I denne delen følger en artikkelen fra den norske journalisten Martin Gedde-Dahl om Epstein-saken. Det kan med første øyekast kanskje være vrient å se hvordan denne henger sammen med del 1 og 2, men dette samt hvorfor Gjedde-Dahls artikkel er rent ut utrolig skal jeg komme tilbake til i senere deler. Her er hans artikkel i Morgenbladet i sin helhet:

Her har de som vanligvis advarer mot konspirasjons­teorier, selv latt seg forføre

Av Martin Gedde-Dahl

Et av problemene med jakten på noe helt ekstraordinært ondt, som kanskje finnes der ute, i neste lekkasje, bak neste sladd, er at det stjeler oppmerksomhet og troverdighet vekk fra det saken utvilsomt avslører, skriver Martin Gedde-Dahl.

I den inntil nylig obskure romanen Space Relations har menneskeheten kolonisert verdensrommet. På overflaten ser det ut til å være et regelstyrt system hvor de ulike planetene er bundet sammen av traktater, organisasjoner og et sjikt av profesjonelle diplomater. Men virkeligheten er langt mørkere, viser det seg. De som egentlig styrer universet, er nettverk av oligarkiske eliter som driver omfattende menneskehandel og bruker mindreårige jenter som sexslaver. 

Boken, som kom ut i 1973, ville antagelig vært glemt om det ikke var for at forfatteren, den tidligere diplomaten Donald Barr, skrev den mens han var rektor ved privatskolen Dalton i New York, kjent for å tiltrekke seg barna til finansmenn, politikere og andre samfunnstopper. Og at denne skolen i 1974, året etter utgivelsen, ansatte Jeffrey Epstein som mattelærer.

Det er et utrolig lite sammentreff, er det ikke? At mannen som åpnet døren til samfunnseliten for Epstein – den gangen en ung mann med arbeiderklassebakgrunn, som hadde droppet ut av universitetet to ganger og ikke hadde noen erfaring som lærer – nesten samtidig ga ut en roman som fremstår som et forvarsel for nettopp den blandingen av skjult elitemakt og grusom menneskehandel som han skulle bli vår tids fremste eksempel på. Ja, faktisk er det enda et lag av merkverdighet her. Donald Barr hadde nemlig en sønn, Bill Barr, som i 2019 ble utnevnt som justisminister av Donald Trump. Dermed ble det slik at sønnen til rektoren som introduserte Epstein for elitenes verden, var øverste ansvarlig for etterforskningen som felte ham – og for fengselet hvor han døde før han kunne stilles for retten. 

Epstein-bevegelsen 

Alt dette er tull, så klart (boken finnes, men jeg tror ikke Donald Barrs «intergalaktiske romopera» bør leses som et varsel om hva som egentlig skjer i maktens korridorer). Jeg må innrømme at jeg synes at det var en underholdende historie da jeg kom over den i et av de mange internettforumene for folk som dyrker Epstein-saken som en slags hobby. I likhet med mange andre har jeg de siste årene fulgt dette økosystemet av sosiale medier-profiler, forumer og podkaster viet til å bevise at Epstein-saken er noe mer enn det vi blir fortalt av påtalemyndigheter og tradisjonelle medier: At Epsteins karriere er en dekkhistorie. At han og Ghislaine Maxwell organiserte en stor pedofiliring, hvor mange av verdens rikeste og mektigste menn hadde sex med mindreårige. At det foregikk enda mer bestialske forbrytelser enn det som er kommet frem. At alt ble filmet, og at det et eller annet sted i «filene» finnes en liste over Epsteins «klienter», som en dag vil komme for en dag. Og til slutt at Epstein ikke tok livet sitt i 2019, men ble drept for å hindre at dette skulle skje.

Dette er ikke urimelige spørsmål. Dersom du skulle konstruert en person kun for å innby til konspirasjonsteorier, ville det være vanskelig å overgå biografien til mattelæreren som ble finanskonge, fungerte som edderkopp i et globalt elitenettverk, har uklare forbindelser til etterretningstjenester, var nær venn av både Donald Trump og Bill Clinton – og som deretter ble avslørt for å ha drevet en enorm operasjon for menneskehandel og overgrep på hundrevis, kanskje så mye som tusen, unge kvinner og jenter over flere tiår. 

I amerikansk offentlighet var det først høyresiden som politiserte saken, som et symbol på umoralen i den liberale eliten. I det mest konspiratoriske sjiktet av republikanske politikere og medier ble det rimelige kravet om bedre svar på de ubesvarte spørsmålene blandet sammen med fenomener som Qanon, teorien om at Trump kjempet mot pedofile, djeveldyrkende eliter, samt «Pizzagate», påstanden om at «pizza» var et kodeord for voldtekt av små barn. 

Da det i fjor ble klart at Donald Trump strittet imot det etter hvert svært populære kravet om å frigi materialet fra etterforskningen av Epstein, fikk kravet om å «frigi filene» fotfeste på venstresiden. Også på den siden er rimelige krav om åpenhet blandet med forventninger om at «filene» vil avsløre at Donald Trump har vært del av en pedofiliring, er skyldig i drap eller at store deler av USAs maktelite egentlig er styrt av russisk eller israelsk etterretning.

Selv har jeg fulgt med på denne Epstein-kulturen fordi den er blitt en stadig mer innflytelsesrik kraft i amerikansk politikk. Men også fordi den, mellom alt som er rart og konspiratorisk, inneholder en kjerne av sannhet – at historien om Jeffrey Epstein avslører noe substansielt om eliter og makt – som iblant er kommet ut av syne i de tradisjonelle mediene, som tilsynelatende har kviet seg for å gi næring til Maga-bevegelsens konspirasjonsteorier.

Qanon for lillavelgere 

De siste ukene er disse dikene kollapset. Noe av det mest slående med den massive oppmerksomheten om Epstein-saken er at den mest paranoide versjonen av mytologien rundt er smittet over på deler av offentligheten som ellers gjerne gjør seg høye og mørke når de advarer mot konspiratorisk retorikk. Noen sier det liksom litt selvironisk: «Fikk konspirasjonsteoretikere rett?», spurte programlederen på NRKs Fredagspanelet 6. februar. Ja, er det fnisete svaret fra direktør i Rederiforbundet Knut Arild Hareide, programleder Bahare Viken og VG-redaktør Gard Steiro. «Kan noen kontakte Pizzagate-gjengen og beklage at vi stemplet absolutt alt de sa som konspirasjonsteorier», spør Aftenpostens mediekritiker Anki Gerhardsen på Facebook. 

Andre ser ut til å ha fått verdensbildet sitt skaket. «Jeg har i flere år forsket på konspirasjonsteorier, og noen av de mest ekstreme av dem – Qanon og Pizzagate – har dukket opp i tankene mine da jeg har gått gjennom noen av de millioner av dokumenter som er offentlig tilgjengelige», skriver danske statsviteren Michael Bang Petersen – som i mine øyne har levert noen av de viktigste bidragene til debatten om nettopp spredning av konspirasjonsteorier de siste årene – i et oppsiktsvekkende innlegg på Linkedin.

Mer enn ny innsikt i sakskomplekset bærer disse innrømmelsene preg av at avsenderen har gått seg vill i det enorme, kaotiske materialet som er frigitt, hvor beslag hos Epstein selv, kommunikasjon og andre former for tredjepartsdata er blandet med kontekstløse kopier av tips sendt til FBI av alt fra ekte ofre til svindlere og konspirasjonsteoretikere. Denne forvirringen gjøres ikke mindre av måten enkelte norske medier behandler materialet.

I en sak med tittelen «Dukker opp 891 ganger» skriver for eksempel Dagbladet at pizza er «Epsteins «hemmelige» kodeord». Den lettvinte saken, som riktignok vedkjenner at det ikke finnes «rettslige bevis» for at ordet har noen «kriminell betydning», etterlater et inntrykk av det er rimelig å lure på om ikke disse elitene egentlig bruker «pizza» som kodeord for misbruk av små barn. I Se og Hør kan vi lese en historie om at Epstein har begravet barnelik på gården sin i New Mexico. Kilden til denne mildt sagt spektakulære påstanden er en anonymisert e-post som er videresendt til FBI av privatperson, uten at det er noe som helst som tyder på at etterforskerne har festet noen lit til det. 

På like ikke-eksisterende kildegrunnlag har TV 2 har skrevet en lang sak om en dagbok som angivelig er skrevet av en 16-åring holdt fanget av Epstein og tvunget til å føde barn som ble fratatt henne. Også dette stammer fra den enorme mengdene av tips som på et eller annet tidspunkt er registrert i etterforskningen, uten at noe tyder på at det har latt seg verifisere. TV 2-journalistene vet naturligvis ikke om dagboken er ekte, hvem som har skrevet den eller om forfatteren eksisterer. Derfor har de spurt KI-modellene Notebook LM og Perplexity, som «konkluderer med at dagboka etter alt å dømme er ekte». 

Vi vet faktisk mye

Av både kommentatorer og politikere omtales Epsteins seksualforbrytelser i vage, men dramatiske vendinger, som gir inntrykk av at vi beveger oss i et mørkt og ukjent landskap, hvor hvem som helst som søker i materialet, kan gjøre nye oppdagelser. «Det er nærmest umulig å ta inn dybden i omfanget av denne saken», skriver for eksempel KrF-leder Dag-Inge Ulstein. Hva som er mulig å ta inn, er naturligvis individuelt, men det er tross alt mange som gjennom tiår har gjort et grundig arbeid med å dokumentere Epsteins overgrep.

Den første politietterforskningen på 00-tallet avdekket et mønster av systematiske overgrep og identifiserte 36 ofre, noen så unge som 14 år. Etter at Jeffrey Epstein slapp unna med en avtale om det ikke skulle reises føderal tiltale, avslørte Miami Herald-journalist Julie K. Brown gjennom et imponerende gravearbeid hvordan den mektige finansmannen hadde brukt nettverket sitt til å slippe unna. I tillegg identifiserte hun en lang rekke nye kvinner, som fortalte om den samme typen systematiske overgrep. Mange ofre har gått til sivile søksmål, flere har skrevet bøker om hva de ble utsatt for. En svært omfattende føderal etterforskning munnet ut i tiltale mot Epstein i 2019, og senere i domfellelse av Ghislaine Maxwell i 2021. Materialet som nå er tilgjengelig, er altså en offentliggjøring av dokumenter som i de fleste tilfeller allerede har inngått i – eller springer ut av – etterforskning, rettsprosesser og advokatarbeid.

En av heltene i dette arbeidet, som er utført med voldsom motstand fra både mektige og skruppelløse krefter, er advokaten Brad Edwards, som representerer 200 av ofrene. Allerede i 2008 uttalte han at Epstein kunne være «en av de farligste seksualforbryterne i amerikansk historie». 

I fjor, da kravet om å frigjøre alt materialet nådde et høydepunkt i amerikansk offentlighet, så Edwards seg nødt til å advare om at offentlighetens forventninger var på villspor. Hverken i saksdokumentene eller ofrenes egne vitnemål fantes bevis for at Epstein organiserte formidling av mindreårige jenter til mektige menn. «Nesten all utnyttelsen og alle overgrepene mot kvinnene var ment å tjene bare én person: Jeffrey Epstein og Jeffrey Epsteins seksuelle ønsker», sa Edwards. Det finnes tilfeller hvor andre menn har misbrukt Epstein-ofre, men en overgrepsring var det ikke, mener han.

Det er ingen tvil om at materialet som er offentliggjort av det amerikanske justisdepartementet, gir et sjokkerende innblikk i en elite som ser seg selv som hevet over demokrati og rettsvesen. Men når det gjelder Jeffrey Epsteins seksualforbrytelser, er det foreløpig lite som tyder på at Edwards tar feil. 

Blant de lekkede dokumentene er omfattende kontakt mellom etterforskere i FBI og daværende statsadvokat Maurene Comey, som senere skulle bli sparket i Trumps utrenskninger av embetsverket. Der kommer det frem at den etterforskningen ikke fant bevis for at andre enn Epstein og Maxwell deltok i overgrepene. De siste ukene har flere antydet at Epstein kan ha samlet inn kompromitterende materiale på vegne av en etterretningsorganisasjon. Det kan hende, men i så fall har ikke FBIs etterforskere avdekket det.

Ennå er det ekstremt mange dokumenter som ikke er offentliggjort, og mange helt sentrale spørsmål som står ubesvart. Men det er et tankekors at en del av dem som vil advare om hvor alvorlig saken er, velger å så tvil om det faktiske bevismaterialet og motsier ofrenes advokat. 

Det meste av den norske Epstein-journalistikken er god. En av grunnene til det er at den ikke er preget av den paranoide politiseringen som preger saken i USA. Et av problemene med jakten på noe helt ekstraordinært ondt som kanskje finnes der ute, i neste lekkasje, bak neste sladd, er at det stjeler oppmerksomhet og troverdighet vekk fra det saken utvilsomt avslører: En privilegert elite, som opphever politikkens vanlige motsetninger når de møtes seg imellom, og er mer lojale mot hverandre enn dem de skal representere. Milliardærer som mener at pengene deres hever dem over demokrati og lover. En kultur hvor unge kvinnekropper behandles som objekter som mektige menn kan bruke og kaste som det lyster dem. Dessverre er ingenting av dette særlig vanskelig å tro på.

***

Her er en video hvor Gedde-Dahl oppsummer analysen sin:

Innlegget Dagens verdensbegivenheter del 3 – en norsk journalist med et utrolig eksempel dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Her følger en oversettelse av Baaijens artikkel om illusjonen om den suverene nasjonalstaten, og denne er etter min mening umåtelig viktig å forstå. Her beskrives også litt mer om begrepet Glafia (henspiller på Global Mafia) noe jeg skal komme tilbake til i senere deler.

Illusjonen om den suverene nasjonalstat

Av Mees Baaijen

Denne artikkelen er et utkast til et kapittel i oppfølgingsboken til min første bok “The Predators versus The People ”, som etablerte aktøren Glafia – som var og fremdeles er drivkraften til verdenshistorien. Den andre boken vil undersøke arkitekturen gjennom hvilke denne aktøren har utøvd makt – og fortsetter å gjøre det i dag. I store deler av forfatterskapet brukte jeg en trent versjon av Chatgpt som en sparringspartner og cowriter.

