Hele fundamentet for «pandemien» som ble erklært i 2020 var PCR-test-systemet. Oppå dette fundamentet trengte man bare å krydre med diverse narrativer og fryktkampanjer, og alt rullet nærmest helt av seg selv.
PCR-testprotokollen for Covid-19 som ble skapt i januar 2020 har vi nøye godt gjennom før.
Det er egentlig ikke noe nytt under solen her, men for ikke så lenge siden kom en fagfellevurdert studie fra Tyskland som dokumenterer dette godt. Dette har også blitt omtalt på Steigan tidligere. Studien ble utført av Robert Rockenfeller, Post-doc. forsker ved Universitetet i Koblenz, Michael Günther, seniorforsker ved Universitetet i Stuttgart og Harald Walach, professor ved Kazimieras Simonavičius University og leder for Change Health Science Institute i Basel i Sveits.
Selve studien og dens beskrivelse er ganske teknisk og matematisk, men la meg sakse to utdrag fra studien:
Det må påpekes at PCR tester bare oppdager tilstedeværelsen av fragmenter av genetisk virusmateriale, ikke nødvendigvis en aktiv infeksjon. Likevel kan det antas at påvisning av virusmateriale ved epitel–slimhinne korrelerer med en viss sannsynlighet for infeksjon. Derfor bør andelen i befolkningen som er IgG-positiv til enhver gitt testtid være omtrent proporsjonal med den kumulative summen av gruppen av individer som testet positiv med PCR-test inntil 2 uker før IgG-testen.
Og så funn og konklusjon:
Verdien på 0,14 funnet for skaleringsparameteren betyr at bare 14% av de som ble testet PCR-positivt faktisk ble smittet med SARS-CoV-2.
Det forskerne påpeker i det første utdraget over er interessant. For det de egentlig sier her, selv om de naturligvis formulerer seg helt nøkternt, er at hvis fortellingen om pandemien skal kunne defineres som i hvert fall litt sannferdig, og politikken til myndighetene defineres som i hvert fall litt adekvat, så må det være et visst samsvar mellom PCR-positive og IgG-positive.
Men neida; bare 14 % av PCR-positive var knyttet til såkalt infeksjon (IgG-antistoffer).
Nå tenker du sikker at bare 14 % av de PCR-positive altså var syke, men det er ikke en gang sikkert det er snakk om sykdom her. Ordet «infeksjon» er her definert ut fra at man tester positivt på en viss antistofftype (IgG), så det er strengt talt ikke stadfestet at 14 % er knyttet til noe klinisk sykdom. Det medisinske aksiomet om at man garantert har hatt en sykdom ved funn av gitte antistoffer kan også definitivt utfordres, men det lar vi ligge nå.
En artikkel som kommenterer denne studien legger til følgende:
Selv under de mest konservative forutsetningene – ved å ta hensyn til en mulig overrepresentasjon av IgG-positive individer i stikkprøvene – falt den faktiske infeksjonsraten til omtrent 10%. Dette betyr at nesten 90% av de PCR-positive funnene var falske eller ikke-smittsomme, og ofte var de ganske enkelt gjenværende RNA-fragmenter forsterket ved CT-terskler på 35–45.
Og alt dette var naturligvis kjent for myndighetene i alle land, så også i Tyskland, som artikkelen påpeker:
Myndighetene undertrykte representative serologiske data. Det tyske Robert Koch Institut og helsedepartementet hadde tilgang til disse ALM-antistoffresultatene, men til tross for deres politiske relevans publiserte de dem aldri.
Robert Koch Institut kan ansees omtrent som FHI i Norge.
I Hvordan det ble jukset med Covid-tallene viser jeg blant annet hvordan denne svindelen i høyeste grad ble anvendt også vedrørende dødstallene, noe den tyske artikkelen også påpeker:
Dette er i samsvar med uredelige forsøk på å kunstig blåse opp antall COVID-19 dødsfall. Basoulis et al. fant at 45,3% av „COVID-19 dødsfall “ i Hellas faktisk ikke skyldtes COVID-19:
En gresks studie fant altså at omtrent 50 % av de registrerte Covid-døde i Hellas ikke døde av Covid, et tall som jeg for øvrig er svært sikker på at reelt sett skulle vært langt høyere.
PCR var bærebjelken i svindelen
PCR-testingen var som nevnt den viktigste bærebjelken i illusjonen om at vi hadde en pandemi; ingen PCR, ingen pandemi. Denis Rancourt et al. har gjort en formidabel innsats i å gå gjennom store tallmengder fra hele verden, og han påpeker krystallklart at i tallene finnes det ingen pandemi. Jeg vil beskrive hans, (og våre) funn omtrent slik:
Ved å se på tallene finner man ikke spor av en dødelig smittsom sykdom noe sted i verden. Dødelighet inntraff utelukkende der man satt inn pandemi-tiltak og der man vaksinerte. Ingen andre steder, og ikke på noen andre tidspunkt.
