Den absurde saken fra Randaberg, her er saken omtalt i Stavanger Aftenblad, er godt forklart av Siri Hermo, og vi har fått lov å publisere den.

De 481 sykkelplassene på Randaberg

Av Siri Hermo

Et dypdykk i den politiske gravingen. Når nyheten om at den nye Coop Mega på Randaberg må grave ut en kjeller med plass til 481 sykler treffer oss, er det lett å riste på hodet. Det høres absurd ut at en butikk som i dag knapt fyller et stativ med ti plasser, nå skal ha nesten fem hundre. 

Men dette handler ikke om dagens behov – det handler om en streng marsjordre fra det internasjonale politiske systemet.

Her er de usynlige trådene som fører fra Randaberg sentrum og helt til Brussel og FN:

Protokoll 31: 

Den glemte «hovedveien» fra EU. Mange tror at EØS-avtalen bare handler om handel med fisk og olje. Men gjennom det som kalles Protokoll 31, har Norge frivillig koblet seg på EUs omfattende miljø- og klimapolitikk. Denne protokollen er selve «røret» som frakter EUs ambisjoner direkte inn i norske kommuner. 

Den forplikter oss til å samarbeide om det «grønne» skiftet og følge EUs standarder for alt fra bygningskrav til utslippsfri transport. Når Randaberg må bygge 481 sykkelplasser, er det i praksis Protokoll 31 som sitter i førersetet på gravemaskinen.

Bygningsenergidirektivet (EPBD):

Gjennom EØS-samarbeidet er Norge forpliktet til å følge EUs bygningsenergidirektiv. Dette direktivet stiller nå konkrete krav til antall sykkelparkeringsplasser per kvadratmeter i alle nye næringsbygg og boligblokker. Siden prosjektet på Randaberg kombinerer butikk med over 100 leiligheter, utløser dette de matematiske formlene i Brussel. 

Utbyggeren har ikke noe valg; å bygge færre plasser ville i teorien vært et brudd på de harmoniserte tekniske forskriftene (TEK) som Norge har importert.

FN, Agenda 2030 og «Smartbyen»:

Norge har signert FNs bærekraftsmål (Agenda 2030). Spesielt Mål 11 (Bærekraftige byer) krever at vi bygger nabolag der bilen blir overflødig. Strategien kalles «Infrastruktur først»: Man bygger de 481 plassene i dag, slik at de som flytter inn i fremtiden ikke skal ha noen unnskyldning for å eie bil. 

Dette kobles direkte til konseptet om «Smartbyen», der sykkelkjelleren fungerer som et digitalt knutepunkt med app-styrte låser, felles el-lastesykler og ladeinfrastruktur styrt av intelligente systemer.

Statsforvalteren fungerer som en lojal kontrollør:

Statsforvalteren i Rogaland fungerer som statens vaktbikkje for at disse internasjonale avtalene faktisk blir gjennomført lokalt. Deres jobb er ikke å vurdere om Randaberg trenger 481 plasser i dag, men å sikre at «Nullvekstmålet» overholdes. Dette er en politisk avtale som sier at biltrafikken ikke skal øke selv om befolkningen vokser. 

For å nå dette målet, tvinges utbyggere til å prioritere sykkelen – uansett hvor tomme dagens stativer måtte være.

Når man graver ut den enorme sykkelkjelleren på Randaberg, graver man ikke bare et hull i jorda; man graver ut fundamentet for en ny samfunnsmodell. Det som ser ut som et isolert «tullevedtak», er i realiteten det fysiske sluttproduktet av Protokoll 31, EUs-rettsakter og globale bærekraftsmål.

Problemet er det enorme gapet mellom de visjonære planene på papiret i Brussel og den faktiske hverdagen til folk i Rogaland. Mens byråkratiet feirer de 481 plassene som en seier for klimaet, er det de lokale utbyggerne – og til slutt kundene og boligkjøperne – som sitter igjen med regningen for en fremtid myndighetene har bestemt at vi skal ha.

Det planlagte prosjektet på Randaberg med 481 sykkelparkeringsplasser under bakken innebærer betydelige kostnader og ringvirkninger for både utbygger, beboere og lokalsamfunnet. Å bygge sykkelparkering i en utgravd kjeller er drastisk dyrere enn tradisjonelle stativer på bakkenivå.

Estimater for underjordiske parkeringsanlegg i Norge ligger ofte rundt 300 000 kr per biloppstillingsplass. Siden man får plass til omtrent 8–10 sykler på arealet til én bil, kan man anslå en ren byggekostnad på 30 000 – 40 000 kr per sykkelplass. For 481 plasser kan dette utgjøre en investering på mellom 14 og 20 millioner kroner utelukkende for sykkelparkeringen. Utgraving i løsmasser koster typisk mellom 500 og 1 500 kr per kubikkmeter.

Med 481 plasser kreves et betydelig volum som må fjernes, noe som øker prosjektets CO2-avtrykk og transportbelastning i anleggsperioden.

Konsekvenser for lokalbefolkning og boligkjøpere:

-Høyere boligpriser: Kostnadene ved slike rekkefølgekrav veltes normalt over på de 100 planlagte leilighetene. Dette kan gjøre boligene betydelig dyrere for unge og førstegangskjøpere.

-Redusert bilparkering: Antall bilplasser reduseres fra over hundre til rundt 90. Dette kan skape utfordringer for barnefamilier og eldre som er avhengige av bil for storhandel, til tross for nærheten til sentrum.

Konsekvenser for næringsliv og butikk:

Endret kundemønster: Mens syklister ofte handler oftere, handles det mindre per gang sammenlignet med bilister.

For en storbutikk som Coop Mega kan reduksjonen i bilplasser påvirke omsetningen fra kunder som foretar store ukeshandlinger.

Konkurransefordel eller ulempe?:

Butikken kan miste kunder til andre sentre med bedre biltilgjengelighet, men kan samtidig tiltrekke seg de over 35 % av befolkningen som bruker sykkel aktivt i sommerhalvåret.

Konsekvenser for kommunen:

Politisk storm:

Saken har allerede skapt «storm i kommentarfeltet» og kritikk fra lokale politikere som mener kravene er «direkte frakoblet» virkeligheten på Randaberg. Vedtaket setter en standard for all fremtidig sentrumsutvikling i Randaberg, der utbyggere må prioritere kostbar sykkelinfrastruktur for å få godkjent sine prosjekter.

Jussen:

Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked. Det indre markedet er basert på et felles regelverk med lik praksis. De fire frihetene – fri flyt- utgjør kjernen i det indre markedet, fri bevegelse av varer, tjenester, personer (arbeidskraft) og kapital mellom medlemslandene. En forutsetning for å opprettholde våre rettigheter i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen.

I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen. Allerede fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare.

Dette kalles forvirkninger.

I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese at:

Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave DEN FREMTIDIGE VIRKNINGEN av en rettsakt vil dette kunne påtales av ESA (EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen. På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter PLIKTER å følge EØS-avtalen. Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.

Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.

Videre legger artikkel 7 i protokoll 1, føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin NASJONALE LOVGIVNING ved innføring.

Disse er selvfølgelig bindende.

(St.prp. nr. 100, 91/92), her fra regjeringens side. Sak C-129/96 viser at Norge er PÅLAGT en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både FØR og ETTER at lover vedtas i Norge.

Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonale lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom. I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet». Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres. Avtalen eter på seg, blir kun større på godt norsk, der vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU.

-Litt sånn som når neste oppdatering er klar på din smart-telefon, så bare oppdaterer og aksepterer du.

Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling. For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har FORRANG foran NORSKE avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2)

Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.

Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde. I des. 2023 sikret et bortimot samlet Storting total forrang. Nå har vi det sort på hvitt at EU bestemmer. Det finnes INGEN hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter kan kun reverseres når EØS avtalen er sagt opp.

Derimot finnes det hjemmel for oppsigelse av EØS avtalen, slik at makta igjen kan komme tilbake til det norske folket.

«Fun facts»:

Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.

Vår lojalitetsplikt til EU har altså vært der fra start og er førende for hele avtalen:

Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare. Det gjelder også det som kommer i fremtiden. Lojalitetsplikten, samt et dynamisk og ensartet EØS setter i realiteten vårt handlingsrom sjakk matt.

Det finnes ikke.

Veto eller reservasjonsrett:

Det er kun EU som kan legge ned veto. Altså stoppe en bestemmelse. Vi kan på papiret bruke vår reservasjonsrett. Bruk av reservasjonsretten bryter derimot med vår førende lojalitetsplikt til EU, for den setter EUs ønsket resultat i fare, og gir traktatbrudd. Reservasjonsretten er kun et ord på et papir for å holde det norske folk i ro, for det gir inntrykk av valgmulighet, der det intet finnes.

Handlingsrommet er det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett bevares i møte med EUs krav. Det manglende handlingsrommet via EØS avtalen, gjør nå at vår hverdag detaljstyres fra Brussel, på alle områder. Våre folkevalgte har-med viten og vilje-vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den sies opp.

Planen går tilbake til 40 tallet, der våre på tinget skal sikre at den følges. Vi har altså ikke rød, grønn eller blå politikk i Norge. Selv om styrt norsk presse og våre folkevalgte presenterer det slik.

Vi styres juridisk fra EU, via EØS avtalen.

-jussen gjelder alle parti

-uansett hvem som sitter i statsministerstolen.

-uansett samarbeid på tinget.

Innlegget Når klimaagenda 2030 trumfer alt – via EØS og EU dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Foreningen Lov og Helse kom tilfeldigvis over følgende tekst, skrevet av Siri Hermo. Etter å ha lest den, spurte vi om vi kunne få publisere den. Vi har valgt å lage en overskrift og skrive en liten innledning til teksten

Den Norske Grunnloven ser ut til å få en stadig mer symbolsk karakter. Bestemmelsene i § 1 og § 2 om at Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike og at Grunnloven skal sikre demokratiet. Gro Harlem med følge av blant annet Jonas Gahr Støre undertegnet en intensjonsavtale og ga på vegne av Regjeringen sin formelle godkjenning og anbefaling om å melde Norge inn i EU, på Korfu den 24. juni 1994. Da folket sa nei i folkeavstemmingen fem måneder senere, sto vi igjen med EØS avtalen som var utarbeidet allerede i 1992 og ble implementert med EØS-loven som trådte i kraft med EØS-avtalen den 01.01.1994. Etter lovens § 2 går EØS-avtalen foran fremtidige lover og samtlige forskrifter ved motstrid med EØS-avtalen. Det fratok Norge selvråderett, med overnasjonal og ikke demokratisk styring fra EU. Noe som bare ville vært forsterket og med en minimal ubetydelig påvirkningskraft ved et eventuelt medlemskap.

Artikkelen som følger relaterer seg et oppslag i Bondebladet.

EØS, EU og Norsk landbruk

Av Siri Hermo

Dette eksempelet fra Bondebladet viser den ekstreme kontrasten mellom norsk landbruk og det industrielle landbruket i EU. Når en enkelt fjøstomt er større enn hele arealet til en norsk gjennomsnittsgård, er det et tydelig tegn på den strukturelle ensrettingen som nå skjer.

Slik henger dette industrilandbruket sammen med de store linjene:

-EØS og Artikkel 19 (Markedspresset). Gjennom EØS-avtalens artikkel 19 er Norge forpliktet til en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer. Når norske bønder skal konkurrere mot melk fra europeiske gigantfjøs som melker 600 kyr i timen, har de ingen sjanse på pris. For å overleve dette importpresset, tvinges norske bønder til å bli færre og større. Dette fører til at landbruket forsvinner fra distriktene og samles i områder som Trøndelag og Jæren.

-Agenda 2030 (Bærekraftsmålene).

Her oppstår det et paradoks i FNs Agenda 2030:

-Mål 2 (Utrydde sult/Matsikkerhet): Store industrigårder i EU argumenterer med at de er mest «effektive» for å sikre billig mat til verden.

-Mål 15 (Liv på land): Industrilandbruket ødelegger det biologiske mangfoldet og kulturlandskapet som det småskala, norske landbruket opprettholder.

-Mål 12 (Ansvarlig forbruk og produksjon): Ved å flytte produksjonen til gigantiske enheter i Europa, bryter man målet om lokal, kortreist matproduksjon, noe som svekker den nasjonale beredskapen.

-EUs Klimapolitikk (Green Deal / Farm to Fork). EUs klimapolitikk, som Norge følger via Protokoll 31, premierer ofte det som ser ut som «utslippseffektivitet» på papiret:

-CO2 per liter melk: Et gigantfjøs kan i teorien vise til lavere utslipp per produsert liter melk enn en liten gård i en norsk fjordarm, fordi de har stordriftsfordeler på energi og fôr.

-Tap av naturverdier: Det som ikke regnes med i EUs klimaregnskap, er verdien av at norske kyr holder utmarka i hevd og binder karbon i jorda gjennom beite.

Når EU-direktivene prioriterer rene utslippstall, taper den norske driftsformen.

-Det bryter med den norske landbruksmodellen basert på familiebruk.

-Det er umulig å opprettholde dyrevelferd på norsk nivå når 600 kyr skal gjennom systemet hver time.

-Det fører til en økonomisk fastlåsing (gjeld) som gjør bonden til en slave av systemet og banken.

Gigantfjøsene i EU er det «ideelle» resultatet av et fritt marked uten tollvern. For Norge betyr denne utviklingen at vi enten må

-akseptere at landbruket legges ned i store deler av landet,

-bruker de juridiske unntakene i EØS-avtalen for å beskytte oss – noe norske politikere så langt har vært redde for å gjøre….

-Eller rett og slett sier opp denne avtalen som snart har kjørt Norge over stupet…

Juridisk og politisk er en oppsigelse av EØS-avtalen den eneste måten å koble seg helt av EUs energi- og klimapolitikk på.

-Oppsigelsesmekanismen (Artikkel 127). EØS-avtalen har en innebygd «utgangsdør».

-12 måneders frist: Norge kan si opp avtalen med ett års varsel.

-Full selvråderett: Ved en oppsigelse vil ikke lenger Protokoll 31, ETS2 [klimakvoter], Fornybardirektivet eller Artikkel 19 (landbruksimport) være bindende for Norge.

Stortinget får tilbake full makt over drivstoffavgifter, strømpriser og konsesjoner til vindkraft.

-«Gullkortet» og risikoen. Argumentet for å si opp avtalen er at Norge sitter på ressursene EU desperat trenger i sitt «grønne» skifte. (gass og kraft, mineralet etc.). EU må uansett kjøpe gassen vår, så vi kan diktere betingelsene selv via en vanlig handelsavtale.

Hva skjer med landbruket og naturen? Uten EØS-avtalen kan Norge:

-Gjeninnføre fullt tollvern for landbruksvarer uten press fra Artikkel 19. Dette ville stoppet sentraliseringen og importen av billigmat fra gigantfjøsene i EU.

-Stoppe utbyggingen av vindkraft som er drevet av EUs fornybarmål, og heller prioritere norsk natur og lokalt selvstyre.

Politisk «fastlåsing»

Selv om det juridisk sett er enkelt å si opp avtalen, er det politisk svært vanskelig når minst 140 av de på tinget har sin lojalitet til fremmed makt -EU. En oppsigelse av EØS-avtalen ville løst de juridiske flokene med drivstoffavgifter, vindkraft og landbrukspress over natten. Spørsmålet som splitter Norge, er om vi er villige til å ta den økonomiske usikkerheten det medfører for å få tilbake den nasjonale kontrollen over ressursene våre.

Til refleksjon:

Markedsadgang er verdiløs hvis produksjonskostnadene gjør at Norge ikke har varer å selge….

Her er den brutale sammenhengen mellom jussen og den industrielle virkeligheten:

-Industrien dør «innenfra». Norsk kraftkrevende industri (aluminium, gjødsel, kjemisk industri) ble plassert i Norge kun fordi strømmen var billigere her enn i resten av verden.

Dette kompenserte for:

-Høyt lønnsnivå.

-Lange transportavstander til markedene i Europa.

-Høye kostnader ved å drive i et værhardt land.

Når EØS-avtalen og energiunionen (gjennom ACER og de ulike energipakkene) fjerner prisforskjellen mellom Norge og Tyskland, forsvinner selve eksistensgrunnlaget for disse fabrikkene.

