Å kjøpe hus kun etter en ideologisk sjekk?

Av Bild, 10.04.2026

Berlin – Vil staten snart kunne bestemme hvem som får kjøpe bolig – og hvem som ikke får det? Et nytt lovforslag fra det tyske bygningsdepartementet – initiert av Verena Hubertz (SPD) og sett av avisen BILD – vekker oppsikt. Planen går ut på at kommuner skal få forkjøpsrett dersom det er mistanke om at en kjøper forfølger «grunnlovsstridige mål». I praksis betyr dette at kommunen kan stanse handelen – og kjøpe eiendommen selv. Forslaget innebærer nærmere bestemt en reform av plan- og bygningslovgivningen. Det uttalte målet er å «styrke fellesskapets interesser» og «forebygge sosiale problemer».

Veien dit er imidlertid svært omstridt: Byer og kommuner skal få tillatelse til å undersøke hvem som står bak et eiendomskjøp – og hva vedkommende mener. Planene legger til og med opp til at både den statlige sikkerhetstjenesten og det føderale kriminalpolitiet skal involveres! «Nius» var først ute med å omtale utkastet.

Mistanke er tilstrekkelig – ingen straffbar handling kreves

Særlig omstridt er det at ren mistanke ifølge utkastet er tilstrekkelig. Nærmere bestemt vil inngripen være mulig «forutsatt at faktiske forhold rettferdiggjør antakelsen om at kjøperen aktivt støtter realiseringen av disse ambisjonene».

Kjøperen trenger ikke å ha begått en straffbar handling; det er tilstrekkelig at myndighetene antar at vedkommendes synspunkter kan få en langsiktig «politisk virkning». Kommunen kan deretter innhente opplysninger fra sikkerhetstjenesten, vurdere kjøpet og – i tvilstilfeller – gripe inn og selv overta eiendommen (ved å benytte seg av forkjøpsrett). Målet er å holde ekstremister unna enkelte nabolag. Utkastet viser til kjente eksempler, som i Dortmund-Dorstfeld og landsbyen Jamel, der høyreekstreme grupper bevisst har etablert seg. Myndighetene ønsker å forhindre en slik utvikling i fremtiden.

For at dette skal fungere, må selve loven endres: Den nasjonale sikkerhetstjenesten skal gis fullmakt til å videreformidle personopplysninger til lokale myndigheter, slik at de kan kontrollere kjøperen.

«Krenker den grunnleggende retten til ytringsfrihet»

Lovforslaget møter kritikk. Eksperten på konstitusjonell rett Volker Boehme-Neßler (63, Universitetet i Oldenburg) uttalte til BILD: «Svært problematisk! Det krenker den grunnleggende retten til ytringsfrihet. Den uklare ordlyden i lovforslaget innebærer at selv kritiske borgere med meninger som anses som politisk uønskede, kan bli rammet.»

Også FDP reagerer kraftig. Martin Hagen (44, FDP) uttalte til BILD: «Hubertz’ planer minner meg om DDR. Den gangen var det innbyggere som fulgte partilinjen, som fikk de mest ettertraktede leilighetene. Å gjøre boligkjøp avhengig av en politisk lojalitetstest er å bryte med grunnlovens prinsipper.» Marc Bernhard (54), boligpolitisk talsmann for AfD, sa: «Grunnlovsstridig! Denne planen åpner døren på vidt gap for vilkårlighet, og har som klart mål å ekskludere det største opposisjonspartiet og dets velgere.»

Samtidig retter dokumentet seg også mot organisert kriminalitet – for eksempel i saker med mistanke om hvitvasking knyttet til næringseiendom (som frisørsalonger eller spillehaller).

Volker Boehme-Neßler (63) er professor i offentlig rett ved Universitetet i Oldenburg. Forskningen hans fokuserer på områder som konstitusjonell rett, digitalisering, demokrati og medieregulering.

Kommentar:

Ja, hva kan gå galt her? Dette er altså landet som jobber aktivt med å forby ved lov et politisk parti fordi det har seilet opp som et ledende parti og dermed truer dominansen til den tradisjonelle maktblokken i landet.

I hele Vesten avvikles i disse tider alle rester av reelt demokrati og ytrings- og meningsfrihet i ganske stødig og raskt tempo. Men noen verstingland har kastet nesten alle hemninger i dette, slik som spesielt Tyskland og Storbritannia. (USA har ikke hatt noe rester av demokrati på omtrent 100 år).

Norge følger naturligvis etter i absolutt alt, med eneste forskjell at vi ofte ligger et par år bak verstingene, samt at noen elementer av avviklingen av reelt demokrati og ytrings- og meningsfrihet i Norge foregår på et hakk mykere måte («soft power») enn i verstinglandene.

Hvis jeg siterer Bildt kan man lese dette: «(…) planen går ut på at kommuner skal få forkjøpsrett dersom det er mistanke om at en kjøper forfølger «grunnlovsstridige mål».

Det ekstremt vittige i galskapen er at hvis denne lovgivningen ble innført i Norge ville de aller fleste politikerne på Stortinget ikke få lov å kjøpe bolig!

Noe av de samme temaer diskuteres for øvrig meget godt her på Steigan.no.

Innlegget Vestens innføring av 1984 går på steroider i Tyskland dukket først opp på Foreningen lov og helse.

(Vårt forsidebilde: COVID-pasient i Ukraina med dykkemaske i mangel av tilgjengelig ventilator)

Her er del 1.

4 – Mekaniske ventilatorer ($50,000+ for å ødelegge lungene dine)

Etter å ha ødelagt pasientens nyrer og lever med remdesivir, var neste trinn i COVID-protokollen den mest lukrative og dødelige av alle: mekanisk ventilasjon. Gjennomsnittlig kostnad for å behandle en COVID-pasient som ikke var på ventilator var $ 12 700, men ved å plassere pasienten på en ventilator, skyrocket gjennomsnittlig kostnad til over $ 65 500.

Mekanisk ventilasjon var en dødsdom. Til tross for den velkjente risikoen for ventilatorindusert lungeskade, ignorerte sykehus flere tiår med beste praksis — som favoriserte ikke-invasiv oksygenstøtte — og tydde til tidlig, aggressiv intubasjon. Pasientene ble beroliget, lammet og holdt i et kjemisk indusert koma mens ventilatorer tvang høyt trykkluft i lungene.

Resultatene var katastrofale. På mange sykehus var dødsraten for pasienter som ble plassert på ventilatorer over 80%. I New York var dødsraten for mennesker over 65 år 97%.

5 – Død ($100,000+ for å ha drept deg)

Etter å ha ødelagt nyrene og leveren din med remdesivir, og deretter avsluttet deg med en ventilator, kunne sykehuset innkassere sekssifret beløp for å ha drept deg — og i noen tilfeller innkasserte sykehus mer enn $ 400 000. Men dødsattesten sa “COVID”.

Dette er et annet eksempel på hvordan det medisinske systemet hvitvasker dødsfallene det forårsaker — med villedende ICD-koder og dødsattester som sletter sykehusets straffskyld. Det var en selvforsterkende tilbakemeldingsloop: sykehusforårsaket dødsfall oppblåste det offisielle COVID-dødstallet, som deretter ble brukt til å rettferdiggjøre selve protokollene som forårsaket disse dødsfallene.

De økonomiske insentivene krevde ikke at menneskene som jobber på sykehus bevisst skulle tenke “la oss drepe denne pasienten for mer penger ”— men de belønnet lekende lett sekvensen av intervensjoner som sannsynligvis ville drepe deg. Protokollen som maksimerte refusjon var også protokollen som maksimerte dødeligheten.

Minst 500 000 drept

Rundt en halv million mennesker i USA ble drept av COVID-behandlingsprotokoller på sykehus — men lignende protokoller ble tatt i bruk rundt om i verden, noe som gjorde de globale dødstallene mye høyere.

I følge en analyse av data for dødelighet av alle årsaker gjort av Denis Rancourt og kolleger, var det 653 463 overflødige dødsfall i USA i løpet av de første 50 ukene av COVID-perioden, før COVID-vaksinen var allment tilgjengelig. Dette tallet representerer dødsfall høyere enn basislinjen pre-COVID i perioden da COVID sykehusprotokoller — inkludert remdesivir og mekanisk ventilasjon — ble benyttet. Mens Rancourt tilskriver disse overdødelighetstallene til den bredere håndteringen og medisinske responsen, var sykehusprotokollene de mest direkte virkemidlene som mange av disse dødsfallene var resultat av.

Toppen i overflødige dødsfall i løpet av COVID-perioden før vaksinen var synkron med protokollutrullingen, og jurisdiksjonene som ble rammet hardest var de som brukte protokollene mest aggressivt, mens steder med forskjellige tilnærminger stort sett ble skånet. Det samme mønsteret av synkrone, responsinduserte dødelighetshotspots ble observert over hele verden, ikke bare i USA.

John Beaudoin anslår også at omtrent en halv million mennesker i USA ble drept av COVID-behandlingsprotokoller på sykehus. Han fikk tak i 1,6 millioner dødsattester gjennom FOIA-forespørsler og gjennomgikk tusenvis av dem linje for linje, inkludert legenotater og årsak til dødsårsaksnarrativer. Beaudoin sammenlignet hva sertifiserende leger skrev med hva CDC genererte av info og fant massive avvik.

