Oppsummering av funnene

Denis Rancourt oppsummerer hva deres omfattende undersøkelsene av tallmaterialet fra hele verden utvetydig viser:

• Fakta 1: omfanget av overdødelighet av alle årsaker (ACM) gjennom Covid-perioden var 0.13 % av befolkningen per år,
• Fakta 2: ACM gjennom Covid-perioden skyldtes ikke spredning av et smittsomt luftveispatogen,
• Fakta 3: det meste av ACM gjennom Covid-perioden hos unge voksne eller unge kan ikke tilskrives luftveissykdom (COVID-19),
• Fakta 4: ACM gjennom Covid-perioden var i høy grad heterogen, forbundet til påførte pandemitiltak og medisinske protokoller i spesifikke jurisdiksjoner og steder og i spesifikke befolkningsgrupper,
• Fakta 5: COVID-19-vaksinene har drept og skadet mange mennesker,
• Fakta 6: skarpe topper i ACM var midlertidig forbundet med hurtige vaksine- og booster-utrullinger,
• Fakta 7: studier som ser på vaksinestatus viser ingen signifikante tegn på at Covid19-vaksinene har avverget dødelighet i pandemien, ei heller signifante tegn på at vaksinene kan frikjennes for påstandene om å være dødelige/skadelige,
• Fakta 8: det er en stor systematisk kjønnsforskjell i ACM i Covid-perioden blant de tilskrevne hoveddødsårsakene, inkludert (nominelt COVID-19) luftveissykdom.

Disse 8 utvetydige fakta gjør at man kan utlede følgende politiske, eller helsepolitiske, konklusjon:

Hele ACM (overdødelighet av alle årsaker) i Covid-perioden kan utledes å ha oppstått fra de mange angrepene fra myndighetene som ga skadelige helseeffekter hos mottagelige individer via kjente biologiske prosesser som involverer kjønnsfordifferensiert og aldersavhengig ekstrem biologisk stressrespons (oppretthold eller irreversibel aktivering av den hypothalamiske hypofyse-adrenale eller HPA-aksen), som førte til dødsfall tilskrevet luftveisforhold (“COVID-19”), sirkulasjonstilstand, tarmtilstand etc., og til ulykkesbetinget selvskading forbundet med stoff- og alkoholbruk.

Videre:

De nevnte angrepene fra myndighetene innbefattet: fryktpropaganda, påbud og tiltak, offentlige helseresponser og medisinske overgrep. Storskala og gjentatte medisinske overgrep inkluderte: testing, diagnostiske bias, obligatorisk munnbindbruk, innesperring, isolasjon, avvisning av egnet behandling, mekanisk respiratorbruk, sedasjon, eksperimentelle og urettmessige behandlinger og vaksinasjonsutrullinger.

Videre:

Hovedlærdommen fra angrepene fra myndighetene i Covid-perioden er at fysiologisk og psykologisk (biologisk) stress overveldende var den dominerende underliggende årsaken til sykdom og tidlig død. De brutale Covid-kampanjene fra myndighetene – som alle andre store strukturelle samfunnsforstyrrelser som fratar deg ressurser, bevegelighet, medmenneskelig kontakt, sosial status og mening ― forårsaket overdødelighet og sykdom i alle aldersgrupper.

Denis Rancourt har et utdypende kapittel til hver og én av de 8 faktaene opplistet lenger opp. Jeg skal bare trekke ut litt fra Fakta 3: «det meste av ACM gjennom Covid-perioden i unge voksne eller unge kan ikke tilskrives luftveissykdom (COVID-19)».

Aldersgruppeinndelt dødelighet er avgjørende for å forstå «pandemien», og Rancourt har blant annet sett på dette for provinsen Alberta i Canada. Først gruppen 45-64 år:

Den oransje graflinjen er ACM (overdødelighet alle årsaker), og som du ser er total overdødelighet mye høyere enn dødeligheten tilskrevet Covid-19 (grønn graflinje). Covid-tallene var jo uansett jukset med, som vi har vist før, men selv om de skulle ha vært ekte var det, som grafen viser, altså noe annet i tillegg som skapte ekstra dødelighet.

Graf for aldersgruppe 18-44 år:

Her er dødeligheten tilskrevet Covid-19 (grønn graflinje) eksepsjonell lav, men likevel er ACM (oransje) sjokkerende høy. Hva tok plutselig liv av de mellom 18-44 år?

Så de yngste:

Covid-dødelighet for de yngste var som kjent omtrent 0, som du ser av den grønne graflinen her, men likevel var det noe som tok livet av de yngste i urovekkende grad gjennom pandemiperioden i Alberta. Hva kan det ha vært?

Jeg avslutter med en graf til, nå fra avsnittet om Fakta 4, og denne må du se grundig på:

Dette er for hele Canada, aldersgruppe 85 +. Det er tre brå topper i ACM (overdødelighet alle årsaker) blant de eldste (blå graflinje); i henholdsvis første del av 2020, 2021 og 2022. Du legger kanskje merke til at i perioden før hver blå topp er det en helt korrelert topp i den røde graflinjen. Og hva er så den røde? Det er iverksatte pandemitiltak fra myndighetenes side rettet mot «å beskytte de gamle». Det er ikke bare toppene som korrelerer, det korrelerer strengt talt hele veien – både opp og ned. Se bare på den fjerde toppen, i slutten av 2022/starten av 2023 – i det øyeblikk man sluttet med «å beskytte de eldre» (den røde grafen går brått nedover) så sluttet de eldre også brått å dø.

I denne grafen ser man altså tallenes klare tale, som samsvarer helt med det vi skrev om i Var «Covid-19-pandemien et systemisk legalt massemord?

Tillegg:

Denis Rancourt er fra Canada, og i Canada hender det av og til lyspunkter. Jeg har tidligere skrevet om den kanadiske statistikeren Regina Watteel som har gjennomgått norske tall og en nesten komisk studie fra FHI, samt skrevet en grundig bok om pandemien i Canada. Rancourt på sin side holdt nylig en gjennomgang i Allison-høringen hvor han legger frem dokumentasjon. Allison-høringen var et overraskende lyspunkt i Canada i den forstand at noen fra det enorme antallet alvorlige lemlestede eller skadede etter gen-terapien, som feilaktig ble kalt vaksine, ble hørt, i tillegg til at den etablerte storavisen Toronto Sun tok et oppgjør med det myndighetene har gjort mot befolkningen.

Helsemagasinet og Steigan har for øvrig skrevet om denne høringen.

Innlegget Mer avslørende pandemitall – Canada dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Under pandemien ble det systematisk stilt strengere krav til kausal dokumentasjon av skade etter vaksinasjon enn av skade etter SARS-CoV-2-infeksjon.

Jeg formulerte også den motsatte hypotesen og stilte deretter spørsmålet begge veier gjennom analysen.

I del 2 undersøkte jeg hvordan årsak ble målt. Ble de samme metodiske kravene, tidsvinduene og den samme forsiktigheten brukt når man forsøkte å avgjøre om sykdom eller vaksinasjon hadde forårsaket en skade?

I del 3 undersøkte jeg hvordan tvil ble møtt offentlig. Hvilke spørsmål ble betraktet som legitime? Hvem kunne uttrykke usikkerhet uten at selve troverdigheten deres ble satt under press? Og ble tvil behandlet på samme måte når den pekte mot sykdommen som når den pekte mot vaksinasjonen?

I del 4 flyttet jeg blikket til systemet rundt beslutningene. Hvilke roller hadde myndighetene og helseinstitusjonene? Hvem ga råd, hvem hadde det siste ordet, og hvordan ble faglig uenighet og usikkerhet håndtert? Og ga kommunikasjonen befolkningen et tilstrekkelig grunnlag for informert samtykke?

Hva materialet foreløpig viser

Et sentralt spørsmål i analysen er om forsknings- og kommunikasjonsapparatet var mer innrettet mot å avkrefte vaksinekausalitet enn mot å oppdage den, særlig for skader med lav kausal synlighet.

Motfunnene – VITT, myokarditt og menstruasjonsforstyrrelser – viser at svaret ikke kan være et enkelt «ja». Men dette var signaler med høy kausal synlighet: tydelige mønstre kunne identifiseres i tid, klinisk uttrykk eller bestemte grupper. De utelukker derfor ikke at terskelen var høyere for mer diffuse, forsinkede eller multifaktorielle skadebilder.

Materialet viser videre at sikkerhetssystemet er bedre til å finne enkelte typer skader enn andre; at passive meldesystemer har strukturell underrapportering; at flere viktige bivirkninger først ble anerkjent etter masseutrulling; at forskning på langvarige symptomer etter vaksinasjon finnes, men fortsatt er ufullstendig; og at språk om kausalitet, risiko og moralsk ansvar ikke hadde samme symmetri.

Materialet gir etter min vurdering støtte til hypotesen om en asymmetri.

Den mest forsvarlige foreløpige konklusjonen er derfor:

Kunnskapsgrunnlaget for vaksinenes effekt, sikkerhet og nytte–risiko var mer betinget-, mer produkt-, gruppe-, individ- og tidsavhengig og på flere områder mer uavklart enn den brede formuleringen «trygg og effektiv» ga inntrykk av. Etter hvert som vaksinasjons- og infeksjonshistorikken ble stadig mer sammensatt, ble også den absolutte nytten av ytterligere vaksinasjon mer avhengig av alder, grunnrisiko, tidligere immunitet og hvilken effekt som faktisk skulle oppnås. Når usikkerhet og krav til kausal dokumentasjon vektes ulikt for sykdom og intervensjon, kan det påvirke forskning, offentlig forståelse, kommunikasjon, ytringsrom, erstatningsmuligheter og informert samtykke.

Det etiske sluttspørsmålet

Myndigheter kan ta feil. Forskning kan endre seg. Nye sikkerhetssignaler kan oppstå etter godkjenning. Ingen av disse forholdene er i seg selv skandaler. Problemet oppstår dersom usikkerheten kommuniseres selektivt eller dersom enkelte hypoteser får langt større institusjonell vekt enn andre.

Informert samtykke handler ikke om at staten gir borgeren den beslutningen staten selv mener er riktig. Det handler om at borgeren får et tilstrekkelig sant bilde av både kunnskapen og grensene for kunnskapen til å kunne treffe beslutningen selv.

Det siste spørsmålet blir derfor ikke bare: «Var vaksinene trygge og effektive?» Det blir også: Hvem fikk definere hvilke usikkerheter som var viktige nok til å undersøke, kommunisere og ta på alvor?

En analyse som fortsatt mangler

Denne artikkelserien kan ikke avgjøre om den opprinnelige hypotesen holder på tvers av hele pandemien. Til det kreves en systematisk speilanalyse utført med forhåndsdefinerte kriterier og tilgang til relevante register-, forsknings- og kommunikasjonsdata.

En slik analyse bør gjennomføres av forskere som står tilstrekkelig uavhengig av både vaksineprodusenter, myndigheter som utformet vaksinasjonspolitikken og organiserte vaksinekritiske miljøer. Poenget må ikke være å bevise at den ene siden hadde rett, men å stille de samme spørsmålene begge veier.

For sammenlignbare utfall – eksempelvis død, myokarditt, nevrologisk sykdom, inflammatorisk sykdom og langvarige symptomer – bør de samme forhåndsdefinerte kriteriene anvendes på begge sider. Og analysen bør i tillegg undersøke den motsatte hypotesen med samme alvor:

Ble skade etter covid enkelte steder undervurdert, mens skade etter vaksinasjon ble tillagt for stor betydning?

Hvis asymmetrien jeg beskriver er reell, bør den overleve denne testen. Hvis den ikke gjør det, må hypotesen forkastes eller modifiseres.

Det er nettopp derfor en slik undersøkelse er interessant. Spørsmålet er om de konkurrerende hypotesene faktisk ble møtt fra samme utgangspunkt – eller om enkelte forklaringer allerede hadde større legitimitet enn andre før evidensen ble vurdert. Spørsmålet er om den vitenskapelige bevisbyrden beveget seg avhengig av hvilken hypotese som ble undersøkt.

Hvis analysen finner en betydelig asymmetri, begynner det faktiske arbeidet. Spørsmålet blir da:

Hvor oppsto den, hvilke konsekvenser fikk den, og hva må endres for at den samme asymmetrien ikke skal gjenta seg ved neste korsvei?

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden – del 5 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del 1 fremsatte jeg en hypotese om at bevisbyrden for skader fra vaksineringen var asymmetrisk i forhold til bevisbyrden for skader ved SARS- Cov2. Jeg undersøkte hvordan eventuelle skader ble synlige, hvilke signaler som ble plukket opp og hvordan de ble håndtert.

I del 2 tok jeg for meg hvordan skader ved både covid og vaksinering blir målt. Spørsmålet er om vi brukte de samme metodiske kravene, de samme tidsvinduene og den samme forsiktigheten når vi forsøkte å finne ut hva som faktisk hadde forårsaket den.

I del 3 diskuterte jeg hvordan tvil ble håndtert offentlig, og om de samme standardene ble satt dersom man fremmet vaksinering eller om man fremmet tilbakehold eller stopp i vaksineringen.

I del 4 vil jeg ta for meg systemet rundt beslutningene. Hvilke ulike roller hadde myndigheter og helseinstitusjoner? Hvem hadde det siste ordet, og hvordan ble uenighet håndtert?

FHI og regjeringen: da faglig usikkerhet møtte politiske premisser

Man bør skille mellom FHI, Helsedirektoratet, regjeringen og legemiddelmyndighetene. De hadde ulike roller, og de var ikke alltid enige. FHIs egne oppdragsbesvarelser – faglige vurderinger utarbeidet på bestilling fra Helse- og omsorgsdepartementet – viser ofte mer betinget språk enn det brede politiske handlingsbudskapet.

Under pandemien ga Helse- og omsorgsdepartementet FHI en rekke formelle oppdrag om å utrede ulike sider ved vaksinasjonsstrategien. Oppdrag 8 var et slikt oppdrag og fikk flere delleveranser etter hvert som kunnskapen og vaksinesituasjonen utviklet seg. FHI skulle blant annet vurdere prioritering mellom befolkningsgrupper, geografisk fordeling, doseintervaller og hvilken betydning vaksinasjon kunne få for sykdom, død og smittespredning.

Oppdragsbesvarelsene er interessante fordi de viser forskjellen mellom det politiske oppdraget og FHIs faglige vurdering av kunnskapsgrunnlaget. Departementet kunne angi premisser FHI skulle legge til grunn, mens FHI samtidig kunne beskrive usikkerheten i evidensen bak disse premissene. Dokumentene gir derfor et mer detaljert bilde av hva myndighetene faktisk visste, antok og fortsatt var usikre på enn det som nødvendigvis kom frem i den bredere kommunikasjonen til befolkningen.

I FHIs svar på oppdrag 8 om vaksinasjonsstrategien, 22. mars 2021, skrev instituttet om friske 18–44-åringer at gruppen hadde «svært lav risiko for alvorlig forløp og død», og at FHI tidligere hadde problematisert om kunnskapen var tilstrekkelig til å tilsi «en sikker positiv nytte» ved å anbefale vaksinasjon til gruppen. Samtidig viste FHI til at departementet hadde lagt til grunn at alle voksne skulle tilbys vaksine, slik at spørsmålet ikke lenger var om gruppen skulle tilbys vaksinasjon, men hvordan.

I den samme oppdragsteksten ba Helse- og omsorgsdepartementet FHI legge til grunn at vaksinasjon ville ha effekt på smittespredning, samtidig som teksten uttrykkelig erkjente at kunnskapen om denne effekten var begrenset. FHI skrev dessuten at det manglet gode direkte data for å tallfeste effekten mot asymptomatisk infeksjon og smittespredning.

Dette dokumenterer noe avgrenset og viktig: Politiske premisser kunne være fastlagt mens den faglige vurderingen fortsatt uttrykte betydelig usikkerhet.

Spørsmålet blir derfor hvor mye av denne usikkerheten som nådde befolkningen med samme styrke som budskapene om solidaritet, gjenåpning og vaksinasjon som samfunnsansvar. Dersom faglige forbehold ble komprimert bort på veien fra rapport til pressekonferanse, er det relevant for vurderingen av informert samtykke.

Informert samtykke og atferdspolitikk

Informert samtykke krever mer enn fysisk oppmøte til en vaksinasjonstime. Informasjon om risiko og usikkerhet som med rimelighet kan påvirke valget, er en del av beslutningsgrunnlaget.

Samtidig hadde myndighetene et eksplisitt mål om høy vaksinasjonsdekning. Dermed hadde kommunikasjonen to potensielle funksjoner: å informere og å påvirke adferd. De to kan sameksistere, men skaper en interessekonflikt dersom usikkerhet, absolutte risikotall eller foreløpige sikkerhetssignaler tones ned fordi de kan redusere vaksinasjonsviljen.

Det kan ikke forventes at den enkelte skal lese kliniske studier, risikostyringsplaner eller omfattende myndighetsdokumenter før vaksinasjon. Men det bør kunne forventes at man får en forståelig og balansert fremstilling av nytte og risiko for den gruppen man selv tilhører – inkludert vesentlig usikkerhet. Hvor stor er min risiko ved sykdommen? Hvor stor er den forventede gevinsten ved vaksinasjon? Hvilke bivirkninger kjenner man til? Og hva vet man ennå ikke?

Uten denne informasjonen blir det vanskelig å skille et informert medisinsk valg fra etterlevelse av en generell anbefaling.

På klinikken jeg drev, spurte jeg vaksinerte klienter om de før vaksinasjonen hadde fått en individuell gjennomgang av forventet nytte, kjente bivirkninger og vesentlig usikkerhet. Ingen av dem jeg spurte hadde fått en slik gjennomgang. Dette er ikke en representativ undersøkelse, men det reiser et spørsmål som burde kunne undersøkes empirisk: Hva fikk vaksinemottakerne faktisk vite før de samtykket?

En av mine klienter forsøkte konkret å spørre. Da han møtte til vaksinasjon, ba han om å få sikkerhetsprofilen forklart. Han hadde kommet på motorsykkel og sto i motorsykkelklær med hjelmen på armen. Svaret han fikk, var at det var farligere å kjøre motorsykkel.

Det besvarte ikke spørsmålet han stilte. Han ba ikke om å bli gjort narr av; han ba om informasjon om sikkerhetsprofilen til det medisinske produktet han skulle få injisert.

Forskjellen er prinsipielt viktig. «Risikoen er liten» er en vurdering. «Dette er risikoene vi kjenner til, dette er størrelsesordenen, og dette vet vi ennå ikke» er informasjon som gjør mottakeren bedre i stand til å foreta sin egen vurdering.

Barn, foreldre og samtykke

Vaksinasjon av mindreårige skjer innenfor regler om foreldreansvar, barns medvirkning og helserettslig samtykke. Pandemien skapte konflikter mellom foreldre som vurderte risiko ulikt. Dette var særlig tydelig for foreldre som ikke bodde sammen, men problemstillingen gjaldt alle familier da også barn fra 12 år ble tilbudt vaksinasjon.

