenes miljø hevdet at etablerte medier uteble, og gjenga et svar fra Aftenpostens redaksjonsledelse: «Vi dekker ikke slike arrangementer.»

At en redaksjon velger ikke å dekke en konferanse, er ikke i seg selv sensur og heller ikke bevis på at konferansens påstander var riktige. Redaksjoner må også hele tiden velge bort stoff.

Men speiltesten er likevel relevant: Hvor høy måtte evidensterskelen være før mistanke om vaksineskade ble ansett som en legitim offentlig hypotese, sammenlignet med terskelen for påstander om skade fra covid, uvaksinerte eller vaksineskepsis?  

Medieasymmetrien bør derfor ikke undersøkes ved å telle positive og negative vaksineartikler. Den bør undersøkes gjennom språk, kildevalg og evidenskrav: Hvem fikk fremsette foreløpige kausalhypoteser? Hvem ble møtt med krav om dokumentasjon? Hvem ble presentert som ekspert, aktivist, «antivakser» eller spreder av feilinformasjon? Og ble de samme standardene brukt når påstandene gikk motsatt vei?

Eksemplene dokumenterer ikke alene en systematisk medieasymmetri i hele offentligheten, men de viser at det er et empirisk spørsmål verdt å undersøke – gjennom språk, kildevalg, ekspertstatus, evidenskrav og sosial kostnad ved å uttrykke usikkerhet.

Men offentlig kommunikasjon oppstår ikke i et vakuum. Bak budskapene sto institusjoner med ulike roller, ansvar og kunnskapsgrunnlag – og de var ikke alltid enige.

I del 4 undersøker jeg derfor systemet rundt beslutningene: forholdet mellom FHI, Helsedirektoratet og de politiske beslutningsorganene, hvem som ga råd, hvem som besluttet – og hva som skjedde når vurderingene deres gikk i ulike retninger.

_{[i] * Heart viste opprinnelig også til Walach et al. (2021). Studien ble trukket tilbake etter alvorlig metodisk kritikk, blant annet fordi rapporterte hendelser etter vaksinasjon ble brukt som grunnlag for å beregne vaksineforårsakede dødsfall. Heart beklaget og trakk deretter tilbake henvisningen, men opprettholdt sine øvrige spørsmål om sikkerhetsdata og vaksinering av yngre grupper.}

Kilder

FHI Immunitet og hvordan vaksiner virker – håndbok for helsepersonell.

Tysk undersøkelse av dødsfall etter mRNA – vaksinasjon

U.S. House Oversight Committee, Fauci hearing wrap-up, 2024 (opptak fra sommeren 2021)

Hearing Wrap Up: Dr. Fauci Held Publicly Accountable by Select Subcommittee

Aftenposten/A-magasinet, portrett av Agnes Wold, 18. februar 2022

VG, «Klar tale fra vaksineekspert: – Barn bør vaksineres», 25.06.2021.

Nettavisen, «Etter 561 dager er Norge klar for gjenåpning» (Solbergs borgerplikt-utsagn)
Erna Solbergs uttalelse på NRK 24.09.2021, gjengitt blant annet i Klassekampen 29.09.2021 og Bergens Tidende 15.10.2021

VG: Morten Kinander: Vi blir holdt som gisler av en minoritet

Stortinget, skriftlig spørsmål om Ole Henrik Krat Bjørkholts Facebook-uttalelse

Aftenposten, Ingeborg Senneset: «Uvaksinert helsepersonell bør få vaksine eller bli omplassert»

Aftenposten, Ingeborg Senneset:«Immunforsvaret ditt er en gullgruve for skamløse opportunister»h

Sanitetskvinnenes begrunnelse for Frederikkeprisen:

VG, Anne Spurkland: «Barn bør vaksineres»

Anne Spurkland / Immunglimt, «Bør jeg ta vaksinen?»

Hemali, «Internasjonal konferanse om etikk i Oslo, media uteble»

Washington Medical Commission, disciplinary action regarding Ryan Cole

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden: del 3 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del én undersøkte jeg hvordan en mulig skade blir synlig. Men å observere en hendelse er ikke det samme som å vite hva som forårsaket den.

Det er her det kausale problemet begynner.

Under pandemien ble millioner av mennesker utsatt for flere mulige eksponeringer samtidig: SARS-CoV-2-infeksjon, én eller flere vaksinedoser, senere reinfeksjoner og nye vaksinedoser. Samtidig påvirkes sykdom og dødelighet av alder, underliggende helse, tidligere immunitet, helseatferd og en rekke andre faktorer.

Hvordan skiller vi da årsak fra samtidighet?

Det sentrale spørsmålet i denne delen er ikke om covid eller vaksinasjon kan forårsake skade. Spørsmålet er om vi brukte de samme metodiske kravene, de samme tidsvinduene og den samme forsiktigheten når vi forsøkte å finne ut hva som faktisk hadde forårsaket den.

Long covid og det konkurrerende eksponeringsproblemet

Long covid skaper et særlig metodisk problem fordi mange symptomer overlapper med plager som også rapporteres etter vaksinasjon: utmattelse, hodepine, kognitive problemer, hjertebank, svimmelhet og autonom dysfunksjon.

For et individ som har fått flere vaksinedoser og flere infeksjoner, er eksponeringshistorikken kompleks. Å tilskrive symptomene til «covid» uten å modellere vaksinasjonstidspunkt og doser kan være like metodisk ufullstendig som å tilskrive dem til vaksinen uten å modellere infeksjonene.

Norske kohortstudier har faktisk analysert post-covid-symptomer etter omikron og tatt hensyn til vaksinasjonsstatus. Men den bredere speilanalysen bør spørre om infeksjon og vaksinasjon er undersøkt på like vilkår som mulige forklaringer på de samme symptomene – også hos mennesker som har vært utsatt for begge deler.

Gjentatte doser og gjentatte infeksjoner

En stor del av befolkningen har etter hvert en immunologisk historie bestående av flere vaksinedoser og én eller flere SARS-CoV-2-infeksjoner. Det finnes betydelig forskning på antistoffrespons, B- og T-celler, hybrid immunitet og immunologisk preging. Det er derfor feil å si at man «ikke vet noe» om gjentatte eksponeringer.

Men det er et annet spørsmål enn om brede langtidshelseutfall er fullstendig kartlagt for kombinasjoner som fem doser + tre infeksjoner, sammenlignet med to doser + én infeksjon, bare infeksjon osv. Det krever langvarige kohorter med presise opplysninger om tidligere vaksinasjoner og infeksjoner og kontroll for alder, helse, variant, kalenderperiode og seleksjon.

Overdødelighet: vaksinasjonsstatus må være en variabel

Overdødelighet etter pandemien har flere plausible forklaringer: covidinfeksjoner, forsinket diagnostikk og behandling, demografiske endringer, varme, influensa og andre forhold. Vaksinasjon er også en tidsbestemt medisinsk eksponering og må derfor inngå som variabel når hypoteser testes.

En norsk befolkningsstudie publisert i 2026 undersøkte mRNA-vaksinasjon og totaldødelighet i hele den voksne befolkningen 2021–2023. Slike studier er relevante motfunn og må vurderes metodisk, blant annet for healthy-vaccinee bias, hvordan tiden før og etter vaksinasjon klassifiseres, tidligere infeksjon og endringer i hvem som tilbys nye doser.

Poenget er ikke at samtidighet mellom vaksinering og overdødelighet beviser kausalitet. Poenget er at en mulig forklaringsvariabel ikke kan utelates fordi den er politisk eller kommunikativt ubehagelig.

Jarle Aarstad: konkurrerende analyser av dødelighet

Professor Jarle Aarstad og Olav Andreas Kvitastein har publisert analyser som undersøker sammenhenger mellom vaksinasjonsdekning og overdødelighet. En økologisk europeisk analyse rapporterte en positiv sammenheng mellom vaksinasjonsdekning i 2021 og overdødelighet i 2022. Analysen kan ikke alene etablere individuell kausalitet, og Aarstad har selv diskutert mulige konfunderende forhold og begrensningene ved økologiske data.

Aarstad har senere rettet en mer grunnleggende metodisk kritikk mot sammenligninger av dødelighet mellom vaksinerte og uvaksinerte. Da FHI fant betydelig lavere totaldødelighet blant vaksinerte enn uvaksinerte i Norge, påpekte han at forskjellen også var svært stor blant yngre voksne, der få døde av covid. Etter hans vurdering gjør dette det vanskelig å forklare hele forskjellen som en beskyttende vaksineeffekt og tyder på at gruppene hadde ulik underliggende risiko som statistiske kontrollvariabler ikke nødvendigvis fanger fullt ut.

