Knapphetsprinsippet:
Knapphetsprinsippet går kort forklart ut på at man sprer et inntrykk av at det er knapphet på en vare og at det derfor haster for konsumenten å få tak i produktet før det går tomt og muligheten til å få tak i produktet forsvinner.
Dette gir konsumenten en følelse av at produktet er ettertraktet og at tidsvinduet for å få tak i det er lite. Det skapes en usikkerhet i forbrukeren om den i det hele tatt vil få tak i produktet dersom det ikke handles raskt.
Da det gis et inntrykk av at tiden til å vurdere «kjøpet» er redusert får derfor ikke konsumenten anledning til å vurdere konkurrerende produkter eller undersøke andre løsninger. Klassiske eksempler på dette er eksempelvis når nye produkter lanseres i et begrenset opplag. Mennesker ligger i sovepose natten før butikken åpner for å få tak i det nye produktet. Eller bilselgeren som anbefaler at man tegner kontrakt på bilen med en gang, da det har vært en stor etterspørsel etter akkurat denne modellen og at han ikke kan garantere at de har denne inne dersom signeringen utsettes.
“…there’s not enough of anything to go around except people and death.”
― Saša Stanišić, How the Soldier Repairs the Gramophone
Ryktene om virusutbruddet i Wuhan begynte å spre seg i sosiale og alternative medier rundt Oktober 2019. Altså 5 måneder før viruset først ble påvist i Norge.
Mange av oss husker hvordan kinesiske myndigheter og WHO beroliget verden med at viruset ikke kunne smitte mellom mennesker. Kort tid senere ble dette endret og viruset hadde utviklet seg til en epidemi i Kina.
Nyhetene om at koronaviruset hadde potensiale til å utvikle seg til en pandemi, bør derfor ha vært tilgjengelige for norske myndigheter i nesten et halvt år før det ble påvist her hjemme.
Norske myndigheter hadde derfor god tid på å forberede seg på å håndtere en pandemi som de fleste så komme.
Epidemier og pandemier er fenomener som både helsemyndighetene og FHI er vant til å takle og av denne grunn har vi derfor utviklet en god beredskap og pandemiplaner til bruk i slike situasjoner.
Norge fremstod på mange måter som godt rustet til å håndtere den situasjonen vi hadde i vente og landet hadde en beredskapsplan om å oppnå naturlig flokkimunitet ved å la viruset spre seg samtidig som vi beskyttet de sårbare gruppene mot smitte.
Da de første positive tilfellene begynte å dukke opp i Norge i Mars 2020 , endret situasjonen seg drastisk. Frem til dette tidspunktet hadde mediene kun rapportert i små notiser om virusutbruddet i Wuhan og offentligheten tok i stor grad avstand fra metodene myndighetene i Kina benyttet ovenfor sin befolkning befolkning.
«Slike tiltak ville aldri bli godtatt i vestlige demokratier» var en gjenganger blant norske myndighetspersoner og «eksperter»
Etterhvert dukket det opp rapporter om virusets «herjinger» i Italia og det ble sendt bilder fra overbelastede sykehus på norske tv-skjermer.
I tillegg sirkulerte det et stort antall «lekkede» kinesiske videoer av mennesker som falt døde om i Wuhans gater, lastebiler som spylte gatene med desinfeksjonsmiddel og andre skrekkscener ifra Kina.
Disse medieoppslagene virket å til å snu den politiske stemningen i de fleste europeiske land.
Selv om dødstallene i fra Italia i ettertid har vist seg å ha vært innenfor det normale og at gjennomsnittsalderen på de døde i all hovedsak var over 70år med underliggende alvorlig sykdom, fremstod rapporteringen som skremmende og en økende frykt for viruset bredte seg i befolkningen.
Med unntak av noen hederlige forsøk fra FHI på å nyansere bildet var det i stor grad frykt og krisemaksimering fra utenlandske kilder som dominerte nyhetsbildet.
Stemningen i mediene og hos politikerne endret seg til at det nå var mye mer «usikkerhet» rundt virusets farlighet. Man kjente ikke til nok rundt smitteveier og det hastet å få kontroll på smitten før den kom ut av kontroll.
Til tross for at løsningen som ble fremmet gikk imot egne fagmyndigheters anbefalinger ble det besluttet å stenge ned inntil situasjonen var mer avklart.
