Fengsling som forhåndssensur?

Høyesteretts knefall for Brussel.

Selv om EØS-avtalen opprinnelig ble solgt inn som en handelsavtale, har EU de siste årene utviklet en ekstremt aggressiv og overnasjonal justispolitikk for å kontrollere det digitale offentlige rommet også, -som de gjør på klima og energifronten.

Digital Services Act (DSA)

Dette er EUs flaggskip-forordning som pålegger sosiale medier-plattformer å fjerne «farlige ytringer», «desinformasjon» og «hatprat» i ekspressfart.

DSA er i ferd med å presses inn i EØS-avtalens Vedlegg XI (Telekommunikasjon).

Gjennom EØS-avtalen blir norske myndigheter en del av et europeisk overvåkings- og reguleringsregime. Når EU-kommisjonen og europeiske domstoler krever at medlemslandene må slå hardere ned på ytringer på digitale plattformer for å beskytte «samfunnsstabiliteten», siver denne rettsoppfatningen direkte inn i den norske domstolsbehandlingen.

Høyesterett tilpasser seg i praksis det europeiske justisklimaet, der individets absolutte vern mot forhåndssensur må vike for kollektivets og statens sikkerhetsbehov.

Da EØS-avtalen ble inngått i 1992, ble § 115 brukt for første gang i stor skala. Samtidig ble lojalitetsplikten (art. 3) og forrangsprinsippet (EØS-loven § 2) innført.

Dette ga norske domstoler og forvaltning en direkte «marsjordre».

Når Høyesterett viser til en «europeisk utvikling», er det EØS jussen de i hovedsak refererer til, og det er dette vi nå ser utspille seg i norske rettsaler.

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og Europarådet er en annen viktig komponent.

EMK artikkel 10 verner ytringsfriheten, men i motsetning til den norske Grunnloven har EMK et andre ledd som åpner for omfattende begrensninger av hensyn til «den offentlige orden», «forebygging av uorden eller kriminalitet» eller «andres rettigheter».

Menneskerettsloven av 1999

Gjennom denne loven har Stortinget bestemt at EMK skal gå foran ordinær norsk lov ved motstrid. Høyesterett har over tid utviklet en praksis der de tolker den norske Grunnloven i lys av EMK.

Ved å bruke EMKs dynamiske metode, begynner norske domstoler å foreta de «interesseavveiningene» som innlegget advarer mot.

De bruker altså europeisk juss til å uthule det særnorske, absolutte forbudet mot forhåndssensur.

FNs drahjelp

Kampen mot «Hatprat» og «Desinformasjon». FN har tradisjonelt vært en forsvarer av ytringsfriheten via FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Men i likhet med EU, har FNs organer de siste årene skiftet fokus i retning av å begrense ytringsrommet på internett.

Gjennom resolusjoner, handlingsplaner (som UN Strategy and Plan of Action on Hate Speech) og de globale bærekraftsmålene, presser FN medlemslandene til å kriminalisere og slå hardere ned på ytringer som defineres som hatprat, rasisme eller desinformasjon.

Norske politikere og embetsverk er sykelig opptatt av å fremstå som «flinke elever» i EU/FN-klassen. Dette presset forplanter seg inn i påtalemyndigheten (politiet) og domstolene, som begynner å strekke lovverket og varetektsfengsle personer i sosiale medier for å oppfylle de overnasjonale forventningene om å «bekjempe digitale trusler».

Når Anine Kierulf og Patrick Løkken påpeker at Høyesterett tar feil, beskriver de en domstol som har glemt at deres lojalitet skal ligge hos den norske Grunnloven og Stortingets forarbeider.

I stedet ser vi nøyaktig det samme mønsteret her som i strøm- og klimapolitikken:

Det norske rettssystemet underkaster seg en overnasjonal, europeisk rettsutvikling.

Det er et helt avgjørende poeng som nesten aldri blir belyst:

Høyesterett er ikke lenger øverste dommer i eget hus når det kommer til de store spørsmålene om digitalisering, naturressurser, klima, energi og industri. Vi er en kontrollert rettsstat.

Ved å hoppe bukk over dette i debatten, unngår man å innrømme at vi har mistet den rettslige kontrollen over landet vårt. Det gir folk et falskt håp om at «rettferdigheten vil seire», mens rettferdigheten i EØS-systemet er definert som det som tjener EUs «grønne» og digitale omstilling.

Ved å ignorere Høyesteretts underordning, opprettholder man illusjonen om at vi fortsatt er en suveren rettsstat. Sannheten er at jussen er låst på et nivå over oss, og Høyesterett har blitt en kontrollør som påser at vi ikke bryter lojalitetsplikten til Brussel. Selv jussen, som skal beskytte oss, er omgjort til et verktøy for å sikre at «EUs ønskede resultat» alltid trumfer norske interesser.

Resultatet er skremmende:

For å tilpasse oss EU, EMK og FNs standarder for digital kontroll, kaster Høyesterett det historiske forhåndssensurforbudet på båten. Rettsstaten skrumper inn fordi lojaliteten til internasjonale trender trumfer vernet av de norske borgernes grunnleggende friheter. Dette viser at uføret på ytringsfeltet styres av akkurat de samme overnasjonale mekanismene som vi ser i energi og klimadebatten.

Skal vi ut av uføret, må vi slutte å lete etter svar i domstoler som allerede er underlagt Brussel.

Innlegget Rettstatens og ytringsfrihetens kontrollerte død dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Et rungende ja vil de fleste ubryte til dette spørsmålet, vi må jo ferie den fantastiske nasjonen Norge.

Blant bidragene til andre perspektiver på nasjonen Norge enn det som råder blant «hvermansen» i Norge har vi denne som følger nedenfor.

Barneeventyret om Pinocchio

Av Teo Jacobsen

Da vi var små ble mange av oss introdusert til folkelige fortellinger og eventyr. Det var nok vanligere før, enn nå. Det fine med eventyr er at de hjelper oss til å bygge mentale modeller av verden. Eventyrene gir deg knagger du kan henge erfaringene dine på. Det skjer helt ubevisst, og er en fantastisk ting. Eventyr er fullstendig undervurdert.

I fortellingen om Pinocchio, blir Pinocchio stoppet av den svikefulle duoen Reddikken og Gideon (en rev og en katt). De jobber i hemmelighet for Kusken, en dyster menneskesmugler som betaler dem for å rekruttere ulydige gutter. De overbeviser Pinocchio om at han trenger en “ferie” på en fantastisk øy for å forbedre helsen sin.

Pinocchio blir villedet av Redelige John og Gideon til å reise til Gledens øy, en ulovlig fornøyelsespark drevet av Kusken for å forvandle ulydige gutter til esler. På reisen, preget av dårlig innflytelse fra Lampelys, blir Pinocchio fraktet i en hemmelig ferge og innesperret i et manipulert paradis.

Fergen legger til kai direkte inne i havnen på Gledens øy. Guttene blir møtt av blinkende neonskilt, fargerike telt og enorme mengder gratis mat, sigarer og øl. Med en gang alle er inne, låser Kusken de massive inngangsportene hermetisk bak dem. Barna er fanget i et paradis som er spesialdesignet for å forvandle dem til ekte esler.

I Pinocchio-historien (både Collodis bok og Disney-versjonen) er Pleasure Island det ultimate fristedet for barn: ingen regler, ingen skole, ingen voksne, bare sigarer, øl, karuseller, slåssing og moro døgnet rundt. Alt er gratis og fristende. Men bakteppet er kynisk: eierne lokker barna dit for å forvandle dem til esler. Esler som kan selges til gruver og sirkus – dumme, lydige arbeidsdyr som har mistet stemmen og evnen til å tenke selv.

Den norske Pleasure Island-versjonen

Velferds-Norge er en mer sofistikert utgave av Pleasure Island. Her er ikke fristelsene røyk og øl til barn, men noe langt mer effektivt:

• Uendelig “gratis” underholdning og trygghet
• Straffefrihet for å prestere dårlig
• Sosial aksept for å velge karusell fremfor hardt arbeid
• Moralen: “Det ordner seg uansett”
• Budskapet: Du skal ikke strebe etter å bli en ekte gutt (selvstendig, ansvarlig, produktiv). Du skal bare kose deg.

Og forvandlingen skjer gradvis. Du merker det ikke før ørene vokser:

• Du slutter å spørre hvor pengene egentlig kommer fra.
• Du begynner å tro at høy skatt er “sånn det bare er”.
• Du ser på folk som jobber hardt og sparer som “grådige” eller “asosiale”.
• Du utvikler en rar stolthet over å være “moderat ambisiøs” og “ha god balanse”.
• Når noen peker på at berg-og-dal-banen går i stadig tregere sirkler, blir du fornærmet og kaller dem “høyreekstreme”.

Til slutt har du blitt et esel med god pensjon. Du brøler kanskje litt innimellom, men du sparker ikke over gjerdet. Du står i kø til neste gratis attraksjon.

Den virkelige forskjellen fra Pinocchio

Norge er ikke en fornøyelsespark du valgte selv. Du ble født inn i parken akkurat som dine foreldre og besteforeldre. Du ble fortalt at det er noe som heter samfunnskontrakten. Du sa aldri ja til noen kontrakt. Ingen spurte deg om du var enig. Men det er dette du ble fortalt. Du er pliktig til å stille til dugnad. Det er fullt av pålegg og regler, og parkforvaltningen finner på stadig flere for hvert år som går. Og det som ikke er regulert av den juridiske lovgivningen som har erstattet grunnloven og derfor er å anse som ulov, det reguleres effektivt av Janteloven. Og Janteloven er den høyeste lov i Mikkelparken Norge.

I eventyret blir Pinocchio reddet fordi han har samvittighet og en fe som elsker ham. I den norske versjonen finnes det ingen blå fe som kommer og redder deg. Det finnes bare flere og flere esler som forsikrer hverandre om at “dette er jo verdens beste liv” mens de trekker vogna for neste generasjon. De som klarer å komme seg ut før forvandlingen er fullført, er de som plutselig en dag ser seg rundt og tenker: «Hvorfor i helvete står jeg her frivillig og blir til et esel?»

Spørsmålet til deg er: Hvor langt har ørene dine vokst allerede?

Og viktigere: Har du fortsatt nok menneske igjen i deg til å løpe mot utgangen mens du fortsatt kan? For mange nordmenn er svaret nei. De har lært å elske Pleasure Island. De vil ikke bli ekte gutter lenger. De vil bare ha mer candy floss og færre bekymringer. Hva tenker du selv – kjenner du igjen esel-ørene hos deg eller hos folk rundt deg? Du kan faktisk redde deg selv, noe jeg kommer inn på etter hvert.

Formålet med fornøyelsesparker er enkelt: å selge illusjonen av lykke for penger. Du betaler en stiv inngangsbillett, stiller deg i kø, får et kort adrenalin- og endorfinrush på en berg-og-dal-bane, spiser overpriset mat, og går hjem sliten, blakk og litt kvalm. Eierne ler hele veien til banken. Det er en genistrek: folk betaler frivillig for å bli melket mens de føler seg underholdt.

Fornøyelsesparken lover frihet og spenning, men leverer kontrollert kaos innenfor gjerdet. Du tror du har det gøy, mens noen andre styrer mekanismene.

Nå til det morsomme – og litt ubehagelige – sammenligningen med velferdsstaten Norge:

Norge er ikke en nasjon. Det er en gigantisk, offentlig drevet fornøyelsespark der staten er både eier, operatør, billettselger og sikkerhetsvakt.