-Markedsadgang vs. Tollmurer:

Politikerne frykter at uten EØS vil EU legge toll på varene våre. Her bør snart fornuften kobles på: Hvis strømregningen til et smelteverk øker med 500 millioner kroner i året på grunn av europeisk prissmitte, er det et langt større tap enn en tollavgift på 2–4 %. Resultatet blir at bedriften flagger ut til land med enten lavere lønninger eller mer stabil, nasjonalt kontrollert kraft (som f.eks. USA, Midtøsten eller Kina). Det hjelper ikke at Norge har «tollfri tilgang» til EU når fabrikken er borte.

-Jussen som hindrer «Særnorske» løsninger: Gjennom EØS-avtalens regler om statsstøtte, har Norge svært begrensede muligheter til å hjelpe industrien med strømprisen:

-Vi kan ikke gi industrien «billig strøm» direkte fra staten, da dette regnes som ulovlig subsidiering som vrir konkurransen i det indre markedet.

-Vi er låst til EUs modeller for CO2-kompensasjon, som nå strammes inn som en del av EUs klimapolitikk.

-«Grønnvasking» av industriutflagging:

En del av den «syke klimapolitikken» jeg har fokusert på i flere innlegg nå, er at når en norsk fabrikk legges ned fordi strømmen er for dyr, ser det bra ut i det norske utslippsregnskapet (Protokoll 31). Utslippene i Norge går ned, og politikerne kan si at vi når målene: Mens selve varen blir produsert i et land med kullkraft i stedet, og norske arbeidsplasser er tapt for alltid. Logikken i dagens politikk henger på greip kun hvis man antar at markedstilgang er viktigere enn produksjonsevne. Ved å ofre det nasjonale konkurransefortrinnet (kraften) for å beholde medlemskapet i det indre markedet, risikerer Norge å ende opp som en nasjon som kun eksporterer råvarer (gass og strøm) mens industrien og landbruket legges ned. Det som presenteres som «grønn omstilling», fungerer i praksis som en økonomisk slegge mot det tradisjonelle norske landbruket.

Her er de tre viktigste grunnene til at det oppleves som et angrep mot landbruket:

-Investeringsfellen (Teknologikrav). Mange av de «grønne» tiltakene som kommer via EUs «Farm to Fork»-strategi og norske klimamål, krever enorme investeringer:

-Krav om utskifting av maskinpark til fossilfritt,

-nye løsninger for gjødselhåndtering og -dyrevelferdsreformer (som løsdriftskrav). For et lite eller mellomstort bruk med moderat omsetning er det umulig å forsvare lån på mange millioner kroner. Kun de største industribrukene har volumet som trengs for å betjene denne gjelden.

-Utslipp per enhet vs. Naturverdi. EUs klimapolitikk (gjennom Protokoll 31) måler effektivitet i «CO2-utslipp per liter melk eller kilo kjøtt». Et industribruk med 600 kyr i et lukket anlegg kan kontrollere fôr og metanutslipp matematisk mer «effektivt» enn en bonde som har kyrne på utmarksbeite. Selv om beitebruk er mer bærekraftig for biomangfoldet og beredskapen, kommer det dårligere ut i de standardiserte klimaregnskapene fra Brussel. Småbruket blir dermed stemplet som «klimaversting» på papiret.

-«Den grønne skatten» på matproduksjon.

Når drivstoffavgiftene økes (som med ETS2 og de planlagte økningene i statsbudsjettet), treffer det landbruket dobbelt:

-Driftskostnader: Traktoren må gå uansett, og matproduksjon i Norge krever transport over lange avstander.

-Konkurransekraft: Siden vi gjennom EØS-artikkel 19 har åpnet for mer import, kan ikke den norske bonden bare øke prisene sine for å dekke de grønne avgiftene. Da velger forbrukeren heller den billige importmaten fra EU-gigantene som har lavere energikostnader. Jeg tør påstå at «bærekraft» brukes som et verktøy for å tvinge frem en industriell modell. Ved å gjøre kravene så dyre at bare de største overlever, sikrer man en sentralisert produksjon som er lettere å kontrollere og regulere for myndighetene, men som samtidig knuser det norske småbruket og svekker vår nasjonale selvforsyning.

TILLEGGSKOMMENTAR FRA SIRI HERMO:

Miljødirektoratets rapport «Klimatiltak i Norge mot 2030» (ofte kalt Klimakur) [Klimakur 2030: Tiltak og virkemidler – miljodirektoratet.no] peker på landbruket som en av de største gjenværende sektorene for kutt, nå som mange andre sektorer allerede er strammet til.

Her er de mest kritiske punktene fra direktoratet som jeg mener underbygger min bekymring for småbruket.

Landbruket som «Saldopost»:

Siden regjeringen nå gir rabatt på drivstoffavgifter til bilister frem til september, oppstår et underskudd i det nasjonale klimaregnskapet. Gjennom EØS-avtalen og Innsatsfordelingsforordningen (ESR) er det totale utslippstaket for Norge låst. Miljødirektoratet påpeker at hvis transportsektoren ikke leverer kuttene, må de tas i andre «ikke-kvotepliktige» sektorer.

Landbruket står øverst på den listen.

Rapporten lister opp tiltak som direktoratet mener er mest «effektive» (lavest kostnad per tonn CO2):

Metanhemmere i fôr:

Dette krever presisjonsfôring og overvåking som er teknisk enkelt i et industrifjøs med 600 kyr, men ekstremt dyrt og praktisk vanskelig for en bonde med kyr på utmarksbeite.

Overgang fra rødt kjøtt til plantebasert:

Direktoratet foreslår tiltak for å vri produksjonen bort fra drøvtyggere (kua). Siden mye av det norske småbruket i distriktene er basert på gressressurser som kun kan utnyttes av drøvtyggere, er dette et direkte angrep på eksistensgrunnlaget for distriktslandbruket.

Redusert kjøttforbruk (Kostholdstiltaket):

Dette er kanskje det mest kontroversielle punktet i rapporten. Miljødirektoratet foreslår å bruke avgifter eller prisøkninger for å få nordmenn til å spise mindre norsk storfekjøtt. Når etterspørselen etter norsk kjøtt synker, vil de små brukene med høye produksjonskostnader ryke først. Industribrukene med enorme volum vil kunne overleve på lavere marginer.

Rapporten som «Bestillingsverk» fra EU?

Selv om Miljødirektoratet er norsk, følger deres metodikk EUs retningslinjer for klimarapportering. Rapporten tar ikke hensyn til beredskap, bosetting eller kulturlandskap, fordi dette ikke er målbare verdier i EUs utslippsregnskap i Protokoll 31. Dermed fremstår landbruket i rapporten kun som en «utslippskilde» som må minimeres, ikke som en livsviktig matprodusent.

Miljødirektoratets rapport fungerer som den faglige begrunnelsen for å tvinge landbruket inn i den industrielle modellen en ser på bildet.

Ved å fokusere blindt på CO2-ekvivalenter, overser man at man samtidig bygger ned norsk selvforsyning og distrikts Norge for å tilfredsstille kravene fra Brussel. Gjennom jordbruksavtalen og den tilhørende Klimaavtalen mellom staten og landbruket, er det spesielt tre krav som nå rulles ut og som fungerer som en økonomisk sjekkliste for hvem som overlever:

Kravet om løsdrift (Fristen i 2034):

Dette er det mest kritiske punktet for små og mellomstore bruk med melkeproduksjon. Alle kyr skal gå løse i fjøset, ikke stå på bås. For mange mindre bruk betyr dette at de må bygge helt nye fjøs til 10–20 millioner kroner. Med dagens rentenivå og økte byggekostnader er dette et økonomisk selvmord for et bruk med 20–30 kyr.

De som ikke har kapital eller volum til å bygge «megafjøs», legger ned. Dette er nøyaktig den sentraliseringen til industribruk som jeg frykter.

Gjødselhåndtering og metanreduksjon:

Klimapolitikken krever at landbruket kutter utslipp fra husdyrgjødsel. Krav om hyppigere tømming, tildekking av lagre, eller levering til biogassanlegg. Dette krever dyrt utstyr og logistikk som er tilpasset flate områder med korte avstander.

For et bruk i en bratt vestlandsfjord eller i Nord-Norge blir kostnaden per ku astronomisk sammenlignet med et industribruk på Østlandet. Dette presses frem for at Norge skal nå målene i Innsatsfordelingsforordningen (ESR) under EØS-avtalen.

Utfasing av fossilt brennstoff (Traktor og tørking):

Målet er at landbruket skal være fossilfritt innen 2030. Overgang til elektriske traktorer eller biodrivstoff, samt fossilfri korntørking og oppvarming.

Elektriske traktorer er ennå ikke modne for tungt arbeid i norsk terreng, og biodrivstoff er dyrt. CO2-avgiften med ETS2 fra 2028, vil gjøre diesel så dyrt at marginene forsvinner for de som ikke har råd til å bytte ut maskinparken umiddelbart.

Klima- og miljøprogrammet (KMP) i tilskuddssystemet:

Tilskuddene vris nå slik at en større del av pengene er koblet til spesifikke miljøtiltak. Bonden må bruke mer tid på dokumentasjon og klimaplaner enn på selve driften. Industribrukene har administrative ressurser til dette, mens «enkeltmannsbonden» drukner i papirarbeid og krav.

Disse tiltakene selges inn som «grønne», men i praksis fungerer de som en inngangsbillett til landbruket som bare de største har råd til å betale. Dette våger jeg påstå er en villet politikk for å skape «effektive» enheter som passer inn i EUs statistikker, men som samtidig fjerner det norske småbruket fra kartet.

EØS-avtalen og EUs klimapolitikk legger så sterke føringer at det krever en radikal kursendring fra norske myndigheter….Der ligger den største utfordringen. Her er de tre største hindrene som gjør det nesten umulig å øke beredskapen innenfor dagens system:

Konflikten mellom «Klimamål» og «Kalorier»:

EUs klimapolitikk (via Protokoll 31) måler suksess i reduserte utslipp (CO₂-ekvivalenter). Økt matproduksjon i Norge – spesielt på kjøtt og melk som utnytter norske gressressurser – vil isolert sett øke de norske utslippstallene.

Norge har forpliktet seg til å kutte utslipp i landbruket. Skal vi produsere mer mat, må vi kutte ekstremt mye mer i transport eller andre sektorer for å «ha råd» til utslippene fra maten. Myndighetene ender opp med å prioritere utslippskutt fremfor økt volum, noe som svekker beredskapen.

Artikkel 19 og «Importfellen»:

Beredskap krever at bonden har et marked og en pris han kan leve av. EØS-avtalens Artikkel 19 krever at Norge stadig åpner opp for mer import fra EU. Når billig mat fra europeiske industribruk flommer inn, presses prisene i Norge ned. For å overleve må norske bønder enten bli industribruk, eller legge ned.

Begge deler svekker beredskapen, fordi vi mister det geografiske mangfoldet av gårder over hele landet som kan produsere mat hvis krisen rammer.

Energiprisene (ETS2 og Kraftmarkedet):

Beredskap krever forutsigbare kostnader. ETS2 vil fra 2027/28 og integrasjonen i EUs kraftmarked fjerne norske bønders konkurransefortrinn (billig strøm og diesel). Når innsatsfaktorene blir like dyre som i EU, men produksjonsforholdene er vanskeligere (fjell, snø, små teiger), blir norsk mat for dyr for vanlige folk.

Uten lønnsomhet i bunn, forsvinner produksjonsgrunnlaget. Hvordan kunne det vært gjort?

For å øke beredskapen med EØS, måtte Norge:

• Bruke Artikkel 112 (Sikkerhetsventilen): Erklære at matforsyning er en «alvorlig samfunnsmessig vanskelighet» og begrense importen. Dette tør ikke politikerne pga. frykt for sanksjoner mot fisk. Dette er heller ikke noe EU vil godta.
• Definere landbruk som nasjonal sikkerhet: Bruke unntakene for sikkerhet (Artikkel 123) for å skjerme landbruket fra klimakrav som svekker produksjonsevnen. Helt klart noe EU ikke vil godta, da målet er Europa som det første klimanøytrale kontinentet i 2050,
• Massive subsidier: Kompensere bonden fullt ut for hver eneste krone i økt CO₂-avgift. Dette vil imidlertid utfordre EØS-reglene om statsstøtte.

Under dagens regime styres landbruket etter markedseffektivitet og utslippstall, ikke etter antall dager med matlager. Så lenge EØS-avtalens logikk om fri flyt og EUs klimamål veier tyngre enn nasjonal beredskap, vil norsk matproduksjon fortsette å sentraliseres og svekkes.

Vil folk ha norsk, bærekraftig mat og beredskap ut over 20 dager, så må EØS avtalen sies opp.

(NB denne artikkelen har blitt betydelig redigert 06.04.26 pga. at det som skulle vært hovedinnlegget til Siri Hermo om saken ved et uhell ikke var kommet med i den opprinnelige teksten, kun kommentarene til hovedinnlegget. Nå er hovedinnlegget med, med kommentarene etterfølgende nederst)

Innlegget Landbruket: en saldopost under EU? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Hva skal man si om «konspirasjonsteoretikerne»?

Av Kaj Ronny Nilsen

Ja, hva skal man si om «konspirasjonsteoretikerne», eksisterer de overhodet?

Hva er en teoretiker?
KI svarer: En teoretiker er en person som primært arbeider med, studerer eller utvikler teorier, modeller og prinsipper fremfor å drive med praktisk utprøving. De fokuserer på tankevirksomhet, analyse og forklaring av fenomener innen vitenskap, politikk eller fagfelt, og er ofte motstykket til en praktiker.
Kjennetegn ved en teoretiker:
Fokus på «hvorfor» og «hvordan»: De gransker bakenforliggende årsaker og strukturer.
Abstrakt tenkning: Jobber med modeller, hypoteser og systemer.
Utvikler teorier: Bygger modeller for å forklare komplekse sammenhenger, for eksempel innen fysikk eller samfunnsvitenskap.
Forskjell fra praktiker: Mens praktikeren utfører oppgaver (praksis), utformer teoretikeren grunnlaget for hvordan oppgavene bør forstås eller løses.

En konspirasjonsteoretiker kan da sies å være en spesiell type teoretiker som primært arbeider med, studerer eller utvikler konspirasjonsteorier, som er teorier om konspirasjoner.

Er man en teoretiker dersom man tror på en teori?
KI svarer: Nei, man er ikke nødvendigvis en teoretiker bare fordi man tror på en teori.
Selv om ordene ligner, er det stor forskjell på å tro på en forklaring og det å være en teoretiker. Her er nyansene:
En teoretiker: Er en person som gransker, utvikler, analyserer eller er dypt opptatt av teori. En teoretiker bidrar aktivt til å bygge eller utdype kunnskapssystemer (teoribygger).
Å tro på en teori: Betyr at man aksepterer en eksisterende forklaring som sann, uten at man selv behøver å ha utviklet den eller jobber aktivt med forskning.
Kort oppsummert:
Du er en teoretiker hvis du skaper eller arbeider med teorier (f.eks. en samfunnsteoretiker).
Du er en troende (eller tilhenger) hvis du stoler på at en teori er korrekt.

Så vi har minst to forskjellige grupper involvert her: konspirasjonsteoretikere som jobber med å lage plausible konspirasjonsteorier, dvs. teorier om hvilke konspirasjoner som finnes og/eller hvordan konspirasjoner skjer, samt konspirasjonsteoritroende som stoler på at en eller flere konspirasjonsteorier stemmer.

I tillegg kan man flisespikke litt på teori- kontra hypotese-begrepsbruken, for i realiteten er vel en god del såkalte konspirasjonsteorier egentlig kun konspirasjonshypoteser.

Hva er forskjellen på teori og hypotese?
Ki svarer: En hypotese er en foreløpig, testbar antakelse om en sammenheng, ofte kalt en kvalifisert gjetning. En teori er derimot en velbegrunnet, omfattende forklaring på et naturfenomen, bygget på gjentatte tester og omfattende dokumentasjon. Mens hypotesen prøves ut, er teorien resultatet av bekreftede hypoteser.

Ut fra dette innser vi kanskje at ingen konspirasjonshypoteser – som alle konspirasjonsteorier egentlig er – noensinne vil kunne resultere i velbegrunnede og faktiske konspirasjonsteorier, da man ikke kan forske på disse hypotesene som naturfenomener der forsøk kan gjentas og resultater observeres, noe som må skje for at hypoteser skal kunne oppgraderes til teorier. Vi snakker altså ikke om naturvitenskap her, så i den forstand blir faktisk selve konspirasjonsteori-begrepet meningsløst, da det indikerer noe som er uoppnåelig, og det samme vil dermed gjelde alle avledede uttrykk inkl. «konspirasjonsteoretiker».

