Influensaen som nektet å smitte – del 3

Hvordan 261 frivillige ikke klarte å bli smittet av Den Spanske Influensaen.

Av Roman Bystrianyk

Her er del 1 og her del 2.

Mønsteret gjentar seg – og blir glemt

Eksperimentet beskrevet i del 1 var ikke alene. Tre andre eksperimenter ga resultater som var påfallende like.

I en studie ble 62 menn utsatt for like strenge tester — injeksjoner med infisert lungevev, aerosol sprayer i øynene og nesen, halspinner fra syke og døende. Hvis alt annet mislyktes, ble de pålagt å sitte med åpen munn mens alvorlig syke pasienter ble hjulpet til å hoste direkte i ansiktet:

“Disse testene var grundige for å si det mildt. Først ble forsøkspersonene injisert med infisert lungevev hentet fra de døde og deretter sprayet i øynene, nesen og munnen med infiserte aerosoler. Hvis de fremdeles ikke klarte å bukke under, fikk de vattpinner i halsen med stoffer hentet direkte fra syke og døende. Hvis alt annet mislyktes, ble de pålagt å sitte med åpen munn mens en alvorlig syk pasient ble hjulpet til å hoste i ansiktene deres … Ingen fikk influensa — ikke en.”[12]

Ingen, ikke én. Ut av 62 menn, utsatt for enhver tenkelig rute for smitte, ble ikke én eneste syk.

En annen studie, utført i november – desember 1918 på Angel Island, San Francisco, involverte 50 frivillige testpersoner [13]. Et sammenlignbart forsøk på Gallops Island i februar – Mars 1919 anvendte 49 testpersoner [14]. Denne gangen utviklet tre milde symptomer — men ingen alvorlige. Overføringen av influensa hadde i hovedsak mislyktes igjen.

Totalt hadde altså 261 modige — eller kanskje tåpelige — unge menn meldt seg frivillig til vitenskapen. De hadde blitt injisert, sprayet, gnidd med vattpinner i munnen, pustet på, hostet på og utsatt for den mest dødelige sykdommen i deres tid. Og praktisk talt ingen av dem hadde blitt syke.

Resultatet var sjokkerende for forskerne.

Hvorfor? Fordi resultatene var upassende. Fordi den rådende visdommen — troen på et smittsomt virus — var for dypt forankret til å bli løsrevet av noen få mislykkede eksperimenter. Fordi det var lettere å ignorere dataene enn å stille spørsmål ved paradigmet.

Og slik vedvarte antakelsen: influensa ble overført av et virus, fra person til person, gjennom hoste og nys. Det var et vedtatt faktum. Det var “sunn fornuft”. Det ble aldri seriøst undersøkt eller testet igjen — før i 2008.

Bekreftelsen i 2008 og fiaskoen i 2024

Omtrent 100 år etter at den spanske influensa drepte titalls millioner, gjorde en 2008 gjennomgang av medisinsk litteratur en bemerkelsesverdig — og dypt upassende — innrømmelse. Etter å ha gjennomgått hele den engelskspråklige medisinske forskningen, fant forfatterne noe som burde vært førstesidestoff — ble i stedet begravet i akademisk uklarhet:

“… ingen eksperimentelle studier med mennesker involvert publisert i den engelskspråklige litteraturen viser overføring fra person til person av influensa.” [15]

La det synke inn. Fra 2008 — 90 år etter at Spanskesyken drepte titalls millioner mennesker — var det ikke en eneste publisert studie som demonstrerte at influensa kunne overføres fra et menneske til et annet. Ikke én.

Troen på at hoste og nysing spredte influensa — den grunnleggende antagelsen som munnbindpåbud, nedstengninger, sosial distansering og karantenepolitikk er bygget på — hadde aldri egentlig blitt bevist vitenskapelig.

90 år. Tre generasjoner med medisinsk forskning. Milliarder av dollar. Og ingenting.

Så kom 2024 — og med det et moderne forsøk som burde ha avgjort saken én gang for alle.

EMIT-2-forsøket (Evaluating Modes of Influenza Transmission) ble designet for å være den endelige studien. I motsetning til 1918-eksperimentene, som brukte lungevev fra lik og laboratoriekulturert materiale, brukte EMIT-2 naturlig infiserte givere — virkelige mennesker som hadde fått influensa ute i det daglige livet — for å skape det mest realistiske overføringsscenariet som bare mulig.