Dette er relevant for asymmetrien fordi helsetjenesten samtidig representerte den offentlige anbefalingen. Dersom foreldrene vurderte nytte, risiko og usikkerhet forskjellig, oppstår en enkel speiltest: Fikk et informert nei samme respekt som et informert ja? Eller ble vaksinasjon behandlet som normalvalget, slik at det først og fremst var den som ønsket å avstå eller vente som måtte begrunne standpunktet?

At vaksinasjon også kunne organiseres gjennom skolen, tilfører en annen dimensjon. For en tolvåring er et medisinsk valg ikke bare et spørsmål om statistisk risiko og individuell nytte. Det foregår i et sosialt miljø der tilhørighet og ønsket om å gjøre det samme som andre kan ha stor betydning. Det er ikke nødvendigvis lett å være barnet som ikke skal vaksineres når klassekameratene skal.

Når et frivillig medisinsk inngrep tilbys i en sosial arena der barn påvirkes sterkt av hverandre, bør også den sosiale konteksten inngå i vurderingen av hvor fritt valget oppleves.

Spørsmålet er derfor ikke bare hvem som juridisk kunne samtykke. Det er også hvordan nytte, risiko og usikkerhet ble formidlet til foreldre og barn, hvordan uenighet mellom foreldre ble håndtert, og om organiseringen ga like stort rom for å takke nei som for å takke ja.

Finansiering og forskningsinsentiver

Legemiddelforskning har et generelt interessekonfliktproblem. Systematiske gjennomganger har funnet at industrifinansierte legemiddel- og utstyrsstudier oftere gir sponsorvennlige effektresultater og konklusjoner enn ikke-industrifinansierte studier. Dette gjør ikke industriforskning ugyldig, men gjør uavhengig replikasjon, rådatatilgang, forhåndsregistrering og publisering av negative resultater særlig viktig.

Historiske saker som Vioxx, Study 329 og opioidkrisen viser hvorfor økonomiske incentiver er meget relevante. Et robust system må være konstruert slik at sikkerheten ikke avhenger av at produsenten eller myndigheten alltid har de riktige insentivene.

For vaksinesikkerhet oppstår et mer grunnleggende spørsmål: Hvem har ansvar, finansiering og faglige insentiver til å undersøke en mulig skade som ennå ikke er anerkjent?

Produsenten har sterke økonomiske grunner til å dokumentere produktets effekt og oppfylle regulatoriske sikkerhetskrav. Myndighetene har ansvar for legemiddelsikkerhet, men kan samtidig ha investert betydelig institusjonell og politisk kapital i en vaksinasjonsstrategi. Akademiske forskere er avhengige av finansiering, tilgang til data og forskningsmiljøer som avgjør hvilke spørsmål det er mulig og attraktivt å undersøke. Disse faktorene påvirker hvilke spørsmål som stilles, hvilke studier som finansieres og hvor raskt en hypotese kan undersøkes.

Dette blir særlig relevant for skader med lav kausal synlighet. VITT skapte et signal som krevde umiddelbar oppmerksomhet. En hypotese om en økning i en heterogen kronisk tilstand flere måneder etter vaksinasjon krever derimot store datasett, lang oppfølging, presise opplysninger om tidligere vaksinasjoner og infeksjoner og betydelige forskningsressurser. Dersom ingen finansierer en slik studie, kan evidensgrunnlaget forbli svakt uavhengig av om hypotesen til slutt ville vist seg å være riktig eller feil.

Dermed oppstår en mulig sirkel:

En sammenheng anerkjennes ikke fordi dokumentasjonen er utilstrekkelig, samtidig som forskningen som kunne skapt dokumentasjonen, ikke prioriteres fordi sammenhengen ennå ikke anses som tilstrekkelig sannsynlig.

Det er derfor ikke nok å spørre om det finnes forskning. En speilanalyse bør også spørre hvilke forskningsspørsmål som fikk finansiering, hvor store og langvarige studiene var, hvem som kontrollerte dataene, om negative og positive resultater ble publisert med samme sannsynlighet, og hvor mye uavhengig forskning som forsøkte å replikere sikkerhetsfunn.

Poenget er at evidensgrunnlaget selv blir formet av hvilke spørsmål noen har ressurser og insentiver til å undersøke. Når et mangelfullt evidensgrunnlag senere brukes som argument mot en mulig sammenheng, uten at det samtidig tas hensyn til hvor grundig sammenhengen faktisk er undersøkt, blir også dette relevant for kausalitetsanalysen

Ansvar og erstatning

Når staten anbefaler eller pålegger en medisinsk intervensjon, oppstår et prinsipielt spørsmål om hvem som skal bære kausal usikkerhet dersom et individ blir alvorlig sykt etterpå. I Norge gjelder særregler for vaksineskader etter vaksiner i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet, med et lavere beviskrav og i visse tilfeller omvendt bevisbyrde, men:  

Hvor mye hjelper et gunstig juridisk bevisregime dersom den medisinske litteraturen ennå ikke har etablert at et bestemt symptomkompleks i det hele tatt «kan være» forårsaket av vaksinen?

NPEs egen veiledning viser at nettopp «kan»-leddet må passeres før bevisbyrden snus. Men også her blir forskningsgrunnlaget avgjørende: en allerede anerkjent skade har et helt annet dokumentasjonsgrunnlag enn et uavklart syndrom uten etablert litteratur.

Dette skaper en interessant forbindelse mellom forskning og erstatning. For en kjent bivirkning finnes allerede en biologisk hypotese, epidemiologiske data og regulatoriske vurderinger som den individuelle saken kan vurderes opp mot. For et nytt eller heterogent symptomkompleks må den skadelidte i større grad argumentere for en årsakssammenheng som forskningen ennå ikke har kartlagt.

Dermed kan en selvforsterkende struktur i prinsippet oppstå:

lite forskning – svakt etablert kausalitetsgrunnlag – få anerkjente saker – lite synlig skadebyrde – lavere forskningsprioritet.

Når vaksinasjon er anbefalt som del av en offentlig folkehelsestrategi, blir det relevant å spørre hvem som i praksis bærer kostnaden ved den gjenværende vitenskapelige usikkerheten.

En speilanalyse bør derfor ikke bare spørre hvor mange som har fått erstatning, men også hvilke skadetyper som blir anerkjent, hvilke former for dokumentasjon som kreves, hvordan uavklarte medisinske tilstander vurderes, og om manglende forskning i praksis gjør enkelte mulige skader vanskeligere å få prøvd.

Den kanskje viktigste asymmetrien: usikkerhet

Ved SARS-CoV-2 kunne manglende kunnskap fungere som føre-var-argument: vi kjenner ikke alle konsekvensene, derfor må vi handle. Ved vaksinen kunne manglende kunnskap lettere fungere motsatt: sammenhengen er ikke dokumentert, derfor er det foreløpig ikke grunnlag for å tilskrive vaksinen årsak.

Dersom denne usikkerheten systematisk trekker risikovurderingen opp for sykdommen og ned for intervensjonen, oppstår en epistemisk asymmetri som må synliggjøres.

Hva speilanalysen må gjøre

For å teste hovedhypotesen bør samme medisinske utfall undersøkes på begge sider. For hvert speilpar bør man registrere studiedesign, antall deltakere, tidsvindu, alternative forklaringer, absolutte risikoer, hvor rask kausalitet ble antydet, og hvilket språk myndigheter og medier brukte.

Speilanalysen viser dermed også hva som gjenstår: Det er ikke nok å finne forskjeller. De må undersøkes for å se om de skyldes faglig relevante forskjeller i evidensen, eller om selve terskelen for å undersøke, omtale og akseptere en mulig årsakssammenheng var ulik.

I del 5 samler jeg derfor funnene fra de fire foregående delene og spør hva materialet faktisk gir grunnlag for å si om den opprinnelige hypotesen – og hva det fortsatt ikke gir grunnlag for å konkludere med.

Kilder

Folkehelseinstituttet, «Svar på oppdrag 8 om vaksinasjon – hovedleveranse», 22.03.2021.

Informert samtykke

Høy vaksinasjonsgrad

Regler for samtykke ved vaksinasjon av barn

Industrifinansiert forskning

Vioxx

Restoring Study 329: efficacy and harms of paroxetine and imipramine in treatment of major depression in adolescence

Opioidkrisen/Purdue Pharma

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden: del 4 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del 1 undersøkte jeg hvordan en mulig skade blir synlig. I del 2 hvordan vi forsøker å avgjøre hva som forårsaket den. Men bevisbyrden eksisterer ikke bare i forskning og statistikk. Den eksisterer også i offentligheten.

Hvilke spørsmål ble betraktet som legitime? Hvem fikk uttrykke usikkerhet uten at selve troverdigheten deres ble satt under press? Og ble tvil møtt på samme måte når den pekte mot sykdommen som når den pekte mot vaksinasjonen? 

I del 3 undersøker jeg hvordan tvil ble behandlet offentlig.

«Antivakser» og den forhåndsetablerte bevisbyrden

Debatten startet ikke på null. Vaksiner hadde allerede stor medisinsk, historisk og kulturell legitimitet. For mange er selve ordet «vaksine» intuitivt forbundet med immunitet, fravær av sykdom, mindre videre smitte og beskyttelse av fellesskapet.

Men vaksine er en bred kategori. Levende svekkede, inaktiverte, proteinbaserte, virusvektorbaserte og mRNA-baserte vaksiner bruker forskjellige teknologier og kan ha svært forskjellig effekt mot infeksjon, sykdom og transmisjon. FHI beskrev covid-mRNA-vaksinene som de første vaksinene av denne typen på markedet.

Likevel kunne et nytt produkt arve mye av tilliten til kategorien. Det skaper en epistemisk asymmetri allerede før diskusjonen begynner: «Jeg stoler på vaksinen» krever liten forklaring; «jeg er usikker på denne vaksinen» kan kreve omfattende begrunnelse.

Når produktspesifikk skepsis kondenseres til identiteten «antivakser», flyttes spørsmålet fra dokumentasjonen for et konkret produkt til personens forhold til en hel medisinsk kategori. Ikke lenger: Hvor god er dokumentasjonen for dette produktet, i denne aldersgruppen, mot dette utfallet? Men: Er du for eller mot vaksiner?

Det er omtrent like lite nyansert som å spørre om man er «for eller mot medisiner».

Men kategoriseringen påvirker ikke bare hvordan et argument blir vurdert. Den kan også påvirke hvem som er villig til å fremføre det.

Asymmetrisk ytringsrisiko

Sommeren 2021 skrev fylkespolitiker Susanne Heart i MDG et åpent brev til statsminister Erna Solberg med tittelen «Vaksineringen bør pauses».

Heart mente kunnskapsgrunnlaget ikke var tilstrekkelig og etterlyste mer sikkerhetsdata, særlig når vaksineringen etter hvert skulle omfatte yngre aldersgrupper. Hun stilte også spørsmål ved om befolkningen hadde fått tilstrekkelig informasjon til å kunne foreta et reelt informert valg.*

Det grunnleggende spørsmålet hennes var enkelt:

Hvor mye kunne man på dette tidspunktet faktisk vite om sjeldne bivirkninger, langtidsvirkninger og risiko i ulike grupper?

Reaksjonene kom umiddelbart.

Daværende kunnskapsminister Guri Melby reagerte særlig på Hearts formulering om at regjeringen gjennom massevaksineringen potensielt kunne påføre friske mennesker skade og død. Melby kalte dette «en farlig og fullstendig useriøs anklage» og sa at folkevalgte ikke kunne spre «konspirasjonsteorier» om at vaksinen var farlig. Deretter kom en formulering som sier noe om hvordan vaksineskepsis på dette tidspunktet ble kategorisert:

«Til nå har jeg tenkt at dette har handlet om grupperinger og utskudd som kan bli slått ned som ubetydelige.»

Melby uttrykte bekymring for at vaksineskepsisen nå hadde funnet veien inn i etablerte politiske partier.

Legg merke til hva som skjer i denne argumentasjonen. Melby kunne naturligvis mene at Heart vurderte risikoen feil, eller at tilgjengelige data allerede ga tilstrekkelig grunnlag for å anbefale vaksinasjon. Men responsen beveget seg også fra argumentets innhold til den sosiale kategorien argumentet ble forbundet med. Vaksineskepsis var noe som tidligere kunne knyttes til «grupperinger og utskudd». Problemet var nå at den hadde beveget seg inn i et etablert politisk parti.

Reaksjonene kom også fra Hearts eget parti. MDG tok offentlig avstand fra utspillet, og ti dager senere uttalte partisekretær Torkil Vederhus at det ville være «lurt» om Heart vurderte å melde seg ut.

Heart visste allerede da hun skrev brevet at det kunne koste. Hun skrev selv at initiativet ikke var lett å ta «alene». Hun fortsatte likevel å stille spørsmål ved vaksinesikkerheten.

I mai 2022 forlot hun MDG. Senere samme år, nå som partiuavhengig representant i Rogaland fylkesting, tok hun spørsmålet opp igjen. I en interpellasjon i desember ba hun om en åpen debatt om covid-vaksinenes sikkerhet og en gjennomgang av uavhengige, evidensbaserte data. Også denne gangen ble reaksjonene sterke. Fra talerstolen ble argumentasjonen blant annet knyttet til «konspirasjonsteorier» og «fake news».

Behandlingen vakte også reaksjoner. FrPs Margrete Dysjaland tok senere opp «debattklima og måten interpellanten vart møtt på frå talarstolen», og stilte spørsmål ved hvilke konsekvenser en slik behandling kunne få for lokaldemokratiet og viljen til å reise kontroversielle spørsmål.

Det interessante ved Heart-saken er derfor ikke først og fremst om spørsmålene hun reiste var feilaktige eller korrekte. Det interessante er hvilken risiko som fulgte med å stille spørsmålene.

Ingen forbød Heart å ytre seg. Men ytringsfrihet og ytringsrisiko er to forskjellige ting. En folkevalgt som offentlig stilte spørsmål ved den rådende vaksinepolitikken, ble omtalt i forbindelse med «konspirasjonsteorier» og «utskudd», møtt med offentlig avstandstagen fra eget parti og senere oppfordret av partisekretæren til å vurdere medlemskapet.

Det reiser spørsmålet om det under pandemien eksisterte et asymmetrisk rom for legitim usikkerhet.

Speilet

For sterke påstander basert på usikkerhet var ikke i seg selv diskvalifiserende under pandemien.

17. mars 2020 deltok lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg i NRKs Debatten. Hun mente Norge hadde mistet kontrollen over smitten og argumenterte for full isolasjon av alle som ikke hadde samfunnskritiske funksjoner. Språket var dramatisk:

«Dette er krig.»

Hun sammenlignet situasjonen med tyskerne på vei og mente myndighetene måtte handle umiddelbart.

Nyborg ble møtt med betydelig faglig kritikk. I materialet jeg har gjennomgått, har jeg imidlertid ikke funnet tilsvarende karakteristikker fra etablerte politikere eller medier som «konspirasjonsteoretiker» eller «utskudd».

Heart ble møtt annerledes. Det er vanskelig å forklare forskjellen utelukkende med kvaliteten på dokumentasjonen. Hun hevdet ikke å ha bevist at vaksinene ville forårsake katastrofale skader. Hun argumenterte for at det fantes alvorlige nok spørsmål og store nok kunnskapshull til at føre-var-prinsippet burde anvendes.

Det var dessuten ikke bare hennes egen uro hun representerte. Heart var folkevalgt. Mange mennesker var usikre på en ny vaksineteknologi og ønsket svar på spørsmål om sikkerhet, langtidsvirkninger og bivirkninger. Hun kunne ha avvist denne uroen som irrasjonell vaksineskepsis. I stedet valgte hun å løfte spørsmålene politisk. Det kan forstås som en del av selve representantrollen: å bringe også ubehagelige spørsmål fra befolkningen inn i det politiske rommet.

Speilet mot Nyborg gjør forskjellen tydelig. Begge tok utgangspunkt i usikkerhet. Begge advarte mot en mulig alvorlig skade som ennå ikke kunne dokumenteres sikkert. Begge argumenterte i realiteten etter et føre-var-prinsipp. Nyborgs usikkerhet pekte mot sykdommen og begrunnet svært omfattende inngrep. Hearts usikkerhet pekte mot vaksinen og begrunnet et ønske om å stoppe opp og undersøke mer.

Likevel ble den ene usikkerheten behandlet som en legitim – om enn omstridt – faglig posisjon, mens den andre ble koblet til «konspirasjonsteorier» og «grupperinger og utskudd».

Forskjellen synes derfor ikke først og fremst å ligge i hvor sikre påstandene var, men i hvilken retning tvilen pekte.

Dette peker mot en mer grunnleggende forhåndsforståelse i pandemidebatten. Vaksinasjon var den valgte folkehelsestrategien, hadde stor historisk legitimitet og ble vurdert som nødvendig for å redusere sykdomsbyrden. Tvil om dette premisset ble derfor forstått som en trussel mot folkehelsen, mens funn som understøttet behovet for vaksinasjon passet inn i den allerede etablerte strategien.

Det behøver ikke innebære at politikere, journalister eller fagpersoner bevisst forsøkte å skjule vaksineskader eller undertrykke kritikk. Forklaringen kan være institusjonell: Et sikkerhetssignal som utfordret den valgte strategien, hadde andre politiske og institusjonelle konsekvenser enn et funn som understøttet den.

Hvis tryggheten ved vaksinasjon allerede fungerer som utgangspunkt for vurderingen, vil spørsmål som utfordrer dette utgangspunktet lettere fremstå som feilaktige før de faktisk er undersøkt.

Da oppstår også en asymmetrisk ytringsrisiko. Det risikable er ikke bare å ta feil. Det er å stille spørsmål ved selve premisset.

Asymmetrisk autoritetstildeling i offentligheten

Gjennom pandemien fikk et allerede etablert ord en særlig viktig funksjon i offentligheten: ekspert. En ekspert er i utgangspunktet en person med særlig kunnskap innenfor et fagområde. Men i journalistisk formidling fungerer betegnelsen også som en autoritetsmarkør. «Ekspert sier» forteller ikke bare hvem som uttaler seg. Det forteller leseren at utsagnet kommer fra en person hvis kunnskap tillegges særlig vekt. Dermed oppstår et relevant spørsmål: Hvem fikk rollen som ekspert under pandemien – og hvilke synspunkter fikk ekspertstatus?

En immunolog kan være ekspert på immunologi uten dermed å være ekspert på epidemiologi, klinisk vaksinologi, farmakovigilans, statistikk, helseøkonomi eller medisinsk etikk. Likevel kunne ekspertrollen i den offentlige samtalen bli bredere enn det konkrete fagområdet personen faktisk representerte. Uttalelser om vaksinenes sikkerhet, nødvendighet, smittevernmessige betydning eller hva befolkningen burde gjøre, kunne dermed få tyngde gjennom avsenderens generelle status som «ekspert».

Men symmetritesten må også anvendes på selve autoritetstildelingen.

