En kikk på sykefraværstrender – del 1

Vi har de senere årene kunne lese om at omtrent alt av sykdom og lidelser øker i befolkningen. Vi kunne nå nylig lese om at unge i Norge har begynt å dø av sykdom i økende grad, hvor det jeg nå betrakter som en ren påvirkningsagent, nemlig Richard A. White naturligvis har en “god” forklaring på det. I starten av 2024 kom SSB ut med denne om økt sykefravær.

Selv om vaksinen neppe har skylden for all elendigheten, er det enormt med holdepunkter for at den har hovedskylden i veldig mye av dette. Men i nesten alle formuleringer eller narrativer som blir publisert ut i det offentlige tildekkes dette med et enkelt triks. Man slår rett og slett sammen alle periodene i pandemien til én periode og sammenligner den med pre-pandemitiden, i stedet for å stykke opp pandemiperioden i mindre deler. For eks før og etter vaksinering. Hvis du gjør det sistnevnte slår ofte trendene deg nesten hylende i ansiktet.

Jeg skal se litt på sykefraværstallene fra SSB. Det må tillegges at de er kvartalsvis, noe som reduserer sterkt hvor mye du kan lese ut av dem i forhold til om det hadde vært per måned. Jeg mener likevel man kan se noen interessante ting. Her er grafen fra SSB’s artikkel:

Grafen frem til våren 2021:

Dette er sesongjustert sykefravær, og jeg har markert fire sentrale datapunkter med de fargede pilene (Kv. 1 = Første kvartal). Jeg skal gå gjennom hva jeg ser i grafen. For det første ser vi at på begynnelsen av 2000-tallet var sykefraværet klart høyere enn de siste ti årene. Fra omtrent 2009 til 2015, som er der jeg har satt markørstreken i SSB’s graf, går trenden relativ stødig nedover.

Fra 2015 er trenden temmelig uten utslag helt frem til 1. kvartal 2021 (blå pil). Altså til og med mars 2021. Et lite unntak er 1. kvartal 2020 (oransje pil), som har en liten topp som kanskje bryter litt med trenden. Bit merke i at dette er i det store og hele før pandemien, dette er altså januar-februar-mars 2020 (igjen dette problemet med at tallene er kvartalsvis og ikke per måned, i teorien er det mulig at det var en enormt sykefravær de siste ukene i mars, selv om jeg tror at det ikke var tilfellet).

Grafen fra våren 2021:

Sykefraværet har altså utfra grafen vært helt stabilt og vanlig gjennom det første pandemiåret. Men en eller annen gang i 2. kvartal 2021 begynner det å gå oppover, og det fortsetter tydelig inn i 3. kvartal (gul pil).

Jeg vil påpeke to følgende ting:

1. I 1. kvartal 2021, som er vintermånedene og det vi kan kalle “luftveis- og influensavirus-månedene” januar-februar-mars er sykefraværsnivået helt normalt.
2. Perioden som utgjør 2. og 3. kvartal 2021 er altså vår- og sommermånedene samt tidlig høst, totalt sett fra april-september. Det må sies å være ekstraordinært å ha mye økning av sykdom/sykefravær i denne perioden.

For å si det på en annen måte:

Når influensa- og luftveisperioden var på hell, altså når vi gikk inn i april måned i 2021, så starter altså en bratt, signifikant og vedvarende sykefraværsøkning i Norge.

Jeg påstår hardnakket av det har vært en voldsom og bred påvirkningsoperasjon i Norge for å omkategorisere vaksineskader til å hete “long-covid”. Jeg skal ikke si så mye om dette nå, men siden det er et stort antall i Norge som fortsatt prøver å forklare økt sykdom og død med Covid-19 skal jeg hente frem en tidligere artikkel – Tilbakeblikk: en pandemi av pussigheter. Jeg oppfordrer alle til å lese hele, selv om den er veldig lang, for jeg mener den viser utrolig godt hvordan de illusoriske narrativene har blitt spunnet. Her skal jeg nøye meg med å trekke frem en graf fra slutten av artikkelen i avsnittet “Den tredje smittebølgen”:

Hva vi ser her: Den blå pilen markerer tidspunktet da Nakstad og norske myndigheter erklærte at vi var inne i “tredje smittebølge”. De blå avbrutte linjene oppe i grafen er antall PCR-tester (hvorfor de blå linjene er brutte kan dere se mer om i originalartikkelen, vedrørende noe vi har kalt “helge- eller helligdagsfenomenet”). Kort fortalt blir altså antall tester økt i perioden frem mot at det erklæres smittebølge, og siden Norge utad utelukkende opererte med den helt ufaglige kategorien absolutte smittetall fikk man da inntrykk av at smitten spredte seg. Men smitten spredde seg ikke, det var bare antall tester som økte.