I analyser av britiske data har Aarstad forsøkt å undersøke dette problemet ved også å sammenligne dødelighet som ikke involverer covid. Han fant at uvaksinerte i utgangspunktet hadde høyere ikke-covid-dødelighet enn vaksinerte, noe han tolker som tegn på at gruppene var systematisk forskjellige allerede før en eventuell vaksineeffekt kan vurderes. Senere i perioden endret dette mønsteret seg. Aarstad argumenterer for at utviklingen ikke utelukker at vaksinasjon kan ha bidratt til økt dødelighet, selv om analysen ikke kan fastslå at vaksinasjon var årsaken.

Store forskjeller i ikke-covid-dødelighet mellom vaksinerte og uvaksinerte tyder på at gruppene skiller seg fra hverandre på faktorer som påvirker dødeligheten uavhengig av covid-vaksinen. En mulig mekanisme omtales gjerne som «healthy vaccinee bias» (seleksjonseffekt mellom vaksinerte og uvaksinerte), men betegnelsen kan være misvisende dersom den forstås bokstavelig. Den betyr ikke at vaksinerte mennesker er «sunnere». Lavere dødelighet kan også henge sammen med ulik kontakt med helsevesenet, bruk av forebyggende behandling, helseatferd, sosioøkonomi, skrøpelighet, terminal sykdom eller andre målte og umålte faktorer. Kategorien «uvaksinert» kan dessuten romme undergrupper med svært forskjellig helsetilstand og risikoprofil.

Poenget er derfor ikke å fastslå hvorfor gruppene har ulik dødelighet, men at forskjellen viser hvor vanskelig det er å trekke kausale slutninger fra en direkte sammenligning mellom dem dersom de relevante seleksjonsmekanismene ikke er tilstrekkelig identifisert og kontrollert.

Dette gjør arbeidene relevante for speilanalysen på to måter. De fremsetter en mulig vaksinekausalitet som må prøves mot alternative forklaringer, men demonstrerer samtidig hvor sårbare observasjonelle sammenligninger mellom vaksinerte og uvaksinerte er for seleksjon, klassifikasjon og konfunderende forhold. Dersom slike problemer brukes til å avvise en mulig vaksineskadelig sammenheng, må de undersøkes like grundig når observasjonelle studier finner beskyttende vaksineeffekter eller attribuerer senere sykdom og død til SARS-CoV-2.

Klassifisering av «vaksinert» og tidsvinduer

Effektstudier klassifiserer ofte en person som fullt vaksinert eller fullt beskyttet først et visst antall dager etter vaksinasjon. Det kan være biologisk og metodisk rimelig når formålet er å måle vaksineeffekt etter at immunresponsen er etablert.

Men dette må holdes strengt adskilt fra vurderingen av vaksinesikkerhet og mulig kausalitet.

Ved vurdering av en mulig vaksinebivirkning eller et dødsfall er eksponeringstidspunktet datoen vaksinen ble satt – ikke datoen vaksinen senere defineres som fullt virksom. Kroppen eksponeres ved injeksjonen, og biologiske reaksjoner kan oppstå før den ønskede beskyttelsen er etablert.

En person som dør fem dager etter vaksinasjon, kan derfor legitimt befinne seg utenfor studiens «fullt beskyttede» gruppe. Men personen er ikke vaksineueksponert. Dersom dødsfallet skal vurderes som et mulig sikkerhetssignal, begynner tidsvinduet på vaksinasjonsdagen.

Speiltesten gjør forskjellen tydelig.

Tenk at den samme personen i stedet hadde testet positivt for SARS-CoV-2 fem dager før dødsfallet. Ingen ville argumentert for at personen ennå ikke kunne regnes som «eksponert for viruset» fordi sykdommen ikke hadde fått tid til å utvikle sin fulle effekt.

Det samme kausale prinsippet må gjelde etter vaksinasjon. At vaksinen ennå ikke har oppnådd sin forventede beskyttende effekt, sier ingenting om hvorvidt den allerede kan ha hatt biologiske effekter eller bivirkninger.

Dette er særlig viktig dersom statistikk bruker kategorier som leseren oppfatter som «vaksinert» og «uvaksinert». Et dødsfall kort tid etter vaksinasjon kan i enkelte effektanalyser inngå utenfor den fullt vaksinerte gruppen.  Dette kan ikke behandles som et dødsfall hos en vaksineueksponert person dersom spørsmålet er sikkerhet.

Det prinsipielle skillet er enkelt:

Effekt: Når kan vaksinen forventes å ha etablert beskyttelsen som skal måles?

Sikkerhet: Når ble personen eksponert for vaksinen?

For sikkerhet begynner klokken å gå på vaksinasjonsdagen.

Ny teknologi og grensene for hva man kunne vite

mRNA-teknologien hadde vært studert før pandemien, men Pfizer/BioNTech og Moderna var de første mRNA-vaksinene av denne typen som ble tatt i stor befolkningsbruk. Det var derfor logisk umulig i 2021 å ha fem eller ti års observasjonsdata på produktene.

«Trygg og effektiv» ble et gjennomgående og svært forenklet budskap i den offentlige kommunikasjonen. Regulatorisk var vurderingen mer presis: De tilgjengelige dataene viste at nytten ble vurdert som større enn risikoen, samtidig som ytterligere dokumentasjon fortsatt skulle innhentes. Comirnaty fikk nettopp derfor først en betinget markedsføringstillatelse i EU.

«Tilgjengelige data viser et gunstig nytte–risiko-forhold» forteller mottakeren at vurderingen bygger på kunnskapen man har på et bestemt tidspunkt. «Trygg og effektiv» er mer kategorisk og kan oppfattes som en egenskap ved selve produktet: Vi vet at den er trygg. Vi vet at den virker.

Sjeldne bivirkninger kan være umulige å oppdage før et produkt er brukt av svært mange mennesker, og spørsmål om varighet, effekt i ulike grupper og sjeldne sikkerhetssignaler må derfor undersøkes videre etter at et legemiddel er tatt i bruk. Det er nettopp derfor den gjenværende usikkerheten er relevant for et informert valg.

Den som vaksineres før disse spørsmålene er avklart, kan ikke få svar som ennå ikke finnes. Senere forskning kan avklare risikoen for fremtidige vaksinemottakere; den kan ikke i ettertid gjøre det opprinnelige samtykket mer informert.

Spørsmålet er derfor om myndighetene kommuniserte tydelig nok hva som faktisk var kjent, hva som bare var sannsynlig, og hva massevaksineringen fortsatt måtte gi svar på.

Langtidssikkerhet – hva betyr egentlig «grundig testet»?

 «Grundig testet» er ikke ett vitenskapelig endepunkt.

Spørsmålet må spesifiseres: testet for hvilke utfall, over hvor lang tid, hos hvilke biologiske undergrupper, som enkeltprodukt eller som samlet vaksinasjonsprogram, og for akutte bivirkninger eller mulig senere kronisk sykdom?

National Academies’ Institute of Medicine undersøkte i 2013 sikkerheten ved det amerikanske barnevaksinasjonsprogrammet som helhet. Komiteen vurderte barnvaksinasjonsprogrammet som trygt, men identifiserte samtidig en betydelig forskningsmangel.

Komiteen skrev:

“existing research has not been designed to test the entire immunization schedule.”

Og videre:

“although the available evidence is reassuring, studies designed to examine the long-term effects of the cumulative number of vaccines or other aspects of the immunization schedule have not been conducted.”

I konklusjonen konkretiserte komiteen hva dette innebar. Sentrale elementer i vaksinasjonsprogrammet – blant annet:

“the number, frequency, timing, order, and age at the time of administration of vaccines”

hadde:

“not been systematically examined in research studies.”

Og til slutt:

“No studies have compared the differences in health outcomes […] between entirely unimmunized populations of children and fully immunized children.”

Dette illustrerer hvorfor formuleringen «dette er grundig undersøkt og utelukket» ikke er til fredstillende. Det er forskjell på «vi har ikke funnet evidens for skade» og «vi har gjennomført studier spesielt utformet for å undersøke dette spørsmålet og ikke funnet en sammenheng».

Vitenskapen kan være svært sikker på bestemte sammenhenger uten dermed å kunne utelukke enhver biologisk betinget eller svært langsiktig effekt.

«Trygg og effektiv» og endepunktet som forsvant

«Effektiviteten» til et produkt er ufullstendig informasjon uten et endepunkt. Effektiv mot hva? Symptomatisk sykdom, alvorlig sykdom, død, infeksjon eller videre smitte er forskjellige påstander.

Måten «effekt» beskrives på er meget relevant. De opprinnelige Pfizer-studiene rapporterte rundt 95 prosent relativ vaksineeffekt mot symptomatisk covid fra syv dager etter dose to. Det betyr ikke at 95 prosent av alle vaksinerte ellers ville ha fått covid. Det betyr at risikoen for det undersøkte utfallet var omtrent 95 prosent lavere i vaksinegruppen enn i placebogruppen i den aktuelle studieperioden. I den sentrale Pfizer-studien var det 8 covid-tilfeller blant rundt 18 000 vaksinerte mot 162 blant omtrent like mange i placebogruppen.

Den absolutte risikoreduksjonen forteller noe annet: hvor mye den faktiske risikoen falt. Med disse tallene fikk omtrent 0,04 prosent i vaksinegruppen covid mot omtrent 0,88 prosent i placebogruppen i det primære analysevinduet. Forskjellen var dermed rundt 0,84 prosentpoeng. Begge målene er matematisk riktige, men de besvarer forskjellige spørsmål.

Relativ effekt forteller hvor stor risikoreduksjonen er i forhold til risikoen uten vaksinen. Absolutt effekt forteller hvor mye risikoen faktisk reduseres i den undersøkte befolkningen over den undersøkte perioden. Den absolutte gevinsten vil derfor variere betydelig med smittepress, alder, tidligere immunitet og individuell risiko.

Dette blir særlig viktig når vaksinasjon anbefales til svært forskjellige grupper. En relativ risikoreduksjon kan være høy både for en gammel person med høy grunnrisiko og en ung person med svært lav grunnrisiko, samtidig som den absolutte gevinsten for de to kan være svært forskjellig.

Senere ble beskyttelse mot alvorlig sykdom et stadig viktigere argument, særlig etter nye varianter og omfattende gjennombruddsinfeksjoner.

Når mennesker etter flere doser likevel fikk covid, var spørsmålet «Hva er det dose fire faktisk skal forhindre for meg?» legitimt. Det bør besvares med alders- og risikospesifikke absolutte tall – ikke bare med en generell prosent for «effekt», og heller ikke med moralske argumenter om hva den enkelte burde gjøre.

Den kumulative nytte–risiko-vurderingen

En annen mulig asymmetri oppstår når sykdommens risiko sammenholdes med behovet for gjentatt vaksinasjon.

Risikoen ved covid var svært ulikt fordelt i befolkningen. For eldre og mennesker med bestemte risikofaktorer kunne risikoen ved covid sykdom være betydelig. For yngre og friske var risikoen for alvorlig sykdom og død langt lavere. FHI beskrev selv sykdomsbyrden målt i sykehusinnleggelser og død som lav hos yngre voksne uten risikofaktorer.

Samtidig viste beskyttelsen mot infeksjon seg å avta over tid, nye virusvarianter reduserte beskyttelsen ytterligere, og oppfriskningsdoser ble nødvendige for å gjenopprette deler av effekten. EMA uttalte allerede i januar 2022 at gjentatte boosterdoser med korte intervaller ikke var en bærekraftig langsiktig strategi.

Dette burde gjøre nytte–risiko-vurderingen stadig mer individuell.

Spørsmålet er ikke bare: «Er én vaksinedose tryggere enn én covidinfeksjon?» Den relevante vurderingen kan etter hvert være: Hva er min absolutte risiko for alvorlig sykdom uten neste dose, hvor mye reduserer denne dosen den risikoen, hvor lenge varer gevinsten, og hvilken risiko innebærer den samlede eksponeringen fra gjentatte vaksinedoser og gjentatte infeksjoner?

Dette er viktig fordi vaksinasjon ikke erstattet infeksjon. Mange ble vaksinert flere ganger og fikk likevel covid én eller flere ganger. Den kumulative eksponeringen kunne derfor bestå av flere doser, flere infeksjoner og immunologiske responser på begge deler.

En nytte–risiko-vurdering bør derfor ikke bare sammenligne én vaksinedose med én infeksjon, men også spørre hvordan ulike forløp sammenlignes:

ingen vaksine + én eller flere infeksjoner
versus
flere vaksinedoser + én eller flere infeksjoner.

Dersom vaksinen i hovedsak reduserer risikoen for alvorlig sykdom, men ikke pålitelig forhindrer nye infeksjoner, må den samlede vurderingen også ta høyde for at den vaksinerte fortsatt kan bli eksponert for selve sykdommen. Da blir spørsmålet ikke bare hva vaksinen beskytter mot, men hva den tilfører av nytte og risiko oppå den infeksjonsrisikoen som fortsatt består.

På populasjonsnivå kan forskning estimere at vaksinasjon reduserer risikoen for alvorlig sykdom. Det betyr ikke at man kan vite hvilket sykdomsforløp den enkelte vaksinerte ville hatt uten vaksinen. Utsagnet «jeg ville blitt mye sykere uten vaksinen» er derfor en kontrafaktisk antakelse, ikke en observerbar individuell effekt. Det samme kausale forbeholdet må gjelde begge veier.

Tidligere vaksinasjon, gjennomgått infeksjon, hybrid immunitet, nye varianter og avtakende beskyttelse endrer utgangspunktet. Nytte–risiko-vurderingen må derfor oppdateres for hver ny eksponering og for hver gruppe.

Her oppstår en mulig speileffekt. En lav sannsynlighet for alvorlig covid kunne fortsatt fremheves som et argument for vaksinasjon, mens en lav sannsynlighet for alvorlig vaksinebivirkning kunne fremheves som et argument for at vaksinasjon var trygg. Dersom små risikoer skal inngå i beslutningen, bør de synliggjøres og sammenlignes begge veier, helst som absolutte og aldersspesifikke tall.

Det samme gjelder kumulativ eksponering. En nytte–risiko-vurdering av dose én besvarer ikke automatisk spørsmålet om dose tre, fire eller fem. Etter hvert som tidligere vaksinasjon, gjennomgått infeksjon, nye varianter og avtakende vaksineeffekt endret utgangspunktet, måtte også begrunnelsen for neste dose vurderes på nytt.

Naturlig immunitet og hybrid immunitet

Gjennomgått infeksjon gir immunitet, og kombinasjonen av infeksjon og vaksinasjon kan gi hybrid immunitet. Betydningen endret seg over tid: tidlig i 2021 var store deler av befolkningen infeksjonsnaive; etter omikron var immunhistorikken langt mer heterogen.

En symmetrisk analyse krever derfor mer enn å sammenligne «vaksinert» med «uvaksinert» eller «covid» med «ikke covid». Den må ta hensyn til når eksponeringen skjedde, hvor mange eksponeringer personen hadde hatt, tidligere infeksjon, alder, grunnrisiko, seleksjon og hvilke endepunkter som faktisk måles.

Og fremfor alt må samme kausale disiplin gjelde begge veier.

Samtidighet etter vaksinasjon beviser ikke vaksineskade. Samtidighet etter SARS-CoV-2-infeksjon beviser heller ikke covid-skade. Observasjonelle sammenhenger kan være viktige signaler, men alternative forklaringer må undersøkes uavhengig av hvilken hypotese sammenhengen støtter.

Det er selve symmetritesten.

Men bevisbyrden eksisterte ikke bare i forskning og statistikk. Den eksisterte også i offentligheten.

I del tre undersøker jeg derfor hva som skjedde med mennesker som stilte spørsmål ved vaksinenes effekt, nytte og sikkerhetsprofil – og om tvil ble behandlet på samme måte når den gikk i ulike retninger.