***

(Slutt på innlegget til Kaj Ronny Nilsen)

Kommentar:

Her var det noen interessante presiseringer og betraktninger som fortjener å forfølges litt. Blant annet er nyanseringen mellom hypotese og teori relevant. Nilsen (sammen med sin KI) kommer også frem til samme konklusjon som meg, men via en annen vei. Dette kommer jeg tilbake til i en neste del.

Innlegget Leserinnlegg: finnes egentlig konspirasjonsteoretikere? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Takk for god gjennomgang av dette viktige temaet. Det er ikke vanskelig å forstå at celledød ikke kan sies å være en sikker indikasjon på tilstedeværelse av virus når man analyserer dette klassiske isolasjonseksperimentet som gjerne fremheves som selve gullstandarden for virusbekreftelse, og dette blir enda tydeligere når kontrollforsøk uten angivelige virusprøver utføres og man likevel observerer celledød.

Det er et mysterium hvordan virologien som fagfelt har klart å systematisk overse og/eller konsekvent bortforklare denne uoverensstemmelsen over så lang tid, og det er et enda større mysterium hvordan andre nærtliggende fagfelt åpenbart har holdt «fingrene av fatet» og ikke kritisert denne typen kvasivitenskap. For disse avsløringene rammer også dem tillitsmessig.

Men selv om man innser logikken her og forstår problematikken intellektuelt sett, så kan det være vanskelig å ta det innover seg på et dypt følelsesmessig nivå, for man har jo hørt ca. 100 fantasillioner ganger at virus finnes og flyter rundt omkring overalt i luften, klare til å innta og overta organismen til enhver fattig (eller rik) stakkar som ikke passer seg, lytter til ekspertisen og tar sine vaksiner jevnlig.

Men det var visst en gedigen bløff, hele greia. Ja, etter over 100 års leting etter virus, uten faktiske resultater, så må tiden snart være inne for å erkjenne galskapen vi har vært utsatt for. Men vi har som sagt blitt grundig programmerte og det tar sin tid å avprogrammere seg, og det er ikke noe som skjer synkront med hele folket, men derimot på individnivå. Ett og ett menneske klarer, som regel etter mye om og men, etter å ha blitt eksponert for sunn fornuft, å fri seg fra de fryktpregede autoritetsinitierte forestillingene som har gjort det utenkelig å undersøke temaet grundigere.

Friheten oppdages og omfavnes i sinnet til det enkelte menneske, for det er der det starter om det skal skje noe i det hele tatt.

***

(slutt på innlegg fra Kaj)

Min kommentar:

Jeg for min egen del har ikke gått grundig nok til verks til å konkludere 100 % i «virusspørsmålet» (enda), men én ting er helt klart: jo mer man pirker i materien jo mer ser virusparadigmet ut til å være et luftslott og oppspinn. Og motivasjonen, hvis dette er tilfellet, kan selv et barn forstå – et partikkel ingen ser, og som kan snike seg inn i folk overalt (men som ikke finnes), er verdens beste kontrollmekanisme for dem som ønsker kontroll over samfunnet.

En annen svært sentral side av saken, som Kaj også er inne på i de siste avsnittene over, er at det har foregått en særdeles vellykket programmering av befolkningen i Vesten. Denne programmeringen har svært mange sider, men et av de sentrale sidene er å programmere slik at det blir utenkelig å undersøke noe. Hele det norske etablissementet, med presse, myndigheter, PST og akademia jobber i disse dager på spreng for å gjøre enhver undersøkelse av verden utenkelig (da er man «konspirasjonsteoretiker, som er noe umoralsk). Hvordan verden er skal du bli fortalt av autoritetskilder, ikke undersøke.

Mon tro hvor mange luftslott som hadde fordampet ved at folk hadde tørt å undersøke med åpent sinn det meste?

Innlegget Leserinnlegg: finnes egentlig virus? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

NRK skrev i går en hel artikkel der de framstiller faste utelukkende som et religiøst onde, og hvor viktig det er å unngå helseskader (ved galskapen).

NRK får åtte milliarder i året fra oss for å dekke bredde og gi et balansert bilde. Så hva gjør de – gang på gang?

Nå faster både kristne og muslimer skriver de. De tilføyer ikke at en svært stor og økende del av befolkningen faster for helsa sin del.

Mange type 2-diabetikere faster for å forbedre langtidsblodsukkeret og dermed også dens følgesykdommer.

Det samme gjør de enda flere med forstadiene metabolsk syndrom/prediabetes.

Dette er svært godt dokumentert i forskningslibteraturen, ofte i en kombinasjon med et lavkarbokosthold.

Mange får et helt nytt liv, og mange uføre kan komme seg tilbake i jobb.

Intervjuer NRK ernæringsbiolog Marit Kolby om dette, eller noen av alle de andre dyktige fagpersonene som kjenner de forskingsmessige helseeffektene ved faste?

Selvsagt ikke.

Det ville jo vært å balansere det helsemessige ved faste fra et annet perspektiv – og NRK HATER perspektiver. Det står i veien for den åpenbart statlige/kommersiele programmeringen, indoktrineringen, PR-en, propagandaen.

I stedet kontakter de den ultra-kommersielle NGO-lobbyen og pengemaskinen ved navn Diabetesforbundet, som har 1,5 milliarder kroner på bankkontoen sin.

De har 1,5 milliarder grunner til å si:

«Kristian Høines er fastlege i Sola og medisinsk medarbeider i Diabetesforbundet, og forteller at faste dramatisk endrer hvordan medisiner virker i kroppen.

– Det er en tikkende bombe for nyrene. Mange tror faste er ufarlig og til og med sunt, men ved kronisk sykdom må du avklare med legen din.»

Jeg har ikke lenger tall på hvor mange pasienthistorier jeg har sett med mennesker som har kunnet kutte ut en liten neve med medisiner etter å ha adressert det metabolske ved faste/lavkarbo/keto. Mange står igjen med bare en liten dose metformin.

Tygg litt på denne: Mange tror faste er «…til og med sunt».

Man må spørre om NRK bare er så inn i hampen naive at de fornekter medisinsk korrupsjon og bias i forskningsformidlingen – eller om de bare tygger tyggis, jobber der, gjør som de får beskjed om, uten å reflektere over hvor ensporede de er.

Eller… om de rett og slett er slemme?

De har jo tross alt et bredde-oppdrag fra folket, som på sin side tvinges til å betale lønnen deres.

Hvis det ikke er slemt å frenetisk unngå perspektiver i sak etter sak, så vet ikke jeg.

Mange tror faste er «…»til og med sunt».

Ingvill Bjorland, du som har skrevet artikkelen: her er du rett og slett så ekkel mot en så stor del av befolkningen, som betaler lønna di, at jeg vil gremmes.

Særlig fordi de lar det stå uimotsagt fra en motstemme.

– Jeg bare siterte en lege, sier du vel, det er jo ikke jeg som sa det.

Ja, men han jobber for diabetesforbundet, som lønnes av blant annet farmasøytisk industri. Da kan vi ikke forvente noe særlig bedre.

Men du lønnes av meg Ingvild Bjorland. Jeg har ikke betalt deg for å være vemmelig mot meg. Hvorfor skulle jeg betale for det?

PS: Visste du at det du bedriver her, per definisjon, de facto, IKKE er journalistikk? Journalistikk handler om å opplyse slik at leserne kan gjøre seg opp en selvstendig mening. Jeg tuller ikke. Finn fram de gamle skolebøkene dine, så vil du få deg en på tryne. Du er ikke lenger en journalist. Likevel hever du lønn som det.

*** (slutt på innlegg fra Tveit)

Kommentar:

Helt ypperlig kommentert av Kjetil Tveit. Hva skal man gjøre med NRK? For min del er jeg ikke i tvil; ila de neste tiårene blir én av mange viktige kamper for den norske befolkningen å få avviklet NRK, deretter bør det vurderes massesøksmål for å få tilbakebetalt lisensavgiften vi utrolig nok er tvunget til å betale, og som i de senere år trekkes automatisk fra vår konto. Rent prinsippielt bør NRK avvikles uansett, fordi det sømmer seg ikke med en statlig propagandakanal som befolkningen til alt overmål må betale for med tvang.

NRK har vi omtalt i flere runder før, for eks:

Sykefraværet og NRK – igjen – Foreningen lov og helse

Svar fra NRK-journalisten – Foreningen lov og helse

Sykefravær: NRK og NAV på ferde igjen – Foreningen lov og helse

Keiseren er naken; ikke et tøyfiber å se – Foreningen lov og helse

Innlegget Dette stinker, NRK-journalist Ingvild Bjornland dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Av Trond Skaftnesmo

(Denne artikkelen ble først publisert i tidsskriftet Cogito)

Det sentrale dogmet

Det er i ferd med å skje en revolusjon innenfor molekylærbiologien. Men den har vært varslet lenge, faktisk siden inngangen av 2000-tallet. Et eksempel er molekylærbiologen Mae-Wan Ho, som gav et klart varsel i 2003, med boken Living with the Fluid Genome. Min egen oppsummering av denne revolusjonen kom i 2005, med Genparadigmets fall. Men det skulle gå enda 20 år før den ble umulig å ignorere. I dag er vi omsider kommet dit. Det betyr ikke at biologer flest har sagt farvel til det gamle genparadigmet, som hittil har ledet deres forståelse av evolusjon og genteknologi. Men det betyr at de stadig oftere blir konfrontert med dets tilkortkommenhet. Å stoppe det paradigmeskiftet som er på gang, blir som å stoppe elven på dens vei til havet. Ja, du kan lage noen demninger, som midlertidig kan forsinke prosessen en del. Men det er også alt du kan gjøre.

For å forstå det som skjer, må vi imidlertid først skissere det genparadigmet som hittil har vært læreboknormalen. Det strekker seg i prinsippet tilbake til 1868, da Charles Darwin begynte å fabulere om at det befruktede egget måtte inneholde noen partikler (han kalte dem gemmuler), med informasjon fra alle deler av kroppen. Og disse partiklene, tenkte han videre, måtte på ett eller annet vis inneholde instruksen for embryonalutviklingen og alle arvbare egenskaper for den aktuelle organismen. Dette var skissen til genetikkens ledemotiv, som brøt gjennom med stor kraft rundt 1900: Genotypen instruerer fenotypen! Med andre ord: Genene lager oss! Vi er deres kjøretøy, som Richard Dawkins pleide å si. Mer konkret regnes genene da som materielle og partikulære årsaksfaktorer for alle organismens arvelige egenskaper.

Inntil 1953 var det kjemiske-molekylære grunnlaget for disse «genpartiklene» ukjent. Oppdagelsen av DNA-dobbeltspiralen i cellekjernens kromosomer, ble et definitivt gjennombrudd. Med kartleggingen av dens kodespråk – skrevet i de fire «bokstavene» (nukleotidbasene), A (adenin), T (thymin), C (cytosin) og G (guanin) – så man endelig muligheten for å komme til bunns i det mysteriet Darwin hadde strevd med å fatte ca. hundre år tidligere. Mysteriet gjaldt altså organismens genese (tilblivelse); hvordan genetisk informasjon ble skapt, lagret og overført mellom generasjonene. Det var underforstått at forklaringen måtte være naturalistisk (materialistisk); enhver åndelig, idémessig eller immateriell kilde til organismen var i utgangspunktet utelukket.

I sin berømte artikkel On Protein Synthesis fra 1958, leverte Francis Crick de etterspurte varene – i form av det han paradoksalt nok kalte molekylærbiologiens «sentrale dogme». Folkelig uttrykt gikk det ut på at genene lager proteiner, lager deg. Mer spesifikt var genene nå identifisert som koder i cellekjernens DNA, og fra disse kodene ble det avskrevet bestemte sekvenser i form av mRNA (en enkeltstreng), som igjen ble oversatt til spesifikke proteiner. Det siste skjedde i ribosomene, små organeller utenfor cellekjernen. Det sentrale poenget for Crick, var at informasjonsstrømmen bare måtte gå én vei – fra DNA til proteinet og derfra til organismen (deg). For ham var dette en nødvendighet (derav uttrykket dogme), for å opprettholde kravet om en materiell forklaring. DNA var årsak og organismen var et rent produkt. Organismen (som helhet) var altså kun en sum av virkninger; den var selv ingen virksom aktør i sin egen utvikling. Hvis det siste var tilfelle, ville det ha åpnet døren for en «mystifiserende holisme», som ville ha ødelagt hans enkle naturalistiske modell.

Francis Cricks løsning – proteinsyntesens tre trinn – ble formalisert slik:

Fra kommandolinje til nettverk

Da genteknologien begynte å skyte fart på 1980-tallet, var det Cricks modell – den genetiske kommandolinjen – som dannet den teoretiske rammen. Ideen var at dersom DNA var den ultimate årsaken til organismen, med alle dens arvelige egenskaper, kunne vi – ved å endre DNA – omskape organismen slik vi ville. Vi kunne lage hvilke organismer vi lystet. I prinsippet.

Likedan gav Cricks modell nytt liv til den neo-darwinistiske evolusjonsforståelsen. Nye arvelige egenskaper, som oppsto plutselig i evolusjonen – en nødvendig idé for Darwin, skjønt han ikke kunne si noe substansielt om saken – kunne nå forstås som tilfeldige mutasjoner i DNA. At slike sprang i arvemassen kunne skje, var demonstrert ved Thomas Hunt Morgans forsøk med bananfluer tidlig på 1900-tallet. Da jeg selv ble introdusert for molekylærbiologien på 1970-tallet, hadde det sentrale dogmet en nærmest aksiomatisk status; det ble rett og slett ikke problematisert.

Men etter som vi nærmet oss årtusenskiftet, kom den ene sjokkmeldingen etter den andre. Det viste seg at informasjonsstrømmen faktisk gikk begge veier: For det første kunne RNA skrive seg inn i DNA (såkalt retro-transkripsjon), noe som forklarte hvordan vårt genom (vårt samlede oppsett av DNA-koder) i løpet av evolusjonen hadde mottatt genetisk materiale fra såkalte retro-virus. For det andre viser det seg at proteiner kan prosessere – altså endre – RNA på veien fra cellekjernen til ribosomet. Ja, de ikke bare kan gjøre det; de gjør det regelmessig. Og disse endringene – alternativ spleising og RNA-redigering – kan ta mange ulike veier, hvilket betyr at én DNA-kode kan gi opphav til mange ulike (om enn beslektede) proteiner. Da jeg skrev boken Genparadigmets fall i 2005, var det bananfluen som hadde den offisielle verdensrekorden. Her kan ett og samme DNA-gen omskrives til koder for 38.016 ulike proteinvarianter. I dag er det tigerreken som står øverst på pallen, med over 21 millioner.

Skulle alt dette skje ved tilfeldighet, ville livet (og ganske visst også evolusjonen) raskt gå i stå. Men det synes å skje informert, altså hensiktsmessig. Men da må det være en informasjonskilde for denne omkodingen. Så hvem eller hva styrer proteinenes prosessering av mRNA? Det følger ingen instruks med fra DNA-biblioteket for proteinenes kollektive oppfinnsomhet i RNA-redigeringen.

I min egen undervisning på videregående, har jeg grepet til et bilde for å forklare hva som skjer. DNA-kodene kalles jo ofte livets bibliotek. Men vi kan her, for eksemplets skyld, sammenligne DNA med en kokebok – med oppskrifter for mange ulike retter (proteiner). Nå har ingen oppskriftsbok hittil maktet å lage noen rett sånn på egen hånd. Til det trengs det en kokk. Og gode kokker gjør alltid kreative variasjoner i sin matlaging.

Vi kan nå gjøre følgende sammenligning: En mesterkokk leser i kokeboken og gjør en avskrift (transkripsjon) av en gitt oppskrift (proteinkode). På veien til kjøkkenet (ribosomet) gjør mesterkokken noen små endringer: Vi kutter ut hvitløken (for den liker ikke tante), men tar i stedet sjalottløk. Mer salt, mindre sukker… osv. Hvor mange slike endringer og kombinasjoner av ulike ingredienser kan mesterkokken foreta seg med et godt resultat? Tigerreken har gitt oss et begrep om svaret.