FHI nøkterne rapportering av vitenskap druknet på mange måter i mer sensasjonelle estimater og teorier ifra pensjonerte leger eller andre som hadde et kritisk syn på de vitenskapelig baserte beredskapsplanene man hadde lagt til grunn.
https://www.dagbladet.no/studio/siste-nytt-om-coronaviruset/606?post=30226
https://www.nature.com/articles/s41467-021-22944-0
https://www.dagbladet.no/nyheter/personfokus-horer-ikke-hjemme-i-dette/72263685
Knapphet på tid og usikkerhet var avgjørende for at man gikk vekk ifra de etablerte planene og over på det som fremstår som en hastebesluttede nedstegningsvedtak.
Om disse tiltakene var så hastebesluttet som det har blitt fremstilt er tvilsomt, da det er kjent at helseledere og politikere i internasjonale forum har planlagt alternative måter å håndtere pandemier på i lang tid før Covid-19 ble en realitet.
Hva som er den rette pandemihåndteringen er det ingen som har noen klar fasit på og at det gjennomføres internasjonal dialog og samarbeid i ulike forumer er noe vi må forvente av våre helsemyndigheter uten at dette har noe suspekt ved seg.
Likevel må spørsmålet reises om hvor etisk og demokratisk forsvarlig det var å benytte seg av usikkerhet og tidspress for å få vedtatt en politikk som var så radikalt annerledes fra det vi har vært vant med tidligere.
Det virker som myndighetene har brukt en «selvpåført» tidsnød til å vedta en eksperimentell og uprøvd politikk som er så inngripende i økonomien, menneskerettighetene og borgernes friheter at den mangler sidestykke i moderne historie. Dette ble gjort uten engang å ha en offentlig debatt eller konsekvensutredning i tiden man hadde i forkant.
Ifra psykologien kjenner man til de tre kjente handlingsalternativene mennesker benytter seg av i pressede og truende situasjoner. «Fight, Flight or Freeze».
Norske myndigheter valgte åpenbart «freeze” og her har vi stått siden.
Handlingsmåten går ut på å «fryse» samfunnet ved å stenge ned, mens vi setter inn symbolske defensive tiltak inntil sesongen for luftveissykdom er over.
At et slikt reaksjonsmønster kan oppstå i en ny og ukjent situasjon i blant myndighetspersoner som ikke er vant med slikt stress kan være forståelig.
Det underlige er at denne usikkerheten og knappheten på tid til vurderinger virker å ha gjentatt seg en rekke ganger frem til i dag.
Sykehusinnleggelser med korornavirus virker å henge sammen med sesongene for luftveisinfeksjoner på samme måte som med influensa. Smittetallene virker å korrelere med hvor mange som testes for viruset.
Smitteøkninger fremstilles som noe uventet, skremmende og hver gang de oppstår er tiden er såpass knapp at det må hasteinnføres nye nedstegninger eller regler uten videre diskusjon.
Like sikkert som at smitteøkningene fører til nedstegning er det at det er like få intensivplasser tilgjengelig som det var ved forrige smitteøkning og den samme argumentasjonen som tidligere om å verne helsevesenet fra kollaps blir fremtredende.
I krig og kriser er vanligvis myndighetene og medienes strategi å nedtone informasjonen for å beholde roen og unngå frykt og panikk i folket. Strategien er som regel derfor at man beroliger folket, ved å gi dem nøktern og balansert informasjon via egne kanaler og media.
Ifra psykologien vet vi at den mest stressende sinnsstemningen et menneske kan oppleve er usikkerhet og mangel på en tidshorisont. Å leve med usikkerhet og stress over tid har en rekke helsemessige skadevirkninger. Vi vet ifra psykologien at de fleste mennesker vil heller godta en dårlig løsning enn å leve under konstant usikkerhet og stress. I krig og konflikt er det derfor essensielt å holde usikkerheten på et minimum for å holde folket samlet og moralen oppe.
Den vanligste ledelsestrategien i kriser er derfor å presentere en klar plan for en løsning på krisen. Planen må ha en bred oppslutning og målet med planen må være tydelig og forhåpentlig lede til en løsning på krisen.
Om planen leder til suksess eller nederlag kan variere, men den psykiske helsen i befolkningen vil i de aller fleste tilfeller berges dersom de føler at lederne deres har kontroll på situasjonen og leder dem til et mål som har en klar tidshorisont.
https://www.theguardian.com/commentisfree/2016/apr/04/uncertainty-stressful-research-neuroscience
Norske myndigheters respons må beskrives som det motsatte av hva som er god kriseledelse.
