En kommentar til Andresens forsvar for barnevernet

For noen dager siden leste jeg et innlegg på Steigan.no fra skribenten Øyvind Andresen som het «Til forsvar for barnevernet». Omtrent samtidig så jeg et innlegg på Linkedin fra den prominente juristen og professor i rettsvitenskap Anne Kjersti C. Befring, også det om det norske barnevernet.

Begge disse innleggene synes jeg krever en kommentar, men jeg skal starte med et uttrekk fra Befring:

Etter at Norge har blitt dømt en rekke ganger for menneskerettskrenkelser, skjer det igjen. Utfordringene er mangelfulle sakkyndighetsvurderinger og rettslig prøving med store konsekvenser for barna og foreldrene. I L.L. og P.L. mot Norge, 9. juni 2026, ble Norge igjen dømt for krenkelse av retten til familieliv etter EMK artikkel 8. Fem premisser er sentrale:

1. Adopsjon krever «exceptional circumstances» (avsnitt 25). Terskelen følger av Strand Lobben mfl. mot Norge [storkammer], avsnitt 209.

2. Sakkyndigvurderingene var «inconsistent and imprecise» (avsnitt 26). Det er ikke tilstrekkelig med flere eksperter når uttalelsene er kvalitativt svake, blant annet må det gis uttrykk for usikkerhet når det foreligger.

3. Fraværet av helhetsvurderinger «the proceedings as a whole» (avsnitt 27). Myndighetenes begrensning av samvær og innsats for gjenforening svekker saken.

4. Foreldrenes bruk av rettsmidler skal ikke tale til disfavør be held against them» (avsnitt 29). Rettslig prøving inngår i familielivsvernet.

5. Inngrepet i denne saken var alvorlig og ikke «necessary in a democratic society» (avsnitt 32 mv).

Og så noen ganske heftige beskrivelser, hvis man ser forbi de noe korte platoniske formuleringene:

Det er noen fellesnevnere i dommene mot Norge, blant annet at alvorlige inngrep mangler gode begrunnelser. (min utheving)

Og:

Rettssikkerheten kan anses svak når forutinntatthet og svake sakkyndighetsvurderinger ligger til grunn for alvorlige inngrep. I denne saken avdekkes en autoritær holdning til foreldrenes forsøk på å få et inngrep prøvd, da dette nærmest blir brukt som et argument for det irreversible inngrepet (adopsjon), istedenfor å se dette som en viktig del av rettsstatens system. (mine uthevinger)

Det er ikke småtterier det Befring påpeker her, om det skandaliserte norske barnevernet. Hun sier altså rett ut at barnevernet gjør alvorlige inngrep uten å ha god begrunnelse for inngrepet. Her må man tenke en ekstra runde på hva dette faktisk betyr. I tillegg påpeker hun faktisk at rettsikkerheten er svak for dem som blir «utsatt» for barnevernet, noe som bringer meg inn på Andresens innlegg.

Kommentar til Øyvind Andresens innlegg

Jeg fant først innlegget til Øyvind Andresen ganske underlig, men ved nøyere ettertanke var det et bra tilskudd til den opphetede debatten om barnevernet. Andresen har flere gode poenger, som for eks. at barnevernet ikke bør fjernes helt, eller «rives ned», at mange i barnevernet gjør en bra jobb, at mange inngripener fra barnevernets side er helt berettiget og at aksjonsformer eller aksjonsgrupper kan gjøre mer skade enn nytte eller opptre helt uadekvat i noen tilfeller.

Men én ting var helt utelatt fra Andresens fremstilling, og det er at barnevern og inngrep overfor eller «omsorg» for barn er en milliardindustri. Dette perspektivet må være med når man diskuterer barnevernet. Hele bransjen, eller det vi kan kalle «barnevernskomplekset», og primært det å ta et barn vekk fra foreldrene, er altså en milliardindustri, og det er utenkelig at dette ikke systemisk påvirker hele bransjen på negative måter.

Når det gjelder et annet og særdeles viktig punkt vil jeg hevde at Andresen bommer skikkelig; jeg siterer:

I akutte situasjoner må barnevernet kunne handle raskt for å beskytte barn. Omsorgsovertakelser behandles av Barneverns- og helsenemnda, der både kommunen og foreldrene har juridisk representasjon. Vedtak kan prøves i tingretten og lagmannsretten, og etter ett år kan saken tas opp på nytt. Barnevernet er dermed underlagt omfattende rettslig kontroll.(mine uthevinger)

Det hadde jo vært en lettelse om dette stemte, men det gjør det dessverre ikke, og jeg trenger ikke sitere Befring eller andre jurister for å understreke dette. Enhver som har studert problematiske barnevernssaker, og jeg har etter hvert gjennomgått flere grundig, ser at rettsikkerheten i realiteten ikke eksisterer.

Går man grundig inn i kontroversielle eller problematiske barnevernssaker finner man ut at hvis barnevernet faktisk ønsker å bryte loven og opptre skandaløst har de nesten helt frie tøyler til dette.

Dette betyr jo ikke at barnevernet opptrer slik hver gang, men hvis de først gjør det har de altså alle muligheter. Det er ingen kontrollmekanismer eller rettssikkerhet, eller «omfattende rettslig kontroll» som Andresen kaller det, som har en reell funksjon i de fleste tilfeller. Mekanismene Andresen beskriver rosenrødt over, er tomme kulisser (naturligvis med noen få unntak og nyanser). Alle «kontrollmekanismene» godkjenner lovbruddene barnevernet utfører i sak etter sak etter sak.

Jeg skal liste opp en del gjengangere jeg har sett i konkrete saker, og dette er altså konkrete ting og konkrete saker – og ikke via-via-informasjon eller løse rykter:

1. bekymringsmeldinger nærmest diktes opp eller er rent ut ulovlige (for eks. bekymringsmelding som er meldt inn som ren hevn), og blir stående som grunnlag for vedtak selv når det er oppdaget at dette grunnlaget var falsk eller ulovlig,
2. barnevernet gjør seg umiddelbart opp en mening om ønsket sluttresultat, og tar umiddelbart parti for en av partene, og all saksgang tilpasses fra dette øyeblikk deretter. Klassisk metode i så henseende er at informasjon eller vitner som taler mot barnevernets umiddelbare oppfatning blir skrevet helt ut av saken eller forbigått i den ytterste stillhet,
3. barnevernet er helt notorisk sadistiske på å splitte opp søskener, til disse barnas bunnløse fortvilelse. Altså at de tar ut flere barn fra samme familie og sender dem til vidt forskjellig kanter av landet. Dette ser ut til å være fast prosedyre,
4. de sakkyndige jobber helt tydelig for barnevernet, og ikke for barnet, og vil nesten alltid støtte barnevernets sak med utstuderte tilpassede rapporter med dette som formål (hvis ikke vil de jo slutte å få oppdrag fra barnevernet, så dette er jo systemisk og helt logisk. Husk igjen: barnevern er milliardindustri),
5. også de sakkyndige står fritt til å nærmest å dikte opp hva som helst, og retten sanksjonerer dette nesten hver eneste gang,
6. barnevern og sakkyndige kan dikte opp ting, eller synse vilt, og kalle det «barnefaglige vurderinger» eller «barnefaglig rapport», som da automatisk tillegges tung verdi av retten. Selv om det kan være ren synsing uten rot i virkeligheten,
7. nemdene og rettsinnstansene er systemisk sett og i praksis til for å beskytte «systemet», i dette tilfellet barnevernet, og vil nesten alltid dømme for barnevernet,
8. barnesakkyndig kommisjon skal «kvalitetssikre» rapportene fra de sakkyndige, men deres eneste oppgave er i realiteten å automatisk godkjenne rapporten uansett (en tom kulisse altså),
9. retten gjør som barnevernet beskrevet i punkt 2: i konkrete saker, hvor barnevernet for eks. har tatt barnet vekk fra mor, og profesjonelle aktører, for eks. familieterapeuter eller lignende, vitner til fordel for at mor er mer enn skikket til å være mor, vil det i dommen fra retten ikke stå et ord om denne sentrale informasjonen; det vil i noen tilfeller ikke en gang stå noe om at dette vitnet finnes (!). Både selve vitnet og vitnemålet er bare borte vekk fra saken og dommen (jeg trodde ikke helt på påstandene om slike ting for noen år siden, før jeg fikk se det med egne øyne i flere saker),
10. i saker hvor det dokumenteres at innledende informasjon, for eks. bekymringsmeldingen, altså selve grunnlaget for barnevernets involvering og «saksbehandling» og inngrep, er falsk eller ulovlig, vil saken bare «rulle videre» uansett. Så prinsippielt: barnevernet gjør et inngrep på et grunnlag, og så viser det seg at grunnlaget for inngrepet var feil, eller falskt, men man opprettholder vedtaket/inngrepet likevel. Ene og alene dette er den totale avviklingen av rettssikkerheten! I flere tilfeller har jeg også sett at grunnlaget da har blitt endret til blant annet at mor kjemper så mye i mot tyveriet av sitt barn, («mor er veldig saksorientert». Nei jeg tuller ikke), så selv om bekymringsmeldingen var falsk eller ulovlig så har hun uansett vært så «kranglete» at etaten bør beholde barnet. Jeg har sett dette, og Befring skriver nettopp om det samme, se hennes punkt 4 lenger opp.
11. barnevernet skal, etter loven, notorisk og umiddelbart jobbe for potensiell tilbakeføring av barn som er blitt tatt vekk, men gjør det så og si aldri. Dette lovbruddet blir alltid sanksjonert og akseptert av retten og Andresens «kontrollmekanismer». Årsaken til at barnevernet opptrer slik er nok tredelt. For det første er som sagt barn er milliardindustri, så det ville vært «dårlig butikk» å hele tiden tilbakeføre barn til foreldrene igjen. For det andre er det nok veldig mye enklere å bare kunne droppe «hele strevet» med å jobbe for tilbakeføring. I tillegg ligger det nok et behov for å hevde rett. «Vi gjorde et vedtak, og det var riktig, og nå har barnet det mye bedre. Våre beslutninger har vært helt korrekte, lovlige og viktige». Stadige og relevativt raske tilbakeføringer av barn til familien vil trolig rokke litt ved bildet om at barnevernets inngrep er veldig viktige og kompetente.

