Fornøyelsesparken Norge

Er det noe å gratulere hverandre for på 17. mai?

Et rungende ja vil de fleste ubryte til dette spørsmålet, vi må jo ferie den fantastiske nasjonen Norge.

Blant bidragene til andre perspektiver på nasjonen Norge enn det som råder blant «hvermansen» i Norge har vi denne som følger nedenfor.

Barneeventyret om Pinocchio

Av Teo Jacobsen

Da vi var små ble mange av oss introdusert til folkelige fortellinger og eventyr. Det var nok vanligere før, enn nå. Det fine med eventyr er at de hjelper oss til å bygge mentale modeller av verden. Eventyrene gir deg knagger du kan henge erfaringene dine på. Det skjer helt ubevisst, og er en fantastisk ting. Eventyr er fullstendig undervurdert.

I fortellingen om Pinocchio, blir Pinocchio stoppet av den svikefulle duoen Reddikken og Gideon (en rev og en katt). De jobber i hemmelighet for Kusken, en dyster menneskesmugler som betaler dem for å rekruttere ulydige gutter. De overbeviser Pinocchio om at han trenger en “ferie” på en fantastisk øy for å forbedre helsen sin.

Pinocchio blir villedet av Redelige John og Gideon til å reise til Gledens øy, en ulovlig fornøyelsespark drevet av Kusken for å forvandle ulydige gutter til esler. På reisen, preget av dårlig innflytelse fra Lampelys, blir Pinocchio fraktet i en hemmelig ferge og innesperret i et manipulert paradis.

Fergen legger til kai direkte inne i havnen på Gledens øy. Guttene blir møtt av blinkende neonskilt, fargerike telt og enorme mengder gratis mat, sigarer og øl. Med en gang alle er inne, låser Kusken de massive inngangsportene hermetisk bak dem. Barna er fanget i et paradis som er spesialdesignet for å forvandle dem til ekte esler.

I Pinocchio-historien (både Collodis bok og Disney-versjonen) er Pleasure Island det ultimate fristedet for barn: ingen regler, ingen skole, ingen voksne, bare sigarer, øl, karuseller, slåssing og moro døgnet rundt. Alt er gratis og fristende. Men bakteppet er kynisk: eierne lokker barna dit for å forvandle dem til esler. Esler som kan selges til gruver og sirkus – dumme, lydige arbeidsdyr som har mistet stemmen og evnen til å tenke selv.

Den norske Pleasure Island-versjonen

Velferds-Norge er en mer sofistikert utgave av Pleasure Island. Her er ikke fristelsene røyk og øl til barn, men noe langt mer effektivt:

• Uendelig “gratis” underholdning og trygghet
• Straffefrihet for å prestere dårlig
• Sosial aksept for å velge karusell fremfor hardt arbeid
• Moralen: “Det ordner seg uansett”
• Budskapet: Du skal ikke strebe etter å bli en ekte gutt (selvstendig, ansvarlig, produktiv). Du skal bare kose deg.

Og forvandlingen skjer gradvis. Du merker det ikke før ørene vokser:

• Du slutter å spørre hvor pengene egentlig kommer fra.
• Du begynner å tro at høy skatt er “sånn det bare er”.
• Du ser på folk som jobber hardt og sparer som “grådige” eller “asosiale”.
• Du utvikler en rar stolthet over å være “moderat ambisiøs” og “ha god balanse”.
• Når noen peker på at berg-og-dal-banen går i stadig tregere sirkler, blir du fornærmet og kaller dem “høyreekstreme”.

Til slutt har du blitt et esel med god pensjon. Du brøler kanskje litt innimellom, men du sparker ikke over gjerdet. Du står i kø til neste gratis attraksjon.

Den virkelige forskjellen fra Pinocchio

Norge er ikke en fornøyelsespark du valgte selv. Du ble født inn i parken akkurat som dine foreldre og besteforeldre. Du ble fortalt at det er noe som heter samfunnskontrakten. Du sa aldri ja til noen kontrakt. Ingen spurte deg om du var enig. Men det er dette du ble fortalt. Du er pliktig til å stille til dugnad. Det er fullt av pålegg og regler, og parkforvaltningen finner på stadig flere for hvert år som går. Og det som ikke er regulert av den juridiske lovgivningen som har erstattet grunnloven og derfor er å anse som ulov, det reguleres effektivt av Janteloven. Og Janteloven er den høyeste lov i Mikkelparken Norge.

I eventyret blir Pinocchio reddet fordi han har samvittighet og en fe som elsker ham. I den norske versjonen finnes det ingen blå fe som kommer og redder deg. Det finnes bare flere og flere esler som forsikrer hverandre om at “dette er jo verdens beste liv” mens de trekker vogna for neste generasjon. De som klarer å komme seg ut før forvandlingen er fullført, er de som plutselig en dag ser seg rundt og tenker: «Hvorfor i helvete står jeg her frivillig og blir til et esel?»

Spørsmålet til deg er: Hvor langt har ørene dine vokst allerede?

Og viktigere: Har du fortsatt nok menneske igjen i deg til å løpe mot utgangen mens du fortsatt kan? For mange nordmenn er svaret nei. De har lært å elske Pleasure Island. De vil ikke bli ekte gutter lenger. De vil bare ha mer candy floss og færre bekymringer. Hva tenker du selv – kjenner du igjen esel-ørene hos deg eller hos folk rundt deg? Du kan faktisk redde deg selv, noe jeg kommer inn på etter hvert.

Formålet med fornøyelsesparker er enkelt: å selge illusjonen av lykke for penger. Du betaler en stiv inngangsbillett, stiller deg i kø, får et kort adrenalin- og endorfinrush på en berg-og-dal-bane, spiser overpriset mat, og går hjem sliten, blakk og litt kvalm. Eierne ler hele veien til banken. Det er en genistrek: folk betaler frivillig for å bli melket mens de føler seg underholdt.

Fornøyelsesparken lover frihet og spenning, men leverer kontrollert kaos innenfor gjerdet. Du tror du har det gøy, mens noen andre styrer mekanismene.

Nå til det morsomme – og litt ubehagelige – sammenligningen med velferdsstaten Norge:

Norge er ikke en nasjon. Det er en gigantisk, offentlig drevet fornøyelsespark der staten er både eier, operatør, billettselger og sikkerhetsvakt.

• Inngangsbilletten er skyhøy: Du betaler 45–55 % av inntekten din i skatt og avgifter (inkludert moms, arbeidsgiveravgift, eiendomsskatt osv.). Det er dyrere enn noen fornøyelsespark noensinne har turt å ta.
• Attraksjonene heter gratis skole, gratis helsevesen, barnetrygd, sykepenger, dagpenger, uføretrygd og “gratis” barnehage. Det føles som evig fri-fall og karusell – du beveger deg, men kommer egentlig ingen steder.
• Køsystemet er byråkratiet. Alt tar tid. Ventetid på fastlege, ventetid på behandling, ventetid på boligstøtte. Men hei, det er “gratis”, så du klager ikke for høyt.

Mat og drikke er dyrt akkurat som i parken: Alt koster mer enn i andre land fordi staten tar sin andel overalt.

Den virkelige genistreken ved den norske modellen er at den har klart å gjøre folk avhengig av underholdningen. I en vanlig fornøyelsespark vet du at opplevelsen er midlertidig. I Norge tror mange at berg-og-dal-banen med velferdsytelser er selve livet – og at det å forlate parken (flytte til lavere skatt eller mer markedsøkonomi) ville være farlig og skummelt.

Fornøyelsesparker og velferdsstaten har samme psykologi: Infantilisering. Begge steder blir du behandlet som et stort barn. “Ikke tenk selv, vi skal fikse det. Bare stå i kø, nyt showet og la oss ta hånd om regningen (som vi allerede har tatt fra lønnen din på forhånd).” Hedonisme og det å leve i nuet (høy tidspreferanse) er ønskelig oppførsel.

Forskjellen er at i en vanlig fornøyelsespark får du i det minste valget om å gå ut porten når du er lei. I den norske velferdsstaten er porten tung å åpne – og mange har glemt hvordan man går på egne ben uten statens hånd i ryggen.

Så mens enkelte folk sakte har begynt å skjønne at karusellen går for sakte og koster for mye, sitter mange nordmenn fortsatt og skriker av glede i berg-og-dal-banen og roper “Dette er verdens beste land!” – akkurat som et barn som nettopp har spist for mye candy floss og ikke skjønner at det kommer til å kaste opp snart.

Velferdsstaten er altså ikke et samfunn bygget på frihet og ansvar. Det er en veldesignet fornøyelsespark der målet er å holde befolkningen rolig, underholdt og avhengig – mens staten tar billettinntektene for evig tid. Og det verste? De fleste liker det. De vil faktisk ikke ut.

La oss si at du vil veksle inn sjetongene, eller pollettene, for å dra til en annen fornøyelsespark. Du kan egentlig ikke velge noe annet, for da blir du statsløs. Det er bare mer eller mindre velfungerende fornøyelsesparker å velge mellom. Den norske Mikkelparken fungerer så godt at du knapt forstår at du er i en fornøyelsespark. Andre fungerer dårligere, noe som faktisk kan være en god ting dersom du kan håndtere ansvaret og være voksen, noe som innebærer at du begynner å bytte inn sjetongene dine mot noe bedre. For å kunne bo i fornøyelsesparken Norge, bør du helst være ekstremt barnslig, og hvis du er det, da fungerer det kanskje best å bare bli her.

I Mikkelparken i Hardanger har de både andetrøbåter og bumpebåter.

Jan Christian Vestre sin familie drev faktisk Hardanger Feriepark, den vi nå kjenner som Mikkelparken, i en kort periode på åttitallet.

Nå er Jan Christian Vestre helsedirektør, og en dag kommer han sannsynligvis til å bli statsminister i den store parken Norge, den som er full av Mikkelrev parkvoktere og oss sauer, (den norske varianten av eselet, så å si.)

*** slutt på innlegg fra Teo Jacobsen***

Kommentar:

I Norge er vi som fotballklubben i eliteserien som etter endt sesong og nesten nedrykk ellevilt feirer seg selv og sine bravader; som om man tok seriegull. Mot slik kritikk vil jeg bli møtt med: «men vi har det jo så bra i Norge, og samfunnet fungerer så bra». Mitt svar vil være: «ja materielt sett har vi det temmelig bra (enn så lenge), men det ville vært et kunststykke av historiske proporsjoner med negativt fortegn å ikke evnet å skape et tålelig bra materiell standard med alle de oljepengene som begynte å fosse inn». Til historien hører det for øvrig med at det var med et nødskrik vi faktisk fikk disse oljepengene, for den norske politiske klassen ville faktisk gi fra seg alt dette da det ble oppdaget for en del tiår siden. Men noen få enkeltpersoner klarte med et nødskrik å stoppe katastrofen.

Andre innlegg med samme tema:

Nå må vi kjempe for barna våre før det er for sent | steigan.no

Min 17. mai tale – Foreningen lov og helse