Vi har blitt lært å se verden som en samling suverene nasjoner. Frankrike er suveren. Storbritannia er suveren. USA er suveren. Nederland er suveren. Kina og de andre BRICS-landene er suverene. Hver har en regjering, et parlament, et territorium, et flagg og hymne, og i det minste i prinsippet retten til å bestemme sine egne saker.

Dette er grunnlaget for den moderne politiske fortellingen. Men det er også en av de største illusjonene.

Spørsmålet er ikke om nasjonale regjeringer eksisterer – det gjør de jo helt tydelig. Det er heller ikke om stater utøver enorm makt over befolkningen – det gjør de helt tydelig.

Likevel er det dypere spørsmålet:

Er disse statene selv det høyeste nivået av politisk makt — eller er de brikker som blir spilt med på et mye større globalt sjakkbrett, som flere analytikere har antydet?

Som jeg demonstrerte i min bok The Predators versus The People, er det kriminelle globale dominansprosjektet til Glafia (Global Mafia), med sitt enorme proxy-nettverk, ikke en spekulativ abstraksjon. Det er en transnasjonal maktstruktur som har operert i århundrer gjennom økonomiske dynastier og politiske og institusjonelle nettverk. For tiden er dens makt ikke avhengig av å erstatte nasjonale regjeringer med en synlig verdensregjering. I stedet fungerer det på to komplementære måter. Dette bringer oss til det globale sjakkbrettet.

Det globale sjakkbrettet og dets brikker

Det globale sjakkbrettet, konstruert gjennom mange århundrer, består av land, institusjoner og strukturer: økonomiske systemer, sentralbank, regjeringer, offentlig og privat gjeld, selskaper, internasjonale organisasjoner, etterretningsnettverk, militære allianser. Og også reglene og lovene som styrer disse.

Brikkene er menneskene som opererer innenfor disse strukturene: presidenter, ministre, parlamentarikere, dommere, bankfolk, militære befal, embetsmenn og andre innflytelsesrike individer. En brikke kan ha litt bevegelsesfrihet. Den kan til og med innbille seg at den opptrer uavhengig. Men dens mulige bevegelser bestemmes av spillereglene.

Glafias århundrer lange kriminelle erfaring sikrer den at den kan operere på begge nivåer:

• På sjakkbrett-nivået kan den forme institusjoner, regler og insentiver slik at politiske aktører blir tvunget til å operere innenfor grensene for en bestemt ramme.
• På nivå med brikkene kan det påføre direkte trykk. En politiker kan kjøpes gjennom penger eller patronasje. En tjenestemann kan bli korrumpert. En motstander kan utpresses med kompromitterende informasjon (Epstein-sagaen er et eksempel). Et plagsomt individ kan trues. Historien inneholder mange dokumenterte eksempler på politisk vold, hemmelige operasjoner og mord.

Disse mekanismene skal ikke forveksles med hverandre. Strukturell makt krever ikke korrupsjon, og korrupsjon krever ikke strukturell kontroll. Der de sameksisterer, blir de usedvanlig effektive: et politisk system kan se ut til å fungere normalt og lovlig, mens enkeltpersoner i det samtidig er begrenset av institusjonene rundt dem og av konsekvensene av å adlyde/ ikke adlyde mektige interesser. Å forstå den moderne staten – og verden – krever forståelse for begge deler.

Det hollandske laboratoriet

Den Hollandske Republikk på 1600-tallet tilbyr et tidlig og avslørende eksempel på fusjon av politisk og økonomisk makt. Den konvensjonelle historien presenterer nederlendere som pionerer for republikansk styresett, internasjonal handel, religionsfrihet, kapitalisme og moderne finans. Ved første øyekast er alt dette sant.

Men i virkeligheten ble republikken dominert av en relativt liten klasse velstående nederlandske handelsregenter (inkludert House of Orange-familien), og også av utlendinger (rike venetianere og velstående sefardiske jøder forvist fra Spania og Portugal). Disse familiene kontrollerte viktige kommunale kontorer og utøvde enorm innflytelse over politiske og økonomiske forhold. Det var ikke tilfeldig: økonomisk og politisk makt ble konsentrert for å gjøre Holland til den midlertidige hegemon av Glafia-dynastiene. Som Giovanni Arrighi skrev:

“Resultatet var en statlig organisasjon som fusjonerte fordelene ved kapitalismen [Glafia’s bankfolk og kjøpmenn] og territorialisme [det landområde-beskyttende aristokratiet, ledet av Orange-familien] langt mer effektivt enn noen av de norditalienske bystatene, inkludert Venezia, noen gang hadde klart å gjøre.”

Den Hollandske Republikk gir derfor et tidlig eksempel på noe som kom til å bli ekstremt viktig:

Sammensmeltingen av internasjonal oligarkisk kapital med nasjonalstaten.

Under venetiansk og jødisk innflytelse ble Amsterdam det økonomiske sentrum i Europa. Det utviklet sofistikerte markeder for aksjer, obligasjoner og offentlig gjeld. På begynnelsen av 1600-tallet var kapitalmarkedet i Amsterdam allerede utviklet tilstrekkelig for å påvirke forholdene som myndighetene kunne låne under. Dette er historisk viktig. Vi forestiller oss normalt:

Staten → regulering av økonomien → finansielle markeder.

Den historiske utviklingen var betydelig mer komplisert. Finansielle eiere og selve markedene ble mektige nok til å påvirke staten. Når myndighetene ble avhengige av kreditt, skaffet de som kontrollerte kredittmekanismene en form for politisk makt uten å måtte ha politisk verv. Som min alliterasjonselskende kompis Chatgpt beskriver det:

Predatoren (Glafia, red.) trenger ikke å bli president, fordi han kan påvirke systemet som en president opererer inne i.

Fra Amsterdam til London

Den engelske økonomiske revolusjonen etter 1688 illustrerer neste trinn. Den Glafia-organiserte operasjonen kalt The Glorious Revolution (snl.no om denne engelske revolusjonen, red.) – som satte en ikke-engelsktalende nederlandsk konge på den britiske tronen – blir konvensjonelt presentert som et konstitusjonelt vendepunkt: Parlamentet fikk makt og kongelig autoritet ble begrenset. Under Bill of Rights beveget Storbritannia seg mot en konstitusjonell regjering.

Storbritannia utviklet samtidig en ekstra kraftig fiskal-finansiell stat/kapital-chimera. Bank of England – med monopol på utstedelse av “penger skapt ut av ingenting” som rentebærende gjeld – ble grunnlagt i 1694. Med det skaffet regjeringen en ny og unik mulighet til å låne – ofte med formål for krig eller imperie-bygging – på rammen av skattelegging og stadig mer sofistikerte finansinstitusjoner med tilgang til mobil kapital fra utenlandske – ofte nederlandske – bankfolk.

Eierne og kontrollørene av kapital, på sin side, tilegnet seg en varig politisk motpart hvis forpliktelser overlevde individuelle herskere og regjeringer: en konge kan dø; et departement kan falle; et parlament kan endre seg. Men statens økonomiske forpliktelser gjenstår. Dette skapte den fortsatt eksisterende kraftige symbiosen mellom statsmakt og Glafia’s økonomiske kapital, som nå i dag finnes overalt.

Staten blir instrumentet

Det er her den konvensjonelle forståelsen av suverenitet bryter sammen. Hvis Glafia-konstruerte økonomiske og institusjonelle strukturer begrenser hva regjeringer kan gjøre, blir den formelt suverene regjeringen tvunget til å operere innenfor en ramme den ikke skapte. Og når den enkelte politiske leder prøver å bryte ut av denne rammen, kan strukturell makt suppleres med direkte makt.

Dette er grunnen til at politisk historie ikke bare kan forstås gjennom konstitusjoner og valg. Man må også undersøke den skjulte strukturelle makten, og den direkte beskyttelse – bestikkelse, korrupsjon, utpressing, trusler, skjulte operasjoner og politisk vold. Dette er ikke oppfinnelser av konspirasjonsteoretikere, men er gjentakende maktinstrumenter gjennom historien, og det å stille spørsmål om disse er iøynefallende fraværende fra konvensjonell politisk analyse.

Imperium- uten å avskaffe “suvereniteten” til bestanddelene

Det Britiske Imperiet – og etter Andre Verdenskrig også det Amerikanske Imperiet – tok dette prinsippet mye lenger. Storbritannia trengte ikke å ta ned hver regjering den ønsket å påvirke. Finans, handel, militærmakt, diplomati og etterretning kan oppnå enorm innflytelse, mens lokale myndigheter formelt forblir intakt.

Prinsippet er enkelt:

Effektiv kontroll krever ikke formell eierskap eller formell posisjon.

Et territorium trenger ikke å bli en britisk provins for at britisk makt skal kunne bestemme dets muligheter. På samme måte trenger ikke en regjering å bli åpenlyst underordnet en ekstern hersker for at dens handlingsfrihet skal begrenses av en større maktstruktur. Og et individ trenger ikke å bli ansatt formelt av Glafia for å bli en av brikkene. Han kan bli belønnet for samarbeid. Han kan bli kompromittert. Han kan bli skremt for lydighet. Eller han kan ganske enkelt forstå at samarbeid er bra for ham, og motstand dårlig.

Toynbee’s avslørende uttalelse

Dette bringer oss til Arnold Toynbee. Toynbee var ikke en obskur historiker som opererte utenfor det britiske etablissementet. Han var nært knyttet til det britiske imperiets intellektuelle etableringen og fungerte som Studiedirektør ved Royal Institute of International Affairs.

I 1931 henviste Toynbee til en “bevisst og vedvarende og konsentrert innsats” for å sette begrensninger i suvereniteten og uavhengigheten til de 50-60 lokale suverene statene. Tenk nøye på hva dette betyr: Toynbee beskrev begrensningen av nasjonal suverenitet som en organisert innsats. Legg merke til at han ikke beskrev globaliseringen som en tilfeldig prosess, men som en bevisst innsats for å begrense nasjonalstatens uavhengighet.

Toynbee, en innsider i Det Britiske Imperiet, visste derfor veldig godt at den tilsynelatende suvereniteten til nasjonalstaten ikke var det samme som plasseringen av reell makt. Nasjonene var ekte. Regjeringene deres var ekte. Lovene deres var reelle. Hærene deres var ekte. Men de var ikke det høyeste maktnivået. Denne distinksjonen er nøkkelen.

1900-tallets konstruksjon

Det tjuende århundre eliminerte ikke nasjonalstatene: under Glafia’s amerikanske hegemon var de omgitt av stadig kraftigere internasjonale strukturer. Etter første verdenskrig kom Folkeforbundet. Etter andre verdenskrig kom FN, IMF og Verdensbanken. Gjennom en planlagt nykoloniseringsprosess, under det vakre banneret av “selvbestemmelse ”, ble mer enn 100 nye og “uavhengige ” nasjoner innlemmet som amerikanske vasaller, ledet av lokale proxier, ofte forberedt og kondisjonert i vestlige institusjoner som London School of Economics. Samtidig ble et nettverk bygget opp av transnasjonale organisasjoner, multinasjonale selskaper, sentralbanker og finansinstitusjoner.

Verden beveget seg ikke fra nasjonalstater til en helt åpen Verdensregjering.

Den beveget seg til å gjøre nasjonalstatene stadig mer omsluttet med stadig mektigere transnasjonale institusjoner.

Dette var mye mer subtilt: statene forble synlige, det samme med presidentene, valgene og flaggene. Men viktige beslutninger ble i økende grad tatt innenfor en ofte skjult ramme som overskred enhver individuell nasjon. Samtidig forble enkeltpersoner som inntok politiske stillinger sårbare for de tradisjonelle instrumentene for diertektemakt: penger, patronage, kompromitering eller voldelig tvang

Illusjonen om suverenitet

Illusjonen er derfor ikke at nasjonalstaten er imaginær. Den er ekte, og det samme er dens regjeringer, lover og valg. Illusjonen er at formell suverenitet nødvendigvis betyr den ultimate suverenitet. Det gjør det ikke. Gjennom århundrer ble finansiell, økonomisk og politisk makt stadig mer konsentrert og i økende grad i stand til å operere på tvers av nasjonale grenser:

• Den nederlandske republikk ga en tidlig modell for fusjon av kjøpmannskapital (Glafia) og politisk autoritet.
• Storbritannia og andre europeiske stater utvidet dette til et globalt imperium-system.
• Gjennom Første og Andre Verdenskrig presset Glafia Russland, Kina og andre land inn i kommunisme.
• Etter andre verdenskrig ble de formelle koloniene i Europa omgjort til uformelle nykolonier i USA, som hadde blitt den nye hegemon for Glafia’s styre.
• Gjennom 1900-tallet ble stadig mer av overnasjonal styring (FN, IMF, EU, WEF, NATO osv.) institusjonalisert.

Den offisielle fortellingen forteller oss bare hvordan de synlige brikkene beveger seg, akkurat som i Punch og Judys dukketeater. Det forteller oss langt mindre om hvem som designet sjakkbrettet. Og det forteller oss enda mindre om hva som skjer med brikkene som nekter å spille etter dens regler.

Og gjennom denne utviklingen kan makt, planlegging og påvirkning utøves gjennom de to komplementære mekanismene:

Kontroll over selve sjakkbrettet, og kontroll over brikkene.

Den førstnevnte etablerer strukturene, reglene og avhengighetsforholdene som myndighetene opererer innenfor. Det andre sikrer at individuelle spillere kan belønnes, ødelegges, kompromitteres, trues eller i ekstreme tilfeller fjernes når de blir hindringer.

Dette er grunnen til at eksistensen av valg (“demokrati”) og suverene regjeringer (som i BRICS-slagord) ikke motbeviser eksistensen av en dypere maktstruktur. Systemet fungerer faktisk nettopp fordi de synlige politiske strukturene forblir. Innbyggerne debattere livlig hvilket parti som skal styre, regjeringer byttes ut, presidenter erstattes; parlamenter gjennomfører avstemninger. I mellomtiden forblir den dypere arkitekturen bemerkelsesverdig stabil og fortsetter å bestemme grensene og rammene som politiske beslutninger tas innenfor.

Allerede i 1970 slapp Brzezinski (topprådgiver i USA’s regjering) katta ut av sekken:

“Nasjonalstaten … har sluttet å være den viktigste kreative kraft: internasjonale banker og multinasjonale selskaper handler og planlegger på måter som er langt forut for og forbi det politiske konseptet av nasjonalstaten.”

