Gjennomgang av den norske vaksinestudien fra FHI

Før nyttår ble det kjent at FHI hadde utført en studie som angivelig viste oss at det var lavere dødelighet blant de vaksinerte mot Covid-19. Et raskt google-søk viser at dette også ble slått opp i bokstavelig talt nesten alle konsernmedier og publikasjoner som finnes i Norge, blant annet Aftenposten:

Den canadiske statistikeren Regina Watteel har gjort en gjennomgang av både studien og tematikken i den norske studien. Dr. Watteel har doktorgrad i statistikk og bachelor science i matematikk og fysikk. Hun gjennomgår også den norske studien m.m. i et intervju- og dette er en must-see-video på ca. 1 time:

Her er hennes skriftlige gjennomgang på hennes Substack oversatt i sin helhet:

Å redde stumpene av Covid19-vaksinenenarrativet

Mange land over hele verden har opplevd overdødelighet av alle årsaker (ACM) som faller sammen med massevaksinasjonskampanjene mot COVID-19. I et tilsynelatende forsøk på å redde den “trygge og effektive”-fortellingen, har flere studier dukket opp for å motvirke antagelsen om at COVID-19-vaksinene kan øke dødelighetsrisikoen. Et nylig preprint ut av Norge (Dahl et al., 2024) presenterer en slik studie.

Forfatterne sammenligner dødeligheten av alle årsaker mellom vaksinerte og uvaksinerte individer i alderen 18 år eller eldre som bor i Norge i løpet av 1. januar 2021 til 31. desember 2023. Studien brukte data på individnivå der individer ble kategorisert som enten uvaksinerte (mottok ingen doser), delvis vaksinerte (mottok én eller to doser), eller fullvaksinerte (mottok tre eller flere doser) fra vaksinasjonsdatoen og fremover. Basert på deres analyse konkluderer forfatterne med at vaksinerte individer hadde en lavere dødsrate av alle årsaker i Norge i 2021-2023, selv etter å ha tatt hensyn til kjønn, tidsperiode, bostedsfylke og en høyrisiko-helseindikator. Forfatterne siterer flere andre støttende studier som har konkludert med at det ikke var noen observert økning i dødelighet av alle årsaker hos vaksinerte individer.

Selv om det kan virke som disse studiene er bevis på at COVID-19-vaksinene reduserte dødeligheten (eller i det minste ikke bidro til det), er det ikke tilfelle. Skult i disse studiene finnes bevis (falsifiseringstester) som motsier en slik konklusjon. Til syvende og sist tjener disse studiene til å fremheve de iboende begrensningene til observasjonsstudier og demonstrere deres potensial for misbruk. Dette er spesielt problematisk for de som søker å vise at C19-vaksinene er “trygge og effektive”, en påstand som ikke ble tilstrekkelig etablert under de kliniske forsøkene.

På den andre siden har vi den spektakulære viljen hos tidsskrifter til å publisere studier med misvisende konklusjoner til støtte for den sterkt politiserte “trygge og effektive” påstanden, som gir ekstra næring til de som fremhever den svake vitenskapen bak slike påstander.

Alarmerende Covid19-trender etter vaksineringen

I Norge økte utrullingen av den første og andre dosen av covid-19-vaksinene våren 2021, og på slutten av sommeren flatet det ut med litt over tre fjerdedeler av befolkningen som hadde fått minst én dose og andre doser nærmer seg 70 %. Fram til det tidspunktet hadde landet opplevd relativt få COVID-19-tilfeller og ingen overflødige dødsfall (henholdsvis øvre venstre og nedre høyre graf i figuren nedenfor).

Boosterdosene begynte å øke i oktober 2021. Syv uker senere begynte Norge å se en økning i tilfeller som nådde sjokkerende høyder i januar og februar 2022 før de avtok mot slutten av mars. Dette ble fulgt av en økning i COVID-19-dødsfall i desember 2021 og gjennom 2022 (nedre venstre graf).