Beaudoin dokumenterte store økninger i dødsfall fra nyresvikt og respirasjonssvikt i 2020 — tilstander i samsvar med skaden forårsaket av remdesivir og mekaniske ventilatorer. Disse dødsfallene sank i antall da sykehusprotokoller ble mindre aggressive og ventilatorer ble brukt mindre vilkårlig.

(Fortsetter i del 3)

Innlegget Var «Covid-19-pandemien» et systemisk legalt massemord? – del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Det korrekte svaret på dette voldsomme spørsmålet i overskriften er et rungende ja mener mange, inkludert meg, og dette gjelder faktisk også hvis man ser bort fra vaksineringen som ble rullet ut fra 2021. Jeg har dessverre ikke klart å finne ut hvem «Dr. Wojak» er og hans bakgrunn, men gjennomgangen som følger nedenfor er uansett verdt å gjennomgå fordi den er svært grundig, og med kilder.

Sykehus tok bestikkelser for å drepe deg og legge skylden på Covid

Og de fikk legal immunitet til å gjøre det.

Av Dr. Wojak M.D. Substack, 09. juni 2026

Det medisinske systemet er den ledende årsaken til død i USA, og dreper godt over en halv million mennesker hvert år. Men COVID-19-tiden som begynte i 2020 markerte et distinkt kapittel i historien: COVID-protokoller på sykehus drepte et enormt antall mennesker på toppen av det medisinske systemets vanlige dødstall. Ytterligere en halv million amerikanere ble sannsynligvis drept på denne måten.

For å være tydelig, COVID-protokollene som er diskutert her er atskilt fra COVID-vaksinen som ble allment tilgjengelig i 2021. Jeg viser til behandlingsprotokollene — testing, medisiner og mekaniske ventilatorer for folks lunger — som definerte folks møte med sykehusene i 2020.

Denne artikkelen undersøker de økonomiske insentivene det medisinske systemet hadde for å drepe pasienter og skylde dødsfallene på “COVID. ” Det som følger er en analyse av pengene, sykehusprotokollene og dødsfallet — uavhengig av ens syn på selve COVID.

Sykehusene fikk 100 000 dollar for å drepe deg

Hvis en person med influensalignende symptomer ble anbefalt å reise hjem, hvile og få i seg nok væske, var refusjonen begrenset til et minimalt konsulteringsgebyr. Men hvis den samme personen ble innlagt under en COVID-diagnose, tildels remdesivir, og plassert på en ventilator, kunne sykehuset hent inn godt over $ 100 000 — og noen ganger mer enn $ 400 000.

Sykehusprotokollene mot COVID fungerte som en meget lukrativ føderal betalingssluse, der behandlingene som genererte mest inntekter var de som sannsynligvis ville drepe deg.

1 – Testing (opp til $1,419 per COVID-test)

Et positiv COVID-test var den utløsende hendelsen som initierte den føderale COVID-betalingsstrømmen — som tillot sykehus å overføre pasienter til et ekstremt lukrativ klinisk behandlingsspor. Mens Medicare betalte sykehusene en lavere rate for tester, var det private markedet i effekt «fritt for alle«. I henhold til CARES Act la leverandører ut en kontantpris for testing, som forsikringsselskapene ble pålagt å betale for «out-of-network claims». Laboratorier belastet så mye som $ 1.419 per test, og sykehus testet gjentatte ganger pasienter for å skape en tilbakevendende inntektsstrøm. Ved å behandle testing som både et selvstendig profittsenter og i tillegg den nødvendige nøkkelen for å låse opp påfølgende faktureringskoder med høy verdi, brukte sykehus COVID-testing som en sentral inntektskilde.

2 – Innleggelse (20% premie for COVID-diagnose)

Et positivt testresultat forsynte pasienter inn på sykehuset under ICD-10-kode U07.1 — den universelle betegnelsen for COVID. Den føderale regjeringen betalte en premie på 20% på toppen av standard Medicare-betaling for COVID-relaterte sykehusopphold. Fordi denne premien utelukkende var bundet til COVID-diagnosen, hadde sykehus et enormt insentiv til å prioritere COVID-betegnelsen over andre forhold og gjenta testing til et positivt resultat ble oppnådd.

3. – Remdesivir (65% premie for å ødelegge nyrene og leveren din

Sykehusprotokoller prioriterte utlevering av remdesivir, et svært giftig medikament som koster $ 3200 per behandling. CMS incentiverte dette valget gjennom de nye COVID-19-behandlingene Add-On Payment (NCTAP), som ga sykehus en annen massiv bonusbetaling — beregnet som 65% av kostnadene som overstiger standard faktureringsrate.

Remdesivir — som fikk økenavnet “Løp, døden er nær!” av legene og sykepleierne som så pasienter forverring etter å ha mottatt det — er et svært giftig stoff som forårsaker organsvikt. Det var et mislykket ebola-medisin som ble omdisponert som behandling for COVID, til tross for at det var assosiert med en svimlende dødelighet på 53% i det opprinnelige ebola-forsøket.

I en randomisert, dobbeltblindet, placebokontrollert studie av remdesivir publisert i The Lancet, fikk pasienter enten remdesivir eller en saltvannsplacebo. Remdesivir er så giftig at pasienter i remdesivir-gruppen ble tvunget til å stoppe behandlingen tidlig på grunn av frekvensen av bivirkninger som var 2,4 ganger høyere enn kontrollgruppen.

Legemiddelets toksisitet er ikke en hemmelighet. Det er dokumentert i FDAs egen forskrivningsinformasjon, som pålegger overvåking for leverskade fordi stoffet er kjent for å føre til leversvikt. Og det er ikke bare leveren. I en studie publisert i Frontiers in Pharmacology, var det nesten fire ganger mer sannsynlig at pasienter som fikk remdesivir fikk akutt nyreskade enn de som fikk andre behandlinger. Og når nyrene kollapset, var dødelighetsraten for disse pasientene over 36%.

Verdens helseorganisasjon fant at remdesivir ikke ga noen overlevelsesgevinst og anbefalte å ikke bruke det — like fullt fortsatte amerikanske sykehus å benytte det i årevis.

(Forsetter i en del 2)

Innlegget Var «Covid-19-pandemien» et systemisk legalt massemord? – del 1 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Fengsling som forhåndssensur?

Høyesteretts knefall for Brussel.

Selv om EØS-avtalen opprinnelig ble solgt inn som en handelsavtale, har EU de siste årene utviklet en ekstremt aggressiv og overnasjonal justispolitikk for å kontrollere det digitale offentlige rommet også, -som de gjør på klima og energifronten.

Digital Services Act (DSA)

Dette er EUs flaggskip-forordning som pålegger sosiale medier-plattformer å fjerne «farlige ytringer», «desinformasjon» og «hatprat» i ekspressfart.

DSA er i ferd med å presses inn i EØS-avtalens Vedlegg XI (Telekommunikasjon).

Gjennom EØS-avtalen blir norske myndigheter en del av et europeisk overvåkings- og reguleringsregime. Når EU-kommisjonen og europeiske domstoler krever at medlemslandene må slå hardere ned på ytringer på digitale plattformer for å beskytte «samfunnsstabiliteten», siver denne rettsoppfatningen direkte inn i den norske domstolsbehandlingen.

Høyesterett tilpasser seg i praksis det europeiske justisklimaet, der individets absolutte vern mot forhåndssensur må vike for kollektivets og statens sikkerhetsbehov.

Da EØS-avtalen ble inngått i 1992, ble § 115 brukt for første gang i stor skala. Samtidig ble lojalitetsplikten (art. 3) og forrangsprinsippet (EØS-loven § 2) innført.

Dette ga norske domstoler og forvaltning en direkte «marsjordre».

Når Høyesterett viser til en «europeisk utvikling», er det EØS jussen de i hovedsak refererer til, og det er dette vi nå ser utspille seg i norske rettsaler.

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og Europarådet er en annen viktig komponent.

EMK artikkel 10 verner ytringsfriheten, men i motsetning til den norske Grunnloven har EMK et andre ledd som åpner for omfattende begrensninger av hensyn til «den offentlige orden», «forebygging av uorden eller kriminalitet» eller «andres rettigheter».

Menneskerettsloven av 1999

Gjennom denne loven har Stortinget bestemt at EMK skal gå foran ordinær norsk lov ved motstrid. Høyesterett har over tid utviklet en praksis der de tolker den norske Grunnloven i lys av EMK.

Ved å bruke EMKs dynamiske metode, begynner norske domstoler å foreta de «interesseavveiningene» som innlegget advarer mot.

De bruker altså europeisk juss til å uthule det særnorske, absolutte forbudet mot forhåndssensur.

FNs drahjelp

Kampen mot «Hatprat» og «Desinformasjon». FN har tradisjonelt vært en forsvarer av ytringsfriheten via FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19. Men i likhet med EU, har FNs organer de siste årene skiftet fokus i retning av å begrense ytringsrommet på internett.

Gjennom resolusjoner, handlingsplaner (som UN Strategy and Plan of Action on Hate Speech) og de globale bærekraftsmålene, presser FN medlemslandene til å kriminalisere og slå hardere ned på ytringer som defineres som hatprat, rasisme eller desinformasjon.

Norske politikere og embetsverk er sykelig opptatt av å fremstå som «flinke elever» i EU/FN-klassen. Dette presset forplanter seg inn i påtalemyndigheten (politiet) og domstolene, som begynner å strekke lovverket og varetektsfengsle personer i sosiale medier for å oppfylle de overnasjonale forventningene om å «bekjempe digitale trusler».