• Inngangsbilletten er skyhøy: Du betaler 45–55 % av inntekten din i skatt og avgifter (inkludert moms, arbeidsgiveravgift, eiendomsskatt osv.). Det er dyrere enn noen fornøyelsespark noensinne har turt å ta.
• Attraksjonene heter gratis skole, gratis helsevesen, barnetrygd, sykepenger, dagpenger, uføretrygd og “gratis” barnehage. Det føles som evig fri-fall og karusell – du beveger deg, men kommer egentlig ingen steder.
• Køsystemet er byråkratiet. Alt tar tid. Ventetid på fastlege, ventetid på behandling, ventetid på boligstøtte. Men hei, det er “gratis”, så du klager ikke for høyt.

Mat og drikke er dyrt akkurat som i parken: Alt koster mer enn i andre land fordi staten tar sin andel overalt.

Den virkelige genistreken ved den norske modellen er at den har klart å gjøre folk avhengig av underholdningen. I en vanlig fornøyelsespark vet du at opplevelsen er midlertidig. I Norge tror mange at berg-og-dal-banen med velferdsytelser er selve livet – og at det å forlate parken (flytte til lavere skatt eller mer markedsøkonomi) ville være farlig og skummelt.

Fornøyelsesparker og velferdsstaten har samme psykologi: Infantilisering. Begge steder blir du behandlet som et stort barn. “Ikke tenk selv, vi skal fikse det. Bare stå i kø, nyt showet og la oss ta hånd om regningen (som vi allerede har tatt fra lønnen din på forhånd).” Hedonisme og det å leve i nuet (høy tidspreferanse) er ønskelig oppførsel.

Forskjellen er at i en vanlig fornøyelsespark får du i det minste valget om å gå ut porten når du er lei. I den norske velferdsstaten er porten tung å åpne – og mange har glemt hvordan man går på egne ben uten statens hånd i ryggen.

Så mens enkelte folk sakte har begynt å skjønne at karusellen går for sakte og koster for mye, sitter mange nordmenn fortsatt og skriker av glede i berg-og-dal-banen og roper “Dette er verdens beste land!” – akkurat som et barn som nettopp har spist for mye candy floss og ikke skjønner at det kommer til å kaste opp snart.

Velferdsstaten er altså ikke et samfunn bygget på frihet og ansvar. Det er en veldesignet fornøyelsespark der målet er å holde befolkningen rolig, underholdt og avhengig – mens staten tar billettinntektene for evig tid. Og det verste? De fleste liker det. De vil faktisk ikke ut.

La oss si at du vil veksle inn sjetongene, eller pollettene, for å dra til en annen fornøyelsespark. Du kan egentlig ikke velge noe annet, for da blir du statsløs. Det er bare mer eller mindre velfungerende fornøyelsesparker å velge mellom. Den norske Mikkelparken fungerer så godt at du knapt forstår at du er i en fornøyelsespark. Andre fungerer dårligere, noe som faktisk kan være en god ting dersom du kan håndtere ansvaret og være voksen, noe som innebærer at du begynner å bytte inn sjetongene dine mot noe bedre. For å kunne bo i fornøyelsesparken Norge, bør du helst være ekstremt barnslig, og hvis du er det, da fungerer det kanskje best å bare bli her.

I Mikkelparken i Hardanger har de både andetrøbåter og bumpebåter.

Jan Christian Vestre sin familie drev faktisk Hardanger Feriepark, den vi nå kjenner som Mikkelparken, i en kort periode på åttitallet.

Nå er Jan Christian Vestre helsedirektør, og en dag kommer han sannsynligvis til å bli statsminister i den store parken Norge, den som er full av Mikkelrev parkvoktere og oss sauer, (den norske varianten av eselet, så å si.)

*** slutt på innlegg fra Teo Jacobsen***

Kommentar:

I Norge er vi som fotballklubben i eliteserien som etter endt sesong og nesten nedrykk ellevilt feirer seg selv og sine bravader; som om man tok seriegull. Mot slik kritikk vil jeg bli møtt med: «men vi har det jo så bra i Norge, og samfunnet fungerer så bra». Mitt svar vil være: «ja materielt sett har vi det temmelig bra (enn så lenge), men det ville vært et kunststykke av historiske proporsjoner med negativt fortegn å ikke evnet å skape et tålelig bra materiell standard med alle de oljepengene som begynte å fosse inn». Til historien hører det for øvrig med at det var med et nødskrik vi faktisk fikk disse oljepengene, for den norske politiske klassen ville faktisk gi fra seg alt dette da det ble oppdaget for en del tiår siden. Men noen få enkeltpersoner klarte med et nødskrik å stoppe katastrofen.

Andre innlegg med samme tema:

Nå må vi kjempe for barna våre før det er for sent | steigan.no

Min 17. mai tale – Foreningen lov og helse

Innlegget Fornøyelsesparken Norge dukket først opp på Foreningen lov og helse.

(Forsidebilde: Pålsbufjorden 05. mai: foto av Ole John Hostvedt)

Laagendalsposten viser oss nå de brutale bildene fra det som før var et ørretparadis, men som nå ligner et månelandskap. En 16,5 kilos kjempeørret er i dag et fjernt minne. Men mens lokalbefolkningen fortviler over død fisk og tørrlagte gyteplasser, må vi snart tørre å stille spørsmålet avisen ikke stiller: Hvem er det som egentlig holder i krana?

Svaret finnes ikke i kommunestyret, men i koblingen mellom EØS-avtalen, Energipakkene/ACER og EUs klimapolitikk.

Gjennom EØS er våre vannmagasiner forvandlet fra nasjonal infrastruktur til en vare på EUs indre marked. Når prisene i Tyskland og England skyter i været fordi det er vindstille, dikterer markedsmekanismene at vi skal tappe våre magasiner for eksport. Fisken i Lågen dør ikke av tørke, den dør av prissmitte. EUs klimapolitikk krever at Norge skal være «Europas grønne batteri». For at EU skal nå sine utslippsmål, ofres det norske naturmangfoldet. Våre elver blir regulert i stykker for å balansere uforutsigbar vindkraft i Europa. I Brussel regnes dette som «bærekraftig», men for de som ser bunnen av Lågen, er det ren naturrasering. Under EØS-reglene og energimarkedspakkene er kraftselskapene forpliktet til å operere kommersielt.

Hensynet til en 16 kilos ørret eller lokalmiljøet taper hver eneste gang mot algoritmer som søker maksimal profitt på den europeiske energibørsen. Det vi ser i Lågen er den juridiske underkastelsen i praksis. Vi har gitt fra oss råderetten over vannet vårt.

Hvis vi skal redde det som er igjen av norsk natur og fiske, må vi slutte å tro at dette er «lokal uflaks». Det er resultatet av en villet politikk der norske naturressurser er redusert til en salgsvare for et europeisk sentralstyre.

Skal ørreten få svømme igjen, må vi ta kontrollen over vannet tilbake fra Brussel.

Månelandskapet i Lågen er bare «fremvisningen» av en politikk som nå rulles ut over hele Norge. Vi ofrer det lokale naturmangfoldet (ørret, laks og biologisk liv) på alteret til det europeiske energimarkedet.

Innlegget Ørretens død er prisen for EU’s «grønne batteri» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Ved å rette lyskasterne mot symbolske «fillesaker» i Stortingets spørretime, skjuler politikerne at de i realiteten sitter i et styrhus der roret er koblet fra, og fjernstyrt via EØS-avtalens dynamikk.

Det politiske skuespillet (Avledningen):

Når partiene krangler om små justeringer i barnetrygd eller symbolske kulturbevilgninger, er det fordi dette er de siste restene av reelt nasjonalt handlingsrom. De store linjene som definerer ditt liv – strømprisen (Vedlegg IV), drivstoffkostnadene (Protokoll 31/ESR) og eiendomsretten (LULUCF) – er for lengst flyttet ut av salen. De krangler om «fillesaker» for å opprettholde illusjonen om at de styrer, mens de i realiteten bare administrerer oversettelsen av EU-forordninger til norsk forskrift.

Den juridiske murtvingen: Protokoll 31.

Vi detaljstyres fra Brussel. Gjennom Protokoll 31 har Norge akseptert at våre klimamål ikke er nasjonale ønsker, men juridiske forpliktelser overfor EU. Dette betyr at når bonden føler at avgiften er en «ekstra skatt uten klimaeffekt», så har han rett. Men politikerne kan ikke fjerne den, for Protokoll 31 krever at vi når visse utslippstall.

Hvis vi ikke når dem, må staten betale milliarder i bot. Politikerne velger da å tyne bonden fremfor å risikere ESAs vrede.

Verktøykassen i Vedlegg IV:

Samtidig som Protokoll 31 gir ordren om kutt, sørger Vedlegg IV for at vi ikke har noen analoge fluktveier. Gjennom energimarkedspakkene og ACER sørger dette vedlegget for at:

• Vi ikke kan gi industrien billig strøm.
• Vi ikke kan styre krafteksporten.
• Vi tvinges inn i et digitalt overvåkingssystem (AMS) som gjør at hver minste bevegelse og energibruk kan prises og kontrolleres.

Hvorfor de ikke snakker om det?

Å innrømme at makten ligger i Brussel, er det samme som å innrømme sin egen irrelevans. Ved å fokusere på Parisavtalen (som er frivillig) fremfor EØS-vedleggene (som er tvang), unngår de debatten om oppsigelse av EØS-avtalen. De vet at hvis folk forstår at det er de tekniske forordningene i Vedlegg IV som raserer smeltehytta i Hardanger eller tømmer tanken på traktoren, så vil sinnet rettes mot selve fundamentet i norsk utenrikspolitikk – ikke mot en tilfeldig statsråd.

Vi styres av et juridisk operativsystem som er programmert i Brussel.

Den politiske krangelen på Tinget er bare «skjermspareren» som skal holde folket opptatt mens systemet i bakgrunnen (Protokoll 31 og Vedlegg IV) installerer de siste oppdateringene som fjerner vår nasjonale og personlige frihet.

Vi har kommet til et punkt der den eneste ærlige politiske handlingen er å legge ned Stortinget og innrømme at vi er et forvaltningsområde under EU.

Artikkel 127-oppsigelse av EØS-burde vært et tema for flere tiår siden, hvis våre folkevalgte hadde sin lojalitet til det norske folk.

(*** slutt på innlegget fra Siri Hermo)

Min kommentar:

Glimrende beskrevet av Siri Hermo. En av illusjonene som rår i Norge er som Hermo påpeker at Stortinget har noen reell betydning; og sånn sett ville det politisk sett mest ærlige være å faktisk å avvikle hele Stortinget. Alternativt kunne man byttet til et mer ærlig og beskrivende navn hvor man for eks. kunne annonsert på plakatene: «Stortingsteaterets trupp fremfører igjen forestillingen Spørretimen! Løp å kjøp, brød og sirkus, billettpriser 200 kr.!» I dette bildet ble det også temmelig vittig at Stoltenberg nå nylig innrømmet det rett ut. Norges regjering er således ingen ekte regjering, men en koloni- og provinsadminstrasjon under Brussel, og hvor Støre er en provinsguvernør. Og vi er ikke en gang med i EU!

Eller hva med illusjonen om at vi er er veldig rikt land fordi vi har et enormt oljefond? Også det en illusjon, som også Hermo påpekte glimrende her om dagen. I disse tider er noe av det aller viktigste vi kan gjøre å prøve å punktere alle disse illusjonene; for vi er en nasjon hvor nesten et uendelig antall illusjoner ligger som en tykk tåke over hele landet og hindrer endring av den kritiske kursen Norge er inne i.

Innlegget Det teknokratiske teateret dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Den absurde saken fra Randaberg, her er saken omtalt i Stavanger Aftenblad, er godt forklart av Siri Hermo, og vi har fått lov å publisere den.

De 481 sykkelplassene på Randaberg

Av Siri Hermo

Et dypdykk i den politiske gravingen. Når nyheten om at den nye Coop Mega på Randaberg må grave ut en kjeller med plass til 481 sykler treffer oss, er det lett å riste på hodet. Det høres absurd ut at en butikk som i dag knapt fyller et stativ med ti plasser, nå skal ha nesten fem hundre. 

Men dette handler ikke om dagens behov – det handler om en streng marsjordre fra det internasjonale politiske systemet.

Her er de usynlige trådene som fører fra Randaberg sentrum og helt til Brussel og FN:

Protokoll 31: 

Den glemte «hovedveien» fra EU. Mange tror at EØS-avtalen bare handler om handel med fisk og olje. Men gjennom det som kalles Protokoll 31, har Norge frivillig koblet seg på EUs omfattende miljø- og klimapolitikk. Denne protokollen er selve «røret» som frakter EUs ambisjoner direkte inn i norske kommuner. 

Den forplikter oss til å samarbeide om det «grønne» skiftet og følge EUs standarder for alt fra bygningskrav til utslippsfri transport. Når Randaberg må bygge 481 sykkelplasser, er det i praksis Protokoll 31 som sitter i førersetet på gravemaskinen.

Bygningsenergidirektivet (EPBD):

Gjennom EØS-samarbeidet er Norge forpliktet til å følge EUs bygningsenergidirektiv. Dette direktivet stiller nå konkrete krav til antall sykkelparkeringsplasser per kvadratmeter i alle nye næringsbygg og boligblokker. Siden prosjektet på Randaberg kombinerer butikk med over 100 leiligheter, utløser dette de matematiske formlene i Brussel. 

Utbyggeren har ikke noe valg; å bygge færre plasser ville i teorien vært et brudd på de harmoniserte tekniske forskriftene (TEK) som Norge har importert.

FN, Agenda 2030 og «Smartbyen»:

Norge har signert FNs bærekraftsmål (Agenda 2030). Spesielt Mål 11 (Bærekraftige byer) krever at vi bygger nabolag der bilen blir overflødig. Strategien kalles «Infrastruktur først»: Man bygger de 481 plassene i dag, slik at de som flytter inn i fremtiden ikke skal ha noen unnskyldning for å eie bil. 

Dette kobles direkte til konseptet om «Smartbyen», der sykkelkjelleren fungerer som et digitalt knutepunkt med app-styrte låser, felles el-lastesykler og ladeinfrastruktur styrt av intelligente systemer.

Statsforvalteren fungerer som en lojal kontrollør:

Statsforvalteren i Rogaland fungerer som statens vaktbikkje for at disse internasjonale avtalene faktisk blir gjennomført lokalt. Deres jobb er ikke å vurdere om Randaberg trenger 481 plasser i dag, men å sikre at «Nullvekstmålet» overholdes. Dette er en politisk avtale som sier at biltrafikken ikke skal øke selv om befolkningen vokser. 

For å nå dette målet, tvinges utbyggere til å prioritere sykkelen – uansett hvor tomme dagens stativer måtte være.

Når man graver ut den enorme sykkelkjelleren på Randaberg, graver man ikke bare et hull i jorda; man graver ut fundamentet for en ny samfunnsmodell. Det som ser ut som et isolert «tullevedtak», er i realiteten det fysiske sluttproduktet av Protokoll 31, EUs-rettsakter og globale bærekraftsmål.

Problemet er det enorme gapet mellom de visjonære planene på papiret i Brussel og den faktiske hverdagen til folk i Rogaland. Mens byråkratiet feirer de 481 plassene som en seier for klimaet, er det de lokale utbyggerne – og til slutt kundene og boligkjøperne – som sitter igjen med regningen for en fremtid myndighetene har bestemt at vi skal ha.

Det planlagte prosjektet på Randaberg med 481 sykkelparkeringsplasser under bakken innebærer betydelige kostnader og ringvirkninger for både utbygger, beboere og lokalsamfunnet. Å bygge sykkelparkering i en utgravd kjeller er drastisk dyrere enn tradisjonelle stativer på bakkenivå.

Estimater for underjordiske parkeringsanlegg i Norge ligger ofte rundt 300 000 kr per biloppstillingsplass. Siden man får plass til omtrent 8–10 sykler på arealet til én bil, kan man anslå en ren byggekostnad på 30 000 – 40 000 kr per sykkelplass. For 481 plasser kan dette utgjøre en investering på mellom 14 og 20 millioner kroner utelukkende for sykkelparkeringen. Utgraving i løsmasser koster typisk mellom 500 og 1 500 kr per kubikkmeter.

Med 481 plasser kreves et betydelig volum som må fjernes, noe som øker prosjektets CO2-avtrykk og transportbelastning i anleggsperioden.

Konsekvenser for lokalbefolkning og boligkjøpere:

-Høyere boligpriser: Kostnadene ved slike rekkefølgekrav veltes normalt over på de 100 planlagte leilighetene. Dette kan gjøre boligene betydelig dyrere for unge og førstegangskjøpere.

-Redusert bilparkering: Antall bilplasser reduseres fra over hundre til rundt 90. Dette kan skape utfordringer for barnefamilier og eldre som er avhengige av bil for storhandel, til tross for nærheten til sentrum.

Konsekvenser for næringsliv og butikk:

Endret kundemønster: Mens syklister ofte handler oftere, handles det mindre per gang sammenlignet med bilister.

For en storbutikk som Coop Mega kan reduksjonen i bilplasser påvirke omsetningen fra kunder som foretar store ukeshandlinger.

Konkurransefordel eller ulempe?:

Butikken kan miste kunder til andre sentre med bedre biltilgjengelighet, men kan samtidig tiltrekke seg de over 35 % av befolkningen som bruker sykkel aktivt i sommerhalvåret.

Konsekvenser for kommunen:

Politisk storm:

Saken har allerede skapt «storm i kommentarfeltet» og kritikk fra lokale politikere som mener kravene er «direkte frakoblet» virkeligheten på Randaberg. Vedtaket setter en standard for all fremtidig sentrumsutvikling i Randaberg, der utbyggere må prioritere kostbar sykkelinfrastruktur for å få godkjent sine prosjekter.

Jussen:

Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked. Det indre markedet er basert på et felles regelverk med lik praksis. De fire frihetene – fri flyt- utgjør kjernen i det indre markedet, fri bevegelse av varer, tjenester, personer (arbeidskraft) og kapital mellom medlemslandene. En forutsetning for å opprettholde våre rettigheter i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen.

I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen. Allerede fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare.

Dette kalles forvirkninger.

I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese at:

Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave DEN FREMTIDIGE VIRKNINGEN av en rettsakt vil dette kunne påtales av ESA (EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen. På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter PLIKTER å følge EØS-avtalen. Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.

Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.

Videre legger artikkel 7 i protokoll 1, føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin NASJONALE LOVGIVNING ved innføring.

Disse er selvfølgelig bindende.

(St.prp. nr. 100, 91/92), her fra regjeringens side. Sak C-129/96 viser at Norge er PÅLAGT en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både FØR og ETTER at lover vedtas i Norge.

Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonale lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom. I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet». Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres. Avtalen eter på seg, blir kun større på godt norsk, der vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU.

-Litt sånn som når neste oppdatering er klar på din smart-telefon, så bare oppdaterer og aksepterer du.

Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling. For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har FORRANG foran NORSKE avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2)

Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.

Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde. I des. 2023 sikret et bortimot samlet Storting total forrang. Nå har vi det sort på hvitt at EU bestemmer. Det finnes INGEN hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter kan kun reverseres når EØS avtalen er sagt opp.

Derimot finnes det hjemmel for oppsigelse av EØS avtalen, slik at makta igjen kan komme tilbake til det norske folket.

«Fun facts»:

Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.

Vår lojalitetsplikt til EU har altså vært der fra start og er førende for hele avtalen:

Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare. Det gjelder også det som kommer i fremtiden. Lojalitetsplikten, samt et dynamisk og ensartet EØS setter i realiteten vårt handlingsrom sjakk matt.

Det finnes ikke.

Veto eller reservasjonsrett:

Det er kun EU som kan legge ned veto. Altså stoppe en bestemmelse. Vi kan på papiret bruke vår reservasjonsrett. Bruk av reservasjonsretten bryter derimot med vår førende lojalitetsplikt til EU, for den setter EUs ønsket resultat i fare, og gir traktatbrudd. Reservasjonsretten er kun et ord på et papir for å holde det norske folk i ro, for det gir inntrykk av valgmulighet, der det intet finnes.

Handlingsrommet er det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett bevares i møte med EUs krav. Det manglende handlingsrommet via EØS avtalen, gjør nå at vår hverdag detaljstyres fra Brussel, på alle områder. Våre folkevalgte har-med viten og vilje-vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den sies opp.

Planen går tilbake til 40 tallet, der våre på tinget skal sikre at den følges. Vi har altså ikke rød, grønn eller blå politikk i Norge. Selv om styrt norsk presse og våre folkevalgte presenterer det slik.

Vi styres juridisk fra EU, via EØS avtalen.

-jussen gjelder alle parti

-uansett hvem som sitter i statsministerstolen.

-uansett samarbeid på tinget.

Innlegget Når klimaagenda 2030 trumfer alt – via EØS og EU dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Foreningen Lov og Helse kom tilfeldigvis over følgende tekst, skrevet av Siri Hermo. Etter å ha lest den, spurte vi om vi kunne få publisere den. Vi har valgt å lage en overskrift og skrive en liten innledning til teksten

Den Norske Grunnloven ser ut til å få en stadig mer symbolsk karakter. Bestemmelsene i § 1 og § 2 om at Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike og at Grunnloven skal sikre demokratiet. Gro Harlem med følge av blant annet Jonas Gahr Støre undertegnet en intensjonsavtale og ga på vegne av Regjeringen sin formelle godkjenning og anbefaling om å melde Norge inn i EU, på Korfu den 24. juni 1994. Da folket sa nei i folkeavstemmingen fem måneder senere, sto vi igjen med EØS avtalen som var utarbeidet allerede i 1992 og ble implementert med EØS-loven som trådte i kraft med EØS-avtalen den 01.01.1994. Etter lovens § 2 går EØS-avtalen foran fremtidige lover og samtlige forskrifter ved motstrid med EØS-avtalen. Det fratok Norge selvråderett, med overnasjonal og ikke demokratisk styring fra EU. Noe som bare ville vært forsterket og med en minimal ubetydelig påvirkningskraft ved et eventuelt medlemskap.

Artikkelen som følger relaterer seg et oppslag i Bondebladet.

EØS, EU og Norsk landbruk

Av Siri Hermo

Dette eksempelet fra Bondebladet viser den ekstreme kontrasten mellom norsk landbruk og det industrielle landbruket i EU. Når en enkelt fjøstomt er større enn hele arealet til en norsk gjennomsnittsgård, er det et tydelig tegn på den strukturelle ensrettingen som nå skjer.

Slik henger dette industrilandbruket sammen med de store linjene:

-EØS og Artikkel 19 (Markedspresset). Gjennom EØS-avtalens artikkel 19 er Norge forpliktet til en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer. Når norske bønder skal konkurrere mot melk fra europeiske gigantfjøs som melker 600 kyr i timen, har de ingen sjanse på pris. For å overleve dette importpresset, tvinges norske bønder til å bli færre og større. Dette fører til at landbruket forsvinner fra distriktene og samles i områder som Trøndelag og Jæren.

-Agenda 2030 (Bærekraftsmålene).

Her oppstår det et paradoks i FNs Agenda 2030:

-Mål 2 (Utrydde sult/Matsikkerhet): Store industrigårder i EU argumenterer med at de er mest «effektive» for å sikre billig mat til verden.