Kilder

Long covid, infeksjon og vaksinasjon

Blix et al., «New-Onset Headache After SARS-CoV-2 Infection and Vaccination», European Journal of Neurology (2025), PubMed

Caspersen et al., «Post-COVID symptoms after SARS-CoV-2 omicron infection and the effect of booster vaccination», Vaccine (2025), PubMed

Vaksinasjon og totaldødelighet

Dahl et al., «COVID-19 mRNA vaccination and all-cause mortality in the adult population in Norway during 2021–2023», BMJ Public Health (2026), PubMed

Nytte–risiko og vaksinasjonsstrategi

Folkehelseinstituttet, «Svar på oppdrag 8 om vaksinasjon – hovedleveranse», 22.03.2021

https://www.ema.europa.eu/en/human-regulatory-overview/marketing-authorisation/conditional-marketing-authorisation?utm

FHI, «Koronavaksine – informasjon til befolkningen»

https://www.fhi.no/va/voksenvaksinasjon/vaksiner-mot-sykdommene-a-a/vaksiner-i-voksenvaksinasjonsprogrammet/koronavaksine/?utm=

Langtidssikkerhet og samlet vaksinasjonsprogram

National Academies, The Childhood Immunization Schedule and Safety (2013)

Aarstad & Kvitastein, «Is There a Link between the 2021 COVID-19 Vaccination Uptake in Europe and 2022 Excess All-Cause Mortality?» (2023)

Aarstad, «Mortality involving and not involving COVID-19 among vaccinated vs. unvaccinated in England between Apr 21 and May 23» (2026)

Polack et al., «Safety and Efficacy of the BNT162b2 mRNA Covid-19 Vaccine», NEJM (2020)

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden – del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Morfin og midazolam

Tidlig under COVID ble det tatt initiativ til palliativ behandling av COVID-19 pasienter med en cocktail av morfin og midazolam. Morfin er smertelindrende mens midazolan er bedøvene. Akershus Universitetssykehus viser, i svar på en innsynsbegjæring om deres protokoll(4), til et innlegg i Tidsskriftet som del av sitt vurderingsgrunnlag:

I forbindelse med innsynsbegjæringen er det tatt kontakt med avdelingsleder ved Palliativ avdeling på
Akershus universitetssykehus med tanke på korrespondanse og faglige vurderinger knyttet til utarbeidelsen
av prosedyren.
Tilbakemelding fra avdelingsleder: Både daværende avdelingsleder og daværende seksjonsleder for legene
da prosedyren ble utarbeidet er nå pensjonister. Avdelingsleder kjenner ikke til at det finnes aktuelle
bakgrunnsdokumenter på avdelingens felles lagringsområde. Rådene er i tråd med et innlegg i Tidsskriftet
for den norske legeforening og Helsedirektoratets nasjonale faglige råd for lindring i livets sluttfase, og det
som er en bred holdning fra palliative miljøer ved mange sykehus.

Innlegget ble skrevet av styret i norsk forening for palliativ medisin (NFPM) og publisert 3/4 2020:
Denne refererer til en generell artikkel hos helsedirektoratet om palliasjon beregnet på smertefulle sykdommer som kreft. (2). NFPM omtaler sin kronikk her (3). Basert på disse anbefalingene ble det altså laget «lokale» protokoller ment for COVID. Som den til AHUS(4) som var gjeldende
fra 26.03.2020 til 25.10.2023.

Ikke gjør som morra di sier!

For en legmann fremstår protokollen på flere viktige punkter, i strid med veiledningen i preparatomtalen i felleskatalogen.(5)

Midazolam skal administreres av trent personell med adekvat utstyr
Midazolan er beregnet for anestesi. «Nøye overvåkning av respirasjonsfrekvens og oksygenmetning er nødvendig.» I henhold til preparatomtalen skal Midazolam «kun administreres av erfaren lege, i omgivelser som har utstyr for overvåkning og støtte av respiratorisk og kardiovaskulær funksjon, samt av helsepersonell som har trening i gjenkjenning og behandling av forventede bivirkninger, inkl. hjerte-lungeredning.»

På tross av dette ble protokollen utarbeidet for bruk på sykehjem. Preparatet ble dermed administrert uten hverken erfarne leger, trent helsepersonell eller nødvendig utstyr. Protokollen fra AHUS bøter delvis på disse manglene med en rådgivningstelefon. Denne løsningen fremstår nokså utilstrekkelig.

Forsiktig bruk for pasienter med nedsatt lungefunksjon.
Protokollen er ment brukt for svake pasienter med nedsatt lungefunksjon (COVID). Preparatomtalen angir spesiell forsiktighet nettopp for denne pasientgruppen.
«Spesiell forsiktighet skal utvises ved administrering til voksne >60 år, kronisk syke eller svake pasienter.»
«Spesiell forsiktighet skal utvises for innledning av sedasjon med opprettholdt bevissthet hos pasienter med nedsatt lungefunksjon»

Bruk sammen med opium.
Protokollen er en coctail av midazolam og opium beregnet på pasienter med respiratoriske problemer. I veiledningen leser man:

Samtidig bruk av andre sedativa/hypnotika og CNS-hemmende midler, inkl. alkohol, øker sannsynligheten for økt sedasjon og nedsatt respirasjon. Eksempler på slike midler er opiate.

Dosering
Protokollen angir «startdose 2,5 mg fast hver 2.time, eller oftere etter behov. Kan økes til 5 mg, evt 10 mg ved manglende effekt og behov for sedering«. Dette gis sammen med morfin som forsterker effekten:
«Morfin 5 mg. Ved utilstrekkelig effekt etter 15 minutter økes til Morfin10 mg og videre evt 15 mg. annenhver time».

Vedlikeholdsdosen for sedasjon på en intensivavdeling er 0,03-0,2 mg/kg​/​time. For en person på 70 kg blir det 2-14 mg. Dosene som gis palliativt er i samme størrelsesorden + morfin.

Ble protokollen iverksatt med utgangspunkt i stress og frykt?

Artikkelen til NFPM (1) kommenterer at pallativ behandling kan iverksettes med utgangspunkt i psykiske forhold. Altså at pasienten er relativt frisk, men engstelig:
«Av smittevernhensyn er kontakt med pasientens familie betydelig redusert og dels erstattet av kontakt over telefon. Pasienter med covid-19 tas hånd om av helsepersonell med beskyttelsesutstyr og ansiktsmasker.«

«Man fokuserer på lindring av plager av fysisk så vel som psykisk, sosial og åndelig og eksistensiell natur.»

Med ande ord: Etter å ha satt beboerne på pleiehjem i en skremmende og vanskelig situasjon kan man bøte på lidelsene med midazolam & morfin.

Kronikk i Dagens Medisin

Førsteamanuensis Shahidul Islam (6) hadde en del kommentarer til protokollen i en artikkel i Dagens Medisin 15 juni 2020.
Att ge morfin plus midazolam till en svår sjuk covidpatient som har akut dyspné och andningssvikt är inte förenlig med vetenskap eller beprövad erfarenhet. Meningen med palliativ vård är att lindra symtomen, men man får inte lindra patientens symtom genom att orsaka hennes död. Att ge eutanasi är brottsligt även om det sker av medkänsla.

En human henrettelse?

Bjørneboe gjennomgikk i Bestialitetens historie en del henrettelsesmetoder med spørsmål om hvor humane de var. Spørsmålet er hvilken bevissthet man har til tross for dopen og om man f.eks. registrerer at man blir kvalt eller tørstet. I ukyndige hender, på et sykehjem, kan det også hende at bevissthetsnivået varierer.

Coctailen av morfin og midazolam kan lamme åndedrettsorganene så du blir kvalt. I så fall tar det vel ikke så mange timene. Men jeg kan tenke meg at det er ubehagelig mens det pågår.

Ellers tørster man i hjel. Er man heldig kommer noen og fukter leppene, men det hjelper neppe mye.

Ingen av delene er særlig fristende. Personlig ønsker jeg ikke en slik slutt på livet. Men folk flest er tilfredse. Tildels glorifiseres myndighetene for dette. Da blir det farvel på den måten. Det er sånn demokratiet fungerer.

For noen ble det nok en slags himmelsk straff for livslang servilitet overfor myndighetene. Jeg tenker det er bedre å ta straffen før man dør enn å brenne evig i helvete.

Skal lure på om helsepolitikere, redaktører og liknende, fikk i pose og sekk? Først palantisert død. Når døra til andre siden endelig ble åpnet og de trodde plagene var over slo varmen mot dem? Skulle vært interesant å visst hvordan forsynet håndterte dette.

Konklusjoner
Det er uklart hvor mange som døde etter ha blitt utsatt for protokollene med midazolam og morfin i de ca 3 1/2 årene protokollene var offisielle. Sannsynligvis ble en del av de som ble bokført som COVID døde drept på denne måten.

Det er også uklart hvor disse protokollene kom fra. Det er klart at de ble innført etter internasjonal innsats, muligens med legeforeningen som innfallsport og det norske helsebyråkratiet som velvillige medhjelpere.