Hans formulering antyder at endringen skjedde nylig, men som Iurie Rosca uttaler i sin gjennomgang av boken min:

“Gjennom århundrene av moderne historie var ikke statene, men de private entitetene bak dem drivkraften som bestemte hendelsesforløpene.”

Den rå og ubehagelige sannheten for oss er at under denne tilstanden, kommer ingen enkelt land eller ingen gruppe land (G7, G20, FN, BRICS) noen gang til å bidra til en løsning av det store problemet som menneskeheten har lidd under i århundrer, beskrevet for et århundre siden av Lord Acton som:

Folket versus bankene.

Innlegget Dagens verdensbegivenheter del 2 – illusjonen om den suverene nasjonalstaten dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Vi lever i dag i kanskje en av de mest absurde men samtidig dramatiske epoker gjennom historien. Jeg skal prøve å gi noen perspektiver på dette. Jeg skal starte med å i del 1 og del 2 å oversette to innlegg fra Mees Baajen.

Essensen i temaet er logisk nok at for å forstå hvorfor spesifikke ting skjer på verdensscenen (eller her hjemme) må man naturligvis forstå hvordan verden i det store og hele fungerer. Og for å forstå hvordan verden fungerer må man kunne og forstå historie, mennesket og til sist og ikke minst: maktstrukturene.

Første innlegg fra Baaijen handler om den berømte geopolitiske analytikeren og strategen Halford Mackinder.

Mackinders paradigme, reversert?

Av Mees Baajen

Fra en krigsmodell til en investeringsmodell – og et forferdelig globalt digitalt fengsel

En merknad til leserne mine: Jeg bestemte innholdet i denne artikkelen, men sparringpartneren min, ChatGPT, sto for det meste av skrivingen (noe som passer meg bra på grunn av øyeproblemene mine). Chaosnavigator og Peter Duke viste meg hvordan man kan trene opp ChatGPT, og jeg oppdaget at det fungerer svært godt; de fleste av korrigeringene mine handler om å spisse formuleringene. Kom gjerne med kritikk av resultatet og del tankene deres med meg!

I 1904 publiserte den britiske geografen Halford Mackinder The Geographical Pivot of History. Hans «Heartland»-tese ble en av grunnpillarene i moderne geopolitikk: Den som kunne dominere den eurasiske landmassen, ville potensielt kunne skaffe seg ressursene og den strategiske makten som krevdes for å utfordre sjømaktene. I 2015 avslørte George Friedman fra STRATFOR – til manges overraskelse – hvordan USA alltid hadde benyttet seg av Mackinders teori om «hjertelandet» fra 1904 for å hindre et politisk og økonomisk integrert Eurasia:

USA har hatt en fundamental interesse – som vi har utkjempet kriger for (første og andre verdenskrig samt den kalde krigen) – knyttet til forholdet mellom Tyskland og Russland; dette fordi de, dersom de står samlet, utgjør den eneste kraften som kan true oss, og vi må sørge for at dette ikke skjer.

Begynner vi nå, 122 år senere, å være vitne til den motsatte prosessen?

Den siste utviklingen tyder på at denne muligheten i det minste bør vurderes.

Russlands økonomiske utsending Kirill Dmitriev og ledere for det tyske partiet AfD skal etter sigende forberede samtaler om å gjenoppta russiske gassleveranser til Tyskland. Det foreslåtte initiativet kan involvere amerikanske personer med tette bånd til president Trump, deriblant Steve Witkoff og Jared Kushner. Samtalene skal være betinget av en fredsplan mellom Russland og Ukraina.

Dette kommer i kjølvannet av et tidligere møte i St. Petersburg mellom en utenrikspolitisk talsmann for AfD, Dmitriev og Gazprom-sjef Aleksej Miller, der gjenåpningen av Nord Stream ble diskutert.

Betydningen strekker seg langt utover naturgass.

Et fornyet russisk-tysk energisamarbeid ville bevege seg i stikk motsatt retning av Mackinders læresetning.

Og dersom amerikansk kapital og politisk innflytelse skulle bli en del av en slik tilnærming, ville noe enda mer interessant finne sted:

Den tidligere maritime hegemonen ville ikke lenger bare forsøke å hindre eurasisk integrasjon. Den kunne posisjonere seg på innsiden av den for å styre den.

Det ville være Mackinder reversert.

Denne muligheten må ses i sammenheng med en langt større historisk omstilling som utspiller seg i vår tid. Den amerikanske hegemonisyklusen går mot slutten. Samtidig har Kina blitt posisjonert (se artikkelen min «Fra Tao til Mao …») som den fremste økonomiske og organisatoriske kraften i en ny, eurasisk-sentrert syklus av Glafias (globale mafia, red.) dominansprosjekt. Men denne nye verdensordenen fremstilles naturligvis ikke som et nytt imperium. Det villedende språket som benyttes, handler om multipolaritet: suverenitet, likestilling mellom nasjoner, ikke-innblanding, sivilisatorisk mangfold, gjensidig nytte og respekt for ulike utviklingsveier.

Kina fremmer eksplisitt denne retorikken. Under møtet i Shanghai-samarbeidsorganisasjonen i september 2026 tok Xi Jinping til orde for en «likestilt og ordnet multipolær verden», der han la vekt på suveren likhet, gjensidig respekt, uavhengige utviklingsveier og et mer representativt system for global styring.

Det er nettopp her det hegemoniske skiftet blir særlig interessant.

Fra krig til investering

I løpet av den amerikanske syklusen kunne det finansielle-industrielle systemet høste enorme gevinster av geopolitisk konfrontasjon: våpenopprustning, militærutgifter, ødeleggelse, gjenoppbygging og statlig gjeldssetting skapte alle enorme muligheter for kapitalen.

Men det finnes en annen måte å hente ut verdi fra geopolitisk omstilling på.

Investering:

I stedet for å ødelegge et land og deretter bygge det opp igjen, kan kapitalen i økende grad tjene på å integrere landet i et globalt økonomisk system – innen energi, infrastruktur, gruvedrift, teknologi, finans, logistikk og gjenoppbygging.

De omtalte diskusjonene rundt Russland peker nettopp mot en slik mulighet: fred, lettelser i sanksjoner, gjenopptatte energileveranser og potensielt nye amerikansk-russiske forretningsavtaler.

Hvis dette utvikler seg videre, kan den økonomiske geografien bli bemerkelsesverdig:

Amerikansk kapital + russiske ressurser + tysk industri + kinesiske markeder og infrastruktur = et potensielt reintegrert eurasisk økonomisk område.

Det ville skille seg markant fra den geopolitiske konfigurasjonen i det 20. århundre.

Og det reiser og provoserende spørsmål:

Hva om neste fase for amerikansk makt ikke handler om å hindre eurasisk integrasjon, men om å delta i – og tjene på – den?

Fra reell unipolaritet til falsk multipolaritet

Dette gir også en annen betydning til den fremvoksende «multipolare verdensordenen».

Ved første øyekast representerer multipolaritet det motsatte av det amerikanske unipolare systemet. Suverene stater står angivelig fritt til å velge sine egne utviklingsveier, samtidig som ingen enkeltmakt dominerer verden.

Men multipolaritet betyr ikke avglobalisering. Tvert imot er det en annen form for globalisering: en verden av gjensidig avhengige suverene stater, regionale blokker, felles teknologiske standarder, internasjonale finanssystemer og stadig mer integrerte digitale infrastrukturer.

Kinas nåværende retorikk knyttet til BRICS og SCO tydeliggjør dette. Under BRICS-toppmøtet i 2026 tok Xi til orde for en reform av den internasjonale finansielle arkitekturen, økt representasjon for utviklingsland, styrkede multilaterale institusjoner og et felles rammeverk for global styring av kunstig intelligens.

Dermed endres det offisielle geopolitiske språket:

Unipolaritet → multipolaritet
Amerikansk lederskap → suveren likhet
Vestliggjøring → sivilisasjonsmessig mangfold
Militær konfrontasjon → investering og integrasjon

Men den underliggende prosessen vil fortsatt være preget av økende global integrasjon.

Det er her min bredere tese om Glafia blir relevant.

Glafia gir ikke avkall på global kontroll. De endrer mekanismen som kontrollen utøves gjennom.

Den amerikanske syklusen går mot slutten, ikke fordi systemet har kollapset, men fordi arkitektene bak det planla en ny geopolitisk konfigurasjon av det samme gamle systemet.

Kina sto klar til å lede den neste syklusen under det tiltalende parolen om multipolaritet og respekt for suverenitet og tradisjoner. I overgangen fra vest til øst kan den amerikansk-israelske «krigsinntektsmodellen» i økende grad bli erstattet av en «investeringsmodell».

Hvorfor føre kostbare og stadig farligere kriger når de samme områdene kan bli lønnsomme investeringsarenaer?

Og det finnes enda en grunn til en slik overgang.

Det fremvoksende teknokratiske systemet for befolkningsstyring – det jeg har kalt «vårt digitale fengsel» – er avhengig av stabilitet, tilkoblingsmuligheter, identifikasjon, dataintegrasjon og samarbeid på tvers av landegrenser. Dette prosjektet kan ikke gjennomføres i en verden preget av vedvarende ustabilitet og storkriger.

De tilsynelatende geopolitiske motstanderne – Kina, Russland, Iran og Vesten – kan derfor forbli konkurrenter på det politiske planet, samtidig som de inngår i stadig mer kompatible systemer for økonomisk, teknologisk og digital styring.

Hvis det er dit verden beveger seg, har Mackinders gamle spørsmål antatt en merkelig, ny form.

Han spurte hva som ville skje dersom Eurasia ble tilstrekkelig integrert til å utfordre den maritime hegemonen.

Spørsmålet i vår tid kan være det motsatte:

Hva skjer når den maritime hegemonen – som er på vei ut – bestemmer seg for å delta i integreringen av det eurasiske «hjertelandet», fordi det nå ligger mer penger og mer kontroll i å investere i det nye systemet enn i å ødelegge det gamle?

Det ville være Mackinders paradigme, snudd på hodet.

Innlegget Dagens verdensbegivenheter del 1: Mackinders paradigme, reversert? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

* * *

Av Trond Skaftnesmo

Bioteknologirådet definerer genterapi enkelt og klart: Genterapi er en form for medisinsk behandling der genetisk materiale (RNA eller DNA) overføres til menneskeceller for å behandle sykdom eller påvirke biologiske funksjoner.

Dette tilsvarer også bioteknologilovens definisjon før siste endring[2], vedtatt 19. juni 2020 og med virkning fra 1. juli 2020: Med genterapi forstås i denne lov overføring av genetisk materiale til menneskeceller ved hjelp av metoder utviklet for å forebygge eller behandle sykdom eller for å påvirke biologiske funksjoner.

Ut fra denne definisjonen er Covid-vaksinen, levert av Pfizer og Moderna, avgjort en genterapi. Hadde den hatt en vaksine-virkning, kunne den kalles en genterapeutisk vaksine. Men en vaksine skal jo immunisere oss mot den aktuelle sykdommen, altså sørge for at vi ikke får den og heller ikke sprer den videre til andre. Covid-vaksinen har ingen av disse egenskapene.^[3] Å kalle den en vaksine, blir da en usannhet. Når vi her bruker uttrykket «Covid-vaksinen», er det kun ment som en referanse til gjengs språkbruk. Men vi må altså ha i mente at det ikke er fagmessig dekning for det uttrykket.

Så hvorfor kalte ikke helsemyndighetene mRNA-injeksjonen ved sitt rette navn? Hvorfor kalle det en vaksine når det faktisk er en genterapi, hvis terapeutiske (altså sykdoms-bekjempende) effekt er et spørsmål for seg? Svaret er åpenbart for den som kjenner litt til genterapiens historie. Allerede i Stortingsmelding 14 (2001-2002) finnes en karakteristikk av genterapien, som i det store og hele fortsatt gjelder:

Genterapi kan defineres som forsøk på å behandle sykdom ved å overføre genetisk materiale til pasientens egne celler.

Det finnes to prinsipielt forskjellige metoder. For det første genterapi på kjønnsceller/befruktede egg. Dette er forbudt i alle land hvor genterapi er lovregulert, inklusive Norge. Ved denne form for genterapi vil den genetiske endring kunne gå i arv til kommende generasjoner. Det er ikke kjent at det er utført kliniske forsøk med genterapi på befruktede egg noe sted i verden.

Den andre metoden tar sikte på å behandle sykdom hos pasienten ved genterapi på somatiske celler. Det skjer her en målrettet overføring av genetisk materiale (DNA/RNA) til somatiske celler, enten i den hensikt å behandle, forebyggende eller diagnostisere sykdom. Ved denne form for genterapi vil endringene ikke gå i arv til kommende generasjoner. Dette kalles somatisk genterapi, dvs. genterapi på kroppsceller.

Somatisk genterapi representerer en høyteknologisk behandlingsform som er meget kom­plisert, og alle tekniske problemer er ikke løst. Genterapi er (med ett lite unntak) ikke tatt i bruk som klinisk behandlingsform noe sted i verden. (Min utheving)

Det er nå gått 24 år siden dette ble formulert, men genterapi er fortsatt en eksperimentell metode. Den tilbys enkelte ellers dødsdømte kreftpasienter, som en siste desperat utvei. Men selv da kreves det et skriftlig samtykke. Så risikabel er den!

Nå skjønner vi hvorfor injeksjonen måtte omdøpes: Var den blitt kalt ved sitt rette navn, kunne den ikke ha vært gitt uten et skriftlig samtykke. Men da ville ingen ha tatt den. Men, sier du kanskje, å «omdøpe» en behandling på den måten, det er jo løgn. Ja, hva så, hadde jeg nær sagt. Når sluttet myndighetene med å lyve, om det tjente deres sak?

Men det er et «men» her, som det er verdt å merke seg: Myndighetene vil helst lyve på en slik måte at de ikke kan bli tatt for det. Da må de lyve slik at de teknisk sett snakker sant. Skjønt det overgår hva som jevnt over er mulig for oss vanlig dødelige, er det innenfor rekkevidde for institusjoner med definisjonsmakt. Vi har allerede sett det i sving på sitt mest elementære nivå, ved formuleringen: Det er ikke påvist alvorlige bivirkninger som har sikker sammenheng med vaksinen.[4] Trikset her er at de som sier dette har definisjonsmakt til å avgjøre hva de mener med «sikker sammenheng». Så i prinsippet kan de alltid påstå at de ikke er sikre. Uten å lyve. Teknisk sett.

