MenB-vaksinen: En ekte norsk dugnad?

I boken Statsautorisert Smerte, som lanseres på Litteraturhuset i Oslo den 19. september, går det frem at det største klinisk-medisinske forsøket som noen gang er gjort i Norge, testet ut en teknologi utviklet av det amerikanske forsvarets biovitenskapelige forskningsinstitutt, Walter Reed Army Institute of Research (WRAIR).

MenB-vaksinen, utviklet ved Statens Institutt for Folkehelse (nå FHI) på 1980-tallet, ble kalt en norsk dugnad. Men det var USA som leverte den eksperimentelle teknologien, som her ble videreutviklet. Norges største bidrag var å stille opp med en testpopulasjon på over 230.000 ungdommer i alderen 14-21. Og gevinsten ble til slutt høstet inn av selskapet GlaxoSmithKline (GSK).

* * *

Av Trond Skaftnesmo.

Det dreier seg om en vaksine utviklet mot meningitt (smittsom hjernehinnebetennelse), forårsaket av bakterien meningokokk serogruppe B. I perioden 1988-1994 deltok rundt 180.000 elever fra ungdomsskolen i utprøvingen av den såkalte MenB-vaksinen. I tillegg var drøyt 55.000 rekrutter i alderen 18-21 med på forsøket, til sammen altså over 230.000 unge. Her følger et utdrag fra det intervjuet som ble gjort med prosjektleder for vaksineutviklingen i Norge, professor emeritus Gunnar Bjune. Intervjuet ble gjort over Teams, av bokens forfatter (BF):

BF: Jeg har kommet over en del litteratur som tyder på at dere fikk mye drahjelp fra Amerika.

– Ja, det stemmer. Den grunnleggende teknologien, det å bruke yttermembraner [av MenB-bakterien], var utvikla i USA. Vesentlig, tror jeg, innenfor militære laboratorier. For også der er det jo slik at militæret er mer våkne på å tenke vaksiner enn den sivile sektoren. Og så var både Norge og Cuba i den stygge situasjonen at vi hadde epidemier gående, og begge søkte vi hjelp fra USA.

BF: Jeg har kommet over et navn der, som du kanskje kjenner til – Wendell D. Zollinger. Han var jo sentral i utviklingen av denne teknologien allerede på 1970-tallet.

– Ja, det er helt riktig. Jeg traff aldri Zollinger sjøl, men jeg traff et par av de andre amerikanerne. Og de var jo generøse, på en spennende måte, for de kom over fra Florida til Havanna med privatfly. Og det var i prinsippet helt ulovlig. De var ansatte på Walter Reed [WRAIR], en militær institusjon. Og de hjalp kubanerne i gang. De kom også til Oslo og hjalp oss i gang med den grunnleggende teknologien.

BF: Jeg har sett at din kollega Einar Rosenqvist har publisert forskningsartikler sammen med Zollinger…

– Ja, og Einar var helt sentral i få den kontakten levende og virksom.

BF: Publiserte du noen gang med Zollinger eller andre fra WRAIR den gangen?

– Nei, jeg tror ikke jeg har vært på noen papers sammen med Zollinger.

BF: Jeg forstår jo godt at FHI og dere som utviklet denne vaksinen hadde veldig god nytte av drahjelpen fra USA; kunne dere ha utviklet denne vaksinen uten denne hjelpen?

– Det er et vanskelig spørsmål. Det var jo først og fremst den grunnleggende teknologien, som vi fikk fra USA. Det var i alle fall mange tekniske ting som de gjorde lettere for oss, som ultrasentrifugeringen, at den fungerte riktig.

BF: Jeg har konferert med AI her, som sier at «forskningsartikler bekrefter at den norske vaksinestammen (H44/76) ble sendt til Walter Reed allerede i oktober 1980 for videreutvikling og testing.»

– Ja, det kan godt være tilfelle det. Vi var jo i begynnelsen veldig fokusert på det at vi skulle skape vaksiner som var helt stammespesifikke, og at de derfor måtte lages til den epidemiske stammen. Etter hvert forsto vi jo at det ikke var fullt så strengt som vi trodde i utgangspunktet.

BF: Jeg kan se at dere hadde god nytte av den kompetansen dere fikk del i fra Walter Reed. Mitt spørsmål er hva slags nytte hadde de av å stille alt dette til rådighet for dere, for ingenting liksom?

