DENNE GANGEN GÅR DET KANSKJE IKKE FULLT SÅ LETT FOR JUSTIS- OG BEREDSKAPSDEPARTEMENTET (JD) – TUNGTVEIENDE KRITISKE HØRINGSUTTALELSER FRA MANGE
Jeg begynner med en rask, mer eller mindre summarisk oppsummering av hva som har hendt, en oppsummering som til dels inneholder gjentakelser av det samme som jeg har publisert tidligere.
Som kjent for de fleste, fantes det en tidligere “Koronakommisjon“. Den ble opprettet av myndighetene i april 2020, hadde to forskjellige ledere og to delvis forskjellige medlemssammensetninger til ulike tider, og den avga to rapporter, hhv. 14. april, 2021 og 26. april, 2022. Deretter avsluttet den sitt arbeid og ble nedlagt.
For den kommisjonen gjaldt det en lov som ble iverksatt 4. desember, 2020, og som het «Lov om informasjonstilgang m.m. for den uavhengige kommisjonen som skal gjennomgå og evaluere myndighetenes håndtering av covid-19pandemien i Norge (Koronakommisjonen)». Korttittelen var «Koronakommisjonsloven» (https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2020-12-04-136 ). Loven hadde sju paragrafer. Jeg repeterer litt om paragraf 5 som lød:
«§ 5. Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i senere straffesak eller sivil sak. Opplysninger som Koronakommisjonen har mottatt i medhold av § 2, kan ikke brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak.»
https://lovdata.no/lov/2020-12-04-136/§5
Under høringsrunden for loven kom det ingen høringsmerknader om denne paragrafen.
Da Koronakommisjonen ikke lenger fantes etter at den var blitt nedlagt i april 2022, fantes det heller ikke noe virkningsområde for «Koronakommisjonsloven», og den gjaldt ikke lenger, og selvsagt heller ikke dens paragraf 5. Med andre ord er rettstilstanden i dag (13.11.2022): Opplysninger som det nå eksisterende Koronautvalget (som ikke lenger betegnes som “kommisjon”, men som “utvalg”) mottar, KAN brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak, for eksempel mot dem – herunder især regjeringen, Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet – som tredde alle de drakoniske og for mange økonomisk ruinerende og/eller medisinsk svært skadelige tiltakene nedover hodene på befolkningen i Norge.
Jeg er tilbøyelig til å tro at myndighetene har oversett denne faren – at de rett og slett ikke hadde sørget for å få på plass en tilsvarende lov som Koronakommisjonsloven til vern for Koronautvalget. Et sterkt indisium for min oppfatning om dette er at JD, som nevnt, den 11. oktober, 2022 la frem et høringsutkast med den helt utilbørlig korte svarfristen på kun tre dager. Myndighetene fikk «hetta» da de oppdaget fadesen og utarbeidet i hui og hast et nytt lovutkast for å rette opp forholdet. Jeg har gransket forarbeidene til den nå altså ikke gjeldende «Koronakommisjonsloven», og i Prop. 139 L for 2019-2020 (nedlastbar her https://www.regjeringen.no/contentassets/c31e3c03e2bd40228426cd3070c266ee/no/pdfs/prp201920200139000dddpdfs.pdf) som gjaldt «Lov om informasjonstilgang m.m. for den uavhengige kommisjonen som skal gjennomgå og evaluere myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien i Norge (Koronakommisjonen)», når det gjelder den nevnte paragraf 5, informeres det der om følgende: «9.2 Høringsinstansenes syn (Side 33). Det har ikke kommet inn merknader under høringen som spesifikt gjelder dette forslaget i høringsnotatet». Jeg har mistenkt myndighetene for under forberedelsen av den nå foreslåtte loven som skal gjelde for det nå aktive ‘Koronautvalget’, har hatt et lønnlig håp om at heller ingen skulle reagere på den foreslåtte, nye paragraf 5, og som altså er helt likelydende den som gjaldt etter «Koronakommisjonsloven». En helt utilbørlig og i mange henseender trolig ulovlig kort høringsfrist var derfor nødvendig.
Det foreligger nå et forslag til lovvedtak fra JD, offisielt betegnet som
Prop. 12 L (2022–2023)
Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak)Lov om informasjonstilgang m.m. for det uavhengige utvalget som skal evaluere myndighetenes håndtering av covid-19-pandemien samlet sett, og i tillegg evaluere omikronhåndteringen i perioden fra 1. november 2021 til mai 2022 (Koronautvalget), og endringer i voldserstatningsloven (ny forskriftshjemmel)»
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-12-l-20222023/id2946696/
Den kan lastes ned her https://www.regjeringen.no/contentassets/e5e62803edfe4cd4bf7004d566b84d5c/no/pdfs/prp202220230012000dddpdfs.pdf.