Fikk fagpersoner som problematiserte vaksinenes sikkerhet, nytte–risiko-forhold, vaksinasjon av lavrisikogrupper eller graden av medisinsk usikkerhet, tilsvarende plass i de store mediene som eksperter? Ble deres argumenter presentert som faglig uenighet innenfor vitenskapen, eller ble de oftere introdusert gjennom betegnelser som «vaksinekritiker», «konspirasjonsteoretiker» eller «antivakser»?

Dette kan undersøkes empirisk. Man kan sammenligne hvem som ble brukt som eksperter i de store mediene, hvilke fagområder de faktisk representerte, hvilke påstander de fikk uttale seg autoritativt om, og hvilke betegnelser som ble brukt om fagpersoner som utfordret den dominerende vaksinasjonsstrategien.

Spørsmålet blir da om autoritetene i offentligheten ble fordelt symmetrisk mellom relevante faglige perspektiver, eller om selve betegnelsen «ekspert» bidro til å gi den ene siden av en vitenskapelig og politisk diskusjon større faglig legitimitet enn den andre.

En annen asymmetri

En annen skjevhet kan ligge i hvem som får representere ulike posisjoner. I argumentasjonsteori brukes begrepet «weak man» om en situasjon der en svakere eller lettere angripelig versjon av et argument får representere motposisjonen, slik at tilbakevisningen av denne også kan svekke sterkere argumenter som aldri blir prøvd. Under pandemien og i debatten etterpå, oppsto flere situasjoner som reiser et beslektet spørsmål. Myndighetenes posisjon ble gjerne representert av personer med høy institusjonell autoritet, mens kritikken kunne representeres av alt fra relevante fagpersoner til aktivister og TV-profiler. I debatten om munnbind og PCR-testing møtte eksempelvis TV-profilen Svein Østvik medisinske fagstemmer. I vaksinedebatten sto legen Sigurd Nes alene som tydelig vaksinekritisk fagperson overfor flere representanter for den etablerte posisjonen. Og i NRKs WHO-debatt var professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt en tung faglig kritiker, men den kritiske siden ble også representert av en naprapat og en politisk aktivist.

Fikk den sterkeste versjonen av kritikken møte den sterkeste versjonen av myndighetenes argumentasjon – på like vilkår?

Spørsmålet er derfor ikke bare om kritiske stemmer fikk slippe til, men også hvem som fikk representere kritikken, og hvilken versjon av argumentet publikum fikk møte.

Erna Solberg: frivillig, men en «borgerplikt»

Fra medisinsk egenskap til moralsk kategori.

Vaksinasjonsstatus fikk juridisk og sosial betydning gjennom koronasertifikat og ulike unntak. Samtidig ble vaksinasjon knyttet til solidaritet, ansvarlighet og hensynet til andre. Dermed kunne en medisinsk risikovariabel gli over i en moralsk identitetsmarkør. Det er prinsipielt noe annet å si at en gruppe statistisk har høyere risiko for infeksjon eller alvorlig sykdom, enn å tillegge enkeltpersoner et moralsk ansvar for sykdom og smitte hos andre.

24. september 2021, dagen før den store gjenåpningen, beskrev statsminister Erna Solberg vaksinasjon som frivillig, men brukte samtidig et eksplisitt moralsk pliktbegrep:

«[Det] er din borgerplikt faktisk å gå og vaksinere deg.»

Hun la til at man burde «tenke på litt flere i dette landet enn deg selv». Utsagnet er viktig fordi det viser hvordan juridisk frivillighet og moralsk press kunne eksistere samtidig. Et menneske kunne formelt si nei, men statsministeren hadde samtidig definert hvilket valg som oppfylte borgerplikten.

Det moralske aspektet blir særlig interessant når begrunnelsen for vaksinasjon endrer seg. Jo mer vaksinasjon begrunnes med beskyttelse av den vaksinerte mot alvorlig sykdom, og jo mindre den kan forventes å forhindre infeksjon og videre smitte, desto mindre selvfølgelig er det at vaksinasjon samtidig skal forstås som en plikt overfor andre. For grupper med svært lav risiko for alvorlig sykdom blir spørsmålet enda tydeligere: Hvilken dokumentert gevinst for andre begrunnet at et frivillig medisinsk valg samtidig ble gjort til et spørsmål om solidaritet og samfunnsansvar?

Anthony Fauci: vitenskapelig autoritet og bevisst press

Anthony Fauci er relevant for analysen fordi han ikke bare formidlet medisinske vurderinger; han forsvarte også eksplisitt bruk av institusjonelt press for å øke vaksinasjonen. Et lydopptak fra sommeren 2021 ble senere spilt under en kongresshøring. Der sa Fauci om universiteter og store arbeidsgivere:

«when you make it difficult for people in their lives, they lose their ideological bullshit and they get vaccinated.»

I samme uttalelse beskrev han hvordan universiteter og arbeidsgivere kunne kreve vaksinasjon for adgang til utdanning og arbeid. Under kongresshøringen i juni 2024 avviste Fauci at alle innvendinger mot vaksinasjon var «ideological bullshit», men selve opptaket dokumenterer at han så praktiske begrensninger i menneskers liv som et virkemiddel for å øke vaksinasjonen.

Et medisinsk inngrep kan være formelt frivillig samtidig som kostnaden ved å si nei økes gjennom adgang til jobb, utdanning eller andre deler av samfunnslivet.

Fauci kom også med et annet utsagn som er relevant for vitenskapelig legitimitet:

«Attacks on me, quite frankly, are attacks on science. »

Utsagnet ble gitt i 2021 og er problematisk som vitenskapsretorikk fordi det kobler kritikk av én offentlig fagperson til et angrep på vitenskapen som sådan. Vitenskap er ikke en person eller institusjon; den er avhengig av at autoriteter, hypoteser, metoder og konklusjoner nettopp kan utfordres.

En offentlig aktør med stor institusjonell makt bør kunne forventes å skille mellom angrep på person, dårlig begrunnet kritikk og legitim faglig uenighet. Når disse glir sammen, kan selve autoriteten bli et argument.

Morten Kinander: holdt som gisler. Et tilsvarende argument om å øke kostnaden ved å forbli uvaksinert ble fremmet i Norge. I desember 2021 skrev BI-professor Morten Kinander kronikken «Vi blir holdt som gisler av en minoritet». På spørsmålet om hardere virkemidler burde tas i bruk overfor uvaksinerte, svarte han «absolutt». Han reiste blant annet spørsmål om lønnstrekk for uvaksinerte offentlig ansatte, bøter til private arbeidsgivere som lot uvaksinerte møte på jobb og portforbud for uvaksinerte. Kinander argumenterte for at slik forskjellsbehandling kunne være forenlig med rettsstaten.

Agnes Wold: en speiltest av offentlig kausalspråk

I A-magasinet i februar 2022 ble den svenske professoren Agnes Wold presentert med utsagnet:

«Jeg er veldig sint på anti-vakserne. De sender folk i døden.»

Hva den konkrete årsakskjeden i utsagnet var, er viktig. Det kan forstås som at vaksinemotstandere påvirket andre til å avstå fra vaksinasjon og dermed økte deres risiko for alvorlig covid og død. Men formuleringen kan også forstås som at uvaksinerte gjennom videre smitte utsatte andre – også vaksinerte – for dødelig risiko.

Hvilken dokumentasjon fantes for å tilskrive den uvaksinerte et slikt individuelt kausalt og moralsk ansvar?

I februar 2022 var det for lengst klart at vaksinerte både kunne smittes og smitte videre, og omikron hadde ytterligere svekket vaksinenes effekt mot infeksjon og transmisjon. Begrunnelsen for vaksinasjon var i økende grad beskyttelse mot alvorlig sykdom og død. Likevel kunne årsakskjeden fra «antivakser» til andre menneskers død formuleres med bemerkelsesverdig sikkerhet.

Speiltesten blir derfor interessant. Norske leger hadde året før identifisert og dokumentert det nye syndromet VITT etter AstraZeneca-vaksinasjon, og sammenhengen med vaksinen var blitt anerkjent. Flere relativt unge mennesker ble alvorlig syke og døde. Likevel ville det vært et ytterligere – og langt større – kausalt og moralsk sprang å holde mennesker som anbefalte vaksinen ansvarlige for dødsfallene.

Ville for eksempel et stort norsk medium like uproblematisk ha profilert en vaksinekritisk professor med overskriften:

«Jeg er rasende på vaksinepusherne. De sender folk i døden»?

Jeg har ikke funnet noe tilsvarende eksempel i de store norske redaktørstyrte mediene. Det beviser ikke at en slik overskrift aldri har forekommet, men kontrasten til det profilerte sitatet i Aftenposten er påfallende.

Spørsmålet er derfor ikke bare hypotetisk. Det kan undersøkes empirisk:

Hvilke sterke kausale og moralske påstander om vaksinerte, uvaksinerte og vaksinekritikere ble ansett som publiserbare og legitime i de store mediene – og hvilke ble ikke det?

I Wolds formulering går årsakskjeden motsatt vei: fra vaksinekritisk tale, via andre menneskers vaksinasjonsvalg, videre til covid-sykdom og til slutt død. Hvert ledd krever sin egen kausale begrunnelse. Likevel kunne hele kjeden komprimeres til:

«De sender folk i døden.»

Det prinsipielle kravet er derfor ikke kontrafaktisk. Dersom det kreves grundig dokumentasjon før en vaksineforkjemper kan tillegges moralsk ansvar for et vaksinerelatert dødsfall, bør tilsvarende forsiktighet gjelde før vaksinekritikere tillegges moralsk ansvar for covid-dødsfall.

Ole Henrik Krat Bjørkholt og sanksjonsspråket

Ole Henrik Krat Bjørkholt, lege og senere statssekretær i Helse- og omsorgsdepartementet, hadde den 28. juli 2020 skrevet i Facebook-gruppen «Leger i Norge» at dersom man fikk en effektiv vaksine, burde smittevernlovens § 3-8 tas i bruk slik at hele befolkningen ble pålagt vaksinasjon, med «bøter eller fengsel» ved nektelse.

Han skrev at for mye sto på spill til å la individets selvbestemmelsesrett få fortrinn.

Uttalelsen ble senere gjenstand for et formelt skriftlig spørsmål fra Bård Hoksrud til helseminister Ingvild Kjerkol.

Kjerkol svarte at regjeringens politikk ikke innebar tvangsvaksinering.

Eksemplet viser noe om hvilket spenn i retorikk som kunne eksistere innenfor et etablert medisinsk og politisk miljø: tvangsvaksinasjon, bøter og fengsel kunne diskuteres som en legitim løsning på et folkehelseproblem.

Anne Spurkland: sikkerhet, barn og skiftende kunnskap

Anne Spurkland er interessant fordi hun både formidlet usikkerhet og kom med svært tydelige anbefalinger. Sommeren 2021 argumenterte hun for at barn burde vaksineres, samtidig som kunnskapen om smittebeskyttelse, varighet og sjeldne bivirkninger hos unge fortsatt var under utvikling.

Hun uttalte:

«Barn bør vaksineres. Hvorfor skal barn gjennomgå den infeksjonen når vi har vaksine?»

Hun fortsatte:

«Det er ikke sånn at det å ha infeksjoner, gjør deg friskere. Immunforsvaret trenger ikke infeksjoner.»

På sin egen fagblogg Immunglimt 7. juli 2021 skrev hun også om muligheten for langtidsbivirkninger:

«[…] selv om vi selvsagt ikke vet helt sikkert, er det svært usannsynlig at det skal dukke opp alvorlige langtidsbivirkninger av vaksinen flere år etter at man fikk den.»

Spurklands uttalelse ble sitert i en artikkel i VG. Legg merke til avisens redaksjonelle innramming (se vedlegg). Artikkelen hadde overskriften «Klar tale fra vaksineekspert: – Barn bør vaksineres», mens ingressen samtidig opplyste at FHI fortsatt brukte sommeren på å finne ut om barn skulle vaksineres, «men Anne Spurkland er ikke i tvil».

Artikkelen ble illustrert med en 13 år gammel gutt idet han fikk Pfizer-vaksinen, med den ene armen løftet høyt og hånden knyttet i en gest som kan assosieres med seier eller triumf. Usikkerheten fantes dermed i teksten, mens sikkerheten dominerte overskriften, ekspertbetegnelsen og det visuelle uttrykket.

Det interessante er derfor spennet mellom erkjent usikkerhet og styrken i anbefalingen.

Når Spurkland selv presiserte at man «selvsagt ikke vet helt sikkert», hvilket empirisk grunnlag forelå på dette tidspunktet for å karakterisere hittil ukjente langtidsbivirkninger som svært usannsynlige? Og hvordan ble denne usikkerheten veid mot den allerede kjente lave risikoen for alvorlig covid hos barn?

Det samme gjelder formuleringen «Hvorfor skal barn gjennomgå den infeksjonen når vi har vaksine?». Den fremstiller valget som relativt enkelt: infeksjon eller vaksine. Formuleringen hopper samtidig over selve nytte–risiko-vurderingen. At en vaksine finnes, er ikke i seg selv tilstrekkelig grunn til å anbefale den til enhver gruppe. Det relevante spørsmålet er hvor stor sykdomsrisiko barnet har, hvilke utfall vaksinen forebygger, hvor stor og varig beskyttelsen er, og hvilke kjente og foreløpig ukjente risikoer intervensjonen innebærer.

Her oppstår også et etisk spørsmål om hvem vaksinasjonen skulle beskytte. Barn hadde allerede på dette tidspunktet svært lav risiko for alvorlig covid. En del av begrunnelsen for vaksinasjon kunne derfor ligge i samfunnsnytten – redusert smittespredning og indirekte beskyttelse av eldre og sårbare – snarere enn i barnets egen medisinske gevinst.

Når den individuelle risikoen for sykdom er svært lav, blir det dessuten et særlig etisk spørsmål hvor stor medisinsk risiko – også en liten og usikker risiko – barnet bør bære for en mulig helsegevinst hos andre.

En redelig mediekommunikasjon burde gjenspeile dette kunnskapsbildet også i overskrift, ingress og bilde – ikke bare gjennom forbehold lenger ned i teksten.

Ingeborg Senneset og offentlig legitimitet

Aftenposten-journalist og sykepleier Ingeborg Senneset argumenterte i november 2021 for at uvaksinert helsepersonell burde vaksinere seg eller omplasseres. Kommentaren bar undertittelen:

«Det er ikke vaksinetvang. Det er yrkeskrav.»

Hun skrev også at det var vanskelig å forstå at helsepersonell fortsatt var uvaksinert. I artikkelen ble smitte fra uvaksinert helsepersonell koblet til dødsfall. Det er et interessant eksempel i kausalitetsanalysen. Hvor sterk dokumentasjon krevdes før man offentlig kunne formulere:

Uvaksinert helsearbeider – smitte – pasient = dødsfall

sammenlignet med dokumentasjonen som krevdes før man kunne formulere:

Vaksine – medisinsk hendelse = dødsfall?

Kravet til kausal dokumentasjon bør prinsipielt være sammenlignbart.

Sennesets kategorisering av legitim og illegitim helsekommunikasjon var heller ikke begrenset til covid-vaksinasjon. Allerede 25. mars 2020 skrev hun kommentaren «Immunforsvaret ditt er en gullgruve for skamløse opportunister».

Her ble svært ulike fenomener – fra religiøse og alternative behandlingspåstander til vitaminer, kosthold og råd om å «styrke immunforsvaret» – behandlet innenfor den samme kritiske rammen. Samtidig skrev hun: «Den naturlige og effektive måten å styrke immunforsvaret på, er vaksinasjon.»

Kritikk av udokumenterte behandlings- og forebyggingspåstander er legitimt. Men den samme evidensstandarden må gjelde uavhengig av hvem som fremsetter påstanden. Dersom enkelte aktører overdrev hva kosthold, vitaminer eller andre tiltak kunne gjøre mot covid, må det også være legitimt å spørre om vaksineprodusenter, myndigheter, medier og profilerte helseformidlere overdrev hva vaksinasjon kunne gjøre – særlig når «effekt» gled mellom beskyttelse mot symptomatisk sykdom, alvorlig sykdom, infeksjon og videre smitte. Problemet er ikke hvilken kategori tiltaket tilhører, men om den konkrete påstanden står i forhold til dokumentasjonen.

Også her oppstår derfor et spørsmål om autoritet og kategorisering: Hvorfor kunne vaksinasjon presenteres som den «naturlige og effektive» veien til et sterkere immunforsvar, mens et langt bredere felt av kostholds-, livsstils- og helseråd kunne rammes inn gjennom betegnelsen «skamløse opportunister»?

Senneset omtaler deler av dette landskapet som «ideologier». Men skillet mellom «alternativ» helse og vaksinasjon er ikke det samme som skillet mellom ideologi og vitenskap. Vaksinasjon er en medisinsk fremkalt immunologisk intervensjon, mens kosthold, fysisk aktivitet, søvn og enkelte kosttilskudd påvirker helse gjennom andre mekanismer. Påstander om begge deler må vurderes empirisk. Også forestillingen om vaksinasjon som nærmest per definisjon vitenskapelig og ansvarlig fremstår ideologisk dersom kritiske spørsmål til et konkret produkt avvises uavhengig av dokumentasjonen.

Senneset har senere fått betydelig offentlig anerkjennelse. Hun mottok Sanitetskvinnenes Fredrikkepris i 2024, blant annet for sin kamp for at «vitenskap og fakta skal være grunnlaget for helsebeslutninger». Prisen var ikke en utmerkelse for vaksineforkjempelse spesielt. Men i denne analysen er den likevel interessant fordi den illustrerer hvilken offentlig legitimitet en tydelig vitenskaps- og vaksineorientert helseformidler kunne oppnå.

Sett sammen med eksemplene ovenfor reiser dette et spørsmål om asymmetri i det offentlige legitimitetsrommet: Sterk vaksineforkjempelse kunne eksistere innenfor en høyt anerkjent ekspert- og vitenskapsposisjon, mens sterk vaksineskepsis oftere måtte forsvare sin legitimitet før selve argumentet kunne diskuteres.

Ryan Cole – hva skjer med et omstridt sikkerhetssignal?

Den amerikanske patologen Ryan Cole er ett eksempel på leger og forskere som etter utrullingen av mRNA-vaksinene rapporterte observasjoner de mente burde undersøkes nærmere. Cole hevdet blant annet at han i patologisk materiale observerte uvanlige vevsforandringer, mikroskopiske blokkeringer og endringer i forekomsten av enkelte sykdommer. Han etterlyste mer målrettede obduksjoner og undersøkelser av vev fra mennesker som døde etter vaksinasjon.

Flere av Coles konklusjoner, blant annet om kreft, immunsuppresjon og covid-vaksiner, har vært sterkt omstridt, og hans egne observasjoner dokumenterer ikke at vaksinene var årsaken. Men et sikkerhetssignal behøver ikke å inneholde bevis for sin egen årsak.

Det er nettopp signalet som utløser spørsmålet om en mulig årsakssammenheng bør undersøkes nærmere.