Plottet nedenfor viser utrullingen av C19 boosterdosene administrert i Norge (venstre diagram/graf) og den påfølgende økningen i antall bekreftede tilfeller bare 7 uker senere (høyre graf). I midten av november 2021 (20 måneder inn i pandemien) hadde Norge rapportert totalt 230 000 kumulative tilfeller siden begynnelsen av pandemien. Bare 4,5 måneder senere, med omtrent 80 % av befolkningen som hadde mottatt minst én C19-dose og over halvparten av befolkningen økt, var de totale kumulative tilfellene over 1,4 millioner (over 25 % av den totale norske befolkningen).

I figuren nedenfor er plottet av det kumulative antallet C19-boostere administrert i Norge overlappet med det kumulative antallet C19-tilfeller som skjedde 7 uker senere. Interessant nok samsvarer økningen og timingen i tilfeller nesten perfekt med opptaket i C19 boosterdoser bare uker før. Selv om den sterke korrelasjonen ikke betyr at booster-utrullingen forårsaket den påfølgende økningen i COVID-19-tilfeller, er dette bildet fortsatt ganske knusende. Det ville være vanskelig å argumentere for at vaksinene hadde noen beskyttende effekt på COVID-19-infeksjon – bevisene tyder på det motsatte.

Ingen økning i overdødelighet (ACM) før utrullingen av C19-vaksinen

Midtveis i kjernevaksinasjonsperioden sommeren 2021, da halvparten av befolkningen hadde fått minst én dose av en C19-vaksine, begynte Norge å se en jevn økning i kumulativ overdødelighet av alle årsaker. Som vist i scenariet nedenfor, vedvarte overdødelighet selv etter at COVID-19-dødsfallene avtok, noe som indikerer at noe mer drev økningen i ACM.

En titt på overskytende ACM etter hovedårsak til død avslører en markert økning i hjerte- og karsykdommer etter at vaksine-utrullingen startet. Mens årsakssammenhengen mellom kardiovaskulær skade og de genetiske injeksjonene er godt dokumentert, har myndighetene bagatellisert den potensielle omfanget av denne risikoen og har holdt seg unna å insinuere at vaksinene kan være en medvirkende faktor for de observerte økningene i overskytende ACM.

Den kumulative overdødeligheten i Norge etter hovedårsak for 2020-2022 er presentert i grafen nedenfor (til venstre). Bortsett fra COVID-19, var overdødelighet mest tydelig for hjerte- og karsykdommer i både 2021 og 2022. Månedlige aldersstandardiserte dødelighetsrater (ASMR) og det kumulative overskuddet av ASMR fra hjerte- og karsykdommer er presentert nedenfor (til høyre).

Problemene med å estimere virkningen av C19-vaksinering

Som vist ovenfor, før utrullingen av C19 boosterdoser høsten 2021, opplevde Norge relativt få covid-19 tilfeller og ingen overskytende dødsfall av alle årsaker i løpet av det første og et halvt året av pandemien.

I 2021 hadde det store flertallet av dødsfallene ingenting med C19 eller vaksinene å gjøre. Det anslåtte antallet dødsfall av alle årsaker basert på pre-pandemiske trender fra 2010-2019 var 40 241 dødsfall mot det observerte antallet på 41 713 dødsfall – en økning på rundt 3,7 %.

I 2022 opplevde Norge den største reduksjonen i forventet levealder siden andre verdenskrig og overdødeligheten steg til anslagsvis 14,5 % (Raknes et al., 2024).

Tatt i betraktning at totale COVID-19-relaterte dødsfall utgjør en svært liten del av de totale dødsfallene (omtrent 2 % i 2021 og litt over 6 % i 2022), selv om det antas at vaksinasjon er svært effektivt for å redusere COVID-19-relaterte dødsfall, vil dette kun påvirke risikoen for dødsfall av alle årsaker marginalt. Uten en skikkelig baseline vil virkningen av vaksinasjon bli overskygget av en rekke andre faktorer – konfunderende faktorer vil være et stort problem.

I en randomisert kontrollinnstilling ville det være mye enklere å måle effekten av vaksinasjon. Folk vil bli tilfeldig fordelt til enten en vaksinegruppe eller placebogruppe slik at konfunderende faktorer mer eller mindre utjevnes, den eneste hovedforskjellen mellom de to gruppene ville være hvorvidt individer fikk vaksinen eller ikke. Deretter, under lignende forhold (dvs. den samme eksponeringen for COVID-19 og ingen vaksinerelaterte retningslinjer som favoriserte den ene gruppen fremfor den andre) kan enhver økning eller reduksjon i ACM for vaksinegruppen i forhold til placebogruppen i løpet av studieperioden tilskrives effekten av vaksinen.

Ikke bare er de to gruppene forskjellige når det gjelder nøkkelegenskaper, men egenskapene til gruppene selv endres i løpet av vaksineutrullingen, og det samme gjør miljømessige og politiske stressfaktorer (pandemipolitikk), typen vaksiner som distribueres og deres administrering, behandlingen av COVID-19-pasienter, nivået på helsetjenester tilgjengelig for publikum. Det er et salig rot av konfunderende faktorer!

Først kan vi se på hvordan vaksinene ble rullet ut. Før det ble oppnådd universell tilgang for hele befolkningen, ble det prioritert ut fra alder, medisinsk risikostatus, yrke og bosted (Skjesol og Tritter, 2022). Etter hvert som vaksinene ble rullet ut har det således skjedd dramatiske endringer i alder, helse og sosioøkonomisk sammensetning av både de vaksinerte og uvaksinerte gruppene, spesielt gjennom 2021.

Deretter kan vi se på de demografiske og sosioøkonomiske egenskapene knyttet til de som er mindre tilbøyelige til å ta vaksinen. Covid-19-vaksiner ble tilbudt alle innbyggere i Norge på frivillig basis, gratis. Ikke desto mindre var lavere husholdningsinntekt assosiert med lavere C19-vaksineopptak (Hansen et al, 2023). Dessuten hadde utenlands- og norskfødte med utenlandsfødte foreldre (omtrent 18,9 % av den totale befolkningen) lavere covid-19-vaksinedekning enn de som var norskfødte med norskfødte foreldre. Dette forble tilfellet selv etter justering for inntekt, utdanning, kjønn, alder, medisinsk risikogruppe og bosted (Kraft et al, 2025). Videre var det betydelig variasjon i COVID-19-vaksinedekningen mellom ulike innvandrergrupper:

• Fra oktober 2021 varierte vaksinasjonsdekningen for ulike landbakgrunner fra rundt 45 % for personer fra Latvia, Bulgaria, Polen, Romania og Litauen til 92 % for personer fra Vietnam, Thailand og Sri Lanka. De i førstnevnte gruppe hadde fra 15 til 18 ganger høyere odds for ikke å ha blitt vaksinert som personer med landbakgrunn fra Norge.

• Per 20. oktober 2021 hadde 94 % av norskfødte med norskfødte foreldre fått minst én vaksinedose. Prisene blant norske innbyggere født i Sverige og Danmark var lik norskfødte.

Disse forskjellene er ganske betydelige, spesielt siden både lavere inntekt og immigrasjonsstatus har vært knyttet til dårlige COVID-19-utfall:

• Lavere sosioøkonomiske grupper ble oftere smittet og hadde høyere risiko for alvorlig sykdom – sykehusinnleggelse, respiratorbruk og død.

• Innvandrere har vist seg å ha høyere rapporterte rater av COVID-19 og relaterte sykehusinnleggelser enn ikke-innvandrere (Arora et al., 2022);

• De som var utenlandsfødte utgjør rundt 15 % av befolkningen, men sto for rundt 40 % av alle sykehusinnleggelser fra covid-19, fra mars 2020 til februar 2021, og dette varierte sterkt etter fødeland (Institute of Health Equity, 2023). Denne overrepresentasjonen strekker seg til dødsfall på grunn av COVID-19 (Benavente, Ronda & Diaz, 2023).

Mange studier har anerkjent at populasjonen av vaksinerte individer skiller seg på meningsfulle måter fra de som valgte å ikke ta de nye C19-legemidlene. En myriade av faktorer påvirker ens dødelighetsrisiko: alder, levekår, økonomi, sysselsetting, arbeidsforhold, boligstandarder, sosial deltakelse, generell helse, store livsstressfaktorer og så videre. Både grunnlinjen og utviklingen av disse faktorene i løpet av pandemien er forskjellige for vaksinerte og uvaksinerte grupper.

Situasjonen er ytterligere forsterket av store endringer i offentlig politikk som forårsaket enorme forstyrrelser i økonomien, helsetjenester og sosiale interaksjoner – byrdene var mer uttalt blant migranter og lavinntektshusholdninger. Sosialt press og konsekvensen av å forbli uvaksinert kan også spille en rolle, men kanskje ikke i den grad det gjorde i land som Canada hvor de uvaksinerte ble hardt straffet.

Den epidemiologiske utviklingen av SARS-CoV-2 og dens innvirkning på overførbarhet og alvorlighetsgrad av sykdom må også tas med i modelleringen, ettersom eksponeringsrater og helserisiko endret seg over tid. Og selvfølgelig spiller sesongvariasjoner en rolle i dødelighetsrisikoen.

Med et så dynamisk, komplekst system i spill, er et sentralt modelleringsspørsmål: Hvordan redegjorde de norske forskerne for den omfattende usikkerheten tilknyttet de konfunderende faktorene og hvilke, om noen, meningsfulle slutninger kan man så gjøre?

Den norske studien: et stort konfunderingsrot

Basert på deres forenklede analyse konkluderer Dahl et al., 2024 med at vaksinerte individer hadde lavere dødsfall av alle årsaker i 2021-2023 i Norge sammenlignet med de som ikke tok C19-vaksinen, selv etter å ha tatt hensyn til alder, kjønn, tidsperiode, bostedsfylke og en enkel indikator som indikerer høy helserisiko.

• Har de etablert dødelighetstrender for de to gruppene? Nei.

• Kontrollerer de for massivt omfang av konfunderende faktorer? Nei.

• Tilbyr de noen forklaring på den samtidige økningen i overskytenden ACM med vaksinasjonsutrullingen? Nei.

Selv om forfatterne ikke hevder at vaksinene i seg selv er ansvarlige for den lavere dødeligheten av alle årsaker blant den vaksinerte gruppen, er det sterkt antydet i publikasjonen deres, og de unnlater å diskutere mylderet av faktorer bortsett fra vaksinasjon som kan bidra til forskjellen.

Så, hva viser egentlig analysen deres? — Den viser at de vaksinerte og uvaksinerte gruppene er forskjellige i nøkkelattributter (over alder, kjønn og en bredt basert helseindikator) som er relatert til eller innvirkning på dødelighetsrisiko. Dette er noe vi allerede visste.

Det burde være åpenbart basert på diskusjonen i forrige avsnitt at forskernes tankeløse håndtering av konfunderende faktorer ved å legge til noen få problematiske kovariater i deres statistiske datapakke var grovt utilstrekkelig. Når det er sagt, gir tilleggstabell 2 i rapporten deres, som gir ujusterte og justerte insidensrater for dødsfall (alle årsaker) etter vaksinasjonsstatus og år, en slags falsifiseringssjekk.

Resultatet:

Den norske studien: Ingen grunnlinje. Ingen kontroller. Det er et rot av konfunderende faktorer! Denne studien og andre lignende tjener bare til å tilsløre, distrahere og avlede oppmerksomheten fra problematiske trender etter utrullingen av C19-vaksinen.

En slags falsifiseringssjekk

Som diskutert tidligere, ble majoriteten av den norske befolkningen ikke vaksinert før i andre halvdel av 2021. Dessuten forble covid-19-tilfellene og påfølgende dødsfall svært lave gjennom hele 2021 til de steg i november-desember med utrullingen av boosterdoser; den store økningen i både tilfeller og dødsfall skjedde i de første månedene av 2022. Det vil si at covid-19 utgjorde en relativt liten risiko for det norske samfunnet i løpet av kalenderåret 2021, dets bidrag til total dødelighet av alle årsaker og den beskyttende effekten av vaksinene, hvis noen, ville ha vært ganske minimal, spesielt for ikke-eldre. Likevel i tilleggstabell 2 i rapporten deres, Dahl et al. viser at den justerte frekvensen av dødsfall av alle årsaker for de som var fullt vaksinert var mye lavere enn for de uvaksinerte – ACM var 51 % lavere i den 45-64 år gamle befolkningen (en reduksjon på 54 % for menn og 45 % for kvinner)! Lignende reduksjoner ble observert når man sammenlignet den delvis vaksinerte gruppen med den uvaksinerte gruppen.