Når Anine Kierulf og Patrick Løkken påpeker at Høyesterett tar feil, beskriver de en domstol som har glemt at deres lojalitet skal ligge hos den norske Grunnloven og Stortingets forarbeider.

I stedet ser vi nøyaktig det samme mønsteret her som i strøm- og klimapolitikken:

Det norske rettssystemet underkaster seg en overnasjonal, europeisk rettsutvikling.

Det er et helt avgjørende poeng som nesten aldri blir belyst:

Høyesterett er ikke lenger øverste dommer i eget hus når det kommer til de store spørsmålene om digitalisering, naturressurser, klima, energi og industri. Vi er en kontrollert rettsstat.

Ved å hoppe bukk over dette i debatten, unngår man å innrømme at vi har mistet den rettslige kontrollen over landet vårt. Det gir folk et falskt håp om at «rettferdigheten vil seire», mens rettferdigheten i EØS-systemet er definert som det som tjener EUs «grønne» og digitale omstilling.

Ved å ignorere Høyesteretts underordning, opprettholder man illusjonen om at vi fortsatt er en suveren rettsstat. Sannheten er at jussen er låst på et nivå over oss, og Høyesterett har blitt en kontrollør som påser at vi ikke bryter lojalitetsplikten til Brussel. Selv jussen, som skal beskytte oss, er omgjort til et verktøy for å sikre at «EUs ønskede resultat» alltid trumfer norske interesser.

Resultatet er skremmende:

For å tilpasse oss EU, EMK og FNs standarder for digital kontroll, kaster Høyesterett det historiske forhåndssensurforbudet på båten. Rettsstaten skrumper inn fordi lojaliteten til internasjonale trender trumfer vernet av de norske borgernes grunnleggende friheter. Dette viser at uføret på ytringsfeltet styres av akkurat de samme overnasjonale mekanismene som vi ser i energi og klimadebatten.

Skal vi ut av uføret, må vi slutte å lete etter svar i domstoler som allerede er underlagt Brussel.

Innlegget Rettstatens og ytringsfrihetens kontrollerte død dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Et rungende ja vil de fleste ubryte til dette spørsmålet, vi må jo ferie den fantastiske nasjonen Norge.

Blant bidragene til andre perspektiver på nasjonen Norge enn det som råder blant «hvermansen» i Norge har vi denne som følger nedenfor.

Barneeventyret om Pinocchio

Av Teo Jacobsen

Da vi var små ble mange av oss introdusert til folkelige fortellinger og eventyr. Det var nok vanligere før, enn nå. Det fine med eventyr er at de hjelper oss til å bygge mentale modeller av verden. Eventyrene gir deg knagger du kan henge erfaringene dine på. Det skjer helt ubevisst, og er en fantastisk ting. Eventyr er fullstendig undervurdert.

I fortellingen om Pinocchio, blir Pinocchio stoppet av den svikefulle duoen Reddikken og Gideon (en rev og en katt). De jobber i hemmelighet for Kusken, en dyster menneskesmugler som betaler dem for å rekruttere ulydige gutter. De overbeviser Pinocchio om at han trenger en “ferie” på en fantastisk øy for å forbedre helsen sin.

Pinocchio blir villedet av Redelige John og Gideon til å reise til Gledens øy, en ulovlig fornøyelsespark drevet av Kusken for å forvandle ulydige gutter til esler. På reisen, preget av dårlig innflytelse fra Lampelys, blir Pinocchio fraktet i en hemmelig ferge og innesperret i et manipulert paradis.

Fergen legger til kai direkte inne i havnen på Gledens øy. Guttene blir møtt av blinkende neonskilt, fargerike telt og enorme mengder gratis mat, sigarer og øl. Med en gang alle er inne, låser Kusken de massive inngangsportene hermetisk bak dem. Barna er fanget i et paradis som er spesialdesignet for å forvandle dem til ekte esler.

I Pinocchio-historien (både Collodis bok og Disney-versjonen) er Pleasure Island det ultimate fristedet for barn: ingen regler, ingen skole, ingen voksne, bare sigarer, øl, karuseller, slåssing og moro døgnet rundt. Alt er gratis og fristende. Men bakteppet er kynisk: eierne lokker barna dit for å forvandle dem til esler. Esler som kan selges til gruver og sirkus – dumme, lydige arbeidsdyr som har mistet stemmen og evnen til å tenke selv.

Den norske Pleasure Island-versjonen

Velferds-Norge er en mer sofistikert utgave av Pleasure Island. Her er ikke fristelsene røyk og øl til barn, men noe langt mer effektivt:

• Uendelig “gratis” underholdning og trygghet
• Straffefrihet for å prestere dårlig
• Sosial aksept for å velge karusell fremfor hardt arbeid
• Moralen: “Det ordner seg uansett”
• Budskapet: Du skal ikke strebe etter å bli en ekte gutt (selvstendig, ansvarlig, produktiv). Du skal bare kose deg.

Og forvandlingen skjer gradvis. Du merker det ikke før ørene vokser:

• Du slutter å spørre hvor pengene egentlig kommer fra.
• Du begynner å tro at høy skatt er “sånn det bare er”.
• Du ser på folk som jobber hardt og sparer som “grådige” eller “asosiale”.
• Du utvikler en rar stolthet over å være “moderat ambisiøs” og “ha god balanse”.
• Når noen peker på at berg-og-dal-banen går i stadig tregere sirkler, blir du fornærmet og kaller dem “høyreekstreme”.

Til slutt har du blitt et esel med god pensjon. Du brøler kanskje litt innimellom, men du sparker ikke over gjerdet. Du står i kø til neste gratis attraksjon.

Den virkelige forskjellen fra Pinocchio

Norge er ikke en fornøyelsespark du valgte selv. Du ble født inn i parken akkurat som dine foreldre og besteforeldre. Du ble fortalt at det er noe som heter samfunnskontrakten. Du sa aldri ja til noen kontrakt. Ingen spurte deg om du var enig. Men det er dette du ble fortalt. Du er pliktig til å stille til dugnad. Det er fullt av pålegg og regler, og parkforvaltningen finner på stadig flere for hvert år som går. Og det som ikke er regulert av den juridiske lovgivningen som har erstattet grunnloven og derfor er å anse som ulov, det reguleres effektivt av Janteloven. Og Janteloven er den høyeste lov i Mikkelparken Norge.

I eventyret blir Pinocchio reddet fordi han har samvittighet og en fe som elsker ham. I den norske versjonen finnes det ingen blå fe som kommer og redder deg. Det finnes bare flere og flere esler som forsikrer hverandre om at “dette er jo verdens beste liv” mens de trekker vogna for neste generasjon. De som klarer å komme seg ut før forvandlingen er fullført, er de som plutselig en dag ser seg rundt og tenker: «Hvorfor i helvete står jeg her frivillig og blir til et esel?»

Spørsmålet til deg er: Hvor langt har ørene dine vokst allerede?

Og viktigere: Har du fortsatt nok menneske igjen i deg til å løpe mot utgangen mens du fortsatt kan? For mange nordmenn er svaret nei. De har lært å elske Pleasure Island. De vil ikke bli ekte gutter lenger. De vil bare ha mer candy floss og færre bekymringer. Hva tenker du selv – kjenner du igjen esel-ørene hos deg eller hos folk rundt deg? Du kan faktisk redde deg selv, noe jeg kommer inn på etter hvert.

Formålet med fornøyelsesparker er enkelt: å selge illusjonen av lykke for penger. Du betaler en stiv inngangsbillett, stiller deg i kø, får et kort adrenalin- og endorfinrush på en berg-og-dal-bane, spiser overpriset mat, og går hjem sliten, blakk og litt kvalm. Eierne ler hele veien til banken. Det er en genistrek: folk betaler frivillig for å bli melket mens de føler seg underholdt.

Fornøyelsesparken lover frihet og spenning, men leverer kontrollert kaos innenfor gjerdet. Du tror du har det gøy, mens noen andre styrer mekanismene.

Nå til det morsomme – og litt ubehagelige – sammenligningen med velferdsstaten Norge:

Norge er ikke en nasjon. Det er en gigantisk, offentlig drevet fornøyelsespark der staten er både eier, operatør, billettselger og sikkerhetsvakt.

• Inngangsbilletten er skyhøy: Du betaler 45–55 % av inntekten din i skatt og avgifter (inkludert moms, arbeidsgiveravgift, eiendomsskatt osv.). Det er dyrere enn noen fornøyelsespark noensinne har turt å ta.
• Attraksjonene heter gratis skole, gratis helsevesen, barnetrygd, sykepenger, dagpenger, uføretrygd og “gratis” barnehage. Det føles som evig fri-fall og karusell – du beveger deg, men kommer egentlig ingen steder.
• Køsystemet er byråkratiet. Alt tar tid. Ventetid på fastlege, ventetid på behandling, ventetid på boligstøtte. Men hei, det er “gratis”, så du klager ikke for høyt.

Mat og drikke er dyrt akkurat som i parken: Alt koster mer enn i andre land fordi staten tar sin andel overalt.

Den virkelige genistreken ved den norske modellen er at den har klart å gjøre folk avhengig av underholdningen. I en vanlig fornøyelsespark vet du at opplevelsen er midlertidig. I Norge tror mange at berg-og-dal-banen med velferdsytelser er selve livet – og at det å forlate parken (flytte til lavere skatt eller mer markedsøkonomi) ville være farlig og skummelt.