Ryan Cole var heller ikke alene om å mene at patologiske funn etter vaksinasjon burde undersøkes. Og slike undersøkelser ble faktisk gjennomført. Tyske patologer utførte blant annet standardiserte obduksjoner av mennesker som døde uventet kort tid etter covid-vaksinasjon. I fire av 25 tilfeller identifiserte de akutt epi-/myokarditt etter mRNA-vaksinasjon uten at de fant annen vesentlig sykdom eller helsetilstand som kunne forklare det uventede dødsfallet.

Spørsmålet blir da hvor systematisk og omfattende disse signalene ble undersøkt, hvilke hypoteser som faktisk ble testet, og om forskningsinnsatsen sto i rimelig forhold til den omfattende patologiske forskningen på selve covid-sykdommen.

Coles egne observasjoner dokumenterer ikke kausalitet. Men dersom en patolog rapporterer et mulig mønster, er det vitenskapelige svaret verken å tro på ham eller avvise ham. Det er å undersøke om andre patologer finner det samme. Dersom systematiske undersøkelser ikke finner signalet igjen, svekkes hypotesen. Dersom flere uavhengige undersøkelser finner det samme mønsteret, styrkes den. Fravær av dokumentasjon er et langt sterkere argument når det aktuelle fenomenet faktisk er blitt undersøkt enn når det i liten grad er undersøkt.

Cole har fortalt at han mistet store deler av sin patologivirksomhet og møtte profesjonelle reaksjoner etter sine offentlige uttalelser. Det viser hvorfor motivspekulasjon er utilstrekkelig som svar. Verken økonomiske interesser, personlig gevinst, profesjonelle kostnader eller kontroversiell status avgjør om en medisinsk hypotese er riktig. Påstanden må testes mot data.

Det prinsipielle spørsmålet er derfor større enn Ryan Cole:

Hva skal til før et mulig vaksinesikkerhetssignal blir undersøkt?

Hvis terskelen er at den som først observerer signalet allerede må dokumentere kausalitet, har man snudd sikkerhetsovervåkningens logikk på hodet. Hensikten med et sikkerhetssignal er nettopp å identifisere noe som kan være der, slik at forskning kan avgjøre om det faktisk er der.

Kaveh Rashidi – når kommunikasjon om vaksineskader blir kommunikasjon mot vaksineskepsis

Legen og medieprofilen Kaveh Rashidi representerer en annen side av problemstillingen: kommunikasjonen om mennesker som mente de var vaksineskadet. Under pandemien filmet han seg selv med en påstått nevrologisk vaksineskade for å vise hvor enkelt dramatiske symptomer og videoer på sosiale medier kunne feiltolkes eller manipuleres. Det underliggende poenget – at en video ikke kan dokumentere medisinsk kausalitet – er faglig legitimt. Men kommunikasjonsformen reiser et annet spørsmål når den møter mennesker med reelle, uavklarte symptomer etter vaksinasjon:

Bidrar den til kritisk vurdering av bevis, eller bidrar den samtidig til å gjøre selve mistanken om vaksineskade mindre legitim?

Rashidi har medvirket i materiale publisert av Pfizer. En slik forbindelse er relevant å opplyse om, men dokumenterer verken økonomisk avhengighet eller at hans faglige vurderinger var uriktige. Det relevante spørsmålet for denne analysen er igjen symmetrien: Ble mulige økonomiske og institusjonelle bindinger undersøkt med samme interesse hos profilerte vaksineforkjempere som hos vaksinekritikere?

Troverdighet bør vurderes etter samme standard uansett hvilken konklusjon personen forsvarer.

Medieasymmetrien – hva fikk status som legitimt spørsmål?

Hvilke hypoteser, fagpersoner og former for usikkerhet fikk legitim plass i media?

I november 2022 ble det arrangert en internasjonal konferanse i Oslo hvor blant andre kardiologen Aseem Malhotra, patologen Ryan Cole og legen Meryl Nass fremførte sterk kritikk av covid-politikken og mRNA-vaksinenes sikkerhet. Arrangørenes miljø hevdet at etablerte medier uteble, og gjenga et svar fra Aftenpostens redaksjonsledelse: «Vi dekker ikke slike arrangementer.»

At en redaksjon velger ikke å dekke en konferanse, er ikke i seg selv sensur og heller ikke bevis på at konferansens påstander var riktige. Redaksjoner må også hele tiden velge bort stoff.

Men speiltesten er likevel relevant: Hvor høy måtte evidensterskelen være før mistanke om vaksineskade ble ansett som en legitim offentlig hypotese, sammenlignet med terskelen for påstander om skade fra covid, uvaksinerte eller vaksineskepsis?  

Medieasymmetrien bør derfor ikke undersøkes ved å telle positive og negative vaksineartikler. Den bør undersøkes gjennom språk, kildevalg og evidenskrav: Hvem fikk fremsette foreløpige kausalhypoteser? Hvem ble møtt med krav om dokumentasjon? Hvem ble presentert som ekspert, aktivist, «antivakser» eller spreder av feilinformasjon? Og ble de samme standardene brukt når påstandene gikk motsatt vei?

Eksemplene dokumenterer ikke alene en systematisk medieasymmetri i hele offentligheten, men de viser at det er et empirisk spørsmål verdt å undersøke – gjennom språk, kildevalg, ekspertstatus, evidenskrav og sosial kostnad ved å uttrykke usikkerhet.

Men offentlig kommunikasjon oppstår ikke i et vakuum. Bak budskapene sto institusjoner med ulike roller, ansvar og kunnskapsgrunnlag – og de var ikke alltid enige.

I del 4 undersøker jeg derfor systemet rundt beslutningene: forholdet mellom FHI, Helsedirektoratet og de politiske beslutningsorganene, hvem som ga råd, hvem som besluttet – og hva som skjedde når vurderingene deres gikk i ulike retninger.

_{[i] * Heart viste opprinnelig også til Walach et al. (2021). Studien ble trukket tilbake etter alvorlig metodisk kritikk, blant annet fordi rapporterte hendelser etter vaksinasjon ble brukt som grunnlag for å beregne vaksineforårsakede dødsfall. Heart beklaget og trakk deretter tilbake henvisningen, men opprettholdt sine øvrige spørsmål om sikkerhetsdata og vaksinering av yngre grupper.}

Kilder

FHI Immunitet og hvordan vaksiner virker – håndbok for helsepersonell.

Tysk undersøkelse av dødsfall etter mRNA – vaksinasjon

U.S. House Oversight Committee, Fauci hearing wrap-up, 2024 (opptak fra sommeren 2021)

Hearing Wrap Up: Dr. Fauci Held Publicly Accountable by Select Subcommittee

Aftenposten/A-magasinet, portrett av Agnes Wold, 18. februar 2022

VG, «Klar tale fra vaksineekspert: – Barn bør vaksineres», 25.06.2021.

Nettavisen, «Etter 561 dager er Norge klar for gjenåpning» (Solbergs borgerplikt-utsagn)
Erna Solbergs uttalelse på NRK 24.09.2021, gjengitt blant annet i Klassekampen 29.09.2021 og Bergens Tidende 15.10.2021

VG: Morten Kinander: Vi blir holdt som gisler av en minoritet

Stortinget, skriftlig spørsmål om Ole Henrik Krat Bjørkholts Facebook-uttalelse

Aftenposten, Ingeborg Senneset: «Uvaksinert helsepersonell bør få vaksine eller bli omplassert»

Aftenposten, Ingeborg Senneset:«Immunforsvaret ditt er en gullgruve for skamløse opportunister»h

Sanitetskvinnenes begrunnelse for Frederikkeprisen:

VG, Anne Spurkland: «Barn bør vaksineres»

Anne Spurkland / Immunglimt, «Bør jeg ta vaksinen?»

Hemali, «Internasjonal konferanse om etikk i Oslo, media uteble»

Washington Medical Commission, disciplinary action regarding Ryan Cole

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden: del 3 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

I del én undersøkte jeg hvordan en mulig skade blir synlig. Men å observere en hendelse er ikke det samme som å vite hva som forårsaket den.

Det er her det kausale problemet begynner.

Under pandemien ble millioner av mennesker utsatt for flere mulige eksponeringer samtidig: SARS-CoV-2-infeksjon, én eller flere vaksinedoser, senere reinfeksjoner og nye vaksinedoser. Samtidig påvirkes sykdom og dødelighet av alder, underliggende helse, tidligere immunitet, helseatferd og en rekke andre faktorer.

Hvordan skiller vi da årsak fra samtidighet?

Det sentrale spørsmålet i denne delen er ikke om covid eller vaksinasjon kan forårsake skade. Spørsmålet er om vi brukte de samme metodiske kravene, de samme tidsvinduene og den samme forsiktigheten når vi forsøkte å finne ut hva som faktisk hadde forårsaket den.

Long covid og det konkurrerende eksponeringsproblemet

Long covid skaper et særlig metodisk problem fordi mange symptomer overlapper med plager som også rapporteres etter vaksinasjon: utmattelse, hodepine, kognitive problemer, hjertebank, svimmelhet og autonom dysfunksjon.

For et individ som har fått flere vaksinedoser og flere infeksjoner, er eksponeringshistorikken kompleks. Å tilskrive symptomene til «covid» uten å modellere vaksinasjonstidspunkt og doser kan være like metodisk ufullstendig som å tilskrive dem til vaksinen uten å modellere infeksjonene.

Norske kohortstudier har faktisk analysert post-covid-symptomer etter omikron og tatt hensyn til vaksinasjonsstatus. Men den bredere speilanalysen bør spørre om infeksjon og vaksinasjon er undersøkt på like vilkår som mulige forklaringer på de samme symptomene – også hos mennesker som har vært utsatt for begge deler.

Gjentatte doser og gjentatte infeksjoner

En stor del av befolkningen har etter hvert en immunologisk historie bestående av flere vaksinedoser og én eller flere SARS-CoV-2-infeksjoner. Det finnes betydelig forskning på antistoffrespons, B- og T-celler, hybrid immunitet og immunologisk preging. Det er derfor feil å si at man «ikke vet noe» om gjentatte eksponeringer.

Men det er et annet spørsmål enn om brede langtidshelseutfall er fullstendig kartlagt for kombinasjoner som fem doser + tre infeksjoner, sammenlignet med to doser + én infeksjon, bare infeksjon osv. Det krever langvarige kohorter med presise opplysninger om tidligere vaksinasjoner og infeksjoner og kontroll for alder, helse, variant, kalenderperiode og seleksjon.

Overdødelighet: vaksinasjonsstatus må være en variabel

Overdødelighet etter pandemien har flere plausible forklaringer: covidinfeksjoner, forsinket diagnostikk og behandling, demografiske endringer, varme, influensa og andre forhold. Vaksinasjon er også en tidsbestemt medisinsk eksponering og må derfor inngå som variabel når hypoteser testes.

En norsk befolkningsstudie publisert i 2026 undersøkte mRNA-vaksinasjon og totaldødelighet i hele den voksne befolkningen 2021–2023. Slike studier er relevante motfunn og må vurderes metodisk, blant annet for healthy-vaccinee bias, hvordan tiden før og etter vaksinasjon klassifiseres, tidligere infeksjon og endringer i hvem som tilbys nye doser.

Poenget er ikke at samtidighet mellom vaksinering og overdødelighet beviser kausalitet. Poenget er at en mulig forklaringsvariabel ikke kan utelates fordi den er politisk eller kommunikativt ubehagelig.

Jarle Aarstad: konkurrerende analyser av dødelighet

Professor Jarle Aarstad og Olav Andreas Kvitastein har publisert analyser som undersøker sammenhenger mellom vaksinasjonsdekning og overdødelighet. En økologisk europeisk analyse rapporterte en positiv sammenheng mellom vaksinasjonsdekning i 2021 og overdødelighet i 2022. Analysen kan ikke alene etablere individuell kausalitet, og Aarstad har selv diskutert mulige konfunderende forhold og begrensningene ved økologiske data.

Aarstad har senere rettet en mer grunnleggende metodisk kritikk mot sammenligninger av dødelighet mellom vaksinerte og uvaksinerte. Da FHI fant betydelig lavere totaldødelighet blant vaksinerte enn uvaksinerte i Norge, påpekte han at forskjellen også var svært stor blant yngre voksne, der få døde av covid. Etter hans vurdering gjør dette det vanskelig å forklare hele forskjellen som en beskyttende vaksineeffekt og tyder på at gruppene hadde ulik underliggende risiko som statistiske kontrollvariabler ikke nødvendigvis fanger fullt ut.

I analyser av britiske data har Aarstad forsøkt å undersøke dette problemet ved også å sammenligne dødelighet som ikke involverer covid. Han fant at uvaksinerte i utgangspunktet hadde høyere ikke-covid-dødelighet enn vaksinerte, noe han tolker som tegn på at gruppene var systematisk forskjellige allerede før en eventuell vaksineeffekt kan vurderes. Senere i perioden endret dette mønsteret seg. Aarstad argumenterer for at utviklingen ikke utelukker at vaksinasjon kan ha bidratt til økt dødelighet, selv om analysen ikke kan fastslå at vaksinasjon var årsaken.

Store forskjeller i ikke-covid-dødelighet mellom vaksinerte og uvaksinerte tyder på at gruppene skiller seg fra hverandre på faktorer som påvirker dødeligheten uavhengig av covid-vaksinen. En mulig mekanisme omtales gjerne som «healthy vaccinee bias» (seleksjonseffekt mellom vaksinerte og uvaksinerte), men betegnelsen kan være misvisende dersom den forstås bokstavelig. Den betyr ikke at vaksinerte mennesker er «sunnere». Lavere dødelighet kan også henge sammen med ulik kontakt med helsevesenet, bruk av forebyggende behandling, helseatferd, sosioøkonomi, skrøpelighet, terminal sykdom eller andre målte og umålte faktorer. Kategorien «uvaksinert» kan dessuten romme undergrupper med svært forskjellig helsetilstand og risikoprofil.

Poenget er derfor ikke å fastslå hvorfor gruppene har ulik dødelighet, men at forskjellen viser hvor vanskelig det er å trekke kausale slutninger fra en direkte sammenligning mellom dem dersom de relevante seleksjonsmekanismene ikke er tilstrekkelig identifisert og kontrollert.

Dette gjør arbeidene relevante for speilanalysen på to måter. De fremsetter en mulig vaksinekausalitet som må prøves mot alternative forklaringer, men demonstrerer samtidig hvor sårbare observasjonelle sammenligninger mellom vaksinerte og uvaksinerte er for seleksjon, klassifikasjon og konfunderende forhold. Dersom slike problemer brukes til å avvise en mulig vaksineskadelig sammenheng, må de undersøkes like grundig når observasjonelle studier finner beskyttende vaksineeffekter eller attribuerer senere sykdom og død til SARS-CoV-2.

Klassifisering av «vaksinert» og tidsvinduer

Effektstudier klassifiserer ofte en person som fullt vaksinert eller fullt beskyttet først et visst antall dager etter vaksinasjon. Det kan være biologisk og metodisk rimelig når formålet er å måle vaksineeffekt etter at immunresponsen er etablert.

Men dette må holdes strengt adskilt fra vurderingen av vaksinesikkerhet og mulig kausalitet.

Ved vurdering av en mulig vaksinebivirkning eller et dødsfall er eksponeringstidspunktet datoen vaksinen ble satt – ikke datoen vaksinen senere defineres som fullt virksom. Kroppen eksponeres ved injeksjonen, og biologiske reaksjoner kan oppstå før den ønskede beskyttelsen er etablert.

En person som dør fem dager etter vaksinasjon, kan derfor legitimt befinne seg utenfor studiens «fullt beskyttede» gruppe. Men personen er ikke vaksineueksponert. Dersom dødsfallet skal vurderes som et mulig sikkerhetssignal, begynner tidsvinduet på vaksinasjonsdagen.

Speiltesten gjør forskjellen tydelig.

Tenk at den samme personen i stedet hadde testet positivt for SARS-CoV-2 fem dager før dødsfallet. Ingen ville argumentert for at personen ennå ikke kunne regnes som «eksponert for viruset» fordi sykdommen ikke hadde fått tid til å utvikle sin fulle effekt.

Det samme kausale prinsippet må gjelde etter vaksinasjon. At vaksinen ennå ikke har oppnådd sin forventede beskyttende effekt, sier ingenting om hvorvidt den allerede kan ha hatt biologiske effekter eller bivirkninger.

Dette er særlig viktig dersom statistikk bruker kategorier som leseren oppfatter som «vaksinert» og «uvaksinert». Et dødsfall kort tid etter vaksinasjon kan i enkelte effektanalyser inngå utenfor den fullt vaksinerte gruppen.  Dette kan ikke behandles som et dødsfall hos en vaksineueksponert person dersom spørsmålet er sikkerhet.

Det prinsipielle skillet er enkelt:

Effekt: Når kan vaksinen forventes å ha etablert beskyttelsen som skal måles?

Sikkerhet: Når ble personen eksponert for vaksinen?

For sikkerhet begynner klokken å gå på vaksinasjonsdagen.

Ny teknologi og grensene for hva man kunne vite

mRNA-teknologien hadde vært studert før pandemien, men Pfizer/BioNTech og Moderna var de første mRNA-vaksinene av denne typen som ble tatt i stor befolkningsbruk. Det var derfor logisk umulig i 2021 å ha fem eller ti års observasjonsdata på produktene.

«Trygg og effektiv» ble et gjennomgående og svært forenklet budskap i den offentlige kommunikasjonen. Regulatorisk var vurderingen mer presis: De tilgjengelige dataene viste at nytten ble vurdert som større enn risikoen, samtidig som ytterligere dokumentasjon fortsatt skulle innhentes. Comirnaty fikk nettopp derfor først en betinget markedsføringstillatelse i EU.

«Tilgjengelige data viser et gunstig nytte–risiko-forhold» forteller mottakeren at vurderingen bygger på kunnskapen man har på et bestemt tidspunkt. «Trygg og effektiv» er mer kategorisk og kan oppfattes som en egenskap ved selve produktet: Vi vet at den er trygg. Vi vet at den virker.

Sjeldne bivirkninger kan være umulige å oppdage før et produkt er brukt av svært mange mennesker, og spørsmål om varighet, effekt i ulike grupper og sjeldne sikkerhetssignaler må derfor undersøkes videre etter at et legemiddel er tatt i bruk. Det er nettopp derfor den gjenværende usikkerheten er relevant for et informert valg.

Den som vaksineres før disse spørsmålene er avklart, kan ikke få svar som ennå ikke finnes. Senere forskning kan avklare risikoen for fremtidige vaksinemottakere; den kan ikke i ettertid gjøre det opprinnelige samtykket mer informert.

Spørsmålet er derfor om myndighetene kommuniserte tydelig nok hva som faktisk var kjent, hva som bare var sannsynlig, og hva massevaksineringen fortsatt måtte gi svar på.

Langtidssikkerhet – hva betyr egentlig «grundig testet»?

 «Grundig testet» er ikke ett vitenskapelig endepunkt.

Spørsmålet må spesifiseres: testet for hvilke utfall, over hvor lang tid, hos hvilke biologiske undergrupper, som enkeltprodukt eller som samlet vaksinasjonsprogram, og for akutte bivirkninger eller mulig senere kronisk sykdom?