Myndighetene har helt ifra starten fremstått som om de ikke har noen plan for hva som er målet med den førte politikken.
Målet virker ikke å være å eliminere viruset totalt.
Målet virker ikke å være at man lar viruset få spre seg fritt blant de unge og friske for å oppnå naturlig flokkimunitet slik som i Sverige.
Hastepressekonferanser kalles inn, lover vedtas og nedstegninger innføres uten noe klart mål eller evidens på at disse har noen effekt for å stanse utbredelsen av smitten.
Tiltakene har perifere og uklare mål som å «slå ned smitten», «få ned R-tallet» eller vaksinere en gitt prosentandel av befolkningen. Landet deles i et knotete fargekode-system og det forventes at vanlige mennesker skal forholde seg til dette.
I tillegg sendes det kontinuerlig ut informasjon fra Helseministeren, Helsedirektoratet og FHI som ofte er motstridende i forhold til hva som har vært kommunisert kort tid før.
Forskriftene og regelverket er i stadig endring. Reglene de er ofte rigide og motstridende slik at det nesten blir helt umulig for innbyggerne å forholde seg til dem. Noe er lovverk, noe er forskrifter og noe er anbefalinger. Det finnes nasjonale og lokale regler og anbefalinger og mange beslutningstakere er kommunale smittevernsoverleger som ofte fatter beslutninger som derfor varierer innenfor de ulike kommunegrensene.
Helhetsbildet som tegnes blir derfor maksimalt usikkert og preget av stor usikkerhet og uventede endringer uten noen tidshorisont å forholde seg til.
Tidsperspektivet forverres ytterligere ved at myndighetene til stadighet kommer med lovnader om gjenåpning, som kort tid trekkes tilbake ofte begrunnet med for dårlig etterlevelse av smittevernsreglene i enkelte deler av befolkningen.
Holdenutvalget slo tidlig fast at en full gjenåpning tidligst vil skje i 2024. Likevel loves det snarlige gjenåpninger av politikere på ulike plan, selv om disse åpenbart burde være klar over hvor lenge tiltakene er ment å vare.
Denne psykiske «berg og dalbanen” fører til at opplevelsen av tap og nederlag vokser i store deler av befolkningen som følge av disse svingningene. Følelsen av gjentatte nederlag blir sterkere ved at det hyppig skiftes mellom glede og sorg og dette bil bryte ned psyken mer over tid, enn om følelsen av nederlag lå på et «konstant» nivå.
For store deler av befolkningen som anstrenger seg for å etterleve smittevernstiltakene og har blitt forskuttert en «belønning» innen kort tid som følge av sin innsats vil frustrasjonen vokse når de opplever at systemet likevel feiler i å løse problemet.
(vi er på oppløpsiden nå…. Bare R-tallet kommer under…, Bare 90% av befolkningen er vaksinert….)
De fleste av oss kjenner historien om Kong Sisyfos ifra gresk mytologi. Sisyfos ble dømt av gudene til å rulle en stor stein opp et fjell og ble lovet frihet dersom han klarte dette. Hver gang steinen nærmet seg toppen rullet den ned igjen og Sisyfos måtte starte på nytt. Historien har gitt opphav til uttrykket sisyfosarbeid som beskriver en type håpløst evighetsarbeid uten noen slutt.
Det farlige er at denne frustrasjonen desverre har en tendens til å rettes mot andre grupper i samfunnet i stedet for mot myndigheten og de manglende resultatene deres førte politikk.
Sisyfos rettet sin energi og frustrasjon mot steinen i stedet for mot gudene som hadde laget den håpløse oppgaven for han.
Ifra politisk hold har man også sett tendenser til å legge skylden for smitten på enkeltgrupper i samfunnet.
«Høyresiden» har anklaget «trangbodde» innvandrere på Oslo øst for dårlig etterlevelse av smittevernsreglene eller vaksineskepsis.
«Venstresiden» har anklaget østeuropeiske arbeidsinnvandrere for å bringe smitte til Norge etter utenlandsturer .
Om disse gruppene faktisk er overrepresentert i forhold til andre innbyggere i Norge kan ikke utelukkes, men det er også viktig å ta med i beregningen at «smitten»i stor grad dukker opp der man tester. Testingen har vært utbredt på Oslo øst samt av reisende til Norge.
