I del 1 startet jeg med en observasjon: Usikkerhet rundt sykdommen og usikkerhet rundt vaksinene så ikke alltid ut til å bli behandlet på samme måte. På bakgrunn av denne observasjonen formulerte jeg følgende hypotese:
Under pandemien ble det systematisk stilt strengere krav til kausal dokumentasjon av skade etter vaksinasjon enn av skade etter SARS-CoV-2-infeksjon.
Jeg formulerte også den motsatte hypotesen og stilte deretter spørsmålet begge veier gjennom analysen.
I del 2 undersøkte jeg hvordan årsak ble målt. Ble de samme metodiske kravene, tidsvinduene og den samme forsiktigheten brukt når man forsøkte å avgjøre om sykdom eller vaksinasjon hadde forårsaket en skade?
I del 3 undersøkte jeg hvordan tvil ble møtt offentlig. Hvilke spørsmål ble betraktet som legitime? Hvem kunne uttrykke usikkerhet uten at selve troverdigheten deres ble satt under press? Og ble tvil behandlet på samme måte når den pekte mot sykdommen som når den pekte mot vaksinasjonen?
I del 4 flyttet jeg blikket til systemet rundt beslutningene. Hvilke roller hadde myndighetene og helseinstitusjonene? Hvem ga råd, hvem hadde det siste ordet, og hvordan ble faglig uenighet og usikkerhet håndtert? Og ga kommunikasjonen befolkningen et tilstrekkelig grunnlag for informert samtykke?
Hva materialet foreløpig viser
Et sentralt spørsmål i analysen er om forsknings- og kommunikasjonsapparatet var mer innrettet mot å avkrefte vaksinekausalitet enn mot å oppdage den, særlig for skader med lav kausal synlighet.
Motfunnene – VITT, myokarditt og menstruasjonsforstyrrelser – viser at svaret ikke kan være et enkelt «ja». Men dette var signaler med høy kausal synlighet: tydelige mønstre kunne identifiseres i tid, klinisk uttrykk eller bestemte grupper. De utelukker derfor ikke at terskelen var høyere for mer diffuse, forsinkede eller multifaktorielle skadebilder.
Materialet viser videre at sikkerhetssystemet er bedre til å finne enkelte typer skader enn andre; at passive meldesystemer har strukturell underrapportering; at flere viktige bivirkninger først ble anerkjent etter masseutrulling; at forskning på langvarige symptomer etter vaksinasjon finnes, men fortsatt er ufullstendig; og at språk om kausalitet, risiko og moralsk ansvar ikke hadde samme symmetri.
Materialet gir etter min vurdering støtte til hypotesen om en asymmetri.
Den mest forsvarlige foreløpige konklusjonen er derfor:
Kunnskapsgrunnlaget for vaksinenes effekt, sikkerhet og nytte–risiko var mer betinget-, mer produkt-, gruppe-, individ- og tidsavhengig og på flere områder mer uavklart enn den brede formuleringen «trygg og effektiv» ga inntrykk av. Etter hvert som vaksinasjons- og infeksjonshistorikken ble stadig mer sammensatt, ble også den absolutte nytten av ytterligere vaksinasjon mer avhengig av alder, grunnrisiko, tidligere immunitet og hvilken effekt som faktisk skulle oppnås. Når usikkerhet og krav til kausal dokumentasjon vektes ulikt for sykdom og intervensjon, kan det påvirke forskning, offentlig forståelse, kommunikasjon, ytringsrom, erstatningsmuligheter og informert samtykke.
Det etiske sluttspørsmålet
Myndigheter kan ta feil. Forskning kan endre seg. Nye sikkerhetssignaler kan oppstå etter godkjenning. Ingen av disse forholdene er i seg selv skandaler. Problemet oppstår dersom usikkerheten kommuniseres selektivt eller dersom enkelte hypoteser får langt større institusjonell vekt enn andre.
Informert samtykke handler ikke om at staten gir borgeren den beslutningen staten selv mener er riktig. Det handler om at borgeren får et tilstrekkelig sant bilde av både kunnskapen og grensene for kunnskapen til å kunne treffe beslutningen selv.
Det siste spørsmålet blir derfor ikke bare: «Var vaksinene trygge og effektive?» Det blir også: Hvem fikk definere hvilke usikkerheter som var viktige nok til å undersøke, kommunisere og ta på alvor?
En analyse som fortsatt mangler
Denne artikkelserien kan ikke avgjøre om den opprinnelige hypotesen holder på tvers av hele pandemien. Til det kreves en systematisk speilanalyse utført med forhåndsdefinerte kriterier og tilgang til relevante register-, forsknings- og kommunikasjonsdata.
En slik analyse bør gjennomføres av forskere som står tilstrekkelig uavhengig av både vaksineprodusenter, myndigheter som utformet vaksinasjonspolitikken og organiserte vaksinekritiske miljøer. Poenget må ikke være å bevise at den ene siden hadde rett, men å stille de samme spørsmålene begge veier.
For sammenlignbare utfall – eksempelvis død, myokarditt, nevrologisk sykdom, inflammatorisk sykdom og langvarige symptomer – bør de samme forhåndsdefinerte kriteriene anvendes på begge sider. Og analysen bør i tillegg undersøke den motsatte hypotesen med samme alvor:
Ble skade etter covid enkelte steder undervurdert, mens skade etter vaksinasjon ble tillagt for stor betydning?
Hvis asymmetrien jeg beskriver er reell, bør den overleve denne testen. Hvis den ikke gjør det, må hypotesen forkastes eller modifiseres.
Det er nettopp derfor en slik undersøkelse er interessant. Spørsmålet er om de konkurrerende hypotesene faktisk ble møtt fra samme utgangspunkt – eller om enkelte forklaringer allerede hadde større legitimitet enn andre før evidensen ble vurdert. Spørsmålet er om den vitenskapelige bevisbyrden beveget seg avhengig av hvilken hypotese som ble undersøkt.
Hvis analysen finner en betydelig asymmetri, begynner det faktiske arbeidet. Spørsmålet blir da:
Hvor oppsto den, hvilke konsekvenser fikk den, og hva må endres for at den samme asymmetrien ikke skal gjenta seg ved neste korsvei?
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse