Spanskesyken er virkelig en av de mest dramatiske og omdiskuterte historiske helsehendelser i moderne tid. Jeg har oversatt en interessant gjennomgang av temaet.
Hvordan 261 frivillige ikke klarte å bli smittet av Spanskesyken
Av Roman Bystrianyk
“ … i starten av utbruddet hadde vi en forestilling om at vi visste årsaken til sykdommen, og var ganske sikre på at vi visste hvordan det ble overført fra person til person. Hvis vi har lært noe om denne sykdommen, er det kanskje det at vi ikke er helt sikre på hva vi vet om denne sykdommen.” —Dr. Milton Rosenau, 1919
“Maskene som millioner hadde på seg var ubrukelige slik de var designet og kunne ikke forhindre influensaen.» John M. Barry, The Great Influenza: The Epic Story of the Deadliest Plague in History
“Sitt ned å absorbere faktum som et lite barn, vær forberedt på å forlate enhver forutinntatt forestilling, følg ydmykt med til hvilken som helst avgrunn naturen fører deg, eller så kommer du ikke til å lære noe som helst. Jeg har først begynt å lære og oppnå fred til sinns etter at jeg fant ut, med all dets risiko, hvordan å gjøre dette.» —Thomas Huxley, Life and Letters of Thomas Henry Huxley — Volume 1
I 1918 var verden døende. Krig hadde allerede krevd tjue millioner liv. Sykdom hadde tatt millioner flere. Men sykdommen som historien husker fremfor alle andre — Den Spanske Influensa — bærer med seg en merkelig og ubehagelig hemmelighet: da forskere prøvde å bevise at den spredte seg fra person til person, mislyktes de — spektakulært. Dette er historien om den fiaskoen, og hva det betyr for alt vi tror vi vet om influensa.
En dyster historie
Den verden som ønsket det tjuende århundre velkommen, var en verden av tilfeldig grusomhet og nådeløs dødelighet. Døden var en konstant følgesvenn — ikke en abstraksjon, men en daglig, intim tilstedeværelse i hver husholdning.
Tenk på de rene tallene for lidelsene. Den første verdenskrigen — det kataklysmiske maskineriet for industriell slakting — varte fra juli 1914 til november 1918, og pulveriserte en hel generasjon. På slutten lå 8,5 millioner stridende døde i gjørmen i Europa, kroppene deres kunne ikke skilles fra landskapet de hadde dødd i mens de forsvarte det. Men krigen diskriminerte ikke: 13 millioner sivile — kvinner, barn, eldre, syke — ble også svelget av krigens glupske appetitt på menneskeliv. 21,5 millioner sjeler, slukket på litt over fire år. Det var, etter alle kriterier, en apokalypse.
Likevel, utrolig nok, krig var ikke det eneste som drepte.
Mens kanonene dundret over skyttergravene, gjennomførte smittsomme sykdommer sitt eget, nådeløse folkemord — uten en lyd, usynlig og helt likegyldig til landegrenser. Bare i USA — en nasjon som ennå ikke hadde blitt den globale supermakten, som det siden skulle bli — hadde tyfusfeber krevd 50 000 liv i 1910, med 500 000 sykdomstilfeller. For å sette det i perspektiv: omtrent det samme antallet amerikanere døde av tyfus dette året – like mange som døde i løpet av hele Vietnamkrigen.
“Fra januar 1907 til oktober 1911 var det i Russland 283 684 tilfeller av asiatisk kolera. Dette inkluderte den rystende epidemien i 1910. Ifølge et konservativt estimat var det i USA i samme periode 1,25 millioner tilfeller av tyfusfeber, eller mer enn fire ganger flere tilfeller av tyfusfeber i USA enn tilfeller av kolera i Russland. Vi hørte mye om herjingene av kolera i Italia i 1910-11, men i disse to årene var det i Italia rundt 16 000 tilfeller av kolera og rundt 6000 dødsfall og i USA i samme periode hadde vi mer enn en halv million tilfeller av tyfusfeber og 50 000 dødsfall. ” [1]
Les den passasjen nøye. USA — velstående, industrialiserte, stolte av sitt moderne sanitærsystem — mistet en halv million mennesker til tyfus alene mens verden foldet sine hender over kolerautbruddet som til sammenligning var kun et statistisk «hikke». Sykdommene som vi fryktet var ikke alltid de som drepte oss.
Men statistikken, selv om den var dyster, skjuler et enda dystrere bilde: den var en krig mot de unge.
En artikkel i New York Times fra 1912 la frem de dystre barnetallene i begynnelsen av 1900-tallet i USA — en kalkyle så brutal at den nesten er umulig å fatte:
“Signifikante tall angående barnesykdommer ble gitt av Dr. Royal S. Haynes … “Kikhoste, ” sa Dr. Haynes, “dreper flere babyer under ett år enn noen annen smittsom sykdom. Det er nesten like mange dødsfall fra kikhoste som fra tyfus.” Han la frem oppsiktsvekkende statistikk som viste de “ufarlige” sykdommene. Dødsfallene i New York i 1910 fra meslinger var 785; skarlagensfeber, 953; kikhoste, 461; difteri, 1 715; og kopper bare 5 … Samme år forårsaket den fryktede tyfus bare 558 dødsfall.” [2]
La disse tallene synke inn. Meslinger drepte 785 barn i New York i 1910. Difteri, nå praktisk talt utryddet i den utviklede verden, tok 1.715 liv samme år. Og kikhoste, sykdommen vi knapt diskuterer lenger, drepte flere spedbarn enn tidens «store terror» – tyfus. De “ufarlige ” sykdommene var alt annet enn ufarlige, de krevde babyliv i tusentall.
