Vår tids apokalypse – del 1

— Etterordet som ikke kunne skrives —

Av Rein Løwe

Boken om apokalypsen ble Charles Kovacs’ (1907-2001) siste verk, hans åndelige testamente. Våren 2026 kom den ut på norsk.¹ Som oversetter fikk jeg anledning til å skrive et kort etterord til den norske utgaven. Her ville jeg trekke frem noe av det Kovacs har å si om vår egen tid. Av forståelige grunner måtte jeg begrense meg til en nokså kort og generell karakteristikk. Den er her brukt, noe redigert, som innledning (1) til resten – det som ikke kunne skrives.

(1)

Dette er en viktig bok, spesielt for vår tid. Hvorfor det? Fordi vi lever i et særlig dramatisk avsnitt av kampen mellom lyset og mørket. Og det er denne kampen Apokalypsen handler om.

Johannes’ åpenbaring, hos Kovacs stort sett kalt Apokalypsen (= åpenbaring, avsløring), er uten tvil den av Bibelens bøker som generelt er minst forstått. I Rudolf Steiners foredragsrekke [1908] utlegges den som en skildring av menneskets evolusjon, fra en urfjern fortid og inn i en like urfjern fremtid. Slik sett lever vi alltid i en «apokalyptisk tid». At vi nettopp i vår tid trenger å løfte frem Apokalypsens budskap (slik Steiner og Kovacs hevder), betyr altså ikke at vi står umiddelbart foran en dommedag. Skjønt «dommedag» og tilsvarende kataklysmer, er jo det folk flest forbinder med Apokalypsen. Dens drastiske og ofte groteske bilder, er ikke blant de standard bibeltekster teologer gjerne utlegger, og de hører heller ikke til det folkelige lesepensum.

Charles Kovacs fikk selv erfare sin del av de apokalyptiske tematikker han skriver om. Han var født i Wien i 1907 og forlot Østerrike i forbindelse med Tysklands invasjon (Anschluss) i 1938. Etter flukten reiste han til Kenya, der han tok opp britisk statsborgerskap. Ved utbruddet av krigen sluttet han seg til den britiske hæren og tjenestegjorde i Øst-Afrika. Etter krigen slo han seg ned i Edinburgh og ble snart en høyt verdsatt klasselærer ved Steinerskolen der. Hans mange bøker om hvordan han underviste i ulike klasser og fag, er fortsatt flittig i bruk i Steinerskolene. I disse bøkene får vi sitte i klasserommet og høre ham fortelle, omtrent slik vi kan tenke oss det en gang skjedde. I disse fortellingene fletter han så inn kommentarer til læreren, der han reflekterer over metoder, midler og mål for undervisningen. Han har slik en helt egenartet og levende stil, en stil som vi også møter i denne boken.

Og nettopp for et slikt emne, som ofte oppfattes som nokså utilgjengelig, kommer hans fortellende stil til sin fulle rett. Her blir Apokalypsens bilder brått transparente, og vi ser med et nytt blikk på vår egen evolusjon, inkludert vår egen tid.

Og hva har så Apokalypsen ifølge Steiner/Kovacs å si om vår egen tid? Vi skal her begrense oss til å trekke frem ett sitat, som belyser spørsmålet. Det er der Kovacs kommer inn på intelligensens utvikling, som i Apokalypsen kles i bildet av de fire rytterne:

Den intelligensen som er karakteristisk for de første fire epokene av den etteratlantiske perioden, er i Apokalypsen symbolisert ved ryttere. Disse bildene indikerer at denne intelligensen fortsatt, til en viss grad, var ledet av høyere vesener. Dette er ikke lenger tilfelle med den femte etteratlantiske epoken som vi lever i, heller ikke ved de som følger deretter. Fra og med den nåværende epoken, der bevissthetssjelen blir utviklet, er vi overlatt til oss selv. Ingen guddommelig rytter holder i tømmene på vår spesielle ‘hest’. Det er opp til hver og en av oss hvor vi nå går og med hvilken fart.