Neste hakk opp på definisjonsmakten, er å omdefinere nøkkelbegreper f.eks. ved å endre loven. Helt konkret skjedde dette sommeren 2020, da Bioteknologiloven ble endret slik at deler av det som før ble kalt genterapi heretter ikke skal kalles det, så langt loven rekker. Hvilke deler da? Vel, de deler det gjelder omfatter tilfeldigvis den type modifiserte mRNA-injeksjoner som Pfizer og Moderna fikk «nødgodkjenning» (EUA) for et halvår senere. Hva medisinere og genforskere sier om dette, er en annen sak – som strengt tatt er likegyldig for loven. Så skulle noen anklage myndighetene for å seile under falskt flagg (det dere kaller en vaksine, er jo egentlig en genterapi), kan de bare peke på bioteknologiloven, og si: Du tar feil, det står i loven at det ikke er en genterapi. Vi snakker altså om en løgn som er definert som sannhet. Siden folk flest ikke har fantasi til å forestille seg en slik manøver, tenker de at «her er det noe jeg ikke har forstått». Og så tier de stille.

AI-tjeneren Brave Leo oppsummerer saken for oss:

§ 6-1 nytt annet ledd i bioteknologiloven, innført ved lovendringen i 2020, definerer nå at genterapi kun omfatter legemidler som er omfattet av definisjonen i forordning om avanserte terapier (EU) nr. 1394/2007. Dette betyr at profylaktiske vaksiner, inkludert alle forebyggende vaksiner i nasjonale programmer, ikke lenger regnes som genterapi etter denne loven. 

Endringen fjernet tidligere krav om at sykdommen må være alvorlig, og utvidet definisjonen til å følge EU-regelverket for avanserte terapier, noe som ekskluderer visse legemidler basert på overføring av nukleotider fra bioteknologilovens strengere regler. 

Tidligere definisjon: [Med genterapi forstås her] Overføring av genetisk materiale til humane celler for medisinske formål eller for å påvirke biologiske funksjoner. 

Ny definisjon: [Med genterapi forstås her] Legemidler som er omfattet av definisjonen i EU-forordning 1394/2007 artikkel 2, jf. legemiddeldirektivets bilag 1 del IV pkt. 2.1.

Konsekvens: Vaksiner som inngår i nasjonalt program for vaksinering mot smittsomme sykdommer og andre forebyggende vaksiner er ekskludert fra reguleringen av genterapi i bioteknologiloven.

* * *

Skjønner du magien i dette? Fra konkret å snakke om overføring av genetisk materiale til humane celler, snakker vi nå om definisjonen i EU-forordning 1394/2007 artikkel 2, jf. legemiddeldirektivets bilag 1 del IV pkt. 2.1. Denne språklige lapskausen sikrer at vi ikke skjønner at vi blir lurt. Men vi skjønner at det «kommer fra EU». Og da må det vel være gjennomtenkt? Og det er det faktisk. Veldig gjennomtenkt. Det er en intelligens vi ser utspille seg, som har blitt systemisk innenfor helsebyråkratiet – i form av en utspekulert løgnkultur.[5]

Før denne lovendringen ville myndighetene lyve om de benektet at mRNA-injeksjonen var en genterapi. Etter lovendringen lyver de ikke. Teknisk-juridisk sett. Og det uten at noen ting er endret i den virkelige verden. Så der har helsemyndighetene lært oss en lekse om hvordan det er mulig å lyve uten å bli tatt for det.

Sluttnoter

[1] Dette essayet er et bearbeidet utdrag fra boken Statsautorisert Smerte, Paradigmeskifte forlag 2026, som har boklansering på Litteraturhuset i Oslo den 19. september.

[2] Det hører med til dette bildet at forslaget om denne endringen kom allerede før vi visste noe om Covid og mRNA-vaksinen. Her er hva Braves AI-tjener, Leo, sier om saken:

Forslaget ble utarbeidet i 2019. Prop. 34 L (2019–2020) ble fremmet av Helse- og omsorgsdepartementet og sendt til Stortinget 13. desember 2019. Forslaget inkluderte fra starten av en endring som skulle unnta vaksiner i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet fra bioteknologilovens regler om genterapi. Dette fremgår av proposisjonsteksten fra 2019, hvor departementet foreslår å harmonisere definisjonen av genterapi med legemiddellovgivningen. (Min utheving)

Så hva visste regjeringen Solberg høsten 2019 om den mRNA-vaksinen som denne endringen av loven fikk relevans for først ett år senere? Vel, Erna Solberg hadde jo god kontakt med Bill Gates, som har vist seg å ha profetiske evner i denne saken. I oktober 2019 ble Event 201-øvelsen arrangert av Gates’ stiftelse BMGF i samarbeid med Johns Hopkins Center for Health Security og Verdens økonomiske forum (WEF).

Øvelsen hadde som formål å simulere en fiktiv koronavirus-pandemi for å teste hvordan globale ledere og institusjoner – ikke minst media – kunne håndtere visse utfordringer i en slik krise. Mer om dette i min bok Vaksinetvang i skyggen av koronakrisen, 2020.

[3] Se McCullough et al. 2025 – jf. også Ophir, Y. et al. 2025:

Oppsummert: Den tidlige og allment omtalte påstanden om at COVID-19-vaksiner var svært effektive i å forhindre infeksjon og overføring (ofte sitert som «95 % effekt») tålte ikke empirisk gransking. Observasjons-studier fra den virkelige verden avdekket snart en betydelig svekkelse av beskyttelsen, og i noen tilfeller antydet de til og med negativ vaksineeffektivitet. Millioner av vaksinerte individer fikk COVID-19, og publikums tillit til løftet om både personlig og felles beskyttelse begynte å erodere. […] Som akkumulerende bevis nå viser, er denne antagelsen rett og slett feil.

[4] Formuleringen ble brukt av FHI i forbindelse med MenB-vaksinen, se boken Statsautorisert Smerte (2026)

[5] Når det gjelder løgnkulturen, fikk vi en meget instruktiv leksjon om dette i Senatshøringen Plausible Mechanisms of Covid-19 Injections Causing Cancer and Attacks on Scientific Publications and Research. (3. juni 2026) – https://thehighwire.com/ark-videos/senate-hearing-examines-links-between-covid-19-shots-and-cancer/  — fra ca 1.26.00 – 1.41.00.

Innlegget Genterapi solgt som vaksine dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Av Roman Bystrianyk

Her er del 1 og her del 2.

Mønsteret gjentar seg – og blir glemt

Eksperimentet beskrevet i del 1 var ikke alene. Tre andre eksperimenter ga resultater som var påfallende like.

I en studie ble 62 menn utsatt for like strenge tester — injeksjoner med infisert lungevev, aerosol sprayer i øynene og nesen, halspinner fra syke og døende. Hvis alt annet mislyktes, ble de pålagt å sitte med åpen munn mens alvorlig syke pasienter ble hjulpet til å hoste direkte i ansiktet:

“Disse testene var grundige for å si det mildt. Først ble forsøkspersonene injisert med infisert lungevev hentet fra de døde og deretter sprayet i øynene, nesen og munnen med infiserte aerosoler. Hvis de fremdeles ikke klarte å bukke under, fikk de vattpinner i halsen med stoffer hentet direkte fra syke og døende. Hvis alt annet mislyktes, ble de pålagt å sitte med åpen munn mens en alvorlig syk pasient ble hjulpet til å hoste i ansiktene deres … Ingen fikk influensa — ikke en.”[12]

Ingen, ikke én. Ut av 62 menn, utsatt for enhver tenkelig rute for smitte, ble ikke én eneste syk.

En annen studie, utført i november – desember 1918 på Angel Island, San Francisco, involverte 50 frivillige testpersoner [13]. Et sammenlignbart forsøk på Gallops Island i februar – Mars 1919 anvendte 49 testpersoner [14]. Denne gangen utviklet tre milde symptomer — men ingen alvorlige. Overføringen av influensa hadde i hovedsak mislyktes igjen.

Totalt hadde altså 261 modige — eller kanskje tåpelige — unge menn meldt seg frivillig til vitenskapen. De hadde blitt injisert, sprayet, gnidd med vattpinner i munnen, pustet på, hostet på og utsatt for den mest dødelige sykdommen i deres tid. Og praktisk talt ingen av dem hadde blitt syke.

Resultatet var sjokkerende for forskerne.

Hvorfor? Fordi resultatene var upassende. Fordi den rådende visdommen — troen på et smittsomt virus — var for dypt forankret til å bli løsrevet av noen få mislykkede eksperimenter. Fordi det var lettere å ignorere dataene enn å stille spørsmål ved paradigmet.

Og slik vedvarte antakelsen: influensa ble overført av et virus, fra person til person, gjennom hoste og nys. Det var et vedtatt faktum. Det var “sunn fornuft”. Det ble aldri seriøst undersøkt eller testet igjen — før i 2008.

Bekreftelsen i 2008 og fiaskoen i 2024

Omtrent 100 år etter at den spanske influensa drepte titalls millioner, gjorde en 2008 gjennomgang av medisinsk litteratur en bemerkelsesverdig — og dypt upassende — innrømmelse. Etter å ha gjennomgått hele den engelskspråklige medisinske forskningen, fant forfatterne noe som burde vært førstesidestoff — ble i stedet begravet i akademisk uklarhet:

“… ingen eksperimentelle studier med mennesker involvert publisert i den engelskspråklige litteraturen viser overføring fra person til person av influensa.” [15]

La det synke inn. Fra 2008 — 90 år etter at Spanskesyken drepte titalls millioner mennesker — var det ikke en eneste publisert studie som demonstrerte at influensa kunne overføres fra et menneske til et annet. Ikke én.

Troen på at hoste og nysing spredte influensa — den grunnleggende antagelsen som munnbindpåbud, nedstengninger, sosial distansering og karantenepolitikk er bygget på — hadde aldri egentlig blitt bevist vitenskapelig.

90 år. Tre generasjoner med medisinsk forskning. Milliarder av dollar. Og ingenting.

Så kom 2024 — og med det et moderne forsøk som burde ha avgjort saken én gang for alle.

EMIT-2-forsøket (Evaluating Modes of Influenza Transmission) ble designet for å være den endelige studien. I motsetning til 1918-eksperimentene, som brukte lungevev fra lik og laboratoriekulturert materiale, brukte EMIT-2 naturlig infiserte givere — virkelige mennesker som hadde fått influensa ute i det daglige livet — for å skape det mest realistiske overføringsscenariet som bare mulig.

Betingelsene var, under alle kriterier, skreddersydd for smitte:

• Fem naturlig infiserte givere, påmeldt innen 48 timer etter symptomutbrudd,
• Elleve friske mottakere, ansett som mottakelige,
• Langvarig nærkontakt i et dårlig ventilert hotell i en karantene-situasjon,
• Sammenlagt over 82 timer med eksponering,

Resultatet? Null.

Ikke én av de 11 mottakerne utviklet influensalignende sykdom. Ikke én hadde PCR-bekreftede luftveisprøver. Ikke én viste serologiske bevis på infeksjon. 0 av 11.

I løpet av hundre år etter at Rosenaus frivillige testpersoner satt “snute mot snute ” med døende pasienter — var utfallet nøyaktig det samme.

Studieforfatterne selv virket forfjamset av sine egne resultater:

“Vi utviklet et nytt rammeverk for å undersøke overføring av humant influensavirus ved bruk av givere med samfunnsutløste infeksjoner under kontrollerte forhold. Til tross for at vi tok i bruk 5 naturlig infiserte givere innen 48 timer etter rapportert symptomdebut, fremmet langvarig nærkontakt under lave ventilasjonsforhold med 11 mottakere … ble det ikke observert sekundære infeksjoner.” [16]

Les det igjen. “Det ble ikke observert sekundære infeksjoner.” En studie fra det 21. århundre, med alle fordelene ved moderne vitenskap, designet spesielt for å bevise overføring — og den mislyktes like fullstendig som Rosenaus eksperimenter i 1918.

Mønsteret er ikke til å ta feil av.

I 1918 klarte ikke Rosenau’s eksperimenter å overføre influensa. Som Gjenvick-Gjørvik-arkivet observerte:

“Overraskende nok, til tross for direkte eksponering for smittede pasienter, nese- og halsinokulasjoner, og til og med injeksjoner av infisert blod, utviklet ikke en eneste frivillig testperson influensa. Dette sjokkerende resultatet utfordret rådende forutsetninger om hvordan viruset ble overført og forskerne satt igjen og klødde seg i hodet.” [17]

I 2008 fant en omfattende gjennomgang ikke et eneste tilfelle av bevis for overføring av sykdom fra menneske til menneske i hele den medisinsk litteraturen. I 2024 produserte den mest sofistikerte overføringsforsøket på smitte som noen gang ble gjennomført nøyaktig samme resultat: null.

I dag hviler studier som påstår å vise influensaoverføring på indirekte målinger i stedet for at folk faktisk blir syke. PCR brukes til å oppdage tilstedeværelsen av viralt genetisk materiale (RNA) — en proxy (stedfortreder) for infeksjon, men ikke et parameter for sykdom[18]. Et positivt PCR-resultat betyr ikke nødvendigvis at en person har blitt syk, enda mindre at de fikk sykdommen fra en annen person på en måte som beviser smitteoverføring. Det som fortsatt er iøynefallende fraværende, er et bevis på at faktisk sykdom blir overført fra en person til en annen — og at de få forsøkene som har blitt gjort hvor man faktisk forsøker dette konsekvent, har mislyktes.

Bevisene var fraværende i 1918. Det var fraværende i 2008. Det forblir fraværende i dag.

Fotnoter

[13] G.W. McCoy and De Wayne Richey, “Experiments upon volunteers to determine the cause and mode of spread of influenza, San Francisco, November and December, 1918,” Hygienic Laboratory – Bulletin, February 1921, no. 123, p. 42-53.

[14] Milton J. Rosenau, MD, et al., “Experiments upon volunteers to determine the cause and mode of spread of influenza, Boston, February and March, 1919,” Hygienic Laboratory – Bulletin, February 1921, no. 123, pp. 54-102.

[15] John J Cannell, et al., “On the epidemiology of influenza,” Virology Journal, February 2008, http://www.virologyj.com/content/5/1/29

[16] Lai J, Sobhani H, Coleman KK, Tai SHS, Hong F, Sierra Maldonado I, et al. Evaluating modes of influenza transmission (EMIT-2): Insights from lack of transmission in a controlled transmission trial with naturally infected donors. PLOS Pathogens. 2026 Jan 7;22(1):e1013153. https://journals.plos.org/plospathogens/article?id=10.1371/journal.ppat.1013153

[17] Gjenvick-Gjønvik Archives. “The Rosenau Experiment: The 1918 Influenza Pandemic & The Failed Quest to Prove How It Spread.” Available at: https://www.ggarchives.com/Influenza/TheRosenauExperiment-1918-1919.html

[18] Rolfes MA, et al. Household Transmission of Influenza A Viruses in 2021-2022. JAMA. 2023 Feb 14;329(6):482-489. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/36701144

Innlegget Influensaen som nektet å smitte – del 3 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

MenB-vaksinen, utviklet ved Statens Institutt for Folkehelse (nå FHI) på 1980-tallet, ble kalt en norsk dugnad. Men det var USA som leverte den eksperimentelle teknologien, som her ble videreutviklet. Norges største bidrag var å stille opp med en testpopulasjon på over 230.000 ungdommer i alderen 14-21. Og gevinsten ble til slutt høstet inn av selskapet GlaxoSmithKline (GSK).

* * *

Av Trond Skaftnesmo.

Det dreier seg om en vaksine utviklet mot meningitt (smittsom hjernehinnebetennelse), forårsaket av bakterien meningokokk serogruppe B. I perioden 1988-1994 deltok rundt 180.000 elever fra ungdomsskolen i utprøvingen av den såkalte MenB-vaksinen. I tillegg var drøyt 55.000 rekrutter i alderen 18-21 med på forsøket, til sammen altså over 230.000 unge. Her følger et utdrag fra det intervjuet som ble gjort med prosjektleder for vaksineutviklingen i Norge, professor emeritus Gunnar Bjune. Intervjuet ble gjort over Teams, av bokens forfatter (BF):

BF: Jeg har kommet over en del litteratur som tyder på at dere fikk mye drahjelp fra Amerika.

– Ja, det stemmer. Den grunnleggende teknologien, det å bruke yttermembraner [av MenB-bakterien], var utvikla i USA. Vesentlig, tror jeg, innenfor militære laboratorier. For også der er det jo slik at militæret er mer våkne på å tenke vaksiner enn den sivile sektoren. Og så var både Norge og Cuba i den stygge situasjonen at vi hadde epidemier gående, og begge søkte vi hjelp fra USA.

BF: Jeg har kommet over et navn der, som du kanskje kjenner til – Wendell D. Zollinger. Han var jo sentral i utviklingen av denne teknologien allerede på 1970-tallet.

– Ja, det er helt riktig. Jeg traff aldri Zollinger sjøl, men jeg traff et par av de andre amerikanerne. Og de var jo generøse, på en spennende måte, for de kom over fra Florida til Havanna med privatfly. Og det var i prinsippet helt ulovlig. De var ansatte på Walter Reed [WRAIR], en militær institusjon. Og de hjalp kubanerne i gang. De kom også til Oslo og hjalp oss i gang med den grunnleggende teknologien.

BF: Jeg har sett at din kollega Einar Rosenqvist har publisert forskningsartikler sammen med Zollinger…

– Ja, og Einar var helt sentral i få den kontakten levende og virksom.

BF: Publiserte du noen gang med Zollinger eller andre fra WRAIR den gangen?

– Nei, jeg tror ikke jeg har vært på noen papers sammen med Zollinger.

BF: Jeg forstår jo godt at FHI og dere som utviklet denne vaksinen hadde veldig god nytte av drahjelpen fra USA; kunne dere ha utviklet denne vaksinen uten denne hjelpen?

– Det er et vanskelig spørsmål. Det var jo først og fremst den grunnleggende teknologien, som vi fikk fra USA. Det var i alle fall mange tekniske ting som de gjorde lettere for oss, som ultrasentrifugeringen, at den fungerte riktig.

BF: Jeg har konferert med AI her, som sier at «forskningsartikler bekrefter at den norske vaksinestammen (H44/76) ble sendt til Walter Reed allerede i oktober 1980 for videreutvikling og testing.»

– Ja, det kan godt være tilfelle det. Vi var jo i begynnelsen veldig fokusert på det at vi skulle skape vaksiner som var helt stammespesifikke, og at de derfor måtte lages til den epidemiske stammen. Etter hvert forsto vi jo at det ikke var fullt så strengt som vi trodde i utgangspunktet.

BF: Jeg kan se at dere hadde god nytte av den kompetansen dere fikk del i fra Walter Reed. Mitt spørsmål er hva slags nytte hadde de av å stille alt dette til rådighet for dere, for ingenting liksom?

– Det tror jeg har et veldig enkelt svar: Dette [OMV-teknologien] var å oppfatte som en helt ny vaksineplattform. Og du får ikke mulighet til å se om det faktisk funker med mindre du samarbeider med noen som står i en epidemi, som tillater – politisk og økonomisk – at du går bredt ut.

BF: At du har en stor testpopulasjon…?

– Ja, nettopp. Det samme er jo tilfelle med Covid [-vaksinen] i en enda mer ekstrem grad. For der var jo teknologien utvikla 20 år tidligere, for et annet formål egentlig. Men de hadde aldri hatt sjansen til å prøve den ut på store populasjoner før Covid-pandemien kom.

BF: Men hadde de ikke tilsvarende epidemier i USA også da? Kunne de ikke gjort den samme testen på sine egne soldater?

– For det ene så hadde de vel ikke stå store gruppeB-utbrudd, og det var jo den gruppen som sto igjen, der det enda ikke var vaksiner. Dessuten skal en jo ikke glemme at amerikansk vaksineskepsis er ikke av ny oppfinnelse. Og så skjedde det jo et jordskjelv i 1976, med svineinfluensaen i USA. Der hadde du en rekke private [vaksine-]produsenter, som ble saksøkt med tanke på alvorlige komplikasjoner. Det gjorde at hele det private vaksine-markedet klappa sammen på ett år. Redselen for å prøve ut nye vaksiner ble enorm, egentlig.

* * *

Så langt fra SIFFs prosjektleder for vaksineutviklingen. Jeg foretok også et intervju med lederen for granskningsutvalget som ble nedsatt i 2007, professor emeritus Olaf G. Aasland. Utvalget ble nedsatt i all hast da saken gikk varm etter TV2-dokumentaren Vaksineeksperimentet høsten 2006. Granskningsrapporten, med sviende kritikk av myndighetene, kom ut ett år senere, faktisk på årsdagen for TV2-dokumentaren. I likhet med TV2-dokumentaren viste den til omfanget av alvorlige helseskader i etterkant av forsøket. Jeg spurte Aasland om tre punkter, som ikke var inntatt i Aasland-rapportens kritikk. Det siste punktet dreide seg om samarbeidet med WRAIR. Men vi kan her ta med alle tre punktene, som var forelagt Aasland skriftlig før intervjuet:

• Det første er det jeg kaller en institusjonell interessekonflikt på FHI;
• Det andre er bruken av et «falskt placebo» i forsøket;
• Det tredje er forholdet mellom FHI og det amerikanske forsvaret.

– Altså, først forsto jeg ikke hva du mente med uttrykket «institusjonell interessekonflikt». Men etter hvert gav det jo mening – at FHI kan komme i konflikt med seg selv i spennet mellom det å drive med helsetiltak og det å drive sin egen kommersielle virksomhet…

BF: Ja, og dette ble satt på spissen når FHI ville være vaksineprodusent. For da måtte de jo – for alle penga – forsvare sin investering. De vil rimeligvis fremme sin egen vaksine fremfor mulige alternativer. Og så kommer det inn et hensyn her, som ikke er medisinsk. Det er kommersielt.

– Men da må en jo spørre: Hva skulle alternativet vært?

BF: Vel, det jeg sier i boken, er at de to virksomhetene – det medisinske og det kommersielle – må skilles. De må ikke skje under det samme organisatoriske taket.

– Da skjønner jeg poenget ditt og er enig i det. Så den tanken har jeg ikke noe problem med. Men den gang var tanken så å si ikke født enda, så dette var et tomrom for oss…

BF: Det kan jeg se, at vi som samfunn ikke hadde noen bevissthet om dette den gang. Men da Folkehelsa ville bli vaksineprodusent, og solgte rettigheter til New Zealand, ble jo interessekonflikten veldig tydelig. Den virksomheten ble som sagt nedlagt. Men stadig, frem til i dag, er jo FHI vaksinegrossist; de selger vaksiner rundt til landets kommuner og sykehus. Dette skjer riktignok uten at de har en regnskapsført avanse. Men de skal ha dekning for alle sine utgifter – til lønn, lagring og distribusjon etc. Så det er et sikkert og vesentlig tilskudd til FHIs inntekter.

– Du, dette har ikke jeg vært klar over, at de har en business på det.

BF: Nei, og det må være mange som ikke har visst om dette her til lands. For jeg har så langt ikke funnet noen kritikk av dette systemet i norske medier. Til sammenligning har det i USA vært mye kritikk av CDCs mange vaksine-patenter, at de faktisk er en betydningsfull kommersiell aktør på dette markedet sammen med de farmasi-konsernene de skal regulere og holde i ørene. Men alt er jo større over there, bruken av vaksinetvang så vel som vaksinekritikken. Og når det gjelder vaksinepatenter… FHI var godt i gang med dette i forbindelse med MenB-vaksinen. Så de sikret seg flere patenter, etter samme oppskrift som CDC.

– Det var vel slik da, at våre gutter så opp til praksisen i USA, her som på mange andre områder.

BF: Sikkert! Men nå over til det andre momentet, med aluminiums-adjuvanser og falskt placebo. Hvilke refleksjoner har du til det?

– Jo, der husker jeg at jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget at placeboet ikke var helt nøytralt. Men det var liksom i grenseland for hva vi skulle diskutere. Jeg tenkte at det viktigste for oss var å vise at det var skade-tilfeller både i vaksinegruppen og i placebogruppen.

BF: Ja, og det gjør dere jo! Det er faktisk de samme symptomene som viser seg, bare med noe lavere hyppighet for placebo-gruppen. Og Gunnar Bjune fremhevet jo dette at aluminiums-adjuvansen aldri er blitt testet mot ekte placebo, som fortynnet saltvann.

– Vel, da har du jo det fra eksperten! Vet du om denne adjuvansen brukes fortsatt?

BF: Ja, den finnes i flere av vaksinene i vårt barnevaksinasjonsprogram. Et eksempel er HPV-vaksinen Gardasil. Så den er ikke ute av bildet, selv om forskningen har gitt grunnlag for en større skepsis.

Angående det siste punktet – om SIFFs samarbeid med WRAIR, altså det amerikanske forsvarets biovitenskapelige institutt – så tenker jeg at dere rett og slett ikke visste noe om dette. Kan det stemme?

– Ja, det stemmer! Det er veldig interessant det du har gjort her. Vi hørte aldri noe om dette. Men var det en slik forbindelse allerede tidlig på 1980-tallet, før vaksinen var utviklet?

BF: Det var det. Og Gunnar Bjune kunne bekrefte det jeg har funnet i andre kilder, både om det mangeårige samarbeidet og at det var Walter Reed som hadde utviklet den vaksineteknologien som SIFF skulle benytte i sitt forsøk. Så det var en ny teknologi og den var ikke testet på større populasjoner tidligere. Men der var det altså Norge kunne stille opp. Vi kunne stille opp med ungdommer å teste ut denne teknologien på. Vi kunne stille opp med forsøkskaninene.

– Ja, ja – jeg ser det. Og der er det jo et etisk problem. Men dette var altså ikke nevnt i noen av de dokumentene vi hadde tilgang på.

BF: Nei, dette ble jo ikke flagget av SIFF. Prosjektet var helnorsk, for å løse et norsk problem. Det hele var en norsk dugnad. Så det var deres melding til folket.

– Nettopp. Det var solsiden av prosjektet ja.

* * *

Så langt fra Aasland-utvalgets leder. Og hvor kommer så GlaxoSmithKline inn i dette bildet? Etter at SIFF ble nødt til å stenge sitt laboratorium for vaksineproduksjon tidlig på 2000-tallet, ble denne vaksineutviklingen videreført av selskapet Novartis, som senere ble kjøpt opp av GSK. Resultatet ble til slutt (2013) vaksinen Bexero (for meningokokk serotype B) som i dag selges verden over.

På mitt spørsmål: I hvilken grad bygger Bexero på den vaksineteknologien som ble utviklet av SIFF på 1980-tallet? – svarer Safaris KI-assistent:

«Vaksinen Bexsero bygger i betydelig grad og helt direkte på den banebrytende teknologien med yttermembranvesikler (OMV – Outer Membrane Vesicles) som ble utviklet av Statens institutt for folkehelse (SIFF) i Norge på 1980-tallet. Selv om Bexsero ble ferdigstilt av internasjonale legemiddelselskaper, utgjør arven fra den norske vaksineforskningen en av hjørnesteinene i produktet.»

Hadde vi ikke visst bedre, ville vi sverget på en viss stolthet i KI-assistentens stemme. Uansett endte altså resultatet av den norske dugnaden i GSKs lommer. Men siden Oljefondet eier over 63 millioner aksjer i GlaxoSmithKline, er det vel «litt ditt» det også.

Eller hva tenker du? Og hva tenker de som deltok i dugnaden?

Innlegget MenB-vaksinen: En ekte norsk dugnad? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Av Roman Bystrianyk

Her er del 1.

Spanskesyken

Og så kom sykdommen som skulle omskrive historien.

Den første bølgen ankom våren 1918 som hvisking før et skrik. Det var en umerkelig hendelse — et kjent sesongbasert fenome med den vanlige treenigheten av symptomer: frysninger, feber og tretthet. Leger trakk på skuldrene. Pasienter ynket seg. I løpet av få dager ble de fleste friske. Det var så mildt, så rutinemessig at det fikk kallenavnet “3-dagers feber ” — en mindre ubehagelighet, en lite blink på folkehelsesradaren. Sammenlignet med tyfus og kolera som herjet andre deler av verden, var det knapt registrerbart. [6]

Men hviskingen var en løgn, skriket skulle komme.