Forslaget har ti paragrafer. Paragraf 5 er den samme som paragraf 5 i «Koronakommisjonsloven», som nå altså ikke lenger gjelder.
I proposisjonen omhandler JD nevnte paragraf i et hovedkapittel med overskrift «9 Forbud mot bruk av opplysninger som bevis i senere saker» (Side 34).
I motsetning til under forberedelsen til den daværende «Koronakommisjonsloven» har det kommet mange høringsuttalelser.
Jeg hitsetter fra første avsnitt i underkapittel «9.2 Høringsinstansenes syn» (Side 34) :
En rekke privatpersoner og anonyme er kritiske til forslaget om at opplysninger som utvalget har mottatt i medhold av § 2, ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak. Flere av disse mener tvert imot at slike opplysninger må kunne brukes for å rettsforfølge myndighetspersoner og andre.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-12-l-20222023/id2946696/?ch=9#kap9-2
TV 2 AS har ifølge proposisjonen disse merknadene om emnet:
TV 2 AS bemerker at berørte personer ikke kan straffes om de ikke gir opplysningene, men at offentlig ansatte, slik TV 2 AS forstår det, risikerer arbeidsrettslige sanksjoner dersom de ikke medvirker. Dette bør tydeliggjøres av hensyn til de som er aktuelle. Konsekvensene av en regulering som gjør det straffritt å bryte en ellers velbegrunnet og lovfestet profesjonsbegrunnet taushetsplikt, synes ikke å være særlig drøftet. Selv om ingen som faller utenfor instruksen fra 6. mai 2022, øyensynlig kan oppleve straff eller annen reaksjon dersom man nekter å forklare seg for utvalget, er dette et viktig tema som kaller på nærmere klargjøring. TV 2 AS mener også at et forbud mot at opplysninger utvalget mottar, kan brukes som bevis i senere rettssaker, framstår som ubegrunnet ut fra mandat og formål, og mener det er vanskelig å se at reguleringen i særlig grad vil medføre at personer med relevant informasjon i større grad vil gi opplysninger uten frykt for at opplysningene senere kan bli brukt i rettssaker mot vedkommende selv eller noen som står vedkommende nær. Bestemmelsen medfører ikke noe generelt bevisforbud. En person som gir informasjon til utvalget, må forklare seg om de samme forholdene etter de alminnelige reglene om bevistilgang. For TV 2 AS framstår det derimot i strid med den alminnelige rettsfølelsen at et offentlig oppnevnt og av allmennheten finansiert, granskingsutvalg – uansett mandat – ikke skal kunne gi informasjon og utløse forfølgning av åpenbart straffbare forhold som man blir klar over. Temaet for undersøkelsene her avviker jo også vesentlig fra f.eks. Partnerdrapsutvalget, som det vises til i høringsnotatet.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-12-l-20222023/id2946696/?ch=9#kap9-2
Morten Walløe Tvedt, jurist, førsteamanuensis ved Høgskolen i Innlandet, sine meninger ifølge proposisjonen hitsettes:
[Han] mener at forslaget til § 5 reiser problemstillinger som burde vært klarere begrunnet og stiller spørsmålet om forslaget innebærer at Koronautvalget, for det tilfelle den avdekker straffbare forhold eller forhold som er erstatningsbetingende, så skal Koronautvalget ikke ta en slik sak videre? Det er en lite tilfredsstillende situasjon om det skulle være slik. Hvis Koronautvalget skulle finne forhold som enten gir grunnlag for straffeforfølgning eller andre sivilrettslige krav, bør slike brudd bringes vildere [sic; feilskrift for ‘videre’, Terje Sørensens merknad] til rette myndighet for videre oppfølgning. Et praktisk eksempel på dette kan være at hvis en beslutning ble fattet på så mangelfullt grunnlag at det er ugyldig, men at den påførte private selskaper eller personer økonomisk tap. Høringsnotatet svarer ikke på hva som skal skje i denne situasjonen. Dette bør avklares før en slik lov vedtas. Han stiller også spørsmål om noen melder inn opplysninger til Koronautvalget slik at disse opplysningene senere blir unntatt fra å være beviser for enten en straffesak eller en sivil sak? Kan noen dermed avskjære visse typer av beviser for straffbare eller erstatningsbetingende forhold ved å melde dem inn til Koronautvalget?