Hva er det karakteristiske ved intelligensen i vår tid? I det pedagogiske foredraget, som alt er nevnt, der Rudolf Steiner forbinder intelligensen i den gresk-romerske tiden med døden, fortsetter han med å karakterisere intelligensen i vår egen tid (Education as a Social Problem, foredrag V, 16. aug. 1919). Den er fortsatt bundet opp til døden, men nå er noe annet kommet til, noe som allerede kan skjelnes, men som vil bli enda verre etter som tiden går. Den retningen intelligensen nå tar, fører til at mennesket – nettopp gjennom sin intelligens – vil anerkjenne det falske som sant og det som er [moralsk] galt som rett. Nettopp ved sin intelligens vil mennesket føres til å gjøre det onde. Usannheter og feiltagelser i kunnskapen, misgjerninger og ondskap i handlinger. Det er de mål som den verdslige intelligensen i vår tid leder til, som den må lede til. (s. 42-43)

Lar vi disse ordene synke inn, og åpner vi oss for at de beskriver en virkelighet – vår egen virkelighet – er det rystende lesning. At intelligensens utvikling vil føre oss stadig mer i retning av «usannheter og feiltagelser i kunnskapen, misgjerninger og ondskap i handlinger», betyr at dette etter hvert vil prege kulturen. Det vil bli mainstream. Denne kulturen vil riktignok ikle seg sannhetens og godhetens masker. Det hører med til løgnens prinsipp.

Hvor langt er vi kommet i denne retningen? Det kan enhver få tenke sitt om, men som en skjønner er det mye mer å si om denne saken. Det får imidlertid utestå i denne omgangen. Les heller boken og se deg rundt, med nye øyne.

(2)

Vår oppgave blir altså å se oss rundt med slike øyne som vi kan få av å lese Kovacs’ bok, som har mer å si om intelligensens utvikling i vår tid, med referanse til Steiners foredragsserie i Nürnberg:

I bevissthetssjelens epoke² kan intelligensen enten bli en kraft, ikke for det onde, men av det onde, eller den kan bli transformert til en kraft av det gode. Endringen fra i begynnelsen å være moralsk nøytral til å bli noe essensielt ondt, er så gradvis – den kryper så stille inn over menneskeheten – at folk helt enkelt ikke merker hva som er i ferd med å skje. Dette er vist ved det bemerkelsesverdige eksemplet som Rudolf Steiner gir i disse Apokalypse-foredragene. (s. 44)

Det «bemerkelsesverdige eksemplet» gjelder Steiners skildring av hvordan det internasjonale finans- og bankvesenet har utviklet seg, illustrert ved utviklingen av Rothschild-dynastiet. Fra å være en virksomhet ledet av bestemte personligheter, blir det et stadig mer selvvirksomt og upersonlig system. Etter hvert blir alt av personlige vurderinger og avgjørelser minimert; alt går av seg selv langs de logiske og logistiske baner som er anlagt. Vi står da overfor et – etter sitt vesen – asosialt, globalt supersystem, som har ett eneste mål: Å vokse, bli mektigere og rikere. I et slikt system blir det enkelte mennesket (ja, til og med den enkelte nasjon) en brikke som kan ofres, lik en bonde (eller et tårn) i sjakkspillet.

Nå er finans- og bankvesenet selvsagt ikke det eneste «vesen» med ambisjoner om å vokse og bli mektigere. De er alle som en forpliktet til å sørge for sin egen suksess. Det er deres oppdrag. Og de har alle samme forhold til individet som sjakkspilleren til sin bonde. Kanskje til forskrekkelse for en og annen godtroende sjel, drar Kovacs linjen helt ut:

Politiske partier, utdanningsinstitusjoner, massemedia, multinasjonale korporasjoner… er alle systemer som arbeider i retning av å devaluere og ødelegge den menneskelige personlighet. Og det betyr å arbeide i retning av det onde. I fortiden ble samfunnet holdt sammen ved «gruppe-ånder», ved høyere åndelige entiteter som ledet sjelene i deres strev etter sanne fremskritt. Disse gode gruppe-åndene har trukket seg tilbake og deres plass er nå inntatt av nye gruppe-ånder, de demoniske maktene, som er den åndelige realitet bak systemet hvis mål er å drepe og fullstendig knuse den menneskelige personlighet. (s. 44-45)

Dette er altså skrevet rundt årtusenskiftet, en tid vi fortsatt kan se i bakspeilet. Men nå har vi kommet et stykke lengre frem på vår vei. Vi er kommet dit hvor det å avvike fra etablert konsensus, altså fra det Kovacs kaller gruppe-demoniet, vil kunne koste deg dyrt… i det minste mht. sosialt omdømme. Men kanskje er du aldri blitt rammet av det magisk-demoniske ordet som gjør deg til et sosialt utskudd, en som ikke er verdt å ta seriøst? Ordet som stopper all argumentasjon. Kommer du ikke på det? Det ordet som begynner med k og slutter med r… Nå vet du hva vi snakker om, ikke sant?³

Gruppe-demoniet i aksjon i Melbourne, Australia i 2021. Bildet viser en politimann som peppersprayer en eldre dame som ligger på asfalten. Det minner meg om en setning i George Orwells bok 1984: — Hvis du vil ha et bilde av fremtiden, se for deg en støvel som tramper på et menneskeansikt – for alltid.

