Terrain versus Germ Theory

Virologi basert på grunnleggende feil metode?

Da pandemien brøt ut, ble verden lovet en hastig utviklet vaksine som skulle redde oss alle. Det løftet var selvsagt aldri mulig å innfri. Kritikere påpekte at C-19-viruset aldri var isolert – hvordan kunne en vaksine da ha noen som helst effekt? På sosiale medier vokste debatten, ofte med gode grunner til å hevde at hele pandemien var en bløff. Man kan ikke ha en viruspandemi uten et virus. Likevel forble begrepet «virusisolering» en gåte for mange. Var dette et særskilt problem med C-19, eller handlet det om virologien som helhet? Noen stilte enda mer fundamentale spørsmål: Finnes virus i det hele tatt? Men i helsefaglige miljøer var dette selvsagt ikke gjenstand for debatt. Virologien er en etablert vitenskap. Alt annet er konspirasjonsteori. Men hvor stammer ideen om virus fra, og hva betyr det egentlig å isolere et virus?

Terrain Theory vs Germ Theory – I over hundre år har moderne medisin vært bygget på en teori som antagelig aldri burde fått dominere: «Germ Theory» – smitteteorien til Louis Pasteur. Louis Pasteur populariserte ideen om at sykdom forårsakes av spesifikke mikroorganismer (virus og bakterier) som invaderer kroppen utenfra. Dette la grunnlaget for moderne smittevern, vaksiner og medikamentell behandling. Siden hans tid har vi blitt opplært til å frykte “smitte” og se vaksinasjon som nødvendige tiltak for å beskytte oss.

En av Pasteurs samtidige, Antoine Béchamp, presenterte en helt annen forståelse av helse og sykdom – «Terrain Theory».  Antoine Béchamp mente at mikrober ikke var sykdommens årsak, men et symptom. Han hevdet at kroppen selv tilpasser sine mikroorganismer ut fra miljøet den befinner seg i. Når kroppen blir sur, toksisk og ernæringsmessig mangelfull, vil mikrober endre seg og skape sykdomsprosesser. Med andre ord: sykdom oppstår ikke fordi vi “får et virus”, men fordi kroppen vår er svekket og ikke klarer å opprettholde et sunt indre miljø. Dette forklarer hvorfor noen blir syke, mens andre forblir friske – selv når de er eksponert for de samme mikrobene.^[1]

Han hevdet altså at mikroorganismer ikke er fiender utenfra, men en naturlig del av kroppen, og at sykdom først og fremst skyldes et svekket indre miljø. Dette synet utfordrer hele den farmasøytiske industrien og måten vi håndterer helse på i dag. 

Virologi en vitenskap basert på feilaktig metodologi? – Gjennom historien har vi sett hvordan teorier kan bli allment akseptert uten reell debatt – ofte fordi de tjener sterke økonomiske og politiske interesser. Virologien er intet unntak. Med sin dype forankring i moderne medisin, særlig innen utviklingen av vaksiner og antivirale midler, har den vært en bærebjelke for den farmasøytiske industrien. COVID-19-pandemien førte til en eksplosiv vekst i vaksine- og testindustrien, og styrket virologiens posisjon ytterligere. Men hvor mye av denne vitenskapen hviler på ubestridelige fakta, og hvor mye er bygget på antakelser som aldri har tålt en grundig granskning?

Rockefeller og Flexner – Rockefellers inntog i farmakologien på 1900-tallet sementerte Germ Theory som det dominerende paradigmet i medisinen.^[2] Et av de mest avgjørende stegene var finansieringen av Flexner-rapporten i 1910, som definerte hva som skulle regnes som «ekte» medisin. Rapporten førte til at medisinske skoler som underviste i naturmedisin, homeopati og holistiske tilnærminger mistet sin støtte, mens institusjoner som fokuserte på farmakologi og sykdomsbekjempelse gjennom medisiner og vaksiner, fikk monopol på medisinsk utdanning. Dette drev alternative behandlingsmetoder ut av akademia og la grunnlaget for det farmasøytiske helseparadigmet vi ser i dag. Dermed var det ikke nødvendigvis vitenskapelig overlegenhet som gjorde Germ Theory dominerende, men heller økonomiske og politiske interesser styrt av industriens behov for en stadig voksende medisinbasert helsemodell.^[3]

I dag blir Terrain-Theory dessverre nesten totalt ignorert til fordel for Germ Theory. 