Et skritt frem, to tilbake.
Ved å organisere smittevernstaten i en «trappetrinnsmodell» uten noen endelig sluttdato tyder alt på at smitteverntiltakene vil bestå i lang tid fremover. Den emosjonelle «berg og dalbanen» vil få flere runder i loopen.
Vi står nå foran den såkalte «4.smittebølgen» og ser de psykiske mekanismene tydelig.
Samfunnet har vært relativt åpent gjennom sommeren. Befolkningen har hatt en «normal» hverdag og myndighetene har vært tydelige på at samfunnet skal gjenåpnes og restriksjonene fjernes forutsatt at en stor nok andel av folket lar seg vaksinere.
At vaksinene har høy effekt mot smitte og sykdom har blitt repetert til det kjedsommelige. Dette selv om tall fra land som har vært raskt ute med vaksinering viser det motsatte, spesielt når det kommer til å redusere smitte.
Som ved tidligere anledninger «hauses” smittetallene opp når vi kommer til begynnelsen av sesongen for luftveisinfeksjoner, folk utvikler symptomer og testingen øker, noe som igjen medfører høyere smittetall totalt.
Ta en titt på forsidene i norske nettaviser ifra 25-26 August:
Når krybba er tom bites hestene
Knapphetsprinsippet har vært en gjenganger i strategien for å vaksinere det norske folk.
At det har vært en reel mangel på vaksiner er det liten tvil om. Samtidig må en kunne stille spørsmål om denne kunne ha vært redusert dersom det var politisk vilje tilstede.
Et tiltak som kunne økt vaksinetilgangen ville vært å midlertidig suspendert lisensen for å produsere vaksinene slik at den kunne ha blitt produsert i et langt større omfang. Et slikt forslag ble fremmet i FN, men ble raskt nedstemt av blant annet Norge.
At farmasi-industrien skal ha en rett til å patentere og tjene penger på egne produkter er det få som er uenige i, med et spesielle denne gangen var at hele vaksineutviklingen ble finansiert av skattepenger donert av blant andre Erna Solberg som bidro med 13 milliarder norske skattekroner.
Ernas giverglede blekner likevel imot Donald Trump som donerte 18 milliarder dollar til til dette formålet via i «Warp Speed» programmet.
Selv med en slik givervilje evnet man altså ikke å sette det mange vil anse som rimelige vilkår om å selv få eierskap til patentet eller kreve at vaksinene ble solgt for kostpris.
Pfizers vaksine ble ifølge oppfinnerne laget på under 24 timer da teknologien bak allerede eksisterte og var i bruk til fremstilling av andre typer medisiner.
En kan da spørre seg hvor donasjonene til Erna og Donald ble av? Under 10% av verdens befolkning er per i dag vaksinert. Hvor ble det av den internasjonale solidariteten i donasjonen som Erna hevdet skulle hjelpe de fattige landene å få tak i vaksiner?
Store deler av menneskeheten har altså i 18 måneder vært underlagt et regelverk som i mange tilfeller bryter med menneskerettighetene og grunnloven i de fleste demokratier.
FN anslår at minst like mange mennesker har dødd i verden som følge av koronatiltakene som det har av selve viruset.
Allikevel klarte ikke verdens ledere å tøye regelverket eller sette krav til støtten for å få til en mest mulig effektiv vaksineproduksjon til verdens befolkning.
En begrenset tilgang gir selvfølgelig høyere etterspørsel og høyere salgspriser. Det ironiske er at dette er de samme politikerne som hevder at den eneste løsningen på pandemien er å vaksinere hele verdensbefolkning så raskt at viruset ikke rekker å mutere seg vaksineresistent.
I den såkalte Pfizer-leaks saken hvor kontrakter mellom Pfizer og ulike nasjonalstater ble lekket, ser man hvordan selskapet med sitt begrensede produkt og «dårlig tid» salgsstrategi har forhandlet opp salgsprisene og vilkårene i ulike land. Med en høy grad av hemmelighold angående prising, delvis monopol og en kynisk utnyttelse av krisetilstanden i verden har Pfizer kunnet ilegge kjøpere priser og vilkår som ville ha vært uhørt i alle andre sammenhenger.
https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/verden-samlet-for-a-bekjempe-korona-viruset/id2700895/