Men det trengs altså en mesterkokk for å lykkes med slike endringer. Den svenske kokken i Muppet Show – eller enhver tilfeldighet – ville føre til katastrofe. Det som trengs, er ikke minst umiddelbar lokal informasjon om den helheten som skal betjenes. Og på mikronivå (der proteinsyntesen skjer) består helheten – for menneskets vedkommende – av rundt 10¹⁵ celler og i hver celle mange millioner ribosomer. Vi kommer tilbake til problemet.

Det største sjokket kom i 2001, da alle proteinkodende gener i vårt samlede genom ble talt opp. Resultatet var sterkt nedslående. Det viste seg at vi kun har rundt 20.000 proteinkodende gener. (Vi må si «kun», fordi estimatene på hvor mange proteiner vi har totalt går opp i hundretusener. Det er altså langt færre kakeoppskrifter enn det er kaker i omløp!) Ifølge den siste fintellingen fra 2024, er det eksakte tallet proteinkodende gener 19.969, hvilket altså utgjør 1,5 % av vårt totale DNA-genom. Det er i underkant av antallet funksjonelle gener i en 1 millimeter lang rundorm, som består av kun 1000 celler.

Og resten? Det som ikke er proteinkodende? Richard Dawkins – forfatter av blant annet boken The Selfish Gene (1976) – og alle hans disipler kalte det Junk-DNA (altså søppel-DNA) og regnet det som en inaktiv rest av evolusjonen. I dag vet vi bedre, idet det er funnet evidens for at i hvert fall deler av dette DNA er med på å regulere genuttrykk (genenes aktivitet), gjennom produksjon av mikro-RNA. Men fortsatt er det meste av dets mulige funksjoner ukjent. De som mener at DNA toppstyrer det meste, kan her ha funnet et nytt håp for en mekanistisk forklaring. Som vi straks skal se, vil de bli skuffet.

Med genregulering som stikkord, kan vi anvende et nytt bilde for å illustrere hva som skjer. Saken er den at genene slett ikke driver noen form for alenegang. Motsatt av Richard Dawkins antakelser, er de alt annet enn «selviske» aktører. Derimot står de i tett forbindelse med hverandre og påvirker hverandres virksomhet, om de skal slås på eller av og hvor aktive de skal være. Deres samspill ligner det som skjer i et orkester. Samspillet skjer fra øyeblikk til øyeblikk, samtidig som det følger et bestemt partitur. Begge aspekter – moduleringen i sanntid og partiturets idealmønster – holdes sammen av dirigenten. Vi kommer tilbake til konsekvensene av denne innsikten på slutten, når vi går inn på tematikken genmodifisering.

Den genrevolusjonen som her er beskrevet med noen korte riss, har altså ført til at bildet av genenes virke har endret seg fra Cricks lineære kommandomodell til en høyst kompleks nettverksmodell, som best kan lignes med samspillet i et økosystem eller, som nevnt, i et orkester.

Vi ser at «kommandolinjen» fortsatt er der, sentralt i bildet. Men den har nå fått en helt annen karakter, idet den er vevd inn i et nettverk av tilbakekoblinger, samt gjensidige og sirkulære relasjoner. Det betyr at det som er årsak i den ene retningen fremtrer som virkning i den andre retningen. Dobbeltpilene gjelder gjensidige relasjoner med konsekvenser for genuttrykket mellom a) organismen og dens omgivelser (epigenetikk), b) cellen og dens organisme og c) cellekjernen og dens omgivende celle. Disse relasjoner er ikke av ett slag, men av en mangfoldig og stadig skiftende natur – fysiske, kjemiske, klimatiske, sosiale, patogene osv. – og de kan i visse tilfeller innvirke på organismens genuttrykk eller vise seg hos avkommet.

Organismen har åpenbart en utviklingsplan; den følger et gitt partitur. Men den må også hele tiden forholde seg til en rekke «distraksjoner» som kan forstyrre dens vekst og utvikling og gjøre bestemte «valg» i forhold til dette. Disse valgene må endog gjøres ulikt i ulike celler og under ulike betingelser. Og alle disse valgene skjer – og må skje – hensiktsmessig, informert.

Normalt vil organismen nemlig føye seg kreativt inn i mylderet av gjensidige relasjoner (som aldri gjentar seg nøyaktig!) og realisere sitt liv og sin form innenfor dette samspillet. Dette krever en modulering i sanntid; i dataspråket ville vi si: Det må skje en avansert fortløpende informasjonsbehandling. Dét er noe annet og mer enn det en rigid oppskriftsbok på 3 milliarder basepar (DNA-genomet) kan gjøres ansvarlig for.

Spørsmålet er da: Hvor kommer all denne informasjonen fra?

Platons revansje

Vi kommer nå til den revolusjonen i genforståelsen jeg nevnte innledningsvis. Alt det som er omtalt så langt, var i prinsippet kjent allerede da jeg i 2005 skrev boken Genparadigmets fall, og det ble da også drøftet der. Men det var bare «i prinsippet» kjent. Det var fortsatt mulig å ignorere problemet, Ja, det var også nødvendig å gjøre det – om du skulle ha håp om en vitenskapelig karriere. Skal det skje et paradigmeskifte, må noen av vitenskapens tungvektere melde seg på, spesielt slike som kan vise til strengt logisk-matematiske grunner til å stikke ut en ny kurs. Det er nettopp dette som nå er i ferd med å skje.

Jeg vil her ta forskeren og evolusjonsbiologen Richard Sternberg som et eksempel. Hans personlige og vitenskapelige reise er nylig omtalt av vitenskaps-journalisten David Klinghoffer, i boken Plato’s Revenge (2025). På norsk har denne boken – og Richard Sternbergs forskning – fått en bred presentasjon av Rolf Kenneth Myhre på nettstedet biocosmos.no.

* * *

Etter å ha gjennomført to doktorgrader, den ene i molekylær genetikk og den andre i matematisk biologi, havnet Sternberg omsider på den grønne grein. Han fikk en forskerstilling ved USAs mest fornemme naturhistoriske museum, Smithsonian i Washington DC. Og som en ubetalt æresbevisning fikk han tildelt redaktørstillingen i institusjonens vitenskapelige tidsskrift; Proceedings of the Biological Society of Washington. Skjønt den ikke var like kjent som journalene Nature og Science, var den like vel ansett. Sternberg hadde dessuten også et engasjement ved National Institute of Health (NIH).

Han var utvilsomt meget vel ansett som fagperson. Men han hadde en hemmelig lidenskap – å lese seg opp på filosofiens og vitenskapens historie. Slik fikk han utvidet sin horisont og kunne lettere bedømme tidens vinder i vitenskapen og kjenne igjen vrakgods som kom rekende fra forlengst forliste tankeskuter. Skjønt Sternberg ikke hadde markert seg som en kjetter, næret han sympati for Platons filosofi og var ingen dedikert materialist. Sternberg er katolikk og går til messe, men sier han har flere spørsmål enn svar på de store livsgåtene.

Men også Sternberg holdt avstand til kreasjonistene, som avviste evolusjonen, darwinistisk tolket eller ikke. Nå er det i USA en bredere bevegelse kalt Intelligent Design (ID), der det er mange meninger om evolusjonen. I dag har de fleste ID-tilhengere anerkjent evolusjonen som et faktum, samt at Darwins evolusjonsteori gir et bidrag til å forstå den – om enn begrenset til mikro-evolusjon (oppsplittingen av arter), ikke til dannelsen av nye bygningsformer (rekker og klasser).

Sternberg var ingen ID-tilhenger, men hadde heller ingen fobier i den retningen. Han hadde rett og slett ikke satt seg nok inn i deres tankeunivers til å ha bastante meninger. Da han fikk inn en artikkel til Proceedings fra en av deres mest prominente forskere, filosofen Stephen Meyer, ville han behandle den slik han behandlet alle bidrag som ellers så lovende ut. Det vil si han fulgte en standard prosedyre og sendte den til fagfellevurdering. Vurderingen falt godt ut, og artikkelen – The Origin of Biological Information and the Higher Taxonomic Categories – ble publisert, som vanlig med noen korreksjoner. Dette skjedde i august 2004.

Det helvete som da startet ved Smitsonian hadde Sternberg ikke hatt fantasi til å forestille seg. Han ble regelrett frosset ut – fordi han hadde latt en ID-forsker publisere i Proceedings. Før het det at ID ikke var vitenskap, fordi de ikke hadde noen fagfellevurderte artikler å vise til. Da de nå endelig hadde en slik artikkel (i dag har de over 170), het det at ID-forskere ikke måtte få publisere fagfellevurderte artikler, da ID ikke var vitenskap.

Nå skulle Sternberg uansett fratre stillingen som redaktør for Proceedings den samme høsten, så den stillingen beholdt han ut den tilmålte tiden. Men ellers gjorde ledelsen hans stilling uutholdelig. For å gjøre en lang og lidelsesfull historie kort, godtok Sternberg i 2007 et tilbud som forsker ved Biologic Institute i Seattle, støttet av et stipend fra Center for Science and Culture som Stephen Meyer har vært medstifter av og leder for. Han satte bare ett krav – at han fikk full frihet som forsker. Han kunne fortsatt ikke fronte ID-leirens ideologi. Dette ble akseptert.

Hva er så Sternbergs posisjon i dag mht. genforskningen? Han oppsummerer det kort slik i samtale med Klinghoffer:

«La oss si vi har 200 forskjellige proteinkomponenter, og at hver av disse komponentene på et hvilket som helst gitt tidspunkt kan tilpasses en hvilken som helst av ti forskjellige tilstander. I dette tilfellet er oddsen for at alle de 200 komponentene skulle være i én bestemt passende tilstand, gitt de cellulære og utviklingsmessige forholdene, 10²⁰⁰, dvs. 1 etterfulgt av 200 nuller. […] Hva som enn behandler denne informasjonen må ha en like stor eller større kapasitet enn antall muligheter som skal håndteres. […] Slike tallstørrelser er ikke bare enormt store, de er hinsides hva som kan kalkuleres datamessig, dvs. utenfor rekkevidden av hva noe rent fysisk system kan beregne i vårt materielle univers. Den tyske matematiker og informasjonsforsker Hans-Joachim Bremermann (1926-1996) definerte grensen. Han forestilte seg en computer på størrelse med jorden, der hvert atom prosesserer data (bits). Denne computeren har gått siden jorden ble til, i milliarder av år altså. Og hans spørsmål var: hvor mange bits kunne den [rekke å ]prosessere? Hans kalkulasjoner viste at svaret er maksimalt 10⁹³ bits. Det er 1 etterfulgt av 93 nuller. […] Den informasjonskapasiteten som kan regulere systemer som f.eks. spleisosomer [proteinkomplekser som foretar alternativ spleising] eller ribosomer må pågå kontinuerlig, og det som regulerer det må være større enn, eller i det minste like stort, som alle de problemene som potensielt skal løses. […] Noe i denne prosessen må være immaterielt. Dersom vi kaller dette noe for genomet, så har vi med et immaterielt genom å gjøre.» (Klinghoffer, s. 87-90)

Sternberg bruker også begreper som ‘Mind’ og ‘Logos’ for dette immaterielle genomet, idet det kontinuerlig gjør kreative og informerte valg. Han henter frem begreper som darwinistene hadde kastet på historiens skraphaug, og sier vi ikke kan klare oss uten dem. Organismen – forstått som en holistisk og virksom aktør – immateriell i sitt vesen, materiell i sin manifestasjon – er et eksempel på dette. Alle de spirituelle skremsler Crick og Dawkins ville mane ut av biologien, vender tilbake.

Det er ikke rart at Sternbergs tidligere kolleger ved Smithsonian lar seg skremme av alt dette. Men i motsetning til mange av dem, er Sternberg altså en belest person. Han knytter trådene tilbake til oldtidens filosofi, ikke minst Platon. Så nå kan vi også forstå hvorfor Klinghoffer kaller boken sin ‘Platons revansje’.

Det kan forresten nevnes at Richard Sternberg i sin lesning også har kommet over Goethe og hans bidrag til biologien, og har latt seg inspirere av det. Og hans biograf, David Klinghoffer, nevner Craig Holdrege og The Nature Institute, som en inspirasjonskilde. Spirene ligger der, klar til å vokse.

Konsekvenser for genteknologien

Bremermanns grense er nå blitt neo-darwinistenes hodepine. Dersom den genetiske informasjonen, som ligger til grunn for organismens liv og utvikling, rett og slett ikke kan lagres og prosesseres av noe materielt system, ligger materialismen i biologien (som er dens sterkeste festning) på dødsleiet. Evolusjonsteorien må åpenbart gjennomarbeides på nytt.

Men hva med genteknologien? Hvordan skal vi nå forstå det vi gjør når vi lager genmodifiserte organismer (GMO)? Vi har tidligere sammenlignet genenes virke med samspillet i et orkester. Hva betyr det – i forhold til orkester-metaforen – å tilføre nye egenskaper til organismen ved genmanipulasjoner? I boken Genparadigmets fall drøftet jeg dette. Her kommer et utdrag, med noen få utvidelser:

Så lenge gener oppfattes som isolerbare årsaksfaktorer, er det naturlig å forestille seg at det til enhver endring i DNA svarer en bestemt endring i organismen. Innenfor denne modellen er konsekvensene av genmanipulasjoner forutsigbare og kontrollerbare. Det eneste som er feil med modellen, er at den ikke stemmer med virkeligheten. En undersøkelse av genmanipulerte poteter, publisert i 2001, kan illustrere poenget.

Roessner et al. 2001 undersøkte et bredt utvalg av potensielle endringer i stoffskiftet hos ulike linjer av transgene poteter. Genomet til disse potetlinjene var blitt minimalt – men noe ulikt – endret, med hensyn til en enzymatisk spalting av sukrose (nedbryting av sukker). Analysen av potetlinjenes metabolisme (den metabolske profil) omfattet 88 ulike substanser (stivelse, sukkerstoffer, aminosyrer osv.). Til forskernes store overraskelse (!) viste det seg at det ikke i noen av potetlinjene kun var skjedd den tilsiktede endringen i den enzymatiske nedbrytingsveien for sukrose. I alle linjene hadde det også skjedd nye og helt uforutsigbare endringer i sammensetningen av aminosyrer, sukkerarter osv. De transgene linjene var alle innbyrdes ulike i sin metabolske profil, og de var alle ulike ikke-manipulerte poteter. Ni stoffer ble funnet i de transgene potetene, som ikke kunne påvises i noen ikke-manipulerte poteter. Disse endringene avspeilte reorganiseringer i genomet, som åpenbart var provosert av den genmanipuleringen som i hvert tilfelle var foretatt, men som ikke kunne forutsies – eller forklares – ut fra denne.

Liknende erfaringer er blitt gjort gang på gang ved slike genmanipulasjoner. [Dokumentasjon for dette finnes i rikt monn i boken GMO – Myter og Fakta (2015).] Vi kan sammenlikne det med å snike inn en ny musiker i et strykeorkester, en musiker som vi har gitt et svært begrenset partitur – nemlig én tone [ett protein]. Denne tonen skal til gjengjeld spilles veldig høyt… og vedvarende. [Genet for dette proteinet har en promoter, som gjør at det produseres svært mye av dette proteinet… hele tiden.]

Det vil være prinsipielt umulig å si helt nøyaktig hva som vil skje med musikken – så lenge mennesker handler noenlunde fritt. Men vi kan med sikkerhet forutsi at orkesteret ikke kommer til å forbli uberørt av forstyrrelsen. Alt etter hvor høyt den irriterende tonen spilles, hva slags musikk orkesteret er i ferd med å fremføre mv, kan det gå kortere eller lengre tid før det skjer noe som publikum legger merke til. [Alt etter hvor mye av det aktuelle proteinet som produseres, hvordan den aktuelle organismens metabolisme fungerer mv, kan det gå kortere eller lengre tid før det skjer noe som forbrukerne legger merke til.] Men etter at den nye musikeren kom til, er ytelsene til andre musikere i orkesteret blitt mer uforutsigbare. [Etter at den aktuelle genmodifiseringen fant sted, er genomet blitt labilt og uforutsigbart.] Musikken fortsetter kanskje en tid, mens de nærmeste musikerne blir mer og mer stresset og begynner å spille feil [uventede posisjonseffekter]. Noen musikere reiser seg og går i protest [hoppegener aktiveres; det skjer reorganiseringer i genomet], eller de blir bare sittende uten å spille [gener deaktiveres]. Likeså sikkert som at vi ikke kan gi nøyaktige prognoser, er det åpenbart at dersom orkesteret [organismen] utsettes for et vedvarende stress av dette slaget, vil det før eller siden virke destruktivt for konserten [livsfunksjonene]. (Skaftnesmo, 2005, s.103-104)

Som tidligere påpekt, er organismen skapt for å takle de «distraksjoner» den normalt vil kunne utsettes for i den livsveven den deltar i. Musikerne i et orkester er også fullt i stand til å takle de normale distraksjoner av lyder fra salen, lys som flimrer osv. på en konsert. Men det går likevel an å ødelegge en konsert, om vi går inn for det – enten delvis (konserten fortsetter, men kvaliteten senkes) eller helt (konserten stopper). Genmanipuleringer – som vi nå har lært å kalle genmodifiseringer – har denne karakteren, at de medfører forstyrrelser i samspillet mellom genene, med tilsvarende konsekvenser.