Det rosa skraverte feltet viser det området man utfra utførte studier kan anta er falske positive, altså en range opp til 2,5 %. Kort forklart betyr det at studier har vist at hvis man tester med PCR for Covid-19 vil minst 2,5 % av testene kunne være falske positive. Denne prosentandelen øker for øvrig hvis det er “press” på testsystemet og laboratoriene, for eks. hvis det utføres et høyt antall tester. Da kan andelen falske positive være opp mot 7 %. Det betyr at hvis du tester 100 personer og 5 personer slår ut som positive (andel positive prøvesvar er altså 5 %), vil du i dette tilfellet måtte trekke fra ca halvparten mtp falske positive.

Den røde linjen er prosentandel positive prøvesvar i denne perioden. Prosentandel positive prøvesvar er en mye bedre måte å vurdere om det er noe smitte i samfunnet kontra de absolutte smittetallene. Vi ser at da det ble erklært “smittebølge og krise” lå prosentandelen prøvesvar så vidt over området for falske positive, og trenden var i tillegg nærmest ikke -økende.

For å oversette dette til enkel norsk:

Utfra tallene som norske myndigheter selv både skapte og brukte skjedde det “ingenting spesielt” i samfunnet i mars 2021, omtrent ingen spredning eller økning av smitte, og faktisk kan man si at det så og si ikke var noe smitte i samfunnet overhodet, mtp. at du bør trekke fra minst 2,5 prosentpoeng pga falske positive.

Dette fortsatte ut i april. Den toppen vi ser i den røde linjen (økt prosentandel positive prøvesvar) i starten av april sammenfallen med bunnbunkt i den blå linjen (antall tester). Dette er Påsken 2021, og betyr bare at når det ble Påske-periode testet man langt færre. Når man tester langt færre er det en slags “lovmessighet” eller vanlig trend at prosentandelen går opp, uten at dette har noe med en reell epidemiologisk trend eller smitte å gjøre.

Oppsummert om våren 2021: det er ingenting “pandemi-messig” eller smittemessig alvorlig som skjer på denne tiden, bortsett fra feilaktige og illusoriske narrativer fra presse og myndigheter.

Vaksinefaktoren

Hvilke faktor er det da som har inntreffer på vår og sommer 2021?

Elefanten i rommet er naturligvis den skadelige Covid-19-vaksinen:

I 1. kvartal 2021 får ca 700 000 sin første vaksinedose, men dette er i hovedvekt de eldre og de med underliggende sykdommer. I 2. kvartal 2021 derimot begynner “vanlige” folk å få vaksine. I denne perioden (april-mai-juni 2021) får ca 1.9 millioner nordmenn sin første dose, og ca. 1.2 millioner sin andre dose.

Dette fortsetter bare utover i 3. kvartal, og det er her overdødeligheten også begynner.

Toppen i 1. kvartal 2022:

Hvis jeg henter frem den modifiserte grafen fra SBB igjen, og ser på sykefraværstoppen i 1. kvartal 2022:

Den røde pilen markerer altså 1. kvartal 2022 (januar-februar-mars). I siste kvartal i 2021 (oktober-november-desember) er det ca 1,5 millioner nordmenn som får sin tredje dose med den skadelige vaksinen, de fleste får på slutten av perioden (ca 1 million i desember 2021) og det er ca 1,3 million som får tredje dose i 1. kvartal 2022, de fleste i starten av perioden (ca 1,1 million i januar 2022).

Utfra den svært sannsynliggjorte hypotesen om at vaksinen skader, er det ikke rart at vi hadde rekordhøyt sykefravær (det høyeste siden 2009) i starten av 2022, fordi halvåret før hadde omtrent hele den norske befolkningen fått to doser, i tillegg til at mer enn 2 millioner nordmenn nettopp hadde fått sin tredje dose.

Jeg gjentar at det er umulig å trekke sterke slutninger ene og alene ut fra ovennevnte tall og trender, av forskjellige grunner. Men tesen om av vaksinen er en medisinsk skandale uten sidestykke blir ikke akkurat svekket.

I del 2 skal jeg se kort på sykefravær for to spesifikke underkategorier.