-Mål 15 (Liv på land): Industrilandbruket ødelegger det biologiske mangfoldet og kulturlandskapet som det småskala, norske landbruket opprettholder.

-Mål 12 (Ansvarlig forbruk og produksjon): Ved å flytte produksjonen til gigantiske enheter i Europa, bryter man målet om lokal, kortreist matproduksjon, noe som svekker den nasjonale beredskapen.

-EUs Klimapolitikk (Green Deal / Farm to Fork). EUs klimapolitikk, som Norge følger via Protokoll 31, premierer ofte det som ser ut som «utslippseffektivitet» på papiret:

-CO2 per liter melk: Et gigantfjøs kan i teorien vise til lavere utslipp per produsert liter melk enn en liten gård i en norsk fjordarm, fordi de har stordriftsfordeler på energi og fôr.

-Tap av naturverdier: Det som ikke regnes med i EUs klimaregnskap, er verdien av at norske kyr holder utmarka i hevd og binder karbon i jorda gjennom beite.

Når EU-direktivene prioriterer rene utslippstall, taper den norske driftsformen.

-Det bryter med den norske landbruksmodellen basert på familiebruk.

-Det er umulig å opprettholde dyrevelferd på norsk nivå når 600 kyr skal gjennom systemet hver time.

-Det fører til en økonomisk fastlåsing (gjeld) som gjør bonden til en slave av systemet og banken.

Gigantfjøsene i EU er det «ideelle» resultatet av et fritt marked uten tollvern. For Norge betyr denne utviklingen at vi enten må

-akseptere at landbruket legges ned i store deler av landet,

-bruker de juridiske unntakene i EØS-avtalen for å beskytte oss – noe norske politikere så langt har vært redde for å gjøre….

-Eller rett og slett sier opp denne avtalen som snart har kjørt Norge over stupet…

Juridisk og politisk er en oppsigelse av EØS-avtalen den eneste måten å koble seg helt av EUs energi- og klimapolitikk på.

-Oppsigelsesmekanismen (Artikkel 127). EØS-avtalen har en innebygd «utgangsdør».

-12 måneders frist: Norge kan si opp avtalen med ett års varsel.

-Full selvråderett: Ved en oppsigelse vil ikke lenger Protokoll 31, ETS2 [klimakvoter], Fornybardirektivet eller Artikkel 19 (landbruksimport) være bindende for Norge.

Stortinget får tilbake full makt over drivstoffavgifter, strømpriser og konsesjoner til vindkraft.

-«Gullkortet» og risikoen. Argumentet for å si opp avtalen er at Norge sitter på ressursene EU desperat trenger i sitt «grønne» skifte. (gass og kraft, mineralet etc.). EU må uansett kjøpe gassen vår, så vi kan diktere betingelsene selv via en vanlig handelsavtale.

Hva skjer med landbruket og naturen? Uten EØS-avtalen kan Norge:

-Gjeninnføre fullt tollvern for landbruksvarer uten press fra Artikkel 19. Dette ville stoppet sentraliseringen og importen av billigmat fra gigantfjøsene i EU.

-Stoppe utbyggingen av vindkraft som er drevet av EUs fornybarmål, og heller prioritere norsk natur og lokalt selvstyre.

Politisk «fastlåsing»

Selv om det juridisk sett er enkelt å si opp avtalen, er det politisk svært vanskelig når minst 140 av de på tinget har sin lojalitet til fremmed makt -EU. En oppsigelse av EØS-avtalen ville løst de juridiske flokene med drivstoffavgifter, vindkraft og landbrukspress over natten. Spørsmålet som splitter Norge, er om vi er villige til å ta den økonomiske usikkerheten det medfører for å få tilbake den nasjonale kontrollen over ressursene våre.

Til refleksjon:

Markedsadgang er verdiløs hvis produksjonskostnadene gjør at Norge ikke har varer å selge….

Her er den brutale sammenhengen mellom jussen og den industrielle virkeligheten:

-Industrien dør «innenfra». Norsk kraftkrevende industri (aluminium, gjødsel, kjemisk industri) ble plassert i Norge kun fordi strømmen var billigere her enn i resten av verden.

Dette kompenserte for:

-Høyt lønnsnivå.

-Lange transportavstander til markedene i Europa.

-Høye kostnader ved å drive i et værhardt land.

Når EØS-avtalen og energiunionen (gjennom ACER og de ulike energipakkene) fjerner prisforskjellen mellom Norge og Tyskland, forsvinner selve eksistensgrunnlaget for disse fabrikkene.

-Markedsadgang vs. Tollmurer:

Politikerne frykter at uten EØS vil EU legge toll på varene våre. Her bør snart fornuften kobles på: Hvis strømregningen til et smelteverk øker med 500 millioner kroner i året på grunn av europeisk prissmitte, er det et langt større tap enn en tollavgift på 2–4 %. Resultatet blir at bedriften flagger ut til land med enten lavere lønninger eller mer stabil, nasjonalt kontrollert kraft (som f.eks. USA, Midtøsten eller Kina). Det hjelper ikke at Norge har «tollfri tilgang» til EU når fabrikken er borte.

-Jussen som hindrer «Særnorske» løsninger: Gjennom EØS-avtalens regler om statsstøtte, har Norge svært begrensede muligheter til å hjelpe industrien med strømprisen:

-Vi kan ikke gi industrien «billig strøm» direkte fra staten, da dette regnes som ulovlig subsidiering som vrir konkurransen i det indre markedet.

-Vi er låst til EUs modeller for CO2-kompensasjon, som nå strammes inn som en del av EUs klimapolitikk.

-«Grønnvasking» av industriutflagging:

En del av den «syke klimapolitikken» jeg har fokusert på i flere innlegg nå, er at når en norsk fabrikk legges ned fordi strømmen er for dyr, ser det bra ut i det norske utslippsregnskapet (Protokoll 31). Utslippene i Norge går ned, og politikerne kan si at vi når målene: Mens selve varen blir produsert i et land med kullkraft i stedet, og norske arbeidsplasser er tapt for alltid. Logikken i dagens politikk henger på greip kun hvis man antar at markedstilgang er viktigere enn produksjonsevne. Ved å ofre det nasjonale konkurransefortrinnet (kraften) for å beholde medlemskapet i det indre markedet, risikerer Norge å ende opp som en nasjon som kun eksporterer råvarer (gass og strøm) mens industrien og landbruket legges ned. Det som presenteres som «grønn omstilling», fungerer i praksis som en økonomisk slegge mot det tradisjonelle norske landbruket.

Her er de tre viktigste grunnene til at det oppleves som et angrep mot landbruket:

-Investeringsfellen (Teknologikrav). Mange av de «grønne» tiltakene som kommer via EUs «Farm to Fork»-strategi og norske klimamål, krever enorme investeringer:

-Krav om utskifting av maskinpark til fossilfritt,

-nye løsninger for gjødselhåndtering og -dyrevelferdsreformer (som løsdriftskrav). For et lite eller mellomstort bruk med moderat omsetning er det umulig å forsvare lån på mange millioner kroner. Kun de største industribrukene har volumet som trengs for å betjene denne gjelden.

-Utslipp per enhet vs. Naturverdi. EUs klimapolitikk (gjennom Protokoll 31) måler effektivitet i «CO2-utslipp per liter melk eller kilo kjøtt». Et industribruk med 600 kyr i et lukket anlegg kan kontrollere fôr og metanutslipp matematisk mer «effektivt» enn en bonde som har kyrne på utmarksbeite. Selv om beitebruk er mer bærekraftig for biomangfoldet og beredskapen, kommer det dårligere ut i de standardiserte klimaregnskapene fra Brussel. Småbruket blir dermed stemplet som «klimaversting» på papiret.

-«Den grønne skatten» på matproduksjon.

Når drivstoffavgiftene økes (som med ETS2 og de planlagte økningene i statsbudsjettet), treffer det landbruket dobbelt:

-Driftskostnader: Traktoren må gå uansett, og matproduksjon i Norge krever transport over lange avstander.

-Konkurransekraft: Siden vi gjennom EØS-artikkel 19 har åpnet for mer import, kan ikke den norske bonden bare øke prisene sine for å dekke de grønne avgiftene. Da velger forbrukeren heller den billige importmaten fra EU-gigantene som har lavere energikostnader. Jeg tør påstå at «bærekraft» brukes som et verktøy for å tvinge frem en industriell modell. Ved å gjøre kravene så dyre at bare de største overlever, sikrer man en sentralisert produksjon som er lettere å kontrollere og regulere for myndighetene, men som samtidig knuser det norske småbruket og svekker vår nasjonale selvforsyning.

TILLEGGSKOMMENTAR FRA SIRI HERMO:

Miljødirektoratets rapport «Klimatiltak i Norge mot 2030» (ofte kalt Klimakur) [Klimakur 2030: Tiltak og virkemidler – miljodirektoratet.no] peker på landbruket som en av de største gjenværende sektorene for kutt, nå som mange andre sektorer allerede er strammet til.

Her er de mest kritiske punktene fra direktoratet som jeg mener underbygger min bekymring for småbruket.

Landbruket som «Saldopost»:

Siden regjeringen nå gir rabatt på drivstoffavgifter til bilister frem til september, oppstår et underskudd i det nasjonale klimaregnskapet. Gjennom EØS-avtalen og Innsatsfordelingsforordningen (ESR) er det totale utslippstaket for Norge låst. Miljødirektoratet påpeker at hvis transportsektoren ikke leverer kuttene, må de tas i andre «ikke-kvotepliktige» sektorer.

Landbruket står øverst på den listen.

Rapporten lister opp tiltak som direktoratet mener er mest «effektive» (lavest kostnad per tonn CO2):

Metanhemmere i fôr:

Dette krever presisjonsfôring og overvåking som er teknisk enkelt i et industrifjøs med 600 kyr, men ekstremt dyrt og praktisk vanskelig for en bonde med kyr på utmarksbeite.

Overgang fra rødt kjøtt til plantebasert:

Direktoratet foreslår tiltak for å vri produksjonen bort fra drøvtyggere (kua). Siden mye av det norske småbruket i distriktene er basert på gressressurser som kun kan utnyttes av drøvtyggere, er dette et direkte angrep på eksistensgrunnlaget for distriktslandbruket.

Redusert kjøttforbruk (Kostholdstiltaket):

Dette er kanskje det mest kontroversielle punktet i rapporten. Miljødirektoratet foreslår å bruke avgifter eller prisøkninger for å få nordmenn til å spise mindre norsk storfekjøtt. Når etterspørselen etter norsk kjøtt synker, vil de små brukene med høye produksjonskostnader ryke først. Industribrukene med enorme volum vil kunne overleve på lavere marginer.

Rapporten som «Bestillingsverk» fra EU?

Selv om Miljødirektoratet er norsk, følger deres metodikk EUs retningslinjer for klimarapportering. Rapporten tar ikke hensyn til beredskap, bosetting eller kulturlandskap, fordi dette ikke er målbare verdier i EUs utslippsregnskap i Protokoll 31. Dermed fremstår landbruket i rapporten kun som en «utslippskilde» som må minimeres, ikke som en livsviktig matprodusent.

Miljødirektoratets rapport fungerer som den faglige begrunnelsen for å tvinge landbruket inn i den industrielle modellen en ser på bildet.

Ved å fokusere blindt på CO2-ekvivalenter, overser man at man samtidig bygger ned norsk selvforsyning og distrikts Norge for å tilfredsstille kravene fra Brussel. Gjennom jordbruksavtalen og den tilhørende Klimaavtalen mellom staten og landbruket, er det spesielt tre krav som nå rulles ut og som fungerer som en økonomisk sjekkliste for hvem som overlever:

Kravet om løsdrift (Fristen i 2034):

Dette er det mest kritiske punktet for små og mellomstore bruk med melkeproduksjon. Alle kyr skal gå løse i fjøset, ikke stå på bås. For mange mindre bruk betyr dette at de må bygge helt nye fjøs til 10–20 millioner kroner. Med dagens rentenivå og økte byggekostnader er dette et økonomisk selvmord for et bruk med 20–30 kyr.