Å bli ledet av en kollektiv intelligens, hører til den gamle orden, som nå har utspilt sin positive rolle. Gravskriften over denne orden ble skrevet i Nürnberg, der gruppe-demoniet hadde hatt sine store mønstringer og der Steiner holdt sin foredragsserie over Johannes’ apokalypse. Er det noe Nürnberg-prosessene⁴ (1945-49) slår fast, så er det nettopp dette – at det ikke lenger er nok (og noen ganger helt forkastelig) å adlyde ytre autoriteter, måtte de enn være formelt legale. I Nürnberg ble folk dømt for å følge ordre fra sine overordnede eller handle i pakt med sin egen stats lover! Vi lever nå i en tid, der hvert voksent menneske må ta fullt ansvar for sitt moralske liv og sine handlinger. Nürnberg står slik som symbolet for vår tids skjebnevalg: Enten å følge vår indre moralske stemme eller å bukke under for gruppe-demoniet. Det første betyr å utvikle det Kovacs kaller en individuell, kristnet intelligens.⁵ Det andre betyr å underkaste seg en kollektiv intelligens som vil bli mer og mer ond.

Videre går vi inn i en tid der det ikke lenger vil bli mulig å skjule hvilken av disse veiene vi har slått inn på i vår åndelige utvikling:

Om en har utviklet den individuelle kristnede intelligensen eller har tillatt sin intelligens å bli konform med systemet, og slik har latt gruppe-demonene overta den, vil komme til syne i det ytre. (s. 46)

Med «det ytre» menes her vårt kroppslige uttrykk, som i fremtiden vil speile vårt indre langt mer enn det gjør i dag. Videre betyr det å bli «konform med systemet» å gi slipp på sin personlige integritet i tenkning og handling og overgi styringen av sitt liv til gruppe-demonene. Som nevnt er dette en prosess som utvikler seg snikende, over tid. Ett munnbind i dag, to i morgen.

Dette gruppe-demoniet utfoldet seg nokså uhemmet i perioden 1933-45, og det stakk igjen hodet kraftig opp av den historiske strømmen det året Kovacs døde. Noen av oss husker fortsatt den frasen som skulle selge oss billett til krigen uten ende: – Either you are with us, or you are with the terrorists.⁶

(3)

Fra våren 2020 til vinteren 2022 opplevde vi et historisk angrep på de menneskerettigheter vi – naivt nok – anså som sikre og ubestridte: Så som retten til å bevege seg fritt, puste fritt, møtes fritt, ytre seg fritt, med mer. Angrepet var praktisk talt globalt, noe som overgikk alle tidligere tyranniske regimer. Nytt var også omfanget av frykt, som fikk vanlige mennesker til å angi sine naboer og forlange strenge straffer for de som ikke føyde seg etter gruppe-demoniets krav. Det finnes et rikt mangfold av uttalelser fra mennesker i maktfulle posisjoner, som illustrerer denne brutaliseringen. Her er et beskjedent utvalg:

 - En av de tingene jeg har fryktet mest under pandemien er at vaksineskepsis skal få etablere seg. Til nå har jeg tenkt at dette har handlet om grupperinger og utskudd som kan bli slått ned som ubetydelige. Nå ser vi også at det lever i etablerte partier. (Venstres leder Guri Melby i VG, 4. juli 2021).

– Pandemien pålegger oss mange plikter. Karanteneplikt, munnbindplikt, testeplikt, og avstandsplikt. Og den pålegger oss en vaksineplikt. (Espen Gamlund, professor i filosofi i VG desember 2021)

– Er det mulig å begrunne forskjellsbehandling av de vaksinerte og de uvaksinerte? Ja. Burde vi ta i bruk hardere virkemidler overfor uvaksinerte? Absolutt. Er dette i tråd med rettsstaten? Selvfølgelig. I et slikt lys er ikke spørsmålet bare hvorvidt det er legitimt med et vaksinepass for å komme inn på restaurant. Spørsmålet burde også være hvorfor vi ikke innfører lønnstrekk for uvaksinerte ansatte i offentlig sektor, hvorfor vi ikke bøtelegger private arbeidstagere som lar uvaksinerte stille på jobb, hvorfor vi lar uvaksinerte foreldre levere barna sine i barnehagen, hvorfor vi ikke innfører portforbud for alle unntatt de som har vaksinert seg. Svaret på disse spørsmålene er ikke opplagt, men det indikerer alvoret. (Morten Kinander, professor på BI, i VG 15. desember 2021)