National Academies’ Institute of Medicine undersøkte i 2013 sikkerheten ved det amerikanske barnevaksinasjonsprogrammet som helhet. Komiteen vurderte barnvaksinasjonsprogrammet som trygt, men identifiserte samtidig en betydelig forskningsmangel.

Komiteen skrev:

“existing research has not been designed to test the entire immunization schedule.”

Og videre:

“although the available evidence is reassuring, studies designed to examine the long-term effects of the cumulative number of vaccines or other aspects of the immunization schedule have not been conducted.”

I konklusjonen konkretiserte komiteen hva dette innebar. Sentrale elementer i vaksinasjonsprogrammet – blant annet:

“the number, frequency, timing, order, and age at the time of administration of vaccines”

hadde:

“not been systematically examined in research studies.”

Og til slutt:

“No studies have compared the differences in health outcomes […] between entirely unimmunized populations of children and fully immunized children.”

Dette illustrerer hvorfor formuleringen «dette er grundig undersøkt og utelukket» ikke er til fredstillende. Det er forskjell på «vi har ikke funnet evidens for skade» og «vi har gjennomført studier spesielt utformet for å undersøke dette spørsmålet og ikke funnet en sammenheng».

Vitenskapen kan være svært sikker på bestemte sammenhenger uten dermed å kunne utelukke enhver biologisk betinget eller svært langsiktig effekt.

«Trygg og effektiv» og endepunktet som forsvant

«Effektiviteten» til et produkt er ufullstendig informasjon uten et endepunkt. Effektiv mot hva? Symptomatisk sykdom, alvorlig sykdom, død, infeksjon eller videre smitte er forskjellige påstander.

Måten «effekt» beskrives på er meget relevant. De opprinnelige Pfizer-studiene rapporterte rundt 95 prosent relativ vaksineeffekt mot symptomatisk covid fra syv dager etter dose to. Det betyr ikke at 95 prosent av alle vaksinerte ellers ville ha fått covid. Det betyr at risikoen for det undersøkte utfallet var omtrent 95 prosent lavere i vaksinegruppen enn i placebogruppen i den aktuelle studieperioden. I den sentrale Pfizer-studien var det 8 covid-tilfeller blant rundt 18 000 vaksinerte mot 162 blant omtrent like mange i placebogruppen.

Den absolutte risikoreduksjonen forteller noe annet: hvor mye den faktiske risikoen falt. Med disse tallene fikk omtrent 0,04 prosent i vaksinegruppen covid mot omtrent 0,88 prosent i placebogruppen i det primære analysevinduet. Forskjellen var dermed rundt 0,84 prosentpoeng. Begge målene er matematisk riktige, men de besvarer forskjellige spørsmål.

Relativ effekt forteller hvor stor risikoreduksjonen er i forhold til risikoen uten vaksinen. Absolutt effekt forteller hvor mye risikoen faktisk reduseres i den undersøkte befolkningen over den undersøkte perioden. Den absolutte gevinsten vil derfor variere betydelig med smittepress, alder, tidligere immunitet og individuell risiko.

Dette blir særlig viktig når vaksinasjon anbefales til svært forskjellige grupper. En relativ risikoreduksjon kan være høy både for en gammel person med høy grunnrisiko og en ung person med svært lav grunnrisiko, samtidig som den absolutte gevinsten for de to kan være svært forskjellig.

Senere ble beskyttelse mot alvorlig sykdom et stadig viktigere argument, særlig etter nye varianter og omfattende gjennombruddsinfeksjoner.

Når mennesker etter flere doser likevel fikk covid, var spørsmålet «Hva er det dose fire faktisk skal forhindre for meg?» legitimt. Det bør besvares med alders- og risikospesifikke absolutte tall – ikke bare med en generell prosent for «effekt», og heller ikke med moralske argumenter om hva den enkelte burde gjøre.

Den kumulative nytte–risiko-vurderingen

En annen mulig asymmetri oppstår når sykdommens risiko sammenholdes med behovet for gjentatt vaksinasjon.

Risikoen ved covid var svært ulikt fordelt i befolkningen. For eldre og mennesker med bestemte risikofaktorer kunne risikoen ved covid sykdom være betydelig. For yngre og friske var risikoen for alvorlig sykdom og død langt lavere. FHI beskrev selv sykdomsbyrden målt i sykehusinnleggelser og død som lav hos yngre voksne uten risikofaktorer.

Samtidig viste beskyttelsen mot infeksjon seg å avta over tid, nye virusvarianter reduserte beskyttelsen ytterligere, og oppfriskningsdoser ble nødvendige for å gjenopprette deler av effekten. EMA uttalte allerede i januar 2022 at gjentatte boosterdoser med korte intervaller ikke var en bærekraftig langsiktig strategi.

Dette burde gjøre nytte–risiko-vurderingen stadig mer individuell.

Spørsmålet er ikke bare: «Er én vaksinedose tryggere enn én covidinfeksjon?» Den relevante vurderingen kan etter hvert være: Hva er min absolutte risiko for alvorlig sykdom uten neste dose, hvor mye reduserer denne dosen den risikoen, hvor lenge varer gevinsten, og hvilken risiko innebærer den samlede eksponeringen fra gjentatte vaksinedoser og gjentatte infeksjoner?

Dette er viktig fordi vaksinasjon ikke erstattet infeksjon. Mange ble vaksinert flere ganger og fikk likevel covid én eller flere ganger. Den kumulative eksponeringen kunne derfor bestå av flere doser, flere infeksjoner og immunologiske responser på begge deler.

En nytte–risiko-vurdering bør derfor ikke bare sammenligne én vaksinedose med én infeksjon, men også spørre hvordan ulike forløp sammenlignes:

ingen vaksine + én eller flere infeksjoner
versus
flere vaksinedoser + én eller flere infeksjoner.

Dersom vaksinen i hovedsak reduserer risikoen for alvorlig sykdom, men ikke pålitelig forhindrer nye infeksjoner, må den samlede vurderingen også ta høyde for at den vaksinerte fortsatt kan bli eksponert for selve sykdommen. Da blir spørsmålet ikke bare hva vaksinen beskytter mot, men hva den tilfører av nytte og risiko oppå den infeksjonsrisikoen som fortsatt består.

På populasjonsnivå kan forskning estimere at vaksinasjon reduserer risikoen for alvorlig sykdom. Det betyr ikke at man kan vite hvilket sykdomsforløp den enkelte vaksinerte ville hatt uten vaksinen. Utsagnet «jeg ville blitt mye sykere uten vaksinen» er derfor en kontrafaktisk antakelse, ikke en observerbar individuell effekt. Det samme kausale forbeholdet må gjelde begge veier.

Tidligere vaksinasjon, gjennomgått infeksjon, hybrid immunitet, nye varianter og avtakende beskyttelse endrer utgangspunktet. Nytte–risiko-vurderingen må derfor oppdateres for hver ny eksponering og for hver gruppe.

Her oppstår en mulig speileffekt. En lav sannsynlighet for alvorlig covid kunne fortsatt fremheves som et argument for vaksinasjon, mens en lav sannsynlighet for alvorlig vaksinebivirkning kunne fremheves som et argument for at vaksinasjon var trygg. Dersom små risikoer skal inngå i beslutningen, bør de synliggjøres og sammenlignes begge veier, helst som absolutte og aldersspesifikke tall.

Det samme gjelder kumulativ eksponering. En nytte–risiko-vurdering av dose én besvarer ikke automatisk spørsmålet om dose tre, fire eller fem. Etter hvert som tidligere vaksinasjon, gjennomgått infeksjon, nye varianter og avtakende vaksineeffekt endret utgangspunktet, måtte også begrunnelsen for neste dose vurderes på nytt.

Naturlig immunitet og hybrid immunitet

Gjennomgått infeksjon gir immunitet, og kombinasjonen av infeksjon og vaksinasjon kan gi hybrid immunitet. Betydningen endret seg over tid: tidlig i 2021 var store deler av befolkningen infeksjonsnaive; etter omikron var immunhistorikken langt mer heterogen.

En symmetrisk analyse krever derfor mer enn å sammenligne «vaksinert» med «uvaksinert» eller «covid» med «ikke covid». Den må ta hensyn til når eksponeringen skjedde, hvor mange eksponeringer personen hadde hatt, tidligere infeksjon, alder, grunnrisiko, seleksjon og hvilke endepunkter som faktisk måles.

Og fremfor alt må samme kausale disiplin gjelde begge veier.

Samtidighet etter vaksinasjon beviser ikke vaksineskade. Samtidighet etter SARS-CoV-2-infeksjon beviser heller ikke covid-skade. Observasjonelle sammenhenger kan være viktige signaler, men alternative forklaringer må undersøkes uavhengig av hvilken hypotese sammenhengen støtter.

Det er selve symmetritesten.

Men bevisbyrden eksisterte ikke bare i forskning og statistikk. Den eksisterte også i offentligheten.

I del tre undersøker jeg derfor hva som skjedde med mennesker som stilte spørsmål ved vaksinenes effekt, nytte og sikkerhetsprofil – og om tvil ble behandlet på samme måte når den gikk i ulike retninger.

Kilder

Long covid, infeksjon og vaksinasjon

Blix et al., «New-Onset Headache After SARS-CoV-2 Infection and Vaccination», European Journal of Neurology (2025), PubMed

Caspersen et al., «Post-COVID symptoms after SARS-CoV-2 omicron infection and the effect of booster vaccination», Vaccine (2025), PubMed

Vaksinasjon og totaldødelighet

Dahl et al., «COVID-19 mRNA vaccination and all-cause mortality in the adult population in Norway during 2021–2023», BMJ Public Health (2026), PubMed

Nytte–risiko og vaksinasjonsstrategi

Folkehelseinstituttet, «Svar på oppdrag 8 om vaksinasjon – hovedleveranse», 22.03.2021

https://www.ema.europa.eu/en/human-regulatory-overview/marketing-authorisation/conditional-marketing-authorisation?utm

FHI, «Koronavaksine – informasjon til befolkningen»

https://www.fhi.no/va/voksenvaksinasjon/vaksiner-mot-sykdommene-a-a/vaksiner-i-voksenvaksinasjonsprogrammet/koronavaksine/?utm=

Langtidssikkerhet og samlet vaksinasjonsprogram

National Academies, The Childhood Immunization Schedule and Safety (2013)

Aarstad & Kvitastein, «Is There a Link between the 2021 COVID-19 Vaccination Uptake in Europe and 2022 Excess All-Cause Mortality?» (2023)

Aarstad, «Mortality involving and not involving COVID-19 among vaccinated vs. unvaccinated in England between Apr 21 and May 23» (2026)

Polack et al., «Safety and Efficacy of the BNT162b2 mRNA Covid-19 Vaccine», NEJM (2020)

Innlegget Den asymmetriske bevisbyrden – del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

* * *

Av Trond Skaftnesmo

Bioteknologirådet definerer genterapi enkelt og klart: Genterapi er en form for medisinsk behandling der genetisk materiale (RNA eller DNA) overføres til menneskeceller for å behandle sykdom eller påvirke biologiske funksjoner.

Dette tilsvarer også bioteknologilovens definisjon før siste endring[2], vedtatt 19. juni 2020 og med virkning fra 1. juli 2020: Med genterapi forstås i denne lov overføring av genetisk materiale til menneskeceller ved hjelp av metoder utviklet for å forebygge eller behandle sykdom eller for å påvirke biologiske funksjoner.

Ut fra denne definisjonen er Covid-vaksinen, levert av Pfizer og Moderna, avgjort en genterapi. Hadde den hatt en vaksine-virkning, kunne den kalles en genterapeutisk vaksine. Men en vaksine skal jo immunisere oss mot den aktuelle sykdommen, altså sørge for at vi ikke får den og heller ikke sprer den videre til andre. Covid-vaksinen har ingen av disse egenskapene.^[3] Å kalle den en vaksine, blir da en usannhet. Når vi her bruker uttrykket «Covid-vaksinen», er det kun ment som en referanse til gjengs språkbruk. Men vi må altså ha i mente at det ikke er fagmessig dekning for det uttrykket.

Så hvorfor kalte ikke helsemyndighetene mRNA-injeksjonen ved sitt rette navn? Hvorfor kalle det en vaksine når det faktisk er en genterapi, hvis terapeutiske (altså sykdoms-bekjempende) effekt er et spørsmål for seg? Svaret er åpenbart for den som kjenner litt til genterapiens historie. Allerede i Stortingsmelding 14 (2001-2002) finnes en karakteristikk av genterapien, som i det store og hele fortsatt gjelder:

Genterapi kan defineres som forsøk på å behandle sykdom ved å overføre genetisk materiale til pasientens egne celler.

Det finnes to prinsipielt forskjellige metoder. For det første genterapi på kjønnsceller/befruktede egg. Dette er forbudt i alle land hvor genterapi er lovregulert, inklusive Norge. Ved denne form for genterapi vil den genetiske endring kunne gå i arv til kommende generasjoner. Det er ikke kjent at det er utført kliniske forsøk med genterapi på befruktede egg noe sted i verden.

Den andre metoden tar sikte på å behandle sykdom hos pasienten ved genterapi på somatiske celler. Det skjer her en målrettet overføring av genetisk materiale (DNA/RNA) til somatiske celler, enten i den hensikt å behandle, forebyggende eller diagnostisere sykdom. Ved denne form for genterapi vil endringene ikke gå i arv til kommende generasjoner. Dette kalles somatisk genterapi, dvs. genterapi på kroppsceller.

Somatisk genterapi representerer en høyteknologisk behandlingsform som er meget kom­plisert, og alle tekniske problemer er ikke løst. Genterapi er (med ett lite unntak) ikke tatt i bruk som klinisk behandlingsform noe sted i verden. (Min utheving)

Det er nå gått 24 år siden dette ble formulert, men genterapi er fortsatt en eksperimentell metode. Den tilbys enkelte ellers dødsdømte kreftpasienter, som en siste desperat utvei. Men selv da kreves det et skriftlig samtykke. Så risikabel er den!

Nå skjønner vi hvorfor injeksjonen måtte omdøpes: Var den blitt kalt ved sitt rette navn, kunne den ikke ha vært gitt uten et skriftlig samtykke. Men da ville ingen ha tatt den. Men, sier du kanskje, å «omdøpe» en behandling på den måten, det er jo løgn. Ja, hva så, hadde jeg nær sagt. Når sluttet myndighetene med å lyve, om det tjente deres sak?

Men det er et «men» her, som det er verdt å merke seg: Myndighetene vil helst lyve på en slik måte at de ikke kan bli tatt for det. Da må de lyve slik at de teknisk sett snakker sant. Skjønt det overgår hva som jevnt over er mulig for oss vanlig dødelige, er det innenfor rekkevidde for institusjoner med definisjonsmakt. Vi har allerede sett det i sving på sitt mest elementære nivå, ved formuleringen: Det er ikke påvist alvorlige bivirkninger som har sikker sammenheng med vaksinen.[4] Trikset her er at de som sier dette har definisjonsmakt til å avgjøre hva de mener med «sikker sammenheng». Så i prinsippet kan de alltid påstå at de ikke er sikre. Uten å lyve. Teknisk sett.

Neste hakk opp på definisjonsmakten, er å omdefinere nøkkelbegreper f.eks. ved å endre loven. Helt konkret skjedde dette sommeren 2020, da Bioteknologiloven ble endret slik at deler av det som før ble kalt genterapi heretter ikke skal kalles det, så langt loven rekker. Hvilke deler da? Vel, de deler det gjelder omfatter tilfeldigvis den type modifiserte mRNA-injeksjoner som Pfizer og Moderna fikk «nødgodkjenning» (EUA) for et halvår senere. Hva medisinere og genforskere sier om dette, er en annen sak – som strengt tatt er likegyldig for loven. Så skulle noen anklage myndighetene for å seile under falskt flagg (det dere kaller en vaksine, er jo egentlig en genterapi), kan de bare peke på bioteknologiloven, og si: Du tar feil, det står i loven at det ikke er en genterapi. Vi snakker altså om en løgn som er definert som sannhet. Siden folk flest ikke har fantasi til å forestille seg en slik manøver, tenker de at «her er det noe jeg ikke har forstått». Og så tier de stille.

AI-tjeneren Brave Leo oppsummerer saken for oss:

§ 6-1 nytt annet ledd i bioteknologiloven, innført ved lovendringen i 2020, definerer nå at genterapi kun omfatter legemidler som er omfattet av definisjonen i forordning om avanserte terapier (EU) nr. 1394/2007. Dette betyr at profylaktiske vaksiner, inkludert alle forebyggende vaksiner i nasjonale programmer, ikke lenger regnes som genterapi etter denne loven. 

Endringen fjernet tidligere krav om at sykdommen må være alvorlig, og utvidet definisjonen til å følge EU-regelverket for avanserte terapier, noe som ekskluderer visse legemidler basert på overføring av nukleotider fra bioteknologilovens strengere regler. 

Tidligere definisjon: [Med genterapi forstås her] Overføring av genetisk materiale til humane celler for medisinske formål eller for å påvirke biologiske funksjoner. 

Ny definisjon: [Med genterapi forstås her] Legemidler som er omfattet av definisjonen i EU-forordning 1394/2007 artikkel 2, jf. legemiddeldirektivets bilag 1 del IV pkt. 2.1.

Konsekvens: Vaksiner som inngår i nasjonalt program for vaksinering mot smittsomme sykdommer og andre forebyggende vaksiner er ekskludert fra reguleringen av genterapi i bioteknologiloven.

* * *

Skjønner du magien i dette? Fra konkret å snakke om overføring av genetisk materiale til humane celler, snakker vi nå om definisjonen i EU-forordning 1394/2007 artikkel 2, jf. legemiddeldirektivets bilag 1 del IV pkt. 2.1. Denne språklige lapskausen sikrer at vi ikke skjønner at vi blir lurt. Men vi skjønner at det «kommer fra EU». Og da må det vel være gjennomtenkt? Og det er det faktisk. Veldig gjennomtenkt. Det er en intelligens vi ser utspille seg, som har blitt systemisk innenfor helsebyråkratiet – i form av en utspekulert løgnkultur.[5]

Før denne lovendringen ville myndighetene lyve om de benektet at mRNA-injeksjonen var en genterapi. Etter lovendringen lyver de ikke. Teknisk-juridisk sett. Og det uten at noen ting er endret i den virkelige verden. Så der har helsemyndighetene lært oss en lekse om hvordan det er mulig å lyve uten å bli tatt for det.

Sluttnoter

[1] Dette essayet er et bearbeidet utdrag fra boken Statsautorisert Smerte, Paradigmeskifte forlag 2026, som har boklansering på Litteraturhuset i Oslo den 19. september.