Dr. Andrew Kaufman er en amerikansk psykiater og forsker som er kjent for sine kontroversielle synspunkter på virologi og smittsomme sykdommer. Han er en av de fremste talspersonene for ideen om at virus, slik de beskrives i konvensjonell medisin, ikke eksisterer. Hans synspunkter bygger på en alternativ tolkning av sykdom og kroppens biologiske prosesser, knyttet til Terrain-Theory-perspektivet jeg diskuterte ovenfor. 

Virus er ikke isolert på en vitenskapelig korrekt måte – Kaufman hevder at det aldri er blitt isolert et virus på en måte som utelukker at det kommer fra kroppens egne celler. Han mener at det som ofte presenteres som virus i elektronmikroskopiske bilder egentlig er eksosomer – små partikler som cellene selv produserer som en respons på stress eller skade.

Smittemodellen er feil -Han utfordrer idéen om at sykdommer forårsakes av smittsomme virus og mener at sykdom heller oppstår som en respons på miljøfaktorer som giftstoffer, dårlig ernæring, stråling eller psykisk stress. Dette er i tråd med Terrain-Theory, som sier at kroppens miljø og helse er det avgjørende, ikke mikrober.

PCR-testene er misvisende – Kaufman har kritisert bruken av PCR-tester for å diagnostisere virussykdommer, spesielt under COVID-19-pandemien. Han mener at testene bare påviser genetisk materiale, men ikke beviser at viruset eksisterer eller er årsaken til sykdom.

Virologi bygger på feilaktige antakelser – Ifølge Kaufman er virologi basert på en feilaktig metodologi der forskere tolker celleforandringer i laboratoriet som bevis for virus, selv om andre faktorer kan være årsaken. Han mener at når forskere “beviser” et virus, så er det egentlig resultatet av cellenes naturlige respons på giftige stoffer eller sult i laboratoriemiljøet.^[4]

Kritikk av Kaufmans synspunkter – Kaufmans teorier er sterkt kritisert av den etablerte vitenskapen, som hevder at det er omfattende bevis for virus og deres rolle i smittsomme sykdommer. Kritikerne mener at virus er isolert og sekvensert utallige ganger, og at hans argumenter er basert på misforståelser av virologisk metode

Innvendinger mot «virusisolering» – I klassisk virologi sies det at et virus isoleres ved å ta en prøve fra en syk person (f.eks. en vattpinne fra halsen), tilsette denne i en cellekultur, og observere om cellene viser tegn på skade – en prosess kjent som cytopatisk effekt (CPE).

CPE refererer til synlige skader eller død av celler i en kultur, som antas å skyldes viral infeksjon. Når forskere tilsetter en pasientprøve til en cellekultur og ser cellene degenerere, tolker de dette som bevis for at et virus er til stede. Problemet er at denne skaden også kan skyldes andre faktorer, som giftige stoffer eller næringsmangel.

Mangel på ekte isolasjon- I stedet for å separere viruset fra prøven, tilsetter forskere prøven i en kultur med cellelinjer som ofte blir stresset på forhånd (f.eks. ved å fjerne næringsstoffer). Hvis cellene dør, antas det at viruset er årsaken – men uten kontrollforsøk vet man ikke om det skyldes viruset eller andre faktorer.