– Det tror jeg har et veldig enkelt svar: Dette [OMV-teknologien] var å oppfatte som en helt ny vaksineplattform. Og du får ikke mulighet til å se om det faktisk funker med mindre du samarbeider med noen som står i en epidemi, som tillater – politisk og økonomisk – at du går bredt ut.

BF: At du har en stor testpopulasjon…?

– Ja, nettopp. Det samme er jo tilfelle med Covid [-vaksinen] i en enda mer ekstrem grad. For der var jo teknologien utvikla 20 år tidligere, for et annet formål egentlig. Men de hadde aldri hatt sjansen til å prøve den ut på store populasjoner før Covid-pandemien kom.

BF: Men hadde de ikke tilsvarende epidemier i USA også da? Kunne de ikke gjort den samme testen på sine egne soldater?

– For det ene så hadde de vel ikke stå store gruppeB-utbrudd, og det var jo den gruppen som sto igjen, der det enda ikke var vaksiner. Dessuten skal en jo ikke glemme at amerikansk vaksineskepsis er ikke av ny oppfinnelse. Og så skjedde det jo et jordskjelv i 1976, med svineinfluensaen i USA. Der hadde du en rekke private [vaksine-]produsenter, som ble saksøkt med tanke på alvorlige komplikasjoner. Det gjorde at hele det private vaksine-markedet klappa sammen på ett år. Redselen for å prøve ut nye vaksiner ble enorm, egentlig.

* * *

Så langt fra SIFFs prosjektleder for vaksineutviklingen. Jeg foretok også et intervju med lederen for granskningsutvalget som ble nedsatt i 2007, professor emeritus Olaf G. Aasland. Utvalget ble nedsatt i all hast da saken gikk varm etter TV2-dokumentaren Vaksineeksperimentet høsten 2006. Granskningsrapporten, med sviende kritikk av myndighetene, kom ut ett år senere, faktisk på årsdagen for TV2-dokumentaren. I likhet med TV2-dokumentaren viste den til omfanget av alvorlige helseskader i etterkant av forsøket. Jeg spurte Aasland om tre punkter, som ikke var inntatt i Aasland-rapportens kritikk. Det siste punktet dreide seg om samarbeidet med WRAIR. Men vi kan her ta med alle tre punktene, som var forelagt Aasland skriftlig før intervjuet:

• Det første er det jeg kaller en institusjonell interessekonflikt på FHI;
• Det andre er bruken av et «falskt placebo» i forsøket;
• Det tredje er forholdet mellom FHI og det amerikanske forsvaret.

– Altså, først forsto jeg ikke hva du mente med uttrykket «institusjonell interessekonflikt». Men etter hvert gav det jo mening – at FHI kan komme i konflikt med seg selv i spennet mellom det å drive med helsetiltak og det å drive sin egen kommersielle virksomhet…

BF: Ja, og dette ble satt på spissen når FHI ville være vaksineprodusent. For da måtte de jo – for alle penga – forsvare sin investering. De vil rimeligvis fremme sin egen vaksine fremfor mulige alternativer. Og så kommer det inn et hensyn her, som ikke er medisinsk. Det er kommersielt.

– Men da må en jo spørre: Hva skulle alternativet vært?

BF: Vel, det jeg sier i boken, er at de to virksomhetene – det medisinske og det kommersielle – må skilles. De må ikke skje under det samme organisatoriske taket.

– Da skjønner jeg poenget ditt og er enig i det. Så den tanken har jeg ikke noe problem med. Men den gang var tanken så å si ikke født enda, så dette var et tomrom for oss…

BF: Det kan jeg se, at vi som samfunn ikke hadde noen bevissthet om dette den gang. Men da Folkehelsa ville bli vaksineprodusent, og solgte rettigheter til New Zealand, ble jo interessekonflikten veldig tydelig. Den virksomheten ble som sagt nedlagt. Men stadig, frem til i dag, er jo FHI vaksinegrossist; de selger vaksiner rundt til landets kommuner og sykehus. Dette skjer riktignok uten at de har en regnskapsført avanse. Men de skal ha dekning for alle sine utgifter – til lønn, lagring og distribusjon etc. Så det er et sikkert og vesentlig tilskudd til FHIs inntekter.

– Du, dette har ikke jeg vært klar over, at de har en business på det.