Forfatterne rapporterer reduksjoner i ACM for alle vaksinerte voksne sammenlignet med den uvaksinerte gruppen i denne perioden med lav COVID-19-risiko, men ingen tilsvarende reduksjon i dødelighet av alle årsaker ble observert for den totale befolkningen. I stedet var det en liten økning på 3,7 % i denne perioden. Det er tydelig at de observerte forskjellene i ACM mellom vaksinasjonsgruppene skyldes iboende skjevheter i motsetning til en årsakssammenheng med vaksinasjon. Faktisk har denne tilsynelatende skjevheten blitt vist i flere observasjonsstudier av ACM etter vaksinestatus.

Vi kan for eksempel se på studiene sitert av Dahl et al. (2024) som tilbakeviser påstander om at vaksinasjoner kan ha bidratt til økt dødelighetsrisiko. Nærmere undersøkelser av disse studiene indikerer at de ikke viser noe slikt. Det de viser er at de som fikk C19-vaksinen skiller seg på grunnleggende måter fra gruppen som valgte å ikke ta injeksjonene, noe som fremgår av store gruppeforskjeller i andre parametere som ikke er relatert til vaksinen.

• En studie fra 2024 av Mimura et al. (2024) fra Japan undersøkte kortsiktig dødelighetsrisiko etter mRNA-vaksinasjon etter justering for alder, kjønn og et sett med 17 komorbide tilstander; død etter SARS-CoV-2-infeksjon ble ekskludert fra studien. Mens forfatterne konkluderer med at det ikke var noen økning i (ikke-Covid) dødelighetsrisiko etter vaksinasjon, viser resultatene deres faktisk markant lavere justerte oddsrater sammenlignet med uvaksinerte (spesielt i den ≥65 år gamle befolkningen) – en reduksjon som ikke kan tilskrives vaksinene.
• Xu et al. (2024) brukte en modifisert selvkontrollert caseserie (SCCS)-design, justert for sesongvariasjoner, for å vurdere risikoen for ikke-COVID-19-dødelighet, dødelighet av alle årsaker og fire hjerterelaterte dødsutfall etter primærfasen av Covid-19-vaksinasjon i USA i løpet av perioden 14. desember 2020 – 11. august 2021. Relativ forekomst av ikke-COVID-19 dødelighet, dødelighet av alle årsaker og fire hjerterelaterte dødsfall var under 1 for alle tre typer vaksiner som ble vurdert (Pfizer, Moderna og Janssen). De fleste RI-er var signifikant mindre enn 1, statistisk sett. Denne studien er i strid med en analyse utført av Florida Department of Public Health i 2022 som brukte et SCCS-design som viste at menn i alderen 18–39 år hadde økt risiko for hjerterelaterte dødsfall i løpet av de 28 dagene etter den siste dosen av mRNA COVID-19-vaksiner.
• Stivanello et al. (2022) så på korttidsdødeligheten etter covid-19-vaksinasjon i Bologna, Italia i det første året av vaksinen ble lansert og sammenlignet dødeligheten i 3, 7, 14 og 30 dager etter vaksinasjon (risikointervall) med dødeligheten i perioden av samme lengde (3, 7, 14 og 30 dager av vaksinasjonsdagen) etter kontrolldosedagen (intervallet på vaksinasjonen). De fant at insidensraten (IRR) var signifikant mindre enn én, og det forble tilfellet når alle SARS-CoV-2-infeksjoner som oppstod etter vaksinasjon ble ekskludert og når kjønn, aldersklasse, vaksinetype, vaksinasjonsperiode og en skrøpelighetsindeks ble inkludert i modellen som kovariater. Forfatterne bemerket at det er usannsynlig at vaksinen har en beskyttende effekt, spesielt når vi ekskluderte COVID-19-relaterte hendelser.
• Brechje de Gier et al. (2023) undersøkte effekten av covid-19-vaksinasjon på dødelighet av covid-19 og på ikke-covid-19-dødelighet i Nederland i perioden januar 2021-januar 2022. De konkluderte med at på befolkningsnivå reduserte covid-19-vaksinasjon i stor grad risikoen for covid-19-dødelighet og at det ikke ble observert økt risiko for død fra andre årsaker. Imidlertid viste analysen deres faktisk en mye lavere risiko for ikke-COVID-19-dødelighet i ukene umiddelbart etter en første, andre eller boosterdose med vaksinasjon sammenlignet med den for forrige vaksinasjonsstatus (ingen vaksinasjon, henholdsvis én eller to doser). Forfatterne bemerker at “en ekte beskyttende effekt av COVID-19-vaksinasjon på ikke-COVID-19-dødelighet er biologisk usannsynlig. Sannsynligvis har skjevheter relatert til healthy vaccinee påvirket resultatene.” Dette ugyldiggjør selvfølgelig deres konklusjoner angående virkningen av C19-vaksinasjon på dødelighetsrisiko.
• Studien av Kazem Rahmani et al. (2022) presenterer ganske enkelt en metaanalyse av svært problematiske, partiske studier som har undersøkt forekomst, sykehusinnleggelse og dødelighet fra COVID-19 etter vaksinasjonsstatus.