Bruk av giftige stoffer- I noen forsøk tilsettes stoffer som antibiotika eller kjemikalier for å “drepe” bakterier, men disse stoffene kan også skade cellene selv. Dermed kan CPE skyldes selve prosedyren, og ikke et virus.

Manglende purring og isolering – Man filtrerer ikke nødvendigvis ut viruspartikler for å bekrefte at de alene kan forårsake sykdom, men antar at de er der basert på genetiske sekvenser.

Mangelen på kontrollforsøk – I ekte vitenskapelig metode bør man utføre kontrollforsøk for å utelukke alternative forklaringer. I virologi gjøres dette sjelden eller aldri. Virologi vokste frem på en tid da mikroskop og bakteriekulturer var dominerende metoder for å studere sykdomsfremkallende organismer, og forskere utviklet indirekte metoder for å identifisere dem, som cellekulturer. Disse metodene er standardiserte og brukt i generasjoner uten at grunnprinsippet har bilt utfordret. 

Mikrober antas også å være sykdomsårsak uten direkte bevis. I moderne virologi er det ofte en forutsetning at en pasientprøve inneholder et sykdomsfremkallende virus. Når denne prøven tilsettes en cellekultur og det oppstår celledød (CPE) tolkes det som bevis for at viruset forårsaket skaden. Men uten systematiske kontrollforsøk er det uklart om celledøden skyldes viruset, stressfaktor i cellekulturen eller andre forurensninger. For eksempel, dersom man mener at en viss prosedyre isolerer et virus, burde man gjenta samme prosedyre med prøver fra friske mennesker eller sterile prøver for å se om de gir samme effekt. Hvis celler i en kultur dør, burde man sjekke om de også dør under identiske betingelser uten prøven fra den syke personen. Hvis man hevder at en bestemt sekvens av RNA eller DNA tilhører et virus, burde man sjekke om den finnes i friske mennesker eller i miljøet.

En annen åpenbar grunn til at kontroller ikke gjennomføres er at virologien er sterkt knyttet til farmasøytisk industri, og deres voldsomme økonomiske interesse i å opprettholde virus som en primær sykdomsårsak. Dersom alternative årsaker som toksiner, ernæringsmangler eller miljøfaktorer skulle gis oppmerksomhet, vil det undergrave vaksine og legemiddelmarkedet. 

Avhengighet av PCR og genetiske analyser – I dag er PCR-testing og genetiske sekvensering standardmetoder for å “identifisere” virus, men disse metodene påviser kun små genetiske fragmenter, ikke hele viruspartikler. Uten å isolere og rense viruset fysisk, blir det vanskelig å bevise at et virus alene forårsaker sykdom. Kontrollforsøk som undersøker om de samme genetiske sekvensene finnes i friske individer, gjøres sjelden.

Dr. Stefan Lanka, en sterk kritiker av virologi som fagfelt, hevder at slike kontroller ville vise at metodene ikke er så solide som virologer antar. Han gjorde et eksperiment der han viste at selv uten et viralt prøvemateriale kunne han få samme CPE-effekt i cellekulturer, noe som stiller spørsmål ved om viruset faktisk var årsaken til celleødeleggelser i tidligere studier.^[5]

Kochs Postulater – Robert Koch (1843–1910) var en tysk lege og mikrobiolog som regnes som en av grunnleggerne av moderne bakteriologi. Han er mest kjent for å ha identifisert bakteriene som forårsaker miltbrann (Bacillus anthracis), tuberkulose (Mycobacterium tuberculosis) og kolera (Vibrio cholerae). Hans arbeid var avgjørende for å etablere sammenhengen mellom mikroorganismer og sykdom. 

Robert Koch utviklet på 1800-tallet et sett med kriterier (Kochs postulater) for å bevise at en mikrobe forårsaker en sykdom. De sier at:

• Mikroben må finnes i alle syke individer, men ikke i friske.
• Mikroben må kunne isoleres og dyrkes i en ren kultur.
• Når denne isolerte mikroben introduseres i en frisk organisme, må den skape samme sykdom.
• Mikroben må deretter kunne re-isoleres fra den nye verten.