Da høsten kom hadde noe endret seg — noe dyptgripende, noe skremmende. Sykdommen som returnerte tilbake var ikke den samme som hadde forlatt dem på våren. Det hadde blitt noe annet — et monster. Symptomene var ikke lenger milde; de var apokalyptiske. Huden til ofrene — fratatt oksygen da lungene ble fylte med blodig væske — viste en grufull blåfarge. De druknet i sine egne sekreter, noen ganger i løpet av timer etter den første hosten. Andre holdt ut i flere dager, gispende mens de ble kvalt, kroppene deres forrådte dem fra innsiden og ut. Og de unge — de sunne, robuste, de som burde vært immune — døde i hopetall.

“En femtedel av ofrene hadde bare milde symptomer, men resten ble alvorlig syke og ofte døde. Noen bukket under i løpet av timer; andre holdt ut i noen dager. I USA ble de første dødsfallene registrert blant sjømenn i Boston i slutten av august 1918, men epidemien spredte seg raskt til alle deler av landet. Skolene ble stengt, offentlig underholdning ble lagt ned, folk overalt hadde på seg masker. Det gjorde lite bra. Mellom høsten 1918 og våren året etter døde 548 452 mennesker av influensa i Amerika. Dødstallene i Storbritannia var 220 000, med lignende antall døde i Frankrike og Tyskland.”[7]

Les det avsnittet igjen. På mindre enn ett år ble 548 452 amerikanere — mer enn det som døde i hele den amerikanske borgerkrigen, mer enn de som ville dø i andre verdenskrig — slukket av en sykdom som bare måneder tidligere hadde fått kallenavnet “3-dagers feber. ” Skolene stengte. Offentlig underholdning stengt. Folk hadde på seg masker. Og ingenting av det fungerte. Sykdommen lo av tiltakene.

Og her blir historien virkelig merkelig — merkelig nok til å få våre kondisjonerte sinn til å stoppe opp litt.

Denne sykdommen brøt ut simultant på steder som ikke hadde noen virksomhet som kunne spre en epidemi. Madrid. Bombay. Philadelphia. Alt i samme uke — en epidemiologisk gordisk knute under den rådende smittemodellen. Sykdommen spredte seg ikke gradvis langs handelsruter, ikke krøp den fra havn til havn, men eksploderer med å krysse over tre kontinenter helt samtidig, som om den responderte på et fløytesignal. Den rammet de overfylte boligblokkene langs østkysten og de frosne, isolerte landsbyene i Alaska med like stor kraft. Den oppførte seg ikke som en sykdom som krevde menneske-til-menneske kontakt. Den oppførte seg som noe helt annet — noe vi fremdeles ikke forstår.

De totale globale dødstallene debateres. Estimater varierer fra 15 millioner til 100 millioner — en spredning så stor at det avslører vår dype usikkerhet om hva som faktisk skjedde. En fersk, mer konservativ analyse antyder at tallet sannsynligvis svever rundt 17 millioner, men selv den nedre grensen representerer flere dødsfall enn alle kampene i Første Verdenskrig til sammen.[8]

Gitt omfanget av katastrofen, hastet det medisinske etablissementet frem for å forstå hvordan denne sykdommen spredte seg. Den rådende teorien — den ubestridte antagelsen — var at influensa var forårsaket av et svært smittsomt virus, overført fra person til person gjennom luften, gjennom hoste og nys og tilfeldig kontakt.

Det var så åpenbart, så selvinnlysende, at det knapt virket verdt å teste. Men å teste det gjorde de faktisk.

I 1918 gjennomførte flere team av leger eksperimenter som etter moderne etiske standarder ville være utenkelig — og likevel ble de gjennomført med full velsignelse fra det medisinske etablissementet. De tok friske unge menn — den demografiske gruppen som ble hardest rammet av sykdommen — og utsatte dem bevisst for alle mulige former for smittestoff.

De mest ambisiøse forsøkene ble ledet av Dr. Milton Rosenau, en fremtredende folkehelsetjenestemann, og utført på Gallops Island i Boston Harbor. 100 frivillige ble vervet — for det meste 18 til 25 år, med bare noen få i 30-årene. Denne aldersgruppen var den som ble hardest rammet av den andre bølgen, dem sykdommen så ut til å jakte på med spesiell iver. Ingen av dem hadde opplevd influensa eller feber i løpet av den foregående vinteren, noe som betydde at de ble ansett for ikke å ha noen naturlig immunitet. De gikk i teorien rundt som vandrende fyrstikker, klare til å antenne ved den minste gnist.

Det første eksperimentet var brutalt i all sin direktehet. Rosenaus team tok lungevev fra tretten nylige ofre — menn og kvinner som hadde dødd i smerte, lungene strimlet opp av sykdommen. Vevet ble lagt ned i en væske og deretter sprayet direkte inn i nesen, øynene og halsen til nitten friske frivillige.

“Suspensjoner av disse organismer ble sprayet med en forstøver i nesen og i øynene, og ned i halsen, mens de frivillige pustet inn.” [9] (Journal of the American Medical Association, August 2, 1919)

Forventningen var krystallklar: disse mennene ville bli syke. De ville utvikle influensa, kanskje til og med dø. Det var hypotesen — og hypotesen var i ferd med å bli spektakulær, og ydmykende feilaktig.

Ikke én av de 19 frivillige ble syke. Ikke et host. Ikke feber. Ingenting.

Forskerne, forvirrede, men ikke avskrekket, prøvde igjen. Denne gangen samlet de sekresjoner fra munnen, nesen, halsen og lungene, til en pasient hvis kropp allerede brant med feber. De sprayet dette materialet til 10 nye frivillige ved å bruke samme teknikk. Igjen, ingenting. De prøvde igjen med ytterligere 10 frivillige, denne gangen ga de dem en så stor dose at “noe av det ble svelget. ” Likevel ingenting. Ingen feber. Ingen frysninger. Ingen blå hud. Ingen død. Sykdommen nektet ganske enkelt å smitte. Igjen. Og igjen.

Det neste eksperimentet var enda mer aggressivt. 19 frivillige fikk flere doser materiale fra aktivt syke pasienter, administrert over flere dager. Temperaturene deres ble sjekket tre ganger daglig i en hel uke. Ingen ble syke på noen måte.

Kanskje resonnerte forskerne dit hen at patogenet måtte være i blodet. De hentet blod fra fem syke pasienter, blandet det sammen og injiserte blandingen subkutant (under huden) i 10 frivillige. Hvis det var et virus i blodomløpet, ville dette med sikkerhet overføre det. Ingen av de 10 ble syke.

På dette tidspunktet må forskerne ha vært svært forvirret — kanskje til og med en tanke desperate. De hadde prøvd alt de kunne komme på, og eksperimentene deres hadde ikke produsert annet enn helse.

Så de eskalerte.

Det neste eksperimentet var forbløffende i sin intimitet — og dets fiasko. 10 frivillige ble hver utsatt for 10 syke pasienter, etter hverandre. Protokollen var omfattende, og nesten grotesk i all sin grundighet:

• For det første håndhilste den frivillige testpersonen på pasienten og pratet i 5 minutter.
• Deretter pustet pasienten ut så hardt som mulig mens den frivillige lente seg over, “nese mot nese”, med ansiktene bare to centimeter fra hverandre, og inhalerte pasientens utblåste pust.
• Dette ble repetert fem ganger.
• Deretter hostet pasienten rett i fjeset på den frivillige testpersonen, ikke én gang, men fem ganger.
• Deretter flyttet den frivillige testpersonen seg til neste pasient, hvor det hele ble gjentatt.

Til slutt hadde hver frivillig blitt utsatt for 10 forskjellige influensapasienter — hver av dem i forskjellige stadier av sykdommen, alt innen 3 dager etter symptomutbrudd hvor forskerne antok at de skulle være på sitt mest smittsomme.

“Den frivillige testpersonen ble ført opp til pasientens sengekant hvor han ble introdusert. Han satte seg ved pasientens seng. De håndhilste, ble så instruert til å sitte så nær som han praktisk kunne, og de snakket i fem minutter. På slutten av de fem minuttene pustet pasienten ut så hardt han kunne, mens den frivillige testpersonen, neste mot nese (i samsvar med instruksjonene hans, omtrent 2 tommer mellom dem), mottok denne utåndede pusten, og samtidig pustet inn mens pasienten pustet ut. Dette gjentok de fem ganger, og de gjorde det ganske samvittighetsfullt i nesten alle tilfeller. Etter at de hadde gjort dette fem ganger, hostet pasienten direkte inn i ansiktet til den frivillige testpersonen, ansikt til ansikt, fem ganger …

Etter at den frivillige testpersonen hadde hatt denne typen kontakt med pasienten – snakket, pratet og håndhilst med ham i fem minutter, samt mottatt pusten fra ham fem ganger og deretter dennes hoste fem ganger direkte i ansiktet, flyttet han til neste utvalgte pasient. Dette regime ble gjentatt inntil den frivillige testpersonen hadde hatt den slags kontakt med 10 forskjellige tilfeller av influensa, i forskjellige stadier av sykdommen, for det meste ferske tilfeller, ingen av dem mer enn tre dager gamle.”[10]

La den scenen synke inn. Se for deg å være en av de frivillige testpersonene — unge, friske og tillitsfulle overfor det medisinske etablissementet. Du blir ført inn i et rom fullt av døende menn. Huden deres er blå. De gisper etter luft. Kroppene deres er fylt med sykdommen som har drept millioner. Og så blir du fortalt: lene deg over, hold deres hånd. La dem puste inn i ansiktet ditt. La dem hoste inn i den åpne munnen din.

Og det som så skjedde – ingenting. For den frivillige testpersonen – velsignet nok ingenting skjedde.

Til tross for alt dette — til tross for lungevevet, blodinjeksjonene, den intime eksponeringen, hostingen, pusten, det store biologiske angrepet — ikke én av de frivillige testpersonene ble syke.

Legene ble, noe de selv innrømmet, “ganske overrasket og en tanke forvirret”. De hadde tenkt å bevise noe de anså som helt selvinnlysende: at denne svært smittsomme sykdommen spredte seg fra person til person. De hadde mislyktes fullstendig. Den fremste epidemiologen i sin epoke var nettopp blitt ydmyket av en sykdom som nektet å oppføre seg som den skulle.

Dr. Rosenau, til hans ære, var ærlig om sin forvirring. I 1919 publiserte han resultatene sine, ledsaget av en tilståelse som må ha kostet ham betydelig profesjonell stolthet.

“ … i starten av utbruddet hadde vi en forestilling om at vi visste årsaken til sykdommen, og var ganske sikre på at vi visste hvordan den ble overført fra person til person. Hvis vi har lært noe om denne sykdommen, er det kanskje det at vi ikke er helt sikre på hva vi vet om denne sykdommen.” [11]

“Vi er ikke helt sikre på hva vi vet.” Dette er vitenskapens stemme som konfronterer sine egne begrensninger — og deretter tragisk ignorerer det den nettopp hadde lært.

Men det var flere eksperimenter, som vi skal se i del 3.

Fotnoter:

[6] “Spanish Influenza,” Science Direct, https://www.sciencedirect.com/topics/nursing-and-health-professions/spanish-influenza

[7] A Short History of Nearly Everything, Bill Bryson, 2003.

[8] Peter Spreeuwenberg, et al., “Reassessing the Global Mortality Burden of the 1918 Influenza Pandemic,” American Journal of Epidemiology, December 2018, pp. 2561–2567, https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC7314216

[9] Milton J. Rosenau MD, “Experiments to Determine Mode of Spread of Influenza,” Journal of the American Medical Association, August 2, 1919, vol. 73, no. 5, pp 311-313.

[10] Milton J. Rosenau MD, “Experiments to Determine Mode of Spread of Influenza,” Journal of the American Medical Association, August 2, 1919, vol. 73, no. 5, pp 311-313.

[11] Milton J. Rosenau MD, “Experiments to Determine Mode of Spread of Influenza,” Journal of the American Medical Association, August 2, 1919, vol. 73, no. 5, pp 311-313.

Innlegget Influensaen som nektet å smitte – del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Hvordan 261 frivillige ikke klarte å bli smittet av Spanskesyken

Av Roman Bystrianyk

“ … i starten av utbruddet hadde vi en forestilling om at vi visste årsaken til sykdommen, og var ganske sikre på at vi visste hvordan det ble overført fra person til person. Hvis vi har lært noe om denne sykdommen, er det kanskje det at vi ikke er helt sikre på hva vi vet om denne sykdommen.” —Dr. Milton Rosenau, 1919

“Maskene som millioner hadde på seg var ubrukelige slik de var designet og kunne ikke forhindre influensaen.» John M. Barry, The Great Influenza: The Epic Story of the Deadliest Plague in History

“Sitt ned å absorbere faktum som et lite barn, vær forberedt på å forlate enhver forutinntatt forestilling, følg ydmykt med til hvilken som helst avgrunn naturen fører deg, eller så kommer du ikke til å lære noe som helst. Jeg har først begynt å lære og oppnå fred til sinns etter at jeg fant ut, med all dets risiko, hvordan å gjøre dette.» —Thomas Huxley, Life and Letters of Thomas Henry Huxley — Volume 1

I 1918 var verden døende. Krig hadde allerede krevd tjue millioner liv. Sykdom hadde tatt millioner flere. Men sykdommen som historien husker fremfor alle andre — Den Spanske Influensa — bærer med seg en merkelig og ubehagelig hemmelighet: da forskere prøvde å bevise at den spredte seg fra person til person, mislyktes de — spektakulært. Dette er historien om den fiaskoen, og hva det betyr for alt vi tror vi vet om influensa.

En dyster historie

Den verden som ønsket det tjuende århundre velkommen, var en verden av tilfeldig grusomhet og nådeløs dødelighet. Døden var en konstant følgesvenn — ikke en abstraksjon, men en daglig, intim tilstedeværelse i hver husholdning.

Tenk på de rene tallene for lidelsene. Den første verdenskrigen — det kataklysmiske maskineriet for industriell slakting — varte fra juli 1914 til november 1918, og pulveriserte en hel generasjon. På slutten lå 8,5 millioner stridende døde i gjørmen i Europa, kroppene deres kunne ikke skilles fra landskapet de hadde dødd i mens de forsvarte det. Men krigen diskriminerte ikke: 13 millioner sivile — kvinner, barn, eldre, syke — ble også svelget av krigens glupske appetitt på menneskeliv. 21,5 millioner sjeler, slukket på litt over fire år. Det var, etter alle kriterier, en apokalypse.