Fornøyelsesparker og velferdsstaten har samme psykologi: Infantilisering. Begge steder blir du behandlet som et stort barn. “Ikke tenk selv, vi skal fikse det. Bare stå i kø, nyt showet og la oss ta hånd om regningen (som vi allerede har tatt fra lønnen din på forhånd).” Hedonisme og det å leve i nuet (høy tidspreferanse) er ønskelig oppførsel.

Forskjellen er at i en vanlig fornøyelsespark får du i det minste valget om å gå ut porten når du er lei. I den norske velferdsstaten er porten tung å åpne – og mange har glemt hvordan man går på egne ben uten statens hånd i ryggen.

Så mens enkelte folk sakte har begynt å skjønne at karusellen går for sakte og koster for mye, sitter mange nordmenn fortsatt og skriker av glede i berg-og-dal-banen og roper “Dette er verdens beste land!” – akkurat som et barn som nettopp har spist for mye candy floss og ikke skjønner at det kommer til å kaste opp snart.

Velferdsstaten er altså ikke et samfunn bygget på frihet og ansvar. Det er en veldesignet fornøyelsespark der målet er å holde befolkningen rolig, underholdt og avhengig – mens staten tar billettinntektene for evig tid. Og det verste? De fleste liker det. De vil faktisk ikke ut.

La oss si at du vil veksle inn sjetongene, eller pollettene, for å dra til en annen fornøyelsespark. Du kan egentlig ikke velge noe annet, for da blir du statsløs. Det er bare mer eller mindre velfungerende fornøyelsesparker å velge mellom. Den norske Mikkelparken fungerer så godt at du knapt forstår at du er i en fornøyelsespark. Andre fungerer dårligere, noe som faktisk kan være en god ting dersom du kan håndtere ansvaret og være voksen, noe som innebærer at du begynner å bytte inn sjetongene dine mot noe bedre. For å kunne bo i fornøyelsesparken Norge, bør du helst være ekstremt barnslig, og hvis du er det, da fungerer det kanskje best å bare bli her.

I Mikkelparken i Hardanger har de både andetrøbåter og bumpebåter.

Jan Christian Vestre sin familie drev faktisk Hardanger Feriepark, den vi nå kjenner som Mikkelparken, i en kort periode på åttitallet.

Nå er Jan Christian Vestre helsedirektør, og en dag kommer han sannsynligvis til å bli statsminister i den store parken Norge, den som er full av Mikkelrev parkvoktere og oss sauer, (den norske varianten av eselet, så å si.)

*** slutt på innlegg fra Teo Jacobsen***

Kommentar:

I Norge er vi som fotballklubben i eliteserien som etter endt sesong og nesten nedrykk ellevilt feirer seg selv og sine bravader; som om man tok seriegull. Mot slik kritikk vil jeg bli møtt med: «men vi har det jo så bra i Norge, og samfunnet fungerer så bra». Mitt svar vil være: «ja materielt sett har vi det temmelig bra (enn så lenge), men det ville vært et kunststykke av historiske proporsjoner med negativt fortegn å ikke evnet å skape et tålelig bra materiell standard med alle de oljepengene som begynte å fosse inn». Til historien hører det for øvrig med at det var med et nødskrik vi faktisk fikk disse oljepengene, for den norske politiske klassen ville faktisk gi fra seg alt dette da det ble oppdaget for en del tiår siden. Men noen få enkeltpersoner klarte med et nødskrik å stoppe katastrofen.

Andre innlegg med samme tema:

Nå må vi kjempe for barna våre før det er for sent | steigan.no

Min 17. mai tale – Foreningen lov og helse

Innlegget Fornøyelsesparken Norge dukket først opp på Foreningen lov og helse.

(Forsidebilde: Pålsbufjorden 05. mai: foto av Ole John Hostvedt)

Laagendalsposten viser oss nå de brutale bildene fra det som før var et ørretparadis, men som nå ligner et månelandskap. En 16,5 kilos kjempeørret er i dag et fjernt minne. Men mens lokalbefolkningen fortviler over død fisk og tørrlagte gyteplasser, må vi snart tørre å stille spørsmålet avisen ikke stiller: Hvem er det som egentlig holder i krana?

Svaret finnes ikke i kommunestyret, men i koblingen mellom EØS-avtalen, Energipakkene/ACER og EUs klimapolitikk.

Gjennom EØS er våre vannmagasiner forvandlet fra nasjonal infrastruktur til en vare på EUs indre marked. Når prisene i Tyskland og England skyter i været fordi det er vindstille, dikterer markedsmekanismene at vi skal tappe våre magasiner for eksport. Fisken i Lågen dør ikke av tørke, den dør av prissmitte. EUs klimapolitikk krever at Norge skal være «Europas grønne batteri». For at EU skal nå sine utslippsmål, ofres det norske naturmangfoldet. Våre elver blir regulert i stykker for å balansere uforutsigbar vindkraft i Europa. I Brussel regnes dette som «bærekraftig», men for de som ser bunnen av Lågen, er det ren naturrasering. Under EØS-reglene og energimarkedspakkene er kraftselskapene forpliktet til å operere kommersielt.

Hensynet til en 16 kilos ørret eller lokalmiljøet taper hver eneste gang mot algoritmer som søker maksimal profitt på den europeiske energibørsen. Det vi ser i Lågen er den juridiske underkastelsen i praksis. Vi har gitt fra oss råderetten over vannet vårt.

Hvis vi skal redde det som er igjen av norsk natur og fiske, må vi slutte å tro at dette er «lokal uflaks». Det er resultatet av en villet politikk der norske naturressurser er redusert til en salgsvare for et europeisk sentralstyre.

Skal ørreten få svømme igjen, må vi ta kontrollen over vannet tilbake fra Brussel.

Månelandskapet i Lågen er bare «fremvisningen» av en politikk som nå rulles ut over hele Norge. Vi ofrer det lokale naturmangfoldet (ørret, laks og biologisk liv) på alteret til det europeiske energimarkedet.

Innlegget Ørretens død er prisen for EU’s «grønne batteri» dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Ved å rette lyskasterne mot symbolske «fillesaker» i Stortingets spørretime, skjuler politikerne at de i realiteten sitter i et styrhus der roret er koblet fra, og fjernstyrt via EØS-avtalens dynamikk.

Det politiske skuespillet (Avledningen):

Når partiene krangler om små justeringer i barnetrygd eller symbolske kulturbevilgninger, er det fordi dette er de siste restene av reelt nasjonalt handlingsrom. De store linjene som definerer ditt liv – strømprisen (Vedlegg IV), drivstoffkostnadene (Protokoll 31/ESR) og eiendomsretten (LULUCF) – er for lengst flyttet ut av salen. De krangler om «fillesaker» for å opprettholde illusjonen om at de styrer, mens de i realiteten bare administrerer oversettelsen av EU-forordninger til norsk forskrift.

Den juridiske murtvingen: Protokoll 31.

Vi detaljstyres fra Brussel. Gjennom Protokoll 31 har Norge akseptert at våre klimamål ikke er nasjonale ønsker, men juridiske forpliktelser overfor EU. Dette betyr at når bonden føler at avgiften er en «ekstra skatt uten klimaeffekt», så har han rett. Men politikerne kan ikke fjerne den, for Protokoll 31 krever at vi når visse utslippstall.

Hvis vi ikke når dem, må staten betale milliarder i bot. Politikerne velger da å tyne bonden fremfor å risikere ESAs vrede.

Verktøykassen i Vedlegg IV:

Samtidig som Protokoll 31 gir ordren om kutt, sørger Vedlegg IV for at vi ikke har noen analoge fluktveier. Gjennom energimarkedspakkene og ACER sørger dette vedlegget for at:

• Vi ikke kan gi industrien billig strøm.
• Vi ikke kan styre krafteksporten.
• Vi tvinges inn i et digitalt overvåkingssystem (AMS) som gjør at hver minste bevegelse og energibruk kan prises og kontrolleres.

Hvorfor de ikke snakker om det?

Å innrømme at makten ligger i Brussel, er det samme som å innrømme sin egen irrelevans. Ved å fokusere på Parisavtalen (som er frivillig) fremfor EØS-vedleggene (som er tvang), unngår de debatten om oppsigelse av EØS-avtalen. De vet at hvis folk forstår at det er de tekniske forordningene i Vedlegg IV som raserer smeltehytta i Hardanger eller tømmer tanken på traktoren, så vil sinnet rettes mot selve fundamentet i norsk utenrikspolitikk – ikke mot en tilfeldig statsråd.

Vi styres av et juridisk operativsystem som er programmert i Brussel.

Den politiske krangelen på Tinget er bare «skjermspareren» som skal holde folket opptatt mens systemet i bakgrunnen (Protokoll 31 og Vedlegg IV) installerer de siste oppdateringene som fjerner vår nasjonale og personlige frihet.

Vi har kommet til et punkt der den eneste ærlige politiske handlingen er å legge ned Stortinget og innrømme at vi er et forvaltningsområde under EU.

Artikkel 127-oppsigelse av EØS-burde vært et tema for flere tiår siden, hvis våre folkevalgte hadde sin lojalitet til det norske folk.

