Min 17. mai tale

Jeg har ikke mottatt noen invitasjoner til å holde tale 17. mai, så det blir vel ikke. Her er talen ingen får høre:

Da er det gått enda et år og det er blitt 17. mai igjen. Det er fint å se så mange pent kledde mennesker!

Vi er samlet i dag for å markere slutten på tre måneders frihet. Christian Frederik friga folket i sitt åpne brev 19. februar 1814. Tre måneder senere 17. mai 1814 gjorde riksforsamlingen folket til treller igjen. Brevet 19. februar lød blandt annet slik:

«det Norske Folk, løst fra sin Eed til den stormægtigste, høibaarne Fyrste, Frederik den Sjette«

Folket hadde da vært undersåtter siden august 1661. Da var 555 norske menn samlet på Akershus. De ga på vegne av folket, sin suverenitet til kongen med ed:

«for Os, vore Arvinger og Efterkommere … stadfæste og bekræfte vi … høistbemeldte hans Kongelig Majestæt som en absolut, souverain og Arve-Herre.«

Ordet souverain er fransk og betyr «høyeste makt». Det vil si det kongen besluttet måtte borgerne adlyde. Dette var starten på eneveldet i Norge. 19. februar ble 900.000 nordmenn frie. Men det varte ikke lenge.
Eidsvoldsmennene møttes og opprettet en ny suveren 17. mai 1814. Folket måtte igjen underkaste seg. «Enige og tro til Dovre faller». Det var august 1661 i reprise.

Hvordan kunne det ha seg at det norske folk måtte bøye nakken igjen? Det var nød etter syv år med uønsket krig med England. Folk flest ønsket å hanskes med den vanskelige tiden uten tyngende skatter, toll og forvirret pengevesen. Da som nå var folk flest lite interessert i politikk. Det var ikke noe folkekrav å underkaste seg.

Drivkraften bak begivenhetene på Eidsvoll var en liten gruppe individer som ønsket å legge det norske folk under seg. Under eneveldet var det etablert en priviligert kaste av byråkrater, jurister, geistlige og begunstigede forretningsfolk. De ønsket å beholde sine privilegier. Og så var det sikkert noen opportunister som så frem til endelig å få maktposisjoner selv.

Det var et kupp. Det ble solgt inn som at folket skulle være suverene over den nyopprettede suverenen gjennom valgte representanter. Som å gå frivillig inn i et fengsel med løfte om at man får velge fengselsbetjentene. Folk bet på eller orket ikke protestere. Siden har vi vært treller.

Nå står vi her og feirer vår kapitulasjon med flagg og hornmusikk!

Men la oss ikke være triste i dag. Snart er det sommer og nå er det poteløp og sekkeløp for barna og så blir det pølse, is og brus. Det er kaffe til de voksne. Inntektene går til idrettslaget.

God 17. mai!

Forfatter

Veien fremover

Foreningen Lov og Helse har nå eksistert i over 4 år. Ledergruppen vurderer gjennom møter hver 14. dag vårt formål og diskuterer hvordan foreningen skal drives videre, hvilke saker vi skal jobbe med og hvilket fokus vi må ha.

Håpet har vel vært at en forening som denne burde være overflødig i et demokratisk tuftet samfunn, men dessverre er ikke det tilfellet. Ei heller ser det ut til å bli bedre i overskuelig fremtid. Tvert imot vurderer vi at behovet for motstemmer bare blir større og større.  Før sommeren besluttet vi derfor å formelt registrere foreningen i Brønnøysundregistrene.

Foreningen er åpen for alle som vil, uansett bakgrunn og virke. Men vi er fortsatt en forening som står for full ytringsfrihet, ekte demokrati og autonom bestemmelsesrett over egen kropp.

Alle vi som er i ledergruppen jobber på frivillig basis, og alt materiell og drift av nettsider mm betales av vår private økonomi. LoH ønsker ikke å ta medlemskontingent, men har besluttet å operette en bankkonto 9230 37 67187 og VIPPS nr 942071 slik at du som medlem kan støtte vårt arbeid med en frivillig sum, om du ønsker det.

Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.

Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.

Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen

Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.

Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.

– Redaksjonen i Lov og Helse

2 kommentarer om “Min 17. mai tale”

  1. Dette er talen som det norske folk trenger, men ikke ønsker å høre. Så i dag velger jeg heller å si: Kondolerer med dagen. Jeg gråter en skvett for våre tapte friheter og hva som kunne ha vært

    Svar

  2. Tittel: Om statens transformasjon fra fellesskap til forretningsmodell – En kritisk analyse av maktkonsentrasjon og samfunnskonsekvenser

    Det foreligger en voksende rettslig og samfunnsmessig bekymring for at den norske stat har gjennomgått en fundamental karakterendring, hvor den i økende grad opererer som en kommersiell enhet fremfor en tradisjonell suveren stat. Denne utviklingen indikerer en systemisk feilslutning der statens legitimitet baseres på institusjonell opprettholdelse snarere enn på borgernes velferd og demokratiske prinsipper.

    Flere samfunnsgrupper begynner nå å identifisere en strukturell avhengighet som kan beskrives som en form for institusjonell desorientering, hvor innbyggerne har blitt underlagt en systematisk påvirkning som hemmer kritisk tenkning. Det er viktig å understreke at en systemets evne til å opprettholde funksjonalitet («å gå rundt») ikke i seg selv utgjør en rettslig eller etisk begrunnelse for dets eksistensform. Et system som opererer i strid med bærekraftige prinsipper for planetens ressurser og menneskelig verdighet, må vurderes kritisk uavhengig av sin kortsiktige stabilitet.

    Den nåværende maktkonsentrasjonen synes primært å tjene interesser knyttet til kontroll og autoritet, fremfor borgernes grunnleggende rettigheter. Dette manifesteres gjennom en systematisk undergraving av familielivet, hvor tidsressurser til oppdragelse og omsorg er redusert til et minimum. Videre observeres en sosial ulikhet som hindrer barns rett til utvikling og deltakelse i kulturelle og pedagogiske aktiviteter, noe som strider mot prinsippet om likeverdige muligheter.

    Samtidig er situasjonen for eldre, særlig på institusjonsnivå, preget av manglende verdighet og forsvarlig omsorg, noe som reiser spørsmål ved statens plikt til å beskytte sine mest utsatte borgere. Avslutningsvis må det påpekes at utdanningssystemet i dag ser ut til å formidle kunnskap som ikke alltid er i tråd med vitenskapelig konsensus eller kritisk tenkning, noe som kan ha langvarige konsekvenser for samfunnets evne til å ta informerte beslutninger.

    Det er derfor nødvendig med en grundig juridisk og samfunnsmessig evaluering av statens rolle, med sikte på å gjenopprette balansen mellom maktutøvelse og borgernes rettigheter.

    Takk.

    Svar

Legg igjen en kommentar