Helse- og omsorgsdepartementet sendte den 3.2.2023 på høring et forslag om bl.a. å etablere permanent hjemmel i smittevernloven for «Kongen» til å gi forskrifter om isolasjon og karantene. Mitt høringssvar er lastet opp på regjeringens side, på vanlig måte, men forventes ikke å tillegges nevneverdig betydning der. Jeg tillater meg derfor å dele mine synspunkter med dere direkte:
Forslaget strider mot Grunnlovens ordlyd så vel som de forfatnings- og menneskerettighetsprinsipper denne bygger på, og er dessuten unødvendig i tillegg til de hjemler smittevernloven allerede gir. Høringsnotatets forsøk på å begrunne (forsvare) forslaget ut ifra et påstått praktisk behov ved tilsynelatende å veie menneskerettigheter opp mot hverandre, virker ikke overbevisende.
I motsetning til formuleringen «Kongen i statsråd», medfører formuleringen «Kongen» at den myndighet som gis, kan delegeres – i praksis til departementet. Utarbeidelse av forskrifter innebærer utarbeidelse av generelle regler av lovs rang, og isolasjon og karantene er frihetsberøvelse – intet mindre. Forslaget legger følgelig opp til at byråkrater skal gis permanent, egenhendig lovgivningskompetanse med hensyn til det mest tyngende av inngrep overfor borgerne.
Forslaget må videre ses i sammenheng med den trinnvise sementeringen som pågår i smittevernloven for øvrig hva angår de siste års tiltakshjemler som egentlig skulle være midlertidige, samt arbeidet som for tiden pågår i WHO med hensyn til å styrke WHOs utøvende rolle i pandemihåndtering, bl.a. nettopp gjennom styrking av strukturer for at WHO skal kunne koordinere nasjonale, utøvende helsemyndigheter direkte. I sum legges det nå gradvis opp til en situasjon der internasjonale og nasjonale helsebyråkrater ved neste korsveg på egenhånd kan definere både faktisk og rettslig grunnlag for pandemitiltak, herunder altså frihetsberøvelse, helt uten Stortingets innblanding i den konkrete situasjonen. Denne glidningen må stoppe.
De siste årene har vi høstet nye erfaringer med byråkrater i tilnærmet fri utfoldelse. Man snublet allerede på hoppkanten ved at «de mest inngripende tiltak Norge har hatt i fredstid» ble saksbehandlet på post it-lapper på bakrommet i departement/direktorat og ikke i statsråd. Det synes med økende styrke å kunne diskuteres hvorvidt «meteren», munnbind, nedstenginger og restriksjoner på bevegelse og mellommenneskelig samvær var vitenskapelig begrunnet eller egentlig virket mot spredning av koronaviruset, les: Hvorvidt de grunnleggende, rettslige vilkårene for innføring av disse tiltakene egentlig var oppfylt i henhold til smittevernloven § 1-5. Vi opplevde med undring hvordan WHOs generalsekretær egenhendig erklærte apekopper for å være «a Public Health Emergency of International Concern» uten støtte fra egen ekspertkomité, og at FHI tilsvarende gikk inn for å erklære apekopper for å være en «allmenfarlig smittsom sykdom» til tross for at FHIs egen begrunnelse er vanskelig forenelig med de rettslige vilkårene for dette i henhold til smittevernloven § 1-3. Vi har således lært at byråkrater, om enn aldri så velmenende, ikke bør gis ubegrenset spillerom. Denne lærdommen er imidlertid ikke ny. Maktfordelingsprinsippet ble formulert av Charles Montesquieu allerede på 1700-tallet, og ligger til grunn for delingen i Grunnloven mellom den utøvende makt (kapittel B), den lovgivende makt (kapittel C) og den dømmende makt (kapittel D).
Smittevernloven kapittel 5 gir allerede i dag hjemmel og vilkår for konkret begrunnede enkeltvedtak om tvang overfor den som er smittet med en allmenfarlig smittsom sykdom. I tråd med både rettssikkerhetsprinsipper og nevnte maktfordelingsprinsipp, er slike vedtak gjenstand for domstolskontroll, jf. lovens § 5-9. Enda viktigere i denne sammenheng, er at den eksisterende bestemmelsen i smittevernloven § 7-12 dessuten gir nettopp «Kongen» en permanent forskriftshjemmel som dekker det behovet lovforslaget tilsynelatende skal fylle, for de tilfeller det ikke er tid til å involvere Stortinget i vedtakelsen av de nødvendige tiltak i en gitt situasjon. Høringsnotatet nevner bestemmelsen pliktskyldigst, men unnlater å utforske hvorfor denne i tilfelle ikke er bra nok allerede. Den sentrale, praktiske forskjellen mellom smittevernloven § 7-12 og forslaget til ny § 4-3a, er at den eksisterende bestemmelsen i § 7-12 forutsetter rapportering til og etterfølgende kontroll fra Stortinget. Forslaget til ny § 4-3a kan således synes å bygge på et bekvemmelighetshensyn som ikke bør tillegges for mye vekt. I tråd med ovennevnte maktfordelingsprinsipp, er det all grunn til å opprettholde dagens løsning med det samspillet mellom henholdsvis den utøvende og lovgivende makt som smittevernloven § 7-12 legger opp til.
Legalitetsprinsippet er et grunnleggende prinsipp i enhver demokratisk rettsstat. Prinsippet kommer til uttrykk i generell form i Grunnloven § 113 som lyder: «Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». For frihetsberøvelse, som ligger i selve kjernen av legalitetsprinsippets område, kommer dette særskilt til uttrykk i Grunnloven § 94, som av en eller annen grunn ikke er eksplisitt nevnt i høringsnotatet. Dette må ses i sammenheng med en annet sentralt prinsipp i demokratiet, hvilket kommer til uttrykk i Grunnloven § 49 som lyder: «Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget». Det er i prinsippet borgerne selv, som gjennom sine valgte representanter på Stortinget – den lovgivende makt – skal fastsette bestemmelser om noe så viktig som frihetsberøvelse. Dette skal ikke overlates til ikke-valgte, ansiktsløse byråkrater i departementer og direktorater, og langt mindre til generalsekretærer i overnasjonale organisasjoner.
Stortinget har gitt helsebyråkratene betydelig spillerom de siste årene. Grensen må imidlertid settes ved lovgivning om frihetsberøvelse. Det er på tide at folket utøver den lovgivende makt gjennom Stortinget over smittevernstaten – og ikke omvendt.
Med hilsen
Advokatfirmaet Campbell & Co AS
Jørgen Heier
Advokat
