Vekter mistet jobben etter kritisk innstilling mot pandemihåndteringen

Lov og Helse har fått kjennskap til en historie av den typen vi etter hvert har hørt flere av gjennom pandemien. Saken dreier seg om at en vekter begynte å bli mer og mer kritisk til det han erfarte og lærte underveis i pandemien. Da han begynte å ytre denne kritikken, og til og med var så “gal” å bli med på en demonstrasjon foran Stortinget mot myndighetenes pandemi-håndtering fikk han problemer med arbeidsgiver. I tillegg skjedde det noe som vi i foreningen også har hørt flere andre historier om – nemlig at barnevernet blir koblet inn, og at det stilles spørsmål ved en persons mentale helse fordi han både mener og ytrer at det som foregår relatert til håndteringen av pandemien ikke er greit. Han forteller oss følgende:

Jeg ble satt til å jobbe på sykehuset i forberedelsene mot en kommende pandemi. Det var et helt nytt virus og bildene som ble vist I media fra Kina, de skremte meg. Nå var det blodig alvor og jeg skulle ene og alene, være første ledd for alle pasientene inn mot akuttmottaket, på det største sykehuset i fylket.

Jeg var engstelig til jobben, men noen måtte gjøre den og smittet kunne jeg bli uansett, tenkte jeg. De første dagene satt jeg nærmest å skalv, jeg forventet et veldig stort trykk inn mot akuttmottaket, med mennesker som var smittet eller preget av lignende symptomer. Dagene gikk og medias bilde var fremdeles dramatisk, men hvor blir det av alle sammen? “Vel, kanskje det ikke det er så ille akkurat her i Vestfold enda, men snart kommer de jo?” 

– Nei. Ukene gikk og ikke én gang, var det tegn til fylte korridorer og venterom, ikke én person lå i gangen og de ekstra sykesengene ble heller aldri tatt i bruk. Tvert imot var det fullstendig stille og rolig, jeg kunne lene meg tilbake i stolen og heller håpe på noe og gjøre. Hvor var pandemien?

Da regjeringen stengte landet ble jeg frustrert og oppgitt. Jeg så jo med mine egne øyne at media og politikere løy, og at dette aldri var noe i nærheten av en krisesituasjon, ikke en smule hektisk engang. Jeg følte derfor på et etisk ansvar for å roe ned folks fortvilelse og bekymring, så uten å nevne hvor jeg jobbet og hva jeg så på sykehuset, skrev jeg nesten daglig inn på kommentarfelt under artikler som omhandlet situasjonen.

Så kom dråpen:

Ved hovedinngangen (hadde noen vakter ved hovedinngangen også) sto ei lita jente på tre år sammen med moren sin. Jenta hadde astma og moren fryktet derfor å sette munnbindet på henne. Jeg ringte opp på barselavdelingen og spurte om jenta på tre år fikk slippe grunnet plagene, men vi ble nektet, munnbind eller ingen time. Moren sa at det var helt avgjørende at hun kom til timen, men at hun ikke hadde hjerte til å sette munnbindet på barnet og spurte meg om jeg kunne gjøre det istedet. Jeg kikket oppgitt opp på min kollega i det jeg bøyet meg ned med munnbindet, min kollega bare nikket alvorlig. Jeg skulle heller lagt munnbindet ned og gått fra stedet, men jeg gjorde det jeg var satt til å gjøre, selv om det knuste hjerte mitt.

Nå måtte denne galskapen ta slutt og dermed deltok jeg i en protest mot regimet, foran Stortinget i Oslo. Dette fikk også min arbeidsgiver med seg og jeg ble kalt inn til et møte, hvor min stilling skulle revurderes. Møte endte med at jeg mistet jobben, både på sykehuset og ellers i bedriften og det ble i tillegg sendt en bekymringsmelding til barnevernet, full av bilder fra min Facebook side, som driftsleder hadde tatt vare på.

Det ble seks måneder med evaluering av min psykiske tilstand og evne til omsorg, med en rekke møter om det jeg postet og hvordan jeg kunne finne på og delta i en protest, mens jeg jobbet på sykehuset. Ettersom jeg aldri gjorde noe ulovlig og det jeg skrev faktisk stemte med virkeligheten, måtte de til slutt gi slipp på trakasseringen.

Var det verdt det? Ja, absolutt.