CRISPR

Nå har det imidlertid blitt introdusert en ny metode, kalt CRISPR. Metoden markedsføres som mer presis og mindre inngripende enn tradisjonell genteknologi, idet en kan «redigere» DNA-gener på spesifikke basesekvenser – visstnok med kirurgisk presisjon. I stedet for å tilføre hele pakker med syntetiske gener eller gener fra fremmede organismer, gjør en bare relativt små endringer i organismens eget genom.

Skjønt denne metoden er blitt lansert som en genteknologisk lett-variant, viser erfaring at også den medfører tilsvarende (om ikke helt identiske) forstyrrelser i genenes samspill. Her er et eksempel:

Studien, som opprinnelig ble publisert i Nature Biotechnology, viser at selv et slikt kirurgisk inngrep i genene kan medføre mutasjoner – eventuelt i form av sletting av basesekvenser (delesjoner) – langt borte fra «snittstedet», endringer som en med dagens metoder vanskelig kan oppdage. Slike mutasjoner – eller at tause gener slås på, alternativt at aktive gener slås av – kan igjen medføre sykdom for organismen, inkludert kreft – som nevnt i følgende oppslag fra STAT-News:

Spørsmålet om vitenskapen tar utfordringen med å revidere sin egen genforståelse, er altså ikke bare et rent vitenskapelig eller teoretisk anliggende. Det dreier seg like mye om hvordan vi behandler våre medskapninger – og oss selv – i fremtiden, om hvilke veier vår bioteknologi, vår medisin og matvareproduksjon, skal slå inn på eller la være å slå inn på.

Kommentar fra Terje, Lov og Helse:

Jeg trodde selv lenge at Darwin’s teorier stod på et bunnsolid fundament, og ble lettere befippet da en svært belest slektning av meg i 2018 fortalt meg at Darwin’s evolusjonsteori var forlatt, og faktisk nesten fullstendig tilbakevist for lengst av veldig mange seriøse vitenskapsfolk. Det var kun helt «main stream» såkalte vitenskapsfolk, fastlåste dogmatikere, samt naturligvis lærebøker i skolen, som stod fast ved Darwin, fikk jeg høre. Ett år senere kom jeg over følgende interessante diskusjon arrangert av Hoover Institution, som viste at dette sannelig var tilfellet, her også med ovennevnte Stephen Meyer:

Mathematical Challenges to Darwin’s Theory of Evolution

Litteraturliste til Skaftnesmo:

Crick, Francis (1958): On Protein Synthesis. Symposia of the Society for Exp. Biology, 12: 138-163.

Dawkins, Richard (1976): The Selfish Gene. Oxford University Press. UK.

Fagan, John, Antoniou, Michael og Robinson, Claire (2015): GMO – Myter og Fakta. Paradigmeskifte forlag. Stavanger.

Ho, Mae-Wan (2003): Living with the Fluid Genome. ISIS. London.

https://www.sciencealert.com/crispr-editing-causes-frequent-extensive-mutations-genetic-damage-target-deletion-site

Statsnews.com A serious new hurdle for CRISPR: Edited cells might cause cancer, two studies find

Klinghoffer, David (2025): Plato’s Revenge: The New Science of the Immaterial Genome. Discovery Institute Press, Seattle

Myhre, Rolf K. (2025): https://biocosmos.no/platos-revenge-et-boksammendrag/

Roessner, U. et al. 2001: Metabolic Profiling Allows Comprehensive Phenotyping of Genetically or Environmentally Modified Plant Systems. The Plant Cell Vol. 13, pp. 11-29.

Skaftnesmo, Trond (2005): Genparadigmets fall. Sammenbruddet av det sentrale dogmet. Antropos, Oslo.

Innlegget Det immaterielle genomet dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Hei! Jeg sender dere herved en link som mildt sagt bør være av interesse for dere.

17 Ways mRNA Shots May Cause Cancer, According to Over 100 Studies

Innholdet i denne linken bekrefter det som jeg, og mange med meg, allerede har fryktet/mistenkt i lang tid; at koronavaksinen kan forårsake kreft. Artikkelen er lettlest, men grundig – og viser blant annet til de 17 virkemåtene/mekanismene som gjør at mRNA-vaksiner kan forårsake kreft…. De siste årene kan man ikke ha unngått å legge merke til alle dem som har dødd brått (og uventet) etter kun kort tids kreftsykdom. Hvor mange av disse tilfellene kan ha vært vaksineindusert? Imens renner millionene inn til deres organisasjon (altså Kreftforeningen). Jeg har full forståelse for at dette er ekstremt lukrativt for dere (med rekordinntekter i fjor på 826 millioner), og at dere trolig helst vil opprettholde status quo. Men dette kan ikke fortsette. Dere kan da ikke fortsette å anbefale koronavaksinen?! Dere kan da ikke fortsette å ikke rope varsku! Dere har tidligere uttalt at dere følger myndighetenes råd og anbefalinger når det gjelder koronavaksinen. Nå har det seg imidlertid slik at våre myndigheter åpenbart stadig fortsetter å sove i timen – og nå er det på høy tid at dere tar en alvorsprat med dem om denne påstått «trygge og effektive» vaksinen! Dere har også uttalt at dere vil ta det på største alvor om det fremkommer fagfellevurderte studier som viser at vaksinene kan være kreftfremkallende. Tidligere studier har tydeligvis ikke vært overbevisende nok for dere – men denne gangen kan dere da vel ikke bare la informasjonen passere…?! Denne gangen forventer jeg at noe skjer.

Elise har en berettiget forventning om at noe skal skje, det samme har vi i Lov og Helse, men vi holder ikke pusten.

Innlegget Flere henvender seg til Kreftforeningen dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Hva driver oss inn i WWIII? 

Av Trond Skaftnesmo

Det tallmønsteret som ble påvist i første del utfordrer vår tids og kulturs verdensbilde, dvs. det verdenbildet som bygger på en rent dennesidig forståelse av mennesket og historien. Fordi det påviste tallmønsteret ikke gir noen mening innenfor dette verdensbildet, vifter vi det vekk med ordet «tilfeldig». Godtas det som ekte, fordrer det en forklaring. Men vi vet at den forklaringen vil endre vårt verdensbilde. Derfor stritter vi imot. 

For ordens skyld: Vi snakker selvsagt ikke om at noen mennesker skulle ha valgt seg ut bestemte datoer for å skape dette tallmønsteret. Mønsteret spenner jo over mer enn ett menneskeliv! Det er over-menneskelig. Dets kilde ligger i en åndelig dimensjon over det menneskelige. Ingen har altså «konspirert» for å skape det.   

* * * 

Ukraina er i dag et okkupert land. Jeg tenker ikke da på russerne, som bare okkuperer en mindre del av det. Hvem som okkuperer brorparten av landet, forklarer Robert F. Kennedy jr. i en tale den 7. januar 2024: 

«Denne krigen var helt unødvendig. Det er en krig russerne flere ganger har prøvd å avslutte på vilkår som var veldig, veldig fordelaktige for Ukraina og oss. Det viktigste de ønsket var at vi skulle holde NATO utenfor Ukraina. 

De store militærentreprenørene ønsker å legge nye land til NATO hele tiden. Hvorfor? For da må disse landene tilpasse sine militære innkjøp til NATOs våpenspesifikasjoner. Det betyr at visse selskaper – Northrop Grumman, Raytheon, General Dynamics, Boeing og Lockheed – får et rigget marked. 

I mars 2022 forpliktet vi oss til 113 milliarder dollar [i våpenhjelp til Ukraina]. Bare for å gi et eksempel, så kunne vi ha bygget et hjem for nesten alle hjemløse i USA [for denne summen]. For to måneder siden forpliktet vi oss til ytterligere 24 milliarder. Og nå ber president Biden om ytterligere 60 milliarder. Men de virkelig store utgiftene kommer etter krigen, når vi må bygge opp igjen alt vi ødela.  

[Senator] Mitch McConnell [R] ble spurt: Har vi virkelig råd til å sende 113 milliarder til Ukraina? Han sa: Ikke bekymre deg, det går egentlig ikke til Ukraina. Det går til amerikanske våpenprodusenter. Så han innrømmet bare at det er en hvitvaskingsordning. Og hvem tror du eier alle disse selskapene? – Nettopp, det er BlackRock.  

Under den republikanske debatten, sa Tim Scott [R]: Ingenting å bekymre seg for: Det er ikke en gave til Ukraina, det er et lån. – Så løft opp hånden de som tror at dette lånet noen gang blir betalt tilbake. Nei, selvfølgelig blir det ikke det. Så hvorfor kaller de det da et lån? Hvis de kaller det et lån, kan de pålegge lånebetingelser. Og hva er lånebetingelsene vi pålegger dem? 

For det første; et ekstremt spareprogram. Så hvis du er fattig i Ukraina, kommer du til å være fattig for alltid. Det andre og viktigste; Ukraina må legge alle sine statseide verdier ut for salg til multinasjonale selskaper – inkludert sitt jordbruksland. Det er den største enkeltformuen i Europa. I Ukraina har det vært tusen år med krig om det landet. Det er det rikeste jordbrukslandet i verden. Det er Europas brødkurv. Rundt 500.000 ukrainske barn har dødd for å beholde landet som en del av Ukraina. De visste nesten helt sikkert ikke om disse lånebetingelsene.  

Ukraina har allerede [7. januar 2024] solgt 30% av det. Kjøperne var DuPont, Cargill og Monsanto. Hvem tror du eier alle disse selskapene? Nettopp, BlackRock.  

Og så, i desember, ga president Biden ut kontrakten om å gjenoppbygge Ukraina. Og hvem tror du fikk den kontrakten? BlackRock. 

De gjør dette rett foran nesen på oss. De bryr seg ikke engang om at vi får vite det. For de vet de kan slippe unna med det. Og hvordan vet de det? Fordi de har en strategi. Det er en eldgammel strategi; at de holder oss i krig med hverandre. De får oss til å hate hverandre. De holder republikanere og demokrater i kamp mot hverandre og svarte mot hvite – alle disse splittelsene de sår.»

Den krigen Kennedy her trekker frem, er en krig om ressurser. I denne krigen er Ukraina allerede okkupert, av vestlige kapitalinteresser – som et ledd i den hybridkrigen som utgjør WWIII. Men hverken NRK, Aftenposten eller tankesmien Civita vet noe om dette eller bryr seg om å vite det. Det passer ikke inn i deres verdensbilde.

Vi snakker om verdens største investeringsselskaper som foruten BlackRock også omfatter The Vanguard Group og State Street Corp. Disse tre selskapene har (mellom mye annet) de største eierandelene i verdens største bank, JPMorganChase. Dette finansmiljøet, knyttet til Wall Street og The City of London, utgjør kjernen i det Rudolf Steiner kalte de angloamerikanske pluto-autokrater (sitat følger). Til orientering er plutokrati et annet navn for det vi kan kalle et «rikmannsvelde», mens autokrati er et annet navn for diktatur. En pluto-autokrat er altså en person – eller et miljø – som hersker diktatorisk via sin pengemakt.

Tror du at dette miljøet kun driver med politisk nøytrale aksjehandler og investeringer, må du tro om igjen. Økonomen og historikeren professor Antony Sutton (1925-2002) dokumenterte hvordan Wall Street jevnet veien både for den russiske revolusjonen og for Adolf Hitler. Dokumentasjonen er å finne i tre av hans bøker – Wall Street and the Bolshevik Revolution, Wall Street and FDR og Wall Street and the Rise of Hitler:

«Wall Streets engasjement i den russiske revolusjonen [hadde som mål] å ødelegge Russland som en økonomisk konkurrent og gjøre det til ‘et kontrollert marked og en teknisk koloni som skal utnyttes av noen få mektige amerikanske finansmenn og selskapene under deres kontroll’. Deres avgjørende bidrag til fremveksten av Adolf Hitler og Franklin Delano Roosevelt, hvis politikk han [Sutton] vurderte som i hovedsak den samme ‘korporative sosialismen’, planlagt av de store selskapene. Sutton konkluderte med at dette var en del av de økonomiske maktelitenes ‘langsiktige program for å pleie kollektivisme’ og fremme en ‘korporativ sosialisme’, for å sikre [deres] ‘monopol av rikdom’…»

Denne analysen samstemmer forbløffende godt med Rudolf Steiners analyse av bakgrunnen for den første verdenskrigen. Blant Steiners private notater fra slutten av WWI, finner vi følgende:

«Det pågår en kamp mellom de angloamerikanske pluto-autokrater og folket i Mellom-Europa om hvem som skal lede den spirende russiske kulturimpulsen. I det øyeblikket Mellom-Europa avslører dette faktum for verden, vil en usann konstellasjon bli erstattet av en sann. Av denne grunn vil krigen fortsette i en eller annen form helt inntil de tyske og de slaviske folkene har sluttet seg sammen med det felles mål å frigjøre menneskeheten fra Vestens åk.

Det er bare to muligheter: enten må man avsløre løgnen som Vesten er forpliktet til å operere med hvis den skal lykkes, man må si: lederne av den angloamerikanske saken fremmer en bevegelse som […] vil oppnå kontroll over verden med kapitalismens maktmidler. For å oppnå en slik kontroll benytter de seg av […] tomme fraser, som skjuler deres egentlige motiver.

Hvis man ikke gjør dette, overgir man verdenskontroll til en okkult gruppe i den angloamerikanske verden, inntil det underkuede tysk-slaviske territoriet en gang i fremtiden vil berge jordens sanne åndelige mål gjennom elver av blod.»

Disse uttalelsene, som første gang ble publisert i 1999 i tidsskriftet Der Europäer, er nå inntatt i GA173c og er dermed anerkjent som autentiske.

Her skal vi spesielt merke oss utsagnet om at «krigen vil fortsette». Steiner snakker da om WWI, som nå gikk mot sin ende. Tar vi det perspektivet på alvor, kan WWII og III regnes som en fortsettelser av WWI. Det ville i så fall kaste et nytt lys over hvorfor de tre begivenhetene er numerologisk korrelert, slik vi har påvist: Det faktum at samme tallmønster, med fem som nøkkeltall, dukker opp for alle tre, indikerer helt enkelt at det er ‘samme fenomen’ eller ‘samme konflikt’. I dette ligger det ingen determinisme om at Ukraina-krigen er nødt til å ende i en total WWIII, kun en konstatering av at den foreløpig danner en perfekt opptakt til den.

Nå kunne det innvendes mot dette at konflikten i dag står mellom Vesten og Russland, mens Russland jo var alliert med Vestmaktene mot Tyskland både i første og andre verdenskrig. Altså gir det ingen mening å si at det er ‘den samme konflikten’. Men innvendingen er for grunn. Husk på hva Sutton påviste: Wall Street (pluto-autokratene) støttet både den marxistiske revolusjonen i Russland og nazismen i Tyskland.

I Steiners perspektiv har de ahrimansk-inspirerte okkulte miljøene i vest til formål å ødelegge spirene til den kommende, slaviske kulturen – den 6. etteratlantiske kulturepoken – der åndsselvet skal utvikles. ( Åndsselvet (manas) er det «femte oversanselige vesensledd» Ihlen snakker om (se del 1). Jf. også Jan-Eilert Askerøys artikkel: Erkeengelen Mikael og krigen i Ukraina. Cogito 3/2024). Dette kan de oppnå ved å knuse Russland eller Tyskland, eller helst begge. Det gjelder som nevnt om «å holde Russland ute, USA inne og Tyskland nede». Å installere marxismen i Russland og nazismen i Tyskland, tjente altså det samme formålet. I begge tilfeller spoleres muligheten for å utvikle spirene til en ny kulturepoke.