Disse postulatene har vært svært effektive for å identifisere sykdomsfremkallende bakterier, men har vist seg problematiske når det gjelder virus, siden virus ikke kan dyrkes i rene kulturer uten vertsceller. Derfor har virologien utviklet alternative metoder, som PCR og antistofftesting, men disse metodene gir ikke nødvendigvis samme beviskraft som Kochs postulater.

Postulatene satte en vitenskapelig standard for infeksjonssykdommer, men virologien har beveget seg bort fra denne modellen. Dette har ført til en vedvarende debatt om hvorvidt virus er de primære sykdomsårsakene, eller om andre faktorer (som miljø, toksiner og ernæring) spiller en større rolle enn det som blir anerkjent i dagens medisin.^[6]

Dersom virologer faktisk bruker en feilaktig metode, kan det ha enorme konsekvenser:

• Sykdommer som tilskrives virus kan i stedet skyldes miljøfaktorer, toksiner eller kroppens egne forsvarsmekanismer.
• Pandemier kan være basert på feilaktig diagnostikk og PCR-tester som gir falske positive resultater.
• Behandlinger som vaksiner og antivirale midler kan være rettet mot noe som kanskje ikke er sykdommens egentlige årsak.

Innenfor ernæringsfaget påvirker disse teoriene hvordan vi ser på helse og hvordan vi forebygger og behandler sykdom i kroppen. Når kroppen er i balanse – med riktig næring, gode avgiftningsprosesser, stabilt blodsukker, sterk tarmflora og lavt stressnivå – har den en enorm evne til å opprettholde helse og unngå sykdom. Sykdom oppstår ofte når denne balansen forstyrres. Hvis vi ser på kroppen som et økosystem, handler forebygging ikke om å bekjempe “fiender” (bakterier, virus), men om å skape et indre miljø hvor sykdom ikke får fotfeste. Når vi ser helse fra dette perspektivet, blir sykdom et symptom på ubalanse – ikke en uunngåelig hendelse som må bekjempes med farmasøytiske midler.

Selv om Terrain Theory utfordrer Germ Theory på mange områder, finnes det også felles grunnlag. Akutte infeksjoner som blodforgiftning eller alvorlige sårskader kan kreve antibiotika eller andre intervensjoner, og det er her moderne akuttmedisin har sin styrke. Problemet oppstår når Germ Theory blir den dominerende forklaringsmodellen for all sykdom, mens kroppens indre miljø og evne til selvregulering blir ignorert. I stedet for å satse ensidig på farmasøytiske løsninger, burde helsevesenet i større grad anerkjenne at kroniske sykdommer og svekket immunforsvar i stor grad påvirkes av livsstil, ernæring og miljømessige faktorer.

Kan man inngå et kompromiss mellom Terrain og Germ Theory?  – Kroppens tilstand (terrenget) spiller en stor rolle i hvorvidt en person blir syk, men kan det ikke også finnes smittsomme elementer som påvirker helsen? For eksempel, selv innen Terrain Theory kan man akseptere at mikrober finnes, men at de ikke er hovedårsaken til sykdom – heller en konsekvens av kroppens tilstand. På samme måte kan Germ Theory-tilhengere anerkjenne at en sterk kropp med god ernæring og lav stressbelastning har bedre sjanse til å bekjempe infeksjoner. Et godt kompromiss kan være å se på sykdom som en kombinasjon av indre og ytre faktorer. Et svekket immunforsvar (dårlig terreng) gjør kroppen mer mottakelig for sykdom. Mikrober kan spille en rolle i sykdomsutviklingen, men de er ikke nødvendigvis den eneste eller viktigste årsaken. Miljøfaktorer, ernæring, eksponering for giftstoffer og psykisk helse har stor betydning for om en person utvikler symptomer. Dette perspektivet kan forklare hvorfor noen blir syke mens andre forblir friske selv etter eksponering for samme patogen. Det åpner også for en mer helhetlig tilnærming til helse, der både forebygging (gjennom styrking av kroppen) og håndtering av infeksjoner kan spille en rolle.