Disse observasjonsstudiene viser at den underliggende antakelsen – at begge gruppene har en identisk grunnlinjesannsynlighet for å dø (på grunn av COVID eller annet) – er feil. Gruppen av individer som fikk C19-vaksinen skiller seg på grunnleggende måter fra gruppen som valgte å ikke ta injeksjonene. Som sådan ville det være upassende å konkludere, eller til og med foreslå, at COVID-19-vaksinasjon reduserer risikoen for COVID-19-dødelighet basert på disse studieresultatene. På samme måte gir ikke studiene bevis for at vaksinene ikke har økt risiko for død.

Mange forskere peker på en potensiell “sunn vaksineskjevhet” som en sannsynlig årsak til den reduserte (ikke-Covid) dødeligheten i den vaksinerte gruppen. Fürst et al. (2024) undersøkte påstander om den sunne vaksinerte effekten (HVE) i COVID-vaksinestudier og fant at ACM konsekvent på tvers av datasett og alderskategorier var betydelig lavere i de vaksinerte enn uvaksinerte gruppene uavhengig av tilstedeværelse eller fravær av en bølge av COVID-19-dødsfall. De fant også at ACM i grupper mer enn 4 uker fra dose 1, 2 eller 3 var konsekvent flere ganger høyere enn i de mindre enn 4 uker fra den respektive dosen. Forskerne konkluderer med at HVE er en gyldig bekymring og understreker viktigheten av å ta riktig rede for grunnlinjeforskjellen i skrøpeligheten til vaksinerte og uvaksinerte populasjoner i perioder uten COVID-19 når man estimerer C-19-vaksineeffektiviteten fra observasjonsdata. Imidlertid, som vist i noen av studiene som er oppført ovenfor, kan enorme statistiske skjevheter vedvare (eller til og med øke) i modeller som forsøker å kontrollere for baseline helse eller skrøpelighet.

Konfundering og kausalitet

I tidligere skriv diskuterte jeg hvordan statistisk analyse er sterkt komplekst, og forskere må være oppmerksomme på begrensningene til dataene de bruker. Det er viktig å teste gyldigheten av underliggende modellforutsetninger, og det må utvises forsiktighet ved tolkning av resultater. Mange studier publisert under pandemien mislyktes på disse feltene. I stedet var målet med utallige studier å søke bekreftelse på forskernes skjevheter – å søke modeller som passer til ønsket fortelling i stedet for å prøve å lære av dataene. Og jo flere forvirrende faktorer det er å spille med, jo større spillerom har man til å finne en slik modell og feiltolke resultatene.