Dette er også helt analogt med våre gjennomganger i for eks. Narrativene og smittebølgene – desember 2021 og Tilbakeblikk – en pandemi av pussigheter; du finner ingen spor av en pandemi i tallene for Norge; selv ikke i de tallene myndighetene selv satt på og opererte med/etter.
En uendelige serie med krumspring
En «fornøyelig» ting med pandemien er alle krumspringene som presse, myndigheter og akademia har gjort for å holde bløffen gående, både underveis og i ettertid. Hvis man ser på funnene fra den ovennevnte studien fra Tyskland – og slike funn er det overalt i verden – vil noen kanskje anta at dette enorme avviket mellom PCR-«smittetall» og antistoff-funn fra infeksjoner ville utgjøre en kardinalproblem for narrativet.
Hvordan løste man så dette underveis, i den tiden det var som viktigst at det falske narrativet ikke skulle sprekke opp? Tok man en kunstpause og begynte å stille spørsmål ved gyldigheten til denne bruken av «smittetall» og all propagandaen rundt dette? Nei det gjorde man naturligvis ikke:
Slike funn viser jo egentlig at PCR-tallene ikke har noe med virkeligheten å gjøre, men i stedet gjorde man som Forbes og snudde verden opp-ned. Man bare vedtok PCR-tallene («smittetallene») for «gangbar mynt» (PCR-positiv=Covid-pasient), og lanserte heller narrativet om at man kunne være Covid-pasient uten å få antistoffer mot sykdommen. I stedet for at slike avvik indikerer at vi kunne puste lettet ut, ble det altså snudd om til at viruset var ekstra farlig. Og at vaksiner var ekstra viktig, siden selve sykdommen ikke nødvendigvis ga immunitet etterpå.
«Vaksinen er eneste garanti for immunitet» kunne Stavanger Aftenblad nøkternt informere oss om.
Herfra er for øvrig veien ganske kort til det falske lab-leak-narrativet; for siden man ikke får immunitet av viruset kan det vel ikke være et naturlig virus?
Dette med at man ikke fikk naturlig immunitet av sykdommen var bare viktig ledd i den psykologiske krigføringen i de to første årene, altså 2020 og 2021; i 2020 var det viktig for å dikte opp at det var et ekstra farlig virus, og i 2021 viktig i tillegg for at alle skulle bli skremt til å vaksinere seg («det eneste som gir sikker beskyttelse» osv). Men etter at vaksinekampanjen var fullført, og nesten alle hadde tatt den skadelige sprøyten, så gjorde man nye krumspring hvor plutselig naturlig immunitet ble anerkjent. Dette kan ha vært fordi de som vaksinerte seg faktisk fikk «Covid» gang på gang selv om/pga at de var vaksinert, og at det da ville være en beroligende faktor at det å bli syk var bra (å få immunitet). Dette krumspringet måtte riktig nok akkompagneres med narrativet om at selv om du ble syk med «Covid» gang på gang når du var vaksinert, så ble du i hvert fall mindre syk enn hvis du ikke var vaksinert; vaksinen beskyttet nemlig mot alvorlig sykdom, men ikke smitte.
La meg avslutte med en liten vittig sak fra NRK, som er verdensledende i krumspring vedrørende pandemibløffen. I en artikkel om Covid, smitte og antistoffer m.m. anerkjenner først NRK prisverdig nok naturlig immunitet:
Men som du ser opererer NRK her med en annen bærebjelke i pandemibløffen, nemlig det «…å pådra seg smitte uten å bli syk». Dette var viktig, fordi da kunne en nordmann gå rundt frisk som en fisk men likevel lures til å tro at han/hun var farlig (kunne smitte andre). Så kommer det et realt krumspring:
Et fantastisk avsnitt: mange som nesten ikke har hatt symptomer (aka er friske), har (naturlig nok) lite antistoffer (man har jo ikke vært syk). Her må følgende dissonerende puslebiter lappes sammen til faglig narrativ:
- man kan være smittet og syk uten å være syk (lite eller ingen symptomer),
- når man har vært smittet og syk på den måten (hvor man egentlig er frisk) har man lite antistoffer (fordi man jo ikke har vært syk),
- naturlig immunitet etter sykdom har omsider blitt anerkjent,
- det å være smittet og syk uten symptomer (altså at man er frisk) må opprettholdes, for det er viktig kontrollredskap i hele fortellingen.
Hvordan løser man så dette dissonans-puslespillet? Hvordan har de med få eller ingen symptomer (de som egentlig er friske) da likevel blitt immune (mot sykdommen de ikke har hatt)?
Jo, enkelt og greit: «de er immune på den måten at de ikke blir så syke». Problem løst, narrativ ordnet.
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse