Rett før jul skrev jeg om den temmelig ekstreme norske versjonen av dobbeltenkning og dobbeltsinn (“dobbel mind” på engelsk) som handlet om nordmenns etter min mening svært irrasjonelle forhold til egne myndigheter. Trond Skaftnesmo har skrevet et godt innlegg som handler om veldig mye av den samme tematikken i et innlegg publisert i tidsskriftet Cogito i det siste nummer for 2024:
Vi har fått velvillig tillatelse til å gjengi det.
Gjensyn med 1984
Av Trond Skaftnesmo
Etter at vi har skrevet år 2000, vil det ikke vare lenge før det vil utgå fra Amerika et slags forbud – ikke direkte, men et slags forbud – mot all tenkning. Det vil være en lov som har til hensikt å undertrykke all individuell tenkning.
(Rudolf Steiner, GA 167, s. 98. 4. april 1916)
DEL 1: 1984 FØR OG NÅ
George Orwells roman 1984 ble skrevet for 76 år siden. Manus ble fullført i 1948, et år som snus om i bokens tittel. Har den noe viktig å si oss om vår egen tid? Mitt svar er at vi først nå ser hvordan det skrekkregimet romanen skildrer kan bli gjennomført i en global skala. Jeg vil videre vise eksempler på hvordan Orwell har sett mange forbløffende detaljer ved det systemet vi nå ser konturene av, særlig slik dets maktspill er grunnlagt på «dobbelttenkning» og «nytale».
Romanens aktualitet
Om vi ennå ikke er kommet på høyde med romanens dystopi, så beveger oss i den retningen. Med det mener jeg at den dominerende trend, spesielt i Vesten, går i retning av 1984s dystre bilde – med økt ensretting og sensur, hjernevask av befolkningen, osv. Dermed ikke sagt at vi er dømt til å ende i 1984-dystopien; tvert imot har vi gode muligheter til å unngå det. Men om vi ikke gjør noen ting for å endre kursen, vel – så havner vi der. Og fra 2001 begynte alt å gå stadig fortere.
Den første gangen jeg leste romanen, var midt på 1970-tallet, mens jeg gikk på gymnaset. Vi nærmet oss det magiske året 1984 og romanen var obligatorisk lesning, sammen med Vidunderlige nye verden av Aldous Huxley. Da vi så kom til året 1984, var gjennomgangstonen (slik jeg husker det) at Orwell hadde tatt feil: Verden gikk ikke mot stadig mer overvåkning og totalitære styreformer. Den kalde krigen var der riktignok fortsatt, men verden gikk tross alt fremover. Hadde vi ikke nylig opplevd et tøvær (etter Cuba-krisen) og var det ikke også mer tøvær i vente? Året etter kom faktisk det ventede tøværet (Gorbatsjov) – med perestrojka og glasnost og til slutt med murens fall. Orwell hadde nok skrevet en god roman, der han portretterte Stalins skrekkregime og Sovjetunionens propaganda med stor innsikt. Men heldigvis gjaldt det ikke oss i Vesten.
Omtrent slik lød konklusjonen frem til 11. 09.2001. Så startet den endeløse «krigen mot terror», med såkalte terrorlover (som Patriot act i USA) som åpnet opp for å forfølge «tankeforbrytere» (jf. vignettsitatet), med avsløringer om USAs tortur og vilkårlige mord i Irak (Wikileaks), med masseovervåkning av egne borgere (E. Snowden), osv. Brått var romanen 1984 igjen blitt aktuell.
Hva som skjedde den 11. mars 2020, vet alle. Eller kanskje egentlig ikke?(1) Uansett, siden har 1984-symptomene vært akutte. Da jeg leste boken om igjen høsten 2024, var det mest for å se hvor godt Orwell traff i detaljene, samt hvor godt romanen hadde tålt de siste 76 årene som litteratur betraktet. Jeg kan allerede her røpe min konklusjon: Ja, det er underlig mange detaljer som stemmer, som om Orwell hadde en krystallkule å se inn i. Og som litteratur har romanen heller ikke tapt seg synderlig. De «teleskjermer» eller «fjernskjermer» som ikke var der i 1948, er nå i alle private hjem og på nær sagt alle offentlige steder. Og ja – Storebror ser oss stadig bedre.