(*** slutt på innlegget fra Siri Hermo)

Min kommentar:

Glimrende beskrevet av Siri Hermo. En av illusjonene som rår i Norge er som Hermo påpeker at Stortinget har noen reell betydning; og sånn sett ville det politisk sett mest ærlige være å faktisk å avvikle hele Stortinget. Alternativt kunne man byttet til et mer ærlig og beskrivende navn hvor man for eks. kunne annonsert på plakatene: «Stortingsteaterets trupp fremfører igjen forestillingen Spørretimen! Løp å kjøp, brød og sirkus, billettpriser 200 kr.!» I dette bildet ble det også temmelig vittig at Stoltenberg nå nylig innrømmet det rett ut. Norges regjering er således ingen ekte regjering, men en koloni- og provinsadminstrasjon under Brussel, og hvor Støre er en provinsguvernør. Og vi er ikke en gang med i EU!

Eller hva med illusjonen om at vi er er veldig rikt land fordi vi har et enormt oljefond? Også det en illusjon, som også Hermo påpekte glimrende her om dagen. I disse tider er noe av det aller viktigste vi kan gjøre å prøve å punktere alle disse illusjonene; for vi er en nasjon hvor nesten et uendelig antall illusjoner ligger som en tykk tåke over hele landet og hindrer endring av den kritiske kursen Norge er inne i.

Innlegget Det teknokratiske teateret dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Den absurde saken fra Randaberg, her er saken omtalt i Stavanger Aftenblad, er godt forklart av Siri Hermo, og vi har fått lov å publisere den.

De 481 sykkelplassene på Randaberg

Av Siri Hermo

Et dypdykk i den politiske gravingen. Når nyheten om at den nye Coop Mega på Randaberg må grave ut en kjeller med plass til 481 sykler treffer oss, er det lett å riste på hodet. Det høres absurd ut at en butikk som i dag knapt fyller et stativ med ti plasser, nå skal ha nesten fem hundre. 

Men dette handler ikke om dagens behov – det handler om en streng marsjordre fra det internasjonale politiske systemet.

Her er de usynlige trådene som fører fra Randaberg sentrum og helt til Brussel og FN:

Protokoll 31: 

Den glemte «hovedveien» fra EU. Mange tror at EØS-avtalen bare handler om handel med fisk og olje. Men gjennom det som kalles Protokoll 31, har Norge frivillig koblet seg på EUs omfattende miljø- og klimapolitikk. Denne protokollen er selve «røret» som frakter EUs ambisjoner direkte inn i norske kommuner. 

Den forplikter oss til å samarbeide om det «grønne» skiftet og følge EUs standarder for alt fra bygningskrav til utslippsfri transport. Når Randaberg må bygge 481 sykkelplasser, er det i praksis Protokoll 31 som sitter i førersetet på gravemaskinen.

Bygningsenergidirektivet (EPBD):

Gjennom EØS-samarbeidet er Norge forpliktet til å følge EUs bygningsenergidirektiv. Dette direktivet stiller nå konkrete krav til antall sykkelparkeringsplasser per kvadratmeter i alle nye næringsbygg og boligblokker. Siden prosjektet på Randaberg kombinerer butikk med over 100 leiligheter, utløser dette de matematiske formlene i Brussel. 

Utbyggeren har ikke noe valg; å bygge færre plasser ville i teorien vært et brudd på de harmoniserte tekniske forskriftene (TEK) som Norge har importert.

FN, Agenda 2030 og «Smartbyen»:

Norge har signert FNs bærekraftsmål (Agenda 2030). Spesielt Mål 11 (Bærekraftige byer) krever at vi bygger nabolag der bilen blir overflødig. Strategien kalles «Infrastruktur først»: Man bygger de 481 plassene i dag, slik at de som flytter inn i fremtiden ikke skal ha noen unnskyldning for å eie bil. 

Dette kobles direkte til konseptet om «Smartbyen», der sykkelkjelleren fungerer som et digitalt knutepunkt med app-styrte låser, felles el-lastesykler og ladeinfrastruktur styrt av intelligente systemer.

Statsforvalteren fungerer som en lojal kontrollør:

Statsforvalteren i Rogaland fungerer som statens vaktbikkje for at disse internasjonale avtalene faktisk blir gjennomført lokalt. Deres jobb er ikke å vurdere om Randaberg trenger 481 plasser i dag, men å sikre at «Nullvekstmålet» overholdes. Dette er en politisk avtale som sier at biltrafikken ikke skal øke selv om befolkningen vokser. 

For å nå dette målet, tvinges utbyggere til å prioritere sykkelen – uansett hvor tomme dagens stativer måtte være.

Når man graver ut den enorme sykkelkjelleren på Randaberg, graver man ikke bare et hull i jorda; man graver ut fundamentet for en ny samfunnsmodell. Det som ser ut som et isolert «tullevedtak», er i realiteten det fysiske sluttproduktet av Protokoll 31, EUs-rettsakter og globale bærekraftsmål.

Problemet er det enorme gapet mellom de visjonære planene på papiret i Brussel og den faktiske hverdagen til folk i Rogaland. Mens byråkratiet feirer de 481 plassene som en seier for klimaet, er det de lokale utbyggerne – og til slutt kundene og boligkjøperne – som sitter igjen med regningen for en fremtid myndighetene har bestemt at vi skal ha.

Det planlagte prosjektet på Randaberg med 481 sykkelparkeringsplasser under bakken innebærer betydelige kostnader og ringvirkninger for både utbygger, beboere og lokalsamfunnet. Å bygge sykkelparkering i en utgravd kjeller er drastisk dyrere enn tradisjonelle stativer på bakkenivå.

Estimater for underjordiske parkeringsanlegg i Norge ligger ofte rundt 300 000 kr per biloppstillingsplass. Siden man får plass til omtrent 8–10 sykler på arealet til én bil, kan man anslå en ren byggekostnad på 30 000 – 40 000 kr per sykkelplass. For 481 plasser kan dette utgjøre en investering på mellom 14 og 20 millioner kroner utelukkende for sykkelparkeringen. Utgraving i løsmasser koster typisk mellom 500 og 1 500 kr per kubikkmeter.

Med 481 plasser kreves et betydelig volum som må fjernes, noe som øker prosjektets CO2-avtrykk og transportbelastning i anleggsperioden.

Konsekvenser for lokalbefolkning og boligkjøpere:

-Høyere boligpriser: Kostnadene ved slike rekkefølgekrav veltes normalt over på de 100 planlagte leilighetene. Dette kan gjøre boligene betydelig dyrere for unge og førstegangskjøpere.

-Redusert bilparkering: Antall bilplasser reduseres fra over hundre til rundt 90. Dette kan skape utfordringer for barnefamilier og eldre som er avhengige av bil for storhandel, til tross for nærheten til sentrum.

Konsekvenser for næringsliv og butikk:

Endret kundemønster: Mens syklister ofte handler oftere, handles det mindre per gang sammenlignet med bilister.

For en storbutikk som Coop Mega kan reduksjonen i bilplasser påvirke omsetningen fra kunder som foretar store ukeshandlinger.

Konkurransefordel eller ulempe?:

Butikken kan miste kunder til andre sentre med bedre biltilgjengelighet, men kan samtidig tiltrekke seg de over 35 % av befolkningen som bruker sykkel aktivt i sommerhalvåret.

Konsekvenser for kommunen:

Politisk storm:

Saken har allerede skapt «storm i kommentarfeltet» og kritikk fra lokale politikere som mener kravene er «direkte frakoblet» virkeligheten på Randaberg. Vedtaket setter en standard for all fremtidig sentrumsutvikling i Randaberg, der utbyggere må prioritere kostbar sykkelinfrastruktur for å få godkjent sine prosjekter.

Jussen:

Det overordnede målet med EØS-avtalen er å knytte Norge til EUs indre marked. Det indre markedet er basert på et felles regelverk med lik praksis. De fire frihetene – fri flyt- utgjør kjernen i det indre markedet, fri bevegelse av varer, tjenester, personer (arbeidskraft) og kapital mellom medlemslandene. En forutsetning for å opprettholde våre rettigheter i det indre markedet er at EUs regelverk fortløpende tas inn i EØS-avtalen.

I 1992 vedtok vårt storting EØS-avtalen. Allerede fra start underla Norge seg full lojalitetsplikt ovenfor EU, med en forpliktelse om ikke å lage norske lover eller ordninger i strid med EUs lovverk, der vi setter EUs ønsket resultat i fare.

Dette kalles forvirkninger.

I EØS-rett 3.utgave kan en på side 375/76 lese at:

Dersom norske myndigheter skulle misbruke gjennomføringsfristen til å undergrave DEN FREMTIDIGE VIRKNINGEN av en rettsakt vil dette kunne påtales av ESA (EFTAS overvåkingsorgan) i form av traktatbruddsøksmål for EFTA-domstolen. På regjeringen.no kan en lese at norske myndigheter PLIKTER å følge EØS-avtalen. Denne lojalitetsplikten er nedfelt i EØS-avtalens art. 3 spesielt, og er rettet mot både staten og de norske domstolene.

Artikkel 3 i protokoll 1 til EØS-avtalen er utformet for å sikre at avtalens intensjon og mål blir fulgt opp i praksis.

Videre legger artikkel 7 i protokoll 1, føringer for hvordan rettsaktene skal gjennomføres i Norge, der Norge må tilpasse sin NASJONALE LOVGIVNING ved innføring.

Disse er selvfølgelig bindende.