De som ikke har kapital eller volum til å bygge «megafjøs», legger ned. Dette er nøyaktig den sentraliseringen til industribruk som jeg frykter.

Gjødselhåndtering og metanreduksjon:

Klimapolitikken krever at landbruket kutter utslipp fra husdyrgjødsel. Krav om hyppigere tømming, tildekking av lagre, eller levering til biogassanlegg. Dette krever dyrt utstyr og logistikk som er tilpasset flate områder med korte avstander.

For et bruk i en bratt vestlandsfjord eller i Nord-Norge blir kostnaden per ku astronomisk sammenlignet med et industribruk på Østlandet. Dette presses frem for at Norge skal nå målene i Innsatsfordelingsforordningen (ESR) under EØS-avtalen.

Utfasing av fossilt brennstoff (Traktor og tørking):

Målet er at landbruket skal være fossilfritt innen 2030. Overgang til elektriske traktorer eller biodrivstoff, samt fossilfri korntørking og oppvarming.

Elektriske traktorer er ennå ikke modne for tungt arbeid i norsk terreng, og biodrivstoff er dyrt. CO2-avgiften med ETS2 fra 2028, vil gjøre diesel så dyrt at marginene forsvinner for de som ikke har råd til å bytte ut maskinparken umiddelbart.

Klima- og miljøprogrammet (KMP) i tilskuddssystemet:

Tilskuddene vris nå slik at en større del av pengene er koblet til spesifikke miljøtiltak. Bonden må bruke mer tid på dokumentasjon og klimaplaner enn på selve driften. Industribrukene har administrative ressurser til dette, mens «enkeltmannsbonden» drukner i papirarbeid og krav.

Disse tiltakene selges inn som «grønne», men i praksis fungerer de som en inngangsbillett til landbruket som bare de største har råd til å betale. Dette våger jeg påstå er en villet politikk for å skape «effektive» enheter som passer inn i EUs statistikker, men som samtidig fjerner det norske småbruket fra kartet.

EØS-avtalen og EUs klimapolitikk legger så sterke føringer at det krever en radikal kursendring fra norske myndigheter….Der ligger den største utfordringen. Her er de tre største hindrene som gjør det nesten umulig å øke beredskapen innenfor dagens system:

Konflikten mellom «Klimamål» og «Kalorier»:

EUs klimapolitikk (via Protokoll 31) måler suksess i reduserte utslipp (CO₂-ekvivalenter). Økt matproduksjon i Norge – spesielt på kjøtt og melk som utnytter norske gressressurser – vil isolert sett øke de norske utslippstallene.

Norge har forpliktet seg til å kutte utslipp i landbruket. Skal vi produsere mer mat, må vi kutte ekstremt mye mer i transport eller andre sektorer for å «ha råd» til utslippene fra maten. Myndighetene ender opp med å prioritere utslippskutt fremfor økt volum, noe som svekker beredskapen.

Artikkel 19 og «Importfellen»:

Beredskap krever at bonden har et marked og en pris han kan leve av. EØS-avtalens Artikkel 19 krever at Norge stadig åpner opp for mer import fra EU. Når billig mat fra europeiske industribruk flommer inn, presses prisene i Norge ned. For å overleve må norske bønder enten bli industribruk, eller legge ned.

Begge deler svekker beredskapen, fordi vi mister det geografiske mangfoldet av gårder over hele landet som kan produsere mat hvis krisen rammer.

Energiprisene (ETS2 og Kraftmarkedet):

Beredskap krever forutsigbare kostnader. ETS2 vil fra 2027/28 og integrasjonen i EUs kraftmarked fjerne norske bønders konkurransefortrinn (billig strøm og diesel). Når innsatsfaktorene blir like dyre som i EU, men produksjonsforholdene er vanskeligere (fjell, snø, små teiger), blir norsk mat for dyr for vanlige folk.

Uten lønnsomhet i bunn, forsvinner produksjonsgrunnlaget. Hvordan kunne det vært gjort?

For å øke beredskapen med EØS, måtte Norge:

• Bruke Artikkel 112 (Sikkerhetsventilen): Erklære at matforsyning er en «alvorlig samfunnsmessig vanskelighet» og begrense importen. Dette tør ikke politikerne pga. frykt for sanksjoner mot fisk. Dette er heller ikke noe EU vil godta.
• Definere landbruk som nasjonal sikkerhet: Bruke unntakene for sikkerhet (Artikkel 123) for å skjerme landbruket fra klimakrav som svekker produksjonsevnen. Helt klart noe EU ikke vil godta, da målet er Europa som det første klimanøytrale kontinentet i 2050,
• Massive subsidier: Kompensere bonden fullt ut for hver eneste krone i økt CO₂-avgift. Dette vil imidlertid utfordre EØS-reglene om statsstøtte.

Under dagens regime styres landbruket etter markedseffektivitet og utslippstall, ikke etter antall dager med matlager. Så lenge EØS-avtalens logikk om fri flyt og EUs klimamål veier tyngre enn nasjonal beredskap, vil norsk matproduksjon fortsette å sentraliseres og svekkes.

Vil folk ha norsk, bærekraftig mat og beredskap ut over 20 dager, så må EØS avtalen sies opp.

(NB denne artikkelen har blitt betydelig redigert 06.04.26 pga. at det som skulle vært hovedinnlegget til Siri Hermo om saken ved et uhell ikke var kommet med i den opprinnelige teksten, kun kommentarene til hovedinnlegget. Nå er hovedinnlegget med, med kommentarene etterfølgende nederst)

Innlegget Landbruket: en saldopost under EU? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Hva skal man si om «konspirasjonsteoretikerne»?

Av Kaj Ronny Nilsen

Ja, hva skal man si om «konspirasjonsteoretikerne», eksisterer de overhodet?

Hva er en teoretiker?
KI svarer: En teoretiker er en person som primært arbeider med, studerer eller utvikler teorier, modeller og prinsipper fremfor å drive med praktisk utprøving. De fokuserer på tankevirksomhet, analyse og forklaring av fenomener innen vitenskap, politikk eller fagfelt, og er ofte motstykket til en praktiker.
Kjennetegn ved en teoretiker:
Fokus på «hvorfor» og «hvordan»: De gransker bakenforliggende årsaker og strukturer.
Abstrakt tenkning: Jobber med modeller, hypoteser og systemer.
Utvikler teorier: Bygger modeller for å forklare komplekse sammenhenger, for eksempel innen fysikk eller samfunnsvitenskap.
Forskjell fra praktiker: Mens praktikeren utfører oppgaver (praksis), utformer teoretikeren grunnlaget for hvordan oppgavene bør forstås eller løses.

En konspirasjonsteoretiker kan da sies å være en spesiell type teoretiker som primært arbeider med, studerer eller utvikler konspirasjonsteorier, som er teorier om konspirasjoner.

Er man en teoretiker dersom man tror på en teori?
KI svarer: Nei, man er ikke nødvendigvis en teoretiker bare fordi man tror på en teori.
Selv om ordene ligner, er det stor forskjell på å tro på en forklaring og det å være en teoretiker. Her er nyansene:
En teoretiker: Er en person som gransker, utvikler, analyserer eller er dypt opptatt av teori. En teoretiker bidrar aktivt til å bygge eller utdype kunnskapssystemer (teoribygger).
Å tro på en teori: Betyr at man aksepterer en eksisterende forklaring som sann, uten at man selv behøver å ha utviklet den eller jobber aktivt med forskning.
Kort oppsummert:
Du er en teoretiker hvis du skaper eller arbeider med teorier (f.eks. en samfunnsteoretiker).
Du er en troende (eller tilhenger) hvis du stoler på at en teori er korrekt.

Så vi har minst to forskjellige grupper involvert her: konspirasjonsteoretikere som jobber med å lage plausible konspirasjonsteorier, dvs. teorier om hvilke konspirasjoner som finnes og/eller hvordan konspirasjoner skjer, samt konspirasjonsteoritroende som stoler på at en eller flere konspirasjonsteorier stemmer.

I tillegg kan man flisespikke litt på teori- kontra hypotese-begrepsbruken, for i realiteten er vel en god del såkalte konspirasjonsteorier egentlig kun konspirasjonshypoteser.

Hva er forskjellen på teori og hypotese?
Ki svarer: En hypotese er en foreløpig, testbar antakelse om en sammenheng, ofte kalt en kvalifisert gjetning. En teori er derimot en velbegrunnet, omfattende forklaring på et naturfenomen, bygget på gjentatte tester og omfattende dokumentasjon. Mens hypotesen prøves ut, er teorien resultatet av bekreftede hypoteser.

Ut fra dette innser vi kanskje at ingen konspirasjonshypoteser – som alle konspirasjonsteorier egentlig er – noensinne vil kunne resultere i velbegrunnede og faktiske konspirasjonsteorier, da man ikke kan forske på disse hypotesene som naturfenomener der forsøk kan gjentas og resultater observeres, noe som må skje for at hypoteser skal kunne oppgraderes til teorier. Vi snakker altså ikke om naturvitenskap her, så i den forstand blir faktisk selve konspirasjonsteori-begrepet meningsløst, da det indikerer noe som er uoppnåelig, og det samme vil dermed gjelde alle avledede uttrykk inkl. «konspirasjonsteoretiker».

***

(Slutt på innlegget til Kaj Ronny Nilsen)

Kommentar:

Her var det noen interessante presiseringer og betraktninger som fortjener å forfølges litt. Blant annet er nyanseringen mellom hypotese og teori relevant. Nilsen (sammen med sin KI) kommer også frem til samme konklusjon som meg, men via en annen vei. Dette kommer jeg tilbake til i en neste del.

Innlegget Leserinnlegg: finnes egentlig konspirasjonsteoretikere? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Takk for god gjennomgang av dette viktige temaet. Det er ikke vanskelig å forstå at celledød ikke kan sies å være en sikker indikasjon på tilstedeværelse av virus når man analyserer dette klassiske isolasjonseksperimentet som gjerne fremheves som selve gullstandarden for virusbekreftelse, og dette blir enda tydeligere når kontrollforsøk uten angivelige virusprøver utføres og man likevel observerer celledød.

Det er et mysterium hvordan virologien som fagfelt har klart å systematisk overse og/eller konsekvent bortforklare denne uoverensstemmelsen over så lang tid, og det er et enda større mysterium hvordan andre nærtliggende fagfelt åpenbart har holdt «fingrene av fatet» og ikke kritisert denne typen kvasivitenskap. For disse avsløringene rammer også dem tillitsmessig.

Men selv om man innser logikken her og forstår problematikken intellektuelt sett, så kan det være vanskelig å ta det innover seg på et dypt følelsesmessig nivå, for man har jo hørt ca. 100 fantasillioner ganger at virus finnes og flyter rundt omkring overalt i luften, klare til å innta og overta organismen til enhver fattig (eller rik) stakkar som ikke passer seg, lytter til ekspertisen og tar sine vaksiner jevnlig.

Men det var visst en gedigen bløff, hele greia. Ja, etter over 100 års leting etter virus, uten faktiske resultater, så må tiden snart være inne for å erkjenne galskapen vi har vært utsatt for. Men vi har som sagt blitt grundig programmerte og det tar sin tid å avprogrammere seg, og det er ikke noe som skjer synkront med hele folket, men derimot på individnivå. Ett og ett menneske klarer, som regel etter mye om og men, etter å ha blitt eksponert for sunn fornuft, å fri seg fra de fryktpregede autoritetsinitierte forestillingene som har gjort det utenkelig å undersøke temaet grundigere.