Men hvis tyfus og difteri var dystert, var tyfus apokalyptisk.
Mellom 1917 og 1921, da den russiske revolusjonen rev den gamle ordenen fra hverandre og borgerkrig malte landet i blod, herjet tyfusfeber gjennom en befolkning som allerede var ødelagt av krig, hungersnød og politisk kollaps. Tallene trosser forståelse.
“Som selve krigen, begynte tyfus i Serbia, med 10 000 tilfeller allerede i november 1914; innen seks måneder hadde dødsfallene bykset til 150 000. Med revolusjonen i 1917 og borgerkrigen herjet tyfus gjennom Russland: mellom 1917 og 1921 hadde Russland 25 millioner tilfeller med opptil 3 millioner dødsfall.” [3]
25 millioner tilfeller. 3 millioner dødsfall. I løpet av 4 år. For å sette det i perspektiv: tyfus alene drepte flere russere enn alle USAs døde i strid gjennom hver krig den noen gang har kjempet, kombinert. Og verden husker knapt dette.
I 1919 hadde epidemien spredt seg over hele Øst-Europa med en slik voldsomhet at den nyopprettede League of Red Cross Societies — verdens første forsøk på koordinert internasjonal helserespons — åpenlyst innrømmet at den var overgått.
“Sir David Henderson, generaldirektør for den nyopprettede League of Red Cross Societies, med hovedkvarter i Genève, Sveits, sa i går kveld at organisasjonen, i sin begynnelse ble konfrontert med en av de alvorligste farene siden middelalderen — tyfusepidemien i Øst-Europa … Det var mer enn 120 000 tilfeller i Polen alene i juli, og forholdene blir verre. ” [4]
“En av de alvorligste epidemier siden middelalderen.” Dette var ikke en overdrivelse. Dette var en folkehelsekatastrofe på en skala som ikke hadde vært sett på 500 år — og likevel, hvor er det blitt av i vårt kollektive minne?
I 1920 hadde situasjonen i Polen sunket inn i «bibelsk» proporsjoner. New York Times rapporterte om tall så svimlende at det er vanskelig å gripe.
“…Henry P. Davison, styreleder for the League of Red Cross Association, som erklærte at det var 230 000 tilfeller av tyfusfeber i Polen … I følge informasjon sendt av oberst E. R. Gilchrist, sjef for USAs medisinske enhet i Polen, har 95 prosent av befolkningen hatt eller har nå tyfus. Dødeligheten har gått fra 15 til 60 prosent.” [5]
95 %. La det tallet brenne seg fast. 19 av hver 20. polakk hadde fått tyfus. Dødsraten varierte fra 15% til 60% — noe som betyr at i noen regioner omkom mer enn halvparten av befolkningen. Dette var ikke en sykdom; dette var biologi på utryddelsesnivå.
Og likevel er disse forferdelighetene — tyfus, difteri, kikhoste, tyfus, kolera — ikke sykdommene som historien husker. De er fotnoter i medisinske lærebøker, datapunkter på glemte diagrammer, dyster statistikk uten ansikter. Lidelsen de forårsaket — de millioner døde, familiene knuste, barna begravet — har stort sett blitt slettet fra folkets minne.
Det vi husker er i stedet en helt annen sykdom.
Det vi derimot husker — det vi har nedfelt i historiebøker, dokumentarer og pandemisk lore — er Spanskesyken. En influensasykdom hvis smitte egenskap, som vi skal se, faktisk aldri har blitt bevist.
Fotnoter:
[1] “Sewage Pollution of Interstate and International Waters with Special Reference to the Spread of Typhoid Fever,” no. 83, Hygienic Laboratory, March 1912, p. 18.
[2] “Beware of Whooping Cough, Kills More Babies Than Any Other Disease, Says Dr. Haynes,” New York Times, February 16, 1912.
[3] Roy Porter, The Greatest Benefit to Mankind, Harper Collins, New York, 1997, p. 399.
[4] “Typhus in Europe a World Problem, Director of Red Cross League Admits Inability to Cope with It Alone, Worst Since Middle Ages,” New York Times, November 11, 1919.
[5] “All Poland Ravaged by Typhus Epidemic, American Medical Experts Report 95 Per Cent. of the People Victims of Disease,” New York Times, March 25, 1920.
Vi i Lov og Helse verdsetter deres tilbakemeldinger og som dere vet er ytringsfriheten kompromissløs hos oss. Vi ønsker et rom der alle stemmer kan komme til uttrykk. Vi praktiserer ingen sensur, og vi ønsker å moderere minst mulig.
Samtidig ønsker vi å bevare et kommentarfelt som oppleves konstruktivt, relevant og respektfullt for dem som vil diskutere innholdet i artiklene. Når trådene blir fylt med innlegg som går langt utenfor temaet, eller domineres av én stemme over tid, så kan det gjøre det vanskeligere for andre å delta.
Vi oppfordrer derfor alle til:
– Å holde seg mest mulig til temaet i artikkelen
– Å stille spørsmål og komme med innspill som bygger videre på hverandres tanker
– Og å bidra til en god og åpen tone, hvor alle føler seg velkommen
Vi har stor takhøyde og rom for ulike perspektiver – det ønsker vi å beholde. Samtidig vil vi bidra til at samtalen blir meningsfull og relevant for flest mulig.
Takk for at du er med i samtalen – på en konstruktiv og inkluderende måte.
– Redaksjonen i Lov og Helse