Romanens handling
Historien er lagt til en ikke alt for fjern fremtid, sett fra 1948. Året antas å være 1984. Men det er usikkert, for den gamle tidsregningen er i ferd med å viskes ut i folks minne. Verden er behersket av tre store imperier Oceania, Eurasia og Øst-Asia. Handlingen er lagt til Oceania. Grensene (som også er uklare for folk flest), er omtrent slik: Oceania omfatter Samvelde-landene pluss Nord- og Syd-Amerika. Eurasia omfatter Vest-Europa pluss Russland, Sentral-Asia og Sibir, og Øst-Asia resten. Dette er en geopolitisk verden, som ligner mye på vår egen – med tre konkurrerende supermakter.
Oseania, som ledes av Big Brother, er i evig krig med den ene av de to andre imperiene. Men det skifter hvilke av de to en kriger med. Det vi si: Når Oceania er i krig med Eurasia, får folk vite at det alltid har vært slik. Eurasia er fienden og har alltid vært det. Alle historiske kilder, inkludert eldre avisartikler, må da korrigeres, slik at de viser dette. Når fienden senere blir Øst-Asia, har det igjen alltid vært slik. Og nå må alle aktuelle dokumenter igjen korrigeres, osv.
Romanens hovedperson, Winston Smith, jobber i Sannhetsdepartementet. Hans oppgave er nettopp å gjøre slike historiske korreksjoner. I alt har Oceania fire departementer. I en forbudt bok Winston har fått tak i, beskrives deres virksomhet usminket slik: Fredsdep. beskjeftiger seg med krig, Sannhetsdep. med løgn, Kjærlighetsdep. med tortur og Velstandsdep. med sult.2
Winston har allerede lenge pleiet en «tankeforbrytelse»: I hemmelighet hater han partiet og drømmer om opprør. Han fører også en forbudt dagbok og innleder et forhold til en kollega, Julia. De tar kontakt med en motstandsgruppe kalt Brorskapet. Kontakten deres innenfor Brorskapet viser seg imidlertid å være en partiagent. Winston og Julia blir arrestert, og han blir nå utsatt for måneder med psykologisk manipulasjon og tortur i regi av Kjærlighetsdepartementet. Winston forråder til slutt Julia og blir løslatt; han innser endelig at han elsker Storebror.
| “Partiet sa at Oceania aldri hadde vært alliert med Eurasia. Han, Winston Smith, visste at Oceania hadde vært alliert med Eurasia så sent som for fire år siden. Men hvor fantes den kunnskapen? Bare i hans bevissthet, som uansett snart kom til å være utslettet. Og hvis alle andre godtok løgnen Partiet tiltvang dem – hvis alle kilder fortalte samme historie – så gikk løgnen over i historien og ble sannhet. «Den som kontrollerer fortiden,» lød Partiets slagord, «kontrollerer fremtiden: Den som kontrollerer nåtiden kontrollerer fortiden.» Og likevel, til tross for sin foranderlige natur, var fortiden aldri blitt forandret. Det som var sant nå, var sant fra evighet til evighet. Det var ganske enkelt. Alt som trengtes, var en endeløs rekke av seire over egen hukommelse. «Virkelighetskontroll», kalte de det: «dobbelttenk» på nysnakk”. (Fra 1984, kapittel 3, s. 42). |
Dobbelttenkning og nytale
I Oceania er all offentlig kommunikasjon, alle mediekanaler og all undervisning, preget av en ny standard for tenkning, kalt dobbelttenkning. På nytale (nysnakk), der en har rasjonalisert bort unødvendige ord, bøyningsformer og endelser, heter det dobbelttenk.
Ifølge Partiet snakker vi om en avansert form for tenkning, som overskrider den tradisjonelle tenkemåten, preget som den er av motsetningen enten-eller. I Oceania må alle øve seg opp i kunsten å tro på to motstridende påstander samtidig. Det er ikke så vanskelig som du tror. Vi har allerede nå mange i vår egen tid og kultur som mestrer det like bra som eliten i Oceania.
De tre slagordene som alle borgere i Oceania blir innprentet, er selv eksempler på dobbelttenkning. Den daglige repetisjonen gjør dem mer selvfølgelig og øker aksepten av dem. De tre slagordene er:
KRIG ER FRED
FRIHET ER SLAVERI
UVITENHET ER STYRKE
Noen som kjenner til lignende slogans, som vi nylig er blitt innprentet? Hva med disse?