For at den 6. etteratlantiske kulturepoken skal kunne utvikle seg innenfor det slaviske området, er det ifølge Steiner en forutsetning at Tyskland og Russland «finner hverandre». Et fruktbart samarbeide mellom de to må ligge i bunnen for at menneskets kulturutvikling skal finne det rette sporet. Men nettopp dette er det mektige ahrimansk-okkulte krefter i vest som vil hindre. Legger vi Steiners oppfatning til grunn, er dette den åndelige bakgrunn til de verdenskrigene vi har hatt samt for den krigshissingen som skjer nå – idet «krigen [vil] fortsette i en eller annen form helt inntil de tyske og de slaviske folkene har sluttet seg sammen med det felles mål å frigjøre menneskeheten fra Vestens åk».

Betyr det så noe hva vi, som ikke deltar i noen fredsforhandlinger eller viktige politiske beslutninger, tenker om saken? For den som tenker naivt materialistisk (eller ahrimansk, om du vil) betyr det ingenting. Men for den som vet at vi alle deltar i et åndelig kosmos, der våre tanker er uten grenser, innebærer enhver sann tanke vi tenker et åndslys som kan nå frem til dem som trenger det mest.

Innlegget Tredje verdenskrig -del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Vi har fått lov å publisere den følgende artikkel av forfatteren Trond Skaftnesmo, som også kommer til å bli publisert på tidsskriftet Cogito om noen uker.  

Trond Skaftnesmo er lærer og forfatter, utdannet Naturforvalter fra NMBU og Cand.Philol. i filosofi fra UiO. Han var i over 20 år med i redaksjonen for tidsskriftet Libra, og har siden 2000 utgitt 16 bøker innenfor emner som biologi og filosofi, vitenskapsteori og esoterikk, helse og samfunn. Han har også oversatt en rekke bøker innenfor filosofi og biologi. Hans siste bøker er Dragestrid (2022) og Det globale Helsetyranniet (2023).

Jeg oppfatter Trond Skaftnesmo som en unik forfatter, ikke bare i kraft av modigheten i hans forfatterskap; han skyr nemlig ikke å gå rett inn i emner som konsensussamfunnet har vedtatt at man ikke skal snakke om – men han tilnærmer seg samtidig emnene med en bred og ganske kompleks variasjon av perspektiver. Både han og Cogito har en rekke perspektiver og emner som mange vil oppfatte som noe «eksotiske», som for eks. det spirituelle feltet eller antroposofien til Rudolf Steiner, noe som ikke er Lov og Helses nedslagsfelt. Likevel, den livsfarlige tiden vi lever i med både utøvende åpen politikk samt «det folkelig sinn» (befolkningen i Norge ønsker faktisk krig (!)) som begge deler fører oss rett inn i eller mot en Tredje Verdenskrig gjør likevel denne følgende artikkelen høyaktuell for oss alle, også helt uavhengig av de eventuelle mer «eksotiske» perspektivene.

Av Trond Skaftnesmo

Har tredje verdenskrig alt startet? Det har vi da ikke hørt noe om! Ingen av våre hjemlige analytikere har sagt noe om det. Tvert imot regnes slike tanker som «å gå Putins ærend». Det var nettopp det Ketil Bjørnstad fikk beskjed om da han stilte noen forbudte spørsmål om saken sommeren 2024. Derimot har verdenseliten innenfor bank og finans innsett realitetene.

Fortale i lys av de seneste hendelser

I skrivende stund er det gått en drøy måned siden presidentinnsettelsen i USA (20.01.25). I løpet av den måneden har Donald Trump klart (eller nesten klart, det er fortsatt litt uklart) å avblåse den tredje verdenskrigen. Dette har opptil flere politikere i Europa merket seg, og de har beklaget det. Spesielt har de beklaget at de ikke fikk være med på den epokegjørende beslutningen og på de kommende fredssamtalene. Trump har kontret med at Europa jo aldri har ytret noe ønske om fred i Ukraina, men bare ville sende mer våpen. Da det ble hevdet at «våpen er veien til fred», syntes jo så å si alle politikere i Europa at det var veldig klokt sagt. Det Trump glemte å nevne, var vel at også USA den gang, for bare drøyt en måned siden, syntes det var klokt. Men ikke nå lenger. Europa klarer ikke å omstille seg så fort. De klarer ikke å forstå at det som var rett den ene dagen ikke er like rett dagen etter. At det nå er blitt omvendt.

Denne artikkelen kan slik sett synes å henge ved gårsdagens sannheter, da vi fortsatt gikk og ventet på WWIII. Men vent nå litt: Europa har da klart å utløse to verdenskriger før, helt uten USAs hjelp. Og vi kan klare det igjen, om vi nå får Ukraina med på å forkaste USAs fredsplan. Om USA så kaster kortene og ber Europa rydde opp i rotet, kan det godt være vi på nytt kan trekke frem visdomsordet som sier at «våpen er veien til fred». Han som sa det, er riktignok blitt finansminister i et lite land i nord nå. Men han kan sikkert stille seg i spissen, i det minste som en moralsk leder, for en krigsløsning på konflikten. Og da vil det jo likevel være håp om å dra i gang en WWIII, skjønt alle var i ferd med å miste håpet. Alt henger fortsatt i en delikat balanse. Ingenting er avgjort «before the fat lady sings», som de sier i USA. Så vær ikke så sur og sint du som tror at WWIII er avblåst: Det kan godt være du tar feil.

Krig og rykter om krig

Flere og større kriger betyr opptur for visse bransjer. Spør Kongsberg våpenfabrikk. Samtidig er det en dårlig tid for andre bransjer, som reiser og turisme – i hvert fall til de krigsrammede landene. For å kunne beregne muligheten for gevinst og risikoen for tap, gjelder det å forstå hva som skjer. Den mest presise analysen får du i dag fra ledere innenfor bank og finans. Slik advarer Jamie Dimon, CEO i verdens største bank JPMorgan Chase, nå sine kunder: «Risikoen er ekstraordinær. WWIII har allerede begynt. Du har kamper på bakken som blir koordinert i en rekke land.» Her snakker vi ikke bare om Ukraina-krigen. Listen av berørte land blir stadig lengre: Israel vs. Gaza/Libanon, Syria, Jemen, Iran, Sør-Korea, Romania og Georgia – for å nevne noen. Det gjelder alt fra krig til kuppforsøk og tukling med valg.

Og Jamie Dimon er slett ikke den eneste som advarer. Lignende tanker dukker også opp i ledende business-journaler, som Forbes. En artikkel fra 8. desember 2024 har overskriften: World War III Has Already Begun – And Businesses Need To Take Note. Her er en smakebit fra artikkelens innhold:

«Vi begynner å se en sammenheng mellom tilsynelatende forskjellige konflikter, slik vi ikke har sett det siden 1945, som f.eks. krigen mellom Russland og Ukraina og mellom Israel og Hamas. Denne trenden vil nok fortsette å ekspandere, og trekke flere land og regioner inn i virvelen. […]

Skjønt disse konfliktene ved første øyekast virker ulike, deler de flere kjennetegn som rettferdiggjør å se dem som komponenter av en enkelt, overordnet global konflikt. Det inkluderer involvering av stormakter, enten direkte eller gjennom stedfortredere, sammenveving av politiske, økonomiske og ideologiske mål, og kaskader av virkninger fra den ene konflikten til den neste, noe som skaper en kjedereaksjon av ustabilitet.

Disse sammenvevde krisene eroderer grensene mellom lokale og globale konflikter, og trekker nasjoner og allianser inn i en bredere kamp for dominans og overlevelse. Mer enn isolerte kamper er det nettopp dette som definerer en verdenskrig, og som da også karakteriserer de innledende stadier i tidligere verdenskriger.»

En slik erosjon av grensene mellom lokale og globale konflikter skjer der stormakter finner sine partnere i lokale konflikter, stedfortredere som kan fremme deres regionale eller globale interesser. Resultatet er vedvarende proxykriger, endeløse kriger på vegne av den aktuelle stormakten.

Allianser garanterer storkrig

Første verdenskrig begynte den 28. juli 1914, med Østerrike-Ungarns angrep på Serbia. Skuddet i Sarajevo nevnes ofte som «startskuddet for WWI». Det at Serbia ikke etterkom Østerrike-Ungarns krav om utlevering av attentatmannen, var da også grunnen til angrepet. Men et slikt attentat krever ingen krigserklæring. Fortsatt kunne begivenhetene tatt mange veier. Men straks angrepet kom, en måned etter attentatet, var krigsspillet i gang. Deretter skjedde alt så å si med nødvendighet. Russland – en alliert av Serbia – måtte nå blande seg inn. Dermed startet det som snart skulle utvikle seg fra å være en lokal europeisk konflikt til en stormaktskonflikt til en verdenskrig. Uten at noen hadde planlagt det slik. Keiser Wilhelm II av Tyskland lovet derimot sitt folk «ein frischer und fröhlicher Krieg» (en frisk og munter krig). Som kjent ble det alt annet enn det. Faktisk ble det slutten på hans keiserdømme.

Andre verdenskrig begynte som kjent den 1. september 1939, med Tysklands angrep på Polen. For å stagge Hitlers ekspansjonslyst, hadde Storbritannia og Frankrike våren 1939 garantert Polens sikkerhet. Slik ble de kjernen i det som skulle bli «de allierte». Hitler tok sjansen på at de ikke fullførte sine forpliktelser. Men det gjorde de, i det minste formelt sett, da de erklærte Tyskland krig. At de i første omgang ikke kunne endre noe på bakken, er en annen sak.

Historisk har forsvarsallianser fungert som en garanti for storkriger. Og slik må de logisk sett også fungere. Poenget med alliansen er jo nettopp at den enkelte nasjonen ikke skal bli stående alene i tilfelle et angrep utenfra. Dette er da også kjernen i NATO, uttrykt i paktens artikkel 5.

Under forhandlingene om et gjenforent Tyskland ble det som kjent gitt løfter til de russiske lederne om at NATO ikke skulle «rykke en tomme» østover mot Russlands grenser. Siden har de rykket flere hundre kilometer østover, idet alliansen har innlemmet tidligere Warszawapakt-land som Estland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Bulgaria, Romania, Tsjekkia og Ungarn, samt helt nylig også Sverige og Finland. Det skulle ikke være så vanskelig å forstå at Russland kan oppleve dette som en sikkerhetstrussel. De har tross alt erfart gjentatte og storstilte invasjoner fra vest, fra Napoleons felttog i 1812 til de to verdenskrigene. Hitlers invasjonshær i 1941 var på over 3 millioner soldater. Tapene på sovjetisk side var på over 25 millioner i det russerne kaller «den store fedrelandskrigen».

(Se også: J-E. Askerøi: Russland, Ukraina og Vesten. Paradigmeskifte forlag. 2023)

Tallene taler

Vi skal nå skifte gir her og se på noen merkelige tallmessige sammenhenger. De tallene jeg presenterer – og sammenhengen mellom dem – er noe jeg snublet over høsten 2024. Men la oss vente med å snakke om dem til de er blitt presentert. Så, fest setebeltene – her kommer en kjapp innføring.

Vi kan helt enkelt begynne med å ta tverrsummen av datoen for utbruddet av WWI, altså sifrene 28071914. Det gir 32, hvis tverrsum igjen er 5. Tar vi tverrsummen av sifrene 01091939, får vi nøyaktig samme resultat. Det er helt tilfeldig, sier snusfornuften, og det har den jo ofte rett i. Men snusfornuften har også det ved seg at den vet svaret før saken er gransket… fordi den ikke kan forestille seg noe annet enn at tilfeldighet er den eneste mulige forklaringen. Men for den som ser flere muligheter, åpnes det et rom for undring og spørsmål: Kan det ligge flere slike tilfeldigheter der, som samlet gir mening? La oss se hva vi finner.

Vi kan nå legge sammen tallene på en helt ny måte, f.eks. ved å summere de tosifrede tallene: 28 + 07 + 19 + 14. Det gir 68. Så tar vi tallene for WWII og behandler dem på samme vis: 01 + 09 + 19 + 39. Det gir også 68. Et tall hvis tverrsum er 14, hvis tverrsum igjen er 5.

Hvis nå den tredje verdenskrigen alt har begynt, hvor er i så fall startpunktet? (Husk at opptrappingen kan skje over mange år; USA meldte seg ikke på WWII før i desember 1941, mer enn 2 år inn i krigen.) Det mest nærliggende scenariet akkurat nå, er en konfrontasjon mellom NATO og Russland, som vil trekke Kina, Iran og Nord-Korea med seg inn i konflikten. For dette scenariet må vel startskuddet sies å være Russlands invasjon av Ukraina, den 24. februar 2022. Det er en dato som både «putinister» og «stoltenbergianere» (våpen er veien til fred) vil trekke frem. Ukrainas tidligere hærsjef, Valery  Zaluzhny, sier det samme. Det var den dagen konfrontasjonen mellom øst og vest ble akutt og gikk over fra den kalde til den hete fasen. Og siden har vi holdt pusten.

Så la oss gjenta talltestene med disse sifrene, først tverrsummen av 24022022. Det gir 14, som gir 5 som minste tverrsum. Hmm… de tallene har vi støtt på før. De fikk vi ved å summere sifrene for starten på WWI og WWII som tallpar. I begge tilfeller fikk vi 68, hvis tverrsum er 14, hvis tverrsum er 5. Men vi får vel ikke 68 en tredje gang her? Joda, 24 + 02 + 20 + 22 = 68. Slapp av; det er helt tilfeldig. Men litt rart, ikke sant?

Ja vel, dette er snålt, vil du kanskje si – men hvorfor summere tallpar? Det er da et helt vilkårlig påfunn. Hvis vi først skal la «tallene tale», så må vi vel si at en slik dato har tre separate tall: Dag, måned og år. Så da vil det være mest logisk å summere 28 + 07 + 1914, ikke sant? La oss gjøre det! Det gir 1949, med tverrsum 23, som igjen gir tverrsummen 5.

Men om vi nå tar for oss tallene for WWII, som kom 25 år senere, kan vi vel ikke få 1949? La oss sjekke det ut: 01 + 09 + 1939. Joda, det blir 1949 det også. Snodig. Men 24.02.2022 – det gir i hvert fall IKKE 1949, om vi altså summerer 24 + 02 + 2022. Nei, det stemmer det. Da får vi tallet 2048. Som igjen har tverrsummen 14 og minste tverrsum 5.

Hvor mange lesere vi har igjen her nå, er ikke godt å si. Men vi lever jo i en rasjonell vitenskapskultur, som nok kan innrømme verden en iskald kausalitet (årsak-virkning), men ingen indre mening. Og slett ikke en mening som åpenbarer seg i tallenes tale. Som vi alle vet, er numerologi i beste fall middelaldersk overtro. I verste fall er det klinisk galskap.

Sa jeg rasjonell? Men hvor rasjonell er egentlig en kultur som maktet å utløse to verdenskriger på 25 år og nå jobber hardt for å utløse den tredje, eller kanskje har utløst den allerede? Jovisst er det mye å være stolt av i vår kultur. Høyhus med stålskjelett, for eksempel. Slike som ikke deiser ned i fritt fall om det brenner i noen etasjer. Syltetøy som aldri mugner. Atomvåpen. PsyOps som treffer så presist i mageregionen at folk frivillig lar seg stenge inne i sin egen bolig, uten å ha gjort noe galt. Eller godtar å bli bøtelagt for å ta seg en svømmetur i havet. Eller 15.000 kr i bot for å overnatte på egen hytte.

Ja, det er utvilsomt mye å være stolt av ved vår kultur. Men dens oppblåste tro på sin egen rasjonalitet, kombinert med dens mangel på selvinnsikt, undring og ydmykhet der den støter på sine egne grenser, er ikke blant de egenskapene.