(St.prp. nr. 100, 91/92), her fra regjeringens side. Sak C-129/96 viser at Norge er PÅLAGT en lojalitetsplikt til å følge EUs lovverk, både FØR og ETTER at lover vedtas i Norge.

Saken belyser hvordan EØS-avtalen griper inn i den nasjonale lovgivningen, og etablerer klare grenser/begrensninger for våre myndigheters handlingsrom. I innledningen til EØS-avtalen står det at avtalen skal være «dynamisk og ensartet». Med dynamisk menes at EØS-avtalen utvikles i takt med at EU endres. Avtalen eter på seg, blir kun større på godt norsk, der vi har forpliktet oss til å ta imot det som kommer fra EU.

-Litt sånn som når neste oppdatering er klar på din smart-telefon, så bare oppdaterer og aksepterer du.

Det andre prinsippet er ideen om «ensartethet». Det er EUs overordnede mål at alle EU- og EØS-land skal ha samme regelsett og domstolsbehandling. For å håndheve kravet om «ensartethet» har Norge godtatt, og skrevet under på at EUs rettsakter har FORRANG foran NORSKE avtaler og lovverk, dersom disse er i konflikt med hverandre. (EØS-lovens § 2)

Det samme har Norge skrevet under på i protokoll 35 til EØS-avtalen.

Det låser i praksis norsk lov og rett under EØS-avtalens virksomhetsområde. I des. 2023 sikret et bortimot samlet Storting total forrang. Nå har vi det sort på hvitt at EU bestemmer. Det finnes INGEN hjemmel for reforhandling i EØS loven. Innførte rettsakter kan kun reverseres når EØS avtalen er sagt opp.

Derimot finnes det hjemmel for oppsigelse av EØS avtalen, slik at makta igjen kan komme tilbake til det norske folket.

«Fun facts»:

Vi startet med 1875 rettsakter i 1992, der en nå, på stortingets fakta-ark om EØS avtalen, kan lese at vi siden da har innlemmet ytterligere 14700.

Vår lojalitetsplikt til EU har altså vært der fra start og er førende for hele avtalen:

Vi skal ikke sette EUs ønsket resultat i fare. Det gjelder også det som kommer i fremtiden. Lojalitetsplikten, samt et dynamisk og ensartet EØS setter i realiteten vårt handlingsrom sjakk matt.

Det finnes ikke.

Veto eller reservasjonsrett:

Det er kun EU som kan legge ned veto. Altså stoppe en bestemmelse. Vi kan på papiret bruke vår reservasjonsrett. Bruk av reservasjonsretten bryter derimot med vår førende lojalitetsplikt til EU, for den setter EUs ønsket resultat i fare, og gir traktatbrudd. Reservasjonsretten er kun et ord på et papir for å holde det norske folk i ro, for det gir inntrykk av valgmulighet, der det intet finnes.

Handlingsrommet er det som skal sikre at det norske demokratiet, vårt folkestyre og vår selvråderett bevares i møte med EUs krav. Det manglende handlingsrommet via EØS avtalen, gjør nå at vår hverdag detaljstyres fra Brussel, på alle områder. Våre folkevalgte har-med viten og vilje-vedtatt en avtale uten angrerett, med mindre den sies opp.

Planen går tilbake til 40 tallet, der våre på tinget skal sikre at den følges. Vi har altså ikke rød, grønn eller blå politikk i Norge. Selv om styrt norsk presse og våre folkevalgte presenterer det slik.

Vi styres juridisk fra EU, via EØS avtalen.

-jussen gjelder alle parti

-uansett hvem som sitter i statsministerstolen.

-uansett samarbeid på tinget.

Innlegget Når klimaagenda 2030 trumfer alt – via EØS og EU dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Foreningen Lov og Helse kom tilfeldigvis over følgende tekst, skrevet av Siri Hermo. Etter å ha lest den, spurte vi om vi kunne få publisere den. Vi har valgt å lage en overskrift og skrive en liten innledning til teksten

Den Norske Grunnloven ser ut til å få en stadig mer symbolsk karakter. Bestemmelsene i § 1 og § 2 om at Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike og at Grunnloven skal sikre demokratiet. Gro Harlem med følge av blant annet Jonas Gahr Støre undertegnet en intensjonsavtale og ga på vegne av Regjeringen sin formelle godkjenning og anbefaling om å melde Norge inn i EU, på Korfu den 24. juni 1994. Da folket sa nei i folkeavstemmingen fem måneder senere, sto vi igjen med EØS avtalen som var utarbeidet allerede i 1992 og ble implementert med EØS-loven som trådte i kraft med EØS-avtalen den 01.01.1994. Etter lovens § 2 går EØS-avtalen foran fremtidige lover og samtlige forskrifter ved motstrid med EØS-avtalen. Det fratok Norge selvråderett, med overnasjonal og ikke demokratisk styring fra EU. Noe som bare ville vært forsterket og med en minimal ubetydelig påvirkningskraft ved et eventuelt medlemskap.

Artikkelen som følger relaterer seg et oppslag i Bondebladet.

EØS, EU og Norsk landbruk

Av Siri Hermo

Dette eksempelet fra Bondebladet viser den ekstreme kontrasten mellom norsk landbruk og det industrielle landbruket i EU. Når en enkelt fjøstomt er større enn hele arealet til en norsk gjennomsnittsgård, er det et tydelig tegn på den strukturelle ensrettingen som nå skjer.

Slik henger dette industrilandbruket sammen med de store linjene:

-EØS og Artikkel 19 (Markedspresset). Gjennom EØS-avtalens artikkel 19 er Norge forpliktet til en gradvis liberalisering av handelen med landbruksvarer. Når norske bønder skal konkurrere mot melk fra europeiske gigantfjøs som melker 600 kyr i timen, har de ingen sjanse på pris. For å overleve dette importpresset, tvinges norske bønder til å bli færre og større. Dette fører til at landbruket forsvinner fra distriktene og samles i områder som Trøndelag og Jæren.

-Agenda 2030 (Bærekraftsmålene).

Her oppstår det et paradoks i FNs Agenda 2030:

-Mål 2 (Utrydde sult/Matsikkerhet): Store industrigårder i EU argumenterer med at de er mest «effektive» for å sikre billig mat til verden.

-Mål 15 (Liv på land): Industrilandbruket ødelegger det biologiske mangfoldet og kulturlandskapet som det småskala, norske landbruket opprettholder.

-Mål 12 (Ansvarlig forbruk og produksjon): Ved å flytte produksjonen til gigantiske enheter i Europa, bryter man målet om lokal, kortreist matproduksjon, noe som svekker den nasjonale beredskapen.

-EUs Klimapolitikk (Green Deal / Farm to Fork). EUs klimapolitikk, som Norge følger via Protokoll 31, premierer ofte det som ser ut som «utslippseffektivitet» på papiret:

-CO2 per liter melk: Et gigantfjøs kan i teorien vise til lavere utslipp per produsert liter melk enn en liten gård i en norsk fjordarm, fordi de har stordriftsfordeler på energi og fôr.

-Tap av naturverdier: Det som ikke regnes med i EUs klimaregnskap, er verdien av at norske kyr holder utmarka i hevd og binder karbon i jorda gjennom beite.

Når EU-direktivene prioriterer rene utslippstall, taper den norske driftsformen.

-Det bryter med den norske landbruksmodellen basert på familiebruk.

-Det er umulig å opprettholde dyrevelferd på norsk nivå når 600 kyr skal gjennom systemet hver time.

-Det fører til en økonomisk fastlåsing (gjeld) som gjør bonden til en slave av systemet og banken.

Gigantfjøsene i EU er det «ideelle» resultatet av et fritt marked uten tollvern. For Norge betyr denne utviklingen at vi enten må

-akseptere at landbruket legges ned i store deler av landet,

-bruker de juridiske unntakene i EØS-avtalen for å beskytte oss – noe norske politikere så langt har vært redde for å gjøre….

-Eller rett og slett sier opp denne avtalen som snart har kjørt Norge over stupet…

Juridisk og politisk er en oppsigelse av EØS-avtalen den eneste måten å koble seg helt av EUs energi- og klimapolitikk på.

-Oppsigelsesmekanismen (Artikkel 127). EØS-avtalen har en innebygd «utgangsdør».

-12 måneders frist: Norge kan si opp avtalen med ett års varsel.

-Full selvråderett: Ved en oppsigelse vil ikke lenger Protokoll 31, ETS2 [klimakvoter], Fornybardirektivet eller Artikkel 19 (landbruksimport) være bindende for Norge.

Stortinget får tilbake full makt over drivstoffavgifter, strømpriser og konsesjoner til vindkraft.

-«Gullkortet» og risikoen. Argumentet for å si opp avtalen er at Norge sitter på ressursene EU desperat trenger i sitt «grønne» skifte. (gass og kraft, mineralet etc.). EU må uansett kjøpe gassen vår, så vi kan diktere betingelsene selv via en vanlig handelsavtale.

Hva skjer med landbruket og naturen? Uten EØS-avtalen kan Norge:

-Gjeninnføre fullt tollvern for landbruksvarer uten press fra Artikkel 19. Dette ville stoppet sentraliseringen og importen av billigmat fra gigantfjøsene i EU.

-Stoppe utbyggingen av vindkraft som er drevet av EUs fornybarmål, og heller prioritere norsk natur og lokalt selvstyre.