Likevel, utrolig nok, krig var ikke det eneste som drepte.

Mens kanonene dundret over skyttergravene, gjennomførte smittsomme sykdommer sitt eget, nådeløse folkemord — uten en lyd, usynlig og helt likegyldig til landegrenser. Bare i USA — en nasjon som ennå ikke hadde blitt den globale supermakten, som det siden skulle bli — hadde tyfusfeber krevd 50 000 liv i 1910, med 500 000 sykdomstilfeller. For å sette det i perspektiv: omtrent det samme antallet amerikanere døde av tyfus dette året – like mange som døde i løpet av hele Vietnamkrigen.

“Fra januar 1907 til oktober 1911 var det i Russland 283 684 tilfeller av asiatisk kolera. Dette inkluderte den rystende epidemien i 1910. Ifølge et konservativt estimat var det i USA i samme periode 1,25 millioner tilfeller av tyfusfeber, eller mer enn fire ganger flere tilfeller av tyfusfeber i USA enn tilfeller av kolera i Russland. Vi hørte mye om herjingene av kolera i Italia i 1910-11, men i disse to årene var det i Italia rundt 16 000 tilfeller av kolera og rundt 6000 dødsfall og i USA i samme periode hadde vi mer enn en halv million tilfeller av tyfusfeber og 50 000 dødsfall. ” [1]

Les den passasjen nøye. USA — velstående, industrialiserte, stolte av sitt moderne sanitærsystem — mistet en halv million mennesker til tyfus alene mens verden foldet sine hender over kolerautbruddet som til sammenligning var kun et statistisk «hikke». Sykdommene som vi fryktet var ikke alltid de som drepte oss.

Men statistikken, selv om den var dyster, skjuler et enda dystrere bilde: den var en krig mot de unge.

En artikkel i New York Times fra 1912 la frem de dystre barnetallene i begynnelsen av 1900-tallet i USA — en kalkyle så brutal at den nesten er umulig å fatte:

“Signifikante tall angående barnesykdommer ble gitt av Dr. Royal S. Haynes … “Kikhoste, ” sa Dr. Haynes, “dreper flere babyer under ett år enn noen annen smittsom sykdom. Det er nesten like mange dødsfall fra kikhoste som fra tyfus.” Han la frem oppsiktsvekkende statistikk som viste de “ufarlige” sykdommene. Dødsfallene i New York i 1910 fra meslinger var 785; skarlagensfeber, 953; kikhoste, 461; difteri, 1 715; og kopper bare 5 … Samme år forårsaket den fryktede tyfus bare 558 dødsfall.” [2]

La disse tallene synke inn. Meslinger drepte 785 barn i New York i 1910. Difteri, nå praktisk talt utryddet i den utviklede verden, tok 1.715 liv samme år. Og kikhoste, sykdommen vi knapt diskuterer lenger, drepte flere spedbarn enn tidens «store terror» – tyfus. De “ufarlige ” sykdommene var alt annet enn ufarlige, de krevde babyliv i tusentall.

Men hvis tyfus og difteri var dystert, var tyfus apokalyptisk.

Mellom 1917 og 1921, da den russiske revolusjonen rev den gamle ordenen fra hverandre og borgerkrig malte landet i blod, herjet tyfusfeber gjennom en befolkning som allerede var ødelagt av krig, hungersnød og politisk kollaps. Tallene trosser forståelse.

“Som selve krigen, begynte tyfus i Serbia, med 10 000 tilfeller allerede i november 1914; innen seks måneder hadde dødsfallene bykset til 150 000. Med revolusjonen i 1917 og borgerkrigen herjet tyfus gjennom Russland: mellom 1917 og 1921 hadde Russland 25 millioner tilfeller med opptil 3 millioner dødsfall.” [3]

25 millioner tilfeller. 3 millioner dødsfall. I løpet av 4 år. For å sette det i perspektiv: tyfus alene drepte flere russere enn alle USAs døde i strid gjennom hver krig den noen gang har kjempet, kombinert. Og verden husker knapt dette.

I 1919 hadde epidemien spredt seg over hele Øst-Europa med en slik voldsomhet at den nyopprettede League of Red Cross Societies — verdens første forsøk på koordinert internasjonal helserespons — åpenlyst innrømmet at den var overgått.

“Sir David Henderson, generaldirektør for den nyopprettede League of Red Cross Societies, med hovedkvarter i Genève, Sveits, sa i går kveld at organisasjonen, i sin begynnelse ble konfrontert med en av de alvorligste farene siden middelalderen — tyfusepidemien i Øst-Europa … Det var mer enn 120 000 tilfeller i Polen alene i juli, og forholdene blir verre. ” [4]

“En av de alvorligste epidemier siden middelalderen.” Dette var ikke en overdrivelse. Dette var en folkehelsekatastrofe på en skala som ikke hadde vært sett på 500 år — og likevel, hvor er det blitt av i vårt kollektive minne?

I 1920 hadde situasjonen i Polen sunket inn i «bibelsk» proporsjoner. New York Times rapporterte om tall så svimlende at det er vanskelig å gripe.

“…Henry P. Davison, styreleder for the League of Red Cross Association, som erklærte at det var 230 000 tilfeller av tyfusfeber i Polen … I følge informasjon sendt av oberst E. R. Gilchrist, sjef for USAs medisinske enhet i Polen, har 95 prosent av befolkningen hatt eller har nå tyfus. Dødeligheten har gått fra 15 til 60 prosent.” [5]

95 %. La det tallet brenne seg fast. 19 av hver 20. polakk hadde fått tyfus. Dødsraten varierte fra 15% til 60% — noe som betyr at i noen regioner omkom mer enn halvparten av befolkningen. Dette var ikke en sykdom; dette var biologi på utryddelsesnivå.

Og likevel er disse forferdelighetene — tyfus, difteri, kikhoste, tyfus, kolera — ikke sykdommene som historien husker. De er fotnoter i medisinske lærebøker, datapunkter på glemte diagrammer, dyster statistikk uten ansikter. Lidelsen de forårsaket — de millioner døde, familiene knuste, barna begravet — har stort sett blitt slettet fra folkets minne.

Det vi husker er i stedet en helt annen sykdom.

Det vi derimot husker — det vi har nedfelt i historiebøker, dokumentarer og pandemisk lore — er Spanskesyken. En influensasykdom hvis smitte egenskap, som vi skal se, faktisk aldri har blitt bevist.

Fotnoter:

[1] “Sewage Pollution of Interstate and International Waters with Special Reference to the Spread of Typhoid Fever,” no. 83, Hygienic Laboratory, March 1912, p. 18.

[2] “Beware of Whooping Cough, Kills More Babies Than Any Other Disease, Says Dr. Haynes,” New York Times, February 16, 1912.

[3] Roy Porter, The Greatest Benefit to Mankind, Harper Collins, New York, 1997, p. 399.

[4] “Typhus in Europe a World Problem, Director of Red Cross League Admits Inability to Cope with It Alone, Worst Since Middle Ages,” New York Times, November 11, 1919.

[5] “All Poland Ravaged by Typhus Epidemic, American Medical Experts Report 95 Per Cent. of the People Victims of Disease,” New York Times, March 25, 1920.

Innlegget Influensaen som nektet å smitte – del 1 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

* * *

Det følgende er et bearbeidet utdrag fra en bok med samme tittel som artikkelen. Boklanseringen er planlagt å finne sted lørdag 19. september 2026 på Litteraturhuset i Oslo. Se Litteraturhusets nettside for nærmere oppdateringer.

* * *

Av Trond Skaftnesmo

Introduksjon

Relatert til denne saken blir det et boklanseringsarrangement på Litteraturhuset i Oslo den 19. september 2026.

Høsten 2025 ble jeg kontaktet av en person som hadde en dramatisk historie å fortelle. Det dreide seg om et medisinsk forsøk, som han – sammen med hundrevis av andre ungdommer – var blitt livsvarig skadet i. Han ville gjerne få meg til å se nærmere på saken, og så skrive en bok om den. Da jeg forsto at det var snakk om et vaksineforsøk, skjønte jeg også hvorfor akkurat jeg fikk denne henvendelsen. Som forfatter av flere vaksinekritiske bøker,¹ har jeg jo stukket nesen frem noen ganger før. Jeg er kjent i terrenget og vet hva jeg har i vente. Jeg sa altså ja til den første utfordringen, om «å se nærmere på saken». Det tok meg et halvt år. Utover våren 2026 kom så skriveprosessen i gang, også den tok et halvt år.

Med henvendelsen fulgte et omfattende arkiv, samlet i flere bæreposer, samt et digitalt bibliotek, pent ordnet i mapper. Det dreide seg om Norgeshistoriens største medisinske forsøk overhodet, intet mindre. (Vel å merke snakker vi da om medisinske forsøk som er anerkjent som nettopp det!) Konkret dreide det seg om en norsk vaksine mot smittsom hjernehinnebetennelse (kalt MenB-vaksinen), utviklet på 1980-tallet og utprøvd på rundt 230.000 ungdommer i perioden 1988-1994.

Å gå inn i dette materialet, kunne tidvis minne om Dantes infernoreise. Jeg har ikke gjort noen forsøk på å forsterke inntrykket, men heller ikke omvendt. Om det som presenteres kan avverge noen fremtidige hendelser av lignende slag, vil bokens mål være nådd.

De tre store

Nå kan det selvsagt sies at Norgeshistoriens største medisinske eksperiment² slett ikke ligger 40 år tilbake i tid. Det ligger rett bak oss, nemlig da over 90% av den voksne befolkningen i Norge nylig lot seg injisere med en eksperimentell mRNA-vaksine, basert på en genterapeutisk metode. Og rundt 10 år tidligere hadde vi igjen en stor vaksinekampanje, nemlig mot svineinfluensa. Ifølge Preben Aavitsland, overlege ved FHI, snakker vi om «den mest alvorlige vaksinekatastrofen i moderne tid».³

Er det noe slektskap mellom de tre hendelsene? Det er det absolutt! På den ene siden hadde vi (og har vi fortsatt?) en befolkning med nær total tillit til sine helsemyndigheter. Vi kan også kalle det en medieskapt naivitet. På den andre siden har vi en helsefaglig og helsepolitisk kultur stadig mer preget av sterke økonomiske føringer. I dette systemet kan den medisinske etikken fort bli redusert til et retorisk virkemiddel.

Når vi vil granske en menneskeskapt katastrofe, er det rimeligvis for å lære noe av granskningen, slik at vi ikke risikerer å gjøre den samme feilen flere ganger. Da er det tre spørsmål vi må stille oss:

 1. Hva skjedde?

 2. Hvordan kunne det skje?

 3. Hvordan unngår vi at det skjer igjen?

I slike saker er det standard praksis å nedsette et granskningsutvalg, som kommer ut med en rapport. Som vi skal se, skjedde det også i etterkant av MenB-saken. Men slike utvalg legger gjerne hovedvekten på det første spørsmålet, som gjelder fakta. De to neste spørsmålene oppleves som mer spekulative, og blir ofte bare implisitt belyst. Spørsmålene kan ikke besvares uten en kontekstbasert analyse, det vil si en undersøkelse som ser på hvilke praksiser og ideologiske føringer som gjorde katastrofen mulig. For å gjøre en slik analyse, må vi altså svare på flere tilleggsspørsmål som: Har lignende katastrofer skjedd flere ganger? Var det også da lignende faktorer som gjorde dem mulig? Og hvilke faktorer er det konkret snakk om?

For å belyse denne konteksten, må vi altså se på historisk sammenlignbare hendelser. Det er da også forklaringen på at vi på slutten av boken kort går inn på de to andre nevnte vaksine-katastrofene i tillegg til MenB-saken.

Juridisk immunitet

Her følger en mer prinsipiell drøfting, sakset fra boken, der det settes søkelys på vaksiner som en ideologi eller sekulær religion, som flere forskere kaller det.

I 1986 vedtok USA en lov som fritok vaksineprodusentene for økonomisk ansvar ved helseskader.⁴ Denne loven skulle bli en modell for land verden over for å løse et problem som industrien slet med; erstatningssøksmål fra foreldre til vaksineskadde barn. En stadig striere strøm av slike søksmål truet nå industriens profitt. Under sterkt press, med trusler om produksjonsstopp, ble Ronald Reagan (ironisk nok) overtalt til å lage en ny ordning. Ironisk nok – fordi RR jo var den presidenten fremfor noen som sverget til kapitalismens regler. Og i kapitalismens høyborg, er grunnregelen den at ethvert produkt som ikke kan produseres med fortjeneste, og bære alle kostnader på et fritt marked (inkludert eventuelle søksmål!), ikke har livets rett.

Men her gjaldt det et produkt utenom det vanlige. Så da måtte det finnes en egen ordning. Den kom i form av nevnte lov, pluss et vaksineskadefond, som nå skulle ta ansvar for erstatningene. Pengene til dette fondet kommer i USA fra en avgift lagt på hver vaksinedose. For første gang i kapitalismens historie, er det nå brukerne av produktet som betaler erstatning til seg selv for produktets skader. Men brukerne avgjør ikke hvem som får erstatning. Det avgjøres av de som står bak vaksineprogrammet av anbefalte (og noen ganger obligatoriske) vaksiner. De som skal betale deg erstatning, er altså de samme som anbefalte deg å ta vaksinen og i noen tilfeller påla det. Det er de samme som avgjør om du er vaksineskadet og berettiget erstatning.

Hvis noe kan kalles en juridisk felle, er det vel dette. Og i Norge har vi en lignende ordning med Norsk Pasientskade Erstatning (NPE), som – bortsett fra et visst tilskudd fra private helseforetak – baserer seg på offentlige midler. I Norge er det altså skattebetalerne – vaksinerte som uvaksinerte – som dekker opp for vaksineskader.⁵ Det blir som om en bilprodusent skulle få gehør for at kjøper må dekke eventuelle produksjonsfeil på bilen, supplert med bidrag fra gående og syklende trafikanter.

Det er en underlig logikk i dette:

1. Myndighetene har unntatt produsentene for erstatningsansvar for et produkt, som
2. ikke kan selges med fortjeneste om de skulle betale erstatning til brukerne for de helseskader produktet påfører dem, og
3. dette gjøres ut fra en begrunnelse om helsemessig sikkerhet.