Femtallets symbolikk

Tillater vi oss litt mer undring her, kan vi jo ta for oss femtallet og spørre hva det står for, symbolsk sett. I artikkelen Tallenes språk gjennom tidene, reflekterer Gunnar Ihlen over dette. Her viser han først til at Rudolf Steiner kalte femtallet «menneskets tall, eller tallet for mikrokosmos», og sier videre:

«Men i dette ligger også at femtallet er det ondes tall, det vil si tallet for valget mellom det gode og det onde. Symbolsk kommer dette til uttrykk i pentagrammet. Vi må her skjelne mellom en pentagon, som er en geometrisk femkant, og pentagrammet som en femstjerne innskrevet i pentagonen. Plasserer vi «hodet øverst», er pentagrammet et tegn som holder det onde på avstand (som i Goethes Faust). Dreies derimot femstjernen 36 grader om sitt midtpunkt, får vi et «omsnudd» pentagram – med hodet ned – som i tradisjonen er djevelens symbol. 

Steiner beskriver hvordan mennesket har utviklet sitt firedelte vesen, og at det nå er i ferd med å utvikle et femte oversanselig vesensledd. Med dette følger friheten, men dermed også muligheten for å velge det onde.»

Enkelt og presist. Og okkult, selvsagt. Så da kan vi bare ønske god tur videre til alle dem som nå forlater oss. Hyggelig å ha dere med så langt.

Vi som er igjen kan jo grunne videre på hva det betyr at verdenskrigene har «menneskets tall» som sitt fremste tallsymbol, tre ganger 5 liksom. Og at dette tallet står for valget mellom det gode og det onde. I kampen mot Hitlers demoniske naziregime, er det nesten trivielt åpenbart. Men de som måtte mene det ikke var demoner i spill også på den andre siden, må ha glemt terrorbombingen av tyske byer, som Lübeck og Dresden, samt atombombene over Hiroshima og Nagasaki. På begge sider ble folk, spesielt under WWII, intenst og ekstremt utsatt for krigens demoni. Valget mellom godt og ondt ble gang på gang satt på spissen. Femtallets symbolikk synes å gi en meningsfull innramming av det som skjedde.

1949 – 2001 – 2022

Som vist peker startdatoene både for WWI og WWII mot 1949. Her kan vi ikke unngå å tenke på NATO, som nettopp ble opprettet i 1949. Ifølge NATOs første generalsekretær, Lord Hastings Ismay, var alliansens mål «å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede». Ved utgangen av den kalde krigen syntes USA å ha nådd sine mål: Russland lå med brukket rygg. Tyskland var kuet og fortsatt okkupert, og USA var så avgjort inne – med 250.000 soldater på plass i Vest-Tyskland, fordelt på 47 store militærbaser.

NATOs rolle som en garanti mot kommunismen i øst, så ut til å virke etter sin hensikt: Det ble ingen øst-vest konfrontasjon fra 1949 til 1991, da alliansen i øst (Warszawapakten) ble oppløst. Minnene fra den andre verdenskrigens grusomheter var sterke og langvarige, både i øst og i vest. Men at denne tiden kalles den kalde krigen, signaliserer vel at stillingskrigen alt var i gang. Og helt kald var den nå heller ikke. Koreakrigen (1950-53) og Vietnamkrigen (1964-75) var bare to av en rekke grusomme kriger som ble ført, som et ledd i den globale rivaliseringen mellom USA og USSR. I tillegg kom alle kuppene som USA gjennomførte i Sør-Amerika og ellers i den tredje verden. Umiddelbart kan vi her tenke på det blodige kuppet i Chile i 1973, mot sosialisten Salvador Allende.

Eller vi kan tenke på kuppet mot Irans demokratisk valgte statsminister, Muhammed Mossadek (1953), planlagt og gjennomført av amerikansk og britisk etterretning i den såkalte Operasjon Ajax. Skjønt bakgrunnen her var økonomisk, idet Mossadek ville nasjonalisere oljen, ble det også begrunnet med at hvis ikke Mossadek ble fjernet, «ville det føre til et kommunistisk Iran eller et nytt Korea». Kampen om de økonomiske ressursene og den politiske innflytelsen hang tett sammen da som nå.

Selvsagt voktet også Sovjetunionen sin «innflytelsessfære» og utførte en tilsvarende militær justis, som f.eks. i Ungarn (1956), Tsjekkoslovakia (1968) og Afghanistan (1979). Men USSR klarte ikke å måle seg med USA i omfanget av sine verdensvide intervensjoner. I løpet av den kalde krigen forsøkte USA ifølge Washington Post å orkestrere regimeskifter hele 72 ganger rundt om i verden, operasjoner som anfektet en tredjedel av verdens nasjoner.

Det er all grunn til å mene at spirene til WWIII ble sådd like etter WWII. Etableringen av NATO var vel nettopp et uttrykk for det. Men så kom det jo et vendepunkt i 1991, med oppløsningen av Sovjetunionen. Da ville det vært mulig å avblåse WWIII, om NATO hadde blitt oppløst samtidig. Det som skjedde, var imidlertid noe helt annet og overraskende.

I etterkant av 911-hendelsen (11.09.2001) ble NATOS artikkel 5 tatt i bruk – for første og hittil eneste gang. Det var ved invasjonen av Afghanistan. Invasjonen var et ledd i den mer omfattende «krigen mot terror», som essensielt var en krig uten grenser i rom og tid og der fienden stadig kunne redefineres. Ved å involvere NATO direkte etter §5, ble den også et ledd i øst-vest konflikten. I prinsippet kunne nå enhver lokal konflikt hvor som helst i verden bli utgangspunkt for en NATO-operasjon. Dette var da også forberedt ved NATOs «out-of-area»-politikk – det vil si NATOS ambisjoner om å operere utenfor medlemslandenes område – som ble utviklet i forbindelse med Jugoslaviakrigen på 1990-tallet.

Og hvor høye var så disse ambisjonene rundt 2001? I Pentagon var ambisjonene i hvert fall svært høye. Ti dager etter 911 ble general Wesley Clark, tidligere militær toppleder i NATO, informert av sine Pentagon-kolleger om how we’re going to take out seven countries in five years. De syv landene de hadde planer om å «ta ut» var først Irak, deretter Syria, Libanon, Libya, Somalia, Sudan og Iran. Drøyt 20 år etterpå kan vi se at det er sørget for veldig mye død og lidelse i disse landene. Men noen vestlig-vendte demokratier (om det var målet) er ikke installert i noen av dem.

De nevnte endringene i NATOs geopolitiske rolle, som inntraff etter 11.09.2001, innebar slik en ny fase av det som kan ses på som en oppvarming til WWIII. Den tredje og virkelige varme fasen, innledet av Russlands invasjon i Ukraina, 24.02.2022, er alt nevnt. Det er den første gangen at NATO-personell og NATO-våpen står i direkte konfrontasjon med den russiske hær. En mer åpenbar start av det som kan bli en fullskala WWIII er knapt tenkbart.

Som vist er 911-hendelsen en integrert del av denne opptrappingen. Er den også numerologisk relatert til de samme mønstre som vi har sett for WWI & II? Sjekk selv. Du har oppskriften nå.

Hva betyr alt dette?

Den tabellen jeg presenterer her gir en oversikt over de sentrale numerologiske anomalier jeg har funnet, ut fra startdatoene for WWI og WWII og det som kan tolkes som opptakten til en WWIII. Jeg kjenner ikke til noen som har gått opp denne løypen før meg, og jeg er slett ikke sikker på at jeg har avdekket alle anomalier som hører til. Dessuten har jeg ikke konkludert mht. hvilken betydning – hvis noen – årstallene 2021 og 2048 har i dette bildet. Men siden 1949 – som er numerologisk forbundet med WWI og WWII – synes å ha en bestemt betydning, kan det ikke utelukkes.

N.A.T.O i tabellen betyr at bokstavene, etter en tradisjonell numerologisk regel, er tilordnet hvert sitt tall i forhold til deres plass i alfabetet, der A= 1, B = 2 osv. Den samlede tverrsummen av disse tallene gir 14, hvis tverrsum er 5. Akronymet NATO går slik inn det samme mønsteret, som numerologisk forbinder det med WWI og WWII. Vi merker oss også at tverrsummene 32 og 14 speiles – det vil si speilvendes – i tverrsummen til 1949 (23) og 911-tallparene (41).

Så, hva skal vi si om alt dette?

Så vidt jeg kan se, har vi prinsipielt tre alternativer å velge mellom:

1) «Alt dette er helt tilfeldig.»

2) «Det mønsteret du påviser, har du selv produsert ved nøye å velge ut tall som passet: De tallene som ikke passet, har du skrotet underveis i prosessen. Om du ikke bevisst har jukset slik, så har du i hvert fall lurt deg selv på denne måten.»

3) «Mønsteret er genuint og ikke-tilfeldig.»

Er alternativ 1 en logisk mulig løsning? Nei, fordi den krever at vi ødelegger begrepet tilfeldig, idet det her også må omfatte det motsatte av tilfeldig. For det er jo ikke «uordnede tall» vi ser, men et omhyggelig ordnet tallmønster. Ved ordet tilfeldig blir mønsteret definert vekk, benektet som realitet, fremfor forsøkt forklart. Og uten kriterier for når mønsteret er tilstrekkelig komplekst og informativt til at vi ikke kan kalle det tilfeldig, kan «tilfeldig» omfatte hva som helst. Det ødelegger begrepet og muligheten for å bruke det i et logisk resonnement. Så her står det åpenbart mellom alternativ 2 og 3.

Alternativ 2 må tas på alvor. Forslaget er her formulert av en tenkt kritiker. Og det er teoretisk mulig, forutsatt at vi har mange – altså virkelig mange – tall å velge mellom. For det må jo være langt flere datoer som ikke passer inn i vårt tallmønster enn de som passer. Og det er nettopp de få som passer jeg skal ha nappet ut av den store flokken av tall som ikke passer – ved å prøve meg frem. I beste fall uten overlegg, idet jeg bare har fortsatt å slå terningen til jeg fikk en 6-er.

Hvor stor er så den samlede flokken av tall? Det matematiske svaret er minst 729. Som vi ser, blir den minste tverrsummen den samme uansett om vi adderer tallene på langs, parvis eller delt i dato, måned og år. Men å få samme minste tverrsum tre ganger på rad – altså for WWI, WWII og WWIII – er mer usannsynlig enn å få tre 6-ere på rad (1/216). For å kunne regne med å få tre 6-ere på rad én gang, må vi slå terningen 216 ganger. I vårt tilfelle har vi en «terning» med 9 mulige utfall (1, 2, 3….9), altså må vi i gjennomsnitt «slå terningen» 9^3- = 729 ganger for å få tre på rad. Med «fire på rad» (idet vi inkluderer 11.09.2001 som en fjerde dato), må vi «slå terningen» 6561 ganger, osv. Men å legge frem 729 aktuelle startdatoer for de tre verdenskrigene (datoer som gir mening geopolitisk, historisk og militært), er allerede helt utenkelig.

Hvilke alternative hendelser skulle kunne kvalifisere bedre enn Ukraina-invasjonen 24.02.2022 som en mulig start på WWIIIs varme fase? Jovisst kan det bli langt varmere enn det er nå, og varmen kan spre seg til flere land. Men det er likevel et historisk skille at Russland har invadert et land i Europa for å hindre at det går inn i NATO, og at NATO-våpen og NATO-personell – eksperter som instruerer i bruk av de avanserte våpnene – nå brukes mot Russiske styrker. Russlands (eller USSRs) tidligere invasjoner av naboland var dramatiske nok, men hadde ikke denne kvaliteten. Det hadde heller ikke anneksjonen av Krim, som inntil 1954 var et russisk distrikt. Krim-halvøya ble gitt til Ukraina av daværende president i Sovjetunionen, Nikita Khrusjtsjov. Rundt 65% av befolkningen er etniske russere.

Jeg har føyd til en fjerde dato, i tillegg til starten for WWI, II og III, da jeg ser den såkalte krigen mot terror som en klar opptrapping mot en krig i global skala, altså en opptakt til WWIII. Også 11.09.2001 føyer seg inn i det numerologiske mønsteret. Ellers ser jeg ingen aktuelle datoer, som har skrevet seg inn i denne historien på samme vis. Og jeg fant heller ingen andre kandidater til slike datoer underveis i min egen granskning, så det var ingen «skroting av datoer som ikke passet». Men for all del: Kom med listen over de 729 alternative datoene, så kan vi diskutere saken.

Det jeg ellers kan si om prosessen, er at jeg først oppdaget forbindelsen mellom WWI og WWII. Og den kan jeg ikke endre på. Startdatoene er som de er. Og den numerologiske forbindelsen dem imellom, er også som den er. Var det kun de to, kunne vi vel alle slå oss til ro med at dette nok bare er en veldig pussig anomali. Men jeg tenkte: Hvordan skal jeg kunne vite om det ikke er en tilfeldighet? Vel, hvis anomalien dukker opp igjen, flere ganger… Men hvordan skulle den kunne gjøre det? Når jeg så kom over påstander om at WWIII alt har begynt, var det temmelig åpenbart hvilken startdato som pekte seg ut, som alle kunne enes om. Dermed kom 24.02.2022 opp, …osv.

På bakgrunn av det komplekse og sammenvevde tallmønsteret som er blitt avdekket, synes det mest rimelig å anta at mønsteret er genuint og ikke-tilfeldig. Det er herfra de virkelig vanskelige spørsmålene begynner angående hva dette betyr. Jeg inviterer alle som har tanker om det til å ta opp den tråden herfra.

Det eneste jeg vil tilføye her, er at jeg ikke ser noen determinisme i dette. Som individer har vi stadig mulighet til å gjøre visse veivalg. Noen ganger kan det være skjebnevalg, der mye står på spill og det kun er opp til oss selv om vi vil gå til høyre eller venstre. Også for nasjoner og allianser kommer det før eller siden til slike valg, og fortsatt er det individer som foretar de aktuelle valgene. Hvis de numerologiske mønstrene peker mot noe som helst, så gjelder det bestemte historiske veiskiller, der vi – som kultur – må gjøre et skjebnevalg. Det er valg vi ikke kan unngå å gjøre, valg som får konsekvenser for verdens fremtid – for generasjoner.

* * *

Jordfast: Ser vi med lupe på dine tall, er det en brist midt inni der. Du nevner selv en hendelse som ved nærmere inspeksjon bryter ut av mønsteret. Det er grunnleggelsen av NATO. Traktaten ble undertegnet den 4. april 1949. Kan du så forklare meg hvorfor den datoen ikke passer? Tverrsummen av tallrekken blir 31, hvis tverrsum er 4. Det er ikke langt fra 5, sant nok. Men det er ikke 5. Så da må vi vel si at NATO ut av rekken går, eller…?

Tullitall: Du har et poeng der. Men før vi går videre langs det sporet, vil jeg gjerne vite om jeg har forstått deg rett: Du mener altså at det svekker min teori at datoen for NATOs grunnleggelse ikke passer inn i mønsteret. Stemmer det?

Jordfast: Selvsagt svekker det teorien. Siden du fremhever etableringen av NATO som en spire til WWIII, burde dens grunnleggelse (om du har rett) kunne føyes inn i det numerologiske mønsteret som ender med tverrsummen 5. Men det stemmer altså ikke.

Tullitall: Men siden du mener det svekker teorien at datoen ikke passer, må du vel også mene at det ville styrke teorien om den hadde passet? Du kan vel ikke mene det første uten å innrømme det andre?

Jordfast: Rent matematisk ja… men som sagt; den passer altså ikke.

Tullitall: Visste du at en slik mellomstatlig traktat først trer i kraft når den er ratifisert av partene? Først da blir de enkelte statene part i avtalen. Den første signeringen er ikke statsrettslig bindende.

Jordfast: Ja vel? Og hva betyr det…?

Tullitall: Det betyr at den 4. april er en seremoniell startdato. Den juridiske startdatoen – da traktaten trådte i kraft – kom drøyt fire måneder senere.

Jordfast: Virkelig? Og hvilken dato er det da?

Tullitall: Før jeg svarer på det… Om det altså er slik, at NATO «fødes to ganger», først ved en høytidelig seremoni, der statene uttrykker sin intensjon, og deretter statsrettslig og bindende… hva skulle vi da forvente oss numerologisk i et slikt tilfelle, om vi nå rent hypotetisk følger en numerologisk tankegang?

Jordfast: Det vet jeg ikke… men kanskje mener du at de to datoene på ett eller annet vis må slås sammen og at de sammen vil føye seg inn i det numerologiske mønsteret?

Tullitall: Et godt forslag! La oss se på den muligheten. Den siste datoen var 24. august 1949.