[2] Det hører med til dette bildet at forslaget om denne endringen kom allerede før vi visste noe om Covid og mRNA-vaksinen. Her er hva Braves AI-tjener, Leo, sier om saken:

Forslaget ble utarbeidet i 2019. Prop. 34 L (2019–2020) ble fremmet av Helse- og omsorgsdepartementet og sendt til Stortinget 13. desember 2019. Forslaget inkluderte fra starten av en endring som skulle unnta vaksiner i det nasjonale vaksinasjonsprogrammet fra bioteknologilovens regler om genterapi. Dette fremgår av proposisjonsteksten fra 2019, hvor departementet foreslår å harmonisere definisjonen av genterapi med legemiddellovgivningen. (Min utheving)

Så hva visste regjeringen Solberg høsten 2019 om den mRNA-vaksinen som denne endringen av loven fikk relevans for først ett år senere? Vel, Erna Solberg hadde jo god kontakt med Bill Gates, som har vist seg å ha profetiske evner i denne saken. I oktober 2019 ble Event 201-øvelsen arrangert av Gates’ stiftelse BMGF i samarbeid med Johns Hopkins Center for Health Security og Verdens økonomiske forum (WEF).

Øvelsen hadde som formål å simulere en fiktiv koronavirus-pandemi for å teste hvordan globale ledere og institusjoner – ikke minst media – kunne håndtere visse utfordringer i en slik krise. Mer om dette i min bok Vaksinetvang i skyggen av koronakrisen, 2020.

[3] Se McCullough et al. 2025 – jf. også Ophir, Y. et al. 2025:

Oppsummert: Den tidlige og allment omtalte påstanden om at COVID-19-vaksiner var svært effektive i å forhindre infeksjon og overføring (ofte sitert som «95 % effekt») tålte ikke empirisk gransking. Observasjons-studier fra den virkelige verden avdekket snart en betydelig svekkelse av beskyttelsen, og i noen tilfeller antydet de til og med negativ vaksineeffektivitet. Millioner av vaksinerte individer fikk COVID-19, og publikums tillit til løftet om både personlig og felles beskyttelse begynte å erodere. […] Som akkumulerende bevis nå viser, er denne antagelsen rett og slett feil.

[4] Formuleringen ble brukt av FHI i forbindelse med MenB-vaksinen, se boken Statsautorisert Smerte (2026)

[5] Når det gjelder løgnkulturen, fikk vi en meget instruktiv leksjon om dette i Senatshøringen Plausible Mechanisms of Covid-19 Injections Causing Cancer and Attacks on Scientific Publications and Research. (3. juni 2026) – https://thehighwire.com/ark-videos/senate-hearing-examines-links-between-covid-19-shots-and-cancer/  — fra ca 1.26.00 – 1.41.00.

Innlegget Genterapi solgt som vaksine dukket først opp på Foreningen lov og helse.

PCR-testprotokollen for Covid-19 som ble skapt i januar 2020 har vi nøye godt gjennom før.

Det er egentlig ikke noe nytt under solen her, men for ikke så lenge siden kom en fagfellevurdert studie fra Tyskland som dokumenterer dette godt. Dette har også blitt omtalt på Steigan tidligere. Studien ble utført av Robert Rockenfeller, Post-doc. forsker ved Universitetet i Koblenz, Michael Günther, seniorforsker ved Universitetet i Stuttgart og Harald Walach, professor ved Kazimieras Simonavičius University og leder for Change Health Science Institute i Basel i Sveits.

Selve studien og dens beskrivelse er ganske teknisk og matematisk, men la meg sakse to utdrag fra studien:

Det må påpekes at PCR tester bare oppdager tilstedeværelsen av fragmenter av genetisk virusmateriale, ikke nødvendigvis en aktiv infeksjon. Likevel kan det antas at påvisning av virusmateriale ved epitel–slimhinne korrelerer med en viss sannsynlighet for infeksjon. Derfor bør andelen i befolkningen som er IgG-positiv til enhver gitt testtid være omtrent proporsjonal med den kumulative summen av gruppen av individer som testet positiv med PCR-test inntil 2 uker før IgG-testen.

Og så funn og konklusjon:

Verdien på 0,14 funnet for skaleringsparameteren betyr at bare 14% av de som ble testet PCR-positivt faktisk ble smittet med SARS-CoV-2.

Det forskerne påpeker i det første utdraget over er interessant. For det de egentlig sier her, selv om de naturligvis formulerer seg helt nøkternt, er at hvis fortellingen om pandemien skal kunne defineres som i hvert fall litt sannferdig, og politikken til myndighetene defineres som i hvert fall litt adekvat, så må det være et visst samsvar mellom PCR-positive og IgG-positive.

Men neida; bare 14 % av PCR-positive var knyttet til såkalt infeksjon (IgG-antistoffer).

Nå tenker du sikker at bare 14 % av de PCR-positive altså var syke, men det er ikke en gang sikkert det er snakk om sykdom her. Ordet «infeksjon» er her definert ut fra at man tester positivt på en viss antistofftype (IgG), så det er strengt talt ikke stadfestet at 14 % er knyttet til noe klinisk sykdom. Det medisinske aksiomet om at man garantert har hatt en sykdom ved funn av gitte antistoffer kan også definitivt utfordres, men det lar vi ligge nå.

En artikkel som kommenterer denne studien legger til følgende:

Selv under de mest konservative forutsetningene – ved å ta hensyn til en mulig overrepresentasjon av IgG-positive individer i stikkprøvene – falt den faktiske infeksjonsraten til omtrent 10%. Dette betyr at nesten 90% av de PCR-positive funnene var falske eller ikke-smittsomme, og ofte var de ganske enkelt gjenværende RNA-fragmenter forsterket ved CT-terskler på 35–45.

Og alt dette var naturligvis kjent for myndighetene i alle land, så også i Tyskland, som artikkelen påpeker:

Myndighetene undertrykte representative serologiske data. Det tyske Robert Koch Institut og helsedepartementet hadde tilgang til disse ALM-antistoffresultatene, men til tross for deres politiske relevans publiserte de dem aldri.

Robert Koch Institut kan ansees omtrent som FHI i Norge.

I Hvordan det ble jukset med Covid-tallene viser jeg blant annet hvordan denne svindelen i høyeste grad ble anvendt også vedrørende dødstallene, noe den tyske artikkelen også påpeker:

Dette er i samsvar med uredelige forsøk på å kunstig blåse opp antall COVID-19 dødsfall. Basoulis et al. fant at 45,3% av „COVID-19 dødsfall “ i Hellas faktisk ikke skyldtes COVID-19:

En gresks studie fant altså at omtrent 50 % av de registrerte Covid-døde i Hellas ikke døde av Covid, et tall som jeg for øvrig er svært sikker på at reelt sett skulle vært langt høyere.

PCR var bærebjelken i svindelen

PCR-testingen var som nevnt den viktigste bærebjelken i illusjonen om at vi hadde en pandemi; ingen PCR, ingen pandemi. Denis Rancourt et al. har gjort en formidabel innsats i å gå gjennom store tallmengder fra hele verden, og han påpeker krystallklart at i tallene finnes det ingen pandemi. Jeg vil beskrive hans, (og våre) funn omtrent slik:

Ved å se på tallene finner man ikke spor av en dødelig smittsom sykdom noe sted i verden. Dødelighet inntraff utelukkende der man satt inn pandemi-tiltak og der man vaksinerte. Ingen andre steder, og ikke på noen andre tidspunkt.

Dette er også helt analogt med våre gjennomganger i for eks. Narrativene og smittebølgene – desember 2021 og Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter; du finner ingen spor av en pandemi i tallene for Norge; selv ikke i de tallene myndighetene selv satt på og opererte med/etter.

En uendelige serie med krumspring

En «fornøyelig» ting med pandemien er alle krumspringene som presse, myndigheter og akademia har gjort for å holde bløffen gående, både underveis og i ettertid. Hvis man ser på funnene fra den ovennevnte studien fra Tyskland – og slike funn er det overalt i verden – vil noen kanskje anta at dette enorme avviket mellom PCR-«smittetall» og antistoff-funn fra infeksjoner ville utgjøre en kardinalproblem for narrativet.

Hvordan løste man så dette underveis, i den tiden det var som viktigst at det falske narrativet ikke skulle sprekke opp? Tok man en kunstpause og begynte å stille spørsmål ved gyldigheten til denne bruken av «smittetall» og all propagandaen rundt dette? Nei det gjorde man naturligvis ikke:

Slike funn viser jo egentlig at PCR-tallene ikke har noe med virkeligheten å gjøre, men i stedet gjorde man som Forbes og snudde verden opp-ned. Man bare vedtok PCR-tallene («smittetallene») for «gangbar mynt» (PCR-positiv=Covid-pasient), og lanserte heller narrativet om at man kunne være Covid-pasient uten å få antistoffer mot sykdommen. I stedet for at slike avvik indikerer at vi kunne puste lettet ut, ble det altså snudd om til at viruset var ekstra farlig. Og at vaksiner var ekstra viktig, siden selve sykdommen ikke nødvendigvis ga immunitet etterpå.

«Vaksinen er eneste garanti for immunitet» kunne Stavanger Aftenblad nøkternt informere oss om.

Herfra er for øvrig veien ganske kort til det falske lab-leak-narrativet; for siden man ikke får immunitet av viruset kan det vel ikke være et naturlig virus?

Dette med at man ikke fikk naturlig immunitet av sykdommen var bare viktig ledd i den psykologiske krigføringen i de to første årene, altså 2020 og 2021; i 2020 var det viktig for å dikte opp at det var et ekstra farlig virus, og i 2021 viktig i tillegg for at alle skulle bli skremt til å vaksinere seg («det eneste som gir sikker beskyttelse» osv). Men etter at vaksinekampanjen var fullført, og nesten alle hadde tatt den skadelige sprøyten, så gjorde man nye krumspring hvor plutselig naturlig immunitet ble anerkjent. Dette kan ha vært fordi de som vaksinerte seg faktisk fikk «Covid» gang på gang selv om/pga at de var vaksinert, og at det da ville være en beroligende faktor at det å bli syk var bra (å få immunitet). Dette krumspringet måtte riktig nok akkompagneres med narrativet om at selv om du ble syk med «Covid» gang på gang når du var vaksinert, så ble du i hvert fall mindre syk enn hvis du ikke var vaksinert; vaksinen beskyttet nemlig mot alvorlig sykdom, men ikke smitte.

La meg avslutte med en liten vittig sak fra NRK, som er verdensledende i krumspring vedrørende pandemibløffen. I en artikkel om Covid, smitte og antistoffer m.m. anerkjenner først NRK prisverdig nok naturlig immunitet:

Men som du ser opererer NRK her med en annen bærebjelke i pandemibløffen, nemlig det «…å pådra seg smitte uten å bli syk». Dette var viktig, fordi da kunne en nordmann gå rundt frisk som en fisk men likevel lures til å tro at han/hun var farlig (kunne smitte andre). Så kommer det et realt krumspring:

Et fantastisk avsnitt: mange som nesten ikke har hatt symptomer (aka er friske), har (naturlig nok) lite antistoffer (man har jo ikke vært syk). Her må følgende dissonerende puslebiter lappes sammen til faglig narrativ:

• man kan være smittet og syk uten å være syk (lite eller ingen symptomer),
• når man har vært smittet og syk på den måten (hvor man egentlig er frisk) har man lite antistoffer (fordi man jo ikke har vært syk),
• naturlig immunitet etter sykdom har omsider blitt anerkjent,
• det å være smittet og syk uten symptomer (altså at man er frisk) må opprettholdes, for det er viktig kontrollredskap i hele fortellingen.

Hvordan løser man så dette dissonans-puslespillet? Hvordan har de med få eller ingen symptomer (de som egentlig er friske) da likevel blitt immune (mot sykdommen de ikke har hatt)?

Jo, enkelt og greit: «de er immune på den måten at de ikke blir så syke». Problem løst, narrativ ordnet.

Innlegget Hele «pandemien» var PCR + narrativer dukket først opp på Foreningen lov og helse.

DEL 2

av Rein Løwe

– etterordet som ikke kunne skrives –

Boken om apokalypsen ble Charles Kovacs’ (1907-2001) siste verk, hans åndelige testamente. Våren 2026 kom den ut på norsk.¹ Som oversetter fikk jeg anledning til å skrive et kort etterord til den norske utgaven. Her ville jeg trekke frem noe av det Kovacs har å si om vår egen tid. Av forståelige grunner måtte jeg begrense meg til en nokså kort og generell karakteristikk. Her følger del 2 av det etterordet som ikke kunne skrives.

(3)

Høsten 2021 ble vi fortalt at «vaksinen» beskyttet oss mot å bli smittet og å smitte videre. På dette hang den logiske begrunnelsen for vaksinepasset, samt kampanjen for at vi alle måtte delta i den store dugnaden og ta one for the team. Da Pfizer året etter avslørte at de aldri hadde testet «vaksinen» for smitte, måtte narrativet endres.² Så nå ble det sagt at den gav et mildere sykdomsforløp og altså beskyttet mot alvorlig sykdom og død som følge av korona. Siden har mRNA-injeksjonen, som var en genterapi, vist seg å føre til en uant økning av alvorlig sykdom og død i befolkningen.³ I koronatiden sto hverken sannhet eller logikk særlig høyt på maktens agenda.

Er det mulig å oppsummere det som skjedde i disse årene? Kaylor Betts – en amerikansk podkaster med drøyt 300 000 følgere – gjorde nylig et respektabelt forsøk på dette:

Dette vil bli det siste COVID-innlegget jeg noensinne lager – for jeg skal nå summere opp alt som er å si om saken. Det er mitt punktum. Slutt.

Anthony Fauci, media, myndighetene og helsetoppene ledet tidenes største frykt- og manipulasjonskampanje. De tvang folk til å ta en eksperimentell genterapi uten noen langtidsdata. De gav pharma-selskaper milliarder av dollar, selskaper som ikke ble holdt ansvarlig for noe som skjedde etterpå. Og de 15% av oss som var modige nok til å nekte å ta skuddet, ble latterliggjort og utskjelt i årevis.

Vi ble ekskludert fra samfunnet, ikke budne til bryllup, middager og sammenkomster, kastet ut av vennegrupper. I media ble vi kalt terrorister og trusler for samfunnet. Vi ble sensurert og stengt ute på nettet. Vi ble utestengt fra restauranter, treningssentre og sportsarrangementer. Jeg kunne ikke engang forlate mitt eget land, fordi jeg ikke fikk lov til å ta tog eller fly på et tidspunkt. Folk mistet jobbene sine, virksomheten sin, levebrødet sitt, vennene sine og familien sin. De kunne ikke se sine døende kjære.

Og her er hva vi nå vet: Det finnes massevis av data publisert i medisinske journaler om de negative bivirkningene av skuddet. Økte kreftrater, immunsuppresjon, lammelser, autoimmune lidelser, hjerte- og karsykdommer, fertilitets- og menstruasjonsbesvær og dødsfall. Vi har nå data på [virkningen av] nedstengninger og skolestengninger, masker og sosial distansering. De fungerte ikke slik vi ble fortalt, og i mange tilfeller gjorde de ting verre. Vi ble også fortalt at hvis vi fikk skuddet, kunne vi ikke få COVID eller smitte andre. Ikke bare var det usant, men pharma-selskaper vitnet foran Kongressen om at de visste dette fra begynnelsen og valgte å ikke fortelle oss om det.

Og dr. Fauci, som ledet hele denne kampanjen og stengte ned enhver debatt om vitenskapen, fikk benådning fra Joe Biden og dekker seg likevel bak 5^th amendment [det femte tillegget til grunnloven] i Kongresshøringen.⁴ Det er galskap.

Men her er det viktigste dere må vite: Kanskje har ytterligere 15% av de som tok den [sprøyten] endelig våknet, og til dem sier jeg: bra for dere, og velkommen til sannheten. Men folkens, de andre 70 % som fortsatt støtter alt som skjedde, de bryr seg ikke. Jeg vedder på at alle de som latterliggjorde meg gjennom alle disse årene – de vet ikke engang om disse studiene. De vet ikke at Fauci nettopp vitnet [for Kongressen], og hvis de gjør det, vil egoene deres aldri la dem ombestemme seg og be om unnskyldning. Så spørsmålet er: Hva gjør vi med det?⁵

Betts har fått med det meste her, men han glemte å nevne Norges mest originale bidrag til det globale helsetyranniet; hytteforbudet. Forbudet rammet den norske folkesjelen midtskips, da «hytta på landet» for mange var en trygghet i tilfelle krig og nød, samt en livline til Norges natur og historie. Men nå skulle tryggheten investeres i mRNA-injeksjonen. Ved at du godvillig skiftet ditt ankerfeste, bekreftet du din lojalitet til det store fellesskapet, altså gruppe-demoniet. Litt hjalp det vel også med trusselen om 15.000 kr i bot for å overnatte på egen hytte.

At Betts overså Norges bidrag, er ikke så rart. Norge er jo et lite land. Men for meg personlig var det en stor sak da jeg fikk brev fra «min egen kommune», altså der jeg er født og oppvokst, om at jeg var midlertidig uønsket der. Det var noen uker før påsken 2020, og det gjaldt hytteforbudet. Forbudet var ment å forebygge hyttebesøk i det store og hele. Ikke en gang et dagsbesøk var tillatt. Heller ikke kunne du kjøre til den bygda der hytta var plassert, f.eks. for å besøke mor og far. Men om du ikke hadde hytte i bygda, kunne du fritt besøke dem.⁶

Det var riktignok åpnet for kommunale unntak. Men min hjemkommune ville så gjerne være med på den nasjonale dugnaden, skjønt den ikke har én eneste hytteby og er typisk grisgrendt. Dessuten hadde de ennå ikke hatt ett smittetilfelle. Hva så med håndhevelsen av forbudet? Det var ikke noe problem; i tillegg til at bilen din blir registrert i alle bomstasjoner, var det angivere nok i alle grender. Jo, dette var et helt originalt Norgesbidrag. En nasjonal dugnad.

(4)

Hva gjør vi med det, spør Betts – som forventer at det globale tyranniet snart vil gjenta seg, at det vi så langt har sett kun var et forspill. Han foreslår å emigrere til Florida, som mer enn noen annen delstat i USA viste vilje til å forsvare borgernes grunnlovfestede rettigheter. Men den løsningen er jo selvsagt bare aktuell for amerikanske statsborgere. Dessuten vil den i beste fall kun gi et innenriks asyl som varer til neste valg. Så Betts’ spørsmål står fortsatt ubesvart.

Ja, hva gjør vi med at 70% eller mer av befolkningen er villig til å underkaste seg et nytt gruppe-demoni hvilken dags som helst, bare fryktkampanjen på forhånd er effektiv nok. Og det blir den sikkert, for våre helsetopper er jo på alerten. Gang på gang har de fortalt oss at det ikke er et spørsmål om hvis, bare om når vi rammes av neste pandemi, av WHO døpt til Disease X.⁷

Betts spørsmål er 1000-kroners-spørsmålet, som hver og en av oss må svare på. Og jeg kan forsikre deg om at vi får bruk for alt vi har utviklet av en individuell og kristnet intelligens for å gjøre det.