Helsepolitikken – et verktøy for sosial kontroll – Denne diskusjonen går selvsagt langt dypere enn pandemien alene. Men de fire siste årene har gjort det åpenbart for mange at vi nå MÅ stille spørsmål til det gjeldende paradigmet. Vi må stille spørsmål til selve fundamentet for moderne medisin. Germ Theory -paradigmet, som plasserer mikrober i sentrum av sykdomsforståelsen, har ikke bare skapt en industri basert på behandling fremfor helbredelse, men har også blitt et av de mest effektive kontrollmidlene mot befolkningen. Ved å definere menneskekroppen som et konstant mål for invasjon og infeksjon, har skolemedisinen bygget en autoritetsstruktur der individer gjøres avhengige av eksterne løsninger – vaksiner, legemidler og stadig nye invaderende tiltak.

Resultatet er en befolkning som fratas ansvar for egen helse og gjøres fullstendig avhengig av medisinske «eksperter». Myndighetene benytter seg til stadighet av såkalte eksperter som forsterker dette bildet hos befolkningen. Et grelt eksempel er Ingeborg Senneseth, «helsejournalist» i Aftenposten. Hun bruker mye tid på å latterliggjøre terreng-teorien, uten at hun nødvendigvis vet at det er det hun gjør selv. 

Folk har blitt lært opp til å tro at de er forsvarsløse uten farmasøytiske produkter og statlige intervensjoner. Naturlige helsefremmende prinsipper – ernæring, bevegelse, avgiftning, mental balanse – marginaliseres, fordi de ikke kan patenteres eller selges i stor skala. Slik holdes folk fast i en evig avhengighetssyklus, der løsningen på helseproblemer alltid ligger utenfor dem selv. 

Samtidig ser vi hvordan denne ideologien brukes til å innføre stadig strengere kontrolltiltak. Frykten for sykdom brukes til å rettferdiggjøre nedstengninger, vaksinepass og digitale overvåkingssystemer. Helsepolitikken har blitt et verktøy for sosial kontroll, der folk aksepterer innskrenkninger av sine friheter fordi de tror det beskytter dem mot en usynlig fiende.

Så lenge folk tror at deres helse avhenger av statlige intervensjoner og farmasøytisk teknologi, forblir de lydige. De frykter mikrober og sykdom mer enn de frykter tap av frihet. Dette er essensen av kontroll gjennom medisinsk paradigme: En befolkning som alltid er redd for den neste «pandemien», er en befolkning som adlyder og er lett å lede.

Dagens medisinske system fortsetter derfor ufortrødent å bygge på Pasteurs slutning, mens en hel industri tjener penger på å behandle symptomer fremfor årsaker. 

På sitt dødsleie skal Pasteur ha innrømmet: “Microbe is nothing. The terrain is everything.” Han forstod til slutt at hans livsverk hvilte på et bedrag – et fundament for en industri som ikke handler om helse, men om kontroll og økonomisk gevinst. 

^[1] Béchamp, A. (1912). The Blood and Its Third Element.

^[2] https://lovoghelse.no/2024/10/28/har-rockefeller-dynastiet-kjopt-opp-vestlig-medisin-og-akademia/

^[3] Flexner, A. (1910). Medical Education in the United States and Canada. Carnegie Foundation.

^[4] Engelbrecht, T. & Köhnlein, C. (2007). Virus Mania.

^[5] Lanka, S. (2021). “The Misinterpretation of Viruses.” Journal of Independent Virology.

^[6] https://sml.snl.no/Kochs_postulater