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-12-l-20222023/id2946696/?ch=9#kap9-2
JDs egne betraktninger kommer under underkapittelet « 9.3 Departementets vurderinger» (Side 35). Jeg hitsetter:
Departementet opprettholder forslaget om at opplysninger som Koronautvalget mottar i medhold av § 3, ikke skal kunne brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak. Departementet viser til begrunnelsen i høringsnotatet gjengitt i punkt 9.1 ovenfor. Bruk av opplysningene som bevis i en senere straffesak eller sivil sak mot personen som gav opplysningene, kan stride mot forbudet mot pålagt selvinkriminering, som inngår i retten til en rettferdig rettergang, og retten kan normalt ikke ta imot bevis som er underlagt lovbestemt eller profesjonsbestemt taushetsplikt, jf. tvisteloven §§ 22-3, 22-3 a og 22-5 og straffeprosessloven §§ 118, 118 b og 119. En person som gir informasjon til utvalget, kan likevel måtte forklare seg om de samme forholdene etter de alminnelige reglene om bevistilgang, slik TV 2 AS bemerker. Dette må eventuelt skje etter en konkret vurdering. Tilsvarende kan det tenkes at dokumenter som blir oversendt Koronautvalget, også kan måtte legges fram av andre som bevis i en senere rettssak. Slike dokumenter kan også blir oversendt politiet og dermed bli en del av en straffesak, jf. nedenfor. Dette vil da skje helt uavhengig av oversendelsen til utvalget.
TV 2 AS mener det av hensyn til de aktuelle bør tydeliggjøres at berørte personer ikke kan straffes om de ikke gir opplysninger til utvalget, men at offentlig ansatte risikerer arbeidsrettslige sanksjoner dersom de ikke medvirker. Departementet bemerker at dette ikke er regulert i lovforslaget, men må vurderes ut fra et eventuelt brudd på den aktuelle instruksen. Eventuelle sanksjoner for slike brudd finnes i statsansatteloven, arbeidsmiljøloven og straffeloven. Når det gjelder påstanden fra TV 2 om at konsekvensene av en regulering som gjør det straffritt å bryte taushetsplikten, ikke er særlig drøftet, viser departementet til at det ikke er snakk om brudd på taushetsplikt når det foreligger et lovfestet unntak. Om begrunnelsen for unntaket viser departementet til punkt 6.3.
I tillegg til at opplysningene ikke kan brukes som bevis i en senere straffesak eller sivil sak, foreslås det å presisere i loven at slike opplysninger heller ikke skal kunne brukes som dokumentasjon i tilsynssaker som kan gi grunnlag for reaksjoner mot enkeltpersoner. Departementet legger videre vekt på at bevisforbudet er et av flere tiltak som bidrar til at inngrep i privatlivet ikke blir mer omfattende enn nødvendig, og som bidrar til å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser når det gjelder behandling av personopplysninger.
Til Morten Walløe Tvedts spørsmål, bl.a. om opplysninger som gis til Koronautvalget, kan medføre at opplysningene senere blir unntatt fra å være beviser for enten en straffesak eller en sivil sak, bemerker departementet at utvalget og de som gjør tjeneste eller arbeid for utvalget, ikke selv kan legge fram eller vitne om opplysningene for retten. Men dersom opplysningene tilkommer politiet eller en annen part i en annen sammenheng, må opplysningene kunne brukes på vanlig måte. Departementet legger for øvrig til grunn at enhver vil kunne benytte opplysninger i utvalgets rapport og andre offentlig tilgjengelige dokumenter til å vurdere om det kan være grunnlag for søksmål, f.eks. som følge av beslutninger som er fattet på ugyldig eller mangelfullt grunnlag.
Når det gjelder vurderingene helsepersonell og andre gjør av om de skal utlevere opplysninger til utvalget, vil dette ikke reguleres av lovforslaget § 5. Et eventuelt brudd på taushetsplikten fordi koronautvalget ikke hadde behov for opplysningene, vil i prinsippet kunne føre til en tilsynssak eller straffesak, men dette er neppe særlig aktuelt her, jf. drøftelsene i punkt 6.3.2 om dette spørsmålet.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-12-l-20222023/id2946696/?ch=9#kap9-3
Til tross for de mange innsigelsene og kritikkene mot forslagets paragraf 5, opprettholder JD sitt forslag. Det betyr at det nå er overlatt til stortingsrepresentantene å vedta eller forkaste forlagets paragraf 5. Personlig tror jeg ikke at det i dag finnes et tilstrekkelig flertall for å avvise forslaget, og jeg frykter at de færreste av representantene i det hele tatt bryr seg med å lese proposisjonen eller deler av dem. Men kanskje for oss som ønsker forslaget til paragraf 5 avvist, er det oppfordring til å gjøre alt vi kan for å lykkes! Én mulighet kan være å aktivt jobbe for å påvirke stortingsrepresentantene, f.eks. gjennom lobbypåvirkning direkte og/eller ved å publisere våre meninger og oppfatninger.
+++000+++