VÅPEN ER VEIEN TIL FRED
VAKSINEN ER VEIEN TIL FRIHET
STOL PÅ VITENSKAPEN
Det første er et utsagn fra daværende NATO-leder, Jens Stoltenberg. Det andre ble gjentatt fra mange hold i korona-tiden, deriblant av høyreleder og statsminister Erna Solberg. Det fantes også andre varianter av mottoet, som «Veien til frihet er et sertifikat» eller «Et stikk i bytte mot mer frihet» – som enda klarere understreker dobbelttenkningen. Om du ikke ser dobbelttenkningen i dette, kan det være en hjelp å vite at vi jo hadde den friheten vi blir bedt om å kjøpe tilbake. Vi hadde faktisk bevegelsesfrihet, forsamlingsfrihet, frihet til å gå på kino, i butikken, osv. Men plutselig måtte vi altså skaffe oss et sertifikat for å sikre oss den. Noen gikk så langt som til å forlange bøter eller fengsel for ikke å ta stikket, som Ap-politiker Ole Krat Bjørkholt (nå statssekretær i Helsedepartamentet):
En mer generell formulering av det andre slagordet – VAKSINEN ER VEIEN TIL FRIHET – er altså:
VEIEN TIL FRIHET ER TVANG
– og da er vi definitivt innenfor rammene av 1984-systemet og dets dobbelttenk.
Når det gjelder det siste slagordet – STOL PÅ VITENSKAPEN – kan jeg tenke meg at mange vil steile: Du mener vel ikke at vi skal tvile på vitenskapen? Hva skulle vi ellers stole på, om ikke den? Charles M. Schulz, forfatteren av tegneseriestripen knøttene, har gjennomskuet illusjonen. Han sier: «Stol på vitenskapen» er det mest antivitenskapelige utsagnet du kan gjøre.
Hvordan det? Er det noe vitenskapsteoretikere er enige om, så er det at etterprøving (Questioning science) – og ikke tro – er det som gjør vitenskapen til vitenskap. Men da er oppfordringen: Trust the science! Don’t do your own research! – virkelig det mest anti-vitenskapelige utsagn du kan gjøre. Og som vi vet var det nettopp slike slogans som krydret spaltene i korona-årene.
Orwell definerer altså dobbelttenkning som evnen til å ha to motstridende oppfatninger i hodet på en gang, og godta begge. Lovprisningen av vitenskapen, samtidig som man advarer mot å anvende vitenskapens sentrale metode (etterprøving, falsifisering), er kvalifisert dobbelttenkning. Nå har reven også her en nødutgang – nemlig å diskvalifisere folk flest mht. å kunne etterprøve vitenskapen, endog i dens logiske form. Vi skal innbilles at det bare er forskerne selv som kan etterprøve sin egen forskning. Vi andre må nøye oss med å tro på det som er blitt «konsensus».
Men så lenge vi kan lese og tenke, og så lenge de vitenskapelige journalene er åpne for oss, kan vi jo selv sjekke situasjonen på omstridte forskningsfelter, som f.eks. helse. Er det en faglig begrunnet konsensus? Eller er det en «fabrikkert konsensus», dvs. en som er sponset av visse økonomiske interesser?
For å svare på slike kritiske spørsmål, må vi faktisk granske selv, sammenholde hva som sies fra ulike hold og sjekke hvem som betaler forskningen. Her følger et knippe utsagn fra fremtredende vitenskapsfolk, som mener vi har all grunn til å do our own research innenfor dette feltet. Det betyr ikke at vi må bygge våre egne laboratorier og gjenta bestemte forsøk. Men det betyr helt enkelt at vi lytter med oppmerksomhet til hva som sies fra ulike forskerhold og gjør oss opp en egen mening om saken. Eller sagt på en annen måte: At vi evner å gjennomskue manipulasjon og den type medieskapt konsensus som gitte økonomiske aktører prøver å selge oss.
Vi så akkurat hva denne konsensus var verdt da de nylig solgte oss en eksperimentell genterapeutisk injeksjon, som «alle måtte ta» (for friheten og for bestemor) og som nå viser seg å være den største medisinske katastrofen til alle tider.
Sluttnoter del 1:
[1] Det er beskrevet i tre av mine siste bøker: Vaksinetvang (2020), Dragestrid (2022) og Det globale helsetyranniet (2023). Hendelsen 11. september 2001 er drøftet i boken TabuTema 911 (2019).
[2] George Orwell, 1984, Gyldendal 2023 – på slutten av kapittel 9.