Da jeg gjennomgikk den norske studien, ble jeg minnet om en studie utført av tre kanadiske forskere med base i Toronto som undersøkte sammenhengen mellom C19-vaksinestatus og trafikkulykker. Forskerne undersøkte myndighetskontrollerte registre over mer enn 11 millioner voksne bosatt i Ontario og fant at sommeren 2021 var det 72 % større sannsynlighet for at uvaksinerte mennesker ble involvert i en alvorlig trafikkulykke enn de som ble vaksinert (Redelmeier, Wang og Thiruchelvam, 2023). Følgende utdrag er hentet fra studien COVID Vaccine Hesitancy and Risk of a Traffic Crash, publisert i American Journal of Medicine:

“Den observerte risikoen er tilstrekkelig stor til at ambulansepersonell, nødpersonell og andre førstehjelpspersonell bør være klar over at uvaksinerte pasienter er overrepresentert i kjølvannet av en trafikkulykke. De observerte risikoene kan også rettferdiggjøre endringer i førerforsikringer i fremtiden. Sammen antyder funnene at uvaksinerte voksne må være forsiktige innendørs med andre mennesker og utendørs med omkringliggende trafikk.” — Redelmeier, et al. (2023)

I stedet for å erkjenne at de i hovedsak hadde utført en falsifiseringstest og dermed advarer mot å lage en årsakssammenheng mellom vaksinasjon og trafikkulykker, gjorde de det motsatte – de foreslo at resultatene rettferdiggjorde å endre forsikringer basert på vaksinasjonsstatus!

Hva er drivkraften bak slike dårlige konklusjoner?

I studien deres, Redelmeier et al. siterer de det velkjente mantraet: “korrelasjon betyr ikke kausalitet.” De erkjenner til og med de store forskjellene i demografiske og sosioøkonomiske faktorer mellom de vaksinerte og uvaksinerte gruppene, og de nevner mange begrensninger ved studien deres. MEN, på en eller annen måte mente disse forskerne at det fortsatt var greit å basere en straffepåførende politikk på vaksinasjonsstatus, med påstanden om at COVID-vaksinasjon er en objektiv (!) indikator på menneskelig atferd. De mange studiebegrensningene ble ganske enkelt presentert som muligheter for videre forskning i stedet for svakheter som ugyldiggjorde konklusjonene deres.

Det er klokt å merke seg at i løpet av tiden denne studien ble fullført, var det en samlet innsats i Canada for å fremstille uvaksinerte som hensynsløse individer som utgjorde en uforholdsmessig risiko for andre. Det var et sentralt samtalepunkt for den føderale Trudeau-regjeringen, etterlignet i pressen, og godkjent av en rekke vokale forskere som mottok føderale midler for å presse på for større C19-vaksineopptak. Ved siden av disse budskapene hadde politikere innført straffetiltak for å frata de uvaksinerte grunnleggende livsnødvendige midler og søkte flere måter å ødelegge denne uvelkomne minoriteten på. Og de lette etter vitenskapelig forskning de kunne bruke for å rettferdiggjøre slike handlinger. Dessverre, når det gjelder pandemisk vitenskap, har svak og feilaktig forskning vært normen i Canada.

Falske korrelasjoner, useriøs statistikk og oppdiktede resultater var kjennetegn på “The Science” brukt av kanadiske politikere og beslutningstakere for å rettferdiggjøre deres ineffektive og skadelige pandemitiltak.

Snarere ironisk nok gir Canadas store mengde av feilaktige pandemistudier sterke bevis på vitenskapelig svindel og misbruk som har potensial til å ødelegge selve narrativet disse studiene forsøkte å konsolidere. På lignende måte tjener studier som forsøker å utnytte iboende forskjeller i de vaksinerte og uvaksinerte populasjonene for å gi fantasi-fordeler til COVID-19-vaksinene, bare for dermed å så ytterligere tvil om vaksinenes sikkerhet og effektivitet. Åpenlys forsker-bias truer også troverdigheten til forskerne så vel som tidsskriftene som publiserer de misvisende konklusjonene.

Oppsummert

Viser studien at C19-vaksiner reduserte dødeligheten av alle årsaker i Norge under pandemien? Nei.

Det studien bekreftet er at de som fikk C19-vaksinen skilte seg på grunnleggende måter fra gruppen som valgte å ikke ta injeksjonene – noe som allerede fra før av var velkjent.

(Kommentar fra meg: studien til FHI er trolig en svært svak studie, og faktisk direkte disinformerende. Men til FHI’s lille forsvar skal det sies at noen av svakhetene ved studien påpeker de selv på sin nettsider, naturligvis uten at de “vaksine-religiøse” eller konsernmedia bryr seg nevneverdig om akkurat den detaljen)