Vi må alltid følge hjertet og kjempe for det som er rett. Om det koster deg jobben, så er det en jobb som ikke fortjener deg. Om systemet presser deg, koster deg tid, fortvilelse og energi, så hev hodet høyt og bare le, for alle som kjemper for rettferdighet er enestående og en ren samvittighet, det betyr alt.

I møteprotokollen relatert til problemet den ansatte ble ansett som, er det en rekke ting som ble tatt opp. Vi ser at tidlig i rapporten nevnes bekymringen for at den ansattes mentale helse ikke er “helt i orden” pga. at han har disse meningene:

Vi har spurt vekteren om han fikk noen konkrete eksempler på meninger og ytringer som var grunnlaget for varslene, hvor han svarte oss at han etterspurte dette, men at han ikke ble forelagt noen slike konkrete eksempler.

Videre var vekteren også såpass “vill og gal” at han deltok i en demonstrasjon mot Covid19-håndteringen. Det å delta i en demonstrasjon som er sterkt kritisk til myndighetene, er noe som Norges befolkning og offentlighet påstår er en skummel affære i for eks. Iran og Russland, men som i hvert fall tidligere har vært anerkjent som et legitimt demokratisk virkemiddel for ytringsfrihet i Norge:

Per i dag ser det dessverre slik ut at å delta i en demonstrasjon i Norge kun er legitimt så lenge man demonstrerer for en sak som er allment vedtatt og godkjent av “den kompakte majoritet” og “offentlighet”.

Ut fra skrivet ser det også ut til at den ansatte trolig kom i skade for å ha vært nærmere andre mennesker enn “meter’n”, samt ikke brukt munnbind (som ikke virker). Dette ser ut til å ha kommet frem i den ansattes egne bilder og film på for eks. Facebook, slik at hans kollegaer har fått mulighet til å være den “gode samfunnsborger” og melde fra om uhyrlighetene.

Barnevernet ble som sagt også koblet inn:

Som vi ser var ikke barnevernet i tvil om at dette var “en sak” de burde ta tak i, med god margin. Vi har spurt den ansatte om hva som skjedde i forbindelse med barnevernet. Han fortalte oss at barnevernet forfulgte saken i flere møter ila en periode på ca. et halvår, men at det hele opphørte uten noen tydelig beskjed. Nøyaktig hva barnevernet konkluderte med forteller den ansatte oss at han ikke har fått noe konkret informasjon om.

Vi har kontaktet den ansattes sjef om en kommentar, men han har ikke ønsket å uttale seg.

Det er vanskelig å vite alle detaljer om alle sider av denne saken. Vi er mest opptatt av de prinsipielle spørsmålene her som dreier seg om demokrati og ytringsfrihet, og meningsrom. Saker hvor barnevernet kobles inn når man har “feil” meninger er en tendens vi ser mer og mer av etter 2020. I tillegg ser det ut til at tilfeller hvor folk mister jobben når de har “feil” meninger øker i antall. Det samme gjelder det å stille spørsmål om folks mentale helse med samme begrunnelse – “avvikende” eller “feil” meninger. De negative forhold vi har beskyldt for eks. tidligere Sovjetunionen for, ser dessverre ut til å være til stede også i Norge i dag.

For å trekke hendelsen beskrevet i denne artikkelen, sammen med de andre ganske lignende hendelsene vi er kjent med ut i et større samfunnsperspektiv, kan vi si at for å ha et totalitært samfunn er det helt nødvendig at befolkningen er “med på laget”, for det å slå ned på “feil” meninger er ikke noe myndighetene klarer helt på egen hånd. Her er “den gode samfunnsborger” eller “den gode bedriftsleder” helt avgjørende. At alle myndighetspersoner bevisst ønsker et totalitært samfunn er sikkert en betydelig overdrivelse, men det er i hvert fall ganske tydelig at myndighetsapparatet som helhet ønsker og jobber for svært omfattende kontroll over borgerne i Norge. Hvis befolkningen dermed selv bistår myndighetene i å ha full kontroll har vi fort et totalitært samfunn. Jeg påstår ikke at myndighetene vil ha kontroll på absolutt alle ting, men informasjonsflyten og våre meninger ser man sterke tegn på at de i stor grad ønsker å kontrollere. Riktignok skal prinsipper som ytringsfrihet og “demokrati” gjelde så lenge folk holder seg innenfor Overtons vindu, et vindu som blir mindre og mindre for hvert år som går. Det er faktisk flere år siden en av Norges fremste maktpersoner, Gro Harlem Brundtland var bekymret for den manglende kontrollen:

Forfatter

Legg igjen en kommentar