Friheten oppdages og omfavnes i sinnet til det enkelte menneske, for det er der det starter om det skal skje noe i det hele tatt.

***

(slutt på innlegg fra Kaj)

Min kommentar:

Jeg for min egen del har ikke gått grundig nok til verks til å konkludere 100 % i «virusspørsmålet» (enda), men én ting er helt klart: jo mer man pirker i materien jo mer ser virusparadigmet ut til å være et luftslott og oppspinn. Og motivasjonen, hvis dette er tilfellet, kan selv et barn forstå – et partikkel ingen ser, og som kan snike seg inn i folk overalt (men som ikke finnes), er verdens beste kontrollmekanisme for dem som ønsker kontroll over samfunnet.

En annen svært sentral side av saken, som Kaj også er inne på i de siste avsnittene over, er at det har foregått en særdeles vellykket programmering av befolkningen i Vesten. Denne programmeringen har svært mange sider, men et av de sentrale sidene er å programmere slik at det blir utenkelig å undersøke noe. Hele det norske etablissementet, med presse, myndigheter, PST og akademia jobber i disse dager på spreng for å gjøre enhver undersøkelse av verden utenkelig (da er man «konspirasjonsteoretiker, som er noe umoralsk). Hvordan verden er skal du bli fortalt av autoritetskilder, ikke undersøke.

Mon tro hvor mange luftslott som hadde fordampet ved at folk hadde tørt å undersøke med åpent sinn det meste?

Innlegget Leserinnlegg: finnes egentlig virus? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

NRK skrev i går en hel artikkel der de framstiller faste utelukkende som et religiøst onde, og hvor viktig det er å unngå helseskader (ved galskapen).

NRK får åtte milliarder i året fra oss for å dekke bredde og gi et balansert bilde. Så hva gjør de – gang på gang?

Nå faster både kristne og muslimer skriver de. De tilføyer ikke at en svært stor og økende del av befolkningen faster for helsa sin del.

Mange type 2-diabetikere faster for å forbedre langtidsblodsukkeret og dermed også dens følgesykdommer.

Det samme gjør de enda flere med forstadiene metabolsk syndrom/prediabetes.

Dette er svært godt dokumentert i forskningslibteraturen, ofte i en kombinasjon med et lavkarbokosthold.

Mange får et helt nytt liv, og mange uføre kan komme seg tilbake i jobb.

Intervjuer NRK ernæringsbiolog Marit Kolby om dette, eller noen av alle de andre dyktige fagpersonene som kjenner de forskingsmessige helseeffektene ved faste?

Selvsagt ikke.

Det ville jo vært å balansere det helsemessige ved faste fra et annet perspektiv – og NRK HATER perspektiver. Det står i veien for den åpenbart statlige/kommersiele programmeringen, indoktrineringen, PR-en, propagandaen.

I stedet kontakter de den ultra-kommersielle NGO-lobbyen og pengemaskinen ved navn Diabetesforbundet, som har 1,5 milliarder kroner på bankkontoen sin.

De har 1,5 milliarder grunner til å si:

«Kristian Høines er fastlege i Sola og medisinsk medarbeider i Diabetesforbundet, og forteller at faste dramatisk endrer hvordan medisiner virker i kroppen.

– Det er en tikkende bombe for nyrene. Mange tror faste er ufarlig og til og med sunt, men ved kronisk sykdom må du avklare med legen din.»

Jeg har ikke lenger tall på hvor mange pasienthistorier jeg har sett med mennesker som har kunnet kutte ut en liten neve med medisiner etter å ha adressert det metabolske ved faste/lavkarbo/keto. Mange står igjen med bare en liten dose metformin.

Tygg litt på denne: Mange tror faste er «…til og med sunt».

Man må spørre om NRK bare er så inn i hampen naive at de fornekter medisinsk korrupsjon og bias i forskningsformidlingen – eller om de bare tygger tyggis, jobber der, gjør som de får beskjed om, uten å reflektere over hvor ensporede de er.

Eller… om de rett og slett er slemme?

De har jo tross alt et bredde-oppdrag fra folket, som på sin side tvinges til å betale lønnen deres.

Hvis det ikke er slemt å frenetisk unngå perspektiver i sak etter sak, så vet ikke jeg.

Mange tror faste er «…»til og med sunt».

Ingvill Bjorland, du som har skrevet artikkelen: her er du rett og slett så ekkel mot en så stor del av befolkningen, som betaler lønna di, at jeg vil gremmes.

Særlig fordi de lar det stå uimotsagt fra en motstemme.

– Jeg bare siterte en lege, sier du vel, det er jo ikke jeg som sa det.

Ja, men han jobber for diabetesforbundet, som lønnes av blant annet farmasøytisk industri. Da kan vi ikke forvente noe særlig bedre.

Men du lønnes av meg Ingvild Bjorland. Jeg har ikke betalt deg for å være vemmelig mot meg. Hvorfor skulle jeg betale for det?

PS: Visste du at det du bedriver her, per definisjon, de facto, IKKE er journalistikk? Journalistikk handler om å opplyse slik at leserne kan gjøre seg opp en selvstendig mening. Jeg tuller ikke. Finn fram de gamle skolebøkene dine, så vil du få deg en på tryne. Du er ikke lenger en journalist. Likevel hever du lønn som det.

*** (slutt på innlegg fra Tveit)

Kommentar:

Helt ypperlig kommentert av Kjetil Tveit. Hva skal man gjøre med NRK? For min del er jeg ikke i tvil; ila de neste tiårene blir én av mange viktige kamper for den norske befolkningen å få avviklet NRK, deretter bør det vurderes massesøksmål for å få tilbakebetalt lisensavgiften vi utrolig nok er tvunget til å betale, og som i de senere år trekkes automatisk fra vår konto. Rent prinsippielt bør NRK avvikles uansett, fordi det sømmer seg ikke med en statlig propagandakanal som befolkningen til alt overmål må betale for med tvang.

NRK har vi omtalt i flere runder før, for eks:

Sykefraværet og NRK – igjen – Foreningen lov og helse

Svar fra NRK-journalisten – Foreningen lov og helse

Sykefravær: NRK og NAV på ferde igjen – Foreningen lov og helse

Keiseren er naken; ikke et tøyfiber å se – Foreningen lov og helse

Innlegget Dette stinker, NRK-journalist Ingvild Bjornland dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Av Trond Skaftnesmo

(Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Cogito)

Det sentrale dogmet

Det er i ferd med å skje en revolusjon innenfor molekylærbiologien. Men den har vært varslet lenge, faktisk siden inngangen av 2000-tallet. Et eksempel er molekylærbiologen Mae-Wan Ho, som gav et klart varsel i 2003, med boken Living with the Fluid Genome. Min egen oppsummering av denne revolusjonen kom i 2005, med Genparadigmets fall. Men det skulle gå enda 20 år før den ble umulig å ignorere. I dag er vi omsider kommet dit. Det betyr ikke at biologer flest har sagt farvel til det gamle genparadigmet, som hittil har ledet deres forståelse av evolusjon og genteknologi. Men det betyr at de stadig oftere blir konfrontert med dets tilkortkommenhet. Å stoppe det paradigmeskiftet som er på gang, blir som å stoppe elven på dens vei til havet. Ja, du kan lage noen demninger, som midlertidig kan forsinke prosessen en del. Men det er også alt du kan gjøre.

For å forstå det som skjer, må vi imidlertid først skissere det genparadigmet som hittil har vært læreboknormalen. Det strekker seg i prinsippet tilbake til 1868, da Charles Darwin begynte å fabulere om at det befruktede egget måtte inneholde noen partikler (han kalte dem gemmuler), med informasjon fra alle deler av kroppen. Og disse partiklene, tenkte han videre, måtte på ett eller annet vis inneholde instruksen for embryonalutviklingen og alle arvbare egenskaper for den aktuelle organismen. Dette var skissen til genetikkens ledemotiv, som brøt gjennom med stor kraft rundt 1900: Genotypen instruerer fenotypen! Med andre ord: Genene lager oss! Vi er deres kjøretøy, som Richard Dawkins pleide å si. Mer konkret regnes genene da som materielle og partikulære årsaksfaktorer for alle organismens arvelige egenskaper.

Inntil 1953 var det kjemiske-molekylære grunnlaget for disse «genpartiklene» ukjent. Oppdagelsen av DNA-dobbeltspiralen i cellekjernens kromosomer, ble et definitivt gjennombrudd. Med kartleggingen av dens kodespråk – skrevet i de fire «bokstavene» (nukleotidbasene), A (adenin), T (thymin), C (cytosin) og G (guanin) – så man endelig muligheten for å komme til bunns i det mysteriet Darwin hadde strevd med å fatte ca. hundre år tidligere. Mysteriet gjaldt altså organismens genese (tilblivelse); hvordan genetisk informasjon ble skapt, lagret og overført mellom generasjonene. Det var underforstått at forklaringen måtte være naturalistisk (materialistisk); enhver åndelig, idémessig eller immateriell kilde til organismen var i utgangspunktet utelukket.

I sin berømte artikkel On Protein Synthesis fra 1958, leverte Francis Crick de etterspurte varene – i form av det han paradoksalt nok kalte molekylærbiologiens «sentrale dogme». Folkelig uttrykt gikk det ut på at genene lager proteiner, lager deg. Mer spesifikt var genene nå identifisert som koder i cellekjernens DNA, og fra disse kodene ble det avskrevet bestemte sekvenser i form av mRNA (en enkeltstreng), som igjen ble oversatt til spesifikke proteiner. Det siste skjedde i ribosomene, små organeller utenfor cellekjernen. Det sentrale poenget for Crick, var at informasjonsstrømmen bare måtte gå én vei – fra DNA til proteinet og derfra til organismen (deg). For ham var dette en nødvendighet (derav uttrykket dogme), for å opprettholde kravet om en materiell forklaring. DNA var årsak og organismen var et rent produkt. Organismen (som helhet) var altså kun en sum av virkninger; den var selv ingen virksom aktør i sin egen utvikling. Hvis det siste var tilfelle, ville det ha åpnet døren for en «mystifiserende holisme», som ville ha ødelagt hans enkle naturalistiske modell.

Francis Cricks løsning – proteinsyntesens tre trinn – ble formalisert slik:

Fra kommandolinje til nettverk

Da genteknologien begynte å skyte fart på 1980-tallet, var det Cricks modell – den genetiske kommandolinjen – som dannet den teoretiske rammen. Ideen var at dersom DNA var den ultimate årsaken til organismen, med alle dens arvelige egenskaper, kunne vi – ved å endre DNA – omskape organismen slik vi ville. Vi kunne lage hvilke organismer vi lystet. I prinsippet.

Likedan gav Cricks modell nytt liv til den neo-darwinistiske evolusjonsforståelsen. Nye arvelige egenskaper, som oppsto plutselig i evolusjonen – en nødvendig idé for Darwin, skjønt han ikke kunne si noe substansielt om saken – kunne nå forstås som tilfeldige mutasjoner i DNA. At slike sprang i arvemassen kunne skje, var demonstrert ved Thomas Hunt Morgans forsøk med bananfluer tidlig på 1900-tallet. Da jeg selv ble introdusert for molekylærbiologien på 1970-tallet, hadde det sentrale dogmet en nærmest aksiomatisk status; det ble rett og slett ikke problematisert.