Betingelsene var, under alle kriterier, skreddersydd for smitte:

• Fem naturlig infiserte givere, påmeldt innen 48 timer etter symptomutbrudd,
• Elleve friske mottakere, ansett som mottakelige,
• Langvarig nærkontakt i et dårlig ventilert hotell i en karantene-situasjon,
• Sammenlagt over 82 timer med eksponering,

Resultatet? Null.

Ikke én av de 11 mottakerne utviklet influensalignende sykdom. Ikke én hadde PCR-bekreftede luftveisprøver. Ikke én viste serologiske bevis på infeksjon. 0 av 11.

I løpet av hundre år etter at Rosenaus frivillige testpersoner satt “snute mot snute ” med døende pasienter — var utfallet nøyaktig det samme.

Studieforfatterne selv virket forfjamset av sine egne resultater:

“Vi utviklet et nytt rammeverk for å undersøke overføring av humant influensavirus ved bruk av givere med samfunnsutløste infeksjoner under kontrollerte forhold. Til tross for at vi tok i bruk 5 naturlig infiserte givere innen 48 timer etter rapportert symptomdebut, fremmet langvarig nærkontakt under lave ventilasjonsforhold med 11 mottakere … ble det ikke observert sekundære infeksjoner.” [16]

Les det igjen. “Det ble ikke observert sekundære infeksjoner.” En studie fra det 21. århundre, med alle fordelene ved moderne vitenskap, designet spesielt for å bevise overføring — og den mislyktes like fullstendig som Rosenaus eksperimenter i 1918.

Mønsteret er ikke til å ta feil av.

I 1918 klarte ikke Rosenau’s eksperimenter å overføre influensa. Som Gjenvick-Gjørvik-arkivet observerte:

“Overraskende nok, til tross for direkte eksponering for smittede pasienter, nese- og halsinokulasjoner, og til og med injeksjoner av infisert blod, utviklet ikke en eneste frivillig testperson influensa. Dette sjokkerende resultatet utfordret rådende forutsetninger om hvordan viruset ble overført og forskerne satt igjen og klødde seg i hodet.” [17]

I 2008 fant en omfattende gjennomgang ikke et eneste tilfelle av bevis for overføring av sykdom fra menneske til menneske i hele den medisinsk litteraturen. I 2024 produserte den mest sofistikerte overføringsforsøket på smitte som noen gang ble gjennomført nøyaktig samme resultat: null.

I dag hviler studier som påstår å vise influensaoverføring på indirekte målinger i stedet for at folk faktisk blir syke. PCR brukes til å oppdage tilstedeværelsen av viralt genetisk materiale (RNA) — en proxy (stedfortreder) for infeksjon, men ikke et parameter for sykdom[18]. Et positivt PCR-resultat betyr ikke nødvendigvis at en person har blitt syk, enda mindre at de fikk sykdommen fra en annen person på en måte som beviser smitteoverføring. Det som fortsatt er iøynefallende fraværende, er et bevis på at faktisk sykdom blir overført fra en person til en annen — og at de få forsøkene som har blitt gjort hvor man faktisk forsøker dette konsekvent, har mislyktes.

Bevisene var fraværende i 1918. Det var fraværende i 2008. Det forblir fraværende i dag.

Fotnoter

[13] G.W. McCoy and De Wayne Richey, “Experiments upon volunteers to determine the cause and mode of spread of influenza, San Francisco, November and December, 1918,” Hygienic Laboratory – Bulletin, February 1921, no. 123, p. 42-53.

[14] Milton J. Rosenau, MD, et al., “Experiments upon volunteers to determine the cause and mode of spread of influenza, Boston, February and March, 1919,” Hygienic Laboratory – Bulletin, February 1921, no. 123, pp. 54-102.

[15] John J Cannell, et al., “On the epidemiology of influenza,” Virology Journal, February 2008, http://www.virologyj.com/content/5/1/29

[16] Lai J, Sobhani H, Coleman KK, Tai SHS, Hong F, Sierra Maldonado I, et al. Evaluating modes of influenza transmission (EMIT-2): Insights from lack of transmission in a controlled transmission trial with naturally infected donors. PLOS Pathogens. 2026 Jan 7;22(1):e1013153. https://journals.plos.org/plospathogens/article?id=10.1371/journal.ppat.1013153

[17] Gjenvick-Gjønvik Archives. “The Rosenau Experiment: The 1918 Influenza Pandemic & The Failed Quest to Prove How It Spread.” Available at: https://www.ggarchives.com/Influenza/TheRosenauExperiment-1918-1919.html

[18] Rolfes MA, et al. Household Transmission of Influenza A Viruses in 2021-2022. JAMA. 2023 Feb 14;329(6):482-489. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/36701144