Jeg kunne nevnt flere punkter, men stopper her. Rettssikkerheten, eller den «rettslige kontrollen» som Andresen nevner er i stor grad en fantasi. Dette er den alvorlige svakheten i hans forsvar for barnevernet. Barnevernskomplekset er en «alvorlig syk organisme», og en alvorlig syk organisme trenger i liten grad et generelt forsvar, selv om det naturligvis er svært viktig at «kuren» (og kritikken), er saklig, rettferdig og relevant.

Man må nok også se barnevernet i lys av norsk totalitarisme. Norge er verdens mest totalitære land (med mulig unntak av Nord-Korea), og statens vilje og ønske om å gripe inn overalt i din private sfære er nesten ubegrenset. Dette er etablert norsk (u)kultur, og noe som også forsterkes over tid hos spesielt myndighetsansatte. Dette er egentlig en regelrett syk (psykopatisk) mentalitet, men som sagt fullstendig etablert i norsk statskultur. Siden denne totalitarismen sitter ekstra sterkt i veggene og ryggmargen hos myndighetsansatte, vil terskelen for barnevernsansatte til å hevde berettigelse til å bestemme over eller gripe inn overfor familie/foreldre/barn være mye lavere i Norge en i andre land. Derfor har vi også et så stort barnevernskompleks i Norge, som har blitt «berømt» der ute i verden.

Jeg må til slutt tillegge at mye av de punktene jeg lister opp lenger opp på ingen måte er unikt for barnevernet, men faktisk kunne vært en relativt god beskrivelse for situasjonen for retts-Norge mer generelt. Men det er ikke mange steder det får verre konsekvenser enn med barnevernet hvor resultatet jo er at staten tar det aller mest kjære man har fra foreldre, aldri leverer det tilbake igjen og ofte til og med ødelegger det (det går jo statisitsk sett svært dårlige med de fleste barn som tas fra familie og sine søsken).

Øyvind Andresen kan for øvrig naturligvis få svare på dette kommentarinnlegget.