(1)https://tidsskriftet.no/2020/04/debatt/palliativ-behandling-av-pasienter-med-covid-19
(2)https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/lindrende-behandling-i-livets-sluttfase
(3)https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/spesial/norsk-forening-for-palliativ-medisin/aktuelt/2020/kronikk-fra-nfpm-styret/
(4)https://www.kompetansebroen.no/wp-content/uploads/2020/04/Retningslinje-ang-covid-19-pasienter.pdf
(5)https://www.felleskatalogen.no/medisin/midazolam-accord-accord-591458
(6)https://ki.se/en/people/shahidul-islam
(7)https://www.dagensmedicin.se/opinion/debatt/palliativ-vard-vid-covid-19-kan-glida-over-till-nagot-som-liknar-dodshjalp/

Noen artikler og informasjon om temaet.

https://open.substack.com/pub/maajidnawaz/p/breaking-midazolam-barrister-in-dimmock
https://open.substack.com/pub/sanityunleashed/p/midazolam-usage-in-italy-in-spring
https://medlineplus.gov/druginfo/meds/a609014.html
https://open.substack.com/pub/palexander/p/devastating-four-4-graphs-in-uk-that
https://odysee.com/@MaajidNawaz:d/Radical-Episode-17:d

Innlegget Dødshjelp til COVID pasienter dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I 1993–94 bodde jeg hos en halvt norsk familie på Long Island i New York. Joyce, kusinen til en av min mors beste venninner, ønsket meg velkommen inn i hjemmet sitt. Hun og ektemannen John tok imot meg som om jeg var deres egen datter.

Da jeg og familien min flyttet til New York i 2009, ble kontakten tatt opp igjen. Vi tilbrakte mye tid sammen, og jeg opplevde dem som min nærmeste familie i USA. Den følelsen var gjensidig. Da vi flyttet tilbake til Norge i 2012, fortsatte jeg å holde kontakten, særlig med sønnen, Brennen og med Joyce.

Under covid-19-pandemien fulgte vi utviklingen fra hver vår side av Atlanteren. Det tok ikke lang tid før vi la merke til hvor like de norske og amerikanske retningslinjene var. Ble du syk, skulle du teste deg. Testet du positivt for covid-19, skulle du holde deg hjemme. Først dersom pusten ble så dårlig at du fryktet for livet, skulle du oppsøke sykehus.

John testet positivt for covid-19 i februar 2021. John var 71 år gammel da han ble innlagt på sykehus på Long Island i februar 2021. Han døde fem uker senere, to uker før sin 72-årsdag. I ukene mellom innleggelsen og dødsfallet hadde jeg jevnlig kontakt med familien, særlig med Joyce og sønnen Brennen. Etter farens død skrev han ned hele forløpet slik familien opplevde det. Dette er hans historie, slik han fortalte den til meg. Kommentarene som følger etter vitnemålet er mine egne og har som formål å forklare medisinske begreper og behandlingsmetoder som omtales.

Historien om John R. C fortalt av sønnen Brennen
12. februar 2021 – 3. april 2021

Flere måneder før pappa ble syk, fikk han diagnosen tidlig stadium av emfysem. Han hadde ingen tegn eller symptomer på sykdommen.

I midten av februar 2021 testet han positivt for covid. Etter fem dager med sykdommen, mens han fulgte med på oksygenmetningen i blodet, begynte han å få problemer med å puste, og oksygenmetningen falt til rundt 62 %. Han ba moren min, redd fordi han hadde vanskeligheter med å puste, om å kjøre ham til sykehuset – noe han egentlig var sterkt imot, fordi han mente at sykehusene tok livet av mennesker.

På under én uke på sykehuset var han helt kvitt covid og testet negativt. Mens kroppen hans i starten kjempet mot covid, var immunforsvaret kraftig svekket. Han pådro seg lungebetennelse mens han var innlagt.

Han ble behandlet med remdesivir, sammen med andre behandlinger, blant annet oksygen gjennom nesen, og i noen tilfeller både gjennom nese og munn.

Omtrent to uker senere var han fortsatt på sykehuset. Han fikk da en inhalator som han skulle ta flere inhalasjoner fra for å lette pusten når han ikke brukte oksygen. Han utviklet trøske (soppinfeksjon i munnen) som følge av medisinen i inhalatoren.

Verken legene eller sykepleierne informerte ham om hvor viktig det var å skylle munnen etter hver bruk av inhalatoren for å fjerne medisinrestene. Trøsken førte til sår på størrelse med tikroner over hele innsiden av munnen, nedover i halsen og langs leppene.

Kroppen hans begynte å samle væske, og på grunn av remdesivir begynte nyrene å svikte. De kunne ikke gi ham væske intravenøst fordi kroppen allerede holdt tilbake væske.

Han var ved bevissthet, og på grunn av de store sårene på leppene, i munnhulen og halsen, kunne de ikke legge inn en ernæringssonde. Han begynte derfor å sulte.

Etter tre uker fikk han en sprøyte med Lovenox (blodfortynnende) i venstre overarm, samtidig som blodtrykksmansjetten satt på armen. Injeksjonen skulle egentlig vært gitt i magen. Dette førte til en blodpropp, som resulterte i en stor indre blødning. Legene skal ha forsøkt å skjule dette, men søsteren min oppdaget det og tok bilder.

Dagen etter at han fikk Lovenox, ga de ham en fjerde kur med remdesivir. Det var på dette tidspunktet de oppdaget at han hadde fått en ny lungebetennelse.

I løpet av den fjerde uken begynte han å vise tegn til bedring. Legen sa at de sannsynligvis kunne begynne å forberede ham på hjemreise om omtrent én til to uker.

Dette ga ham håp.

Omtrent to dager senere kom en autorisert sykepleier inn, åpnet journalen hans og sa:

«Herregud. Jeg håper du har alt i orden. Jeg kan ikke tro at du fortsatt er i live.»

Hun ga ham i praksis beskjed om å sørge for at testamentet og de siste papirene var i orden, fordi hun mente han kom til å dø.

Selv om faren min ikke kunne snakke på grunn av trøsken, så moren min at lyset forsvant fra øynene hans. Han mistet alt håp.

Samme dag la de ham i kunstig koma og ga ham legemiddelet Diludid.

Han levde én uke til, etter totalt fem uker på sykehuset. Da veide han bare rundt 41 kilo.

Faren min døde av nyresvikt, sult, dehydrering, dårlig medisinsk behandling, inkompetanse, feilbehandling og en indre blødning som ble forårsaket av at sykepleieren satte Lovenox på feil sted.

På grunn av trøsken i munnen kunne han ikke snakke de siste to våkne ukene av livet.

Den dagen sykepleieren kom inn og ga ham denne fryktelige – og etter familiens oppfatning feilaktige – beskjeden, skrev faren min på en lapp til moren min:

«Mordere. Ikke dra dette ut. Vær så snill, la meg få dø fort.»

«Sykehuset drepte faren min.«

Medisinen ga John trøske, han klarte ikke spise, drikke eller snakke de siste ukene av sitt liv.

Kommentarer og medisinsk kontekst

Remdesivir. Remdesivir er et antiviralt legemiddel som ble brukt mot covid-19 hos innlagte pasienter. I Norge ble remdesivir også brukt (kaldt Veklury). Behandlingen var omstridt i 2021. WHO anbefalte i november 2020 mot rutinemessig bruk hos innlagte covid-pasienter, mens amerikanske sykehus fortsatt brukte det hos utvalgte pasienter. Vanlig behandlingslengde var 5 dager, med mulig forlengelse til totalt 10 dager ved manglende bedring. I Brennens fortelling er det sentrale spørsmålet hvorfor faren fikk flere behandlinger etter at han hadde testet negativt for covid-19 etter kun en uke på sykehuset.

Ifølge Brennen hadde faren utviklet nyresvikt før den siste behandlingsrunden med remdesivir. Han hadde også to episoder med lungebetennelse mens han var innlagt. Dersom lungebetennelsen var bakteriell, ville antibiotika normalt være aktuell behandling. Remdesivir er et antiviralt legemiddel og virker ikke mot bakterielle infeksjoner. Familien har i ettertid stilt spørsmål ved hvorfor behandlingen ble videreført, ettersom både covid-infeksjonen var over og nyrefunksjonen var betydelig svekket.

Lovenox: John fikk Lovenox (enoksaparin), som er et blodfortynnende legemiddel som normalt brukes for å forebygge og behandle blodpropp. Standard administrasjon er som regel en sprøyte under huden i mageområdet eller låret, men legemidlet kan i enkelte situasjoner også gis andre steder dersom det finnes tilstrekkelig underhudsfett. Lovenox skal gis subkutant (i underhudsfettet), ikke intramuskulært. Standard anbefaling er magen, fordi det gir mest forutsigbar absorpsjon. Hos en svært avmagret pasient kan magen ha lite underhudsfett, og helsepersonell kan måtte vurdere andre områder med tilstrekkelig fettvev. Overarmen kan brukes ved enkelte subkutane injeksjoner, men er ikke det vanlige anbefalte stedet for Lovenox. Hvis sprøyten derimot havnet for dypt, altså i muskelen eller skadet et blodkar, kan det gi en større lokal blødning eller et hematom. Det er en kjent komplikasjon ved blodfortynnende behandling. Blødningen hos John ser ekstraordinært omfattende ut. Den er langt større enn det man vanligvis forventer etter en rutinemessig subkutan injeksjon.

Dilutid: John ble lagt i kunstig koma og gitt Diludid (hydromorfon 5 -7 ganger sterkere enn morfin). Dette er et kraftig opioid som brukes mot sterke smerter og alvorlig åndenød. Legemidlet kan også inngå i sedasjon av intensivpasienter og i lindrende behandling ved livets slutt. At en pasient får hydromorfon, betyr ikke i seg selv at behandlingen er palliativ eller at døden er nært forestående; dette avhenger av den kliniske situasjonen og hvilke øvrige legemidler som gis. Det som gjør denne delen av Brennens fortelling bemerkelsesverdig, er at John ifølge familien ble lagt i kunstig koma og fikk hydromorfon bare to dager etter at legen hadde uttrykt optimisme og sagt at utskrivelse kunne være aktuell om én til to uker.

I følge Brennen tok sykepleierens skrekkelig tankeløse utsagn alt håp i fra faren hans. Og hva var det som skjedde de to dagene etter doktorens positive beskjed, og som førte til at John ble holdt i dyp sedasjon frem til han døde? Brennen beskriver et forløp der komplikasjonene av behandlingen under sykehusoppholdet langt overskygget den opprinnelige covid-infeksjonen. Ifølge Brennen var covid-infeksjonen over etter under én uke. Det som fulgte var en lang rekke komplikasjoner etter behandlinger under sykehusoppholdet. Familien opplevde at disse komplikasjonene ble det dominerende sykdomsforløpet, og forårsaket farens død.

John døde på langfredag i påsken, på sin kones 69-årsdag.

Innlegget «Sykehuset drepte faren min» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Historien om AIDS
AIDS er, i korthet, et kompleks av sykdommer og symptomer man hevder først ble sett på den amerikanske vestkysten tidlig på 1980 tallet.

23. april 1984 kunngjorde USAs helseminister Margaret Heckler, på en presskonferanse(5), at den «sannsynlige årsaken til AIDS» var funnet. Hun sto sammen med virologen Robert Gallo fra National Cancer Institute, som hevdet å ha identifisert et retrovirus kalt HTLV-III som årsaken til sykdommen.
Artikkelen(6) som lå til grunn for påstanden ble publisert ett par uker senere, 4. mai 1984. Grunnlaget for artikkelen var prøver fra 72 AIDS pasienter som gjennomgikk de vanlige virologiske hekseprosessene(14) med celledyrking og celledød. I 26 (36%) av prøvene fant man partikler som man konkluderte var virus som var årsaken til sykdommen.

Det ble naturligvis vanskelig å kritisere artikkelen etter at faktum var slått fast av helseministeren. Et spørsmål er for eksempel hvorfor 64% av prøvene var uten HIV.

Rebecca Culshaw
Hennes livsløp er interessant. Hun studerte matematikk, var interessert i AIDS og ble involvert i matematisk modellering knyttet til HIV og AIDS på slutten av 90 tallet. Ettersom hun arbeidet med dette konkluderte hun gradvis med at historien om AIDS ikke hang på greip. 3. mars 2006 publiserte hun en artikkel på lewrockwell.com (3) der hun forklarer hvorfor hun tar avstand fra fortellingen om AIDS.

Som matematiker var hun vant til stringente bevis for kausalitet som betød at årsaken må være både tilstrekkelig og nødvendig. Innenfor virologien hevdes HIV å være årsaken til AIDS, samtidig som man godt kan ha HIV uten å få AIDS eller man kan få AIDS uten å ha HIV. Hun peker på at definisjonen hadde endret seg og utvidet seg til noe annet, enn fra starten tidlig på 80 tallet frem til dags dato. Den viktigste dødsårsaken til HIV positive de siste årene var leversvikt som også er en bivirkning av AIDS medisinene.

Alt dette og sikkert mer ved siden av at hun i flere år jobbet særlig med matematikken i virologien og fant at den var av av lav kvalitet.

Hun fikk betale dyrt for denne artikkelen som ble livsendrende. Når hun skrev artikkelen var hun tilsatt som «assisterende professor» ved et universitet i Texas. Etter publiseringen ble hun utsatt for en kampanje der flere henvendte seg til universitet med med påstander om at hun spredde farlig AIDS fornektelse. Resultatet av kampanjen var at hun mistet sin stilling ved universitetet. Ved siden av det økonomiske er det en traumatisk påkjenning å bli utsatt for slike prosesser. Men det er slik medisinsk vitenskap drives. Hun skrev siden boken «The Real AIDS Epidemic» (7)

Hennes skjebne er ikke ulik Celia Farber som var journalist og fikk karrieren ødelagt for sin kritikk av AIDS industrien. Celia har skrevet boken «Serious Adverse Events: An Uncensored History of AIDS» (8) og driver substacken The Truth Barrier(9). Også Peter Duesberg (16) fikk karrieren ødelagt for å motsi påstanden om at HIV var årsaken til AIDS (15).

Hovedpunkter fra intervjuet.
Rebecca peker i intervjuet på at halve boken «The Real Anthony Fauci» av Robert F. Kennedy Jr. (10). Omhandler hvordan Fauci bygget opp sitt imperium på AIDS. Det er råttent tvers igjennom basert på en sykdom som ikke var, medisiner som var gift, lydighetsbasert vitenskap og betalte AIDS aktivister.
Monsteret han bygde har korrumpert det medisinskeindistrielle kompleks. Det var dette som traff oss i 2020.

Mange har fått sine liv ødelagt basert på løgner om smitte, liv i frykt og giftige medisiner som Truvada (11). Et av kjerneproblemene er feildiagnostisering med påfølgende behandling. Det samme opplevde vi under COVID der man etter å ha fått en pinne i nesen risikerte å bli sedert til døde om man var på pleiehjem (12) eller drept med remdesivir og ventilator på sykehus.

Rebecca forteller, interessant om en nær bekjent som fikk 3 barn. Alle ble diagnostisert med downs syndrome og alle ble født og utviklet seg frisk og normale. Dette er eksempel på et bredere problem med feildiagnostisering av sykdommer med påfølgende behandling. down kan resultere i abort. Kreft kan resultere i strålebehandling og cellegift.

Jeg støtter hennes skepsis til diagnoser som er stilt med prøver uten kliniske symptomer. I særdeleshet kan det bære galt av sted når den ikke observerbare sykdommen behandles med giftige medisiner. Man kan rett og slett være frisk som en fisk og bli syk eller dø av medisinene. Det ser ut til å ha vært sjebnen til Freddie Mercury(13)

(1)https://substack.com/@rebeccaculshawsmith/p-200973304
(2)https://substack.com/@rebeccaculshawsmith
(3)https://archive.lewrockwell.com/orig7/culshaw1.html
(4)https://no.wikipedia.org/wiki/Aids
(5)https://www.youtube.com/watch?v=k6zd3gdDKG8
(6)https://europepmc.org/article/MED/6200935
(7)https://www.amazon.com/Real-AIDS-Epidemic-Mistake-Threatens/dp/1510776710/ref=sr_1_3
(8)https://www.amazon.com/Serious-Adverse-Events-Uncensored-History/dp/1645022072/ref=pd_bxgy_d_sccl_1/139-5592563-2574639
(9)https://substack.com/@celiaifarber
(10)https://www.amazon.com/Real-Anthony-Fauci-Pharma-Democracy/dp/B09LVYYTJJ/ref=sr_1_1
(11)https://www.lawsuit-information-center.com/truvada-lawsuit.html
(12)https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/spesial/norsk-forening-for-palliativ-medisin/aktuelt/2020/kronikk-fra-nfpm-styret/

(13)https://en.wikipedia.org/wiki/Freddie_Mercury

(14)https://lovoghelse.no/2026/03/11/sars-cov-2-var-gronnapenyreboss/

(15)https://www.youtube.com/watch?v=W_ps3zYY6E8

(16)https://www.duesberg.com/

Innlegget AIDS var opptakten til COVID dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Nordre Follo kommune praktiserte på det tidspunkt TISK Testing, Isolering, Smittesporing og Karantene. Det ble brukt store ressurser på testing og borgerne ble pålagt enda større byrder som konsekvens av testingen. Resultatene av PCR testene var grunnlag i den såkalte trafikklysmodellen.