Politisk «fastlåsing»

Selv om det juridisk sett er enkelt å si opp avtalen, er det politisk svært vanskelig når minst 140 av de på tinget har sin lojalitet til fremmed makt -EU. En oppsigelse av EØS-avtalen ville løst de juridiske flokene med drivstoffavgifter, vindkraft og landbrukspress over natten. Spørsmålet som splitter Norge, er om vi er villige til å ta den økonomiske usikkerheten det medfører for å få tilbake den nasjonale kontrollen over ressursene våre.

Til refleksjon:

Markedsadgang er verdiløs hvis produksjonskostnadene gjør at Norge ikke har varer å selge….

Her er den brutale sammenhengen mellom jussen og den industrielle virkeligheten:

-Industrien dør «innenfra». Norsk kraftkrevende industri (aluminium, gjødsel, kjemisk industri) ble plassert i Norge kun fordi strømmen var billigere her enn i resten av verden.

Dette kompenserte for:

-Høyt lønnsnivå.

-Lange transportavstander til markedene i Europa.

-Høye kostnader ved å drive i et værhardt land.

Når EØS-avtalen og energiunionen (gjennom ACER og de ulike energipakkene) fjerner prisforskjellen mellom Norge og Tyskland, forsvinner selve eksistensgrunnlaget for disse fabrikkene.

-Markedsadgang vs. Tollmurer:

Politikerne frykter at uten EØS vil EU legge toll på varene våre. Her bør snart fornuften kobles på: Hvis strømregningen til et smelteverk øker med 500 millioner kroner i året på grunn av europeisk prissmitte, er det et langt større tap enn en tollavgift på 2–4 %. Resultatet blir at bedriften flagger ut til land med enten lavere lønninger eller mer stabil, nasjonalt kontrollert kraft (som f.eks. USA, Midtøsten eller Kina). Det hjelper ikke at Norge har «tollfri tilgang» til EU når fabrikken er borte.

-Jussen som hindrer «Særnorske» løsninger: Gjennom EØS-avtalens regler om statsstøtte, har Norge svært begrensede muligheter til å hjelpe industrien med strømprisen:

-Vi kan ikke gi industrien «billig strøm» direkte fra staten, da dette regnes som ulovlig subsidiering som vrir konkurransen i det indre markedet.

-Vi er låst til EUs modeller for CO2-kompensasjon, som nå strammes inn som en del av EUs klimapolitikk.

-«Grønnvasking» av industriutflagging:

En del av den «syke klimapolitikken» jeg har fokusert på i flere innlegg nå, er at når en norsk fabrikk legges ned fordi strømmen er for dyr, ser det bra ut i det norske utslippsregnskapet (Protokoll 31). Utslippene i Norge går ned, og politikerne kan si at vi når målene: Mens selve varen blir produsert i et land med kullkraft i stedet, og norske arbeidsplasser er tapt for alltid. Logikken i dagens politikk henger på greip kun hvis man antar at markedstilgang er viktigere enn produksjonsevne. Ved å ofre det nasjonale konkurransefortrinnet (kraften) for å beholde medlemskapet i det indre markedet, risikerer Norge å ende opp som en nasjon som kun eksporterer råvarer (gass og strøm) mens industrien og landbruket legges ned. Det som presenteres som «grønn omstilling», fungerer i praksis som en økonomisk slegge mot det tradisjonelle norske landbruket.

Her er de tre viktigste grunnene til at det oppleves som et angrep mot landbruket:

-Investeringsfellen (Teknologikrav). Mange av de «grønne» tiltakene som kommer via EUs «Farm to Fork»-strategi og norske klimamål, krever enorme investeringer:

-Krav om utskifting av maskinpark til fossilfritt,

-nye løsninger for gjødselhåndtering og -dyrevelferdsreformer (som løsdriftskrav). For et lite eller mellomstort bruk med moderat omsetning er det umulig å forsvare lån på mange millioner kroner. Kun de største industribrukene har volumet som trengs for å betjene denne gjelden.

-Utslipp per enhet vs. Naturverdi. EUs klimapolitikk (gjennom Protokoll 31) måler effektivitet i «CO2-utslipp per liter melk eller kilo kjøtt». Et industribruk med 600 kyr i et lukket anlegg kan kontrollere fôr og metanutslipp matematisk mer «effektivt» enn en bonde som har kyrne på utmarksbeite. Selv om beitebruk er mer bærekraftig for biomangfoldet og beredskapen, kommer det dårligere ut i de standardiserte klimaregnskapene fra Brussel. Småbruket blir dermed stemplet som «klimaversting» på papiret.

-«Den grønne skatten» på matproduksjon.

Når drivstoffavgiftene økes (som med ETS2 og de planlagte økningene i statsbudsjettet), treffer det landbruket dobbelt:

-Driftskostnader: Traktoren må gå uansett, og matproduksjon i Norge krever transport over lange avstander.

-Konkurransekraft: Siden vi gjennom EØS-artikkel 19 har åpnet for mer import, kan ikke den norske bonden bare øke prisene sine for å dekke de grønne avgiftene. Da velger forbrukeren heller den billige importmaten fra EU-gigantene som har lavere energikostnader. Jeg tør påstå at «bærekraft» brukes som et verktøy for å tvinge frem en industriell modell. Ved å gjøre kravene så dyre at bare de største overlever, sikrer man en sentralisert produksjon som er lettere å kontrollere og regulere for myndighetene, men som samtidig knuser det norske småbruket og svekker vår nasjonale selvforsyning.

TILLEGGSKOMMENTAR FRA SIRI HERMO:

Miljødirektoratets rapport «Klimatiltak i Norge mot 2030» (ofte kalt Klimakur) [Klimakur 2030: Tiltak og virkemidler – miljodirektoratet.no] peker på landbruket som en av de største gjenværende sektorene for kutt, nå som mange andre sektorer allerede er strammet til.

Her er de mest kritiske punktene fra direktoratet som jeg mener underbygger min bekymring for småbruket.

Landbruket som «Saldopost»:

Siden regjeringen nå gir rabatt på drivstoffavgifter til bilister frem til september, oppstår et underskudd i det nasjonale klimaregnskapet. Gjennom EØS-avtalen og Innsatsfordelingsforordningen (ESR) er det totale utslippstaket for Norge låst. Miljødirektoratet påpeker at hvis transportsektoren ikke leverer kuttene, må de tas i andre «ikke-kvotepliktige» sektorer.

Landbruket står øverst på den listen.

Rapporten lister opp tiltak som direktoratet mener er mest «effektive» (lavest kostnad per tonn CO2):

Metanhemmere i fôr:

Dette krever presisjonsfôring og overvåking som er teknisk enkelt i et industrifjøs med 600 kyr, men ekstremt dyrt og praktisk vanskelig for en bonde med kyr på utmarksbeite.

Overgang fra rødt kjøtt til plantebasert:

Direktoratet foreslår tiltak for å vri produksjonen bort fra drøvtyggere (kua). Siden mye av det norske småbruket i distriktene er basert på gressressurser som kun kan utnyttes av drøvtyggere, er dette et direkte angrep på eksistensgrunnlaget for distriktslandbruket.

Redusert kjøttforbruk (Kostholdstiltaket):

Dette er kanskje det mest kontroversielle punktet i rapporten. Miljødirektoratet foreslår å bruke avgifter eller prisøkninger for å få nordmenn til å spise mindre norsk storfekjøtt. Når etterspørselen etter norsk kjøtt synker, vil de små brukene med høye produksjonskostnader ryke først. Industribrukene med enorme volum vil kunne overleve på lavere marginer.

Rapporten som «Bestillingsverk» fra EU?

Selv om Miljødirektoratet er norsk, følger deres metodikk EUs retningslinjer for klimarapportering. Rapporten tar ikke hensyn til beredskap, bosetting eller kulturlandskap, fordi dette ikke er målbare verdier i EUs utslippsregnskap i Protokoll 31. Dermed fremstår landbruket i rapporten kun som en «utslippskilde» som må minimeres, ikke som en livsviktig matprodusent.

Miljødirektoratets rapport fungerer som den faglige begrunnelsen for å tvinge landbruket inn i den industrielle modellen en ser på bildet.

Ved å fokusere blindt på CO2-ekvivalenter, overser man at man samtidig bygger ned norsk selvforsyning og distrikts Norge for å tilfredsstille kravene fra Brussel. Gjennom jordbruksavtalen og den tilhørende Klimaavtalen mellom staten og landbruket, er det spesielt tre krav som nå rulles ut og som fungerer som en økonomisk sjekkliste for hvem som overlever:

Kravet om løsdrift (Fristen i 2034):

Dette er det mest kritiske punktet for små og mellomstore bruk med melkeproduksjon. Alle kyr skal gå løse i fjøset, ikke stå på bås. For mange mindre bruk betyr dette at de må bygge helt nye fjøs til 10–20 millioner kroner. Med dagens rentenivå og økte byggekostnader er dette et økonomisk selvmord for et bruk med 20–30 kyr.

De som ikke har kapital eller volum til å bygge «megafjøs», legger ned. Dette er nøyaktig den sentraliseringen til industribruk som jeg frykter.

Gjødselhåndtering og metanreduksjon:

Klimapolitikken krever at landbruket kutter utslipp fra husdyrgjødsel. Krav om hyppigere tømming, tildekking av lagre, eller levering til biogassanlegg. Dette krever dyrt utstyr og logistikk som er tilpasset flate områder med korte avstander.