Men dette er ikke alt. Her er noe mer, som skulle få alle som er våkne i denne tiden til å rette ryggen. Det er vanskelig å kommunisere dette til folk som føler det trygt å tro at vi er alene i universet. Så kanskje jeg skal gi ordet til Kaylor Betts igjen. Han kommer fra de fryktsomme massene og snakker et språk de kan forstå. Og han har laget en helt spesiell reel, sin beste påstår han, der han vil «avskremme» alle han har skremt i andre innlegg. Intensjonen er veldig bra. Men hvordan kan han mane vekk alle de skremslene han har skildret i presise detaljer gjennom flere år? Det er umulig. Og han forsøker det heller ikke. Han gjør noe helt annet… i en kort video (reel), der han forteller Why I´m Excited to be Alive:⁸

If you are awake and terrified, watch this…

Om du er våken akkurat nå og har tatt the red pill,⁹ er du vanligvis livredd og engstelig for hvor verden er på vei. Og jeg skal fortelle deg hvorfor jeg aldri har vært mer begeistret for å være i live enn nettopp nå. Okay, la meg forklare.

Hør her, rundt 2020 våknet mange av oss, inkludert meg. Øynene vidåpne. Som om vi virkelig våknet. Vi innså at vi blir løyet til, at korrupsjonen er ute av kontroll. Verden er et sirkus, okay. Akkurat nå er Canada i brann. Bokstavelig talt. Men også politisk, økonomisk og åndelig. Israel-situasjonen har splittet hele den konservative bevegelsen i to. Det er en krig i Midtøsten uten noen ende i sikte. KI fyker ned rørledningen mot oss, og ingen er klare for det. Sosiale medier omprogrammerer barnas hjerner. Herregud, det er giftig for voksne. Maten vår er giftig, vannet vårt er giftig, klærne våre – viser det seg – er giftige, okay. Media er en ren vits, og vi vet ikke engang hvem vi skal stole på. Digital ID og digitale penger er på vei. Epstein-listen, glem den. Ingenting skjer. Charlie Kirk-rettssaken, glem den. Ingenting skjer. Hollywood gjør sine sataniske greier, som vanlig. Det er et sirkus, okay. Vi lever virkelig i en film, og tro meg, det er en bunnløs sump. Jeg skjønner det.

Men folkens, her er det dere må innse: Jeg håper dere vet at vellykkede mennesker er veldig flinke til å holde to sannheter i hodet samtidig, okay? De kan holde alt det onde, men de kan også holde alt det gode, samtidig. Og jeg tror ikke det er en tilfeldighet at alt dette onde når sin topp i akkurat samme øyeblikk som vi har mer handlefrihet til å bygge våre egne liv enn noen gang før i menneskets historie. Du kan styre livet ditt som et lite, veldrevet land. Aldri før har vi vært i stand til det. Er maten og vannet vårt giftig? Absolutt! Men du har mer informasjon om hvordan du optimaliserer fysiologien din enn noen konge har hatt i hele menneskets historie. Forgifter sosiale medier oss alle? Javisst! Men bare de som bruker det ubevisst. Bruk det med intensjon og beregning, og det blir det kraftigste verktøyet du noen gang har tatt i. Er politikk en sump? Javisst! Men det har alltid vært det! Det har alltid vært korrupt. Men nå kan du bygge din egen økonomi som aldri før. Du kan leve kongelig fra hvor som helst du vil på jorden. Så, er verden mer giftig enn jeg noen gang kunne ha forestilt meg? Ja, men herregud; vi har også flere motgifter enn noen gang før.

Og her kommer den ene tingen som virkelig begynner å forandre hvordan jeg ser på alt. Jeg har begynt å tenke på muligheten for at alt dette ligger i Guds hender. At det virkelig finnes en større plan. […]

Folkens, vi er en prikk i noe som er større enn vi til og med kan forstå. Og når du virkelig overgir deg til den planen i stedet for å drukne i all støyen, det er da du begynner å vinne, og det er da du virkelig begynner å bli veldig, veldig spent på de tider vi er inne i.

I know that’s not a popular opinion. But that’s just the vibe today baby, okay?

Betts har slått opp sitt telt et godt stykke fra filosofenes leir. Og like langt er det bort til teologenes bålplass. Men hva bidro teologene eller filosofene med da verden gikk av hengslene i 2020-2022? Stort sett ingenting … med noen få hederlige unntak, som den italienske filosofen Giorgio Agamben.¹⁰

Så min konklusjon er ydmykt at det er av barn og fulle folk og amerikanske podkastere og spirituelle gærninger du får høre sannheten, eller i det minste et korn av den: That there really is a bigger plan at play! Og ja, jeg vet at det ikke er det du lærer på skolen. Det er heller ikke det du leser i VG. Og det er ikke en populær oppfatning blant de som har klatret til topps på den sosiale / økonomiske /akademiske rangstigen.

Men det Kaylor Betts har sett og forstått, er presist iakttatt og korrekt tolket: Du kan ikke våkne opp og se deg rundt med åpne øyne (åndelig sett) og ta inn over deg verdens tilstand uten å bli knust… ikke hvis du er blind for dobbelt-aspektet ved det du ser og ellers er et moralsk følsomt menneske.

Dette dobbelt-aspektet er selvsagt den sentrale aksen i alle spirituelle tradisjoner. Det er også det blikket på historien Apokalypsen handler om og det Steiner og Kovacs har å melde: At vi står inne i en evolusjon, der både lyset og mørket har sin misjon. I dag må folk gjenoppdage det, hver på sin måte. Det viktigste er at vi åpner oss for muligheten av at det onde vi ser i spill er her av en god grunn. Det onde opphører ikke derfor å være ondt, men likevel er bildet brått blitt et helt annet. Og det blir igjen mulig å rette ryggen.

That’s just the vibe today baby, okay?

Sluttnoter

1. Apokalypsen – slik den fremstilles i Rudolf Steiners foredragsrekke. Antropos forlag, 2026. Den engelske utgaven kom på Floris Books i 2013: The Apocalypse in Rudolf Steiner’s Lecture Series.
2. EU-parlamentets høring, Rob Roos vs. Pfizer-representant Janine Small, oktober 2022. https://medika.life/pfizer-confirms-mrna-vaccine-never-tested-for-preventing-covid-transmission/
3. https://www.samtiden.no/kommentar/trond-skaftnesmo-holtsmark-bruker-sterkt-negative-stemplinger-i-sin-kampanje-mot-meg/1291138 — Jf: https://steigan.no/2024/10/logner-forbannede-logner-og-statistikk-2/ — — Se også: https://steigan.no/2025/12/fda-memoet-som-felte-narrativet-og-pfizers-egne-innrommelser-som-bekrefter-sammenbruddet/ … — «Hvis vaksinen: – ikke stoppet smitte, – ikke stoppet sykdom, – ikke stoppet [korona-]død – og samtidig hadde kjent risiko for myokarditt, hjertesvikt, arytmier og nevrologiske reaksjoner… da finnes det ingen vitenskapelig basert begrunnelse for massevaksinasjonen.»– Her er utklipp fra en tidlig whistleblower-høring (2022): https://www.facebook.com/reel/976609355388086 Høringen ble holdt 24. januar 2022 i Washington, D.C. Høringen dokumenterer omfanget av alvorlig sykdom og død etter COVID-vaksinering som da var kjent. Den hadde tittelen COVID-19: A Second Opinion og ble ledet av senator Ron Johnson.
4. Kongresshøringen av Anthony Fauci skjedde onsdag 29. juli 2026, der han 111 ganger leste opp formuleringen: Under the advice of counsel, I respectfully decline to answer based upon my rights of the 5^th amendment of the Constitution. – Fauci søkte tilflukt til den ene bestemmelsen i USAs lovverk, som kunne gi ham rett til å ikke vitne mot seg selv. Det er den samme Fauci som i koronatiden ledet prosessen med å suspendere USAs lovverk og erstatte det med administrative unntaksbestemmelser.
5. Kaylor Betts (2026): Everything that needs to be said, https://www.facebook.com/reel/1752977832820220
   • – Som et apropos til Betts korona-kanonade, må jeg tenke på en «Melding til de uvaksinerte» som jeg kom over på nettet. Jeg har her satt det opp som et dikt, samt gjort enkelte redigeringer.
   • En melding til de uvaksinerte
     Selv om jeg hadde tatt skuddet og var fullvaksinert
     måtte jeg beundre de uvaksinerte for å ha stått imot
     det største presset jeg noensinne har sett – fra partnere,
     fra foreldre, barn, venner, kolleger og selv fra leger.
     Folk som er i stand til å vise et slikt personlig mot
     og har vist en slik kritisk sans, er uten tvil
     den bedre del av menneskeheten.
     De er over alt, har alle typer av utdanning, yrker og ideer.
     Men de er en helt spesiell type mennesker,
     soldater som enhver lysarmé vil ha i sin midte.
     De er foreldrene som hvert barn ønsker seg,
     og barna som alle foreldre drømmer om å få.
     De er essensen av de som har bygget alle
     kulturer og erobret horisontene.
     De er der, ved siden av deg og ser normale ut,
     men de er superhelter, for de gjorde det
     som ingen andre kunne gjøre.
      
     De var treet som sto støtt i stormen av fornærmelser, 
     av diskriminering og sosial ekskludering.
     De gjorde det skjønt de var alene om
     å bli ekskludert fra familiens julemiddag.
     De mistet jobben sin. De så sin karriere ruinert.
     De utholdt en god mengde utestengelse,
     fordømmelse, svik og ydmykelse.
     Aldri før i menneskets historie har det vært
     et slikt globalt spill, med en slik rollebesetning.
     De var de utvalgte på den usynlige arken;
     de eneste som klarte å bli stående da alt kollapset.
     Det gjelder deg! Du har bestått en utenkelig test
     som mange av de tøffeste kommandosoldater,
     astronauter eller selv genier ikke kunne ha klart.
     Du er laget av samme stoff som de største
     som har levd, heltene som lyser i mørket,
     født av helt vanlige mennesker.
      
      https://www.facebook.com/reel/2250249258848165  
6. «Som hovedregel var det ikke tillatt å kjøre til bygda der hytta lå, selv om formålet var å besøke foreldre eller andre pårørende.» Dette ifølge KI (Braves Leo). Bruken av lokale forskrifter var ellers preget av stor oppfinnsomhet. I Haugesund ble det f.eks. innført en forskrift som kunne gi to år i fengsel for uaktsom klemming og fire år i særlig alvorlige tilfeller: https://www.nrk.no/rogaland/klem-eller-handhilsing-i-koronatid-kan-gi-to-ar-i-fengsel-1.14953740 — Så kommunene kunne i det minste øke gruppe-demoniet ut over de nasjonale rammene, mens det synes å ha vært mindre brukt for å minske det. Naturlig nok, idet kritikerne av koronapolitikken var få og spredte; de hadde ikke flertall i noen kommuner. De som eventuelt synes betegnelsen «gruppe-demoni» skyter over mål, anbefales å se dokumentaren Battleground Melbourne (2022) — https://www.youtube.com/watch?v=XCjbntg_1Hk&rco=1 — I dette perspektivet slapp Norge relativt billig fra galskapen.
7. https://www.vg.no/nyheter/i/5Bo68X/jakten-paa-sykdom-x — jf. https://sykepleien.no/2022/11/who-ber-forskere-finne-sykdom-x-den-neste-pandemien
8. Skjønt Betts er canadier av opprinnelse, snakker han til et amerikansk publikum og på en ‘amerikansk måte’. Du finner originalen her: https://www.facebook.com/reel/1524101216077149
9. Metafor fra filmen Matrix: De som velger å ta den røde pillen fremfor den blå, vil «våkne opp» og skjønne «hvordan verden er skrudd sammen» – med all den smerte det medfører. De som tar den blå pillen, vil fortsette å sove og spare seg for smerten. Det er de som sørger for at systemet består.
10. Sjekk denne: https://d-dean.medium.com/biosecurity-and-politics-giorgio-agamben-396f9ab3b6f4

Innlegget Vår tids apokalypse – del 2 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

— Etterordet som ikke kunne skrives —

Boken om apokalypsen ble Charles Kovacs’ (1907-2001) siste verk, hans åndelige testamente. Våren 2026 kom den ut på norsk.¹ Som oversetter fikk jeg anledning til å skrive et kort etterord til den norske utgaven. Her ville jeg trekke frem noe av det Kovacs har å si om vår egen tid. Av forståelige grunner måtte jeg begrense meg til en nokså kort og generell karakteristikk. Den er her brukt, noe redigert, som innledning (1) til resten – det som ikke kunne skrives.

(1)

Dette er en viktig bok, spesielt for vår tid. Hvorfor det? Fordi vi lever i et særlig dramatisk avsnitt av kampen mellom lyset og mørket. Og det er denne kampen Apokalypsen handler om.

Johannes’ åpenbaring, hos Kovacs stort sett kalt Apokalypsen (= åpenbaring, avsløring), er uten tvil den av Bibelens bøker som generelt er minst forstått. I Rudolf Steiners foredragsrekke [1908] utlegges den som en skildring av menneskets evolusjon, fra en urfjern fortid og inn i en like urfjern fremtid. Slik sett lever vi alltid i en «apokalyptisk tid». At vi nettopp i vår tid trenger å løfte frem Apokalypsens budskap (slik Steiner og Kovacs hevder), betyr altså ikke at vi står umiddelbart foran en dommedag. Skjønt «dommedag» og tilsvarende kataklysmer, er jo det folk flest forbinder med Apokalypsen. Dens drastiske og ofte groteske bilder, er ikke blant de standard bibeltekster teologer gjerne utlegger, og de hører heller ikke til det folkelige lesepensum.

Charles Kovacs fikk selv erfare sin del av de apokalyptiske tematikker han skriver om. Han var født i Wien i 1907 og forlot Østerrike i forbindelse med Tysklands invasjon (Anschluss) i 1938. Etter flukten reiste han til Kenya, der han tok opp britisk statsborgerskap. Ved utbruddet av krigen sluttet han seg til den britiske hæren og tjenestegjorde i Øst-Afrika. Etter krigen slo han seg ned i Edinburgh og ble snart en høyt verdsatt klasselærer ved Steinerskolen der. Hans mange bøker om hvordan han underviste i ulike klasser og fag, er fortsatt flittig i bruk i Steinerskolene. I disse bøkene får vi sitte i klasserommet og høre ham fortelle, omtrent slik vi kan tenke oss det en gang skjedde. I disse fortellingene fletter han så inn kommentarer til læreren, der han reflekterer over metoder, midler og mål for undervisningen. Han har slik en helt egenartet og levende stil, en stil som vi også møter i denne boken.

Og nettopp for et slikt emne, som ofte oppfattes som nokså utilgjengelig, kommer hans fortellende stil til sin fulle rett. Her blir Apokalypsens bilder brått transparente, og vi ser med et nytt blikk på vår egen evolusjon, inkludert vår egen tid.

Og hva har så Apokalypsen ifølge Steiner/Kovacs å si om vår egen tid? Vi skal her begrense oss til å trekke frem ett sitat, som belyser spørsmålet. Det er der Kovacs kommer inn på intelligensens utvikling, som i Apokalypsen kles i bildet av de fire rytterne:

Den intelligensen som er karakteristisk for de første fire epokene av den etteratlantiske perioden, er i Apokalypsen symbolisert ved ryttere. Disse bildene indikerer at denne intelligensen fortsatt, til en viss grad, var ledet av høyere vesener. Dette er ikke lenger tilfelle med den femte etteratlantiske epoken som vi lever i, heller ikke ved de som følger deretter. Fra og med den nåværende epoken, der bevissthetssjelen blir utviklet, er vi overlatt til oss selv. Ingen guddommelig rytter holder i tømmene på vår spesielle ‘hest’. Det er opp til hver og en av oss hvor vi nå går og med hvilken fart.

Hva er det karakteristiske ved intelligensen i vår tid? I det pedagogiske foredraget, som alt er nevnt, der Rudolf Steiner forbinder intelligensen i den gresk-romerske tiden med døden, fortsetter han med å karakterisere intelligensen i vår egen tid (Education as a Social Problem, foredrag V, 16. aug. 1919). Den er fortsatt bundet opp til døden, men nå er noe annet kommet til, noe som allerede kan skjelnes, men som vil bli enda verre etter som tiden går. Den retningen intelligensen nå tar, fører til at mennesket – nettopp gjennom sin intelligens – vil anerkjenne det falske som sant og det som er [moralsk] galt som rett. Nettopp ved sin intelligens vil mennesket føres til å gjøre det onde. Usannheter og feiltagelser i kunnskapen, misgjerninger og ondskap i handlinger. Det er de mål som den verdslige intelligensen i vår tid leder til, som den må lede til. (s. 42-43)

Lar vi disse ordene synke inn, og åpner vi oss for at de beskriver en virkelighet – vår egen virkelighet – er det rystende lesning. At intelligensens utvikling vil føre oss stadig mer i retning av «usannheter og feiltagelser i kunnskapen, misgjerninger og ondskap i handlinger», betyr at dette etter hvert vil prege kulturen. Det vil bli mainstream. Denne kulturen vil riktignok ikle seg sannhetens og godhetens masker. Det hører med til løgnens prinsipp.

Hvor langt er vi kommet i denne retningen? Det kan enhver få tenke sitt om, men som en skjønner er det mye mer å si om denne saken. Det får imidlertid utestå i denne omgangen. Les heller boken og se deg rundt, med nye øyne.

(2)

Vår oppgave blir altså å se oss rundt med slike øyne som vi kan få av å lese Kovacs’ bok, som har mer å si om intelligensens utvikling i vår tid, med referanse til Steiners foredragsserie i Nürnberg:

I bevissthetssjelens epoke² kan intelligensen enten bli en kraft, ikke for det onde, men av det onde, eller den kan bli transformert til en kraft av det gode. Endringen fra i begynnelsen å være moralsk nøytral til å bli noe essensielt ondt, er så gradvis – den kryper så stille inn over menneskeheten – at folk helt enkelt ikke merker hva som er i ferd med å skje. Dette er vist ved det bemerkelsesverdige eksemplet som Rudolf Steiner gir i disse Apokalypse-foredragene. (s. 44)

Det «bemerkelsesverdige eksemplet» gjelder Steiners skildring av hvordan det internasjonale finans- og bankvesenet har utviklet seg, illustrert ved utviklingen av Rothschild-dynastiet. Fra å være en virksomhet ledet av bestemte personligheter, blir det et stadig mer selvvirksomt og upersonlig system. Etter hvert blir alt av personlige vurderinger og avgjørelser minimert; alt går av seg selv langs de logiske og logistiske baner som er anlagt. Vi står da overfor et – etter sitt vesen – asosialt, globalt supersystem, som har ett eneste mål: Å vokse, bli mektigere og rikere. I et slikt system blir det enkelte mennesket (ja, til og med den enkelte nasjon) en brikke som kan ofres, lik en bonde (eller et tårn) i sjakkspillet.