– Regjeringen lar de uvaksinerte svekke vår økonomi kraftig ved å ikke ta i bruk vaksinepass. (Peder Inge Furseth, professor ved BI, i Dagens Næringsliv, desember 2021)

– Skal fellesskapet lide fordi den enkelte ikke vil la seg vaksinere? Svaret er nei. Det er en gåte at vaksine-vegrere ikke pålegges isolasjon fra oss andre, fra det store fellesskapet. (Janne Haaland Matlary, professor ved UiO, DN desember 2021)

Så, et innspill fra Danmarks statsminister:

Vi ser at den lille gruppen mennesker som ikke vil vaksinere seg, dessverre smitter de vaksinerte. Det er ikke rettferdig at våre eldre og sårbare medborgere og andre som har gjort alt samfunnet har bedt dem om å gjøre, skal utsettes for en økt risiko på grunn av de få som ikke vil vaksinere seg. (Danmarks statsminister, Mette Frederiksen 9. november 2021, i Danmarks Radio)

Og endelig, det uovertrufne (i demonisk brutalitet) utsagnet til Frankrikes president:

– Når det gjelder uvaksinerte, ønsker jeg virkelig å plage dem. Og vi kommer til å fortsette å gjøre det, til siste slutt. Det er strategien. (President Emmanuel Macron i avisen Le Parisien 4. januar 2022.)⁷

Mye av dette trenger ingen kommentarer. Men Frederiksens fantastiske utsagn om at de uvaksinerte «dessverre smitter de vaksinerte», kan trenge det. Dette er en logisk saltomortale det står respekt av. Hvorfor skulle vi ellers ta et stikk for fellesskapet, om det ikke beskyttet oss selv og våre nærmeste? Det minner meg om en amerikansk komiker, som innledet sin stand-up med følgende:

The vaccinated goes up to the unvaccinated, saying:

– I need you to get vaxxed, so I’m safe. [lang pause, usikker latter i salen…]

So, the unvaccinated goes: – But you’re vaxxed!

And the other goes: – Yeah, I know. But I’m gonna need you to get vaxxed, so I’m safe…

Skjønte du vitsen? Ikke jeg heller. Og heller ikke statsministeren i Danmark.

Sluttnoter

1. Apokalypsen – slik den fremstilles i Rudolf Steiners foredragsrekke. Antropos forlag, 2026. Den engelske utgaven kom på Floris Books i 2013: The Apocalypse in Rudolf Steiner’s Lecture Series.
2. «Bevissthetssjelens epoke» er Rudolf Steiners betegnelse på vår tid, som begynte rundt renessansen. I denne epoken har vår bevissthet mulighet til å bli selvstendig, individualisert, idet alle tradisjonsbånd – til slekt og kirke, nasjonal kultur, osv. – etter hvert løsner. Og de bånd du velger å opprettholde, rår du selv over!
3. En liten hjelp for de som fortsatt ikke kommer på hvilket ord vi snakker om… https://www.nytid.no/magiske-ordet-struper-debatten/ – Ordets giftighet kan spores tilbake til et CIA-memo fra 1967, i etterkant av mordet på JFK og kritikken mot Warren-kommisjonen. Se: James F. Tracy (2014): Cracking the ”Conspiracy Theories” Psycholinguistic Code: The Witch Hunt against Independent Research and Analysis. http://www.globalresearch.ca/cracking-conspiracy-theorys-psycholinguistic-code-the-witch-hunt-against-independent-research-and-analysis/5383108
4. Prosessen mot de tyske krigsforbrytere etter andre verdenskrig, som munnet ut i den såkalte Nürnberg-kodeksen, der retten til «informert samtykke» ved medisinske eksperimenter (etter hvert også utvidet til medisinsk behandling) er en hjørnestein.
5. Dette uansett hvilken religion du måtte «tilhøre». Kristen betyr altså her hverken mer eller mindre enn kristen i ideell forstand.
6. Frasen ble lansert av president George W. Bush i Den amerikanske kongressen 20. september 2001, 9 dager etter 911-hendelsene.
7. https://www.nrk.no/urix/macron-lover-a-plage-uvaksinerte-1.15796431 — Se ellers: Julia Schreiner Benito, 2. august 2026: https://steigan.no/2026/08/finner-du-navnet-ditt-under-star-du-ved-dine-diskriminerende-ord/