For et bruk i en bratt vestlandsfjord eller i Nord-Norge blir kostnaden per ku astronomisk sammenlignet med et industribruk på Østlandet. Dette presses frem for at Norge skal nå målene i Innsatsfordelingsforordningen (ESR) under EØS-avtalen.

Utfasing av fossilt brennstoff (Traktor og tørking):

Målet er at landbruket skal være fossilfritt innen 2030. Overgang til elektriske traktorer eller biodrivstoff, samt fossilfri korntørking og oppvarming.

Elektriske traktorer er ennå ikke modne for tungt arbeid i norsk terreng, og biodrivstoff er dyrt. CO2-avgiften med ETS2 fra 2028, vil gjøre diesel så dyrt at marginene forsvinner for de som ikke har råd til å bytte ut maskinparken umiddelbart.

Klima- og miljøprogrammet (KMP) i tilskuddssystemet:

Tilskuddene vris nå slik at en større del av pengene er koblet til spesifikke miljøtiltak. Bonden må bruke mer tid på dokumentasjon og klimaplaner enn på selve driften. Industribrukene har administrative ressurser til dette, mens «enkeltmannsbonden» drukner i papirarbeid og krav.

Disse tiltakene selges inn som «grønne», men i praksis fungerer de som en inngangsbillett til landbruket som bare de største har råd til å betale. Dette våger jeg påstå er en villet politikk for å skape «effektive» enheter som passer inn i EUs statistikker, men som samtidig fjerner det norske småbruket fra kartet.

EØS-avtalen og EUs klimapolitikk legger så sterke føringer at det krever en radikal kursendring fra norske myndigheter….Der ligger den største utfordringen. Her er de tre største hindrene som gjør det nesten umulig å øke beredskapen innenfor dagens system:

Konflikten mellom «Klimamål» og «Kalorier»:

EUs klimapolitikk (via Protokoll 31) måler suksess i reduserte utslipp (CO₂-ekvivalenter). Økt matproduksjon i Norge – spesielt på kjøtt og melk som utnytter norske gressressurser – vil isolert sett øke de norske utslippstallene.

Norge har forpliktet seg til å kutte utslipp i landbruket. Skal vi produsere mer mat, må vi kutte ekstremt mye mer i transport eller andre sektorer for å «ha råd» til utslippene fra maten. Myndighetene ender opp med å prioritere utslippskutt fremfor økt volum, noe som svekker beredskapen.

Artikkel 19 og «Importfellen»:

Beredskap krever at bonden har et marked og en pris han kan leve av. EØS-avtalens Artikkel 19 krever at Norge stadig åpner opp for mer import fra EU. Når billig mat fra europeiske industribruk flommer inn, presses prisene i Norge ned. For å overleve må norske bønder enten bli industribruk, eller legge ned.

Begge deler svekker beredskapen, fordi vi mister det geografiske mangfoldet av gårder over hele landet som kan produsere mat hvis krisen rammer.

Energiprisene (ETS2 og Kraftmarkedet):

Beredskap krever forutsigbare kostnader. ETS2 vil fra 2027/28 og integrasjonen i EUs kraftmarked fjerne norske bønders konkurransefortrinn (billig strøm og diesel). Når innsatsfaktorene blir like dyre som i EU, men produksjonsforholdene er vanskeligere (fjell, snø, små teiger), blir norsk mat for dyr for vanlige folk.

Uten lønnsomhet i bunn, forsvinner produksjonsgrunnlaget. Hvordan kunne det vært gjort?

For å øke beredskapen med EØS, måtte Norge:

• Bruke Artikkel 112 (Sikkerhetsventilen): Erklære at matforsyning er en «alvorlig samfunnsmessig vanskelighet» og begrense importen. Dette tør ikke politikerne pga. frykt for sanksjoner mot fisk. Dette er heller ikke noe EU vil godta.
• Definere landbruk som nasjonal sikkerhet: Bruke unntakene for sikkerhet (Artikkel 123) for å skjerme landbruket fra klimakrav som svekker produksjonsevnen. Helt klart noe EU ikke vil godta, da målet er Europa som det første klimanøytrale kontinentet i 2050,
• Massive subsidier: Kompensere bonden fullt ut for hver eneste krone i økt CO₂-avgift. Dette vil imidlertid utfordre EØS-reglene om statsstøtte.

Under dagens regime styres landbruket etter markedseffektivitet og utslippstall, ikke etter antall dager med matlager. Så lenge EØS-avtalens logikk om fri flyt og EUs klimamål veier tyngre enn nasjonal beredskap, vil norsk matproduksjon fortsette å sentraliseres og svekkes.

Vil folk ha norsk, bærekraftig mat og beredskap ut over 20 dager, så må EØS avtalen sies opp.

(NB denne artikkelen har blitt betydelig redigert 06.04.26 pga. at det som skulle vært hovedinnlegget til Siri Hermo om saken ved et uhell ikke var kommet med i den opprinnelige teksten, kun kommentarene til hovedinnlegget. Nå er hovedinnlegget med, med kommentarene etterfølgende nederst)

Innlegget Landbruket: en saldopost under EU? dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Hva skal man si om «konspirasjonsteoretikerne»?

Av Kaj Ronny Nilsen

Ja, hva skal man si om «konspirasjonsteoretikerne», eksisterer de overhodet?

Hva er en teoretiker?
KI svarer: En teoretiker er en person som primært arbeider med, studerer eller utvikler teorier, modeller og prinsipper fremfor å drive med praktisk utprøving. De fokuserer på tankevirksomhet, analyse og forklaring av fenomener innen vitenskap, politikk eller fagfelt, og er ofte motstykket til en praktiker.
Kjennetegn ved en teoretiker:
Fokus på «hvorfor» og «hvordan»: De gransker bakenforliggende årsaker og strukturer.
Abstrakt tenkning: Jobber med modeller, hypoteser og systemer.
Utvikler teorier: Bygger modeller for å forklare komplekse sammenhenger, for eksempel innen fysikk eller samfunnsvitenskap.
Forskjell fra praktiker: Mens praktikeren utfører oppgaver (praksis), utformer teoretikeren grunnlaget for hvordan oppgavene bør forstås eller løses.

En konspirasjonsteoretiker kan da sies å være en spesiell type teoretiker som primært arbeider med, studerer eller utvikler konspirasjonsteorier, som er teorier om konspirasjoner.

Er man en teoretiker dersom man tror på en teori?
KI svarer: Nei, man er ikke nødvendigvis en teoretiker bare fordi man tror på en teori.
Selv om ordene ligner, er det stor forskjell på å tro på en forklaring og det å være en teoretiker. Her er nyansene:
En teoretiker: Er en person som gransker, utvikler, analyserer eller er dypt opptatt av teori. En teoretiker bidrar aktivt til å bygge eller utdype kunnskapssystemer (teoribygger).
Å tro på en teori: Betyr at man aksepterer en eksisterende forklaring som sann, uten at man selv behøver å ha utviklet den eller jobber aktivt med forskning.
Kort oppsummert:
Du er en teoretiker hvis du skaper eller arbeider med teorier (f.eks. en samfunnsteoretiker).
Du er en troende (eller tilhenger) hvis du stoler på at en teori er korrekt.

Så vi har minst to forskjellige grupper involvert her: konspirasjonsteoretikere som jobber med å lage plausible konspirasjonsteorier, dvs. teorier om hvilke konspirasjoner som finnes og/eller hvordan konspirasjoner skjer, samt konspirasjonsteoritroende som stoler på at en eller flere konspirasjonsteorier stemmer.

I tillegg kan man flisespikke litt på teori- kontra hypotese-begrepsbruken, for i realiteten er vel en god del såkalte konspirasjonsteorier egentlig kun konspirasjonshypoteser.

Hva er forskjellen på teori og hypotese?
Ki svarer: En hypotese er en foreløpig, testbar antakelse om en sammenheng, ofte kalt en kvalifisert gjetning. En teori er derimot en velbegrunnet, omfattende forklaring på et naturfenomen, bygget på gjentatte tester og omfattende dokumentasjon. Mens hypotesen prøves ut, er teorien resultatet av bekreftede hypoteser.

Ut fra dette innser vi kanskje at ingen konspirasjonshypoteser – som alle konspirasjonsteorier egentlig er – noensinne vil kunne resultere i velbegrunnede og faktiske konspirasjonsteorier, da man ikke kan forske på disse hypotesene som naturfenomener der forsøk kan gjentas og resultater observeres, noe som må skje for at hypoteser skal kunne oppgraderes til teorier. Vi snakker altså ikke om naturvitenskap her, så i den forstand blir faktisk selve konspirasjonsteori-begrepet meningsløst, da det indikerer noe som er uoppnåelig, og det samme vil dermed gjelde alle avledede uttrykk inkl. «konspirasjonsteoretiker».

***

(Slutt på innlegget til Kaj Ronny Nilsen)

Kommentar:

Her var det noen interessante presiseringer og betraktninger som fortjener å forfølges litt. Blant annet er nyanseringen mellom hypotese og teori relevant. Nilsen (sammen med sin KI) kommer også frem til samme konklusjon som meg, men via en annen vei. Dette kommer jeg tilbake til i en neste del.

Innlegget Leserinnlegg: finnes egentlig konspirasjonsteoretikere? dukket først opp på Foreningen lov og helse.