Jordfast: Et øyeblikk nå… Vel, den passer heller ikke! Tverrsummen blir 37, med tverrsum 10 og minste tverrsum 1.

Tullitall: Var vi ikke enige om at de to datoene sammen skulle føye seg inn i mønsteret?

Jordfast: Du mener 4 + 1? Den var vel litt for lettvint, syns du ikke?

Tullitall: Tror ikke lettvint er det rette ordet her. Wow! –er vel mer presist. Ser du, om vi tar tverrsummen av første tallrekke 04041949, får vi 31. Og som du sa blir tverrsummen av den andre rekken 37. Summen av de tallene gir 68, hvis tverrsum er 14, hvis tverrsum er 5. Har vi ikke støtt på disse tallene før?

Summerer vi nå alle tallparene, slik: 04+04+19+49+24+08+19+49, blir det 176, hvis tverrsum er 14 hvis tverrsum er 5. Lenger inn i mønsteret kommer du ikke.

Jordfast: Jo, nå har du riktig ledet meg ut i tallsumpen din! Før jeg synker ned i den, tenker jeg det er best jeg krabber opp på land igjen. Så jeg konkluderer med at tall kan vris og vrenges i alle retninger. Samme hva du sier: Å tro at slike tallmønstre gir mening, er og blir galskap!

https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/1949-04-04-1?q=NATO

Tullitall: Ja, en slags galskap er det nok. Kanskje den samme galskapen – eller monomanien – som ligger bak alle krigene… og som nå tyter frem fra disse tallene. Hvem vet?

Jordfast: Hallo igjen, Tullitall! Jeg må fortelle deg at jeg nylig hørte Jens Stoltenberg si at Ukrainakrigen faktisk ikke begynte med Russlands invasjon den 24. februar 2022. Den begynte allerede i 2014. Og Jens vet nok dette bedre enn deg. Så da ramler vel hele korthuset ditt sammen, tenker jeg.

Til opplysning, så sier Stoltenberg at krigen egentlig begynte med Russlands annektering av Krim. Og denne annekteringen skjedde altså den 18. mars 2014. Hvordan står det så til med dét tallet i forhold til ditt numerologiske skjema?

Tullitall: Jeg antar du allerede har regnet på det…?

Jordfast: Det har jeg. Tverrsummen blir 19, hvis tverrsum er 10, hvis tverrsum er 1. Og det stemmer jo ikke med ditt skjema. Hvorfor skulle det nå også gjøre det? Det er selvsagt ingen grunn til at det skulle stemme!

Tullitall: Det er nettopp det som er saken… Men aller først må vi vel bli enige om annekteringen av Krim virkelig er starten på konflikten, om vi altså ser 2014 som startåret. Skjedde det ikke noe før dette, som brakte Ukraina og Russland i konflikt med hverandre? Ja, som også var den utløsende årsaken til at Russland fant det nødvendig å annektere Krim?

Jordfast: Du tenker på Majdan-opprøret og avsettingen av Janukovitsj?

Tullitall: Nettopp! Jeg tenker på statskuppet mot president Viktor Janukovitsj, som brått etablerte et Russlands-fiendtlig regime i Ukraina. Det skjedde den 22. februar 2014.

Jordfast: Statskupp?

Tullitall: Ja, de folkevalgte hadde et alminnelig flertall for sitt vedtak, men ikke 3/4 flertall slik Ukrainas grunnlov krevde. Parlamentet fulgte heller ikke de prosedyrer som krevdes for avsetting av presidenten. Men la nå det være som det vil; mitt poeng er at konflikten fra da av var etablert og at annekteringen av Krim fulgte som en konsekvens.

Jordfast: Og så?

Tullitall: Så må vi vel innrømme at konflikten har to sider, Ukraina gjør noe og Russland svarer med noe annet. Det blir da ensidig å si at ‘krigen startet med Russlands annektering av Krim’.

Jordfast: Og hvor vil du så med alt dette? Mener du at vi har «to fødsler» her også, som med NATO? Hvordan vil du påvise det?

Tullitall: På samme vis som vi gjorde med NATO. Vil du gå opp veien for oss?

Jordfast: Nå tabber du deg ut her… det er OVERHODET INGEN GRUNN TIL AT DET SKULLE STEMME!

Tullitall: Nei, det er nettopp det som er saken: Det er ingen grunn til at det skulle stemme, bortsett fra den grunnen du aldri vil godta – at det finnes en merkelig høyere regi som kommer til uttrykk her. Men regn etter selv og se hva du får.

Jordfast: Hmmm… 18032014 gir tverrsum 19 og 22022014 gir tverrsum 13, og 19 + 13 gir 32, som gir tverrsum 5. Men i svarte helvete da…

Tullitall: Ja, ikke sant? Det er helt vilt! Det var jo også nøyaktig der vi startet, med WWI, og WWII. Så hva betyr alt dette?

Del 2 kommer på fredag.

Innlegget Tredje verdenskrig – del 1 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

«Aldri sett noe så skadelig»

Av Trond Skaftnesmo

I Samtiden 10.12.2024 får tidligere SSB-forsker Bjart Holtsmark slippe til med en rekke påstander i kjent stil om «løgner og konspirasjonsteorier» blant antivaksere og antroposofer og andre mistilpasninger. Ettersom det går raskere å sette frem slike påstander enn å tilbakevise dem, vil jeg her nøye meg med å gå inn på noen få av dem, nemlig de som knytter seg til den såkalte covid-vaksinen. Resten av påstandene vil jeg svare på i andre fora.

Turbokreft:

Flere av Holtsmarks påstander er svart på i tidligere artikler. I hans Samtiden-kommentar sier han imidlertid noe om den såkalte covid-vaksinen, som trenger et tilsvar. Her er de sentrale påstandene:

«Foredragsholderen påstår også at covid-19-vaksinene har generert noe han kaller turbokreft. Dette er et begrep som verserer i de mørke avkrokene av internett der foredragsholderen tydeligvis opererer. Der fremstilles turbokreft som spesielt aggressive utgaver av ulike kreftformer som det påstås blir fremkalt av covid-19-vaksiner, særlig mRNA-vaksiner.

Turbokreft er ikke et begrep som benyttes i vitenskapelig medisinsk litteratur. Det er heller ikke noe som tyder på at covid-19-vaksiner gir kreft eller forverrer tilstanden til kreftsyke. […]

Foredragsholderen påstår også at mRNA-vaksiner er en form for genterapi, muligens fordi han tror dette kan høres skremmende ut. En mRNA-vaksine er derimot en genetisk basert terapi, ettersom vaksinen inneholder den genetiske koden fra viruset man vil beskytte seg mot. Det er likevel ikke vanlig å kalle dette for genterapi. Genterapi brukes for å endre DNA i kroppens celler, typisk i behandling av genfeil som gir alvorlige sykdommer. En mRNA-vaksine, derimot, endrer ikke DNA i kroppens celler.»

Hva Holtsmark mener med «de mørke avkrokene av internett» vet jeg ikke, men jeg antar at den australske nasjonale TV-kanalen Sky News ikke kommer inn under hans definisjon. Medio desember 2024 hadde de et intervju med Angus Dalgleish, professor i onkologi ved St. George’s University of London og leder for Institute of Cancer Vaccines and Immunotherapy. Dalgleish brukte 30 år av sin yrkeskarriere på å designe vaksiner mot kreft og HIV. Han har videre sittet i styrene for flere farmasøytiske selskaper, spesielt de som involverer vaksiner. I flere år satt han i redaksjonen for et tidsskrift som heter Gene Therapy. Angus Dalgleish burde altså vite hva genterapi er for noe. Dessuten kan han vel heller ikke anklages for å være anti-vakser eller antroposof.

Hva sier så denne meriterte forskeren om mRNA-injeksjonene, kjent som covid-vaksiner? I det nevnte Sky News-intervjuet,  sier han mellom annet dette (5.28):

«Dette er ikke vaksiner. Det er forferdelige genterapier, som faktisk kan integrere i ditt genom [DNA]. Og det er en grunn til at vi ser denne skrekkelige økningen i tilfeller av turbokreft.»

I de tre setningene har Dalgleish motsagt alt det Holtsmark påsto om genterapi og turbokreft: Så hvem skal vi tro på? Økonomen eller onkologen? Jeg vil holde en knapp på onkologen. Når det så gjelder definisjonen av genterapi, kunne Holtsmark ha sjekket det på egen hånd, om han så ville. Her er f.eks. Bioteknologirådets definisjon: Genterapi er en form for medisinsk behandling der genetisk materiale (RNA eller DNA) overføres til menneskeceller for å behandle sykdom eller påvirke biologiske funksjoner.

Vitenskapens død:

Selvsagt finnes det faglige forklaringer til alt det Dalgleish her sier. Dette og mer utdypende informasjon kan Holtsmark studere i ro og mak. Her vil vi imidlertid gi Dalgleish muligheten til å utdype litt mer om sine erfaringer. Primo desember 2024 innledet han i forumet Medical Doctors for Covid Ethics (fra 15.50) med å vise til en kollega, som – lik ham selv – har registrert at han aldri før i sin karriere har sett så mange tilfeller av kreft hos unge «…av hva vi nå kaller turbokreft». Han sier videre:

«Jeg ser nå de som er i det 4. stadiet, mens jeg normalt ser stadium 1 eller 2, som er veldig håndterbare. Men ikke bare er de i stadium 4; tilfellene er også 20 år yngre enn før. Og de responderer ikke [på behandlingen].

Fremfor alt er det melanoma [føflekkreft], men vi ser alle mulige andre kreftformer. Jeg har sett så mye. Jeg vil bare gi dere en liten historie: En ettermiddag hadde jeg mottatt seks pasienter. De hadde alle kommet til meg, fordi de hadde utviklet en rask [spredende] kreft i 4. stadium. Det var tarmkreft, kreft i bukspyttkjertelen, hjernen (glioma) og melanoma. De utviklet seg alle raskt. Alle pasienter var til behandling hos kreftleger. Men kreften utviklet seg videre til tross for dette, og de var bekymret.

Nå, her kommer den meldingen jeg vil formidle: Når jeg rapporterer om dette, sier man: Vel, ingen andre ser dette, så hold kjeft! Jeg sier til disse pasientene: Har din fastlege eller kreftlege spurt deg om en mulig årsak til denne plutselige kreften? Og de svarte alle nei. Jeg sa: Spurte de om din vaksinestatus? Om dine covid-vaksiner, influensa-vaksiner, osv.? De sa alle nei; ikke én lege hadde spurt. Så hvordan i helvete skal de da oppdage det? Det tok meg bare et kort spørsmål til seks personer for å få svaret. De hadde alle sett kreften utvikle seg i løpet av 3-6 uker etter den første boosterdosen, eller etter den andre. (Det vil si etter de fire anbefalte dosene.) Det er akkurat hva den japanske artikkelen i Cureus fremhevet.

Og disse viktige funnene må du altså publisere i journaler som normalt ikke er assosiert med dette feltet. Du vet, galskapen fortsetter. […] Alle som trykker noe kritisk eller negativt om vaksiner fører til at de «banker opp» redaktøren. Er det en større journal, som Lancet, er det veldig enkelt å true dem med økonomiske konsekvenser, fordi de er eid av Big Pharma. Å kontrollere de mindre journalene er ikke like enkelt. Men bøyer ikke redaktøren av, er de hensynsløse. I tilfellet Cureus sendte han artikkelen til noen andre fagfeller. Og de sa at det var en helt utmerket artikkel. […] Så gjett hva som skjer! Redaktøren vil ikke la seg mobbe. Så Springer Nature kjøper da opp Cureus, slik at de kan trekke tilbake artikkelen.

Dette er den ondskapen som foregår. Og dette er grunnen til at vi kalte den siste boken vi skrev The Death of Science. For dette er vitenskapens død, om du ikke har lov til å diskutere noe. Når ingen kan engasjere seg, går vi inn et mareritt av vitenskapens død.»

Men det kan vel ikke være dit Holtsmark vil? Å stoppe all debatt om mRNA-injeksjonene, altså den såkalte Covid-vaksinen? Når det gjelder mitt engasjement i saken, som han har angrepet flere ganger, så har jeg foreløpig registrert at han vil ha meg ut av redaksjonen i tidsskriftet Libra (det har han lyktes med), få stoppet mine foredrag i Antroposofisk Selskap (er ikke helt i mål der) og ha meg oppsagt på den skolen der jeg arbeider. Ja, jeg glemte én ting: Han vil også gjerne at folk avbryter meg underveis i foredraget, om jeg likevel skulle få slippe til. Men bortsett fra det, tror jeg ikke han vil begrense de frie ytringene og engasjementet mitt. Det synes jeg er veldig fint.

Flere stemmer:

Hadde Angus Dalgleish stått alene om sitt syn på denne saken, var det kanskje en stemme vi kunne tillatt oss å overse. Men han står slett ikke alene. Stadig flere eksperter våger å snakke ut, og ta de omkostninger det fører med seg. Her vil jeg bare trekke frem to eksempler til. Den første er David Rasnick, som har en PhD i kjemi og har arbeidet i farmasøytisk og bioteknologisk industri i 20 år og som senere arbeidet i over 20 år med kreftforskning. Han beskriver sine erfaringer fra 2021 og utover slik:

«Normalt er kreft noe som utvikler seg langsomt. Det vil si, slik var det inntil for et par år siden [2021] og så lenge vi har kjent til kreft. For blodkreft kan det typisk ta noen få år og for solide svulster, som tarmkreft og brystkreft og slike ting, tar det årtier.

Disse mRNA- og DNA-vaksinene, disse gen-injeksjonene, ødelegger immunsystemet. Vi har visst om dette. Men nå ser vi konsekvensene av det ødelagte immunsystemet. Det skjer en akselerering av kreften, en kreft som antakelig allerede var i deg fra før, men var godartet. Antakelig ville den gått vekk av seg selv. Du ville aldri vite at du hadde den. Men straks immunsystemet ditt er skikkelig nedkjørt, kan disse tingene utvikle seg raskt.

Vi ødelegger immunsystemet til et nivå, der folk ikke kan motstå kreften. Og kreftcellene vokser nå slik de ville gjøre i en cellekultur [uhemmet]. Det er ingenting som bremser deres evne til å formere seg.»

Så må vi selvsagt ikke glemme at disse gen-injeksjonene og deres produkter ikke bare utløser kreft, men også flere andre sykdommer. Bare for å gi et lite inntrykk av hva vi snakker om, kan vi til slutt ta med hva den kjente kardiologen dr. Peter McCullough har å si om et fremmedprotein, som er blitt funnet i hjertet, i hjernen, i blodkarveggen, i ovariene, i leveren og andre organer hos mange mennesker i de siste 3-4 årene:

«Som lege har jeg aldri sett noe så skadelig for menneskekroppen. Det invaderer hjernen; det invaderer hjertet. Det forårsaker hjerne- og hjerteskade. Det invaderer beinmargen. Det stimulerer antistoffer til faktisk å angripe våre egne blodplater og andre celler i kroppen vår. Det forårsaker blodpropp og skade på blodkar som vi aldri har sett. Som vi aldri har sett! – Data fra University of Pittsburg tyder på at det forårsaker kreft. Når har vi sett et protein som faktisk skader hjernen, skader hjertet, beinmargen, immunsystemet, forårsaker blodpropp og potensielt forårsaker kreft –  [alt fra] ett enkelt protein?»

Hva slags protein er det han snakker om? Det er det såkalte piggproteinet som våre egne celler – i alle deler av kroppen – produserer etter en mRNA-injeksjon som går under navnet covid-19 vaksine.

Retorikk:

I sin kampanje mot meg, som har pågått siden 20. januar 2022, har Bjart Holtsmark holdt seg til en retorikk der han bruker sterkt negative stemplinger. Eksempler er «anti-vitenskapelig», «anti-vaks», «konspirativ», «idioti», «destruktiv virksomhet», osv. Når dette så kobles til mitt engasjement i antroposofi og steinerskole, blir debattklimaet ytterligere forgiftet. Jeg tror Holtsmark ville tjent på å dempe seg og vise litt mer saklighet i sin debattform. Folk må få lov til å drøfte helsepolitikk og ha ulike meninger om dette enten de er katolikker eller antroposofer, buddhister eller humanetikere.

Innlegget Del 2: Skaftnesmo med svar til Holtsmark angående mRNA-injeksjonen dukket først opp på Foreningen lov og helse.