Men etter som vi nærmet oss årtusenskiftet, kom den ene sjokkmeldingen etter den andre. Det viste seg at informasjonsstrømmen faktisk gikk begge veier: For det første kunne RNA skrive seg inn i DNA (såkalt retro-transkripsjon), noe som forklarte hvordan vårt genom (vårt samlede oppsett av DNA-koder) i løpet av evolusjonen hadde mottatt genetisk materiale fra såkalte retro-virus. For det andre viser det seg at proteiner kan prosessere – altså endre – RNA på veien fra cellekjernen til ribosomet. Ja, de ikke bare kan gjøre det; de gjør det regelmessig. Og disse endringene – alternativ spleising og RNA-redigering – kan ta mange ulike veier, hvilket betyr at én DNA-kode kan gi opphav til mange ulike (om enn beslektede) proteiner. Da jeg skrev boken Genparadigmets fall i 2005, var det bananfluen som hadde den offisielle verdensrekorden. Her kan ett og samme DNA-gen omskrives til koder for 38.016 ulike proteinvarianter. I dag er det tigerreken som står øverst på pallen, med over 21 millioner.

Skulle alt dette skje ved tilfeldighet, ville livet (og ganske visst også evolusjonen) raskt gå i stå. Men det synes å skje informert, altså hensiktsmessig. Men da må det være en informasjonskilde for denne omkodingen. Så hvem eller hva styrer proteinenes prosessering av mRNA? Det følger ingen instruks med fra DNA-biblioteket for proteinenes kollektive oppfinnsomhet i RNA-redigeringen.

I min egen undervisning på videregående, har jeg grepet til et bilde for å forklare hva som skjer. DNA-kodene kalles jo ofte livets bibliotek. Men vi kan her, for eksemplets skyld, sammenligne DNA med en kokebok – med oppskrifter for mange ulike retter (proteiner). Nå har ingen oppskriftsbok hittil maktet å lage noen rett sånn på egen hånd. Til det trengs det en kokk. Og gode kokker gjør alltid kreative variasjoner i sin matlaging.

Vi kan nå gjøre følgende sammenligning: En mesterkokk leser i kokeboken og gjør en avskrift (transkripsjon) av en gitt oppskrift (proteinkode). På veien til kjøkkenet (ribosomet) gjør mesterkokken noen små endringer: Vi kutter ut hvitløken (for den liker ikke tante), men tar i stedet sjalottløk. Mer salt, mindre sukker… osv. Hvor mange slike endringer og kombinasjoner av ulike ingredienser kan mesterkokken foreta seg med et godt resultat? Tigerreken har gitt oss et begrep om svaret.

Men det trengs altså en mesterkokk for å lykkes med slike endringer. Den svenske kokken i Muppet Show – eller enhver tilfeldighet – ville føre til katastrofe. Det som trengs, er ikke minst umiddelbar lokal informasjon om den helheten som skal betjenes. Og på mikronivå (der proteinsyntesen skjer) består helheten – for menneskets vedkommende – av rundt 10¹⁵ celler og i hver celle mange millioner ribosomer. Vi kommer tilbake til problemet.

Det største sjokket kom i 2001, da alle proteinkodende gener i vårt samlede genom ble talt opp. Resultatet var sterkt nedslående. Det viste seg at vi kun har rundt 20.000 proteinkodende gener. (Vi må si «kun», fordi estimatene på hvor mange proteiner vi har totalt går opp i hundretusener. Det er altså langt færre kakeoppskrifter enn det er kaker i omløp!) Ifølge den siste fintellingen fra 2024, er det eksakte tallet proteinkodende gener 19.969, hvilket altså utgjør 1,5 % av vårt totale DNA-genom. Det er i underkant av antallet funksjonelle gener i en 1 millimeter lang rundorm, som består av kun 1000 celler.

Og resten? Det som ikke er proteinkodende? Richard Dawkins – forfatter av blant annet boken The Selfish Gene (1976) – og alle hans disipler kalte det Junk-DNA (altså søppel-DNA) og regnet det som en inaktiv rest av evolusjonen. I dag vet vi bedre, idet det er funnet evidens for at i hvert fall deler av dette DNA er med på å regulere genuttrykk (genenes aktivitet), gjennom produksjon av mikro-RNA. Men fortsatt er det meste av dets mulige funksjoner ukjent. De som mener at DNA toppstyrer det meste, kan her ha funnet et nytt håp for en mekanistisk forklaring. Som vi straks skal se, vil de bli skuffet.

Med genregulering som stikkord, kan vi anvende et nytt bilde for å illustrere hva som skjer. Saken er den at genene slett ikke driver noen form for alenegang. Motsatt av Richard Dawkins antakelser, er de alt annet enn «selviske» aktører. Derimot står de i tett forbindelse med hverandre og påvirker hverandres virksomhet, om de skal slås på eller av og hvor aktive de skal være. Deres samspill ligner det som skjer i et orkester. Samspillet skjer fra øyeblikk til øyeblikk, samtidig som det følger et bestemt partitur. Begge aspekter – moduleringen i sanntid og partiturets idealmønster – holdes sammen av dirigenten. Vi kommer tilbake til konsekvensene av denne innsikten på slutten, når vi går inn på tematikken genmodifisering.

Den genrevolusjonen som her er beskrevet med noen korte riss, har altså ført til at bildet av genenes virke har endret seg fra Cricks lineære kommandomodell til en høyst kompleks nettverksmodell, som best kan lignes med samspillet i et økosystem eller, som nevnt, i et orkester.

Vi ser at «kommandolinjen» fortsatt er der, sentralt i bildet. Men den har nå fått en helt annen karakter, idet den er vevd inn i et nettverk av tilbakekoblinger, samt gjensidige og sirkulære relasjoner. Det betyr at det som er årsak i den ene retningen fremtrer som virkning i den andre retningen. Dobbeltpilene gjelder gjensidige relasjoner med konsekvenser for genuttrykket mellom a) organismen og dens omgivelser (epigenetikk), b) cellen og dens organisme og c) cellekjernen og dens omgivende celle. Disse relasjoner er ikke av ett slag, men av en mangfoldig og stadig skiftende natur – fysiske, kjemiske, klimatiske, sosiale, patogene osv. – og de kan i visse tilfeller innvirke på organismens genuttrykk eller vise seg hos avkommet.

Organismen har åpenbart en utviklingsplan; den følger et gitt partitur. Men den må også hele tiden forholde seg til en rekke «distraksjoner» som kan forstyrre dens vekst og utvikling og gjøre bestemte «valg» i forhold til dette. Disse valgene må endog gjøres ulikt i ulike celler og under ulike betingelser. Og alle disse valgene skjer – og må skje – hensiktsmessig, informert.

Normalt vil organismen nemlig føye seg kreativt inn i mylderet av gjensidige relasjoner (som aldri gjentar seg nøyaktig!) og realisere sitt liv og sin form innenfor dette samspillet. Dette krever en modulering i sanntid; i dataspråket ville vi si: Det må skje en avansert fortløpende informasjonsbehandling. Dét er noe annet og mer enn det en rigid oppskriftsbok på 3 milliarder basepar (DNA-genomet) kan gjøres ansvarlig for.

Spørsmålet er da: Hvor kommer all denne informasjonen fra?

Platons revansje

Vi kommer nå til den revolusjonen i genforståelsen jeg nevnte innledningsvis. Alt det som er omtalt så langt, var i prinsippet kjent allerede da jeg i 2005 skrev boken Genparadigmets fall, og det ble da også drøftet der. Men det var bare «i prinsippet» kjent. Det var fortsatt mulig å ignorere problemet, Ja, det var også nødvendig å gjøre det – om du skulle ha håp om en vitenskapelig karriere. Skal det skje et paradigmeskifte, må noen av vitenskapens tungvektere melde seg på, spesielt slike som kan vise til strengt logisk-matematiske grunner til å stikke ut en ny kurs. Det er nettopp dette som nå er i ferd med å skje.

Jeg vil her ta forskeren og evolusjonsbiologen Richard Sternberg som et eksempel. Hans personlige og vitenskapelige reise er nylig omtalt av vitenskaps-journalisten David Klinghoffer, i boken Plato’s Revenge (2025). På norsk har denne boken – og Richard Sternbergs forskning – fått en bred presentasjon av Rolf Kenneth Myhre på nettstedet biocosmos.no.

* * *

Etter å ha gjennomført to doktorgrader, den ene i molekylær genetikk og den andre i matematisk biologi, havnet Sternberg omsider på den grønne grein. Han fikk en forskerstilling ved USAs mest fornemme naturhistoriske museum, Smithsonian i Washington DC. Og som en ubetalt æresbevisning fikk han tildelt redaktørstillingen i institusjonens vitenskapelige tidsskrift; Proceedings of the Biological Society of Washington. Skjønt den ikke var like kjent som journalene Nature og Science, var den like vel ansett. Sternberg hadde dessuten også et engasjement ved National Institute of Health (NIH).

Han var utvilsomt meget vel ansett som fagperson. Men han hadde en hemmelig lidenskap – å lese seg opp på filosofiens og vitenskapens historie. Slik fikk han utvidet sin horisont og kunne lettere bedømme tidens vinder i vitenskapen og kjenne igjen vrakgods som kom rekende fra forlengst forliste tankeskuter. Skjønt Sternberg ikke hadde markert seg som en kjetter, næret han sympati for Platons filosofi og var ingen dedikert materialist. Sternberg er katolikk og går til messe, men sier han har flere spørsmål enn svar på de store livsgåtene.

Men også Sternberg holdt avstand til kreasjonistene, som avviste evolusjonen, darwinistisk tolket eller ikke. Nå er det i USA en bredere bevegelse kalt Intelligent Design (ID), der det er mange meninger om evolusjonen. I dag har de fleste ID-tilhengere anerkjent evolusjonen som et faktum, samt at Darwins evolusjonsteori gir et bidrag til å forstå den – om enn begrenset til mikro-evolusjon (oppsplittingen av arter), ikke til dannelsen av nye bygningsformer (rekker og klasser).

Sternberg var ingen ID-tilhenger, men hadde heller ingen fobier i den retningen. Han hadde rett og slett ikke satt seg nok inn i deres tankeunivers til å ha bastante meninger. Da han fikk inn en artikkel til Proceedings fra en av deres mest prominente forskere, filosofen Stephen Meyer, ville han behandle den slik han behandlet alle bidrag som ellers så lovende ut. Det vil si han fulgte en standard prosedyre og sendte den til fagfellevurdering. Vurderingen falt godt ut, og artikkelen – The Origin of Biological Information and the Higher Taxonomic Categories – ble publisert, som vanlig med noen korreksjoner. Dette skjedde i august 2004.

Det helvete som da startet ved Smitsonian hadde Sternberg ikke hatt fantasi til å forestille seg. Han ble regelrett frosset ut – fordi han hadde latt en ID-forsker publisere i Proceedings. Før het det at ID ikke var vitenskap, fordi de ikke hadde noen fagfellevurderte artikler å vise til. Da de nå endelig hadde en slik artikkel (i dag har de over 170), het det at ID-forskere ikke måtte få publisere fagfellevurderte artikler, da ID ikke var vitenskap.

Nå skulle Sternberg uansett fratre stillingen som redaktør for Proceedings den samme høsten, så den stillingen beholdt han ut den tilmålte tiden. Men ellers gjorde ledelsen hans stilling uutholdelig. For å gjøre en lang og lidelsesfull historie kort, godtok Sternberg i 2007 et tilbud som forsker ved Biologic Institute i Seattle, støttet av et stipend fra Center for Science and Culture som Stephen Meyer har vært medstifter av og leder for. Han satte bare ett krav – at han fikk full frihet som forsker. Han kunne fortsatt ikke fronte ID-leirens ideologi. Dette ble akseptert.