Kort tid senere, fra desember 2020, startet massevaksinasjon av kommunens innbyggere med militære biologiske substanser utviklet i WARP speed prosjektet under commander in chief Donald Trump. Operasjonen var planlagt år i forveien i nettverket rundt Epstein. Sentral i administrasjonen i Norge var hans norske adjutant oberstløytnant Nakstad.

Jeg ba spesifikt kommunelegen gjennomføre kontrolleksperimenter og utlevere konfigurasjonsinformasjon av PCR testene:

Min henvendelse resulterte i absolutt ingenting fra kommunelegens side. Hun fortsatte som før. Testet, satte innbyggere i husarrest og vaksinerte. Mens det ble brukt millioner på testingen var hun ikke villig til å bruke hverken en krone eller et sekund på å teste testene.

Det er fortsatt ingen tegn til selvransakelse i det medisinske miljøet. Tvert om fortsetter de å administrere Trump-Epstein substansene og gaslighter de vaksineskadde. Mens jeg tildels forstår psykologien til folk som Trump og Epstein, forstår jeg ikke hvordan lokalt utøvende, ansatte i helsedirektoratet, helsedepartementet, FHI tenker om dette.

Det tærer på at det gikk som det gikk til tross for de mange røde flaggene knyttet til om det var noen pandemi høsten 2020.

<!doctype html>

Til kommunelegen i Nordre Follo.

Anmodning

Jeg viser til strømmen av pålegg fra kommunen i anledning koronavirus og ber i den anledning kommunelegen om følgende:

·       At det innhentes informasjon om antall sykler ved alle positive
tester og at denne informasjonen publiseres sammen med smittetallene
og gjøres tilgjengelig for alle.

·       At politi og domstol orienteres og liknende institusjoner orienteres
om at det hefter usikkerhet ved PCR tester utført med mange sykler.

·       At det gjøres stikkprøver av positive PCR prøver i kommunen, ved
dyrking i kultur, for å bekrefte at prøvene inneholder aktivt
SARS-CoV-2.

·       At kommunens styrende organer holdes orientert om dette som del av
grunnlaget for sine beslutninger.

 Bakgrunn for å anmode om innsyn i antall sykler

Jeg har fått avklart at det kjøres 40 sykler på PCR-apparatene på Ahus som utfører PCR analysene med kommunen ( jfr også maildialog med smittevernkontoret.).

I korthet skjer analysen ved en slags fotokopiering av materialet i prøven som dobles for hver sykel inntil man får treff på RNA’et man leter etter eller man «gir opp» når man kommer til 40. Dette innebærer
at en prøve som gir treff etter 40 sykler inneholder 1/1.099.511.627.776 ( 1/2exp40) av mengden RNA man søker etter i forhold til om man får treff når man starter. Altså en forsvinnende liten mengde.

Alle kilder jeg har funnet om konsekvensen av dette er at sannsynligheten for at en positiv prøve inneholder aktivt virus synker mot null ved omkring 30 sykler. Derved faller de utenfor
smittevernloven § 1-3. Nedenfor er et utvalg kilder:

Robert Kock Institute ( Det tyske FHI)

«Ergebnisse (bisher unveröffentlicht) aus der Diagnostik am RKI zeigen, dass der Verlust der Anzüchtbarkeit in Zellkultur mit einer per real-time PCR ermittelten RNA Menge von <250 Kopien/5 µL
RNA-Eluat einherging. Diese RNA-Konzentration entsprach im verwendeten Testsystem einem
Ct-Wert >30 (Erläuterung s. *).”

Oversatt:
Results (previously unpublished) from the diagnostics at the RKI show that the loss of cultivation in cell culture was associated with an RNA quantity of <250 copies / 5 µL RNA eluate determined by
real-time PCR. In the test system used, this RNA concentration corresponded to a Ct value> 30 (for
explanation see *).

Intervju med Fauci
( CDC USA’s FHI ).

“Can the amount of virus or viral load as measured by “cycle threshold” in the test be used to evaluate infectiousness because some persistently positive patients have very low viral loads of 35 or above (the lower the Ct level the greater the amount of target nucleic acid in the sample). According to Fauci,
the chances that the viral material detected is infectious or “replication competent” is miniscule and this threshold value can be interpreted to mean a patient is not contagious. The Ct values are often not given
but are available if patients ask for them with their test results.”

Artikkel I Oxford Academic Journals

“It can be observed that at Ct = 25, up to 70% of patients remain positive in culture and that at Ct = 30 this value drops to 20%. At Ct = 35, the value we used to report a positive result for PCR,
<3% of cultures are positive.”

Dette betyr at “smittetallene” er nærmest uinteressante i seg selv. De gir kun mening sammen med antall sykler. Et lavt antall sykler betyr nærmest 100% sikkerhet og indikerer en alvorlig syk pasient. Omkring 23-35 er det synkende usikkerhet og over 35 sykler er det nærmest 100% sikkert falsk positiv.

Det ville vært svært interessant å se smittetallene om man ser bort fra smittetall med flere enn for eks. 30 sykler. Denne informasjonen må derfor gjøres kjent for både beslutningstakere og publikum.

Dette går også på rettssikkerheten løs. Om en borger tester positivt med 37 sykler settes vedkommende grunnløst i 10 dagers husarrest. Det blir som å straffe en sjåfør som kjører med 0,005 promille alkohol.

Bakgrunn for å anmode om at det gjøres stikkprøver med andre
metoder enn PCR.

Det er flere ting som «skurrer» i fortellingen om SARS-CoV-2. I våres fikk vi vite at viruset var svært smittsomt og at vi måtte stenge ned samfunnet for å hindre at hele befolkningen ble syke på en gang slik at helsevesenet ble overbelastet.

Men nå fortelles det en fortelling om et virus som fortsetter å spre seg uke inn og uke ut. Men et virus som er så smittsomt at det smitter hele befolkningen i løpet av noen uker fortsetter ikke å smitte folk etter 9 måneder.

Omkring uke 20 hadde storparten av befolkningen enten hatt viruset og blitt immune eller så hadde de bakgrunnsimmunitet og var ikke mottakelige. Annen forklaring finnes ikke for at dødeligheten ble normal omkring uke 20. Det er ikke logisk at SARS-CoV-2 på en gang er både svært smittsomt og lite smittsomt. Ei heller er det mulig at viruset sprer seg etter at befolkningen er blitt immune.

Dødeligheten i Europa
viser en ganske høy og smal topp omkring uke 10 – 20 som da indikerer at viruset spredte seg raskt gjennom befolkningen. Men folk sluttet å dø av dette omkring uke 20, hvilket indikerer at spredningen sluttet omkring uke 16.

Det er også en abnormalitet at influensaen ser ut til å ha forsvunnet globalt i mars. Dette faller sammen i tid med at man startet utstrakt testing med PCR.

En forklaring på både at SARS-CoV-2, helt unaturlig har gjenoppstått og at influensaen har forsvunnet kan være at PCR testene diagnostiserer influensa som Covid-19. Dette må undersøkes med andre metoder enn PCR.

Det har tidligere vært flere «epidemier som ikke var», grunnet ensidig og overdreven bruk av PCR testing.
NY Times beskriver en episode her.
“Not a single case of whooping cough was confirmed with the definitive test, growing the bacterium, Bordetella pertussis, in the laboratory. Instead, it appears the health care workers probably were afflicted with ordinary respiratory diseases like the common cold.

Now, as they look back on the episode, epidemiologists and infectious disease specialists say the problem was that they placed too much faith in a quick and highly sensitive molecular test that led them astray.”

CDC lagde en rapport etter 3 liknende tilfeller her.

“The outbreaks described in this report illustrate the limitations of relying solely on PCR assays to confirm pertussis. PCR is an important tool for diagnosing individual cases of pertussis in persons for whom a high index of suspicion exists and for whom timely treatment and PEP are essential. However, the positive predictive value can be lower if PCR is used as a screening tool without culture confirmation during a suspected pertussis outbreak (3). Overreliance on the results of PCR assays can lead to implementation of unnecessary and resource-intensive control measures (e.g., case identification, antimicrobial treatment, furlough of ill persons, and administration of PEP) (8). In outbreak settings, positive PCR results should be interpreted in conjunction with epidemiologic investigation, evaluation of clinical symptoms,
and confirmation by culture.”

CDC anbefaler altså, basert på praktisk erfaring, at man bekrefter positive PCR tester med dyrking av kultur.

Avslutning
Kommunens koronapolitikk har alvorlige skadelige og uopprettelige konsekvenser for innbyggernes økonomi, helse og hele det sosiale maskineriet av vennskap, foreninger og institusjoner som er bygget opp gjennom generasjoner.

Jeg kan ikke forstå hvordan du som lege kan stå inne for politikken. Hva slags dokumentasjon har du for at reglene er bedre for befolkningen enn at vi håndterer virus slik vi alltid har gjort med sunt folkevett samtidig som livet fortsetter? Da også på bakgrunn av at SARS-CoV-2 objektivt synes å ha ha vært nært en «ikke hendelse», mens problemene i kjølvannet av virus har kommet utelukkende fra politikken.

Dersom du sammenligner «skrekklandet» Belgia med Norge så førte de en vesentlig strenger lockdown
politikk enn Norge i våres og endte opp med langt flere døde. Hvorfor skal vi da kopiere Belgia? Og hvis den Belgiske lockdown politikken i våres var slik en velsignelse,  hvorfor må de stenge ned på nytt?

Realiteten, så langt jeg kan bringe i erfaring, er at det ikke er sammenheng mellom korona politikken som er ulik i ulike land og spredningen av virus overhodet. Det eneste man oppnår er å ødelegge borgernes liv. Dersom kommunelegen er av en annen mening må dette som et minimum dokumenteres solid vitenskapelig. Og selv da vil ikke inngrepene kunne forsvares: God helse er ikke bare å være klinisk frisk. Det er evne til å leve. Det er familie, vennskap, sosialt samvær, nærhet, lek, reiser, foreningsliv osv. Alt dette stenger dere ned med loven i hånd. Dere kutter med øks i befolkningens helse med tunnelsyn på et virus.

Jeg ber om at du tar alt dette i betraktning.

Jeg ber spesielt av hensyn til kommunens innbyggere, om at kommunelegen gjør en anstrengelse med å innhente denne informasjonen og gjøre den tilgjengelig for befolkningen og beslutningstakerne.  Det
burde ikke være mange timers jobb å gå igjennom de positive testene og notere antall sykler. Ei heller bør det være en stor anstrengelse å be AHUS om å kontrollanalysere noen positive prøver med andre metoder.
Deretter, når flere fakta kommer på bordet, må man ta dette videre derfra.

Det finnes ingen unnskyldning og ingen tilgivelse for å fortsette som dere har gjort.

Vennlig hilsen

Thomas Kenworthy

Innlegget Tilbakeblikk november 2020 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I skrivende stund 7 april 2026 er følgende klart:

1. Smitte finnes ikke.
2. Virus finnes ikke.
3. Pandemier finnes ikke jfr 1.
4. Vaksiner beskytter ikke mot sykdom jfr 2.
5. De såkalte vaksinene, brukt under covid, ble utviklet på uregulerte forsvarskontrakter i militærprosjektet Warp Speed.
6. De såkalte vaksinene, brukt under covid har så langt tatt livet av ca 20.000 nordmenn og tar fortsatt liv.
7. Sjefen for Warp Speed, Donald Trump, truer akkurat nå med å bruke atomvåpen etter å ha startet en uprovosert krig.
8. De fleste sentrale aktørene i tilretteleggingen av COVID, «globalhelsevennene» til Mette Marit og Epstein, er kompromitert av «Epstein filene».
9. Covid var en fabrikert krise. jfr 1,2,3,7,8

Smittevernloven må forkastes i sin helhet.

Pkt 1 er tilstrekkelig med 2-9 som tilleggsbegrunnelser.

Fristen for å svare på høringen er 23.59 8 april.
Du kan svare her(1)

(1) https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-forslag-til-ny-lov-om-vern-mot-smittsomme-sykdommer-mv.-smittevernloven/id3122004/

Innlegget Høring ny smittevernlov dukket først opp på Foreningen lov og helse.

NRK skrev i går en hel artikkel der de framstiller faste utelukkende som et religiøst onde, og hvor viktig det er å unngå helseskader (ved galskapen).

NRK får åtte milliarder i året fra oss for å dekke bredde og gi et balansert bilde. Så hva gjør de – gang på gang?

Nå faster både kristne og muslimer skriver de. De tilføyer ikke at en svært stor og økende del av befolkningen faster for helsa sin del.

Mange type 2-diabetikere faster for å forbedre langtidsblodsukkeret og dermed også dens følgesykdommer.

Det samme gjør de enda flere med forstadiene metabolsk syndrom/prediabetes.

Dette er svært godt dokumentert i forskningslibteraturen, ofte i en kombinasjon med et lavkarbokosthold.

Mange får et helt nytt liv, og mange uføre kan komme seg tilbake i jobb.

Intervjuer NRK ernæringsbiolog Marit Kolby om dette, eller noen av alle de andre dyktige fagpersonene som kjenner de forskingsmessige helseeffektene ved faste?

Selvsagt ikke.

Det ville jo vært å balansere det helsemessige ved faste fra et annet perspektiv – og NRK HATER perspektiver. Det står i veien for den åpenbart statlige/kommersiele programmeringen, indoktrineringen, PR-en, propagandaen.

I stedet kontakter de den ultra-kommersielle NGO-lobbyen og pengemaskinen ved navn Diabetesforbundet, som har 1,5 milliarder kroner på bankkontoen sin.

De har 1,5 milliarder grunner til å si:

«Kristian Høines er fastlege i Sola og medisinsk medarbeider i Diabetesforbundet, og forteller at faste dramatisk endrer hvordan medisiner virker i kroppen.

– Det er en tikkende bombe for nyrene. Mange tror faste er ufarlig og til og med sunt, men ved kronisk sykdom må du avklare med legen din.»

Jeg har ikke lenger tall på hvor mange pasienthistorier jeg har sett med mennesker som har kunnet kutte ut en liten neve med medisiner etter å ha adressert det metabolske ved faste/lavkarbo/keto. Mange står igjen med bare en liten dose metformin.

Tygg litt på denne: Mange tror faste er «…til og med sunt».

Man må spørre om NRK bare er så inn i hampen naive at de fornekter medisinsk korrupsjon og bias i forskningsformidlingen – eller om de bare tygger tyggis, jobber der, gjør som de får beskjed om, uten å reflektere over hvor ensporede de er.

Eller… om de rett og slett er slemme?

De har jo tross alt et bredde-oppdrag fra folket, som på sin side tvinges til å betale lønnen deres.

Hvis det ikke er slemt å frenetisk unngå perspektiver i sak etter sak, så vet ikke jeg.

Mange tror faste er «…»til og med sunt».

Ingvill Bjorland, du som har skrevet artikkelen: her er du rett og slett så ekkel mot en så stor del av befolkningen, som betaler lønna di, at jeg vil gremmes.

Særlig fordi de lar det stå uimotsagt fra en motstemme.

– Jeg bare siterte en lege, sier du vel, det er jo ikke jeg som sa det.

Ja, men han jobber for diabetesforbundet, som lønnes av blant annet farmasøytisk industri. Da kan vi ikke forvente noe særlig bedre.

Men du lønnes av meg Ingvild Bjorland. Jeg har ikke betalt deg for å være vemmelig mot meg. Hvorfor skulle jeg betale for det?

PS: Visste du at det du bedriver her, per definisjon, de facto, IKKE er journalistikk? Journalistikk handler om å opplyse slik at leserne kan gjøre seg opp en selvstendig mening. Jeg tuller ikke. Finn fram de gamle skolebøkene dine, så vil du få deg en på tryne. Du er ikke lenger en journalist. Likevel hever du lønn som det.

*** (slutt på innlegg fra Tveit)

Kommentar:

Helt ypperlig kommentert av Kjetil Tveit. Hva skal man gjøre med NRK? For min del er jeg ikke i tvil; ila de neste tiårene blir én av mange viktige kamper for den norske befolkningen å få avviklet NRK, deretter bør det vurderes massesøksmål for å få tilbakebetalt lisensavgiften vi utrolig nok er tvunget til å betale, og som i de senere år trekkes automatisk fra vår konto. Rent prinsippielt bør NRK avvikles uansett, fordi det sømmer seg ikke med en statlig propagandakanal som befolkningen til alt overmål må betale for med tvang.

NRK har vi omtalt i flere runder før, for eks:

Sykefraværet og NRK – igjen – Foreningen lov og helse

Svar fra NRK-journalisten – Foreningen lov og helse

Sykefravær: NRK og NAV på ferde igjen – Foreningen lov og helse

Keiseren er naken; ikke et tøyfiber å se – Foreningen lov og helse

Innlegget Dette stinker, NRK-journalist Ingvild Bjornland dukket først opp på Foreningen lov og helse.