BF: Nei, og det må være mange som ikke har visst om dette her til lands. For jeg har så langt ikke funnet noen kritikk av dette systemet i norske medier. Til sammenligning har det i USA vært mye kritikk av CDCs mange vaksine-patenter, at de faktisk er en betydningsfull kommersiell aktør på dette markedet sammen med de farmasi-konsernene de skal regulere og holde i ørene. Men alt er jo større over there, bruken av vaksinetvang så vel som vaksinekritikken. Og når det gjelder vaksinepatenter… FHI var godt i gang med dette i forbindelse med MenB-vaksinen. Så de sikret seg flere patenter, etter samme oppskrift som CDC.

– Det var vel slik da, at våre gutter så opp til praksisen i USA, her som på mange andre områder.

BF: Sikkert! Men nå over til det andre momentet, med aluminiums-adjuvanser og falskt placebo. Hvilke refleksjoner har du til det?

– Jo, der husker jeg at jeg ble veldig overrasket da jeg oppdaget at placeboet ikke var helt nøytralt. Men det var liksom i grenseland for hva vi skulle diskutere. Jeg tenkte at det viktigste for oss var å vise at det var skade-tilfeller både i vaksinegruppen og i placebogruppen.

BF: Ja, og det gjør dere jo! Det er faktisk de samme symptomene som viser seg, bare med noe lavere hyppighet for placebo-gruppen. Og Gunnar Bjune fremhevet jo dette at aluminiums-adjuvansen aldri er blitt testet mot ekte placebo, som fortynnet saltvann.

– Vel, da har du jo det fra eksperten! Vet du om denne adjuvansen brukes fortsatt?

BF: Ja, den finnes i flere av vaksinene i vårt barnevaksinasjonsprogram. Et eksempel er HPV-vaksinen Gardasil. Så den er ikke ute av bildet, selv om forskningen har gitt grunnlag for en større skepsis.

Angående det siste punktet – om SIFFs samarbeid med WRAIR, altså det amerikanske forsvarets biovitenskapelige institutt – så tenker jeg at dere rett og slett ikke visste noe om dette. Kan det stemme?

– Ja, det stemmer! Det er veldig interessant det du har gjort her. Vi hørte aldri noe om dette. Men var det en slik forbindelse allerede tidlig på 1980-tallet, før vaksinen var utviklet?

BF: Det var det. Og Gunnar Bjune kunne bekrefte det jeg har funnet i andre kilder, både om det mangeårige samarbeidet og at det var Walter Reed som hadde utviklet den vaksineteknologien som SIFF skulle benytte i sitt forsøk. Så det var en ny teknologi og den var ikke testet på større populasjoner tidligere. Men der var det altså Norge kunne stille opp. Vi kunne stille opp med ungdommer å teste ut denne teknologien på. Vi kunne stille opp med forsøkskaninene.

– Ja, ja – jeg ser det. Og der er det jo et etisk problem. Men dette var altså ikke nevnt i noen av de dokumentene vi hadde tilgang på.

BF: Nei, dette ble jo ikke flagget av SIFF. Prosjektet var helnorsk, for å løse et norsk problem. Det hele var en norsk dugnad. Så det var deres melding til folket.

– Nettopp. Det var solsiden av prosjektet ja.

* * *

Så langt fra Aasland-utvalgets leder. Og hvor kommer så GlaxoSmithKline inn i dette bildet? Etter at SIFF ble nødt til å stenge sitt laboratorium for vaksineproduksjon tidlig på 2000-tallet, ble denne vaksineutviklingen videreført av selskapet Novartis, som senere ble kjøpt opp av GSK. Resultatet ble til slutt (2013) vaksinen Bexero (for meningokokk serotype B) som i dag selges verden over.

På mitt spørsmål: I hvilken grad bygger Bexero på den vaksineteknologien som ble utviklet av SIFF på 1980-tallet? – svarer Safaris KI-assistent:

«Vaksinen Bexsero bygger i betydelig grad og helt direkte på den banebrytende teknologien med yttermembranvesikler (OMV – Outer Membrane Vesicles) som ble utviklet av Statens institutt for folkehelse (SIFF) i Norge på 1980-tallet. Selv om Bexsero ble ferdigstilt av internasjonale legemiddelselskaper, utgjør arven fra den norske vaksineforskningen en av hjørnesteinene i produktet.»

Hadde vi ikke visst bedre, ville vi sverget på en viss stolthet i KI-assistentens stemme. Uansett endte altså resultatet av den norske dugnaden i GSKs lommer. Men siden Oljefondet eier over 63 millioner aksjer i GlaxoSmithKline, er det vel «litt ditt» det også.

Eller hva tenker du? Og hva tenker de som deltok i dugnaden?