Hva er så Sternbergs posisjon i dag mht. genforskningen? Han oppsummerer det kort slik i samtale med Klinghoffer:

«La oss si vi har 200 forskjellige proteinkomponenter, og at hver av disse komponentene på et hvilket som helst gitt tidspunkt kan tilpasses en hvilken som helst av ti forskjellige tilstander. I dette tilfellet er oddsen for at alle de 200 komponentene skulle være i én bestemt passende tilstand, gitt de cellulære og utviklingsmessige forholdene, 10²⁰⁰, dvs. 1 etterfulgt av 200 nuller. […] Hva som enn behandler denne informasjonen må ha en like stor eller større kapasitet enn antall muligheter som skal håndteres. […] Slike tallstørrelser er ikke bare enormt store, de er hinsides hva som kan kalkuleres datamessig, dvs. utenfor rekkevidden av hva noe rent fysisk system kan beregne i vårt materielle univers. Den tyske matematiker og informasjonsforsker Hans-Joachim Bremermann (1926-1996) definerte grensen. Han forestilte seg en computer på størrelse med jorden, der hvert atom prosesserer data (bits). Denne computeren har gått siden jorden ble til, i milliarder av år altså. Og hans spørsmål var: hvor mange bits kunne den [rekke å ]prosessere? Hans kalkulasjoner viste at svaret er maksimalt 10⁹³ bits. Det er 1 etterfulgt av 93 nuller. […] Den informasjonskapasiteten som kan regulere systemer som f.eks. spleisosomer [proteinkomplekser som foretar alternativ spleising] eller ribosomer må pågå kontinuerlig, og det som regulerer det må være større enn, eller i det minste like stort, som alle de problemene som potensielt skal løses. […] Noe i denne prosessen må være immaterielt. Dersom vi kaller dette noe for genomet, så har vi med et immaterielt genom å gjøre.» (Klinghoffer, s. 87-90)

Sternberg bruker også begreper som ‘Mind’ og ‘Logos’ for dette immaterielle genomet, idet det kontinuerlig gjør kreative og informerte valg. Han henter frem begreper som darwinistene hadde kastet på historiens skraphaug, og sier vi ikke kan klare oss uten dem. Organismen – forstått som en holistisk og virksom aktør – immateriell i sitt vesen, materiell i sin manifestasjon – er et eksempel på dette. Alle de spirituelle skremsler Crick og Dawkins ville mane ut av biologien, vender tilbake.

Det er ikke rart at Sternbergs tidligere kolleger ved Smithsonian lar seg skremme av alt dette. Men i motsetning til mange av dem, er Sternberg altså en belest person. Han knytter trådene tilbake til oldtidens filosofi, ikke minst Platon. Så nå kan vi også forstå hvorfor Klinghoffer kaller boken sin ‘Platons revansje’.

Det kan forresten nevnes at Richard Sternberg i sin lesning også har kommet over Goethe og hans bidrag til biologien, og har latt seg inspirere av det. Og hans biograf, David Klinghoffer, nevner Craig Holdrege og The Nature Institute, som en inspirasjonskilde. Spirene ligger der, klar til å vokse.

Konsekvenser for genteknologien

Bremermanns grense er nå blitt neo-darwinistenes hodepine. Dersom den genetiske informasjonen, som ligger til grunn for organismens liv og utvikling, rett og slett ikke kan lagres og prosesseres av noe materielt system, ligger materialismen i biologien (som er dens sterkeste festning) på dødsleiet. Evolusjonsteorien må åpenbart gjennomarbeides på nytt.

Men hva med genteknologien? Hvordan skal vi nå forstå det vi gjør når vi lager genmodifiserte organismer (GMO)? Vi har tidligere sammenlignet genenes virke med samspillet i et orkester. Hva betyr det – i forhold til orkester-metaforen – å tilføre nye egenskaper til organismen ved genmanipulasjoner? I boken Genparadigmets fall drøftet jeg dette. Her kommer et utdrag, med noen få utvidelser:

Så lenge gener oppfattes som isolerbare årsaksfaktorer, er det naturlig å forestille seg at det til enhver endring i DNA svarer en bestemt endring i organismen. Innenfor denne modellen er konsekvensene av genmanipulasjoner forutsigbare og kontrollerbare. Det eneste som er feil med modellen, er at den ikke stemmer med virkeligheten. En undersøkelse av genmanipulerte poteter, publisert i 2001, kan illustrere poenget.

Roessner et al. 2001 undersøkte et bredt utvalg av potensielle endringer i stoffskiftet hos ulike linjer av transgene poteter. Genomet til disse potetlinjene var blitt minimalt – men noe ulikt – endret, med hensyn til en enzymatisk spalting av sukrose (nedbryting av sukker). Analysen av potetlinjenes metabolisme (den metabolske profil) omfattet 88 ulike substanser (stivelse, sukkerstoffer, aminosyrer osv.). Til forskernes store overraskelse (!) viste det seg at det ikke i noen av potetlinjene kun var skjedd den tilsiktede endringen i den enzymatiske nedbrytingsveien for sukrose. I alle linjene hadde det også skjedd nye og helt uforutsigbare endringer i sammensetningen av aminosyrer, sukkerarter osv. De transgene linjene var alle innbyrdes ulike i sin metabolske profil, og de var alle ulike ikke-manipulerte poteter. Ni stoffer ble funnet i de transgene potetene, som ikke kunne påvises i noen ikke-manipulerte poteter. Disse endringene avspeilte reorganiseringer i genomet, som åpenbart var provosert av den genmanipuleringen som i hvert tilfelle var foretatt, men som ikke kunne forutsies – eller forklares – ut fra denne.

Liknende erfaringer er blitt gjort gang på gang ved slike genmanipulasjoner. [Dokumentasjon for dette finnes i rikt monn i boken GMO – Myter og Fakta (2015).] Vi kan sammenlikne det med å snike inn en ny musiker i et strykeorkester, en musiker som vi har gitt et svært begrenset partitur – nemlig én tone [ett protein]. Denne tonen skal til gjengjeld spilles veldig høyt… og vedvarende. [Genet for dette proteinet har en promoter, som gjør at det produseres svært mye av dette proteinet… hele tiden.]

Det vil være prinsipielt umulig å si helt nøyaktig hva som vil skje med musikken – så lenge mennesker handler noenlunde fritt. Men vi kan med sikkerhet forutsi at orkesteret ikke kommer til å forbli uberørt av forstyrrelsen. Alt etter hvor høyt den irriterende tonen spilles, hva slags musikk orkesteret er i ferd med å fremføre mv, kan det gå kortere eller lengre tid før det skjer noe som publikum legger merke til. [Alt etter hvor mye av det aktuelle proteinet som produseres, hvordan den aktuelle organismens metabolisme fungerer mv, kan det gå kortere eller lengre tid før det skjer noe som forbrukerne legger merke til.] Men etter at den nye musikeren kom til, er ytelsene til andre musikere i orkesteret blitt mer uforutsigbare. [Etter at den aktuelle genmodifiseringen fant sted, er genomet blitt labilt og uforutsigbart.] Musikken fortsetter kanskje en tid, mens de nærmeste musikerne blir mer og mer stresset og begynner å spille feil [uventede posisjonseffekter]. Noen musikere reiser seg og går i protest [hoppegener aktiveres; det skjer reorganiseringer i genomet], eller de blir bare sittende uten å spille [gener deaktiveres]. Likeså sikkert som at vi ikke kan gi nøyaktige prognoser, er det åpenbart at dersom orkesteret [organismen] utsettes for et vedvarende stress av dette slaget, vil det før eller siden virke destruktivt for konserten [livsfunksjonene]. (Skaftnesmo, 2005, s.103-104)

Som tidligere påpekt, er organismen skapt for å takle de «distraksjoner» den normalt vil kunne utsettes for i den livsveven den deltar i. Musikerne i et orkester er også fullt i stand til å takle de normale distraksjoner av lyder fra salen, lys som flimrer osv. på en konsert. Men det går likevel an å ødelegge en konsert, om vi går inn for det – enten delvis (konserten fortsetter, men kvaliteten senkes) eller helt (konserten stopper). Genmanipuleringer – som vi nå har lært å kalle genmodifiseringer – har denne karakteren, at de medfører forstyrrelser i samspillet mellom genene, med tilsvarende konsekvenser.

CRISPR

Nå har det imidlertid blitt introdusert en ny metode, kalt CRISPR. Metoden markedsføres som mer presis og mindre inngripende enn tradisjonell genteknologi, idet en kan «redigere» DNA-gener på spesifikke basesekvenser – visstnok med kirurgisk presisjon. I stedet for å tilføre hele pakker med syntetiske gener eller gener fra fremmede organismer, gjør en bare relativt små endringer i organismens eget genom.

Skjønt denne metoden er blitt lansert som en genteknologisk lett-variant, viser erfaring at også den medfører tilsvarende (om ikke helt identiske) forstyrrelser i genenes samspill. Her er et eksempel:

Studien, som opprinnelig ble publisert i Nature Biotechnology, viser at selv et slikt kirurgisk inngrep i genene kan medføre mutasjoner – eventuelt i form av sletting av basesekvenser (delesjoner) – langt borte fra «snittstedet», endringer som en med dagens metoder vanskelig kan oppdage. Slike mutasjoner – eller at tause gener slås på, alternativt at aktive gener slås av – kan igjen medføre sykdom for organismen, inkludert kreft – som nevnt i følgende oppslag fra STAT-News:

Spørsmålet om vitenskapen tar utfordringen med å revidere sin egen genforståelse, er altså ikke bare et rent vitenskapelig eller teoretisk anliggende. Det dreier seg like mye om hvordan vi behandler våre medskapninger – og oss selv – i fremtiden, om hvilke veier vår bioteknologi, vår medisin og matvareproduksjon, skal slå inn på eller la være å slå inn på.

Kommentar fra Terje, Lov og Helse:

Jeg trodde selv lenge at Darwin’s teorier stod på et bunnsolid fundament, og ble lettere befippet da en svært belest slektning av meg i 2018 fortalt meg at Darwin’s evolusjonsteori var forlatt, og faktisk nesten fullstendig tilbakevist for lengst av veldig mange seriøse vitenskapsfolk. Det var kun helt «main stream» såkalte vitenskapsfolk, fastlåste dogmatikere, samt naturligvis lærebøker i skolen, som stod fast ved Darwin, fikk jeg høre. Ett år senere kom jeg over følgende interessante diskusjon arrangert av Hoover Institution, som viste at dette sannelig var tilfellet, her også med ovennevnte Stephen Meyer:

Mathematical Challenges to Darwin’s Theory of Evolution

Litteraturliste til Skaftnesmo:

Crick, Francis (1958): On Protein Synthesis. Symposia of the Society for Exp. Biology, 12: 138-163.

Dawkins, Richard (1976): The Selfish Gene. Oxford University Press. UK.

Fagan, John, Antoniou, Michael og Robinson, Claire (2015): GMO – Myter og Fakta. Paradigmeskifte forlag. Stavanger.

Ho, Mae-Wan (2003): Living with the Fluid Genome. ISIS. London.

https://www.sciencealert.com/crispr-editing-causes-frequent-extensive-mutations-genetic-damage-target-deletion-site

Statsnews.com A serious new hurdle for CRISPR: Edited cells might cause cancer, two studies find

Klinghoffer, David (2025): Plato’s Revenge: The New Science of the Immaterial Genome. Discovery Institute Press, Seattle

Myhre, Rolf K. (2025): https://biocosmos.no/platos-revenge-et-boksammendrag/

Roessner, U. et al. 2001: Metabolic Profiling Allows Comprehensive Phenotyping of Genetically or Environmentally Modified Plant Systems. The Plant Cell Vol. 13, pp. 11-29.

Skaftnesmo, Trond (2005): Genparadigmets fall. Sammenbruddet av det sentrale dogmet. Antropos, Oslo.

Innlegget Det immaterielle genomet dukket først opp på Foreningen lov og helse.