Nå er finans- og bankvesenet selvsagt ikke det eneste «vesen» med ambisjoner om å vokse og bli mektigere. De er alle som en forpliktet til å sørge for sin egen suksess. Det er deres oppdrag. Og de har alle samme forhold til individet som sjakkspilleren til sin bonde. Kanskje til forskrekkelse for en og annen godtroende sjel, drar Kovacs linjen helt ut:

Politiske partier, utdanningsinstitusjoner, massemedia, multinasjonale korporasjoner… er alle systemer som arbeider i retning av å devaluere og ødelegge den menneskelige personlighet. Og det betyr å arbeide i retning av det onde. I fortiden ble samfunnet holdt sammen ved «gruppe-ånder», ved høyere åndelige entiteter som ledet sjelene i deres strev etter sanne fremskritt. Disse gode gruppe-åndene har trukket seg tilbake og deres plass er nå inntatt av nye gruppe-ånder, de demoniske maktene, som er den åndelige realitet bak systemet hvis mål er å drepe og fullstendig knuse den menneskelige personlighet. (s. 44-45)

Dette er altså skrevet rundt årtusenskiftet, en tid vi fortsatt kan se i bakspeilet. Men nå har vi kommet et stykke lengre frem på vår vei. Vi er kommet dit hvor det å avvike fra etablert konsensus, altså fra det Kovacs kaller gruppe-demoniet, vil kunne koste deg dyrt… i det minste mht. sosialt omdømme. Men kanskje er du aldri blitt rammet av det magisk-demoniske ordet som gjør deg til et sosialt utskudd, en som ikke er verdt å ta seriøst? Ordet som stopper all argumentasjon. Kommer du ikke på det? Det ordet som begynner med k og slutter med r… Nå vet du hva vi snakker om, ikke sant?³

Gruppe-demoniet i aksjon i Melbourne, Australia i 2021. Bildet viser en politimann som peppersprayer en eldre dame som ligger på asfalten. Det minner meg om en setning i George Orwells bok 1984: — Hvis du vil ha et bilde av fremtiden, se for deg en støvel som tramper på et menneskeansikt – for alltid.

Å bli ledet av en kollektiv intelligens, hører til den gamle orden, som nå har utspilt sin positive rolle. Gravskriften over denne orden ble skrevet i Nürnberg, der gruppe-demoniet hadde hatt sine store mønstringer og der Steiner holdt sin foredragsserie over Johannes’ apokalypse. Er det noe Nürnberg-prosessene⁴ (1945-49) slår fast, så er det nettopp dette – at det ikke lenger er nok (og noen ganger helt forkastelig) å adlyde ytre autoriteter, måtte de enn være formelt legale. I Nürnberg ble folk dømt for å følge ordre fra sine overordnede eller handle i pakt med sin egen stats lover! Vi lever nå i en tid, der hvert voksent menneske må ta fullt ansvar for sitt moralske liv og sine handlinger. Nürnberg står slik som symbolet for vår tids skjebnevalg: Enten å følge vår indre moralske stemme eller å bukke under for gruppe-demoniet. Det første betyr å utvikle det Kovacs kaller en individuell, kristnet intelligens.⁵ Det andre betyr å underkaste seg en kollektiv intelligens som vil bli mer og mer ond.

Videre går vi inn i en tid der det ikke lenger vil bli mulig å skjule hvilken av disse veiene vi har slått inn på i vår åndelige utvikling:

Om en har utviklet den individuelle kristnede intelligensen eller har tillatt sin intelligens å bli konform med systemet, og slik har latt gruppe-demonene overta den, vil komme til syne i det ytre. (s. 46)

Med «det ytre» menes her vårt kroppslige uttrykk, som i fremtiden vil speile vårt indre langt mer enn det gjør i dag. Videre betyr det å bli «konform med systemet» å gi slipp på sin personlige integritet i tenkning og handling og overgi styringen av sitt liv til gruppe-demonene. Som nevnt er dette en prosess som utvikler seg snikende, over tid. Ett munnbind i dag, to i morgen.

Dette gruppe-demoniet utfoldet seg nokså uhemmet i perioden 1933-45, og det stakk igjen hodet kraftig opp av den historiske strømmen det året Kovacs døde. Noen av oss husker fortsatt den frasen som skulle selge oss billett til krigen uten ende: – Either you are with us, or you are with the terrorists.⁶

(3)

Fra våren 2020 til vinteren 2022 opplevde vi et historisk angrep på de menneskerettigheter vi – naivt nok – anså som sikre og ubestridte: Så som retten til å bevege seg fritt, puste fritt, møtes fritt, ytre seg fritt, med mer. Angrepet var praktisk talt globalt, noe som overgikk alle tidligere tyranniske regimer. Nytt var også omfanget av frykt, som fikk vanlige mennesker til å angi sine naboer og forlange strenge straffer for de som ikke føyde seg etter gruppe-demoniets krav. Det finnes et rikt mangfold av uttalelser fra mennesker i maktfulle posisjoner, som illustrerer denne brutaliseringen. Her er et beskjedent utvalg:

 - En av de tingene jeg har fryktet mest under pandemien er at vaksineskepsis skal få etablere seg. Til nå har jeg tenkt at dette har handlet om grupperinger og utskudd som kan bli slått ned som ubetydelige. Nå ser vi også at det lever i etablerte partier. (Venstres leder Guri Melby i VG, 4. juli 2021).

– Pandemien pålegger oss mange plikter. Karanteneplikt, munnbindplikt, testeplikt, og avstandsplikt. Og den pålegger oss en vaksineplikt. (Espen Gamlund, professor i filosofi i VG desember 2021)

– Er det mulig å begrunne forskjellsbehandling av de vaksinerte og de uvaksinerte? Ja. Burde vi ta i bruk hardere virkemidler overfor uvaksinerte? Absolutt. Er dette i tråd med rettsstaten? Selvfølgelig. I et slikt lys er ikke spørsmålet bare hvorvidt det er legitimt med et vaksinepass for å komme inn på restaurant. Spørsmålet burde også være hvorfor vi ikke innfører lønnstrekk for uvaksinerte ansatte i offentlig sektor, hvorfor vi ikke bøtelegger private arbeidstagere som lar uvaksinerte stille på jobb, hvorfor vi lar uvaksinerte foreldre levere barna sine i barnehagen, hvorfor vi ikke innfører portforbud for alle unntatt de som har vaksinert seg. Svaret på disse spørsmålene er ikke opplagt, men det indikerer alvoret. (Morten Kinander, professor på BI, i VG 15. desember 2021)

– Regjeringen lar de uvaksinerte svekke vår økonomi kraftig ved å ikke ta i bruk vaksinepass. (Peder Inge Furseth, professor ved BI, i Dagens Næringsliv, desember 2021)

– Skal fellesskapet lide fordi den enkelte ikke vil la seg vaksinere? Svaret er nei. Det er en gåte at vaksine-vegrere ikke pålegges isolasjon fra oss andre, fra det store fellesskapet. (Janne Haaland Matlary, professor ved UiO, DN desember 2021)

Så, et innspill fra Danmarks statsminister:

Vi ser at den lille gruppen mennesker som ikke vil vaksinere seg, dessverre smitter de vaksinerte. Det er ikke rettferdig at våre eldre og sårbare medborgere og andre som har gjort alt samfunnet har bedt dem om å gjøre, skal utsettes for en økt risiko på grunn av de få som ikke vil vaksinere seg. (Danmarks statsminister, Mette Frederiksen 9. november 2021, i Danmarks Radio)

Og endelig, det uovertrufne (i demonisk brutalitet) utsagnet til Frankrikes president:

– Når det gjelder uvaksinerte, ønsker jeg virkelig å plage dem. Og vi kommer til å fortsette å gjøre det, til siste slutt. Det er strategien. (President Emmanuel Macron i avisen Le Parisien 4. januar 2022.)⁷

Mye av dette trenger ingen kommentarer. Men Frederiksens fantastiske utsagn om at de uvaksinerte «dessverre smitter de vaksinerte», kan trenge det. Dette er en logisk saltomortale det står respekt av. Hvorfor skulle vi ellers ta et stikk for fellesskapet, om det ikke beskyttet oss selv og våre nærmeste? Det minner meg om en amerikansk komiker, som innledet sin stand-up med følgende:

The vaccinated goes up to the unvaccinated, saying:

– I need you to get vaxxed, so I’m safe. [lang pause, usikker latter i salen…]

So, the unvaccinated goes: – But you’re vaxxed!

And the other goes: – Yeah, I know. But I’m gonna need you to get vaxxed, so I’m safe…

Skjønte du vitsen? Ikke jeg heller. Og heller ikke statsministeren i Danmark.

Sluttnoter

1. Apokalypsen – slik den fremstilles i Rudolf Steiners foredragsrekke. Antropos forlag, 2026. Den engelske utgaven kom på Floris Books i 2013: The Apocalypse in Rudolf Steiner’s Lecture Series.
2. «Bevissthetssjelens epoke» er Rudolf Steiners betegnelse på vår tid, som begynte rundt renessansen. I denne epoken har vår bevissthet mulighet til å bli selvstendig, individualisert, idet alle tradisjonsbånd – til slekt og kirke, nasjonal kultur, osv. – etter hvert løsner. Og de bånd du velger å opprettholde, rår du selv over!
3. En liten hjelp for de som fortsatt ikke kommer på hvilket ord vi snakker om… https://www.nytid.no/magiske-ordet-struper-debatten/ – Ordets giftighet kan spores tilbake til et CIA-memo fra 1967, i etterkant av mordet på JFK og kritikken mot Warren-kommisjonen. Se: James F. Tracy (2014): Cracking the ”Conspiracy Theories” Psycholinguistic Code: The Witch Hunt against Independent Research and Analysis. http://www.globalresearch.ca/cracking-conspiracy-theorys-psycholinguistic-code-the-witch-hunt-against-independent-research-and-analysis/5383108
4. Prosessen mot de tyske krigsforbrytere etter andre verdenskrig, som munnet ut i den såkalte Nürnberg-kodeksen, der retten til «informert samtykke» ved medisinske eksperimenter (etter hvert også utvidet til medisinsk behandling) er en hjørnestein.
5. Dette uansett hvilken religion du måtte «tilhøre». Kristen betyr altså her hverken mer eller mindre enn kristen i ideell forstand.
6. Frasen ble lansert av president George W. Bush i Den amerikanske kongressen 20. september 2001, 9 dager etter 911-hendelsene.
7. https://www.nrk.no/urix/macron-lover-a-plage-uvaksinerte-1.15796431 — Se ellers: Julia Schreiner Benito, 2. august 2026: https://steigan.no/2026/08/finner-du-navnet-ditt-under-star-du-ved-dine-diskriminerende-ord/

Innlegget Vår tids apokalypse – del 1 dukket først opp på Foreningen lov og helse.

Morfin og midazolam

Tidlig under COVID ble det tatt initiativ til palliativ behandling av COVID-19 pasienter med en cocktail av morfin og midazolam. Morfin er smertelindrende mens midazolan er bedøvene. Akershus Universitetssykehus viser, i svar på en innsynsbegjæring om deres protokoll(4), til et innlegg i Tidsskriftet som del av sitt vurderingsgrunnlag:

I forbindelse med innsynsbegjæringen er det tatt kontakt med avdelingsleder ved Palliativ avdeling på
Akershus universitetssykehus med tanke på korrespondanse og faglige vurderinger knyttet til utarbeidelsen
av prosedyren.
Tilbakemelding fra avdelingsleder: Både daværende avdelingsleder og daværende seksjonsleder for legene
da prosedyren ble utarbeidet er nå pensjonister. Avdelingsleder kjenner ikke til at det finnes aktuelle
bakgrunnsdokumenter på avdelingens felles lagringsområde. Rådene er i tråd med et innlegg i Tidsskriftet
for den norske legeforening og Helsedirektoratets nasjonale faglige råd for lindring i livets sluttfase, og det
som er en bred holdning fra palliative miljøer ved mange sykehus.

Innlegget ble skrevet av styret i norsk forening for palliativ medisin (NFPM) og publisert 3/4 2020:
Denne refererer til en generell artikkel hos helsedirektoratet om palliasjon beregnet på smertefulle sykdommer som kreft. (2). NFPM omtaler sin kronikk her (3). Basert på disse anbefalingene ble det altså laget «lokale» protokoller ment for COVID. Som den til AHUS(4) som var gjeldende
fra 26.03.2020 til 25.10.2023.

Ikke gjør som morra di sier!

For en legmann fremstår protokollen på flere viktige punkter, i strid med veiledningen i preparatomtalen i felleskatalogen.(5)

Midazolam skal administreres av trent personell med adekvat utstyr
Midazolan er beregnet for anestesi. «Nøye overvåkning av respirasjonsfrekvens og oksygenmetning er nødvendig.» I henhold til preparatomtalen skal Midazolam «kun administreres av erfaren lege, i omgivelser som har utstyr for overvåkning og støtte av respiratorisk og kardiovaskulær funksjon, samt av helsepersonell som har trening i gjenkjenning og behandling av forventede bivirkninger, inkl. hjerte-lungeredning.»

På tross av dette ble protokollen utarbeidet for bruk på sykehjem. Preparatet ble dermed administrert uten hverken erfarne leger, trent helsepersonell eller nødvendig utstyr. Protokollen fra AHUS bøter delvis på disse manglene med en rådgivningstelefon. Denne løsningen fremstår nokså utilstrekkelig.

Forsiktig bruk for pasienter med nedsatt lungefunksjon.
Protokollen er ment brukt for svake pasienter med nedsatt lungefunksjon (COVID). Preparatomtalen angir spesiell forsiktighet nettopp for denne pasientgruppen.
«Spesiell forsiktighet skal utvises ved administrering til voksne >60 år, kronisk syke eller svake pasienter.»
«Spesiell forsiktighet skal utvises for innledning av sedasjon med opprettholdt bevissthet hos pasienter med nedsatt lungefunksjon»

Bruk sammen med opium.
Protokollen er en coctail av midazolam og opium beregnet på pasienter med respiratoriske problemer. I veiledningen leser man:

Samtidig bruk av andre sedativa/hypnotika og CNS-hemmende midler, inkl. alkohol, øker sannsynligheten for økt sedasjon og nedsatt respirasjon. Eksempler på slike midler er opiate.

Dosering
Protokollen angir «startdose 2,5 mg fast hver 2.time, eller oftere etter behov. Kan økes til 5 mg, evt 10 mg ved manglende effekt og behov for sedering«. Dette gis sammen med morfin som forsterker effekten:
«Morfin 5 mg. Ved utilstrekkelig effekt etter 15 minutter økes til Morfin10 mg og videre evt 15 mg. annenhver time».

Vedlikeholdsdosen for sedasjon på en intensivavdeling er 0,03-0,2 mg/kg​/​time. For en person på 70 kg blir det 2-14 mg. Dosene som gis palliativt er i samme størrelsesorden + morfin.

Ble protokollen iverksatt med utgangspunkt i stress og frykt?

Artikkelen til NFPM (1) kommenterer at pallativ behandling kan iverksettes med utgangspunkt i psykiske forhold. Altså at pasienten er relativt frisk, men engstelig:
«Av smittevernhensyn er kontakt med pasientens familie betydelig redusert og dels erstattet av kontakt over telefon. Pasienter med covid-19 tas hånd om av helsepersonell med beskyttelsesutstyr og ansiktsmasker.«

«Man fokuserer på lindring av plager av fysisk så vel som psykisk, sosial og åndelig og eksistensiell natur.»

Med ande ord: Etter å ha satt beboerne på pleiehjem i en skremmende og vanskelig situasjon kan man bøte på lidelsene med midazolam & morfin.

Kronikk i Dagens Medisin

Førsteamanuensis Shahidul Islam (6) hadde en del kommentarer til protokollen i en artikkel i Dagens Medisin 15 juni 2020.
Att ge morfin plus midazolam till en svår sjuk covidpatient som har akut dyspné och andningssvikt är inte förenlig med vetenskap eller beprövad erfarenhet. Meningen med palliativ vård är att lindra symtomen, men man får inte lindra patientens symtom genom att orsaka hennes död. Att ge eutanasi är brottsligt även om det sker av medkänsla.

En human henrettelse?

Bjørneboe gjennomgikk i Bestialitetens historie en del henrettelsesmetoder med spørsmål om hvor humane de var. Spørsmålet er hvilken bevissthet man har til tross for dopen og om man f.eks. registrerer at man blir kvalt eller tørstet. I ukyndige hender, på et sykehjem, kan det også hende at bevissthetsnivået varierer.

Coctailen av morfin og midazolam kan lamme åndedrettsorganene så du blir kvalt. I så fall tar det vel ikke så mange timene. Men jeg kan tenke meg at det er ubehagelig mens det pågår.

Ellers tørster man i hjel. Er man heldig kommer noen og fukter leppene, men det hjelper neppe mye.

Ingen av delene er særlig fristende. Personlig ønsker jeg ikke en slik slutt på livet. Men folk flest er tilfredse. Tildels glorifiseres myndighetene for dette. Da blir det farvel på den måten. Det er sånn demokratiet fungerer.

For noen ble det nok en slags himmelsk straff for livslang servilitet overfor myndighetene. Jeg tenker det er bedre å ta straffen før man dør enn å brenne evig i helvete.

Skal lure på om helsepolitikere, redaktører og liknende, fikk i pose og sekk? Først palantisert død. Når døra til andre siden endelig ble åpnet og de trodde plagene var over slo varmen mot dem? Skulle vært interesant å visst hvordan forsynet håndterte dette.

Konklusjoner
Det er uklart hvor mange som døde etter ha blitt utsatt for protokollene med midazolam og morfin i de ca 3 1/2 årene protokollene var offisielle. Sannsynligvis ble en del av de som ble bokført som COVID døde drept på denne måten.

Det er også uklart hvor disse protokollene kom fra. Det er klart at de ble innført etter internasjonal innsats, muligens med legeforeningen som innfallsport og det norske helsebyråkratiet som velvillige medhjelpere.

(1)https://tidsskriftet.no/2020/04/debatt/palliativ-behandling-av-pasienter-med-covid-19
(2)https://www.helsedirektoratet.no/faglige-rad/lindrende-behandling-i-livets-sluttfase
(3)https://www.legeforeningen.no/foreningsledd/spesial/norsk-forening-for-palliativ-medisin/aktuelt/2020/kronikk-fra-nfpm-styret/
(4)https://www.kompetansebroen.no/wp-content/uploads/2020/04/Retningslinje-ang-covid-19-pasienter.pdf
(5)https://www.felleskatalogen.no/medisin/midazolam-accord-accord-591458
(6)https://ki.se/en/people/shahidul-islam
(7)https://www.dagensmedicin.se/opinion/debatt/palliativ-vard-vid-covid-19-kan-glida-over-till-nagot-som-liknar-dodshjalp/

Noen artikler og informasjon om temaet.

https://open.substack.com/pub/maajidnawaz/p/breaking-midazolam-barrister-in-dimmock
https://open.substack.com/pub/sanityunleashed/p/midazolam-usage-in-italy-in-spring
https://medlineplus.gov/druginfo/meds/a609014.html
https://open.substack.com/pub/palexander/p/devastating-four-4-graphs-in-uk-that
https://odysee.com/@MaajidNawaz:d/Radical-Episode-17:d

Innlegget Dødshjelp til COVID pasienter dukket først opp på Foreningen lov og helse.