Logikken biter seg selv i halen. Rogers (2019) skildrer situasjonen slik:

«Alle deltakere i debatten anerkjenner at det nåværende vaksine-programmet ikke kunne ha eksistert uten beskyttelsen mot erstatningsansvar. Ifølge produsentene kan vaksiner ikke konkurrere i det normale kapitalistiske markedet, da gruppesøksmål fra dem som er skadet av deres produkter ville drive dem ut av geskjeften. Mange delstats-myndigheter [i USA] forlanger nå av sine borgere at de skal injisere dette produktet i sine [eller sine barns] kropper, som et krav for å få gå på skole og barnehage, samt en del jobber. Så det er et paradoks i hjertet av denne debatten, at dette produktet blir obligatorisk ut fra kravet til offentlig sikkerhet, samtidig som dets produsenter anerkjenner at produktet ikke er i stand til å møte de vanlige erstatnings-normene som gjelder i et kapitalistisk marked.»

Vaksineprodusentene har tilgang til et marked som ingen annen industri kan drømme om. Foreløpig omfatter det så godt som hvert barn og hver ungdom i samfunnet. Deres mål er at hvert eneste individ på kloden, fra fødsel til død, skal bli deres kunder.

Men i USA er produsentene vel å merke kun fritatt for erstatningsansvar så sant vaksinen er anbefalt av myndighetene ved at den inngår i det nasjonale barnevaksinasjonsprogrammet. Ikke overraskende har dette programmet da også est ut år for år. Tabellen nedenfor kan gi et inntrykk av utviklingen USA.⁶

Vaksineprogrammet i USA omfattet inntil nylig 54 injeksjoner og 72 doser av 16 ulike vaksiner fra fødsel til 18 år.⁷ I Norge er det til sammenligning 20 doser av 12 vaksiner som er anbefalt til 15 år.⁸ Nylig har helseminister Robert F. Kennedy jr. tatt grep for å få USAs barnevaksinasjonsprogram ned på et «dansk nivå», som omtrent tilsvarer det norske. Mer presist vil det bety en reduksjon fra 17 vaksiner til 11, fra rundt 80 doser og ned til 30.⁹

Vaksiner, Amen

Så langt har vi eksponert visse strukturelle – vesentlig økonomiske og juridiske – forutsetninger for vaksinenes særstilling i vårt samfunn; at produsentene er fritatt fra økonomisk erstatningsansvar. Til grunn for dette ligger igjen noen kulturelle forutsetninger, som er med på å forklare vaksinenes særstilling. De skal vi her løfte frem i lyset.

Tittelen på dette delkapitlet er hentet fra tittelen på en bok av Aaron Siri, advokat for Informed Consent Action Network. ICAN kjemper for prinsippet om informert samtykke, at det skal gjelde for alle medisinske tiltak inkludert vaksinasjon. Derfor har ICAN tatt rettslige skritt for å bekjempe vaksinetvang (mandatory vaccination), som gradvis er blitt innført i flere delstater i USA.

Bokens provoserende undertittel, The Religion of Vaccines, impliserer en påstand provaksere trolig vil protestere på; at deres entusiasme for vaksiner er basert på tro heller enn viten. Men Siri er ikke alene om å se det slik. I boken Ideological Constructs of Vaccination (Cernic, 2018), som bygger på en PhD-avhandling med samme tittel, er påstanden at medisinen er blitt «vår tids religion», med vaksinasjon som et ritual tilsvarende dåpen:

«I moderne industrielle samfunn er religionens funksjoner (å forklare verden, å utøve sosial kontroll) i stadig større grad blitt overtatt av vitenskapen. Og innen vitenskapen, er medisinen den grein som mest klart fremviser ‘religiøse’ aspekter. […] Dybde-analyser av dette er gjort av Domaradzki (2013), som viser at moderne medisin reflekterer den religiøse arven til den vestlige kulturen: dens ideologi, myter, dogmer, symboler, tro, ritualer, praksis, håp og frykt. Den fungerer som en slags sekulær religion. […]

«Ifølge medisinens teologi er nyfødte mennesker svake og utsatt for innflytelsen fra de nye djevlene: virus, bakterier og mikrober. Av denne grunn blir de utsatt for et nytt renselsesritual, som skjer i den nye religionens nye kirker. […] Slik erstatter vaksinasjoner dåpen og opptar de nyfødte i menigheten av den medisinske kirken, idet den beskytter dem mot infeksjonens primære ondskap.»¹⁰

Nå behøver en slett ikke å være vaksinekritiker for å se slike paralleller. Det finnes ivrige provaksere som innrømmer vaksiner en tilsvarende rituell rolle. Det fremste eksemplet i Norge, er Sveinung Stensland, tidligere stortings-representant og helsepolitisk talsmann for Høyre. Som kristen, farmasøyt og ivrig provakser, burde han vite mye både om de kristelige ritualer og om vaksiner. I Vårt Land bekrefter han da også, med henvisning til Samuel Butler, at: Vaksinasjon er det medisinske sakrament som tilsvarer dåpen.¹¹

Den sterke dedikasjon som ligger i et slikt utsagn, kan kanskje forklare at det under den nye religionens banner synes å være det samme forholdet til kjetterne som det var for middelalderens kirke: De måtte bannlyses med ethvert tenkelig middel.

Hvis forskere som Cernic og Domaradzki har et poeng, reiser det seg mange nye spørsmål: Hvorfor skjer det en slik utvikling, der medisinen langt på vei erstatter religionen? Er det også tilfelle at det har utviklet seg en «kult» omkring vaksinasjon, med bannlysning for de som ikke deltar i kulten? Hva skal vi som samfunn mene om denne utviklingen? Skal vi helt enkelt si ja og amen, slik Stensland gjør, eller skal vi sette grenser for den?

Det kan endelig nevnes at det å se medisinen som vår tids sekulære religion, og vaksinasjon som en kult innenfor denne, slett ikke er en oppfatning av helt ny dato. Gjennombruddet for den moderne medisin, kom på slutten av 1800-tallet. Gjennom 1900-tallet ble dens rolle ytterligere befestet, fremfor alt i de industrialiserte og utviklede land. Kritikk av medisinen som en de facto sekulær religion, var svært sjelden. Men dukket det opp, kunne det skape furore. Det mest kjente tilfellet i så måte, var Diego Riveras gedigne veggmaleri fra 1932 ved Detroit Institute of Arts. Bildet – som inngår i en serie – har ingen tittel. Men mange kaller det Fødselen (Nativity). Bildet viser et stående barn (altså ikke helt nyfødt) som blir vaksinert, med legen til høyre og en kvinnelig sykepleier til venstre. Men forgrunnen, med hest og ku og sauer, får oss umiddelbart til å tenke på julekrybben. Og i bakgrunnen ser vi tre forskere i rollen som «de tre vise menn», som besøker Jesus-barnet etter fødselen. I så fall er «legen» Josef og «sykepleieren» Jesu mor, Maria.

Det var ikke vaksineindustrien som reagerte ampert på bildet, men derimot prestene. De mente bildet var blasfemisk, da det gjorde narr av den hellige familie. Men hva mente Rivera selv med sitt bilde, med motiv fra den kristne julekrybben? I dag vil de fleste se det som en kritikk av vaksine-ideologien. Men Rivera var marxist og ateist, og hadde faktisk en stikk motsatt mening med bildet; han ville hylle den medisinske teknologien og utpeke den som menneskehetens nye frelser.¹²

Ser vi på bildet med kristne øyne, må vi spørre: Trenger virkelig Jesusbarnet å vaksineres? Er Han ikke godt nok utstyrt til sin gjerning fra Faderens hånd? Og mer generelt: Er barnet i utgangspunktet en feilvare? Hvorfor trenger det ellers en vaksine-oppdatering før det tar fatt på livet? Hva var det Gud glemte å gjøre da Han skapte mennesket i sitt bilde?

Sluttnoter

1. De viktigste er Folkefiender (2012), Vaksinetvang (2020) og Det globale helsetyranniet (2023).
2. Jeg bruker her ordet eksperiment i den folkelige meningen, nemlig som et forsøk med usikkert utfall og derfor høy risiko. At forsøket var eksperimentelt i denne forstand dokumenteres i boken.
3. https://vof.no/aavitsland-overlapp-mellom-putinister-og-antivaksere
4. Loven het The National Childhood Vaccine Injury Act. Dette delkapitlet er et bearbeidet utdrag fra min bok Vaksinetvang (2020), der samme tematikk behandles.
5. https://www.npe.no/no/Om-NPE/Organisasjon/Finansiering-av-ordningen/
6. www.informedchoiceusa.org
7. https://www.cdc.gov/vaccines/schedules/downloads/child/0-18yrs-child-combined-schedule.pdf
8. https://www.fhi.no/nettpub/vaksinasjonsveilederen-for-helsepersonell/vaksinasjon/barnevaksinasjonsprogrammet/
9. Reformen møter imidlertid voldsom motstand blant alle som har profitert på den utviklingen som har vært siden 1986, slik som AAP – American Academy of Pediatrics. https://www.thefocalpoints.com/p/the-battle-begins-rogue-judge-halts –
10. Cernic 2018, s. 31-32 – som siterer Domaradzki 2013, s. 27
11. Sveinung Stensland i avisen Vårt land, 14.06.2017: Vaksiner er medisinens sakrament. https://www.vl.no/verdidebatt/vaksiner-er-medisinens-sakrament/1050008
12. https://historyofvaccines.org/blog/diego-riveras-vaccine-mural-in-detroit-in-the-1930s/

Innlegget Statsautorisert smerte dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Av Morten Walløe Tvedt, forfatter av boken Norsk statsrett, Universitet Innlandet.

Jeg drister meg til å reise en problemstilling på ny: Hvordan kan Norge innføre regler som bedre kan stille de med makt til ansvar? Jeg skrev om det i Subjekt 10. februar i år. Ingen politikere plukket opp ballen.

Tirsdag 10. februar behandler Kontroll- og konstitusjonskomiteen forslaget om å sette i gang en uavhengig granskning. Hver sten skal snus i Utenriksdepartementet. Den siste ukens avsløringer, som følge av offentliggjøring av deler av Epstein-arkivene, har avstedkommet krav om granskninger og undersøkelser av blant annet om UDs rutiner er gode nok. Hva kan en granskning lede til? I min bok Norsk statsrett fra 2024 er en viktig konklusjon at den norske Grunnloven mangler gode nok regler som kan stille de med makt til ansvar.

Før en granskning settes i gang bør vi spørre stortingsrepresentantene i Kontroll- og konstitusjonskomiteen hva de ser som mulige utfall av en slik granskning. For hva kan resultatet av en granskning bli? La oss lage et tenkt eksempel: si at granskingen leder til en konklusjon om at Utenriksdepartementet burde hatt bedre rutiner for å følge opp bevilgningene til tenketanken International Peace Institute (IPI) spesielt og andre tankesmier generelt. Jeg konkluderer ikke på forhånd her. Idéen er å diskutere hva en granskning kan lede til.

Granskningskommisjonen vil ikke kunne pålegge noen reaksjoner i seg selv, etter Stortingets forretningsorden § 19.

Grunnloven § 15 har regler om at Stortinget kan reise mistillit mot ministrene eller mot hele regjeringen. Siden diskusjonen om rutiner for å følge opp bevilgninger ligger tilbake i tid, er det mindre trolig at den sittende utenriksministeren vil være den som en eventuell mistillit retter seg mot. Hvis de manglende rutinene skriver seg til en tid da den sittende statsministeren var utenriksminister, så er det en teoretisk mulighet at det kan bli reist mistillitsforslag i Stortinget mot ham. Slik mistillit vil da måtte begrunnes med at siden det ikke var gode nok rutiner i hans tid som utenriksminister, har partiene ikke tillit til ham nå som statsminister. Mistillit er et politisk virkemiddel. Det krever politisk flertall for å vedta mistillit. Med dagens flertall på Stortinget vil hvert parti vurdere om det tjener deres politiske sak å stemme for slik mistillit med den konsekvens at regjeringen går av.

Teknisk sett kunne det være mulig å stille den eller de utenriksministerne som granskerne mener at burde ha innført bedre rutiner for riksrett. Riksretten kan dømme statsråder til å minste stillingen som statsråd, eller til bøter eller fengsel. Et mulig straffebud er ansvarlighetsloven § 10, som lyder som følger: «Med bøter eller med fengsel inntil 2 år straffes det medlem av Statsrådet som bevirker eller medvirker til at statens eiendommer eller øvrige midler ikke blir forsvarlig anvendt, eller bestyrt, eller som på annen måte viser uforstand eller forsømmelighet i sin virksomhet». Spørsmålet blir da hva som er sjansen for at de aktuelle utenriksministerne skal kunne dømmes til bøter eller fengsel etter denne bestemmelsen.

Stortingsflertallet avgjør om en statsråd eller stortingsrepresentant skal stilles til ansvar for Riksretten. Stortinget avgjør om det skal tas ut tiltale for Riksretten. Stortingsflertallet, som altså støtter regjeringen, skal avgjøre om det skal åpnes riksrettssak. Det blir dermed et politisk spørsmål om Riksretten skal kunne vurdere om resultatet fra en granskning for å idømme straff.

Påtalespørsmålet i Riksretten avgjøres politisk av stortingsflertallet. Det gjør at i dette tenkte eksempelet, er det vanskelig å se for seg at den eller de utenriksministerne som granskningen eventuelt finner at burde ha kontrollert bevilgningene bedre, skal kunne stilles til rettslig ansvar for unnlatelsen av kontroll.

Dagens styresett i Norge er basert på at regjeringen utgår fra et flertall i Stortinget. De fleste av kontrollordningene ligger til det samme stortingsflertallet. Et flertall i Stortinget skal således kontrollere sine partikollegaer i regjeringen. Grunnlovens kontrollordninger har i liten grad blitt endret og tilpasset vår samtid og det parlamentariske systemet. Det er på tide å forbedre de rettslige mekanismene for å kunne stille de med makt i Norge til rettslig ansvar. Hva tenker Kontroll- og konstitusjonskomiteen at skal komme ut av en granskning?

Innlegget Makt uten ansvar i Norge dukket først opp på Foreningen lov og helse.